torsdag 14. september 2017

SkaidiXtreme... Extremt fett!

Det er en helt vanlig onsdag ettermiddag i hovedstaden. Fiskene sitter endelig på flyet til Alta. Klare for nye sykkelerobringer. Solørguden på laget har klart å overtale oss til å skrinlegge reinsjakta en hel langhelg for å dra på trofejakt og opplevelsestur til Sameland. Gjengen som står i bresjen for Skaidi Xtreme har snekret opp et program som virker for kult til å være sant.  Det er ikke bare, bare for Fiskeamatører å få tid til slike sprell. Ingeniøren droppet kontrollregninga av bærebjelkene og læreren har tredobbel timeplan første halvdel av uka. Tiden vil vise om husene står gjennom vinteren og elevene står på eksamen til våren.


To brødre som er brødre i Sameland..
Sju timer tidligere var det levering i barnehagen ved åpningstid og sedvanlig halvhard spurt med slimhoste og kolspust på to hjul gjennom Groruddalen for å rekke første time. Fire skoletimer senere er det full spurt ut fra klasserommet og inn i Caddy`n. Junior venter som planlagt rett utafor hoveddøra på skola. Han sitter konstant opptatt i telefonen til Gardermoen. Prøver febrilsk å forklare noen konstruksjonstegninger for en polakk på østerdalsengelsk over telefonen. Jeg trøkker ned min medbragte lunsj som likner et bombekrater i plastikkposen. Samtidig får jeg svart på noen jobbmailer fra min utgamle antikktelefon. Sykler og bager ligger strødd i bagasjen. Pakket i hui og hast i høstmørket kvelden før. Syklene sendes på flyet i god tid. Fem minutter før innsjekkingen stenger. Vi finner det som likner riktig fly og planter rumpa ned i flysetet på SAS. Setter mobil i flymodus og kroppen i hvilemodus. Har nødutgangsete, lange bein kan strekke ut og hvile. Amatrørene som leker proffer kan senke skuldrene.

Lander på Alta flyplass. Helt uten formening om hva vi skal møte i nord. Står utenfor døra på Alta lufthavn med sykkelkofferten i hånda som to apatiske søringer uten retningssans og egen fri vilje. Ringer rittsjef Odd Peder som ber oss se etter en buss med Skaidi skilt. Det står en eneste buss på hele flyplassen. Skaidi står det på den. Idiotsikkert opplegg. Skulle ikke være så vanskelig selv for to idioter på tur. Sjåføren lemper inn utstyr og hilser oss velkommen til Skaidi. Vi tror ting ruller vår vei. Bussen kommer ikke lengre enn 3,5 kilometer før neste utfordring. Vi sitter i klisteret til Statens Vegvesens storkontroll. Heldigvis trenger man ikke gyldig vognkort og papirer for å kjøre buss i nord. Såføren drar noen lokale skrøner og groviser, er raus med shitprat, klapp på skuldra og deler gjerne en rullings med alle mann i kontrollsona. Gjør tydeligvis en ypperlig figur. Femten minutter senere ruller vi videre. Over vidda kjører vi sikk-sakk mellom reinsflokkene. Lillebror sitter med elefantøyer, tendenser til ereksjon og en tåre i øyekroken. Forrige søndag evakuerte vi rett fra Birkenland til Tynsetland. Satte vekkeklokka på 03.50. Brukte de neste 14 timene i Alvdal Vestfjell. Traska mil etter mil etter mil gjennom kratt og ur. Kikla i kikkert til øya var tørrere enn tørketida i Sahara.. Drømte og fantaserte om reinshorn i horisonten. Fant ikke anna enn Bæ-bæ lille lam og Snurre sprett i linsa. Her trenger vi ekstra setebelte fordi bussen må kjøre omveier rundt alle reinsflokkene...

Vi passerer Skaidi uten at bussen ser ut til å vurdere stans, vi skal visst til Hammerfest, hjem til rittsjef Odd Peder. Dette er den formelle starten på det som skal vise seg å bli et fire dagers eventyr.

Vi forlater utstyr og bagasje utenfor et pent opparbeidet bolighus. Inviteres inn i varmen til Odd Peder. Barna hans tar klær og sko og viser oss vei. Hans kone Susanne har disket opp med de deiligste bagetter og en stor kopp kaffe. Vi hilser på verdens hyggeligste kar, Øyvind, vår vert, verge og fadder første natt. Alt er en drøm. Så vekkes vi brått. Fiskene skal sette opp syklene. Det går som det ofte går. Eirik har ikke ofret Trekfulldemperen et blikk eller en mikrokalori siden Islandturen. Pakker ut en nesten komplett Trek. Mangler bare en krankarm og pedaler. Godt forsøk, likevel helt ubrukbar til sykling. Jeg pakker opp min nyvaska Trek som er topp preppa for Finnmarksvidda. Har fått streng beskjed av Reodor Lillebror om å skru av giret så det ikke bøyes under flyturen. I det jeg åpner sykkelkofferten ligger giret i fragmenter utover sykkelkofferten. Fjærer og skruer hopper rundt som sprettballer. Faen i faen i faen... Bruker all min tekniske innsikt for å sette sammen giret. Funker nesten. En del mangler. Umulig å feste giret til ramma. To syklister, ingen sykler. For noen sirkusklovner. Resten av selskapet kjenner oss for dårlig til å le høylytt, men latteren klarer de ikke skjule. Klovneamatørfaktoren til Fiskene har nådd nye høyder.

Vi kunne vanligvis bestilt først fly hjem. Det er bare en ting som redder oss. Vi er i verdens beste hender. Hos det som viser seg å være verdens mest løsningsorienterte folk. Vår husvert Øyvind utsetter henting av kone og barn. Han må rundt på bygda og samle sykkeldeler til Fiskene. Gutta som han nettopp har blitt introdusert for. Gutta som han skal innlosjere i sitt eget hjem. På soverommet til sin egen datter. Som han har tatt på seg å være verge for de neste 14 timene. Han tenker nok sitt. Hva har han sagt ja til..

15 minutter senere er Øyvind tilbake. Med et bakgir, en krankarm og to pedaler. Vi får en tåre i øyekroken. En kar med navn Joakim har demontert hele sykkelen sin for at Fiskenes sykler skal komplementeres. Vi hiver delene i bilen til Øyvind og fraktes til middag. En lokal kokk disker opp med den beste hvalbiff. Fiskene vet som alltid å sette pris på god mat. Junior rekker minst to runder for mye gjennom buffesonen. Deretter må det mekkes. Øyvind deltar gledelig i strabasene. Låner bort garasjen, lyser opp, holder utstyr, gir tips, gir bort utstyr, underholder med noen gode historier og ofrer hele kvelden med familien for at Fiskene skal få satt sammen syklene til en del. Alt avsluttes selvsagt med at Junior skal låne Øyvind sin pumpe for å justere dekktrykket. Junior mister hue. Legger all kraft og hvalbiff i pumpinga. Bøyer Øyvinds sykkelpumpe som en pill råtten banan.  Selvsagt funker den ikke lengre, junior har ødelagt pumpa som har fungert hver dag i ti år. Bare å skru av lyset og dra ned rullgardina. Innta stua i Hammerfests peneste hus. Få servert litt frukt og nøtter. Innta senga som Øyvinds kone Lisa har redd opp til oss. Mia og lillesøster må ligge på gjesterommet. Brødrene Fisk har okkupert barnerommet og prinsessesenga.

For livets glade gutter går Solen aldri ned...
Fem timer senere ringer vekkeklokka, 04.50. Øyvind er selvsagt oppe før oss. "Coffe to go" står og venter på kjøkkenbordet. Sjenket i to pappkopper med lokk, en til hver Fisk. Øyvind setter syklene på taket. Vi inntar passasjersetet og blir skysset ned på kaia. Hurtigruta venter. Øyvind tar hånd om sykler og bagasje. Vi trenger kun å spasere inn på båten. Finne frokostsalen. Spise så vi triller av båten i Honningsvåg 5 timer senere. Mer mat venter på kaia. Sammen med sykler stablet med kirurgisk presisjon og fjærlett forsiktighet på den mest gjennomførte sykkelhenger verden har sett. Så er det sykling til Nordkapp, mer mat ved ankomst, ut i ribb, kjøre 50 knop, hoppe på bølger, fiske krabber, herremåltid i en lavo og buss til Skaidi. Og jaggu meg venter ikke kveldsbuffe på hotellet før vi innlosjeres på det som likner hytta til AkerRøkke på Oppdal. Og selvsagt er Øyvind på plass også her. Og selvsagt sørger han for at bagasjen vår står klar på hyttedøra. For en dag, for en mann og for et land...

To konger i Sameland
Våkner dagen derpå. får servert både hotellfrokost, reinsskav med potetstappe av de lokale samene, varm brunsj, sørøyburger og bidos før dagen er omme. Innimellom maten rekker vi å bli parkert av en Rødnisse på løypetesten og ryke på et braktap i lassokonkurransen. Tror fordundre meg en Rødnisse ble lassomester også. Fy flate.. Heldigvis ankommer forsterkninger. En langhåra hippieortoped fra Byåsen skal sette Rødnissene på plass. Doc Amdahl ankommer Sameland fredag kveld.

