Forelskelse...

Klokka er 06.50 lørdag 21. mars. Det er Birkebenlørdag. Selvsagt uten meg på start. Soloppgangen på Tingstadjordet er byttet ut med med " Peppa gris" og barnegrøt. Planen var tre lage skirenn denne vinter, fasit ser ut til å bli nada. Stort sett vært snørr og gørr før i vinter, denne gangen var det en brist i et ribbein som hindret start.

Ikke noe Birkenstress. God stemning i solveggen på Kikut denne lørdagen

Selvfølgelig har jeg Jr på tråden. Han er på start. Jeg har smurt skia hans, selvsagt har jeg det. De siste to sesongene har jeg på en måte levd ut skirennene gjennom Jr. Trist som faen, men sant... Han ringer alltid i de kaotiske minuttene før start. Trenger en trygg stemme, noen han kan stole på. Må få en slags bekreftelse på at han har testet skia rett. Om klokka er 5 eller 7 på en lørdag morgen betyr ingenting for Jr, han ringer uten å blunke. At han er der og kan teste skia, vurdere snøen og se været virker irrelevant. Han må gjengi alt til meg også skal jeg komme med kvalifiserte vurderinger fra sofaen i Lunden 30 mil unna. Optimalt... Han refererer om isete og harde spor. Smørere og speaker opplyser at det er mer tørrsnø på fjellet og at man muligens må finne seg i glatte ski på starten. Jeg skjønner ikke hans problem denne gangen. Han beretter med undring om spikerfeste på start, samtidig som glien føles bra, Han lurer på hva han skal gjøre?! Tar en ekstra kaffeslurp, lurer på om det er noe jeg missforstår. Det er ikke det. Prøver å trenge inn i frontallappene hos Jr. Få han til å legge skiene på start. Dette høres perfekt ut, selvfølgelig. Jeg vet godt at Jr ikke kan klare seg uten feste i starten. Han har verken styrke eller skitekniske ferdigheter til sånt tøv. Han må ha spikerfeste, hvis ikke faller han fullstendig gjennom. Lever meg inn i en slag idiotisk mentor rolle. Gir Jr siste tips på veien om disponering og slike ting. Får til svar at han har gullplanen og full kontroll. Han babler noe om at han har festa en pose med Crampfix til pungen med en sikkerhetsnål. Disse skal han skal ta før Sjusjøen. Synes det høres ut som en merkelig plan, men gidder ikke kommentere så ønsker han god tur..



Ribbeina er ikke verre enn at rolig skigåing, det går helt fint. Selv om det blir lite med startnummer på brystet også denne vinteren er det liten grunn til å legge bort skiene. Mars og april er skiløpernes høytid, tiden for de lange perverse turene. Dette er tiden på året hvor alle du møter smiler. Alle som er ute med en ytre motivasjon er borte. De har tatt i bruk sykkelen, joggeskoa eller annen slags supertreningsapparat de har kjøpt på TV-shop. De skjønner ikke at det er fint i marka selv om snøen er borte i byen. Det er kun de egentlige skiløperne igjen nå, de som elsker denne litt merkelige aktiviteten; å føre to planker gjennom skogen. Jeg skal gå min egen Birkebeiner denne lørdagen. Jeg pakker sekk med sko, kvikklunsj og skift. Jogger ned på T-banen i retning byen. Skyttelbuss til Tingelstad er byttet med kollektivt til marka. Utenfor døra skinner sola, det er noen minusgrader. Plena er grønn og asfalten feid. På bane fem fra Groruddalen er det mange dufter som møter deg. Har alltid lurt på hva noen av dem spiser til frokost. Tipper det er 15 nasjonaliteter og åtte religioner samlet i vogna ned mot sentrum. En mann sitter der med solbriller ski og staver. Folk ser med vanvidd på han. Hvor kommer han fra og hvilken diagnose har denne karen? Men ved Nationaltheatret skjer en total forandring. Ut forsvinner folk med turbaner, gullkjeder og kastemerker i panna. plutselig er det utelukkende kritt hvitt i vogna. Antall ski og staver øker i takt med antall stasjoner langs de borgerlige strøkne opp mot Røa. Lukten av myrra og karri er bytte med dufter av appelsin og kakao. Noen klarer ikke spare termosen til skituren. En mann med skidress fra Lillehammer 94 og Swix-lue med god gammeldags dusk på hodet smører skiene ombord på banen. Han presser så han er rød som en tomat for å skvise ut siste rest av Swix universalklisteret fra tuben. Ikke bare bare å legge klister i fart. Det er blandet hell, noen vil nok henge fast i stopp knappen på neste tur. Bytte til buss på Røa. Her er skiløperne totalt dominerende. Også her skal en luring spare litt tid og prøve seg med smøring i fart. Sliter med å holde maska når bussen brått svinger inn mot Wyller og skrapa knekker mens han prøver å jevne ut klisteret. Skia havner med klisteret ned i et sete og vedkommende får en god klisterblanding på henda da han desperat prøver å avverge hele situasjonen. På en passe full buss er det en mann uten ski og staver. Det er en tydelig beruset minstepensjonist som ved første øyekast minner om en stusselig utgave av Brian Johnson i AC/DC. Bare shortsen og litt av musklene mangler. Med hockeysveis og sixpence har han tydelig tatt feil buss fra nachspielet. Han blir alle fall sittende når bussen stopper på siste stopp, Skansebakken innerst i Sørkedalen. Her ligger snøen hvit og marka ligger for mine ski. Men alene er jeg ikke, det er brøytet opp en ekstra plass i Sørkedalen, tre smekkfulle parkeringsplasser med fortsatt skihungrige entusiaster. Nordmarkas skiløpere er så mye, mye mer enn Birkebeinerne.

Forholdene optimale opp fra Sørkedalen..

Jeg legger i vei opp bakkene mot Heggelia. Seks minusgrader, ikke en sky på himmelen og nyfreste spor. Lett å smøre, hardt klister. Sitter som spiker. Rytmen og teknikken er i komplett harmoni opp de slake diagonalbakkene. Det er noe helt eget når man finner flyten på ski. Når sporene, været og føret er perfekt. Det skjer ikke så alt for ofte. En følelse jeg ikke klarer å beskrive. Man glemmer alt og alle andre, total frihet. Når jeg passerer Løvlia møter jeg alle som kommer fra Ringkollen. Jeg vandrer mot strømmen. Rundt hver sving møter jeg hilsninger, smil og latter. Byfolkets dagligdagse tunnellsyn og stressrynker er borte. Her er arenaen hvor folk møtes i lykke. Alle er positive og blide. Tror jeg har til gode å møte noen som  er negativ oppe på Løvliflaka. Uansett om det er regn, tåke eller sol. Det er noe med Nordmenn på ski. Det gjør noe med oss. "Ekspertene" sier det skyldes endorfiner. Et raskt søk i Store Norske sier at disse stoffene har morfinliknende virkning på nervesystemet. at de utløses av blant annet aktivitet og at de hemmer angst, smerte og ubehag. Jovisst, er man i aktivitet. Men man opplever ikke samme gode stemning og humør på tredemøllene på Elixia. Det må være naturopplevelsen. Endorfiner produseres i store mengder ved kjærlighet. Det må være denne kjærligheten til natur og ski som spiller folk et puss.

