lørdag 21. september 2019

Xtreme hygge


Det er tidlig søndag morgen den 3. september 2017. Solen skinner over Finnmarksvidda og Skaidi. I hodet til to brødre Fisk er det kaotisk. Fullstendig, sedvanlig virrvarr. De siste dagene har resultert i overbelastning av inntrykk og synapser, sanseregisteret er overarbeidet. Sprengt. Kombinasjonen av storslåtte opplevelser, nye vennskap, null utstyrskontroll, et beinhardt sykkelritt og en enda hardere bankett har satt Fiskene i en slags zoombiemodus denne søndagsmorgenen. Skaidi 2017 ble rett og slett for mye av det gode. Likevel klarer vi å si farvel på en anstendig måte. Dele ut noen bamseklemmer til våre nye venner. Mennesker som vi aldri hadde sett, hørt om eller møtt fire dager tidligere.

Før vi går ombord på bussen i retning Søringland rekker vi akkurat å si på gjensyn.
Heldigvis kan ingen spå fremtiden. Siden denne søndagen har Fiskekroppen måtte tåle en solid runde bank. Den er rett og slett vært nede for telling, i en slags sykkelkoma. En skulderoperasjon, noen skremmende blodprøver og en sprengt akillessene satte en effektiv stopper for gjensynet i 2018. Jeg sendte Lillebror alene på Nordnorsk tukt. Fryktet selvsagt det verste, overraskende nok sier ryktene at han klarte seg til ståkarakter. Han kom i alle fall levende fra det…

Altså måtte jeg vente et nytt år på gjensyn. Et seigt utgangspunkt ble forandret til et nærmest håpløst utgangspunkt en tidlig lørdag morgen i juni. Selvfølgelig var det første dag av sommerferien. Forsøket på å knuse asfalten ved Skreia resulterte som kjent i en skraphaug med knuste Fiskebein og sesonghavari.

Mens jeg ligger på sengepost 4 på Ullevål sykehus innser jeg at sesongen er over. Det blir ikke noe gull, flagg eller pokaler i 2019 heller. Men jeg har et gjensynsløfte å holde. Til noen gamle venner i Nord. Jeg kan ikke vinne Skaidi 2019. Jeg kan ikke engang prøve. Men jeg skal komme meg på sykkelen til 7. september. Jeg skal besøke nord igjen, og jeg skal komme meg gjennom Skaidi Xtreme. Noen ortopeder, fysioterapeuter og andre bedrevitere tenker det er en dårlig plan. Derfor er jeg ikke i tvil, jeg går for den. Etter en sommer på sidelinjen er jeg tilbake på Ullevål i slutten av august. Skruer og plater har gjort jobben. Fiskebeina har grodd. Plutselig er bedreviterne på mitt lag. Jeg kan sykle Skaidi. På en betingelse; ingen Rambofakter, ingen forsøk på asfaltknusing. Med et slikt utgangspunkt hadde jeg vanligvis parkert konkurransesykkelen bakerst i boden. Ritt uten ramobokjøring er ikke gøy. Men dette er jo ikke noe ordinært sykkelritt, ikke noe vanlig ritt fra A-B. Det er Skaidi Xtreme. En Extrem sykkelfest fra A-Å.

Etter eventyret i 2017 har Mari vært klokkeklar på en ting, dette vil hun være med på også. Ikke sykkelrittet, bare alt det andre. Hun vil droppe slitet, men få med moroa. Skumme fløten av melken. Alle som har damer i hus vet dette, når fruen ønsker fløte, ja da blir det fløte.

Onsdag kveld møtes Storfamilien Fisk på Gardermoen. To blad Fisk med hvert sitt følge. Sprengladde og sprengkåte på nye eventyr.. Vinn-vinn situasjon for alle parter. Damene får skumme fløte og arrangørene i Nord slipper å ansette hver sin verge for to brødre som er verdensmestre på å lage kål. Plutselig kan gjengen i Skaidi fokusere fullt og helt på å arrangere sykkelritt og opplevelser for alle andre. 

Vi må komme oss til Alta for egen maskin og hjernekapasitet. Det går som det pleier. På kushåret. Hele storfamilien er i aksjon. Sykler det jeg er kar om hjem fra jobb, og det er jo ikke all verdens fort lengre. Etter 8 år blir jeg faktisk like overrasket hver dag over hvor lang tid det tar. Løper gjennom dusjen mens Mari pakker siste rest av bagen og min kjære mor steker pizza. Hun har tilbakelagt 35 mil i buss og tog for å stille som superbestemorbarnevakt. Alt for at hennes mest håpefulle sønn skal få komme seg til Finnmark på eventyr. Mari tar beina fatt til flybussen. Det bøtteregner. Ikke vanlig bøtteregn, himmelens sluser er på full åpning over Bydel Bjerke. Bestemor kjører selvfølgelig sykkel og syklist til busstoppen. I akkurat siste liten. Eller litt etter det. Mari står ute i regnet og tyner sjåføren til vente et ekstra minutt. Til den største stjernen ankommer. Vi kommer med på overtid og finner både riktig fly og riktig sete.

Vi ankommer Alta lufthavn og Skaidiland litt før midnatt. Nå kan vi koble ut hjernen i fire dager. Man trenger ikke den her oppe. Her blir alle besøkende behandlet som konger og dronninger. Vi blir kalt inn til riktig buss. Sju herrer og damer skal fraktes fra Alta til Hammerfest. Selvsagt med egen storbuss. Og selvsagt av julenissen. Det er selveste verdensmesteren i julenisse VM som sitter bak bussrattet. Julenissen løfter inn sykler og bagasje med den største selvfølgelighet. Det er nesten så han bærer oss opp trappa inn i bussen også. Nissefar kommer ikke langt. Nøyaktig 200 meter fra flyplassen. Lillebror er kjøttsulten. Det blir pølsefest på nærmeste Benser i svarteste Finnmarksnatta før vi skysses og sjekkes inn for en kort natt i Hammerfest.

Neste dag starter grytidlig. To Fisker skal montere sykkelen ut av sykkelkassa i hotellgangen. Det går ikke stille for seg. Derfor er hele hotellet oppe og går lenge før politisk kvarter tid. Kanskje ikke dumt, de trenger litt politisk påfyll her i nord i disse valgtider tenker jeg.. Kanskje kan de få banke litt miljøpolitikk inn i toppetasjen..

Torsdag er adventuredag i Skaidiland. Vi skal på båttur og vi skal på havfiske. Alt er slik vi husker det. Båten er liten, bevertningen er kolossal. Folka er hyggelige og alle er klare for storfisk. Jeg kan ikke vinne sykkelrittet i år, men på fiske, der er StoreFisken KingKong. Der skal jeg mose alle. Det er mulig de kan sykle, men fiske, det kan de faen ikke. Syklister har jo ikke armer, de kommer til å bli dratt over bord av kveita alle mann..

