mandag 24. februar 2014

Kanaristrekene over for denne gang

Hallo



I skrivende stund sitter jeg i en ukomofortabel stilling på flyet nordover igjen. Min kropp er rett og slett ikke skapt for å sitte i et flysete. Det blir en klaustrofobisk følelse og aldri få strekt ut de utallige centimeterne med bein. Atmosfæren her bærer preg av nordmenn som har vært på vinterferie og tatt seg ut på ulike måter. Hjernabank, øresus og kallsvetting er fellesnevneren. Jeg lengter hjem...

Kan oppsumere en topp uke på Græn Cæn. Reiser hjem med sårt underliv, solbrente kroppsdeler og flere sykkeltimer i kroppen enn når jeg dro. Summa summarum sier jeg meg tilfreds med det. Planen var to hardøkter og resten langturer. Slyngeaktiviteter og restjoggeturer på bachen kom som en bonus



Slagplanen ble fulgt fram til turens siste dag. Med vekkerklokka på et tidspunkt da du kan høre på grisetidlig på p3, var intensjonen å sykle den siste hardøkta før avreise. Kjente tidlig at det hadde vært selvmord. Smerter i kroppen, tett i pappen og spreng bak øya. Symptomer som ikke på noen som helst måte lar seg kombinere med trening. Svingte derfor DBS`en tilbake til hotellet etter bare en drøy halvtime, demonterte vidunderet og slo meg til ro. Skulle nesten tro jr har blitt eldre. Bøyer meg i hatten

Foruten om å mosjonere har vi bedrevet litt alternative sysler på ettermiddagene. Blandt annet biljard og minigolf. Etter og ha stukket av med totalseieren i biljard over turkompis Even satt euroene løst..

Dagens treningstips: Alltid få ut innestengt aggresjon


Føler jeg har trent så mye jeg kan uten at kvaliteten har blitt noe dårlig. 30 timer er nok for meg. ”man teller ikke timer, men gode timer” som doktor B sier. Alltid deilig med et  ”avbrekk” i treninga. Dersom det blir en evig rundgang på det man gjør begynner motoren etterhvert å gå på tomgang. Den evige rundgangen går over til en ond sirkel. Det skjer et eller annet i topplokket dersom du skal gjennomføre den samme intervalløkta hver Onsdag, eller den samme styrkeøkta hver Fredag. Og det er ikke bra. 

Den riktige miksen av mengde, intensitet og variasjon til riktig tid er i mitt hode veien til rom. Men jeg sier ikke at det er lett. Ofte er ikke det hodet og kroppen på bølgelengde. Det er akkuratt her det gjelder å være smartere enn de andre. I en travel hverdag må man ha emne til å ta de riktige treningsvalgene hele tiden. Det hjelper ikke å ha plan om å kjøre hardt en dag hvis kroppen ikke er i nærheten av å være klar. Da blir det garantert jalla.

Fokuser på deg selv, og ikke de andre.

Jr










tirsdag 11. februar 2014

Back on track!

Mengdetrening og fantastiske skiforhold i Østerdalen preget juleferien. Startet 2014 med å gå rett i veggen. En forkjølelse seigere enn  blodet til Lance Armstrong tidlig på 2000-tallet sørget for det. Gikk og småhanglet i drøyt fire (FIRE!!) uker. Ikke syk, men heller ikke frisk. Trente litt rolig, det gikk fint, men snuste aldri på sone 3 eller 4 i løpet av januar.  Det tærer på form, motivasjon og etterhvert humør. Bare spør Mari.

Min tilstand i januar.
Høyeste puls i januar var kanskje på sykkelmiddagen hos kollega Anders J. Alle taler måtte holdes fra sykkelrulla på enden av bordet. Sjekk balkongflagget på min stol som indikerer Norgesmesterplass. Verten sitter på talestolen på bildet.
Dermed gikk også helgens Holmenkollmarsj uten meg på start. Jr skulle forsvare æren. Men tro ikke jeg kunne slappe av av den grunn. Stod i smørebua hele fredag. Børstet glider og innhalerte cerapulver som la seg som sementstøv på innsiden av lungene. Alt for at Jr skulle ha topp ski lørdag. Han selv rullet seg i sofan min med OL sending på TV. Der han fikk servert både cola, potetgull og hjemmelaget pizza. Vekkerklokka ringte grytidlig lørdag morgen. Sekken var pakket med Cola og gel. Jeg og fattern satte kursen for Kobberhaughytta som langere. Hører også med til historien at Jr ringte meg kl 07. Stod forvirret på start i Sørkedalen, var usikker på toppinglaget. Gode råd var dyre blandt smøreeksperter og 7 000 skiløpere. Han stakk av med halen mellom bena og gjorde det han mente var tryggest. Ringte storebror og mentor. Måtte gjøre smørantagelser og gi råd basert på Jrs høyst moderate beskrivelse av snø og temperatur. Etter målgang kom Jr igjen rullende og inntok stua mi. Der fikk han servert en bedre middag. Magen hans var i ulaget er dagens utblåsning. Avgassene satte seg både i sofa, puter og vegger der han oppholdt seg. Rødvinen min drakk han også opp, så kjøre hjem det kunne han jo selvfølgelig ikke. Han "måtte" låne gjesterommet. Vekkerklokka ringte nok en gang tidlig søndag. Jeg skulle ut på ski før 3 mila fra Sotsji. Det var stille som graven inne hos Jr. Når jeg kom hjem lå han og veltet seg i sofan min og så OL. Mari hadde diska opp med en bedre frokost. Morsdagssjokoladekaka satt Jr og gjorde en bra jobb med å spise opp. Når 3 mila var over og halve kaka borte dro han hem. Mett og uthvilt. Skia hans var selvfølgelig også kanongode lørdag. Jeg stod igjen med et rotete gjesterom som luktet gjødsel, en halvspist kake, halvert kjøleskap og tom vinhylle. Hva har man ikke storebrødre til? Flotte saker.
Tror jeg stiller sterkt etter helga..
Jr leverte varene store deler av veien i Holmekollmarsjen. Var topp 30 når han passerte meg og fatter etter drøyt 40 km. Han så imidlertid dreid ut i trynet og mumlet noe om at han hadde "donga" når han passerte. Hørte senere at han ble 47. mål. Ballongsprekk der altså..

