onsdag 24. august 2016

Glacier 360, for et eventyr!


Vi har gjort mye rart i vår sykkelkarriere Storefisk og jeg. Vunnet, tapt, elsket og hatet. Utallige opplevelser og historier vi tar med oss helt inn til siste langestasjon. Den siste uken føyer seg definitivt inn i den rekken. Etappetitt i moderfolkets natur.

Sosiale medier er roten til alt og ingenting i våre dager. Slår du opp ereksjonssvikt eller andre problemstillinger på nettet, dukker det opp bilder av potensmiddel og andre vidunderkurer uansett hva du foretar deg på nett de neste dagene. Når jeg står opp om morran gir mobilen beskjed om at paraplyen må ut av skuffa, det regner på Bjerke i dag. Jeg må også legge inn 5 min ekstra til jobb, det er veiarbeid i sinsenkrysset. Noen sitter å overvåker alt hva vi gjør. Skumle saker for en ung nord-østerdøl i den store verden. Men så har det sine fordeler. Da sesongplanen ble lagt i vår rullet det opp noe på skjermen som vakte interesse. Bilder av glade terrengsyklister i guds deilige natur, med en undertekst vi ikke forsto en døyt av. Google translate kunne gi oss svaret på hva dette var. 3 dagers konkurrering blandt vulkaner, isbreer og vannsøyler som spruter av seg selv. Dette kunne være noe for oss tenkte vi. Og noen dager senere var Team Trek Mesterhus 1 og 2 påmeldt tidenes første utgave av Glacier 360 på Island.

Og for et eventyr det ble. Håpefulle og uvitende om hva som ventet satte vi nesa mot Gardemoen
i starten av forrige uke. Man lærer mens man lever sies det. Vi dret skikkelig på draget tidligere i vår. Da gjengen skulle hjem fra Nordsjørittet sto vi igjen på Sola flyplass, med buksa nede mens flyet fløy til Oslo. Klok av skade, og sikkerhetsmargin lagt inn. Morraskaffe på litersvis kunne nytes til det fulle. Denne gangen gikk det nesten helt smertefritt. En bonusrunde som grevlinger for å finne igjen boardingkortet til Andersen i søpla så var vi klar. Alle mann alle.






Vel fremme i Reykjavik får vi utdelt en diger rød pose. En megakondom. Her skal alt av remedier til 3 dagers ritt- og teltliv pakkes. Etter massiv stapping og trøkking trasker vi mot bussen som skal transportere oss til første stoppested. Føler meg som askeladden som rømmer hjemmefra med kjempekondomen på ryggen. Prøvd å rømme hjemmefra en gang før, da på trehjulssykkel uten så mye som en smule på ryggen. Kom til postkassa før fattern tok med med etter øra hjem. Dette kunne jo bare gå en vei.


Første natt tilbringes inne på hostel, før resten av dagene skal tilbringes i telt. En god natts søvn så er teamets to lag klare til dyst. Jeg og Martin utgjorde Trek Mesterhus 2, mens Anders og Knut Erik utgjorde Trek Mesterhus 1. Selv ikke 2 timer i fly og noen timer med buss gjør at vi unngår å treffe to kjente tryner på start. Team Hard-Rocx med Saw og Engelsgjerd....


Startskuddet går, og noen og tretti håpefulle lag ruller i tur og orden under red-bull banneren. Det går ikke mange minuttene før Engelsgjerd tramper til i første bakke, og feltet eksploderer i fillebiter. Topplokket er i konkurransemodus og jeg henger meg på. Skal sykle 300 km fordelt på 3 dager. Likevel sitter jeg altså 10 slag under makspuls etter 10 minutter. Martin og mine andre lagkamerater forsvinner som fluer og jeg blir sittende med ulvene i oransjt og blått. At det er parløp er helt glemt, fullstendig overtenning.



Sitter på hjul med gutta fra Hard-Rocx et kvarters tid. Håper at mine tre venner i blått og hvitt kommer tilbake. Det gjør de ikke. Derimot kommer et annet lag vi skulle bli bedre kjent med rullende. Lag 10 består nemlig av den nasjonale mesteren i henholdsvis Island og Luxembourg. Skimter bak meg at tre kjente skikkelser har blitt til to. Får samlet tankene og slipper meg ned. Martin har en småtung dag på jobben og har mista hjulet til gutta. Vi samler oss å legger ivei innover vidda med fornuften tilbake mellom øra. Herfra holder vi det gående innover den grove lavasteinen. Skimter i det fjerne at våre to teamkollegaer tar igjen Island/Luxembourg. Vi gjør en brukbar figur til vi passerer 50 km. Så trygg er jeg på deg Martin og her fyres det løs. Ingen skal spares. At du sprakk som en ballong herfra og inn er vel ikke til å stikke under en stol. Fire minutter etter tet, ble til 15 på de siste fire milene. Deilig nyheter venter likevel ved målgang. Anders og Knut Erik har kjørt inn et Hard Rocx lag som også snuste på kjelleren allerede første dag. Dødt løp i tet..