Bedre blir det ikke

Etter drøye to timer blir det cola- og pølsestopp på sedvanlig hyggelige Vambua. Pølsebua til røde kors midt ute i skogen.  Det er som et nasjonalromantisk glansbilde å sitte der ute på skogen å prate med to gamle karer. Den ene har snippsekk og den andre nikkers. De prater om skiføre, gamledager og Grenaderløpet i 1968. De har tilbakelagt åtte kilometerne fra Ringkollen for å få kjøpt seg en kopp svart kaffe. Tror de nesten trenger rullator for å komme seg på butikken. Men som urnordmenn flest klarer de fint snaue to mil km med skiløping.

Gjerdingen, tid for å vende nese Sørover 

Ferden går videre nordover marka og Gjerdingen blir turens nordligste punkt. Herfra går ruta over sagnomsuste steder og etterhvert kjente trakter over Katnosa og Sanudungen før jeg når Kikutstua utpå ettermiddagen. Her blir det en rask kaffe og kokkens herlige gulrotkake før jeg tar fatt på de siste par milene mot Sognsvann. Våren tar mer og mer over når man nærmer seg byen. Jeg kommer meg akkurat på snø helt ned til Sognsvann. Verdens beste Mari og verdens kuleste Kristian møter meg her, seks timer og snaue 80 km siden jeg forlot Sørkedalen. Jeg har ikke kjedet meg et sekund. En av årets mest minneverdige turer er tilbakelagt.

Siste påfyll ved Kikutstua

At biff og rødvin blir byttett ut med febermål og spysjuka utpå kvelden er en annen historie. Jeg begynner å bli godt vant til slikt. At Jr fikk bank av Johaug i Birken er bare ikke holdbart. Therese er en fantastisk skiløper, men man blir bare ikke slått av damer Jr. Nå er det påske og den beste tiden for de som har en kjærlighet for å bevege planker gjennom skog og fjell.

God påske og god tur!

Anders      

Tjeideng i VM

Våre skihelter er ferdig med sine VM. Falun og Kontiolahti er historie, med de oppturer og nedturer det førte med seg. Skiløperen i gata derimot, han har holdt det gående et par uker til. Endelig gikk hans/hennes VM av stabelen. Birken på ski! Nå skulle endelig flerfoldige tusen kroner og timesvis av mentalt hodebry i aksjon. Pasta var fortært på tonnevis og Milslukern sitt smøretips på weben var besøkt et firesifret antall ganger. Selv om serveren sannsynligvis var overbelastet og det var minimale sjanser for å få opp noe i det hele tatt.

Om jeg synes det er hysteri? Ja, selvfølgelig gjør jeg det. Om jeg missliker det? Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det er vel på steder som dette jeg får troen på menneskeheten igjen. Vi lever i en sinnsyk verden. Patetiske menneskehandlinger hver eneste dag, hver eneste time. Så nei, det er definitivt få ting jeg missliker mindre enn at folk går helt bananas før et skirenn. Tvert imot så kjenner jeg at jeg liker det. Håper det tar mer av i årene som kommer. At folk bruker mer tid, penger og energi. Drikker mere vaskemiddel før start, i det hele tatt vier fritiden sin til noe som utelukkende er så positivt for dems eget ved og vel. Er vel få steder i verden det skapes flere vinnere enn på Birken.

Å stå ut av shuttlebussen opp til Tingstadjordet på lørdag var rett og slett fantastisk. Flottere rammer rundt et skirenn er vel vanskelig å forestille seg. Sol fra klar himmel, panserforhold og herlig norsk vinter

Da brødrene Fisk satte seg ned og plukket ut aktuelle skirenn tidligere i vinter var det tre av de flotteste turrennene som pekte seg ut: Marsjen, Grenaderen og selvfølgelig Birken. For tredje lørdag i vinter surrer lillebror rundt i startområdet på egenhånd. Storebror har sluttet å gjøre som planlagt. Om det er snør i nesa, høy temperatur i panna eller ribbein ute av drift. Alt har i hvert fall gått i dass for han i vinter. Så noen brødreduell på ski har det ikke blitt. Den må nok vente til i sommer. Synd for han, for der har han dårlige odds. 

Etter at damene hadde lagt i vei åpnet slusen til klassen ME. Folk klamret seg til ski og staver som om det skulle være et spedbarn, beinet av gårde for å komme så langt fram som mulig. Her kom mine meterbein til sin rett, og jeg fikk meg en ufortjent god startposisjon.

Det gikk ikke mange sekunder etter startskuddet før Jr var oppe i rød sone. Der ble jeg en stund, hadde mere enn nok med å holde plassen min i feltet. Første gang jeg har startet Birken uten å gå et sekund i kø. Deilig. Med kroppen stinn av trening var jeg spent på hvordan dagen kom til å utvikle seg. Fikk fort følelsen av at systemet fungerte mer som en dieselmotor enn normalt. Men en dieselmotor har jo åpenbart sine fordeler. Den kan holde jevnt høy fart over lang tid. Det gjorde også jeg, og opp til Raufjellet plukket jeg plasser jevnt og trutt. Uten å ha tapt noe særlig i starten.

Nå synes jeg det funka riktig så bra. 

Folk hiver seg over stavene på toppen å setter seg i hockey ned mot Kvarstad. Jeg tar meg 7 sekunder og finner fram en bar i den ene hånda og en gel i den andre hånda. Vet at den største mentale og fysiske smellen i hele Birkenløypa venter i bunn. Har fått i meg alt til vi kommer ned. Kaster i meg to kopper sportsdrikk på matstasjonen før jeg tar fatt på tredje og siste fjell. Nyter følelsen av de deilige diagonalbakkene i Birken. Nyter følelsen av å ikke føle meg næringstom som mange andre. Tar igjen de som ikke tok seg tid til å spise på tur ned. Legger inn et lite rykk i det jeg passerer de. Kjenner jeg er litt høy på livet der jeg går. Smøresjefen har levert opp mot maks i dag, spikerfeste og brukbar gli.

Halser meg opp til Midtfjellet, nå venter som vanlig 20 km med en kamp mot krampa. I lininga på skidressen har jeg en pose med crampfix festa med sikkerhetsnål. Et tips jeg fikk fra lagets doktor før Grenaderen. Røsker ut posen på vei ned til siste drikkestasjon ved Midtfjell. Biter av hele posen. Munnen full av pose og crampfix. Tunga får fordelt innholdet i munnen akkuratt i det jeg får siste kopp med sportsdrikk i hånda. Bra tungejobb! Herfra og inn går det unna på det skarpe føret. Passerer 80 km/t ned fra Sjusjøen. Det er ganske fort det.

Med lånt pulsklokke kommer jeg inn på Birkebeineren skistadion uten peiling på tid og resultat. Jeg registrerer fort at klokka over målseilet viser 10.45. Rask hoderegning sier meg at det tilsvarer en sluttid på 2.45. Litt rask tankevirksomhet sier meg at jeg tror det holder til seier i dameklassen. Får kamera til Kristoffersen i Østlendingen planta opp i trynet idet jeg kommer i mål. Han kan fortelle meg at Therese vant dameklassen på 2.41. Svarte… Uten å tråkke noen damer på tæra er det bare å innrømme at det svir. Synes selv jeg gikk et greit renn. Føler meg egentlig ikke komplett udugelig på ski heller, så da står jeg igjen med konklusjonen om at damene går fort.

Endte med det som nummer 159 i eliteklassen og nummer 61 i mitt siste år i M20. Brukbart nivå i den klassen med andre ord. Spørs om ikke tjeideng på Birken får bli punktum på årets skisesong. Kanskje blir det et renn i påsken, kanskje ikke.