Skipper`n

Vi ankommer fiskeplassen. Ryktene sier at det er storfiskgaranti. Sola stråler og fjellene speiler seg i den blanke sjøen. Bordet er dekket. Alt ligger til rette. Dette blir en magisk dag. Blir delt i Fiskelag og sendt ut i hver vår Fiskejolle. Ekkoloddet lyser grønt. Her er fisk. Jævla mye Fisk. Det er bare å slippe seg løs. Måke ut stanga. Først drag. Ikke et. Ikke et jævla napp. Jaja, startnerver. Jeg er jo tross alt på bortebane. Jeg er vant til fjell og småvann. Lilleauren og lett utstyr. Er jo i ukjent farvann. På den verste bortebanen. Men uansett bortebane eller ei, det er jo snakk om Fiske. Banker meg hardt i hodet. Dette kan du, dette er din greie. Du er KingKong. Gir det en ny sjanse. Samma idiotien. Det begynner å boble. Mari kjatrer i vei at dette er fint, at nå koser vi oss. Hva i helvete er det ho prater om? Dette er ikke noe jævla hyggetiltak. Det er fiske. Konkurranse og prestasjonsjag. Vi har prestert til strykkarakter hittil. Vi flytter oss litt ut fjorden. Nytt sted, nye muligheter, nytt nederlag. Samma historien. Ikke tegn til napp i den forbanna halvslappe gummisluken som sitter på stanga mi. Orker ikke menge meg med de tre andre. De får stå bak her å surre og sole seg alene. Klatrer over båthuset, setter meg alene foran i båten. Trenger alenetid. Fokusere på arbeidsoppgaver. I Fiskebobla. Så skjer det. I det jeg tror at verken jeg eller den fandens gummikroken kan synke lengre ned på havets bunn. En stemme bryter stillheten i min egen paniske og desperate Fiskeboble. «Fisk», «tror jeg»… Kjenner den stemmen. Det er min kones stemme. Ignorerer det, sette meg enda lengre frem. Drar buffen over ørene. Prøver å stenge bakgrunnsstøyen ute. Later i alle fall som jeg klarer det. En sei havner over ripa bakerst i båten.  Jævla oppskrytte forbanna havfisketull. Gi meg Lilleauren, Shimano technikum slukstanga mi og et fjellvatn.



Jeg sniker meg tilbake og stjele en annen stang. De andre er opptatt med å beskue det taslete liket av en babysei som ligger steindød i båten. Amatørene merker ingenting. De vet jo ikke hva de driver med. Må jo være noe galt med gummisluken, den ser ut som en halvslapp lilla penis. Ingen liker slappe lilla køller.... Det hjelper selvsagt ikke en jævla dritt. Mari får i tillegg en torsk bakerst i båten. Jeg holder det gående helt til guiden insisterer på at vi må inn. At tiden er ute. Ikke tegn til fast fisk. Makan…

Trenger litt alenetid på vei inn. Grubler på hvordan jeg skal møte de andre. Tenker at det er midt på dagen, fint vær og dårlig bett. At havfiske er noe av det mest oppskrytte som finnes. Alle de andre båtene er inne før oss. Heldigvis, de har gitt opp. Ikke fiskebett… Som en vettskremt landkrabbe kryper jeg stille i land. Prøve å være anonym. Håper det ikke blir noe mye snakk om fiske og fangst. Merker at stemningen er god blant de andre. Ser noen bøtter og får med bruddstykker av noen historier. Begynner å kaldsvette, ane konturene av realitetene.

Havna er jo som en jævla fiskekirkegård. Det er bøttevis med fiskelik. Stor Fisk. Så skjønner jeg alvoret. Ser det stygge gliset til Lillebror. Kjenner det smilet, kjenner den karen. Han gliser ikke sånn om han kommer hjem resultatløs. Må gå en runde, psyke meg opp og forberede meg på utfallet. Så prøver jeg; «ble det noe fisk Lillefisk?». Svaret er knusende. Min største frykt blir bekreftet. De andre båtene er fullosset med fisk. De kunne ikke slippe kroken til bunn før en idiot av en torsk eller sei har latt seg lure. De har aldri fått så mye fisk i sitt patetiske liv. Aldri så stor fisk. Dette har vært en opplevelse over alle forventninger. Slik det alltid er her oppe, jeg vet jo det innerst inne. Det er jo Skaidi, et eventyr.

Jeg lar fisk være fisk.. Vi er jo ikke her på fisketur. Prøver å si til meg selv at hvem bryr seg. Heldigvis er kokkene i full sving på havna. Tre retters lunsj i sedvanlig Skaidiånd. Lammelår til hovedrett. En dessert som sendt fra den søteste himmel. Fisketurer og sorgene er glemt. Vi vender nesa mot tryggere grunn, fastlandet.

To timer med riving av kjeft senere er vi klare for å sykle i retning Skaidi. En gjeng med unge lovende, hardt satsende og gamle avdanka konkurrenter fra inn og utland skal sykle i rolig tempo sammen. Det ender selvsagt med støtecup og lungespreng fra første tråkk. To brødre Fisk har satt opp sykkelen sin altfor tidlig på morran, på alt for kort tid og med alt for lite peiling på hva de driver med. Etter hver vår tekniske stopp er vi kjørt av feltet. Det blir Fisketempo for å kjøre inn resten. Jeg har ikke tråkket så hardt på en sykkel på tre måneder. Sikkert lurt når det er ritt om 40 timer… Og når vi er 15 meter unna gruppa finner en gammel mester frem krefter fra en svunnen tid. Manengen finner tyngste gir og setter inn et støt. Vi får en ny 10 minutter i tempostilling før vi er tilbake i det gode selskap. Ingen medfølelse, ingen sympatiske blikk, ingen hensyn til en gammel, avdanket, rusten og skrantende Fisk.

Heldigvis er velkomsten på Skaidi hotell gedigen. Etter sykling i duskregn og nordavind blir vi tatt imot til varm dusj, varm lavo og varm mat. Og på hotellet venter Skaidi Xtreme sin egen kaffemaskin. Et sykkelritt med egen kaffemaskin. Definisjonen på superklasse. Av alle som jobber hardt denne helga er det nok denne supermaskina som topper lista.

Vi innlosjeres på hytter. Fisker med følge på samme intime hytte, vi deler sovesal med hver vår seng i hvert vårt hjørne. Historiene på sovesal 1 forblir på sovesal 1..