Lørdagens ritt starter med full gjørmespurt fra første tråkk. Jeg er overaskende pigg tross forkjølelse og karrer meg fram i feltet til en finfin fjerdeplass på toppen av andre bakken. Sykkelen er satt opp med bunnsolide dekk så gir jernet ned første gjørmekjøringa. Det varer nøyaktig 370 meter før bakdekket er flatere enn et stykke Rørosflatbrød. Må stoppe i den dypeste og mørkeste sumpen på hele Finnmarksvidda for å sette inn slange. Fader ikke noen multer å spise til arbeidet her heller. Kun selskap av to millioner mygg som elsker søringer. Etter langt om lenge er sykkelen klar igjen, men hansker og utstyr er borte i kvikkleira. Etter et par minutter graving er alt lokalisert og gjørmemonsteret kan sette seg på sykkelen igjen. 200 stk foran og mulighetene spolert.

Koser meg derfor med en lang fjelltur på Finnmarksvidda. Siger jevnt forbi syklister. Prater med mosjonister, ser hvordan de tryner i elva og noen treffer hver eneste tue på multemyrene. Slenger noen skrøner til verdens beste publikum som holder koken hele dagen midt oppå vidda. Kommer etter hvert innom ungdomsløypa. En herlig atmosfære. Ungdom som opplever mestring og sykkelglede. Noen knall og fall. Hjelper et par stk på beina. Gir bort barene mine til noen som trenger de mer enn meg. En gutt som gikk på hue i myra og ei jente med flatt bakdekk fikk en Squeezybar som oppreisning. Bruker 2 timer og 45 min på 39 kilometer. De klart lengste 39 kilometerne jeg har opplevd. Junior har heldigvis inntatt kaketeltet når jeg ruller i mål. Han ble 7. Langt svakere enn vi hadde håpet, men løypa er dønn ærlig. Han var ikke bedre. Vi er begge mektig imponert over alle barn, unge og mosjonister som fullfører. Alle som kommer til mål i Skaidi er superhelter, uansett tid...

Kakebordet, sørøyburgeren og reinskebaben som venter syklistene i målområdet er et mektig syn. Likevel bare en søt forsmak på hva som skal komme. Tre retters middag med alle rettigheter. Afterbike med konkurrenter, arrangører, vertskap og mosjonister ut i mørkets timer. Stemningen er mildt sagt upåklagelig, bare synd at Rødnissene igjen stakk av med de feteste premiene...

Noen var kanskje i overkant hissig på Sørøyburgere..
Høstsola stråler fra skyfri himmel på Alta flyplass søndag morgen. Det samme gjør syklistene som skal hjem. Slitne bein, et snev av skallebank og en alt for kort natt søvn er ikke nok til å hindre at smilet går trill rundt på alle mann. Rødnisser, Blånisser og andre nisser stråler om kapp med sola. Vi tenker tilbake på det fantastiske eventyret vi har opplevd her oppe i samenes rike. Arrangører, kokker, løypevakter, kakebakere, hytteeiere, vertsskap, samer og alle andre har stått på fra morgen til kveld for at folk skal dra hjem med et slikt smil. Skaidi verken ønsker, eller kan bli verdens største sykkelritt. Men de har allerede laget verdens beste rittopplevelse.

I en tid hvor arrangører i sør må avlyse bør de kanskje vende nesa mot nord og se hva de har fått til her oppe. Med stå på vilje, humør, engasjement, dugnadsånd og innovasjon skaper denne gjengen en pakke og atmosfære som gir deg så mye, mye, mye mer enn et startnummer og et par glass sportsdrikk. Fiskene kom uten forventninger og vendte hjem full av opplevelser, optimisme, godt humør, beundring og et knippe nye sykkelvenner fra nord. Takk skal dere ha Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joakim og resten av banden! Vi er stumme av beundring. Og det skal mye til for at vi mister stemmen.

Takk for oss. Håper vi møtes igjen i 2018!

Nå er det tid for å finne noen reinsdyr også her i Søringland...

StoreFisK

fredag 25. august 2017

Det kritiske punktet i livet...


G-punktet, klitoris, det kritiske punktet eller hva de nå kaller det. Kjært barn har vel mange navn sier noen. Uansett, om du tenkte du nå skulle få en innføring i kvinnens kjønnsorganer må jeg bare skuffe deg igjen. Jeg har verken nok formell- eller realkompetanse til å holde et intensivkurs innen dette spesialområdet. Uansett, det er slik at enhver mann i løpet av livet opplever noen kritiske punkter og opplevelser. Fødsel, første kjærlighet, første øl, giftemål, slagsmål, opprykk, nedrykk, få fyken, pensjon, flytte på gamlehjemmet og videre inn på kirkegården. Ja, du vet.

Det idrettsfolk og andre spesielle raser også vet, er at ingen av disse kvalifiserer likevel til å defineres som akutt kritiske punkter i en manns liv. Det er det bare noen ytterst få opplevelser som kan fylle en slik tittel. Og når man opplever dem. Da er det ingen tvil, da bare vet man det, dette er et slikt punkt, en slik revolusjon, noe som vil prege deg, henge ved og over deg, redefinere deg som person, for evig og alltid.

Jeg har akkurat opplevd noe som få mennesker er forunt å oppleve, det kritiske punktet har gjensøkt meg, tre ganger, tre dager på rad. Hendelsene jeg snakker om fant sted i eventyrlandskapet på Island. Blant lavafjell, vulkaner, elver og isbreer. Ikke ulikt landskapet i Tolkiens fantasiverden. Et sted mellom Laugavatn og Husafell, et sted mellom Husafell og Hveravellir og tilslutt et sted mellom Hveravellir og Gullfoss. Hendelsen oppsøkte meg og slo meg ut som lyn fra en klokkeklar skyfri himmel. Den var brutal, ærlig, vakker, episk, grusom, smertefull, emosjonell og følelsesladet. Kanskje gjensøkte den meg tre dager bare for å overbevise kropp og sinn om at det er virkelig, det er ikke en drøm, et eventyr eller et mareritt. Det er livet, det er her og nå. Det gjelder deg og det gjelder Lillebror. Hendelsen, det kritiske punktet jeg prater om er et slags «point of no return». Det handler om den plutselige revolusjonen i rangordning og hierarki som oppstod på Sagaøya. Når Lillebror plutselig kan tråkke to pedaler rundt raskere og hardere enn Storebror. Når rollene er snudd, når Junior blir til Senior, Læringen blir Sjef, den lille Gutten med talentet og gløden i blikket blir til en Master, Sykkelens Herre. Når Lillebror, Minifisk, Junior eller Eirik som noen visst kaller ham, skal gå foran i krigen, dra lasset, vise vei i mørket og trekke Storebror med seg på bakhjulet gjennom Mordors landskap. Jeg skal nå fortelle deg historien om hvordan Storebror og Lillebror taklet en slik saga. En saga i tre deler, ikke gjennom Midgard, men rundt Langjökul.

Det hele startet med at vi også i år satte oss på flyet til Island. I et helt år hadde vi drømt tilbake til verdens feteste singeltrack i Thief valley, de spektakulære omgivelsene langs løypa, de varme kildene og ikke minst den utrolige gjestmildheten, servicen og buffetbordet vi møtte tre dager til ende i Glacier360. Den gang ble Knut Erik og jeg to mens Eirik og Martin ble fire i sammendraget. I ett år har det irritert og motivert min Lillebror. Vi var sterke begge to for et år siden. Han har fantasert mye om utfallet hvis vi hadde vært en duo den gang. Nå var Knut Erik og Martin satt igjen i Norge. Brødrene Fisk skulle utforske verden alene. Utfordre brødrekjærligheten. For første gang skulle vi sykle på lag i et sykkelritt. Mye kan gå galt når to Fisker er alene i den store verden. Derfor la vi også inn en dag sikkerhetsmargin. Dermed fikk vi en dag i Reyykjavik før spetakkelet braket løs. Vi leverer til terningkast seks i forberedelsen og får med oss både bysightseeing på hjul og til beins før start. Alt er klappet og klart. Vi har et års rutine med dette og har med riktig utstyr til rett sted og rett tid.

På ryttermiddagen ved Laugarvatn er bordet dekket for Fisken og alle andre. Vi kan konstatere at servicenivået er minst like høyt og maten minst like god som for et år siden. Vi konstaterer også at med UCI-status er konkurransen flere hakk hvassere enn for et år tilbake. Syklister fra alle verdensdeler er samlet for å kjempe om heder, ære og UCI poeng. Middagens minste deltaker vekker oppmerksomhet, David Rosa fra Portugal er ranket godt inne blant verdens 30 beste terrengsyklister. Google gir oss lette og kalde fakta. 52 kilo på badevekta. Portugisisk mester de siste syv årene. To OL deltakelser og nylig niendemann i EM. Selvsagt har fjorårsvinner Greg Saw rekruttert denne karen som sin makker i år. Faen så urettferdig, åssen skal feite Fisker henge med denne varianten av Bippe Stankelbein opp bakkene. En annen ting som også er urettferdig er at 52 kilo tunge Rosa spiser pizza, pasta og feite kjøttkaker så det renner fettsyrer ut av ørene hans. Fiskene derimot må jobbe som Per Ulv med terapeutisk vilje dag inn og ut for å ikke se 80 på samme badevekt.
Tung og treg


Rask og lett

Vi konkluderer med at Biipe Stankelbein vil gå tom for krefter. Da kan danskene som sitter på nabobordet vårt berette at regjerende verdensmester i 24 timers sykling også er på start, og at han nok ikke sprekker med det første. Mette, fortumlede, betuttede, godtroende og småoptimistiske finner vi rommet vårt og klarerer kropp og utstyr til start.