Dagens overdame

En takk rettes til Sandvold, nærmere bestemt Thomas for super jobb som servicemann.

Eirik

Et eventyr er over

Det tok tid før rapporten kom på trykk, men her er den altså.

Beina er igjen plantet på norsk jord. Sol, startnummer og flytstier er byttet ut med slaps, skolebøker og overfylte kollektivalternativ i verste reisetid. Caddybilen jeg forlot hos storebror, nyvasket med full dieseltank møtte meg som en utedass med lysende bensinlampe. Til og med lysende nummerskiltlampe. Leser i hans forrige blogginnlegg om hvor stor tilfredsstillelse det ga han å bruke opp min diesel. Han satte rett og slett så stor pris på å bruke av mine kroner fra lånekassen at han måtte skrive om det. Kul type ass.  Jaja, himmel er altså byttet ut med helvete. Neida….. himmelen er byttet ut, men ikke med helvete.

Tilbake til hverdagen og virkeligheten sitter en fornøyd Jr og ser tilbake på en fantastisk uke. Eller et fornøyd oljebarn som jeg fikk slengt etter meg gjennom uken. I romkamerat Andersen sin verden er du selve skoleeksempelet på et oljebarn om du spiser baguetten din med to osteskiver istendefor en. Han om det, jeg bruker to osteskiver, og nyter det. Kan leve med tittelen om jeg må.

Andersen kunne derimot fortelle at han var på Spaniaopphold med betalt perm fra Stange vgs, for å holde seg oppdatert innen sykkelsporten eller noe fjas i den duren der. Mer i mitt hode som minner om oljebarn der.

Andalucia Bike Race leverte i aller høyeste grad varene. Rundt regnet 400 km, 13 000 hm og 20 timer fordelt på 6 etapper. Man må jo være meget spesiell for å ikke synes at det er lykken på denne jord. Denne uken tok meg litt tilbake til starten av sykkelkarrieren. Den fikk faktisk til å tenke på hvorfor jeg startet å sykle for noen år siden. Fantastiske klatringer, flytstier og utforbakker i herlig natur. Her fikk man virkelig kombinert adrenalinet, mestringsfølelsen og de fysiske utfordringene på en gang. Grunnsteinene innen terrengsykkelsporten. 

Utgangspunktet vårt før turen var rimelig enkelt. Med masse verdensstjerner på plass sier det seg selv at å komme rett fra snøfonna i nord å håpe på noe gull, det går ikke. Det var altså treningen og opplevelsene som var hovedfokus denne gang. Derfor fulgte vi et råd fra en luring på Kvile kamping; «kjør med innsia tå pappen jr, så blir det bra». Da slapp vi å komme hjem med utslitt helfokort og den nye Treksykkelen i tusen millioner knas.  Som sagt, så gjort. Sitter derfor her med alle kroppsdeler inntakt, og med en Treksykkel som har gått like bra som den våteste drømmen du kan tenke deg. Syklet på en splitter ny Trek Superfly 9,8 SL. Ikke et teknisk problem på Jr på seks dager, det er ikke et eventyr men en ralitet. Lover jammen meg bra for fortsettelsen (bank i bordet).

Rittet foregikk i par. Enkelt fortalt stoppet tiden etter at lagets siste mann passerte mål. Christian Amdahl og jeg utgjorde Team Trek Mesterhus 2. Hvorfor vi måtte ha et 2 tall bak laget har jeg fundert mye på, teamsjefen som foretok påmeldinga, makan. Overlege Amdahl var en litt over snittet trivelig type å være på tur med. Rolig og avbalansert med en passelig mengde komiske utsagn. Som trønder er ikke det verst, ingen regel uten unntak der altså. Blant annet kunne han melde om at spanske damer, de er av den vanskelige sorten. Jeg og Andersen fikk klar beskjed om at i Spania måtte man vurdere et hvert napp hos det motsatte kjønn grundig, og at hvis klokka passerte 12 om kvelden uten tilstrekkelig antall napp var det bare å kaste fiskestanga å starte opp tråleren først som sist.

På de første etappene var styrkeforholdet oss imellom temmelig likt, og vi pushet hverandre bra. Jeg følte meg egentlig bare bedre og bedre utover og hadde nok et lite gir ekstra å gå mot slutten av rittet. Superideelt for treningsutbyttet i grunn. Stum av beundring for hvordan overlegen fikset de siste etappene. Det var en mann som har gravde dypt etter kreftene. Han var stort sett ordknapp der han lå på bakhjulet mitt å jobbet. Sikkert møkk lei av at jeg lå foran å holdt et tempo han hatet på det maksimale. Og rumpa mi med hofter stående rett ut kan da faen ikke være så lekker når det er tredje dag man må ha den i fokus. Men noen form for klaging, det var det ikke å spor av. Der var det å bruke energien på arbeidsoppgaver og mentalt fokus som gjaldt;  «mann eller mus» «mann eller mus». Kan med sikkerhet melde om at du endte på mann Christian ;)

Utradisjonell, men fortjent feiring etter siste etappe

Komisk hvor nærme man kommer hverandre gjennom en sånn prosess. En psykologisk berg og dalbane. Ingen tvil om at det er ærligheten som kommer fram i folk under sånne omstendigheter. Relasjonene som skapes i et samleie blir jo bare barnematen i forhold. Tror jeg i hvert fall. Her er det jo selvfølgelig individuelle forskjeller.

Føler vi kjørte bra taktisk gjennom alle etappene. Åpnet i et fornuftig tempo første halvdel før vi økte tempoet inn mot mål. Det vil si, vi åpnet fornuftig etter at jeg hadde fått åpnet ufornuftig det første kvarteret. Som vanlig,

Når det gjelder det andre laget kjørte vi også en del sammen med dem. Funka bra for de også helt til Knut Erik dessverre fikk litt i overkant mange syndromer å stri med på dag 3. Noen sjukdomstegn og en heftig flyturover styret ble litt i overkant, så han var nødt til å hoppe i servicebilen. Andersen fullførte rittet på egenhånd i fin stil.

Andersen gjorde også et tappert forsøk på å innlede gode relasjoner til et av de danske lagene underveis på en av etappene. Det slo definitivt ikke heldig ut, og etter to vers av "fly on the wings of love" var vi og hele Norge lagt for hat av de danske drenger.

En Fiskvik på 80 kg + trenger sine kalorier gjennom et 6-dagersritt. Dette skulle sette Andersen sin knaskefobi på prøve. På dag 4 og nøttepose nr 3 rant begeret over for fult. Det svartner i blikket til Engerdølen, rullgardinen går ned og hele den pakka der, og jeg får servert en saftig reprimande. «Du er jo et jævla resirkulasjonsanlegg, en jævla forbrenningsovn». Tok en rask pause fra nøtteposen før vi til slutt fikk inngått et kompromiss begge kunne leve med. Skulle det inntas knaskende enheter skulle det inntas mye på kort tid. Intens knasking, men i korte tidsrom. Med andre ord, gumling, eller pumping om du vil. Vi fant heldigvis ut av problemene og forlot Cordoba klare for en spennende sommer som romkamerater på tur.

Bare å takke reisefølge med servicemannen Håvard i spissen for et behagelig eventyr. Mer real type enn unge Eide finnes knapt. Hatt det mye gøy på tur med den karen. Jeg og overlegen endte som par nr. 33, og sier oss fornøyde med det. En fantastisk treningsuke og et deilig avbrekk fra rutinene er tilbakelagt.