Fredag. Dagen før dagen. Etter frokost er det tid for å klargjøre sykkel til løypetest og ritt. Det er tid for sedvanlig Fiskesurr, en kjempeknute på fisksenet. Jeg setter opp dekket. Det har sprekk i sideveggen. Den signalgrønne Latexslangen bobler ut gjennom sideveggen som en sprengfull kondom. Har tatt med et ødelagt dekk. Kan ikke brukes. Juniorfeil på Seniorfisk. Dobbeltsatan…. Lillebror har heldigvis to dekk. Et bra og et ubrukbart. Det er aldri tvil om hvem som skal bruke den ubrukelige utgaven. Så kommer dødsstøtet, ballesparket. Det sitter 38T drev på Fiskesykkelen. Det tyngste som finnes på markedet, i hele jævla sykkelverden. Konstruert for 90 km/t nedover på vei. Ikke for 4 km/t i moltemyra. Fy faen.. Hva har jeg tenkt på? Eller svaret er lett, hva har jeg ikke tenkt på? Eller jeg har ikke tenkt i det hele tatt.. Sykler en runde i området. Bare for å manifestere tanken om at alle sykler er spekket med de minste drev som finnes. Og ingen små drev er å oppdrive. For alle som kom med store har kjøpt de små. Hele Finnmark er ribbet for lette drev.. Jeg er en premieamatør. Har gravd meg og sykkelen ned i min egen grav, så dypt og langt ned at det må en heisekran til for å komme opp av den. Nå står jeg her i Skaidiland. Den minst trente syklisten. Med den dårligste teknikken. Med det største drevet. For en Supermongo. Driter i grønne kondomslanger, megadrev og elendighet. Stikker på samlelunsj og lassokasting. Lunsjen er fantastisk god, bålkaffen er nostalgisk. Egen lassokastinga er fantastisk ræva. På tre forsøk treffer jeg null rein. Og de løper ikke, de er stein døde. Flådd og spidda. Er bare gevirene igjen. De sitter faststøpt på en stolpe. Mari treffer to, Junior treffer en. Fy flate.. 
Lassoamatør

Stikker heller ut på prøvesykling. Med grønn kondom ut av sideveggen på dekket og det tyngste drevet som finnes i hele fuckings verden. Krysser fingra for at Odd Peder har lagt en løype uten motbakke og myr. Det er åpenbart en ønskedrøm i en drømmeverden som ikke eksisterer. Det er første sykkeltur på sti siden skaden. Det er glatt og krevende og jeg har verdens tyngste gir på sykkelen. Vidda er bløt, bakkene bratte, fiskekroppen tung og girene enda tyngre. Det er Skaidi Xtreme. Det er ikke noe barnesykkelritt. Etter en time med tungtråkk og trilling er det bare å vende nesa ned til dalen. Prøvetur med gjennomsnittlig kadens på 13 og knær som skriker av smerte etter alt for tung belastning dagen før dagen. Enda mer god oppladning, enda mer lurt. Det finnes bare en løsning. Heisekrana må frem. Lettere drev må oppdrives..

Heldigvis er vi i Skaidiland. Heldigvis ordner det seg alltid for snille gutter, uansett hvor langt man har gravd seg ned..

En time senere er drev i boks og FiskeSkaiditilværelsen smiler i velkjent stil. Det er bare å loade til åpningsshow, Sørøyburgerbonanza og Xtremeritt.

Xtreme hygge


Lørdag kl 11.30 smeller startskuddet. Skaidi Xtreme er i gang. Jeg har sverget til både ortopeder, koner, mammaer og meg selv å ta det med ro. Målet er målstreken. Det målet har jeg hatt i tre måneder snart. Likevel legger jeg igjen hodet på startstreken og henger meg med teten. Forskjellen er bare at sprekken som tidligere kom ett er to timer nå kommer etter cirka to minutter. Heldigvis varer startloopen bare ti minutter. Så jeg kan ta med meg mitt lille Fiskehode på resten av turen i det vi passerer startstreken på ny. Roer ned tempo. Lar noen herrer og damer passere. Nyter de neste to timene for de det er verdt. Prøver på noen gode historier og skrøner. Til både publikum, arrangører og konkurrenter. De fleste gangene lykkes jeg bra. Men Skaidi Xtreme er hardt. Dette er Finnmark, dette er Xtreme terrengsykling. Man kan ikke sykle rolig her. Skal man komme seg frem så blir man sliten. Skikkelig sliten.. Det finner også Manengen ut. Mannen som brente kreftene og ga meg dødsstøtet torsdag står bokstavelig talt igjen med kølla i hånda etter to timer. Beina står rett ut og han må ta en pissepause. Min time har kommet, hevnen er knallhard. Faen så digg. Etter snaue tre timer krysser jeg mål. Jeg klarte det. Jeg kom meg til Skaidi. Jeg kom meg til start. Jeg kom meg til mål. Jeg holdt meg på sykkelen. 

Hardt å være mosjonist i Xtremeritt

At en spinkel Nisse fra Danmark var over 20 minutter foran kunne ikke brydd meg mindre. At Lillebror må ta til takke med den sure 4. plassen er litt tyngre å svelge. Men det er jo en liten trøst at ingen bryr seg om man blir 4 eller 15. Lillebror er første taper, jeg har vunnet.

Første taper..


Så venter enda mer av alt det som gjør Skaidi til Skaidi. Til en annerledes opplevelse, til en fire dager lang fest. 200 barn har syklet barnesykkelritt og 400 syklister har tråkket så fort de kan over vidda. Alle med et smil om munnen. Alle heier på deg når du krysser mål.  Alle må passere over scenen og bli intervjuet. Alle får medalje. Alle får kake og reinskebab. Ingen trenger å vaske sykkelen selv, det sørger dugnadsfolket for. Alle som deltar får oppleve hvordan det er å være proff i noen timer. Alle føler seg som vinnere og verdensmestere, Og sist men ikke minst, kveldens bankett venter. Hotellet er fylt til randen. Arrangører og syklister møtes til et gilde det går gjetord om i hele Nord-Norge. Rittleder Odd Peder er på fornavn med alle deltakerne, alle deltakerne er på fornavn med han kjære kone og alle konkurrenter er plutselig gode venner. Og som ikke det er nok, på utsiden sykler kidsa rundt enda, selv om sola har takka for i dag for lenge siden og frosten har meldt sin ankomst. Det er dette som er sjel, dette som er sykkelfest, dette som er Skaidi. Champagnen er sprettet, tre retter har blitt til fire og lakkskoa er hentet frem. Selvsagt ikke mine, de står igjen i Oslo. Men så var det dette med snille folk og snille gutter. Med lånte lakksko leverer jeg etter beste evne på bankett. Både foran mikrofonen og på dansegulvet. Konkurransen blir overraskende hard utover kvelden. Men konkluderer selv med at jeg endelig klarte å hevde meg også i Skaidi 2019.

De beste folka. Den beste stemningen. 