Nå venter tre dager rundt Langjökul. I det store og hele er det egentlig tre like episoder. Opp fra soveposen, Lillebror slipper en braker, raskt ut av teltet, frokost, teiping av slarkete skuldre, sjekk av utstyr, en junior som banner, oppvarming, 85-120 km sykling, sykkelprat, mat, mer mat, noen donuts, noen cookies, mer sykkelprat, varm kilde, RedBull, sykkelvask, vedlikehold, middag, enda mer sykkelprat, inn i teltet, Junior sender cirka 143 snapchat og ser en episode side om side, Storebror leser aftenposten, taktikkplan for neste dag legges, litt diskusjon, Junios slipper en ny braker, pissing om natta og litt brødrekjefting. Noen dypdykk inn i rittets avgjørende partier er likevel på sin plass.

Ut fra start er det en herlig og rolig atmosfære. Både Fisker og konkurrenter gir etter beste evne uttrykk for at vi skal nyte turen og ta det som en opplevelse. Det varer vel nøyaktig 2,3 kilometer. Kjøret er i gang og folk faller som svimete fluer etter en lang vinter bakerst i feltet. Inn i første skikkelige stigning setter Bippe Stankelbein opp en marsjfart man sjelden ser makan til i fedrelandet. Tunge, runde Fisker setter inn alle Fiskekrefter og jobber for full maskin for å være med. Det går nesten akkurat. Overraskelsen er gedigen i det jeg merker at Lillebror ser ut til å takle strabasene best. Heldigvis ser jeg at Bippes partner peser gjennom både munn, nese og ører for å samle nok O2. Det er en befriende følelse når han må strekke våpen. «David, my legs, I can’t hold this speed» klinger i fjellene og gir et gjallende ekko i den Islandske lavasteinen. Jeg jubler inni meg. For en lettelse. Nå roer det seg. Så feil kan man selvsagt ta. Lillebror har satt toppetasjen i angrepsposisjon og kjører kontra. Helt uten hell. Det koker bort i kålen og vår egen melkesyre. Bippe er for sterk og tetter alle brudd. Likevel er alle andre lag blåst av og sykkelenes brorskap er satt i episode 1.




Under vår peptalk kvelden før kvelden kom dette scenarioet opp. Vi har en ny plan å trekke opp av sykkelbuksa. Vi skal angripe, og vi skal angripe i dag. Vi skal snart inn i motvind. Dette er vår dag, vår mulighet, vår sjanse til ågi litt deng, skinne som klare stjerner på Islandhimmelen. Bippe har satt igjen fulldemperen på Solkysten og makkeren hans streber litt bak bortover humpedumpeløypa oppå vidda. Det er bra turbulens i underlaget. Trek fulldemperne er i sitt ess nå. Bakdemperen jobber på høygir og Fiskene flyter som flyndrer over sanbunn. Etter mange nok forsøk klarer jeg å skli i vei noen meter. Bippe er selvsagt på hjul. Greg og Lillegutt sitter igjen i bakleksa. Lillebror har for en gangs skyld brukt hue. Intuisjonen og den trådløse brødretankeoverføringen fungerer over all forventning. Jeg venter bare på neste krevende nedoverkjøring. Her kommer Lillegutt som en kamikazepilot ned steinura. Greg har mistet hjulet og vi kan gi flatt jern. Tyngdekraft, store lår og optimale sykler hjelper oss ned steinrøysene. Vi tråkker alt det vi klarer og har en fin, fin luke i det vi svinger høyre inn i motvinden. Rett inn i djevelens port. Vi møter en motvind man kun drømmer om i de sykeste sykkelmareritt. Det er som Saruman svinger tryllestaven rett i trynet på oss. Vinden er vår verste fiende, men også vår beste venn. Så vond, så kald, så beinhard. Likevel vet vi at solbrune syklister med fyrstikkbein opplever den enda tøffere, enda hardere og enda kaldere. Vi leverer et brødresamarbeid i verdensklasse de neste tre milene opp til topps. Gutta bak forsvinner i horisonten. Faen så perverst, vi parkerer gutta og resten av bussen på dag 1.


Så…. To mil før mål. Har merket det en stund. En ekkel følelse har dukket opp. Som når en krokodille ligger og lurer under vannskorpa. Med mord i blikket. Klar til angrep. Angrepet er brutalt. Beina blir lammet. Undertegnede møter en bekmørk vegg. Har svidd alt av krutt. Det som skulle rasjoneres over tre dager. Alt er brukt opp, ikke en gnist igjen. For mye adrenalin, for mye angrep, for mye motvind. Finner bakhjulet til Lillebror som guider gjennom stormen og mørket.



Beina er tomme, blikket er tomt, evnen til å tenke er lagt igjen på fjellet, armene er numne, følelsen i fingrene har forsvunnet. Har kun en tanke i hode. Følge Lillebrors bakhjul. Klarer selvsagt ikke det. Et par kilometer før mål svinger Lillebror rundt den største og mest firkantede steinen Island kan skilte med. Jeg tar snarveien. Rett over. Kjenner felgen dasker i steinen som en blodsprengt penis mot beinhard rumpeball. Slangen i mellom ryker som den billigste dong. Faen i dobbeltfaen i helvete. Brøler ut flatt hjul. Lillebror kjefter, selvsagt gjør han det. Jeg starter med noe som skal imitere løping. Vet vi nærmer oss mål. At vi uansett skal krysse en elv. Har verken krefter, hjernekapasitet eller fingerkraft til å tenke slangeskift. Vi sjonglerer som to avdanka sirkusklovner mot målstreken. Lillebror tar noen spurter med sin alt for korte hamstring så jeg får avlastning på hans sykkel. Jeg har mistet koordinasjonsevnen så smeller knæra sammen som klinkekuler mens jeg løper. Målområdet siger frem i horisonten. Det siste stykket tar lillegutt to sykler mens jeg vakler som en skadeskutt skabbrev over målstreken.

Det er som å nå enden av alt i det vi krysser mållinja. Vi ligger der helt urørlige. Som Frodo og Sam ved veiens ende. Utmattet og tomme for ord. Vi har ikke reddet Midgard, verden og tusener av liv. Men det kom ingen bakholdangrep, ingen Sauron. Vi vant første etappe. Et UCI ritt. Vi leder hele greia. Lykkerus, endorfiner, RedBull, varme kilder, cookies, pizza, cola og annet moro bidrar til at jeg holder meg oppegående ut dagen. Klarer å tørke litt krutt til dagene som kommer. Mens jeg tørker krutt og klesvask fikser Lillebror sykkelen min. Mannen fra antikken er ikke for sein å vende. Jeg blir overtalt til slangeløst guffeoppsett bak. Nå skal det være slutt på tøys, tull og flate jul…

Dag 2. Kongenes dag. Kongeetappen. Atter en konge skal kåres over 112 kilometer lavastein. Vi skal gjennom Mordor. Evighetslandet med kun stein. Planen er idiotsikker. Være med beste lag. Kontrollere feltet. Kontrollere ledelsen. Kontrollere det røde lederstartnummeret. Lillebror er igjen gutten som bærer aftenstjernen, veiviser og guide. Også i dag dannes det samme brorskapet. Også i dag er Bippe sterk, også i dag hører vi «David, my legs» bak oss. Også i dag fungerer planen. I cirka 8 mil. Så eksploderer det bak. Som om Katla har utbrudd. Orgasmen er et faktum og spermveska har full utløsning fra bakdekket. Roper punktering til Lillebror. Han er enda kvassere enn dagen før. Får en skyllebøtte av iskaldt vann over nakken. Men samtidig gjør han en god jobb med å fylle luft, sette inn slange og fylle mer luft. Jeg står ved siden av. Rett opp ned som en apatisk autist. Mottar kjeft og følger instruksjoner. Filmcrewet fra ATW’n får festet hele den svarte komedien på film og det Tyske maskinlaget passerer. Det blir en kortfilm. Ingeniørbroren min imponerer.

Ingeniør og kjeftsmelle
Nå venter 30 kilometer lagtempo. Jeg er innbitt realist. Skjønner at jeg vil møte veggen igjen. At mørket vil sluke meg. Det blir 15 km lagarbeid og 15 kilometer i endeløst mørke. Lillebror viser nok en gang veien til målseilet. Han gjør som Sam, dytter sin herre opp siste bakken. Vi taper 4 minutter, men brukte seks på bytte. Lillebror har vist den strakeste vei til mål. I en fabelaktig tempo.


Siste bakken var tung for herren

Etter en ny kveld med RedBull og Donuts er det duket for siste natt i teltet. Mareritt om punkteringer og sprutende spermguffe preger natta i Fiskeakvariet.