Et bad, en real runde grillmat, mengder med redbull og noen donuts senere er det bare å hoppe i posen. Ny dag er bare noen nattetimer unna. Andersen er en fjellvandt mann. Før Ole Lukkøye bekrefter sin posisjon drar han opp en minijack så vi får litt lett musikalsk hygge på tampen.
Obligatorisk "love me like you do" på repeat før nattatid i teltet til lag 12. Dagens vonde bein er glemt. Det er feelgod og gladfølelsen av å ikke være noe annet sted i hele verden som gjelder. I den friskeste fjelluften jeg har innhalert sovner gutta med et smil om munnen.

Dag to, monsteretappen. 111km og de lokale gutta sprer rykter om en brutal, men eventyrlig dag på sykkelen. De har sine ord i behold. Hard-Rocx kjører samme stil som dag 1. Luring, støting og minimal hygge fra første tråkk. Etter litt pesing innover vidda finner jeg og Andersen riktig fart på egen hånd. Dagen er lang, med gårdagen i minne taler fornuften høyest.

Kilometerne ruller. Jeg får følelsen at vi stadig kommer oss tilbake i kampen mot de tre første. Terrenget blir stadig grøvre. Flyten vår stadig bedre. Vi tar igjen Island/Luxembourg og får til en god rulle sammen med dem. Etter 70 passerte kilometer, med søkkbløte labber etter x antall elvepasseringer begynner terrenget å helle andre veien.





Og her er du god Andersen. Flyr avgårde nedover steinura. på våre deilige fulldempere fra Trek. Ser hvordan Andersen nyter å forsere ulendt terrenget. Kjenner til hans følelse når beina aldri vil i jobbeterrenget. Den er bedriten. Deilig for han å få et parti hvor hans kvaliteter kommer til sin rett. Unner deg det der jeg jobber for å holde bakhjulet. I det fjerne foran oss får vi øye på våre to lagkompiser. Tror et øyeblikk vi tar dem igjen. Så flater terrenget ut og Island/Luxembourg er tilbake på halen vår istedenfor. De ruller egentlig rett forbi mens vi blir sittende igjen med skjegget i postkassa. Dumme nordmenn som blir for hissig på grøten tenker de.

De tar igjen Anders og Knut lengre fremme mens vi blir sittende å jage bak. 20 km før mål kommer vi ut på grusvei. Tankene forbereder legeme på 20 lette km inn til mål. Så var det værgudene da... Orkan imot på tundraen og hver eneste meter spiser en formue av allerede tomme glykogenlagere. En vanligvis snakkesalig engerdøl blir som skybert på bakhjulet. Vi jobber oss inn til mål etter beste evne. Sikker på at vi har tapt en evighet til de andre. Det synet som venter oss i mål er seks likbleke tryner. Her er det fler som har blødd for å komme seg til mål. Vi har ikke tapt avskrekkende mye.


Monsteretappen har tatt oss tvers over fjellet. Kjempekondomene våre med alle klæra i har ikke rukket rundt enda. Til tross for varmetelt og rikelig med alskens forsyninger synker kroppstemperaturen som en pudding i fritt fall. Etter et kvarters klamring til terrassevarmeren med pledd rundt beina får vi et attraktivt innspill fra en av arrangørene. " Hey guys, why don`t you go to the hot pool up there". Hot pools på vidda på Island betyr varmekilde med 40-50 grader. En kjernereaksjon finner sted inne i teltet, og vi sprader opp i en fart. Å hoppe ut i den pytten er som å komme til himmelen. Vi blir gjenfødt. Ruset der vi flyter rundt i det fiseluktende vannet mens varmen bobler gjennom kropp og sinn.

Siste rittdag! Tredje etappe består av 10 km kuppert terreng før milevis med flytsti ligger å venter. Jeg prøver å legge ann en habil marsfart fra start for å holde troppene samlet. Hard-Rocx gutta roer hormonene litt sammnliknet med dagene før. Sånn sett lykkes jeg med det, og i inngangen til stien gir jeg kong Engerdal et klapp på skuldra. Vi kommer først inn på stien å tråkker gasspedalen gjennom gulvet slik som Reodor i Flåklypa. Det sprekker opp bak oss, endelig i tet! Vi druser på. Først over stokk og stein. Deretter ut i en endeløs flytsti. Nå smiler livet. Vi svever på en rosa sky.