Etter en uke på jakt og jobb har Skaidi 2019 tegnet seg inn som et nytt kapittel i historie og eventyrbøkene. En gang i 2017 var en adventure, to ganger blir en tradisjon. Etter årets tur rapporterer Mari om opplevelse for livet. Folket og festen var enda bedre enn i mine eventyrfortellinger. Neste gang må vi ta med Kristian sier hun. Han hadde digget dette. Kost seg gløgg i hæl sammen med småbandittene som til stadighet kom syklende innom Fiskehytta for å høre noen røverhistorier, knuffe litt eller bomme en sjokolade. Så ja, da blir det nok sånn.. Det er bare et spørsmål. Hvor mange Fisker er det plass til i Finnmark på en gang? Hvor mange kan de takle? Og bare tenk om Lillebror skulle finne på å formere seg en gang i tiden? Kan verden tåle flere Juniorer? Svaret på det får du nok ikke med det første. Men Skaidifest kan også du oppleve i 2020. Om du ønsker å føle deg som en proffkonge. Oppleve et eventyr som du ikke trodde du kunne være en del av. Bli med på noe mye større enn alle andre sykkelritt. Da vender du nesetippen mot nord, mot Skaidi 2020.. Men da må du være kjapp. Påmeldingen åpner i vinter, og alle som har vært der før kommer tilbake, garantert!

Måtte nøye seg med kule klær i år. Klar for fart og moro i 2020!


Takk for denne gang Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joachim, Frank Rune, Ferdinand, Mathias, Mia og alle andre små og store som bidro til festen og på festen!

På gjensyn!

Anders

fredag 9. august 2019

Kortslutning

Er det harepesten som har tatt lurven av fiskebloggen? Eller er det sommerens hetebølge som har skyld i skribentenes fravær. Vinterbleke Østerdøler blir hardkokt av temperaturer over 30 grader.  

Storebroders kropp og sjel er nok en gang påført et tosifret antall brudd. Hans sommerferie har blitt en arena for familieidyll, marshmallows på bålet og den evige jakten på Salmo trutta. Kampen mot Nematocera. Det har vært lite hell i spill de siste årene. Stakkars mann. Jeg får vondt på hans vegne Trøsten for være hell i kjærlighet, familie, søsken, brødre og lillebrødre. Der har han kommet rett så heldig ut av det. Med litt tid til overs og så store mengder mark i ræva har han ihvertfall fått besøkt alt fra nære venner til fjerne slektninger. Nå var besøkslista i Østerdalen støvsugd både opp og ned. Lærerferien har fortsatt igjen et par måneder. Stortromma ble dratt frem fra bakerst i boden og kona ble medbrakt til Nice. Åtte måneder etter at undertegnede tok med seg sin bedre halvdel til viva la France. Det er tilfredsstillende som veiledende lillebror å registrere at han i hvert fall suger til seg noe. At enkelte ting synker inn. Lytt til erfarne fjellfolk. Bra jobba mann, du har det i deg.

Stekte Østerdøler endelig sammen på tur igjen


Jeg tok meg selv i å krysse ut av hele nettleseren før jeg var ferdig med innholdet sist denne portalen var aktiv. Det er kanskje derfor leserens uutholdelige ventetid har blitt så lang. Jeg klappa igjen lokket og ropte på Ole Lukkøye. Storebroder hadde skrevet sitt siste innlegg i kjølevannet av Nordsjørittet og smellen mellom Lillehammer og Oslo. Ytringsfriheten står sterkt her i landet. Især på denne bloggen, men avhandlingen som ble skrevet ble for sterk kost for min del. Det ble antydet det ene og det andre. Fra mytteri i egne rekker til jeg siterer ordrett: "Junior sviktet meg, men jeg skal ikke bli dratt ned i samme søla"  Har vi syklet samme ritt? Jeg har ikke tenkt å falle ned i den samme søla som blir nevnt. Komme med et eventyr om hvordan de ni milene fra Egersund til Sandnes ble avviklet. Fullførte innlegget dagen derpå og fikk en slags forsonelse av hva som hadde hendt. At ting ble skrevet på et tidspunkt hvor summen av tanker og følelser dikterte linjene og førte pennen. Nordsjørittet ble en suksess og en triumf. Vi kom hjem med seier hos damene og pallplass for min del i bagasjen. Planen vi hadde lagt på forhånd gikk rett inn. Julie plasserte skapet i dameklassen og fikset biffen på egenhånd.



For en makalaus sykkelsommer det har vært. Fra Norgescup hjemme i Østerdalen, til Europamesterskap på Kvamsfjellet, til tindebestigning og lettere innslag av overtenning i Alpene. Det er først nå som hverdan slo meg i trynet sammen med vekkerklokka at jeg er i stand til å reflektere over begivenhetene. Har fått deltatt på alle de store høydepunktene i sommer. Er tilfreds med det. Men så var det disse fordømte skjærene som ofte dukker opp i sjøen. Uka etter vår årlige Nordsjøtur satte jeg girspaken i høygir. Norgescup i Østerdalen og EM på Kvam ventet et par uker frem i horisonten. Kroppen spilte 99 % på lag, nå skulle den siste prosenten fremprovoseres. Helt etter planen. Så ble uka for tøff. Med solide treningsøkter, lange arbeidsdager og noen uønskede bonustimer med Reodor Felgen i boden. Jeg druknet ikke, men båten sto plutselig på dypt vann.

Den vanntette planen lakk som en sil og formpila snudde like raskt som poengfangsten til det norske herrelandslaget i fotball. Kroppen gikk plutselig på tomgang og oppladningen til festen i Østerdalen ble utført som et dårlig, dårlig nachspiel på sofaen. Måtte frem med startkablene. Fikk snudd trenden, men ikke helt i tide. Batteriet var ikke fulladet. Trans Østerdalen endte med en kjedelig 9.plass etter havari på dag tre.

Europamesterskapet bød på en liten opptur tross alt. Jeg og Nesteby kom inn på 30. og 31. plass etter god kjøring på slutten. Første halvdel var blytung. Eirik og kroppen hans jobbet mot hverandre. Ba til både Peer Gynt og høyere makter. Gi meg styrke. Gi meg det daglige fettbrødet fra Øyens hjemmebakeri på teknisk sone på Kvam så skal Eiriks legeme gjenoppstå på rittets del to. I et så langt ritt er det mulig å redde stumpene om grunnformen holder. Og det har vært mange turer på kross i vinter med tresifret antall kilometer på GPS`n. Unngikk ballongsprekk mot slutten da formen var for dårlig for å ta ut for mye i starten. Vanskelig å brenne kruttet uten nok fyr på lunta. Passerte en del av mine landsmenn opp til Mysusæter. De lengtet hjem.