Veien til Gullfoss går gjennom Thief valley. En endeløs singletrack der vi kun skal henge med. To mil med lureri, taktikkeri og psykisk spill på grusen før det smeller. Vi får alt servert på et gullfat. Bippe punkterer mens vi andre suser nedover eventyrlandskapet. Vi forserer dalen i tetgruppa sammen med tre andre lag. Lillebror foran, sSorebror kavende 50 meter bak. Med alt i vår hule hånd sørger vi selvsagt for å helle to bøtter iskaldt vann i hue på oss selv. Selfølegelig er en Lillebror i gullrus rusa for en ny etappeseier. Fire mil før mållinja går vi derfor i brudd akkurat der profilen passer oss best. Luka øker lenge. Så sprekker jeg for tredje gang på tre forsøk 15 km før mål. Vi holder akkurat hodet over vann til Gullfoss og kasserer inn dobbeltgull med noen få sekunder. Fiskene har tatt både pokalen, gullmedaljen og kaka på Island. Lillebror har vist vei. Storebror har gravd seg ned. Dypt ned. Litt dypere for hver dag. Spørsmålet er om han noen gang kommer seg opp til bakken igjen. Jeg har alle fall blitt litt gråere i håret etter denne turen..
Kom hjem i sliten tilstand...
Det er likevel en våt drøm som er oppfylt disse tre dagene på Island! Jeg finner krefter til å nyte BBQ festen og premieutdelingen. Tenker at vi er to heldige GullFisker. To brødre fra kalde nord. To lagkompiser, som også er bestevenner og besteuvenner, som opplever et eventyr sammen. Sammen med masse sykkelglade folk og muligens verdens beste arrangører. Det er en drøm! Takk for turen Lillegutt..

StoreFisk




mandag 21. august 2017

Eirikur og Andersdur på Islandtur

Det er et år siden fire utskremte bambuser fra Østerdalen lot skjebnen lede dem til moderfolkets natur på Island for å søke lykken. Lykken fant vi, og da muligheten ba seg på ny var sovepose og stillongs allerede pakket.

Fire mann, byttet ut med to. Og det ble tidlig klart at Fiskenes brødrekjærlighet skulle settes på en 3-dagers eksamen. Tre dager eksamen er lenge. Måtte gjennom en og samme 3-timers eksamen på høyskolen 3 ganger før noe annet enn F kom servert på vitnemålet. Hvordan skulle nå dette gå veien?

Startet nokså dårlig dagen før avreise. Den selvutnevnte turoperatøren med mest ansiennitet fant igjen en av to billetter i sin booking. Kraftige verbale midler måtte i bruk før Storebror dro en billet nummer to opp av hatten. Endelig i en situasjon hvor alle Fisker hadde billet til flyet og reisen kunne begynne.

Vel fremme på Island. I litt av et migevær. Storebror dro beanien godt nedover øra for å slippe gjenomtrekk. Varma oss på en big black coffe til den nette sum av 1000 ISK for å holde tempen på 37 grader. Island må vel være et av de få stedene i verden hvor selv likvide nordmenn rynker på nesa og skjelver i pengepungen.Vi hadde en bonusdag i Reykjavik denne gangen. Storebror på sommerferieuke nr. 38 insisterte på avreise to dager før rittstart for optimal oppladning. Vi får en kremtur av sjelden vare rundt Reykjavik. Vekker kropp og sinn til liv. I et eldorado av stier og veier jeg aldri har sett maken til.



Senere på dagen tar jeg igjen noen tapte jobbtimer på pc`en i hotellsenga mens Storebror løper løpsk for å finne bygave til familien. Ruller inn en snap fra Storefisk med foreløpig resultat. En kaffekopp med høyst upassende ingress.



Om denne var tiltenkt kone eller barn vites ikke. Upassende for begge parter skulle jeg mene. Har hatt visuell kontakt med omtalt legme utallige ganger. Og noen egen kopp for å beskrive severdigheten ser jeg som bortkasta. Håper for familielivet det ble med andre remedier i bagasjen hjem.

Vi avslutter en flott dag i Reykjavik med friidrett på tv. Når Karsten Warholm hopper over hekker og løper 400 m raskere enn afrikanere med skreddersydde labber. Da er alt mulig. Gutta er i riktig modus og drar med seg alt av inspirasjon inn i nattetimene mot rittstart. Et håp er tent.

Det er andre gang Glacier360 arrangeres. Sukesess i jomfruåret har resultert i uci-status før årets ritt. Proffritt, med egen klasse for proffryttere. Hjemme vet man godt hva som venter. Det er rødnisser og andre jøgglere. I et annet land, med andre konkurrenter stiller saken seg annerledes. Hva som venter to brødre fra Tynset er totalt uvisst.

Noen ting vet vi imidlertid
-Fjorårsvinner Greg Saw har fått med seg en makker med portugisiske mesterfarger og opptil flere OL-deltakelser.
-Det er noen Canadiere som har vunnet VM i 24-timerssykling
-Et par tyskere med følgende beskrivelse "ja, dem kommer til å slå dere"
Og en arrangør som melder følgende: Yeah it looks that you have a lot of great competitors this year.

Jeg har lært at man skal konsentrere seg om seg selv. Så får de andre seile sin egen sjø. Ut fra startblokkene i det som må være perfekte islandske forhold. I solstek og krystallklar fjellluft skal 95 km forrseres. I takt med dronesusen økes puls- og lactatverdier jevnt og trutt i første stigning. Vi sitter greit med og øyekontakten tilsier at ingen holder på å dævve.

I neste stigning blir det straks værre. Portgusieren med en BMI under noen form for skala triller ivei som om dette skulle være en alminnelig søndagstur. Får knapt nok puste på toppen. Snur meg og ser en rødsprengt tomat i tilsvarende kleskode. Guds lykke er at David Rosa har putta enda flere sekunder i sekken på egen makker, Greg. Han sitter igjen noen meter nedi bakken. Vi prøver å gi gass på toppen uten noe form for hell. Stiv som karbonet i Treksykkelen begge to. Det samler seg raskt og slik ruller ferden videre. Kilometervis over stein og grus. Det de kaller biler på Island kaller vi traktorer i Norge. Grusveiene er dype med kampesteiner i hele veien. Her er det lite gratis og få.

Ca. halvkjørt lykkes vi i å få 10-15 meter på Greg. Passer perfekt da det er noen kilometer slakt nedover. Tråkker på som to desperadoser på rømmen. Portugiseren spretter som en hottentott på halvdemper og sine 52 kg. Vi ligger bedre nedpå og har sikkert feltets råeste sykler for slikt underlag. Fulldemperen til Trek er ikke den stiveste i erigert tilstand. Men i åpen stilling er den jaggu så tråkkeffektiv. Vi opparbeider en solid luke til vi snur 180 grader i bunn. Her står rak motvind, 20 km og 700 høydemeter for tur. Mann mot mann. Mann eller mus. Par mot par inn til målstreken. Det flyter vannvittig bra og luka bare øker og øker. Humør, bein og kjemi. Hele eksamen del 1 går som en lek. Høye på adrenalin som sjelden, kommer vi oss over toppen for sjarmørtrillen inn til mål. Alt har vært en drøm. For godt til å være sant. Og det stemmer dessverre ofte. 2 km før mål hører jeg et traumatisk smell i en syklist sine ører. En Storebror helt på felgen uten styreemne har sentrert bakhjulet i den største steinen på hele Island. Selvsagt har han det. Han ser på meg. Jeg ser på han. Han rødsprengt fordi han er kaputt, jeg rødsprengt fordi jeg er sint. Det blir beina fatt på han. To sykler på meg. Kommer oss til mål uviten om differansen bakover. Den er heldigvis tilfredsstillende og grunnlaget for resten av festen er lagt.



Gameplanen på dag to er enkel. Henge på i 111 km, bruke minst mulig krefter, holde eksamensoppgaven til ståkarakter og ikke rasere noe utstyr. Det går knirkefritt i 80 km. Da er vi igjen nedskalert til Greg/Rosa + bror x 2. De har prøvd det meste. Korte støt, lange støt, oppover, nedover. Til og med beine fra oss over en av mange elver har de prøvd. Resignasjonens time inntreffer. Farten går ned. Vi har god kontroll. Alt for godt til å være sant. Jadda. Storebror tømmer dekket for luft igjen. Alle overnevnte momenter i gameplanen ryker i en og samme hendelse. Får putta inn ny gummi i en fart og tar opp jakten. 30 km partempo. Der er vi normalt sett ikke så horribel, men etter 80 km endres forutsetningene noe. Storebror som slenger med leppa når jeg sitter å tramper timer alene i vintermørket sprekker som en ballong 5 km før mål. Det blir akutt åndenød på bakhjulet mitt. Vi har imidlertid kjørt bra i 25 k og henta inn mye av det tapte. Storebror får ordre om å trille uberørt bort til teltduken før han ramler som en potetsekk ut i lyngen. Det er en vannvittig mental krig når du sloss mot samme konkurrenter tre dager etter hverandre. Aldri se svak ut. Aldri et svakhetstegn.




Kommer oss til hektene igjen før siste dag. Med spabehandling i varme kilder. Koldtbord midt i fjellheimen og kveldskaffe på en blåbærtue helbreder Fisker godt.

Sjarmøretappen på dag 3 sitter fortsatt i hjernebarken etter fjoråret. For en drøm av et sykkelritt. 10 km innkjøring. 30 km sammenhengende singeltrack i åpent fjellandskap. Så 45 raske kilometer til målseilet i gullfoss. Vi har fortsatt luka vi trenger. Ingen grunn til å finne på noe dumt. Terrengsykling er en marginal sport. Marginer har en tendens til å jevne seg ut over tid. Som sagt så gjort. Rosa punkterer i inngangen til singeltracken. All trumfen på Fiskenes hånd. Tyskerne som ligger nr. 3 har vi bra glugge på i sammendraget. Tidenes mulighet.



