Tjeideng i VM

Våre skihelter er ferdig med sine VM. Falun og Kontiolahti er historie, med de oppturer og nedturer det førte med seg. Skiløperen i gata derimot, han har holdt det gående et par uker til. Endelig gikk hans/hennes VM av stabelen. Birken på ski! Nå skulle endelig flerfoldige tusen kroner og timesvis av mentalt hodebry i aksjon. Pasta var fortært på tonnevis og Milslukern sitt smøretips på weben var besøkt et firesifret antall ganger. Selv om serveren sannsynligvis var overbelastet og det var minimale sjanser for å få opp noe i det hele tatt.

Om jeg synes det er hysteri? Ja, selvfølgelig gjør jeg det. Om jeg missliker det? Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det er vel på steder som dette jeg får troen på menneskeheten igjen. Vi lever i en sinnsyk verden. Patetiske menneskehandlinger hver eneste dag, hver eneste time. Så nei, det er definitivt få ting jeg missliker mindre enn at folk går helt bananas før et skirenn. Tvert imot så kjenner jeg at jeg liker det. Håper det tar mer av i årene som kommer. At folk bruker mer tid, penger og energi. Drikker mere vaskemiddel før start, i det hele tatt vier fritiden sin til noe som utelukkende er så positivt for dems eget ved og vel. Er vel få steder i verden det skapes flere vinnere enn på Birken.

Å stå ut av shuttlebussen opp til Tingstadjordet på lørdag var rett og slett fantastisk. Flottere rammer rundt et skirenn er vel vanskelig å forestille seg. Sol fra klar himmel, panserforhold og herlig norsk vinter

Da brødrene Fisk satte seg ned og plukket ut aktuelle skirenn tidligere i vinter var det tre av de flotteste turrennene som pekte seg ut: Marsjen, Grenaderen og selvfølgelig Birken. For tredje lørdag i vinter surrer lillebror rundt i startområdet på egenhånd. Storebror har sluttet å gjøre som planlagt. Om det er snør i nesa, høy temperatur i panna eller ribbein ute av drift. Alt har i hvert fall gått i dass for han i vinter. Så noen brødreduell på ski har det ikke blitt. Den må nok vente til i sommer. Synd for han, for der har han dårlige odds. 

Etter at damene hadde lagt i vei åpnet slusen til klassen ME. Folk klamret seg til ski og staver som om det skulle være et spedbarn, beinet av gårde for å komme så langt fram som mulig. Her kom mine meterbein til sin rett, og jeg fikk meg en ufortjent god startposisjon.

Det gikk ikke mange sekunder etter startskuddet før Jr var oppe i rød sone. Der ble jeg en stund, hadde mere enn nok med å holde plassen min i feltet. Første gang jeg har startet Birken uten å gå et sekund i kø. Deilig. Med kroppen stinn av trening var jeg spent på hvordan dagen kom til å utvikle seg. Fikk fort følelsen av at systemet fungerte mer som en dieselmotor enn normalt. Men en dieselmotor har jo åpenbart sine fordeler. Den kan holde jevnt høy fart over lang tid. Det gjorde også jeg, og opp til Raufjellet plukket jeg plasser jevnt og trutt. Uten å ha tapt noe særlig i starten.

Nå synes jeg det funka riktig så bra. 

Folk hiver seg over stavene på toppen å setter seg i hockey ned mot Kvarstad. Jeg tar meg 7 sekunder og finner fram en bar i den ene hånda og en gel i den andre hånda. Vet at den største mentale og fysiske smellen i hele Birkenløypa venter i bunn. Har fått i meg alt til vi kommer ned. Kaster i meg to kopper sportsdrikk på matstasjonen før jeg tar fatt på tredje og siste fjell. Nyter følelsen av de deilige diagonalbakkene i Birken. Nyter følelsen av å ikke føle meg næringstom som mange andre. Tar igjen de som ikke tok seg tid til å spise på tur ned. Legger inn et lite rykk i det jeg passerer de. Kjenner jeg er litt høy på livet der jeg går. Smøresjefen har levert opp mot maks i dag, spikerfeste og brukbar gli.

Halser meg opp til Midtfjellet, nå venter som vanlig 20 km med en kamp mot krampa. I lininga på skidressen har jeg en pose med crampfix festa med sikkerhetsnål. Et tips jeg fikk fra lagets doktor før Grenaderen. Røsker ut posen på vei ned til siste drikkestasjon ved Midtfjell. Biter av hele posen. Munnen full av pose og crampfix. Tunga får fordelt innholdet i munnen akkuratt i det jeg får siste kopp med sportsdrikk i hånda. Bra tungejobb! Herfra og inn går det unna på det skarpe føret. Passerer 80 km/t ned fra Sjusjøen. Det er ganske fort det.

Med lånt pulsklokke kommer jeg inn på Birkebeineren skistadion uten peiling på tid og resultat. Jeg registrerer fort at klokka over målseilet viser 10.45. Rask hoderegning sier meg at det tilsvarer en sluttid på 2.45. Litt rask tankevirksomhet sier meg at jeg tror det holder til seier i dameklassen. Får kamera til Kristoffersen i Østlendingen planta opp i trynet idet jeg kommer i mål. Han kan fortelle meg at Therese vant dameklassen på 2.41. Svarte… Uten å tråkke noen damer på tæra er det bare å innrømme at det svir. Synes selv jeg gikk et greit renn. Føler meg egentlig ikke komplett udugelig på ski heller, så da står jeg igjen med konklusjonen om at damene går fort.

Endte med det som nummer 159 i eliteklassen og nummer 61 i mitt siste år i M20. Brukbart nivå i den klassen med andre ord. Spørs om ikke tjeideng på Birken får bli punktum på årets skisesong. Kanskje blir det et renn i påsken, kanskje ikke.

Dagens overdame

En takk rettes til Sandvold, nærmere bestemt Thomas for super jobb som servicemann.

Eirik