Antiklimaks og Xtreme lykke

Vi er på vei hjem fra Alta, og Skaidi Xtreme Kristine og jeg. Har akkurat fått tigget til meg runde to med kaffe på flyet og laptopen er ute av hattehylla. Det er en anstrengt øvelse for en mann med 192 cm på strømpelesten å sitte på fly. Tenker litt på alligatoren i dyreparken i Aalborg som ligger og stanger nebbet inn i glassveggen på den lille pytten den har til rådighet. Beina sitter fast innspent i åttetall under setet til passasjeren foran meg, hårtustene subber i taket hvor enn jeg beveger meg, toppen av nøtta stanger i takbuen når jeg går på dass, og overdreven tidsbruk på pc fører til tennisalbue og dobbeltsidig kink i nakken. Gir det likevel et forsøk.

Tropesommeren går mot slutten. Sommer blir til høst, sykling blir til jakt og broder fisk har gått fra pasient med fot i pose til reisen mot julestjernen i 2019.

Inngangen til denne helgen var et av karrierens største antiklimaks. Ultrabirken. Med hele severdigheten noen dager på avstand er jeg i psykotisk stand til og komme med et lite tilbakeblikk.

Kl. 08.00 på Pellestova en lørdag sent i august hadde sommeren for lengst sluppet taket. Buksekremen i sykkelshortsen var farlig nært frysepunktet, men nøttene var fortsatt bevegelig og sinnet klart til dyst.

Man blir ikke akkurat skutt ut av startbåsen når Øyerfjellet skal forseres på kryss og tvers over 110 km. En tetgruppe dannet seg allikevel raskt, og da Granberg måtte stikke nebbet inn i servicebilen til sin Kristine våknet folket til liv og flyttet kjedet nedover på kassetten.

Jeg tok kommandoen inn i et lengre stiparti og etter litt hesblesing satt jeg der mutt alene med Dr.B i front. Vi kom ut på grusen, og når mannen med 100 års ultraerfaring kommanderer «heil javnt tempo» så adlyder man det. Han tok en føring for å gi en pekepinn på hva det innebar. Faen, det var jo rene søndagsturen. Noen kilometer senere var birk sport og kompani tilbake i dansen. Etter litt "rykk og napp"-sykling bestemte jeg meg igjen for å gire opp i neste stiparti. På veistrekkene fikk jeg bare en saueflokk på bakhjulet så fort jeg dro til, så det var bortkastet glykogen.

Kjørte jevnt hardt igjen i et kvarters tid, og ved utgangen på neste grusstrekk var det bare meg og Granberg igjen. Vi kjørte partempo i et par timer og sikret oss en solid luke til gjengen bak. Inn mot «finalen» de siste tre milene rakner hele drømmeuniverset på et nanosekund. Antonsen på p4 snakker hyppig om kebaben som figurerer som musesubstitutt ute på byen om businessen rakner i tolvte time. Det Atle, føles som peanuts akkurat nå.  En sylskarp gjenstand i gresset ned alpintrekket fra Natrudstilen skiller himmel fra helvete. Torpederer gummien som en bajonett i varmt smør. Dobbeltpunktering og mentalt dobbelthavari. Har vel aldri vært vitne til desilitere med slangeløs guffene forlate dekkene i en slik hastighet noen sinne. Rene vannguffesprederen oppi bakken den.

Perkile i dobbeltsvarte granskauen. Det er bare ikke til å tro. Det er til å grine av. På begge hjula. Er det mulig… Gjør et ærlig forsøk på å begrense krisemaksimeringen som er en sann realitet. Prøver apatisk å tette begge hulla med samuraisverd. Det er som å demme opp nilen med en ertepose. Drar så to grønne lateksslanger ut av sekken. Takket være Håkon kongesønn har man jo på birken med seg noe nevenyttig på ryggen. Putter i slange foran uten at det kommer noen flere forbi. Putter i slange bak mens Dr. B og Oddis kommer susende forbi.  I det jeg skal hive bakhjulet på sykkelen igjen hører jeg antydninger til en lyd som setter kjerneblødningen i full sving. Med hender, klær og sekk full av dritt havner det sjølsagt noe gris inne i slangen som gnager hull. Jeg er like langt. Nå er sekken tom for slanger, og det kan jeg ikke laste Håkon for.