Seiler avgårde nedover den deilige stien. Kan ikke beskrives. Må oppleves. Føles likevel som å krysse Canada på tvers. Redd for at Storebror skal finne på noe dumt. Redd for at noe skal skjære seg. Bokstavelig talt. Steinene i vulkanhaugen er som barberblader. Et feil dropp, eller en feil linje og alt går rakt i dass. Flere lag suser forbi oss. Vi holder pæra kald og kommer oss ut på veien med hodet over vann. Det er litt av en vitamininnsprøytning. Vi henter igjen lagene foran oss og støter i en grusklatring 20 km før mål. Tråkker for livet inn til Gullfoss. Tar vår andre etappeseier med under minuttet til de bak. A på eksamen. En spesiell følelse vi neppe vil glemme.








Reiser hjem samma dag. Bagasjen full av fantastiske minner. Om mulig enda større optimister enn ved avreise. Alt annet enn dobbeltseier i Birken nå må regnes som fiasko. At rittets siste dag ender rett på kontoret i Kjelsåsveien 161 går fullstendig uproblematisk. Den rosa skyen er underbar. Liker meg på den. Har neppe falt helt ned enda.

Takk til en fantastisk arrangør som har stelt i stand litt av en pakke. Bedre kan det ikke gjøres. Håper vi sees igjen.

Jr

søndag 2. juli 2017

Stjernekrig og drittarbeid..

SykkelTransefesten i Østerdalen er naturligvis et høydepunkt i løpet av sommeren. Når man kan sykle ut døra til mor og far i det evighetssspeaker Bronken roper deg inn i startfeltet blir det ikke mer lokalt. Slekt, venner, bekjente og andre små og store lokale helter jobber hele helga for at bygdas største sønner og andre besøkende skal kose seg tre dager til ende. Innsats, dugnadsånd og pågangsmot til denne gjengen er beundringsverdig. Her har mange noe å lære. Kanskje burde Stortingspresident Olemic, IOC og idrettstoppene ta seg en tur til Østerdalen. Ta seg en bolle og en kopp saft. Se hvordan ting funker ute i det virkelige livet...

Med ritt utenfor husdøra til mor og far skulle man tro alt lå til rette for gode forberedelser og lite stress. Slik blir det selvfølgelig ikke denne gangen heller. Minstemann Fisk og undertegnede hadde naturligvis invitert huset fullt av syklister og liksom syklister denne helga. En jålebukkk fra FTT med militærrette sokkekanter, trimma skjegg, hipsterlue og seier i blikket. En gammel bauta av en fotballspiller med semi AD-HD, total mangel på innsikt i sykkelverden, signalgul tempohjelm som sier hold avstand og negativ IQ innen sykkelmekanikk og sykkelteknikk. En tempomaskin fra Jessheim med alt for fin bil, alt for mange sykler men alt for få gir. Og sist men ikke minst et rosakledd nedoverskogtroll fra Tonsenhagen med massive fartsressurser, ullskjegg til knærne og en dag gammel sykkel som han aldri har prøvd. Kobler du et slikt billigsirkus med en forkjølet Jr, med alt for kort lunte fordi han har praktisert ramadan i en måned for å komme i matchvekt. Og en StoreFisk som har altfor mange starter, men alt for få seire i dette rittet. Ja da får du en småamper, selvsikker, bruddkåt, overtent og egentlig veldig ålreit peloton i Aumliveien 6A.

På sedvanlig vis har ulike chatteforum blitt pepra med spekulasjoner, ambisjoner, taktikkeri og kløneri på forhånd. Her skulle man tro at ingenting var overlatt til noen tilfeldigheter. I det sekundet Mailand VGS lukker for sommeren og sju uker lærerferie ruller i gang rettes snyteskaft og fokus mot Østerdalen. Logistikkplanen er griseenkel. Skogtrollet og Fotballspilleren plukker opp meg og Kristian på Bjerke før vi ruller i samla felt i den store Koreaneren oppover ødemarka til kjente trakter. Jeg kan hver sving på veien, ingenting kan slå feil.. Kanskje er planen for idiotsikker. Utfordringene starter ved midnatt torsdag kveld. Skogtrollet har knekt ramma på sin kjære Scott. Et lunsjmøte hos Oslos sykkelgrossister fikser imidlertid biffen og Atle kan vende snuten og skjegget mot Østerdalen med splitter ny sykkel. Kult, spesielt når han fikk kjøpt den for slikt og ingenting...

Neste utfordring er å feste syklene på Jacobsens særdeles praktiske sykkelstativ med plass til FIRE sykler. Syklene sitter fint på stativet, men stativet er umulig å festet på kjerra. Makan. Etter halvannen time bannskap, svetting og stripping innser vi nederlaget. Trenger nytt stativ. Kristian og jeg spiser reisematpakka på trappa hjemme mens gutta fyker på shoppingrunde. 45 minutter senere ruller vi avgårde. Med alt for fine sykler på et alt for billig stativ. Etter at Oslolosen har kjørt feil ut til E6, på en vei han kjører hver dag, og gamlegutta i framsetet har mista besinnelsen på Mcern er vi omsider på vei. Kun fire timer bak planen, nydelig...


Det jobbes med sykkelfesting. Hulken hjalp også til

Vi finner fram til Tynset og alle mann alle koser seg i både enkelt- og dobbeltsenger i Aumliveien 6A. Nye bekjentskaper stiftes og stemningen er god før start. At Jacobsen oppdager et løst bakhjul 9 minutter før start er noe jeg har tatt med i beregningene, det fikser vi. Når det viser seg at hele kassetten skrangler 7 minutter før start blir det imidlertid litt mer trøkk. En rask tur innom hjemme og fram med verktøykassa. Jakobsen er stor i øynene når jeg tar av hjulet og strammer kassetten. Innbiller han at dette er avansert mekanikk og at det må spesielle ferdigheter til for å fikse dette under stress. To min før start ruller vi hjemmefra og et minutt før startskuddet smeller er vi klare i feltet. Det er klart for episode I; "The Phanotm Menace".

Trek Sparebanken har på sedvanlig vis lagt en slags taktikk. Med stort sett hele SwixImperiet på plass er trusselen langt mindre skult enn i Star Wars universet. Sykkeluniverset er lite og det foregår så lokalt som overhode mulig. Det grubles og spekuleres for å finne en måte knuse Imperiet, rødnissene, en gang for alle. Det blir en helg med et klassisk spill. Den blå lyse side av kraften på den ene siden. Mot Imperiets tropper, hatet, "The dark side of The Force" på den andre siden.


Mørk, ondt og rødt mot blått, lyst og godt

Plenum på den lyse siden avgjør at Episode 1 skiller lite, vi holder feltet samlet og prøver litt i terrenget over til Savalen og ned Fådalen. Krefter og krutt skal spares til stiklatringene mot slutten av episode 2, kongeetappen. For mine personlige sjanser er taktikken fullstendig idiotisk, like patetisk som Høgmos visjoner om at Norge skulle leke med ball og vinne VM i 2018. Derfor var jeg også degradert til soldat og hjelperytter for hele Trans Østerdalen. En brikke i spillet for å felle Imperiets røde arme. Det endte som det måtte gå. Akkurat som i Geoge Lucas sin verden blir Episode I den kjedeligste. Darth Vader er enda ikke født og det blir lite action. Det går i søndagstempo til Sparsjøen selv om det er fredag ettermiddag, tror jeg skulle klart å legge inn en bedre lunsj hos onkel i Lonåsen uten å dette av lasset. Rimelig kjedelig affære. Tempoet eskalerer ned Fådalen. Skuldermannen detter av lasset. Lagets "spurtkanoner" blir pisset på i spurten av de røde gutta fra Imperiets tropper og en gubbe på 50 år. Jeg sitter igjen et minutt bak og blir gjort til narr og klovn foran eget hjemmepublikum, akkurat som Høgmo. Satt ut av spill lenge før spillet starter, tragisk likt Høgmo det også. Vi er i bakleksa fra første dag, rødnisseimperiet har kommandoen. Etter langt om lenge er hele pelotonen i 6A i mål og en ny ettermiddag med våsprat i bohemen venter.

For å følge lagets taktikk stiller jeg med fulldemper også i episode II: "Attack of the clones". Ruller ut fra Tynset stasjon i et migevær av sjelden, sjelden vare, også til Tynset å være. 4-5 grader og pissregn på selveste St. Hans. Det er et hån. Det skal bli min bane... Kommer nøyaktig 138 meter i vei bak masterbilen da jeg skal låse demperne med Twinlock`n på styret. Har litt for mye Jedi krefter i fingrene. En kjent lyd av plastikk som knekker runger i feltet og jeg sitter der med kølla i buret. Låsen til begge demperne knekker rett av. Prøver desperat å se om noe kan gjøres i farta med en rødnisse kommer opp på siden. Har skjedd alle oss før i år, den er ødelagt. FLOTT. Bare drøye sju mil og snaue 2000 høydemeter til mål. Mens istiden og monsunregnet har lagt seg over Tynsetbygda på en og samme dag skal jeg sykle med vidåpen demper. Jokker opp asfalten i bygdabakken som en skadeskudd kenguru. Fy faen. Trek`n kunne vært brukt som hoppestokk og gyngehest. Egentlig er den best egnet til stavsprang slik den fremstår nå. Spretter så jeg blir både svimmel og ør opp bakkene uten å komme særlig fremover. Innser at det blir en av de mest brutale dagene på to hjul i mitt etter hvert ganske lange liv.