Etter EM skulle en sliten kropp hviles og restitueres i form før sommereventyret i Alpene. Jeg og Kristine satte oss i caddybilen og kjørte over Sognefjellet. Med en mage som hadde vært gjennom 90 km i Rondane, purkstusslige radioforhold og saktegående biltrafikk ble det en innholdsrik biltur. Fikk med oss en natt i Skjolden før en ukes tid på sykesenga kom som bestilt. Det ble DNF på årets andre feriedag. Rakk akkurat å underholde halvbrisne Sogninger med "let it be" over singstaranlegget på Hotell Skjolden før ferieturen var over. Skjønner godt at Vestlandsferie har blitt en populær variant.

Hvilte meg frisk igjen til vi ankom Dolomittene. Min tapre makker Justinas dro ned som en gutt og kom hjem som en mann. Etter to runder på snytskaftet allerede under åpningsetappen så hele figuren ut som et lappeteppe. Han fikk også jobbe hardt mot lactaten utover uka. En alle tiders sommerferie. Da han på slo opp øya på avreisedagen ble uka likevel oppsummert med følgende: «Jeg har hatt den beste uka i mitt liv» Det forteller meg at innholdet mellom øra er av solid kaliber, og at han er en type som vil opp og frem.



Av en rekke minner som blir med meg på veien er det likevel et av dem som har brent seg fast i hjernebarken. Dag tre og drøyt 100 km tilbakelagt. Et fyrverkeri av en nedkjøring før målbanneren, kald leskedrikk og varme pølser lå og ventet i det fjerne. Doserte svinger, kuler, hopp og det meste som skyter endorfinrusen over bristepunktet. Midt i rusen av alle følelser hører jeg trillen på bakhjulet til Leveika noen millimeter bak meg. Gløtter meg et sekund over skuldra og konstaterer at det stemmer, han ligger klistra på bakhjulet mitt. Anmoder i klartekst om at det må teas ut sikkerhetsavstand. Får bekreftende nikk og tilbakemeldinger om at ordre er mottatt. Vi flyter nedover, så høye man bare kan bli på en terrengsykkel. Så kommer jeg til et y-kryss. Klarer ikke å se hvilken vei som leder hvor. Tar til venstre. Den går til himmelen. Det går etter hvert opp for meg at dette er veien opp i ovarennet til Italias svar på Planica. Det blir lengre og lengre ned. Merker skjelven i buksa og innser at her må noe gjøres. Trekker i nødbrekket, bremser ned og vinkler sykkelen ut mot høyre. Planen er å slippe seg ned før det blir for høyt. Rekker ikke mer enn å svinge på fremhjulet før jeg får en ordentlig trøkk i rævva. Som en fotball blir jeg sparket ut av hoppkanten. Prosjektilet Leveika har lagt igjen sikkerhetsavstanden oppi bakken å sørger for at vi begge flyr ut over kanten. Ingen V-stil. Ikke noe nedslag.

Rullgardina går ned til maksmerket på pinnen for undertegnede. Fullstendig kortslutning. Serverer en særdeles uforskammet reprimande. De kortene krøllene til Leveika får bakoversveis. Setter meg på sykkelen med fillete klær og vond rygg. Konstaterer at alle kroppsdeler er intakt. Spør min gode makker om han kan fortsette. Han tør naturligvis ikke noe annet enn å svare ja. Vi triller de siste kilometerne til mål uten ytterligere korrespondanse. Vi forsvinner hvert til vårt en liten time etter målgang. En renser nye ladninger med sår, mens den andre kjøler den pæra med sparkling water. Så går vi løs på lunsjen i fellesskap. I takt med konsumerte pastaskruer kommer smilene og latteren gradvis tilbake. Vi kom like hel unna flyveturen og det hele står igjen som en bagatell og en god historie. Sitter og smiler for meg selv når tankene gjenopplever de intense minuttene. Slik er det å sykle sju etapper i Alpene. Drøssevis med små øyeblikk på en lang ferd fra Tux til Molveno



Vel hjemme på sommerperm med la familia skulle batteriene igjen settes til lading. Sommerens eneste «ferieuke» hvor målet var å sitte igjen med et økende antall krefter. Da passet det naturligvis utmerket at oppussingsarbeidene i Aumliveien 6B nærmet seg slutten. Ypperlig for den hjemvendte ingeniør å legge siste hånd på verket. Med rullgardiner som skulle tilpasses etter millimeterpresisjon med baufil fra biltema. Og en garasje fullstappet av mentale utfordringer fra ikea og andre godsaker.
Sommerens feriekoloni. Arbeidsomfanget gjorde at oppdraget ble spredd over to dager. Det var nok til at den sjuende far i huset snurret seg rundt med kost og dødsforakt etter første arbeidsskift. Hverken et støvkorn eller et pappartikkel skulle få se dagens lys. Når ingeniøren returnerte til åstedet dagen derpå ble det raskt fastslått at her er det mer en papp og støvkorn som har funnet veien til fias. Bruksanvisninger, lister, skinner til skyvedørsgarderober. Som sunket i jorden. Alle nekter naturligvis på skyldspørsmålet over telefon når de blir konfrontert med fakta. Da klokken passerer 15.00 og sommertiden i banken sier at dagen er over kommer hovedmistenkte hjem. Etter en nyttesløs leterunde på drøyt to mål med tomt forsvinner volvobilen ut fra gardstunet. 194 cm med angrende synder skal på fisketur i containeren bak domus. Fattern returner et kvarter senere med halve delelageret til skabberakkelet i bagasjen på volvoen. Saken blir raskt henlagt og skapet blir forlatt halvferdig etter feriekolonien 2019. Bra det snart er juleferie.

Feriekoloniens oppsider

Forrige helg var jeg tilbake i manesjen med skinsuit, buksekrem og adrenalin i frontallappen. En av mine favoritter fra Strömstad til Halden gikk av stabelen. Startnummer ni syklet sitt niende grenseritt og ble nummer ni. Fem sekunder for sent ute. Kroppen leverte uønsket respons etter vi passerte grensa og kom tilbake til Norge. Feriekolonien fortsatte i spurten opp til festningen. Det var dritsurt for å si det som det er. Hadde troa på noe mer.

Heldigvis er det slik i dette gamet at neste utfordring kommer rundt neste sving. Skrev forrige linje uten å banke i bordet tidligere i uken. I morgen avsluttes Norsgescupen på Hardangervidda. I Eskil sitt V-cup fravær hadde jeg planer om å stjele tilbake 3.plassen totalt i Norgescupen. Slik blir det ikke. Har røket på en influensarunde og er nødt for og ta telling. Trøsten er at det er meldt sprutregn fra start til mål 😊 Og at Knut Erik kommer bak og har mulighet på den samme 3.plassen. Gi dem inn!

Skal hvile så godt jeg kan. Lørdag om åtte dager deles NM-gullet ut på Sørum. Sesongen avsluttes med min tiende birkebeiner og en ny eventyrreise opp til Finnmark og Skaidi Xtreme. Kanskje jeg finner igjen jakka jeg glemte i fjor.

//E

torsdag 27. juni 2019

Om Nordsjøritt, gode følelser og svarte øyeblikk..