Tilbake på jorda, og noen mil senere ruller først Hard-Rocx, så etterhvert gutta våre på team 1 inn på hjul. Hard-Rocx leder med noen minutter i sammendraget å parkerer bussen midt i rulla. Anders derimot maler på i jevn steam. De har los på 2.plassen i sammendraget da Island/Luxembourg sitter igjen i steinura. Martin imponerer meg stort gjennom dag 3. Vet hvor jævli han har det i de siste bakkene. Vi karrer oss akkuratt med over siste toppen. Her venter selvfølgelig sidevind inn til mål. Da våkner Thomas og Greg fra de døde og trek mesterhus sprekker opp. Vi fire holder samla inn til mål. Et lite stykke bak. Ved målgang venter samme perverse oppvartning som tidligere. Nygrilla hamburgere, cola, fint vær og en utsikt som bare må oppleves. Fire slitne karer fra Trek Mesterhus sier seg greit fornøyd med 2. og 4.plass i sammendraget. Vi tapte mot bedre motstand. Så lenge man gjør sitt beste er det ingen som kan forlange noe mer sier muttern.






Det er noe med moderfolket. De har jammen en viljestyrke og en guts man bare kan beundre. Senest i sist fotball-EM hvor de fikk stjernene fra fotballøya i sør til å se ut som 2.klasses saftblandere. Går vi fire år tilbake dro håndballgutta hjem fra London med sølvet planta i bukselomma. Jaggu måtte det ikke en islending til bak roret for at de danske håndballherrene skulle få sitt første OL-gull i Rio også. Denne gutsen gjenspeiler hele min opplevelse av fem dager på Island. Her fløy folk som piska skinn for at gjestene skulle bli fornøyde. Og det ble vi. Terningkast 6. Vi reiste hjem med smil om munnen. Alle som en. Takknemlig for at vi fikk lov til å være med. Og ja, vi kommer gjerne tilbake.



Nå har jeg akkurat ridd av meg noen dager med slim og snør. Birken neste. VM i spisse albuer og lungespreng. Den nerven og prestisjen Birken innehar vil ihvertfall alltid være der. Vinner du her er du konge i miljøet over natta. Det blir nok vanskelig, men man får gjøre sitt beste.



Eirik

onsdag 17. august 2016

Om CykelVasa, opplevelser og gjestfrihet

Jeg begynner å bli en gammel mann. 31 år. Jeg er glad i det gode liv. Det er mange veier til det gode liv, men jeg begynner å skjønne når jeg trives. Og når man trives, da har man det bra. Sist jeg var på landskamp på Ullevål så jeg i programmet. Alle mann i startelleveren til Norge var yngre enn meg. Det var et sjokk, en krise, en realitetsorientering. Men samtidig er jo det landslaget totalt ubrukelig. En gjeng med bortskjemte døgenekter. Playstationgenerasjonen, en gjeng latsekker.. Keeperen til bortelaget derimot. Mannen på Ungarn med grå joggebukse. Han var imidlertid nesten 40. 10 år eldre enn meg, en hel tidsepoke. Han moste Norge nesten alene. Det er fortsatt håp tenkte jeg. Så kom Rio.. OL-kongen Michael Phelps er 31. Det samme som meg, uten noen som helst sammenlikning for øvrig. Han er den eldste OL vinner i svømming noen gang fikk jeg høre. OK, så er jeg snart for gammel likevel. Men, Ole Einar er vel 42 og Gunn Rita er vel 43. Hun er til og med syklist. Nesten det samme som meg. Jeg er i alle fall en mann som sykler, hva som definerer en syklist er en annen diskusjon. Repshus er 49, han kan jeg sammenlikne meg med, riktignok ser han ut som en 33 åring, men han er fortsatt med i gamet. Greit nok. Jeg kan ikke skylle på alder. Det er kun et tall. Jeg er egentlig overbevist om at alt fortsatt sitter i hodet. Men det er også utfordringen. Jeg er en livsnyter. Samtidig vil jeg sykle fort. Det er en vanskelig kombinasjon. Eller egentlig er det kanskje ikke det heller. For å dra på sykkelritt kan være en fin tur. Og for meg er en fin tur noe jeg trives med. Det gode liv. Noen ritt blir en god opplevelse, andre ikke. Dette skiller kule ritt fra andre ritt for en livsnyter.

Livsnytere og syklister..