Drar feltet og kjører halvhardt så lenge jeg klarer. Gjør soldatjobben. Detter av opp mot toppen av Åsan. Kjører brukbart på de såpeglatte stiene ned. Helt til det er 300 meter ned til veien. Der har plutselig noen Tynsetinger  gjenopptatt en gammel tradisjon. Noen har laget en dyregrav. Mitt i stien. Treffer hullet med full kraft og planter framhjulet så langt nedi jeg bare klarer. Flyr som en struts noen meter nedover blåbærlyngen. De som kan det minste om zoologi vet at en struts ikke har vinger. Ferden stopper mot en furustamme nede i lia. Slår en allerede bedriten skulder litt ekstra og drar på meg et deilig skrubbsår på innsida av låret mot kronjuvelene. Det knekker noe voldsomt i gyngehesten, men den er jo mer elastisk enn en gummiball så den tåler trøkken bedre enn meg. Løper opp igjen og finner igjen doningen.

Kommer ut på veien sammen med Nesteby og Jr som også har hatt sine strabaser. Vi sykler lenge sammen før noe helt nytt skjer i mitt 32 år lange liv. Jr tar et klokt valg. Hopper inn i en varm bil. Skylder på vondt i brystet og ruller inn sykkelhjulene. Merkelig at minstemann tenker klart mens vi utgamle kara trosser naturkreftene videre. Forserer leire, sauemøkk, bær, lyng, en nedfrosset rødnisse som har blitt til is. Ettter langt og lenge kommer vi oss til mål. Totalt nedkjølt og med et merkelig uttrykk i trynet passerer jeg målstreken over 10 minutter bak Klonekonge Engelsgjerd som er dagens vinner. Sist av blånissene. Albuene har frosset fast i 75 graders vinkel. Har fått en slags kuldekrampe i trynet så klarer ikke å røre munnen. Streber inn i dusjen og sitter oppi peisen med en dyne rundt meg mens spasmer herjer i kroppen en drøy time etterpå. Har ikke sjans til å løfte den deilige kakaokoppen damene i servicecrewet har prøvd å diske opp med. Rister for mye. Pelotonen ser plutselig ut som en gjeng pensjonister med elektrosjokkpistol koblet inn i anus. Vi rister og skjelver så det gir utslag på richerskalaen på Tynset. Fotballspilleren er sist i pelotonen og reagerer med ukontrollert sinne og aggresjon da han må dusje i kaldtvann etter fire timer ute i istiden. Makan til uforskammet gjest...

Istid på Tynset en lørdag i juni

Episode 3: "Revange of the Sith" er en lang, lang og enda litt lengre transport til Koppang. Har bytta ut gyngehesten med min deilige 9.9 Procaliber. Får en liten orgasme i det jeg reiser meg i første bakken og kjenner en pinnestiv sykkel reagere sånn jeg ønsker mellom beina. Får nye krefter og holder fin posisjon sørver dalen. Det blir litt kritisk halvveis ut på etappen i det lagkompis Doktor Amdahl bretter ned skylappene, legger igjen hemninger og hjernekapasitet oppe på Fonnåsfjellet og kjører av meg og Nesteby mens han tauer med seg hele Hard Rocx Imperiet i front. For en amøbe, bruker irritasjonen og den pinnestive 9.9 sykkelen til å taue opp Nesteby til tetgruppa. Unge Rødnisse Darth Engelsgjerd synes tydeligvis tre dagers ritt er gøy. Han leker litt fartslek sørover mot Koppang mens han gliser stygt bak de alt for store røde solbrillene sine. Han kjører av både blånisser og rødnisser nedover dalen. Opp Morakjølen er det bare tre røde og undertegnede igjen. Rødnisse Mehl faller tidlig og plutselig er Imperiets røde arme redusert til kun to mann. Dessverre er de to røde for sterk og jeg må strekke våpen mot toppen. Kommer til Koppang som 3. mann. Må ta til takke med den grisesure 4. plassen i sammendraget. Tre rødnisser foran igjen, mens "Kapteinene" på blånisselaget har falt som fluer på veien til Koppang. Hjelperytteren som ble satt sjakk matt av egne menn ble altså best av taperne.


Darth Vader har våknet opp Morakjølen
Det skulle snart vise seg at sure 4 plasser ikke skulle bli helgas sureste opplevelse. Etter obligatorisk pizza og pølsefest på Koppang lukta det sur fis i bilen opp til Tynset. Under dyna natt til mandag lukter det enda surere. Etter mandagens første toalettbesøk må badet defineres som sur sone. Nå begynte også en sur tanke å surre rundt i en sur og seig kropp. Har sauemøkken sluppet inn i systemet gjennom sprut, flasker eller mat underveis? Jeg tenker med gru og surhet tilbake til 2013. Bukkeritt, regn, sauemøkk og campylobacterinfeksjon. Det var ingen god ferie. Det var et helvete..




Minner fra 2013 og camplyobacter
Jacobsen rapporterer om gonore fra Årvoll. Jeg går stadig oftere på dass. Det lukter surere og surere, flyter mere og mere. Faen. Feberen stiger mandag kveld. Dobbeltfaen. Neste dag går med til å trykke hue ned i puta for å unngå den deilige sommersola. Mellom slagene løper jeg på dass og tømmer tarmen. Bakterieprøver blir sent til Lillehammer. I mitt eget hode er svaret allerede klart. Campylobacter har vendt tilbake. Onsdag og torsdag er det stigning i programmet. Det er duket for Episode IV; "A New hope". Drister meg ut blant folk og får både skutt opp til høstjakta og lufta fiskestanga. Avslutter torsdagen med sosial kveldsmat hvor det serves både Chablis, vellagret spekemat og de beste oster. Deretter er uka en vandrende katastrofe. Vandringen foregår mellom senga og dass. Men vandringen blir lang om man går mange nok ganger. Har nok bikket 50 turer i løpet av tre dager. Yara har allerede tatt kontakt for å åpne fabrikk i Aumlivien 6A. Episode V: "Camplyobacter strikes back" er ukas hardeste episode. Darth Engelsgjers skinnangrep blir bare smådritt i forhold til denne trøkken.


Yara avdeling Aumliveien 6A, Tynset


Nå er det søndag og jeg venter stadig på episode VI "The Return of the biker", håper det heller ikke tar for lang tid før episiode VII "The force awakens" kommer. Trenger både jedikrefter og annen hjelp for å finne igjen toppformen etter dette slaget i Østerdalen. Sommerferien hittill har også vært en bedriten affære..

Enn så lenge, takk til venner, uvenner, publikum, arrangører, Sithlorder, Imperiet og Darth Vader for en herlig helg. Imponerende å se publikum rundt også lørdag når både istid og monsunregn herjet. Dere bidrar med både motivasjon og stemning når alt ser som svartest ut. Takk til mor, far, koner og samboere for huslån, langing og topp service. Ikke alle foreldre som overlater huset til en slik bataljon for en helg. Synd alt skulle ende i dass til slutt, men det kan ikke dere noe for. Gårdagens NM gikk også mens jeg fulgte live fra dass.. Jr sitt NM gikk også i dass, men blir er et annet kapittel.. Det rød laget seiret igjen. Gratulerer til Fredrik som Norgesmester og Ole med sølv. Fortjent er det! Dere er ikke så verst til å sykle da sjø..

Mange, mange syklister har delt min sauemøkkskjebne i etterkant av Østerdalseventyret. Er det rart folk stemmer ja til ulv...

StoreFisk
















fredag 23. juni 2017

Rødnissetiden er snart forbi...

De vise herrer sier at i sykkel er det bare vinneren som teller.. Ingen husker hvem som blir nummer to. Sannsynligvis heller ikke nummer tre, eller fire. Mulig det er sånn i den store verden, men ikke på Jæren. Aldri har jeg vunnet Nordsjørittet. Aldri har jeg blitt nummer to. Det eneste jeg kan klaske i bordet med er to tredje og en fjerde. Most, knust, spist, fortært og pisset på av team Coop, hver jævla gang. Likevel blir laget mitt og jeg mottatt som King konger på Jæren. Arrangører, konkurrenter, mosjonister, kjentfolk, ukjente, publikum og sauer tar i mot oss med åpne armer og bein. For en gjeng, for et folk, for et land. Arrangøren hadde lovet MTB utgave og mer terreng. Lagkompis Doktor Amdahl hadde flytta til Jæren for en uke. Testet, kartlagt, gjerda inn og minelagt hver millimeter av den nye løypa. Synd at ikke trikset med å sette opp et gjerde mitt i løypa ga oss ønska effekt. Synd også at vi traff alle minene selv..