Hvor mange ganger må noe gjenta seg før det er en naturlov? Når noe forekommer fem av fem ganger er det ingen tilfeldighet lengre, da er det ikke flaks, da er det etablert sannhet.


Selvsagt var Fiskene på podiet i Nordsjørittet. Hvorfor hoffnarrer og gjøglere fikk være med på bildet vet ikke jeg.. 


Brødrene Fisk har nå besøkt Sandnes og Nordsjørittet fem ganger. Fem ganger har vi blitt svært godt mottatt. Fem ganger har stemningen ved start, langs løypa og i målområdet vært i særklasse. Fem ganger har en av oss vært på podiet, fem ganger har det vært kynisk og moro taktisk spill. Fem ganger har det vært et realt blodslit. Fem ganger har krampa lugga i Tubakken. Fem ganger har team Coop tatt den ulovlige snarveien i første rundkjøring. Fem ganger har vi tenkt at dette må være Norges beste målområde. Fem ganger har vi blitt invitert på banketten og slått alle konkurrentene her. Fem ganger har vi reist hjem med et smil om munnen. Fem ganger har vi tenkt at hit skal vi tilbake!
I 2018 satt jeg hjemme med en fot i rosa gips og en kropp som trivdes absolutt best på sofaen. Nordsjørittet var aldri en mulighet. Lillebror virret rundt som en mumie. Teipet halve kroppen for å stable seg til start, men Tutankhamon måtte også se Nordsjøtoget gå uten han. Heldigvis går det alltid flere tog.

Etter halvannet år med operasjoner og blodprøver måtte det en evaluering til. Skal man gi det et nytt forsøk... Noen minner, drømmer og personer ble tungen på vektskåla for at valget ble som det ble. Minner, drømmer og folk fra Jæren var definitivt en av grunnene til at jeg ville gi det en sjanse. 

Jeg startet barbeint på brennende lava i vinter. Enhver kul i skiløypa eller motbakke på sykkelveien til jobb føltes som et tindebestigning. Jeg bestemte meg der og da, progresjonen må være rask, om ikke er det over og ut. Progresjonen var bra, men et par runder med omgangssyke og en real dose forkjølelse i siste halvdel av mai var ikke det jeg trengte på denne veien. Dermed ble det ikke noe startnummer på før Skiptvetrittet i starten av juni, fem dager før Nordsjørittet. Selvsagt alt for sent, selvsagt ble det tøft, men om mulig enda litt tøffere enn jeg hadde trodd. Fiskekroppen var pill råtten, som bedervet rakfisk. Kroppen og hode var ikke forberedt på hvor dypt man må grave for å konkurrere med de beste. Jeg datt av lasset før det egentlig startet. Var feig, pinglete og svak. Et slag i tryne, er det virkelig over og ut for godt for gamle Fisk? Nei, det finnes en tid for å innse realitetene, men dette er ikke denne tiden. Man gir seg ikke nå, ikke fem dager før Nordsjørittet. Det ble lagt en plan for å finne formen i løpet av fem små dager. For første gang i løpet av to år ble det lagt en plan for trening som strekker seg mer enn en dag frem i tid. Nå er det tid for å gire opp. Finne igjen faenskapet og vinnerviljen. Den kan ikke være helt borte, den må ligge der gjemt et sted, innerst og bakerst i hjernebarken.

Med eksamen for unge håpefulle avgangselever fredag før dagen ble det sen ankomst til Jæren. Planen var idiotsikker. Flybuss og siste fly til Sola fredag kveld. Planen holdt til Jessheim. Jeg sitter i misjonens verden. Golden og Antonsen sin misjon. De harselerer med bompengepartiet og de som stemmer på denne bilmafiaen. Humrer og er enig... Det er vel for fader ingen folkerett og kjøre to tonn blekk hvor du vil. Bidra til at verden blir en badstue og at lufta blir helseskadelig for barn og voksne som har sitt daglige virke i byen? Er det så jævla vanskelig å forstå. Makan... Det piper et eller anna i bakgrunn.. Sikkert en dårlig trancelåt på bussanlegget. Plutselig rives jeg ut av misjonen min. Bussjåføren vrenger ut på veiskulderen. Befaler alle ut. Motoren brenner... Selvsagt gjør den det, fem minutter unna Gardermoen, 20 minutter før fristen for å sjekke inn bagasje. 

Det ordner seg selvfølgelig alltid for snille Fisker. Neste flybuss tar med landstrykeren i grøftekanten. Flyet venter på de største stjernene og jeg blir trygt med på bakerste rad til Sola. Resten av laget er på plass for lenge siden, har testet løyper, fråtset i lunsjbord og eller ligget i horisontalen hele dagen. Jeg sender en melding om noen vil plukke meg opp på flyplassen. Ingen svarer, de er for opptatt med å slurpe i seg dagens andre middag. Her hjelper det ikke med gamle bragder, ingen vil sløse en kalori på gasspedalen for å hente en råtten Fisk. Det ender med råspurt til bussen. Rekker akkurat kveldens siste melkerute og får meg en dugelig Jærensightseeing på ferden til Sandnes. Rekker akkurat å sjekke inn hos romkamerat JunioFisk før sengetid. Han er travelt opptatt med Sjkoladebollekjør i nettoen på senga. Varm og klam velkomst, som det skal være..

To brødre som er brødre utveksler noen dårlige vitser og enda dårligere slagplaner for morgendagen i dobbeltsenga. Ute er det festival, en nitrist coverversjon av Living on a prayer runger rett utenfor vinduet, som selvsagt må stå på vidt gap. Det er tropisk klima inne på Fiskerommet og Lillebror har selvfølgelig pyntet hele rommet med dagens treningstøy. Eimen av klam pungsvette kan kvele enhver. 

Det er rittdag. Tre langbeinte og mor og far Fiskvik ruller mot Egersund i en overfylt og utkjørt Kia. Blant klamme lår og fokus på dagens gameplan ruller vi selvsagt rett forbi avkjøringen til Egersund, legger inn en ekstra mil før vi tar kuvending på motorveien og vender nesetippen mot startområdet. På start fyker resten av klanen ut på oppvarming. Er det noe nytt de har startet med det siste året? Det er drøye 9 mil til mål. Hvilke kronidioter er det som plusser på et par mil før start. Makan...