Et litt mindre eventyr ble for øvrig gjennomført på lørdag. Det har jo blitt en årlig tradisjon for meg og Anders å gå Ringkollerennet. Tradisjon tro hadde vi rævva ski i år igjen. Storebror sine ekspertråd for smøring på mildt føre kan du få gratis av meg. Spørs om den ærefulle stillingen hans som min private smører henger i en tynn tråd før Birken nå. Vi får se om han klarer å overbevise de neste dagene.

Eirik

Bolledager...

Jeg legger bak meg en vinter med mye surr.. Sår hals, snørr, gørr, slim, bihulebetennelse og feber. Ja, sist hardøkt som fungerte var tidlig i adventstida. Nå har det vært bra i snaue to uker og jeg brukte vinterferien til noen lange rolige turer på ski og sykkel. Har bevisst drøyd med å tråkke til nå, har gjort et seriøst forsøk på å bli frisk og vel så det først. I midtuka kjørte jeg ei kontrollert hardøkt på rulla som funka bra. For første gang kunne jeg konsentrere meg om kampen mot pusten og melkesyra, ikke tuberkuløs hoste.


Smal i blikket etter dagens økt. Toppformen er langt unna. Bruker "Norgesmesterbuffen" jeg fikk av Jacobsen som motivasjon.

Dermed var det duket for en real hardøkt på ski i dag. Av typen "langhardt" som vi kaller det på Tynsetspråket. Bakkene fra Sørkedalen mot Løvlia er en gunstig lokalitet for slike prosjekter. 

Hardøkt med dårlig form er vondt nok som det er, derfor ble det kun to vinglass til fredagens ost og kjeks. Som småbarnsforeldre flest ble det en tidlig fredagskveld. Kristian hadde tydeligvis blitt foret med både sukker og speed på barnehagens karneval denne fredagen. Jon Blund var tidvis fraværende. Allerede kl 23.30 kom han over i vår seng. Der sov han selvfølgelig godt. Utfordringen er bare at han liker å ligge på tvers. Og når mamma er best som pute blir hode til pappa fotball. Etter to-tre brutale vekkinger med reale kickspark midt i pæra tok jeg med dyne og pute inn på barnerommet i fire draget. Deilig dyp søvn i to-tre timer i gjestesenga som er hard som ei betongblokk. Gjorde bare en kardinalfeil. Glemte at baby call'n sto på og at den kan reverseres. Bare et tastetrykk på voksenrommet er nok. Og når uret akkurat hadde bikka 06 lørdag ble jeg brått revet ut av drømmeverden, "Pappa, er du våken, Kristian vil stå  opp, over!" Mamma ikke vond å be der altså. Siden jeg ser 6 og ikke 5 tallet på klokka er det bonus så spretter opp. En lang god guttefrokost senere vekker jeg mamma og setter kursen for Sørkedalen i brutterns Caddy. Deilig følelse å snylte litt drivvstoff på Jr mens han er i Spania å sykler mil etter mil. Tenker på at han har prestert bra i Andalucia Bike Race denna uka. Jeg må ta et jafs nå om jeg skal henge med til sommeren. Ankommer parkeringa i Skansebakken i halv ni draget og får dagens lengste bakoversveis. Hele nasjonen flyter på en nasjonalromatisk orgasme etter gullfesten i Falun. Halve byen skal visst ut på ski selv før damenes 3-mil. Får fader ikke plass på parkeringsplassen kl 08.30 en lørdag. Man må altså dra hjemmefra langt før åtte om man vil parkere rett ved skiløypa.

Masse snø i Sørkedalen. Reist fra byens bare plener og tatt med godskia. Smurt med fiolett voks og nye stive skisko. Et par minusgrader, trikkeskinner og perverst skiføre. Norges millionsmøretrailer har heller ikke fått røre skiene mine så gli og feste er perfekt. Ved "Rastebua" er jeg god og varm og det er duket for dagens hardkjør. Simen Østensen kommer stakende med Vasan i blikket og jeg får en god målestokk opp bakken.. Får deng... 18+23+13+12 minutter senere er jeg ferdig med blodslitet og framme ved Løvlia skistue. Formen er langt unna, men er frisk som en fisk nå. Føler meg som Sundby beskrev det "ikke pill råtten heller". Så kanskje får jeg med meg Birken på ski om tre uker. Uansett er fokus å komme seg i form til sommeren. Har allerede innsett at jeg må bruke våren til trening. Men det kommer jo noen ritt utpå sommeren også....

 

Jeg hadde nok plassens desidert billigste bil i konkurranse med Milslukernmafiaen på Vestkanten.

 

30 meter før ankomst Løvlia møter jeg en vegg av bolleduft som er umulig å passere etter to timer på ski. Visste denne umulige situasjonen ville oppstå, så har sekken full av tørt skift. Blir et kvarters energipåfyll før hjemturen. Men det er for dumt å dra rett hjem i slike forhold. Legger inn en liten bonusrunde om Damtjern og ofrer første halvdel av Johaugs parademarsj på Lugnet. Tenker på at det er slike turer og økter man lever for og drømmer om. Ikke sykling på rulle i ei leilighet som er så klam og varm at selv "Mullaen" måtte kastet turbanen. Heller ikke sykling på vinterveier som er så dynket i salt at man får i seg anbefalt ukesdose av salt i løpet av en times sykling. Men planen for å finne tilbake formen er lagt. Hardøkter skal gjennomføres på rulla, med et mål for øye om å bli bedre. Bruker vinterens siste vinteruker til gode opplevelser og langturer på ski.  

Som alltid god Løvliabolle. Fikk flere ved hjemkomst og serverte også skoleboller i fredagens kakeklubb så har blitt et anstendig antall konsumert denne helga.

Flott vinterdag i høyden i marka.

Etter fire timer er jeg tilbake ved Caddybilen. Utmattet, men fornøyd. En halvtimes hjemtur med ny endorfinrus etter mer drivstoffsnylting på Jr og Thomassen/Gran på radioen avslutter en flott tur. Hjemme er det også bollefest. Mari har invitert, slekt, venner og naboer på 3-milslag. Klarer å karre til meg en ledig stol i en krok på kjøkkenbordet og prøver etter beste evne å få med slutten på 3-mila mens jeg hiver innpå noen rundstykker. Så er det er bare å innta klovnerollen. Med nesten tosifra antall unger under 3 år innestengt på 67 kvadrat er det bra trøkk. Er småblek og sliten. Drømmer om vater på sofan, men holder maska bra. Tror jeg er smart når selskapet bryter opp og sier at jeg holder fortet når alle skal ut en tur. Da bli jeg selvfølgelig sittende igjen med svarteper og ryddejobben. Slutter aldri å forundre meg over hvor mye unger klarer å rote på noen timer. 

Nå er det lørdagskveld. Jr og teamsjef Nesteby sitter på flyet hjem. Jr mumlet på telefonen at han kom til meg ca i 8-draget for å hente bilen. Midt i kjernetida for pizzaen på en lørdag mente han. Samtidig nevnte han at kjøleskapet hans i Holmenkollveien er like tomt for kalorier som hopplandslagets frokost. Ikke vanskelig å legge sammen to og to der altså. Dermed lager Mari pizza til klanen mens jeg og Kristian bruker lørdagseftan til guttekvalitetstid med lørdagsgodt og fotball i stua.