Så, hvorfor blir noen ritt kule ritt. En ting er i hvertfall sikkert. CykelVasan var en kul opplevelse. Og hver gang jeg er i Sverige på ritt kommer jeg tilbake med et slags smil om munnen. Uansett om jeg har fått svenskedeng hver forbanna gang jeg har vært der. Men man trenger ikke nødvendigvis vinne for at det skal være bra. Vinner man er det selvsagt kult uansett. I alle fall for sånne som meg, som definitivt ikke er bortskjemt med slikt. Men kanskje blir dette også kjedelig, bare spør nevnte Phelps. I lengden er det de gode opplevelsene som teller. Det som gir deg glede. Noen ritt er kule selv om man også får deng. Det er som å dra på jakt. Alle som er jegere selv eller som kjenner en jeger, eller som kjenner en som kjenner en jeger vet dette. Kommer man hjem med tiur i sekken er opplevelsen god uansett. Man lever på en slags sky og skryter uhemmet av dette i lang tid fremover. Om det har striregnet hele dagen, man ikke fikk fyr på lunsjbålet og halve dagen har gått med fantasier om å kappe av seg arma fordi man holder på å fryse av seg fingeren. Det er glemt. Men. Man kan også pakke sekken med alskens godsaker, finne fram rifla og dra på jakt. Stå opp før lyset kommer, gå ås opp og ned, drikke kopp etter kopp med bålkaffe, sitte uendelig antall timer på post, se elg, se litt annet vilt, oppleve skogens ro, prate shit i bua og komme hjem dausliten, blakk og uten et gram kjøtt i sekken. Men likevel tenker man at faen dette var en kanonhelg!

Så om jeg tenker meg litt om. Ser tilbake på denne Vasahelga. Hvorfor er denne opplevelsen så god? Hvorfor gidder jeg å komme tilbake hvert jævla år. Langt å reise er det, dyrt er det også. Den norske krona er jo mindre verdt enn en pose sand i Sahara om dagen. Noen billig harryhandel er definitivt ikke noe slagkraftig argument for en sverigetur. Det har vel aldri vært min favoritthobby uansett..  I tillegg må man stå opp midt på natta for å rekke starten. Her blir man så sittende med hjerte langt oppe i svelget. Så langt opp man risikerer å kvele seg selv om man velter i kaoset de første kilometerne. For så å sykle så hardt at risikoen for hjertestans sannsynligvis øker med 700 prosent. Før man avslutter det hele med å bli pisset på i spurten. Og det i hovedgaten i Mora. Foran sikkert tusen Svensker. Halvparten av disse får sannsynligvis en liten ereksjon av å se sine egne tråkke nordmennene langt ned i søla og sende dem hjem med selvtillit på nivå med en fredsmegler i Syrias hovedgate.

Mens Norske sykkelritt opplever sterkt dalende deltakerantall er CykelVasan utsolgt i løpet av minutter nesten et år før startskuddet smeller. 16 000 sykler hovedrittet CykelVasan, ytterligere 8000 er med på andre arrangementer i løpet av helga. Og prismessig ligger det over alle Norske ritt det er naturlig å sammenlikne med. Hvorfor er det slik?

Jeg og Eirik var invitert til å delta i Vasasprint dagen før dagen. Som de to eneste norske deltakerne skulle vi fighte mot de 20 beste sprinterne og rundbanesyklistene i Sverige. Dermed dro vi til Sverige dagen før dagen før dagen for å lade opp. Arrangøren hadde fikset overnatting til oss hele helga. I tillegg hadde vi fikset overnatting til koner, kjærester, barn og foreldre. En real familiehelg altså. Vi ble tatt i mot og fikk en rolig natt og dag i Dalarna før vi skulle ut i ilden i Vasasprinten. På formiddagen var det både barneritt, lekeland og badeland så både store og små fikk dekket sine behov. Alle mosjonister kunne til og med bruke dagen til å prøve seg i sprintløypa. Vinneren stakk av med et Wild card til selve sprinten mot oss i eliten. Selvfølgelig er dette underholdning for noen og enhver. Vi har aldri syklet en slik sprint Jr og jeg. I konkurranse mot Sveriges beste klarte vi oss rett så bra syntes vi selv. Merkelig egentlig siden vi begge ble begge slått ut i semifinalen. Og om du lurer, man startet rittet i semifinalen. Men vi ga en del  av dem kamp og var langt fra sist i våre heat. Vi satt med en idiotisk følelse av at om vi blir invitert neste år, da skal vi faen meg vise dem...