En alpinbakke i Øyerfjellet er vitne til inkarnasjonen av en resignert herremann. Overvunnet av fjellet. Jeg føler meg like hjelpeløs som de tre bukkene bruse som aldri kommer seg over brua. Trollet hjemsøker gummien.  Askeladden hiver sekken på ryggen og jogger i vei videre med sykkelen ved sin side. Uviten om hvor hjelpen venter. Etter noen kilomøter treffer jeg Kristine, Turi, caddybilen og en pose med hjul. Mitt hjelpemiddel på siste vei til Lillehammer. Kommer inn på 7.plass, gjør unna det jeg må på Lillehammer og kommer meg avgårde.

Hva er vel så bedre for å skape balanse i det mentale regnskapet enn og reise til Alta, Skaidi Xtreme og evig gjestfrihet. Fjorårsbesøket til meg og bror er hugget i stein for de innfødte i Finnmark. To brødre som møtte opp der med et klokkeklart skilt lenket rundt halsen «jeg reiser alene». Ikke styring på en døyt. Bare et helsikkes kaos fra ende til annen. Vi overgikk oss selv på denne fronten i fjor. Etter at halve Finnmark ble snudd på hodet, og hver en same var satt i sving hadde vi to komplette sykler og fikk delta på severdigheten.

Dette skremte imidlertid ikke Susanne og Odd Peder fra å legge en ny invitasjon i potten. Enkelte liker å leve litt på kanten.

Og det ble like Xtremt fett i år igjen. Jeg får igjen troa på menneskeheten etter et besøk hos disse menneskene. For en gave fra gud. Det er smått imponerende at man bare våkner en dag og bestemmer seg for å få med seg venner/ bekjente og jobba rævva av seg for å stelle i stand Norges største sykkelfest. Og det på en plass som i aller høyeste grad er en naturperle av de sjeldne. Tenk ikke på det, men verdens metropol og møtested kan man ikke si at Skaidi er. En hyttegrend i et veikryss så langt opp i gokk det er mulig å komme om du setter Nordpolen under brøkstreken.

Det ble en noe trøblete flyreise på vei oppover til Alta torsdag kveld. Når flyvertinnen kommer og spør den lange staken som sitter vis a vis midtgangen om han er pilot. Han svarer ja. «Kan vi spørre deg om og bli med frem litt, vi prøver og lande dette flyet». Da blir det skjelving i buksa og risting i toppen på noen og enhver. Etter en god halvtimes vaking over Tromsø by kommer det en vak stemme inn på speakeranlegget som melder at vi får ikke ut «flåppsen». Med råd fra den lange staken har de likevel funnet ut at vi kommer til å lande i Tromsø. «Vær forberedt på bråbrems».

Vi går inn for landing og det bremses som anmodet på speakeren. Dama ved siden av har katta i bagen mellom bena. Den får trykkfall mellom øra og vræler ut over hele Nord-Norge. Men ned kommer vi nå. Like hel og ikke så trøtte mer. Veien videre er imidlertid usikker. Den samme røsten kommer inn på speakeren og melder følgende: «Som dere sikkert forstår kommer ikke dette flyet til og fly videre til Alta som planlagt, reisende som skal videre til Alta bes ta kontakt ved spørsmål». Javel, hva innbiller du deg egentlig? Om jeg har spørsmål eller ikke til flyet som ikke går? Er det buss for fly gjennom hele Nord-Norge eller er det noen plan B med i bagasjen. Selvsagt lurer jeg og et dusin andre spørrende tryner på det.