Anders

Pervers treningsøkt

Tilstandene i Holmenkollveien 92 er som de har vært de siste årene en lørdag tidlig i februar. Fosterstillingen er inntatt, og alt som kan gjøre tilværelsen lettere er plassert på nattbordet. Årets marsj fra Sørkedalen til Holmenkollen ble som vanlig et fysiologisk selvmord.

Før fredagsfesten var over for de aller ivrigste var det meningen jeg skulle starte denne dagen. Det gikk rett i vasken. 3 uhyggelige tidspunkter var lagt inn på vekkerklokka, men vet da fadern hva som skjedde med dem. For da Frode ringte og var klar for avreise til Kollen og busstransport lå undertegnede fortsatt i de søteste drømmer. De søte drømmene ble da fort byttet med stundens alvor. Listet meg ydmykt inn på naborommet og vekket et middels fornøyd søskenbarn. Han så seg vel bare nødt til å hjelpe å stilte derfor som privatsjåfør inn i Sørkedalen.

2 minusgrader i Kollen ble brått til 12 i Sørkedalen. Det skulle altså fryses litt før start i år også. Storebror satt i år hjemme med barnehagespøkelset sitt, så slapp heldigvis å fungere som redningsmann for han denne gangen. Klarer ikke å se en sånn dass de setter ut på skirenn uten å tenke på da han bestemte seg for knekke dørkrampen å stenge seg sjøl inne på en sånn en for et par år sia. Makan til depressivt påfunn skal du lete lenge etter. Hvis man først skal stenge seg inne, gjør man det IKKE der. Det gjør man bare ikke.

Ingen innestengt på do denne gang altså, dermed duket for start. Fra start er alt som normalt, noen brekker staven, noen er sinte og noen er glade. Jeg er glad, selv om jeg gjerne skulle startet lengre fram da jeg pleier å åpne i et mere ufornuftig tempo. Maser meg litt frem her og der. Legger inn høygiret opp til Heggelivann. Har spikerfeste, kroppen samarbeider, de rundt meg lider og jeg avanserer. Livet smiler. På toppen ved Heggelivannet møter jeg imidlertid noen realiteter. Der er det orkan imot. Nå skal det stakes over lange vann. Jeg har spikerfeste på flatene også, det glir nada og armene vil ikke være med på dette tullet. Jeg forsøker desperat å gjemme alle mine cm med kropp bak en liten kar fra Sportslageret, det funker ikke i det hele tatt. Livet som lekte for bare minutter siden begynner stadig å bli mer anstrengt.

Trenden fortsetter gjennom Nordmarkas vakre natur. Rekker ikke passere «30 km til mål» skiltet før første krampetrekning i overkropp melder sin ankomst. Selvfølgelig tegn om at her er det mer ubehag i vente. Begynner så smått å grue meg til vi skal over Bjørnsjøen. Den er lang, og diagonalgang der, det biter rett og slett ikke. Sklir etterhvert ut på sjøen, det føles som jeg skal krysse Skagerrak, en polferd som aldri ender. Tempo over isen er rett og slett elendig, forkastelig og ubrukbart. Midt på sjøen får jeg konsekvensene av dette slengt i fleisen. En rosa skidress kommer piggende forbi meg. Det kan da ikke være sant!!! Alle varsellamper lyser for fult, tid for å ta seg på greip, ta et oppgjør meg seg selv. Hiver meg på bakskiene hennes. Det går i ca 3,5 sekund. Konstaterer at, nei du har rett og slett ikke sjans i havet til å henge på til enden. Det er et realt spark mellom beina. Ser antagelig ut som et tapt kapittel der jeg prøver å karre meg til andre enden. Dette får en ivrig tilskuer med seg å skjønner at jeg trenger en oppkvikker. Han informerer om at første dama er rett foran. Tonefallet hans er ikke til å ta feil av, det er tydelig hva han mener om det. Polferden tar etter hvert slutt, og beina kan aktiviseres igjen. Passerer den rosa skidressen igjen rimelig kjapt, ser heldigvis ikke noe mer til den.

Bjørnsjøen

Koppen med cola på Tryvannstua 7 km før mål kan i år igjen sammenliknes med å komme til himmelen. Men himmel blir fort til helvete. For ved første stavtak etter drikkestasjonen takker kroppen for seg. Nå er det nok staking for i dag får jeg beskjed om!! Følelsen av magekramper blir tatt til nye høyder. Det blir svart. Det låser seg totalt. Blir nødt til å sette hele på skirennet på vent noen sekunder. Stopper helt opp å utfører en form for magemassasje på meg selv. Magemusklene blir hardere og hardere, litt usikker på om de holder seg inne i skidressen eller ikke. Selvfølgelig inntreffer dette på stedet med mest tilskuere. Jeg ser ut som en forbanna idiot der jeg står, driter egentlig i det. Selv om folk garantert undrer fælt på hva som foregår. «hva i svarte er det han driver med?» «Står han der midt i et skirenn å beføler seg selv?» De må jo ha hatt en hysterisk morsom opplevelse. Magemusklene holder seg i skidressen. Krampene gir seg, lyset går på og jeg kan skru på skirennet igjen. 

De siste kilometerne er det ikke engang et tema å prøve å bøye seg. Står rett opp og ned som en snømann de siste utforbakkene. Kommer meg til mål, med livet i behold, og med den rosa skidressen bak meg. 81. plass er fasit, litt under det jeg hadde håpet kanskje. Men formen var grei, og da kan jeg leve med andre problemer av  ulik sort. At Pølsa har vunnet denne moroa på blanke ski synes jeg er smått utrolig, galemathias..

En flott tur og en pervers treningsøkt er tilbakelagt!

Takk til skiforeningen for et nydelig arrangement og til Carl Fredrik som ikke sto på kobberhaugen å langet.

Eirik

Barnehagespøkelset...

Etter at jeg ble pappa har det blitt signifikant mindre livstegn på bloggen. Det har sine grunner, det tar visst på å bli voksen, tidsklemma dukker plutselig opp. Nattesøvnen på over 6 timer ble plutselig en slags fjern drøm som er for god til å være sann.

  


Hvorfor Jr også har vært stille som ei mus må ha andre forklaringer. Onkel Eirik står med null bæsjebleieskift og null onkelvåkenetter til nå. Ryktene sier imidlertid at tinder er den nye fritidssysselen på Vestkanten. Om det blir mye match vites ikke, vi har alle fall ikke sett noe avkastning. Kanskje bruker han for mye hårvoks eller har for lange bein. Jeg er selv for gammel for dette tinder greiene, ja faktisk så gammel at når jeg meldte meg på årets Obik skikarusell så havna jeg i klasse M30-34, 30-34(!). Heldigvis har vi fått et par nye syklister på laget vårt dette året som kan vise oss mosegrodde hvordan ungdommen lever. Unge Andersen fra Engerdal ga alle en grundig og god innføring i tinder på vår første teamsamling på Trysil. Dette var helt klart hans arena. For andre som ikke vet hva tinder er for noe slags syssel, eller for de som ikke har lyktes på denne arenaen, sjekk her: http://www.side3.no/slik-lykkes-du-pa-tinder/5167279.html

Jeg har virkelig fått kjenne voksenlivet på kroppen i vinter. Treningshøsten var slettes ikke verst med forholdsvis hyppige innslag av halvharde sykkelturer, noen hufseøkter, en del styrketrening og et anstendig antall timer jaktgåing. Så kom det seilende et hvitt slør noen dager ut i starten av julekalenderen. Det var ikke snøen som kom dalende. Neida, det var et spøkelse som jeg tror ble med Kristian hjem fra Ekeberg idrettsbarnehage. En virusliknende skapning som tok bolig i halsen. Og han har nok hatt det moro der, for han har jobbet hardt for å formere seg. Og sannelig ble den med til Tynset på juleferie også. Holdt meg med selskap hele jula og over i det nye året. Den ble også med ned til Oslo. Nå i form av en seig materie i brystet. Når den i tillegg fikk selskap av broren sin influensa sist uke var kaoset komplett. Sofan og ullpleddet ble min beste venn. De to brødrene har nok møtt en del motstand fra både fagocytter og lymfocytter nå, så forhåpentligvis er de på vikende front. Heldigvis er kroppen som dørvaktene ute i Oslonatta eller på gode gamle kronestua. De husker de slemme gutta og stenger dem ute på livstid.