Resten av laget ankom torsdag og fredag. De fikk en testtur i siste terrengparti fredag på dagtid. Stjernene på laget ankommer alltid sist. Derfor landet Mari og jeg på Sola fredag ettermiddag etter full dag med undervisning på jobb. Noen må jo bidra til velferdsstatens fremtid. Norge tjener ikke penger av at folk farter rundt og sykler middelmådig.. Lite kø til Gardermoen fredag, Ola Nordmann har jo tatt helg for lenge siden... Vanligvis blir også stjernene hentet på flyplassen. Resten av Trek Sparebanken har selvsagt ikke skjønt noe av dette. Ingen løftet så mye som ei lilletå for å hente oss på Sola. Dermed ble det mjølkerutebussen. Tror den var innom alle mjølkeramper i bondelandet. Fikk derfor god tid til å fokusere mot morgensdagens ritt. Formen er tipptoppet, hodet er koplet i prestasjonsmodus. Splitter ny sykkel er på plass. Trek Procaliber 9.9. Den deiligste sykkel verden har sett. En uggen følelse spøker imidlertid som en tåkesky rundt de små grå. Snapchat har blitt spammet i hele dag. Lagkompiser og Swixjulenissekonkurrenter har stadig sendt bilder av såpglatte røtter, bunnløse gjørmehull, forslåtte kropper og krevende stier. Stikk i strid med mine planer, fantasier og illusjoner av den nye løypa. Jeg har hatt våte drømmer om rykk i Thubakken og raske lette flytstier. Kjeppjager imidlertid de små grå bekymringene og kaster de ut av bussen. Dette er selvsagt bare tåkeprat, de vil psyke ut den sterkeste konkurrenten. Storfavoritten. Bookmakernes hetest kandidat. Mannen på alles lepper.

Mari har vært forkjøla en uke så det har selvsagt blitt iverksatt noen tiltak i heimen. Jeg har ligget motsatt vei i senga. Et klassisk indianertriks for å slippe basilusker midt i knollen de seks-sju timene man endelig skal drømme om pokaler og samle krefter. Dette har nødvenigvis skapt reaksjoner. Ambulansepersonellet som ankom brått en septembernatt i 2015 så ikke helt ut til å kjøpe en slik type forklaring. At jeg sov motsatt vei i senga for å unngå sykdom for så å plutselig våkne med skulderen ute av ledd i dobbeltsenga gikk ikke hjem hos dette folket. Gliset rundt trynet når jeg forklarte status avslørte deres fantasier om hva som hadde foregått i den dobbeltsenga. Andre tiltak som kan nevnes er femoblet tranmengde. Lange omveier rundt min kone og nulltoleranse for intimkontakt. Noen kjærlige og forsiktige klapp på skuldra er det lengste man kan strekke meg i slike nødsituasjoner.

Ved ankomst Sandnes sitter resten av B-gjengen fra Trek Sparebanken på hotellet. Teamsjefen med Naverbukse, Lillebror med kaffe som ut fra gliset nok er stjålet. Vaskjemma sideskill har han også. Bohemdoktoren med både ullsveis og geiteskjegg etter en uke på utmarksbeite. Klokka har gått fra meg mens mjølkeruta gikk, så jeg marsjerer med bestemte skritt mot hotellrommet. Klar for å trille en liten kveldssykkeltur og legge sist hånd på gullplanen. Tripper innom resepsjonen for å spørre B-gjengen om noen siste tips til hvilke deler av målgangen som bør testes.

Så smeller bomben i Sandnes. Quality Hotell ramler i hue på meg. Og mens jeg ligger nede finner mine lagkompiser frem Vestlandets største klubbe og slår noen ekstra midt i pæra på meg. "Prøv Njåskogen, så skal du få deg en overraskelse", "detta er ikke noe for deg", "ikke noe særlig med dine skuldre", "faen så glatt det var", "du trenger stor luke for å være med ut derfra", "minst et minutt", "alt avgjøres i Njåskogen","dette blir langt og jævlig hardt, for langt for deg", "den første skogen er enda mer teknisk enn Njåskogen", "her har nok ikke du noen mulighet til å henge med", "detter du av i første skogen er det game over", "du blir hjelperytter", "ditt eneste håp er å gå i brudd tidlig". B-gjengen ser alvorlige ut. Ikke et sportegn til ironi. Min sykkelverden raser sammen og jeg føler meg cirka 7 cm høy der jeg ruller ut hotelldøra og sykler i vei. Det er meldt sol, det regner. Tor med Hammern venter et sted der ute. Sannsynligvis i Njåskogen. Ikke vet jeg, jeg finner aldri frem til Njåskogen på min luftetur. 

Plutselig så visst Nordsjørittet sånn ut..

En audiovisuell løypegjennomgang ledet av Bohemdoktoren, et taktikkmøte, en natts søvn som nærmeste nabo til en piggtråkonsert og en lang hotellfrokost senere går starten i Egersund. Sola skinner som alltid på Jæren. Folket smiler som alltid og det bruser i sykkelblodet. De første 2 milene følger den tradisjonelle løypa. Deilige kjente omgivelser.. Jeg glemmer nesten hva som venter. Svir det jeg har av krefter i front, får ikke en dritt igjen. Prøver noen slags forsøk på å gå i brudd. Julenissene med Swixdrakta har som vanlig misforstått sin rolle her i livet. De gir ikke bort en eneste jævla gavepakke. Slår ned alle mine bruddforsøk, ingen nisselatter, bare steinansikt.

Swixnisser og Arne Garborg. Eneste på Jæren som ikke smiler og er gavmilde

Inn i første terrengparti. Herfra og inn går alt som "planlagt". Jeg kjører meg fast i gjørma. Detter av lasset. Teten forsvinner. Jeg sitter med "kølla i buret" i pulje to. Sprekker i Njåskogen. Går næringstom etter 103 km. Vingler rundt i veien som en utbrent alkis på synkende rus de siste 13 kilometerne. Sjangler av sykkelen ved målseilet. Holder på å kaste opp. Trenger 10, 20, 30 minutter alene med kramper og spysjuke bak ølserveringa på Sandnes brygge. Ryktene sprer seg raskt på uteserveringa. Han Fiskvik, han som har utfordret Coop, han ligger for døden på bryggekanten. Han ser stakkarslig ut. Hva har skjedd med han siden i fjor? Klarer ikke bry meg, kroppen stritter i mot alle inntrykk. Heldigvis slipper jeg å se pallen. Julenisse på første og andre trinn. Men to deilige blånisser er visst også der. Bohemen blir fire og Lillebror seks. Faen ikke verst av gutta. Dere trodde aldri dere skulle se meg skrive dette. Men jeg gleder meg på Lillebrors vegne. Det er fjerde gang han er her. De tre foregående turene har han brukt som hjelperytter for meg. Nå få han betalinga. Klarer akkurat å løfte hode til å se han sole seg i solgangsbrisen på Sandnes brygge. Kanskje er det starten på en ny æra. Storebror sleiker asfalt mens Lillebror sanker heder. Selvsagt er det ikke det. Håper han nyter den tida han får.

Seks i mål, først på banketten. Tyngre for Doktoren i bakgrunn

Faen heller. Jeg skal være her to dager. Fosterstilling bak ølteltet er ingen god disposisjon av tid. Som alltid er serveringen upåklagelig ved målgang i Nordsjørittet. En bolle, en cola, en marsipankaka, litt kylling og en dusj gjør underverker. Kvelden fortsetter med Nordsjørittbankett sammen med dagens største helter. Arrangører og frivillige som har bidratt til at Nordsjørittet 2017 også er en fest. Bankett er som alltid en viktig del av sporten og vårt program. Her er det rom for selvransakelse, baksnakking, kritikk av konkurrenter, evaluering av taktikk, selvskryt, skryt av andre so mfortjener det og ikke fortjener det, forbedringsområder og selvfølgelig målsetninger for neste år. De eskalerer drastisk utover kvelden.

Dagen etter er det tid for ettertanke og Jærensafari. Jeg ønsket mer terreng, som oljegenerasjonsbarn fikk jeg selvsagt mer enn jeg ønsket meg. Distansen var også lang og lengre enn lang. At jeg starter som om rittet er 11,6 km når fakta sier 116 kan jeg takke meg selv for. Men elitens kamp om å komme først til Sandnes spiller annenfiolin denne valsen. Her er det mange, mange hverdagshelter som skinner mye klarere enn både blånisser, rødnisser og Cooper. Takk til arrangører, jærbuer, mosjonister, sauer, lokalguider, tilskuere, fruer og langere for en strålende helg. Sykkelgleden møter man hele veien fra Egersund til Sandnes. Å passerer mosjonister som sykler MTB utgaven på en enkel old School 26 tommers hardtail. Kammerater som dytter hverandre opp motbakken mot Vandavann. De med litt for høy BMI som smiler fra øre til øre selv om de må trille opp Thubakken. Å se tårene i øyekroken på de som passerer mål etter 6 timer på sykkelen, som klarer målet sitt og øyner en kald halvliter i målområdet. Å passere folket langs løypa som heier som om Usain Bolt passerer 5 000 ganger denne dagen. Det er idrettsglede, det er opplevelser. Hele rittet er et fantastisk 17. mai tog på to hjul. Har du ikke opplevd denne feiringen så ta deg en tur til Jæren. Her er merkekravet lagt igjen i sykkelboden..