Jeg har viktigere ting å foreta meg. Sykkelen ble sendt på tidligfly med Lillebror. Han har også satt den opp igjen til start. Det er sikkert mye noe godt å si om Lillebror også, men Reodor Felgens arvtaker blir han aldri. Han har visstnok papirer som sier at han er både ingeniør og tømrer. Hvordan han har fått disse papirene skal jeg ikke spekulere mer i. Sannheten tåler garantert ikke dagens lys. Jeg strammer, justerer og tilpasser. Greit å ikke sitte uten hjul og sete før man har kommet seg ut av startbåsen. På start møter jeg resten av teamet. Nordsjørittet har satt opp startlista etter rangeringsprinsippet. De vet hva de holder på med på Jæren. Selvsagt har jeg startnummer 1. Tre minutter til start. Jeg må pisse. Gjorde det sist for 12 minutter siden. Digg. I snart to år har jeg drømt meg tilbake til dette øyeblikket, denne følelsen. Jeg er tilbake, i fightmodus. Blant konkurrenter, venner og fiender. Pulsen stiger, adrenalinet bobler, den gamle Fiskekroppen er ikke borte. Den girer seg opp til å kjempe, grave og krige. Faen så digg å kjenne i følelsen igjen. Seks sekunder til start. Jeg gløtter bort på Lillebror som står et helt annet sted i feltet. Jeg nikker. Han møter blikket mitt, nikker tilbake. Rutinene sitter i hjernebarken. Vi sier ingenting. Bare vet hva det betyr. Eller egentlig vet vi jo ikke det, vi har aldri pratet om det. Men det har alltid vært slik. Det er bare slik vi gjør det. Og det betyr noe. 

Jeg følger gameplanen til punkt og prikke de første 25 kilometerne. Ligger gjemt i vinden. Sparer krefter, lar de andre krige. Tro det eller ei. Alt går som planlagt. Knut Erik og gjøgler i brudd. Hovedfeltet jager bak. Finner meg en luke, støter meg opp til fronten av hovedfeltet. Sitter der med Lillebror. Vi inntar søndagstempo i front og luka vokser. Vi har full kontroll. Balletak på hele sulamitten. Det føles enkelt, nesten for enkelt. Har fryktet de neste fem kilometerne. To kilometer i motnakke og inn på stipartiet. Kan drømmen oppfylles, kan formen være gode nok til å være med de beste her. Jeg sitter først i hovedfeltet opp baken. Sykler så fort at ingen har lyst til å komme forbi. Sekunderingene sier at vi holder samme fart som tetduoen som er et minutt lengre fremme. Det føles komfortabelt. Faen så multiperverst. Jeg sitter først, ingen prøver å komme forbi, jeg sykler like fort som de fremme. Det er ikke slik at kroppen skriker høyt, bare litt. Lungene er ikke i brann. Beina vil ikke legge seg. Jeg har klart det. Jeg er tilbake der skal være. I kapp med de beste. Fy faen flyter det bedre nå så går det for meg.. Vi tar av veien og inn i skogen. Jeg leder an. Sykler fort men ikke maks. Venter på at stigjøglere skal komme fra både høyre og venstre slik de pleier. Ingen kommer. Ingen vil forbi. Tror det nesten ikke. Jeg sykler fort, men er ikke på felgen. Ingen vil forbi. Nesteby er i brudd foran. Alt er som en drøm. Team Coop, på tynne dekk og pinnestive gafler forsvinner som fluer uten vinger i terrenget. For noen landeveiswattnisser. De suger balle i terrenget, og likevel stiller de på det mest sugende utstyret av alle. Multiamatører.. 

Bordet er dekket og indrefileten er servert på sølvfat. Vi har Nesteby foran i brudd. Om de holder inn er han garantert topp to og kan spurte om seier. Vi tre andre sitter i hovedfeltet bak. Det er kun en kilometer til vi skal ut i den sagnomsuste Nordsjøvinden på veien. Vi kan legge oss godt gjemt inne i feltet. Bruke sykkeltaktikken for alt det den er verdt. Vi har en i front. Trenger ikke bidra en dritt, ikke en centimeter. La de andre slite kølla av seg i motvinden. Vi kan spare alt av krutt til avslutningen. Da kan vi hogge til og knuse streberne. Og jeg får være med på moroa. Faen ikke til å tro. Jeg dauer av fryd..

Men ingen drømmer varer evig. Heller ikke denne. Brått og brutalt blir jeg revet tilbake til realiteten.... "Pass deg" brøler en kar til høyre bak meg. Nå kommer vel stigjøglerne. Nå skal de knuse GamleFisk. Han er jo ingen verdensmester i denne fasen. Det er kun tre kilometer sti i dette rittet. Nå har han fått sitte foran og drømme seg bort i to av dem. Nå skal han utfordres, smadres og sendes tilbake der han har hørt hjemme de siste årene. I avgrunnen. Jeg er godt oppdratt, jeg lar angriperen passere til høyre. Drømmen brister i løpet av et 1000 dels sekund. Det er ingen stigjøgler som kommer. Ingen Swix drakt. Det er JUNIOR, LILLEBROR. Gutten jeg selv har lært å sykle, introdusert for denne magiske verden. Jeg husker eksakt hva han lirer ut i egen adrenalinrus. Nå detter folk av "Nå kjører vi maks og lager spilt!!" Det er en kilometer igjen av rittets kritiske fase. Den delen av rittet hvor jeg er svakest, hvor Lillebror er best. Vi har hele greia i vår egen lille hule hånd. Jeg har drømt om dette rittet i snart to år. Om muligheten til å være med ut av terrenget. Om å kjempe. Har ikke helt latt meg selv tro på det. Ikke tørsa og lekt med tanken. Nå er jeg så jævla nære. Lillebror knekker sinnet mitt. Jeg mister motet, killerinstingtet og fighterevnen. Jeg går inn i en dvale. Slipper forbi 4-5 til. Farten øker markant. Jeg har mistet evner og ferdigheter. Slipper noen sekunder før jeg klarer å snu sinnet og jobbe det jeg er kar om. Plutselig kjenner jeg at beina verker og lungene uler. Jeg må slippe 3 sekunder til Junior og stimgjøglerne. Ut på veien får vi orkanen fra Nordsjøen midt i pære. Ahlsell drakta står som et vindseil. Jeg prøver desperat å tette de tre sekundene. Men øyeblikket er over. Broen er brent. Ulvene og gjøglerne foran ser at jeg sliter alene i vinden. Lillebror har også tråkket så hardt til at tetdueon bare har noen sekunder ledelse. De tråkker det de kan i vinden. Etablerer en rulle. De tre skundene blir fem, sju, ni.. Det går ikke. Strikken ryker, gullsjansen er borte. Øyeblikket er over. Jeg snur meg, ikke en kjeft å se bak. Alle andre er parkert. Jeg var tre sekunder unna himmelen. Men gulltoget forsvinner uten meg. Sinnet bobler over. Vurderer å kaste sykkelen i Vandavatnet og sette meg i grøfta å grine. Hadde mor og far vært her med følgebilen kunne det blitt enden på visa. Men det er ingen vise å presentere omverden. Jeg prøver å holde det gående, lager meg en falsk illusjon om at de skal roe ned foran. Ser at seks man har samlet seg i front, de kjører rulle i motvinden. Jeg føler meg som verdens mest forlatte. Kjører min egen rulle, alene, det er faen ikke noen rulle. Faen i faen i helvete. Forlatt av mine egne. Av eget kjøtt og blod. Drømmen er knust, det samme er vinnersjansen, adrenalinet og fighterevnen. De forsvinner foran, jeg klarer ikke. Tar meg en bar. Prøver å nullstille. Ser meg bakover, i det fjerne kommer en jagende rekke. Hodet må snus opp ned. Man må frem med plan 2. Den jeg trodde var realistisk før start. I gruppa bak sitter mange gode syklister og lagkompis Justinas. Henger meg med. Gir beskjed til Justinas om at vi sitter bak, drar ikke en milimeter. Kjører ikke inn egne folk. Junior sviktet meg, men jeg skal ikke bli dratt ned i samme søla. Skal heve meg over Lillegutt.