De får tenkt seg litt om og melder at nytt fly kommer fra Oslo, men at det kommer til å ta tid. Stakkars Odd Peder har selvsagt sendt ut en disippel som sitter klar på Alta lufthavn for å ta imot gjestene sine. Han må vende nesen slukøret tilbake. Uten gjester, og uten bil. Den står selvsagt igjen på parkeringa til vi omsider ankommer 01.30 natt til fredag. På flyplassen møter vi en gladlaks som heter Leon. Han skal også til Skaidi. Han har slått i hjel ventetiden på Tromsø lufthavn med noen bayere, så det er bare å sette seg bak rattet. Trøtt som f.., men Proacen som Odd Peder har satt igjen har ikke gått 5000 km enda. Jeg vil nødig troppe opp der fredag morgen med avtrykket av en samerein i lakken. Da blir det hverken lunsj med samene eller noe bedre førsteinntrykk enn i 2017. Kjøreturen går knirkefritt. Kristine sover mens Leon og jeg forteller noen røverhistorier og reflekterer om livet over Sennalandet. Skyfri himmel og måneskinn over vidda i nattemørket. Utrolig hvor godt kjent man blir kl. 02.00 om natten i førerhuset på en proace med hvetebakst fra Circle k som eneste fellesnevner. Eventyret i nord har startet.

Får en god natt søvn i hyttepalasset ved Skaidi hotell. Deler midlertidig bopel med et par rødnisser, Granberg og Hovdenak for anledningen. Enkelte med følge. Enkelte jobber med saken. Våkner til liv, ruller ned på hotellfrokosten og treffer igjen kjente og kjære ansikter fra fjoråret. Herlig å være tilbake.

I år som i fjor starter formiddagen med vandring opp til samelavvoen for reinsgryte, bålkaffe, lassokasting og joik. Leverer bra på de to første, liten progresjon fra fjoråret på de to siste. Mehl tar seieren i lassokastinga i år også, og får med seg en samepung. Altså en pung sydd i skinn for å oppbevare kaffepulver. Fadern den hadde vært ypperlig og hatt med på æljjakta om noen uker. Mehl har sikkert stått å tørjukka med den lassosnora oppå Gjøvik helt siden i fjor. Så er han også en samepung rikere. Gratulerer med dagen.

Proffene har alt gjort unna dagens trim, mens gjestene fra Østerdalen har sovet ut etter flyturen. Jeg ser for meg sykling og løyperekognisering på egenhånd helt til vertene lanserer et førsteklasses forslag. De drar en fulldepmet scottsykkel til 60 papp opp av hatten. Med batteri i kranken. Utstyrer Kristine med hjelm og setter hun på denne. Så er vi plutselig klar for sykling begge to. Stemningen er upåklagelig. Det grenser til nasjonalromantikk oppå vidda der. Reinen står å glor på oss. Jeg er tålmodig, lærer bort noen triks rundt stisykling og samler såkalte poeng. Per (75 år) på jobben sier det er viktig, for ikke å si avgjørende i det lange løp. Får bekreftet at dette blir en rå, men grisehard sykkelopplevelse også i 2018.

Tilbake til hotellet. Der venter dagens middag nummer 2 av 3. Spiser oss gode og mette. Når du er på Skaidi Extreme er du mett fra du lander i Alta, og jeg for min del er småmett enda. Fredag kveld er det åpningsshow. Med lokale innslag på scena, en alt for eplekjekk Engelsgjerd og selvsagt dagens middag nr.3. Lokale delikatesser som sørøyburger, reinspølse og bidos med passende tilbehør. Jeg unner meg en mack til herlighetene og håper det skal utgjøre forskjellen før lørdagens race. Med noe som vel må nærme seg norges hardeste startfelt blant topp 10 må en blånisse ta noen kloke valg for å være i stand til å strekke våpen.

Bestemte meg i farten for å skifte cletas på skoa før åpningsshowet. Den ene skruen satt som støpt, og med nok muskelkraft på umbrakoen fra biltema var skruehodet til slutt like rundt som magen etter middag nr. 3. Kom traskende ned på sletta med en sykkelsko i hånda. Spørrende i blikket søkte jeg råd hos tidligere redningsmenn Øyvind og Joakim. Ble utstyrt med drill og bor og det ble raskt vei i vellinga.

En ny god natts søvn, så er det straks klart for alvor. I den grad noe føles alvorlig og ikke avslappende i Skaidi.

Våkner opp til en drømmedag. Solen stråler klar krystallklar himmel. Fjellet bader i sol og sine herligste høstfarger. Alt ligger til rette for fest.