Vasasprint


Underveis i sprinten regnet det. Derfor hadde arrangøren vartet opp med et telt midt på stadion der vi kunne legge fra oss klær og glede oss over litt forfriskninger. Selvfølgelig ble det en utfordring å la forfriskningene stå til etter rittet. Men i det sekundet vi var ute av semifinalen var det bare å fylle opp igjen energilagrene med potetgull, nøtter, boller, deilig iskald cola og kokvarm nytraktet kaffe. Deretter bar det rett på hedersgjestmiddag. Arrangøren hadde invitert alle Vasasprintdeltakere på middag som oppladning til lørdagens hovedritt. Denne ble servert under rammer vi Østerdøler vet å verdsette. I en stor lavo ute i skogen med grill og bålvarme. Deilig mat og drikke fra en særdeles delikat grillbuffet. Både jeg og Eirik ble opplært til å spise hjemme før vi dro bort. Porsjonen på våre tretallerkner er mer en god nok forklaring på nettopp dette. Ikke rart vår kjære mor var bekymret for at vi skulle tømme pølsekjelen på barnebursdagene i Tynsetbygda. Et hyggelig måltid ble avsluttet med at en 10 liters kanne nykokt bålkaffe ble satt på bordet. Mer skal ikke til før Fiskviks oppnår lykkerus.

Lørdag morgen ruller vi ned i Berga by. Som eliteutøvere slipper vi forbi de smilende trafikkvaktene og kan kjøre bilen med servicefolk frem til start. Enhver Vasadeltaker får frysninger langt ned i rumpesprekken bare man hører stedet Berga By blir nevnt. Et helt sted bygd opp rundt en gresslette. Stedet ligger øde og forlatt 360 dager i året. De siste fem er det en eim og en tåke av svette, adrenalin og spenning som legger seg i lufta. Dette er ikke noe vanlig jorde eller parkeringsplass hvor man tilfeldigvis av praktiske hensyn har plassert starten på Verdens største skirenn og sykkelritt. Det er et kulturminne som ligger midt ute i skogen. Vasastarten.

Hele Dalarna er oppe før soloppgang disse fem dagene i året. Alt som kan krype og gå av to og firbeinte er på dugnad. Det kokes suppe, dirigeres biler og merkes løyper. Uansett om det er februar og 25 mørkeblå eller august og duskregn. Alle som en er de stolte som haner. De bærer den oransje refleksvesten som sier at de jobber frivillig for Vasan med en imponerende stolthet. Alle smiler de fra øre til øre.

På startflata ligger over titusen sykler som perfekte brikker på et gedigent sjakkbrett. Men her er det sykler av alle varianter. Alt fra deilige Trek Procaliber 9.9 sykler til hybrider med ringeklokke og kanskje også matpakkekurv på styret. En Bestemor sto visst i bakerste rekke med blomsterkurv på styret og barnebarna på pen rekke bak. Alle skulle de til Mora. I Sverige trenger man ikke frese rundt på karbon og XTR for å sykle ritt. Ikke trenger man å klare noe merke heller. Her er opplevelse og turen i fokus for mange. Drømmen er ikke å gå inn i sekundstridtransen. Drømmen er å manøvrere sykkelen over skogsmyrene. Få en kopp saft og en bolle på Mongsbodarna. Bli heiet i mål i Moraparken. Få seg en kald øl etter målgang. Nyte dagen. De som har stått opp først. Eventuelt ikke lagt seg har fått lagt sykkelen sin i første rekke i sin pulje. Man trenger visst ikke sove eller prøve sykkelen på oppvarminga før rittet om man bare står i første rekke i pulje 9? Heldigvis er brødrene Fisk seedet blant de 20 beste. Da blir vi blir ropt opp av speaker og får stå foran alle som har ofret nattesøvnen..

Speaker roper "GÅ" og 16 000 syklister setter i vei de 94 kilometerne mot Mora. Jeg ruller ut sammen med det beste startfeltet jeg noen gang har møtt i et sykkelritt i Norden. Arrangørene har hvert år gjort forbedringer på løypa og nå er det bare en drøy kilometer på asfalt. Resten går på kjerrevei, skiløype og grusvei. Rittet blir som forventet. Nervene er i høyspenn på grusveien den første mila. Alt, alt, alt for høy tenning hos noen. Alt for mange vil sitte alt for langt frem i feltet. Alt for mange overvurderer egne ferdigheter på to hjul. Alt for mange sykler på løsgrusen i veigrøfta. Alt for mange velter. Alt for mange blir med ned i grusen. Alt for mange ganger blir jeg hindret. Jeg er både alt for feig og alt for redd i slike felt. Kommer derfor alt for langt bak i feltet men er like hel i det vi dundrer inn på første skiløype. Deretter er rittet en vill kamp for å henge med tetgruppa som for hver kilometer blir mindre og mindre. Jeg sitter på stålet lenge. Har planlagt et optimalt langeopplegg med gjengen som er med. Kun et problem. Det går alt, alt for fort. Har aldri pust eller ork til å drikke. Barene i baklomma kan jeg bare glemme å få i meg. Ved inngangen til den kritiske bakken ved Oxberg sprekker feltet. De fem sterkeste får en alt for stor luke. Disse ser vi aldri mer til. Faen, ingen mirakler og Vasakrans i 2016 heller. Jeg blir sittende i pulje to. Lillebror ser jeg heller ikke mer til. Han er selvsagt enda lengre bak i rekkene. Oxbergbakken er hans verste fiende. Hvert jævla år. Kjemper mot kramper de siste milene. Er med i kampen om å bli beste norske. I alle fall i teorien. I praksis er jeg nok ikke det. Mehl/Haraldseth mot Fiskvik på oppløpet i Mora er som Carew mot Zlatan i triksing. Man trenger ikke kunne mye om fotball for å skjønne at det er feige lag. Tradisjon tro blir oppløpet i Mora en fiasko. Ruller inn tredje sist i pulja og blir 17. Nok en hederlig prestasjon. En morsom opplevelse. Jeg satt med teten og hadde en følelse av å beherske dette med sykling. Jeg kunne avansere. Henge med der andre datt av. Avansere der andre sprakk. Men selvsagt stoppet det med dette. Fikk krampelåsning bak låret i det jeg sto av sykkelen. To damer hjalp meg ned i sittende positur. Definitivt ikke mer å hente.