Selv fikk jeg endelig en god treningshelg. Lungene har nok krympa litt i januar. Første hardøkt rev godt i brystet. Nå er det bare å gjøre jobben framvover. Neste uke venter en ukes vinterferie. Den skal hovedsakelig tilbringes i skiløypa, på to hjul og kanskje blir det litt OL på TV også.

Våren kommer stadig nærmere og nå blir det viktig å gjøre en god jobb framover.

Fem timers skitur lørdag. Regn og grått i byen, nysnø og trikkeskinner i Nordmarka!

Anders

lørdag 8. februar 2014

Holmenkollmarsjen

God kveld!

Sitter godt planta i senga og oppsumerer det som har vært en ubeskrivelig kraftanstrengelse. Men likefult en dag som etterlater seg gode minner.

Denne februarlørdagen starter i år som i fjor i stappmørket i Sørkedalen. Denne gang uten permafrost og storebror innelåst på dass. Årets utfordring er å smøre inn skia med riktig glidemiddel. Holke i Sørkedalen og rykter om tørrsnø i mye av løypa ellers er et velkjent problem. Etter en rask telefon til smøresjefen ble avgjørelsen tatt og skiene smurt.

5 km flatt fra start før den fryktede bakken opp til Heggelivann. Planen var å gå fort og billig. Det funka ikke, stressa like mye som de 7000 andre som deltok. Når samtlige i pulje 1 slåss som ulver om posisjonene sine på blanke ski slipper det komplette kaos til, det er ikke til å unngå. Stavtupper og kjeftskurer går om hverandre.

Når de første 5 er tilbakelagt bedrer tilstandene seg. Forholdet mellom ski og snø bedrer seg også. Går fra blanke ski til spikerfeste på bare minutter. Eller fra mareritt til en søt drøm om du vil.

Tenker å gå jevnt hardt, men kontrollert opp hele bakken. Ved passering Heggelivann er det høy sone 5 på klokka, pulsdefinisjonen på ukontrollert. Samma det, følelsen er god og 50-60 mann er forbigått etter en drøy mil motbakke. Ser i ettertid at det er tiende beste tid på strekningen totalt.

Over Heggelivann staker jeg for livet for å henge med de rundt. Skjønner at jeg er i et selskap der jeg ikke hører hjemme. Jeg tar tre tak mens de rundt meg tar ett. Kattens lek med musa, der jeg definitivt er musa, eller til og med lusa. Tenker at pokker heller, hva har jeg å tape? Bestemmer meg for å prøve så lenge det går.

Marsjens kuperte løype redder meg lenge. Partier med fiskebeinsløping og diagonalgang gir meg etterlengtede pusterom. Men hvor lenge kan dette holde? Ca halvveis kikker jeg opp å ser 25 km til mål skiltet. Når jeg bøyr meg ned igjen for å ta neste tak er kramperykningene i magen der. Deler opp 25 km i mindre deler. Langing på Kobberhaugen er første mål, og cola på Tryvannstua er neste. Det er herfra og inn jeg får slite med overkroppen. Gruer meg mer og mer til hver flate..

Etter noen grusomme kilometer skimter jeg Anders på venstresiden av løypa. Han gir mange beskjeder, jeg får med meg noen. "jævli bra" "du slåss om topp 30" "går det bra?" Jeg gjør et tapert forsøk på å besvare spørsmålet. Prøver først med "hell på å donge". Det lykkes ikke. "Rullgardina er på tur ned". Det lykkes heller ikke. "Jeg er jævli sliten" lykkes jeg med. Svaret er "neida, fattern står med cola straks". Får cola, neste delmål er Tryvannstua.

Etter noen enda mer grusommere kilometer kommer jeg meg dit. Fortsatt med i gruppa. Får en etterlengtet colakopp på langestasjonen. Ei søt, snill lita jente strekker seg frem og vil gi meg en til. Idet jeg skal ta tak i den krysser jeg skia, mister balansen og får halve colakoppen midt i fleisen. Den andre halvparten får hun i fleisen. Misslykka forsøk... Stakkars jente, offer for en utkjørt syklistsom har rota seg bort på et skirenn..

Fra Tryvannstua og inn er det bekmørkt. Ikke i stand til å bevege kroppen ut av giv akt stilling. Da sitter det krampe i mage,rygge, bryst armer og fingrer. Den nevnte rullgardina går ned for fult og jeg raser ned på lista. Gjengen jeg har tynet meg i 49 km for å henge på forsvinner i det fjerne. Kommer jeg meg til mål? I ettertid er svaret ja. Det var en ubeskrivelig tilfredsstillelse i det jeg endelig krysset målstreken. 48. plass totalt og 10. i klassa. Noe en skarve syklist sier seg fornøyd med. En moro, men hard affære er over for i år.

Jr