Mot våren håper jeg på lysere tider, og det er jo som ordtaket sier; Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Så selv om både vinterens skirenn, de harde rulleøktene og jobbsyklingen har gått i vasken til nå så ser jeg fremover. Det er mye jobb som må gjøres før kalenderen viser sommer. Per dags dato husker jeg omtrent ikke hvilken farge det er på sykkelen min. Det er tungt når man hører om andre som har syklet både 70 og 80 timer allerede i 2015....

Men det er lenge til sommeren, og vi har noen nye med på laget. Det må jo bli moro:

      

  



Anders

Gjenoppstandelse!

Hallo

Man har møtt mere aktivitet i graven de siste månedene enn på sykkelbloggen til gutta. Gjør herved et forsøk på å rette opp det inntrykket. Passer bra å skrive litt nå ettersom om magen min har oppført seg som en levende vulkan det siste døgnet, med hyppige og hissige utbrudd. Hjemmetjeneste har dermed vært et faktum, og da er det fint å ha et aller annet å sysle mellom all spyingen. Men nok om min livate mage og dens problemer. Vi har ikke lagt sykkelskoa ut på finn og investert i dansesko ettersom det har vært litt tørketid her. Det nærmeste vi har kommet dans de siste månedene må vel være at storebror har gjennomført en brudevals eller to siden sist. Noe utelukkende dansetalent skal jeg jo definitivt ikke påberope storebror for å være, men det får bli en annen sak. Han er gift, ikke jeg, så velger å ikke utfordre den skjebnen mer pr nå. Tenkte at lanseringen av et «nytt» lag var en skreddersydd anledning for å stå opp igjen fra de døde på bloggfronten.

Helios DBS Racing Team har blitt til Team Trek Mesterhus. Litt diverse årsaker til det, men det er nå i alle fall realitetene. Vi er glade for å kunne gå løs på et nytt år med minst like gode sportslige forutsetninger som de foregående årene. Bare å takke ydmykt til de samarbeidspartnerne som nå har valgt å trekke seg ut, samt å ønske de nye hjertelig velkommen inn. Uten dere kunne vi tatt oss en bolle og investert i de nevnte danseskoene.  Linda og Bersvenn har gått ut, mens Martin Andersen og Berit Gjelten har kommet inn. Linda er med sin nyopererte hoft utilgjengelig for den kommende sesongen, mens for Bersvenn sin del strakk ikke tiden helt til. Både Martin og Berit besto altså inntakskravene til teamet: En brukbar syklist, holdninger på topp, en god og ærlig lagspiller, en/ei over middels trivelig type/dame samt opprinnelse fra Østerdalen som alltid gir et lite pluss i margenJ

Med Engerdalens store helt med på laget fikk undertegnede seg plutselig en ny romkamerat. Jeg er ikke lenger den eneste oppførte uten kone og barn, og det er jo i grunn ålreit det. Fikk testa det nye samboerskapet i Trysil i helga, og kan vel rapportere om at det virker lovende. To likesinnede gutter i 20-åra har jo ofte den del av de samme opp og nedturene i hverdagen, problemstillingene om du vil, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det.

Utgangspunktet foran 2015 er som det har vært de siste årene. Jeg er fortsatt student, på tredje året, og er derfor i gang med å skrive bacheloroppgave. Noe som på ingen måte gjør seg selv. Resultatmålene foran sesongen er fortsatt å slå de som ikke skriver noen bacheloroppgave, eller har noen 8-16.00 jobb. Ikke på alle rittene selvfølgelig, men på mine ritt. De få utvalgte rittene jeg innerst inne vet jeg kan slå alle om alt klaffer maksimalt. Bygger oppunder den tanken min i hodet mitt hele tiden. «Det blir ekstremt vanskelig, men det er mulig». 

Pleier jo vanligvis å gjøre mitt for å trekke storebror ned i søla når jeg skriver blogginnlegg, men akkurat i treningssammenheng blir jeg nødt til å gi han honnør. Gjennom utallige treningstimer har vi diskutert opp og ned, frem og tilbake hvordan vi kan trene på best mulig måte med den tiden vi har til rådighet. Her har han alltid vært klokkeklar i tankegangen, «vi må trene annerledes, trene bedre enn de andre når vi ikke har tid til å trene like mye», «trener vi likt som dem bare mindre blir vi dårligere, så enkelt er det». Resultatet av tankegangen er enkelt og greit at det blir mer trening i rødfargede soner, mer trening med høy belastning, og gjerne i varierte former gjennom vinteren da det er som mest intensivt. Flere harde og vonde økter krever litt mer av det mentale. Her tror jeg det er stor hjelp i å ha diskutert trening i fellesskap på forhånd, ha bevisstgjort ovenfor seg selv hva som må til. Det blir noe som etter hvert sitter så innprenta i hodet hver gang man forbereder seg til en hard økt. «Vi må trene bedre enn dem», om det er når jeg sitter på 6 draget på rulla og beina mine hater meg, eller når jeg skal opp til gratishaugen for 2 andre gang på onsdagsrennet i Kollen, hjertet er på vei ut av skidressen og armene ligger igjen i bunn av bakken, så ligger fortsatt den forbanna tanken og dunker i bakhodet, «vi må trene bedre enn dem». Dette gjør på en måte økta til noe mer enn bare en vond hardøkt du MÅ gjennomføre, klarer jeg å levere varene ovenfor meg selv i dag? Klarer jeg å være så steinhard jeg vet jeg må? Dette er noe som blir så ønskelig hver gang du er på trening, at det fører til en blanding av tilfredsstillelse og mestringsfølelse hver gang du klarer det. Tilsvarende skuffelse om du mislykkes.

Om ca 3 uker drar jeg til Spania for å sykle etapperittet Andalucia bike race sammen med Knut Erik, Martin og en leiesoldat for anledningen ved navn Christian Amdahl. Rekordtidlig sesongstart da jeg aldri har vært med på noe sånt tidligere. Det blir garantert granatsjokk av de sjeldne for kroppen på den tiden av året. Alt for mange timer konkurranse og definitivt altfor mange høydemeter oppover, men knallgod trening og en fantastisk opplevelse er jeg sikker på at det blir. Dette har da blitt en fin milepæl i vintertreningen, noe jeg håper og tror vil slå positivt ut når våren og sesongstarten hjemme i Norge er her. Nå er det først og fremst å få magen i vater igjen å forberede seg til Holmenkollmarsjen neste helg. Det har vært en god vintersjekk av formen de siste årene, det blir det nok i år også! Brødrene er begge klare til start.