Vinneren blir behandlet bra i Sverige...

Etter målgang blir vi møta av søte damer som vifter med medaljer og forfriskninger. Sola skinner som alltid i Mora denne lørdagen i August. Tror det er karma. De tusener av smilene dugnadsfolkene har nok en slags pakt med de høyere makter. Du kan sykle til Moraparken. Der venter sekker og bager. Ikke kastet i haug som en tilfeldig sekk med råttent gress. Men pent stablet etter nummer. I dusjen er det varmt vann til alle. Man kan til og med kjøpe massasje fra noen damer som står der og kan beskue sikkert 14 0000 nakne veltrente herrekropper i løpet av dagen. At alt utstyret er flatklemt etter 94 km hump og dump tar de med et smil. Etter dusjen har selvsagt arrangøren ordnet med sykkelvask- og park til alle. Så er det rett til Morahallen for gratis mat til alle deltakere. Her er det ikke noe kjøpepress og messehelvete. Det siste man ønsker seg etter noen brutale timer på sykkelen er sannsynligvis å bli presset sammen som sild i en alt for full og varm tønne. Uten så mye som en trekrakk innen oppnåelig rekkevidde hvor man kan hvile beina eller strekke ut krampa. Her kan man sette seg godt til rette ute i sola. Du får til og med en folköl servert til maten. Det har du ærlig fortjent etter alt slitet. En boks koster sikkert 10 kroner. Det merkes ikke på startkontingenten, men du verden den huskes der den står der kald og fristende. Den er bare en av alle faktorene som gjør at 16 0000 syklister forlater Mora med et smil om munnen. Ikke nødvendigvis fordi de har syklet fort. Ikke fordi de har satt rekord, vunnet pokaler eller slått naboen. Men fordi de kan se tilbake på en trivelig dag. En fin tur. En god opplevelse. Det er disse turene man ser tilbake på og smiler. Det er derfor man kommer tilbake året etter også.

Takk for oss

Anders

fredag 12. august 2016

Det gjelder å sikte høyt


Dette er en historie om en litt vel optimistisk og godtroende kar fra Østerdalen. Hittil i år har han null, NULL seire å vise til på sykkelsetet. Han kan vise til en 4. plass på Nordsjørittet og en 5. plass i Aalborg MTB. Henholdsvis Norges neste største og Danmarks største ritt. Ålreite prestasjoner det, men seiere har han null, niks og nada av i 2016.