En uke senere sitter en frustrert og desperat syklist i bilen på vei til Østfold. Skiptvet er neste stopp og hungeren etter topplasseringer river i sjelen. Familien har han satt igjen hjemme. Er jo noe som skurrer i barneoppdragelsen når barna dine må se at julenissen pisser på pappa hver helg. B-gjengen på laget har mista det og tatt rittfri. Skiptvetrittet er en helt ny opplevelse for min del. Ved ankomst får jeg en spontan følelse om at dette er bra greier. 53 km senere er den følelsen bekreftet og vedtatt. Fint vær, hyggelige arrangører. Griseenkel logistikk, når jeg er alene ute i den store verden og får til alt er det idiotsikkert. Gamle og nye kjente og kjære konkurrenter. Rask og morsom løype. Flytstier, ikke noe knot, rot og faenskap. Fine premier. Effektiv gjennomføring. Dro hjemmefra litt før lunsjtider, hjemme i god tid før middag. Vanskeligere er det ikke! Ikke rart mange syklister fant turen til Østfolds skoger denne søndagen. De eneste som ikke var der var antageligvis Seneterpartifolk og bønder. Dem er for å bli  spist av Østfoldulven. Jeg raska med meg spurtprisen etter 7 km, men ble først av taperne i mål. Andreplass etter å ha blitt tatt av krampa i spurten. Nisselagt sendte nissefar selv, Fredrik Stephansen fra Nissens hjemby Drøbak Det ble for mye nisse og for mye kramper.

Fortsatt er Swixnissene først, men nå er vi hakk i hæl, snart forbi..
Katastrofe å få kramper etter 45 kilometer, er ikke engang i mål på prologen av Trans Østerdalen. Det kan jo bli en pinlig affære, men den tid, den sorg. Får håpe hjemmebane, godt selskap, barndomsrommet, hjemmepublikum og tynn fjelluft gjør susen. Kanskje er rødnissene også redde for både bjørn, ulv og jerv. Slike skapninger kan man fort møte over Tynsetfjellet. Da kan det være tryggest å ligge i ryggen på store sterke jegerblånisser fra Trek Sparebanken helt til mål.

Heldigvis er sykkel mye mer enn gull og pokaler...
    
Anders

torsdag 8. juni 2017

På tide å stikke fingeren i jorda....

Det er på høy tid å stikke fingeren langt, langt ned i jorda. Skuldrene er løsere enn strikken til Tanja Hansen. Kroppen er utbrukt og full av arr. Knærne verker. Bilen har snart veteranstatus og er full av striper. Jeg har kjøpt meg felleski, gressklipper, parasoll og putekasse. Konkurrentene har kjøpt seg wattkrank og jodler mye om noe de kaller normalized power, jeg skjønner ingenting. Siste sykkeltriumf er kun et vagt minne. Siste blogginnlegg ble skrevet i forhistorisk tid. Lillebror har fått seg ei flott dame, blitt huseier og går rundt med slags frisyre som tyder på at har syklet i sidevind med to bokser vaselin i håret kontinuerlig de siste tre årene. Den sidecut`n beveger seg ikke en nanometer selv når vi sykler i 70 km/h med frisk bris midt i pæra. Kristian sykler ritt sammen med pappa. Noen karer i rødt med julenissekostyme har vunnet nesten alle ritt. Swix pryder plutselig sykkelpallen. Hjulene glir som om de er metta med den deiligste cera. Verden har syklet fra meg. Fødselsattesten viser 32(!). Jeg har blitt en utgammel gubbe.. Den eneste som ikke skjønner dette er selvsagt meg selv. I mitt hode er jeg selvfølgelig Norges beste terrengsyklist, eller egentlig syklist generelt, bare jeg har dagen og løypa passer meg. Hittil i mitt etter hvert lange liv har vel dette bare skjedd en dag. Men for en dag det var. Selv gamle gubber kan leve lenge på slikt...

Fått deng av julenissen igjen...

En av mine største fans har fortsatt tru
Vårens fire sykkelritt har definitiv ikke sprengt pokalskapet. En kjempedong i Aalborg. En smålubben svensk hockeytakling og skulder ut av ledd i Montebello. Parkert som en strømtom Tesla opp motbakken i Elgrittet og på Norefjell lekte konkurrentene Jansrud ned alpinbakken, mens jeg tvilholt i bremsene og imiterte Kowalczyk etter beste evne. Jeg kan sikkert skrive en drøy doktorgradsavhandling med unnskyldninger, men doktorer har vi strengt talt nok av på sykkellaget vårt, sikkert mer enn nok. Konklusjonen er at det har vært mer enn stang ut, skuddene har vel stort sett resultert i innkast. Heldigvis innebærer terrengsykling så mye, mye, mye mer enn pokalsamling. Sosiale turer med noen av de beste folkene man finner på denne jord, morsomme løyper, natur, friluft, barnesykkelritt, mestringsfølelse, våsprat, selvskryt og baksnakking av konkurrenter er bare en smakebit av den store marsipankaka. Kan garantere at ikke noe lag kan måle seg med turgleden hos røverbanden i Trek Sparebanken Hedmark. 

Definisjonen på banditter

Vårens hittil beste plassering kom på Norefjell sist helg. Femte mann i mål i et småpent startfelt. Kun slått av tre blodtrente vikinger og en kenguru fra Down Under, nok en gang hadde vinneren et slags kostyme med Swixlogo, julenissedrakt og nisseskjegg. Ryktene sier at vinneren også "dabba" rimelig arrogant over målstreken i god Pogba stil. Kanskje er det røde kostymet de bruker er en slags kopi av en Man Utd drakt? Verdens desidert verste fotballag. Enda en gnist tennes dermed i en gammel kropp. Dissa gutta må jekkes ned fra tronen og sitt drømmenes teater så fort som overhode mulig. Jeg var ikke langt bak vinneren på Norefjell, samtidig var jeg et lite verdenshav foran lillebror på resultatlista. Faktisk ingen skam. Spesielt ikke når det var nedover de slo meg. Jeg har vel aldri vært noen world champion i downhill. Spesielt ikke når underlaget er grovt. For øvrig var eneste skammen at kun drøye 80 startet rittet på Norefjell. Har Ola Dunk mistet forstanden og bakkekontakten helt? Må man være med på Ironman eller reise til et annet kontinent før det er bra nok å fortelle om på sommerfesten? Råkul løype, superenkel logistikk, kort vei til Oslo, strøkent arrangement, matservering fra blide damer i mål og hotell i særklasse. Med hotellrommet kun 173 meter fra målstreken tok familien Fisk likegodt hele helga på fjellet. Bildene viser vel at det var et godt valg. Håper flere kjenner sin besøkelsestid neste år.

Norefjell, noe for enhver
Vårens faktum er at jeg følte meg råsterk fra start i Aalborg, men sprakk som en utgammel dong etter 7 mil. Etter det har jeg ikke funnet igjen formen. Status er imidlertid ikke så håpløst som det høres ut. Jeg har egentlig bommet med kun 3 mil på årets toppform. For sesongens første formtopp skulle komme nettopp i Aalborg. Neste topp skal komme i helgas Nordsjøritt. Fokus er allerede rettet mot Sandnes. I og med at mitt fokus vanligvis skrus på 17 sekunder før start må det bety at noe stort er på gang. Som mosjonist orker man ikke fokusere mot rittlørdag så ofte. Helga er jo tross alt fritiden mellom alle de andre slagene. Jobb, videreutdanning, matpakkesmøring, oppussing, trampolinehopping, legobygging og sofakrig er bare noen av salgene som kommer foran sykling i hverdagene. Derfor må man gjøre som med twistposen, velge sine favoritter med omhu.

Beinhard hverdag

Nordsjørittet feirer sitt eget jubileum med NC status og ny eliteløype. Her er det mætti kul sti og 40 km bonusfest i den allerede tunge sekken. Min sekk er nemlig allerede overlasta.. I fjor ble jeg funnet i fosterstilling kliss naken i dusjen etter målgang. Skalv som en struts på Nordpolen mens kokvarmt vann strømmet ned mellom rumpeballer som vibrerte av kramper. Det hadde ikke vært mulig å sykle en meter til. I år skal jeg sykle 40 000 meter til. Det må bli selvsagt bli suksess! Konkurrentene har avskrevet den gamle gubben. Den senile karen som har hengt seg opp og kun sykler opp og ned Grefsenkollen. Men de har glemt et par-tre ting.

I går fikk jeg ny sykkel, Procaliber 9.9 er lynrask.

Den som venter lenge venter ikke forgjeves!!

På tre forsøk har jeg aldri blitt dårligere enn nummer fire på Nordsjørittet.

Vi har et ungt og fremmadstormende lag. Gutta er på stigende kurve. Tor Halvor får satt demperopphenget rett vei. Amdahl har fått senka PSI trykket i pungen. Nesteby har åpne bihuler for første gang siden Millenium og Jr har spist kun bønner og salat siden påske, levd i sølibat siden sist søndag og vært avholds siden tirsdag.

Og husk en ting julenisser. Vinnere er ikke de som aldri feiler. Vinnere er de som aldri gir opp. 

Det er tomt for marispan, kokos og bananlikør i twistposen. Nå kommer favorittene som perler på den fineste diamantsnor. Toffie, Japp, Daim, Nordsjøritt, Trans Østerdalen, Sommerferie, Seterkost, Kilosfisk, Tynsetluft, Toppform, Grenseritt, Glacier360, Birken, Skaidi Elgjakt. Tror det blir en bra sommer også i år.

Vi prates på Jæren!

StoreFisk og Gubbe 32