Her fra en tur tidligere høst. Hadde med meg en fortumlet landeveissyklist fra Sparebanken Sør ut i terrenget, nødt til å bli kaos det selvfølgelig...

Eirik

Tid for ettertanke..

August måned er over. Det samme er konkurransesesongen for min del. Siste NC på Skarverittet gjenstår, men det blir uten meg i år. Har mine aller beste minner på sykkel fra det rittet så skulle gjerne vært på start. Men må prioritere annerledes denne gang. Fjellet, bryllup og jakt kaller.

August er på en måte min store måned på sykkelen. Den måneden jeg bruker som motivasjon i løpet av en lang treningsvinter. I år lå alt til rette for suksess. Jeg var mer stabil enn noen gang på våren. Samtidig visste jeg med meg selv at jeg hadde et gir til å gå på til Augustrittene. Det har jeg alltid.

Grenserittet var først ut. Det gikk bra i 11 km. Så gikk det gikk rett i grusen. En feil i en skarp sving på løst underlag og "smack" rett over styret. Resultatet blir en skulder ut av ledd, skrubbsår og framhjul som liknet mest på en vinkelmåler. Bare å få skulderen på plass, finne Røde kors og finne en mobil. Tok med meg sykkel og det som en gang var et hjul og labbet langs løypa til jeg møtte fatterns Volvo. Hoppa inn der og vikarierte som langer resten av den dagen. Skuffa, forbanna og revansjesugen.

Helg nr to er det duket for Helterittet. Dette utgikk grunnet forkjølelse. Var med til Rjukan som langer for Eirik og Knut Erik. Dem presterte så langt under middels at jeg gidder ikke skrive mer om det. For å si det sånn så ble det lang dag på langestasjonene for min del...

Helg nr tre CykelVasan. Er frisk som en fisk og reiser til Sverige med friskt mot. Må justere min opprinnelige plan og trener hardt inn mot rittet grunnet sjukdomspausen. Likevel er beina gode ut fra start. Jeg og en cyklocross dude går i brudd allerede i første bakken. Selvfølgelig et stakkarslig og latterlig forsøk. Vi blir hentet en kilometer senere. Sitter likevel lett med tet og føler jeg har grei posisjon på hjulet til Jr i det vi nærmer oss det kritiske punktet inn mot Mongsbodarna. Feltet går i 60 km/t. Så plutselig. Den velkjente lyden av karbon som smeller rett mot asfalt foran meg. En DBS sykkel flyger som en ufo gjennom lufta i det jeg hogger i bremsene. Det er Jr og en anna kar som borer seg ned i asfalten. Kommer meg med nød og neppe unna. Får bråstopp. Den gode inngangsposisjonen er en saga blått. Hører Nesteby roper bak at Jr klarer seg. Da er det bare å få opp farta igjen. Den neste mila er en kamp for å komme seg opp i feltet igjen. Det går, jeg blir med tetklynga som går løs. Jaggu meg kommer også en forslått lillebror opp til tet bakfra også. Dagens bragd. Da er vi tre mann i tetgruppa. Veien til Mora ligger åpen for lagkjøring og gode plasseringer. Det siste går i alle fall rett i dass. Vi prøver å komme oss i brudd alle tre. Eirik er den eneste som er i nærheten av å lykkes. Han holder unna helt til gruppa blir sekundert at vi er 40 sek bak. Da settes turboen på. Litt som Tesla som akselererer. Da kjøres det knallhardt i noen km og Jr`s våte seiersfantasier er igjen en fjern drøm. I avslutningen blir vi som tidligere statister. Jeg krangler meg inn til en 17. plass. Sju fattige sekunder bak vinneren. Det føles så nære, men det er ikke det. De sju sekundene er en stor forskjell.

Etter tre augustritt og null topplasseringer var det en sjanse igjen, Grusrittet over alle. Sekkerittet fra Østerdalen til Gudbrandsdalen, Birken. Og for et startfelt det var i årets utgave, helt klart det sterkeste feltet jeg har syklet i. Oppladningen ble imidlertid laber også denne gang.  Mildt sagt. Våknet natt til onsdag med låst skulder. Satt som en vranglås.  Bare å ringe 113. Ambulansa kommer og litt og litt mer morfin gjorde etter hvert susen. I morfinrusens dype drømmer etterpå var Birken skrinlagt. Men kroppen er en fantastisk mekanisme. Skuldra føltes fin allerede torsdag og jeg var på startstrek på Rena. Belaget oss mentalt på høy fart og en kamp mot syre og lungespreng. Farten er jevn opp mot Skramstad, men jeg klarer meg bra. Sitter stengt når det første bruddet går, men når gjeng nr to klasker i vei på tunge gir er jeg med. Det samme er Knut Erik. Vi sitter begge topp 10 over Skramstad. Med luke bakover. Nå er sjansen her, nå har vi muligheten til å bli med i det avgjørende bruddet. I Birken! Ned Djuposet og opp løpebakken går det som alltid fort. Alt kjennes greit helt til jeg setter meg på sykkelen etter løpinga. Beina er stive som tømmerstokker. Må innse at de foran siger i fra. Ut på veien er jeg 5 sekunder bak Knut Erik som er på halen av gruppa. Musklene skriker etter luft. Jeg har ikke noe fartsøkning inne. Faen. Jeg klarer ikke ta et rykk opp. Gruppa siger i fra. Med på det lasset er min mulighet til topplassering. Må bare ta meg en bar og vente på storgruppa bak. Der er det som alltid pinglekjøring. Ola "dunk" lærer aldri. Ingen vil dra. Alle skal spare kreftene. Alle ender som tapere. Jeg bidrar også selv til rolig kjør så Nesteby og co får luka de trenger. Helt utrolig at jeg får lov til å sitte foran å kjøre piano. Vi hadde lett kjørt inn pulja foran om alle hadde bidratt. Men GULL for oss som har noen foran. Resten av ritet er en kjedelig historie. Balletten mot mål er også laber oppvisning av meg så blir et stykke nede på lista.

Sett i etterkant ble August litt fiasko for min del. Grunnen er åpenbar og firedelt. Skranglende skuldre, forkjølelse, velt og for dårlige avslutteregenskaper. Heldigvis er jeg skrudd sammen slik at medgang, det skaper motivasjon. Mens motgang, det bygger revansjlyst. Altså så skal jeg komme sterkere i 2015. Kverna i toppetasjen jobber allerede mot neste år. Hvordan bli bedre enn i år? Hvilke ritt skal prioriteres? Hvordan legge opp treninga for at avslutteregenskapene skal bli bedre? Hvilket utstyr skal jeg bruke? Hva skal jeg gjøre med skuldre som ikke henger fast?

Jeg skal bruke noen høstuker til å fundere på dette. Gjerne mens jeg går i fjellet med børse og sekk. Jeg skal også holde treninga godt ved like. Jeg får masse spørsmål om hva jeg gjør med treninga etter sesongslutt. Svaret er enkelt. Jeg holder det gående. Men uten plan, uten pulsklokke, uten intervaller og uten fokus. Jeg bare kobler av og nyter. Finner nye stier, ser etter dyreliv, hører vinden suse. Bare koser meg. Livet!

Takk til alle samarbeidspartnere, lagkamerater, servicefolk og konkurrenter for en flott sesong! Jeg kunne ikke levd ut sykkeldrømmen uten dere. Jeg gleder meg allerede til neste år!