I løpet av vinteren jobbet han som lærer samtidig som han prøvde etter beste evne å skikke sin sønn til å takle livets utfordringer. I tillegg ble det noen harde rulleøkter og noen skiturer. Samtidig syklet han 25 minutter til og fra jobb så og si hver arbeidsdag og løftet en noen vekter i styrkerommet på jobb. Toppformen har han prøvd å spare til høsten. Den skulle innledes med NM i Engerdal. En løype som er beste egnet for fulldempede sykler gir selvfølgelig skyhøy odds på Fiskeseier. Jeg satte likevel kursen for Engerdal med godt håp om å gjøre en god innsats for mine lagkammerater. Gikk selvsagt i kamikazebrudd eter tre kilometer. Kjørte på meg hammern etter 11 kilometer. Ble tatt igjen av feltet etter 11,5 km. Datt som en råtten potetsekk gjennom feltet etter 11,7 kilometer. Deretter var NM et bekmørkt kapittel for min del rent sportslig. Selvfølgelig har jeg mange bortforklaringer på hvorfor. En ustabil skulder medførte at oppkjøringen ble brukt like mye til teiping som trening. Vettskremte Engerdøler trodde at mumien hadde stått opp fra de døde for fjerde gang langs Femundens bredder denne lørdagen. Fikk også vassblemmer i hendene etter overdreven pumping på hver servicestasjon. Dekkene var jo ikke tette. Og når hjulene holdt på lufta kilte en kvist seg kabom fast i drevet. Måtte demontere Treken i uttallige fragmenter for å få faenskapet ut av systemet. Heldigvis er jeg fra Østerdalen og har Reodor Felgen som tipp tipp oldefar. Genene hans er sterke så jeg er en racer innen sykkelmekk... Dermed kunne jeg sette sammen igjen doningen og sykle glad og fornøyd til mål. Man bryter ikke et ritt om man kan komme seg til mål. Det har visst noe med god sportsånd å gjøre.. På resultatlista endte jeg derfor nest sist, NEST SIST. Jaja, jeg fikk i alle fall med meg pissepause, reinsdyrsafari, rådyrbukksafari, rovfuglsafari noen pene ørretvak og en colastopp hos noen sædeles trivelige lokale supportere på veien.
Mumien fra Femundsmarka..
Uansett, etter vårens opplevelser og med NM friskt i minnet satte jeg nesen for Halden og Grenserittet. Kia’n ble lesset opp med sykler dekk, barnevogner, kone, barn og lagkompiser. Brødrene Fisk ruller nedover Østfold med en eller annen merkelig oppfatning at vi kan vinne hele shiten. Jr konkluderer med at alt anna enn topp ti er total skandale og unntakstilstand. Når man får bank av Norgeseliten helga før og i tillegg får konkurranse av de beste svenskene, da bør jo seier være innen rekkevidde... Vi drar nedover torsdag. Grunnen enkel enkel. Langt færre treningstimer enn mange av konkurrentene gjennom en lang vinter. Spurtferdigheter og vektklasse på nivå med Jostein Flo. Dette skal jevnes ut med løypetesting i to dager før rittet. Dette kombinert med to dagers hotellfrokost og særdeles godt bakverk hos Bakern nede i gamle Halden fengsel. Skal vel gå greit å ta igjen konkurrentenes forsprang på to dager. Løypetest av det nye terrenget cirka tre mil ut i rittet dagen før. Dette senket nok ambisjonen til undertegnede noe. Har aldri vært noen gaselle når løypeprofilen viser motbakke på sti.