Blant mestere og tidligere mestere fra Danmark, Island, Canada og England står jeg klar på start. Publikum er på plass. Speakeren lager liv og det hele er et fantastisk skue. Ytre rammer for et sykkelritt man bare kan drømme opp. Jeg suger til meg det hele. Man lever lenge på slike øyeblikk. Roen, nytelsen, den friske fjelluften, men samtidlig spenningen før start som stadig jager opp pulsindikatoren på computeren. Dette har de altså fått til i et veikryss oppe i Finnmark. Odd Peder, Susanne og alle de andre. Alt er mulig. Om man bare vil. Og de som organiserer dette. De vil. Tusenvis av dugnadstimer er lagt ned. Det er bare og ta av seg hatten. Dere fortjener all skryt i verden.

Så blir nuet revet bort av stundens alvor. Rødnisser, en ekte nisse og Ben Thomas fra England skytes ut fra startblokka. Jeg kaster ut lassoen og prøver og henge meg på. Pulsen akselererer fra 0 til 100 på et åndedrag. Henger så vidt med i det gjeve selskap rundt det som kalles startlupen. En god runde oppi lia. «Startlupen e nu berre flatt flatt flatt, også nedover til stadioen igjen» Jeg holder på å dø. 3 av 41 kilometer unnagjort. Dette går ikke. Girer ned og prøver å finne flyten. Det tar litt tid når du sprengåpner og føler deg som den eneste hummeren på land over hele kontinentet. Klatringene oppover lia foregår i noe som minner temmelig mye om myr når det er oppkok i pulsmåleren. Ruller etter hvert i gang og finner et tempo jeg selv synes er ganske bra. Jeg får følge med Corry Wallace fra Canada et stykke på vei. Men han synes det blir for kjedelig å tilbringe tiden med en sliten nordmann og girer opp.

Ned fra den etter hvert så berømte masta får jeg en sigepunktering foran. Oppdager ikke det før jeg kommer ned og skal svinge brått høyre. Det er lite luft, dekket svikter, sykkelen sklir, jeg tryner og planter nøtta i myra. Tar et par slurper myrvann mens jeg fisker en patron opp av lomma. Skyter i den, dekket tetter og ferden kan fortsette. Herfra og inn går det med futt i beina og luft i dekka. Foruten om noen små glimt av den ene og den andre i et par 8-tall i løypa, ser jeg ikke mer til noen konkurrenter i min klasse. Jeg kommer inn til 6. og siste podieplass. Lever godt med det i et høytidelig selskap.

Så er dagen så langt fra over. Trasker opp i hytta for en dusj. Med skaidi sykkelrytter snack i hånda. Multebær innpakket av fløyelsmyk sjokolade. Fy fabian så deilig det er i munnen. Nesten så vannet går. Leverer Cuben ved hotellet. Her står det er en gjeng smilende russejenter klar med poleringskanna i den ene hånda og høytrykkspyleren i den andre. De spør pent om og få overhale den stive carbonramma mi. På tur ut av dusjen kommer det tekstmelding om at cuben er skinnende ren og klar til henting. Attpåtil med en smiley bak.

Henter ut sykkel, setter Kristine på styret og triller ned til målområdet. Reinsdyrwrap, leskedrikk, nytrukket kaffe og hjemmelagde kremkaker fra Skaidi til Murmansk står i vente. Selv seierherre Nissen klarer ikke dy seg. Soler seg i glansen med munnvikene dekket i sjokoladefyll. Atmosfæren er upåklagelig.

En slik dag toppes selvfølgelig med en real bankett. Tre-retters middag med passende läsk i glasset. Nissen får samedrakt, en heldig nordlending får en scottsykkel til 40 laken og min gode venn Thomas Engelsgjerd legger lista for egne prestasjoner i 2019 over høyttaleranlegget. Brente barn skyr ilden. De ser bort fra den i Halden. Kvelden avsluttes med allsang til titanic på anlegget. Sikkert tegn på at Ole Lukkøye er neste stopp.

Hjemturen gikk bedre enn oppturen. Rik på opplevelser og minner for livet er en ny arbeidsuke allerede snart over. Skadi Xtreme er og blir noe spesielt. Naturen, folkene, servicen og konkurrentene fra hele verden. Ord er ikke dekkende. Det må oppleves. Takk for i år Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joakim og alle dere andre. Ta en pust i bakken og sug på karamellen dere har skapt.

Sees i 2019

Jr. Fisk