Ble mest suksess i villreinfjellet i August.

Anders

En epoke er over...

Vårsesongen 2014 er over. Jeg sitter igjen med mange erfaringer, noen minner, noen oppturer, noen nedturer og en norgeskolleksjon.

Grunnlaget ble lagt allerede 21. september i fjor høst. Da ble det klart at jeg skulle sykle i flaggtrøye vårsesongen 2014. Gullegget var altså lagt, det måtte trenes litt i 2014 også. Nytter ikke å flakse rundt i flaggtrøye og prestere middelmådig.

Har fått en ny sykkelkompis denne sommeren. Denne karen har bra med timer i sykkelvogn allerede. Her har vi lunsjstopp på Kikutstua.

Inngangen på 2014 sesongen ble helt ulik alle andre år. 10. oktober ble verden snudd på hodet, Kristian ble født. Min verden blir fylt med så uendelig mange store øyeblikk, hver dag. Likevel fikk jeg trent så og si som planlagt i oppkjøringen. Ikke all verdens timer, men kvalitet på det som ble gjort, synes jeg selv alle fall. Oppskriften er forholdsvis kjent. Langturer på ski, hardøkter på sykkelrulle. Skirenn blir det tynt med denne vinteren. Enten er jeg syk, eller så blåser de bort.

Så ender påska 2014 i en eneste stor tragedie. En god venn, treningskompis og et av mine forbilder i hverdagen blir brått revet bort når Ole blir tatt av skredet i Sunndalen. Verden er så urettferdig, alt virker tomt og poengløst på en gang.

To hendelser i løpet av et halvår har på hvert sitt vis satt ting i perspektiv. Sykling er kun viktig blant alt som egentlig ikke betyr noe som helst i denne verden. Uansett om man sykler i flaggtrøye eller ikke. Etter en tung periode starter sesongen min på Helgøya andre helga i mai. Et ritt som passer meg som hånd i sko, altså ikke i det hele tatt.  At jeg da karrer meg inn topp 10 i et sterkt felt er jeg godt fornøy med. Kjenner at det er mye å gå på, men at jeg nok aldri har syklet så bra, så tidlig. At jeg og Jr må kapitulere i grøfta på nedsykling etterpå, og at vi ender med å bli henta av Mari som er 2 km unna, det får bli en annen historie.

Herfra har det gått slag i slag hele våren. Av gode prestasjoner sitter jeg blandt annet igjen med klatrepris i Montebellorittet, 3. plass i Vestmarkrittet, 3. plass i Trysilrittet, 2. plass i Hedmarksvidda rundt,1. plass i Topprittet på Trysil, 1. plass i Moratråkket. Vårens største opptur og etter min mening beste presatasjon kom nok med 3. plassen i Nordsjørittet. Norges nest største sykkelritt og klassikeren på Vestlandet. Her klarte vi å utfordre hjemmehåpene og landeveisproffene til en skikkelig fight! Sammen med høstklassikerne Grenserittet og CykelVasan var Nordsjørittet sesongens hovedmål. Når man lykkes allerede i første mulighet gir det trygghet og ro. Samtidig håp om at høsten kan bli morsom.

Pallplass i Nordsjørittet. Vårens største opptur på sykkelfronten.

De siste to ukene har jeg vært i feriemodus. Om du tror det betyr sus og dus, paraplydrinker og late dager på stranda kjenner du meg nok ikke godt. Ferieukene betyr mengdetreningsuker før høstsesongen braker løs. Oppskrfiten på toppform er enkel, to uker med mengde, en uke med hardøkter og noen rolige dager. Smack, smack, smack og toppformen skal være der.

Sommerlangtur på fjellet med stopp på Setercafe i Einundalen. Man blir ikke lettere på badevekta av å forspise seg på rømmegrøt fra hjemmelaga seterrømme og spekemat. Håper jeg brukte fler kalorier enn jeg inntok i løpet av den fem timer lange turen.

På vei til Snøhetta med Mari. Sykkel inn til Snøheim, gåtur opp og ned fra toppen og sykkel tilbake til bilen. Etter en bra fjelltur på 7 timer syklet jeg hjem fra Hjerkin. Habil treningsdag.

Til helga går årets NM Mararton på Furusjøen av stabelen. Uten tittelforsvarer Fisken på start. Da sier det seg selv at det blir vanskelig å forsvare flaggtrøya. Tiden i rødt, hvitt og blått er altså over for denne gang. Skandale å ikke stille til start vil noen si, jeg er til dels enig.  Nå spør du deg sikkert, hvorfor i helvete skal han ikke sykle NM?? Spørsmålet er enkelt, svaret er mer komplisert. Jeg skal prøve å forklare med en reise i min tankeverden.

For det første, løypa passer ikke mine ferdigheter. Man må rett og slett være realtistisk i forhold til egen styrker og svakheter. Den har for bratte bakker både opp og ned. Newtons lover gjelder også for meg. Den er for teknisk, jeg må bare innse mine begrensninger både ferdighetsmessig og på grunn av dårlige skuldre. Og den er for lang, jeg har ikke grunnlag for å holde bra fart i fire timer. Alle andre ritt varer maks 3 timer, det har jeg lagt opp min tidsklemmetrening etter.

For det andre, man setter seg noen klare mål før sesongstart og tar konsekvensen av disse valgene. Grenserittet går helga etter NM, drøye 4 timer blodslit i Rondane er ingen perfekt oppladning. Jeg vet at med et uheldig fall i NM sier det pang, en skulder er ut av legg og jeg er ute av dansen for noen uker.

For det tredje, i NM er det medaljer som gjelder. Jeg tror det er utenfor rekkevidde denne gang. Jeg kunne helt sikkert kommet topp 5-6 på en maksimaldag. Men mener selv jeg har mer å tape enn å vinne på NM i år.

Derfor blir det knallhard trening i NM uka og håp om toppform helga etter. Tiden i flaggtrøye er altså forbi, en epoke i mitt sykkelliv er over for denne gang. Feigt vil sikkert noen si, jeg bryr meg katta om det. Håper Tor Halvor og Knut Erik forsvarer lagets farger under årets NM. Drømmen er at jeg kan la en av dem overta NM kolleksjonen min på søndag! Hvis ikke må jeg nok pakke den ned for denne gang. Men jeg vil minnes tiden med flaggtrøye med et smil om munnen. Det har vært en ære. Jeg tar den gjerne tilbake ved en senere anledning om sjansen byr seg, neste år er jeg tilbake på start i NM. Uansett hvem den neste flaggbæreren blir er det bare å glede seg!

Nå ser jeg ser fram mon Grenseritttet og CykelVasan. Drømmen er å komme på pallen i en av rittene. Det er mange hinder på denne veien. For det første alle de norske konkurrentene. Disse kjenner jeg godt. Jeg vet omtrent hva de står for, de er knallharde konkurrenter. Dessverre blir ofte vi nordmennene litt statister i disse selskapene. De største sluggerne er ofte kledd i blått og gult. De representerer "söta bror". Om jeg skal hamle opp med de beste svenskene må alt klaffe. Fjorårets NM på Geilo viste at på noen dager klaffer absolutt alt. Noen dager er man supermann. Forhåpentligvis kan det bli en ny slik dag i august. Det er slike dager man drømmer om og trener for. Da kan det holde til noe virkelig stort!

Anders