Starten lørdag morgen i Strömstad er som alltid litt kaotisk. Blenging, velt og litt kjeftbruk er visst en del av greia. Likevel sitter alle fira kara fra Trek Mesterhus med teten. Etter tre mil stormer tetgruppa inn mot det nye terrengpartiet. Jeg bruker toppetasjen etter beste evne og plasserer meg først inn i terrenget. Det varer i nøyaktig 12 meter. Da kommer fire ganger Grenserittvinner Wengelin forbi. Sneglefarta til tjukken foran gidder han bare ikke mer. Så kommer fler og fler og enda fler. Faktisk halve tetgruppa. Team Trek Metserhus drakter er det imidlertid ikke å se. Hører skravla til Martin bak meg. Den stemmen bærer jo imidlertid flere kilometer så aner ikke om han sitter på hjul.  De beste får en luke og vi sitter igjen i gruppe to med syre, lungespreng og lang nese. Maner til jobb i gruppe to og kjører det vi er karer om. Nærmer oss teten noe i det vi kommer inn i neste kritiske parti. En stupbratt steinbakke, dessverre oppover. Sitter på hjulet til mine gode teamkompiser da en gammel gauder blenger seg fram på siden utenfor løypa. Mannen har jeg syklet mot i mange år. Har nesten aldri sett han dra. Men når det blir kritisk, da skal han frem, koste hva det faen koste vil. Styret hans hamrer inn i styret mitt i det han passerer. Jeg mister kontrollen et sekund, på mirakuløst vis holder jeg meg på sykkelen. Så skal han forbi Martin også, klart han skal selv om det egentlig ikke går. Det blir for trangt og han moser inn i bakgiret til Engerdølen. Det knekker selvfølgelig som deilig sprøtt potetgull. Game over for Martin, makan. Jeg får bråstopp bak og må løpe opp bakken. Er ikke akkurat Wilson Kipketer der jeg gamper opp steinrøysa så mister et minutt til gruppa før det flater ut nok til at jeg kan sette meg på sykkelen. Blir en helvetes kamp for å komme seg opp til en gruppe. Bidrar sammen med Gjellebekk og unge Lierhagen til å få litt fart i denne gruppa. Resten vil kjøre rulle, men ikke dra. Alle som har fattet poenget med en sykkelrulle skjønner at det er  et vanskelig konsept. Løpet er derfor kjørt, vi ser aldri mer  til teten. I sist innlegg skrev jeg om svenskene som gir alt de har fra start til mål. Et minutt foran i tetgruppa sitter disse og praktiserer nettopp dette. Da kan ikke Ola Nordmann sitte med hjelmen i hånda i gruppe to og fantasere om at en komfortrulle der du ikke bidrar skal dra deg opp. Jeg bruker aggresjonen på å dra så godt jeg gidder. Bryr meg ikke om pinglene som vil ligge på hjul. Med god hjelp av Lierhagen og Gjellebekk drar jeg sammenhengende de siste 6-7 kilometerne. Vi henter inn to stk som har mistet teten. Når “spurten” kommer er det derfor lite å gi.. Adenalinet er uansett ikke tilstede for en “spurt” om plasser langt nede på lista. Jeg var ikke her for å kjempe om hederlige plasseringer. Et par av gutta som har kost seg på hjul siste milene har plutselig supermannkrefter. De spurter inn til 17. og 18. plass. Gratulerer med det! For en bragd.. Noe å fortelle om når man en gang kommer på gamlehjemmet og trenger noen gode historier... Hadde alle gitt alt hele veien hadde vi tatt igjen teten. Der går alltid tempoet litt opp og ned. Da kunne vi spurtet om pallplasser. Da kunne gubbene på gamlehjemmet fått noen gode historier da. Gidder ikke å irritere meg, folk må få sykle som de vil. Det får jeg uansett ikke gjort noe med. Har syklet mot noen av disse nordmenene i alt for mange år. Noen av dem vil aldri endre seg..
Nedturen fra Grenserittet fort glemt når man finner et bringebærkratt fullt av deilige bær dagen etter..
Første forsøk på topplassering gikk altså i dass over Grensa. Nå står CykelVasan for tur til helga. Nytt forsøk. Kia’n fylles nok en gang med kone, barn og sykler. Håper den stakars koreaneren med 95 usle hester orker kjøret. Vasan er kanskje årets flateste, men samtidig hardeste ritt. Alt som kan krype og gå av Svensker som eier en sykkel på to hjul uten motor er på start. Mange av dem trår ganske hardt også. Gutter som har deltatt i olympiske leker både landevei og MTB er på start. Vi er ikke bekymret for at det blir noe lurerulle her... Jeg vet at de beste slår meg 19 av 20 ganger. Jeg vet at marginene og dagsformen må være på mitt lag om jeg skal ha en sjanse. Men drømmen om nettopp dette er nok til å holde på. Jeg vet det er mulig. Jeg hadde en slik superdag i september 2013. Den er grei å fortelle på gamlehjemmet Håpet er at det snart kommer en ny.. Den dagen ambisjonen og fantasien forsvinner kan man finne på noe annet..

Vi varmer vi opp med Vasasprint fredag ettermiddag. Selvsagt har jeg og Jr takket ja til invitasjonen om å delta her. Nok en gang må vi skylde på vår godtroenhet. De 15 beste svenskene i rundbane i duell av to av Norges dårligste syklister i rundbane. Rittet foregår i en rundbane nederst i alpinanlegget. Det pleier å være tjåka med publikum. I begivenhetenes sentrum er to blad Fisk. Mest trolig kommer vi til å drite oss loddrett ut etter beste evne.
Gutta viser rå muskelkraft på Vasasprint

Etter Vasan bærer det rett til Island. Glacier360 blir et tre dagers Vikingtukt på sagaøya. Eirik, Martin og Knut Erik blir også med. En skummel vikinghær. Blir fire dagers “profftilværelse” på sykkel. Mari og Kristian sitter betuttet igjen i Norge denne gangen. Tre dagers herretur og ritt omgitt av vulkaner, isbreer og varme kilder. Når det i tillegg er lagt opp til teltovernatting blir dette spekatulært og dritkult! Om vi rekker flyet, Knut Erik ikke fryser fast i soveposen, Martin legger igjen rando skia i Norge og Eirik husker å ta med sykkelen på flyet, ja da kan dette bli rett så gøy.


En snau uke etter hjemkomst står vår
alles kjære Birken for tur. “Terrengrittet” som egentlig ikke er noe terrengritt. Hybriden der landeveissyklister plutselig kan hevde seg. Det er mye slit, hat og frustrasjon over nordmenn som vil ligge på hjul. Likevel kommer vi tilbake år, etter år etter år.. Så vi er nok på start på Rena i år også. Stinn av Islansk urkraft. Det lukter pallplass, gull og glitter og slikt selvsagt!

Høsten må jo bare bli suksess!

Anders