Pervers treningsøkt

Tilstandene i Holmenkollveien 92 er som de har vært de siste årene en lørdag tidlig i februar. Fosterstillingen er inntatt, og alt som kan gjøre tilværelsen lettere er plassert på nattbordet. Årets marsj fra Sørkedalen til Holmenkollen ble som vanlig et fysiologisk selvmord.

Før fredagsfesten var over for de aller ivrigste var det meningen jeg skulle starte denne dagen. Det gikk rett i vasken. 3 uhyggelige tidspunkter var lagt inn på vekkerklokka, men vet da fadern hva som skjedde med dem. For da Frode ringte og var klar for avreise til Kollen og busstransport lå undertegnede fortsatt i de søteste drømmer. De søte drømmene ble da fort byttet med stundens alvor. Listet meg ydmykt inn på naborommet og vekket et middels fornøyd søskenbarn. Han så seg vel bare nødt til å hjelpe å stilte derfor som privatsjåfør inn i Sørkedalen.

2 minusgrader i Kollen ble brått til 12 i Sørkedalen. Det skulle altså fryses litt før start i år også. Storebror satt i år hjemme med barnehagespøkelset sitt, så slapp heldigvis å fungere som redningsmann for han denne gangen. Klarer ikke å se en sånn dass de setter ut på skirenn uten å tenke på da han bestemte seg for knekke dørkrampen å stenge seg sjøl inne på en sånn en for et par år sia. Makan til depressivt påfunn skal du lete lenge etter. Hvis man først skal stenge seg inne, gjør man det IKKE der. Det gjør man bare ikke.

Ingen innestengt på do denne gang altså, dermed duket for start. Fra start er alt som normalt, noen brekker staven, noen er sinte og noen er glade. Jeg er glad, selv om jeg gjerne skulle startet lengre fram da jeg pleier å åpne i et mere ufornuftig tempo. Maser meg litt frem her og der. Legger inn høygiret opp til Heggelivann. Har spikerfeste, kroppen samarbeider, de rundt meg lider og jeg avanserer. Livet smiler. På toppen ved Heggelivannet møter jeg imidlertid noen realiteter. Der er det orkan imot. Nå skal det stakes over lange vann. Jeg har spikerfeste på flatene også, det glir nada og armene vil ikke være med på dette tullet. Jeg forsøker desperat å gjemme alle mine cm med kropp bak en liten kar fra Sportslageret, det funker ikke i det hele tatt. Livet som lekte for bare minutter siden begynner stadig å bli mer anstrengt.

Trenden fortsetter gjennom Nordmarkas vakre natur. Rekker ikke passere «30 km til mål» skiltet før første krampetrekning i overkropp melder sin ankomst. Selvfølgelig tegn om at her er det mer ubehag i vente. Begynner så smått å grue meg til vi skal over Bjørnsjøen. Den er lang, og diagonalgang der, det biter rett og slett ikke. Sklir etterhvert ut på sjøen, det føles som jeg skal krysse Skagerrak, en polferd som aldri ender. Tempo over isen er rett og slett elendig, forkastelig og ubrukbart. Midt på sjøen får jeg konsekvensene av dette slengt i fleisen. En rosa skidress kommer piggende forbi meg. Det kan da ikke være sant!!! Alle varsellamper lyser for fult, tid for å ta seg på greip, ta et oppgjør meg seg selv. Hiver meg på bakskiene hennes. Det går i ca 3,5 sekund. Konstaterer at, nei du har rett og slett ikke sjans i havet til å henge på til enden. Det er et realt spark mellom beina. Ser antagelig ut som et tapt kapittel der jeg prøver å karre meg til andre enden. Dette får en ivrig tilskuer med seg å skjønner at jeg trenger en oppkvikker. Han informerer om at første dama er rett foran. Tonefallet hans er ikke til å ta feil av, det er tydelig hva han mener om det. Polferden tar etter hvert slutt, og beina kan aktiviseres igjen. Passerer den rosa skidressen igjen rimelig kjapt, ser heldigvis ikke noe mer til den.

Bjørnsjøen

Koppen med cola på Tryvannstua 7 km før mål kan i år igjen sammenliknes med å komme til himmelen. Men himmel blir fort til helvete. For ved første stavtak etter drikkestasjonen takker kroppen for seg. Nå er det nok staking for i dag får jeg beskjed om!! Følelsen av magekramper blir tatt til nye høyder. Det blir svart. Det låser seg totalt. Blir nødt til å sette hele på skirennet på vent noen sekunder. Stopper helt opp å utfører en form for magemassasje på meg selv. Magemusklene blir hardere og hardere, litt usikker på om de holder seg inne i skidressen eller ikke. Selvfølgelig inntreffer dette på stedet med mest tilskuere. Jeg ser ut som en forbanna idiot der jeg står, driter egentlig i det. Selv om folk garantert undrer fælt på hva som foregår. «hva i svarte er det han driver med?» «Står han der midt i et skirenn å beføler seg selv?» De må jo ha hatt en hysterisk morsom opplevelse. Magemusklene holder seg i skidressen. Krampene gir seg, lyset går på og jeg kan skru på skirennet igjen. 

De siste kilometerne er det ikke engang et tema å prøve å bøye seg. Står rett opp og ned som en snømann de siste utforbakkene. Kommer meg til mål, med livet i behold, og med den rosa skidressen bak meg. 81. plass er fasit, litt under det jeg hadde håpet kanskje. Men formen var grei, og da kan jeg leve med andre problemer av  ulik sort. At Pølsa har vunnet denne moroa på blanke ski synes jeg er smått utrolig, galemathias..

En flott tur og en pervers treningsøkt er tilbakelagt!

Takk til skiforeningen for et nydelig arrangement og til Carl Fredrik som ikke sto på kobberhaugen å langet.

Eirik