Gruppa jobber godt i vinden. Vi holder samme fart som gjengen i tet. Ser de hele veien. Cirka 40 sekunder foran. Justinas og jeg får en lett ferd på halen. Kan nyte det flotte landkskapet. Hilse på publikum. Dra en dårlig vits til de vi passerer og spare krefter. 

Etter sju mil kommer den fryktede og elskede Tubakken. Det er livemusikk og folkefest som bare Nordsjørittet kan lage. Har alltid møtt denne bakken med kramper og frykt. Nå er jeg sprek og rask. Det sitter noen konkurrenter i gruppa som er godt plassert i Norgescupen. Lillebror og Knut Erik har ambisjoner i sammendraget, så jeg gir dem den hjelp jeg kan. Trykker til såpass i bakken at minst en av disse konkurrentene detter av lasset. Synes litt synd på Odd Erlend i det jeg ser han slipper og må kjøre alene i vinden inn til mål. Han har bidratt hele veien. Nå får han smake sykkelsportens nådeløse taktikkeri. 

Inn mot mål får jeg litt info ut av publikum. Lillebror er med i en pulje fire som kjemper om seieren. Han får faen ikke bli fire. Om han taper den kampen skal jeg knuse han på hotellrommet slik han knuste min drøm i terrengpartiet. Knut Erik og en til har falt av, vi ser dem foran oss. I det vi ser skiltet om to kilometer til mål er de bare 12-13 sekunder foran. Det drar seg mot spurt etter drøye ni mil. Den lengste turen jeg har syklet på to år. Likevel har jeg ligget bak lenge nå. Bordet er igjen dekket for en rå spurt. 

Ser Knut Erik og en til foran. Vet de kjemper om 5. plass. Den vil også jeg ha, men jeg må ikke trekke opp flere fra gruppa. Jeg må overraske de. Sende en lyn fra klar himmel. Fyra av en kanonkule de ikke er forberedt på. 

Jeg legger igjen fornuft, treningsgrunnlag, erfaring og logikk i siste bakken en kilometer før mål. Finner tyngste gir og klemmer til fra bakerste posisjon. Raser forbi de 6-7 som er igjen i gruppa.  Nå skal de få se på real Fiskekraft. Jeg tråkker halve bakken i ren adrenalinrus. Får en luke og er nesten i ryggen på de som skal spurte om 5. plassen. Nå har jeg dem. Faen så digg.!! 

Drømmen varer halve bakken, ikke en meter til. Jeg blir jeg brutalt innhentet av kramper, melkesyre og seks sju konkurrenter. I glansdagene hadde jeg holdt opp til toppen. Nå holdt jeg bare halvveis. Klarer å utligne farten når de kommer men har brent av min ene tarvelige spurt. Må ta til takke med en 11 plass. I mål er det selvsagt topp stemning. Lillebror har blitt nummer tre, jeg er i egen egen boble. Forbanna. Raser ut noen gloser. Oppfører meg som en idiot.  

10 minutter senere er det premieutdeling. Lillebror skal opp på pallen. Jeg vet jeg har gjort alt jeg kan for at Eirik og Knut Erik skulle få sjansen. De ble 3 og 5. Utnyttet sjansen de fikk. Jeg har stått på den pallen tre ganger tidligere. Da har de gjort jobben for meg. Det var en berg og dalbane. Men det var verdt det. Speaker Kristiansen roper opp Lillebror Fiskvik i år. Han har syklet mange mil i mange år for å stå akkurat der. Jeg vet innerst inne at han aldri ville kjørt meg av med vilje. Han er ikke slik. Han mente det var det beste i det terrenget der og da. Kanskje er vi ikke enige. Men spurten min var en tragedie. Jeg var nok ikke helt god nok enda. Men det var nære, jævla nære. Jeg trengte et ritt, en gjennomkjøring, en påminnelse. Men i dag var jeg der. I kampen. I mansesjen. Der jeg trives. Jeg har klart det. Jeg må smile når Eirik tar steget opp på pallen. Det kommer ingen tårer. Et sted går grensen Men jeg unner han dette. Ser gleden i øynene hans. Og jeg vet innerst inne at jeg har vært med han på veien. Helt fra starten, den første sykkelturen. Kanskje det var i 2008. Siden den gang har vi vært to brødre på hjul. Han fortjente denne!


På tur med gjengen igjen, for en gjeng, for et ritt!


Mor og far er også rørt på sidelinjen. De har fulgt oss i tykt og tynt. Nå har de reist fra øverste Østerdalen til ytterste Jæren for å gi oss et par flasker på veien. For en innsats, for et hederspar. Men det er noe med minen til fatteren. Smilet skjuler en mørk undertone. Han har fått et par ekstra rynker i panna også. Jeg kjenner faren min godt. Han holder ikke fasaden mer enn to minutter. I sin velkjente hyperventilerende stressende ferd for å rekke spurten har han smurt lagets leiebil rett inn i siden på en forferdet dame i en liten konebil. En stor mann i en fiat ... mot en skrullete gammel dame i en konebil er selvsagt feige lag. Det kommer for en dag at dama var cirka 65 år, fattern er 64. Blir 65 om 20 dager. Begge er kanskje gamle skruller, det sier ikke fatterns versjon noe mer om

I sedvanlig stil blir vi invitert til Nordsjørittbankett. Arrangører, frivillige og syklister i en herlig blanding feirer dagen og oppturene. Avslutter dagen i tospann med lillebror i dobbeltsenga. Gir selvsagt uttrykk for frustrasjonen og gir han litt dårlig samvittighet. Men leser terminlista for resten av sesongen før jeg ønsker Ole Lukkøye velkommen. Jeg er tilbake i det gode selskap og det er tid for å finne nye utfordringer. Sovner med et godt smil om munnen...

Dagen etter går med til frokost, kosesykling og sigtseeing på to hjul i Stavanger. Vårt klimaavtrykk etter helga er under enhver kritikk. Flytur og leie av Jærens største dieselvarebil. Prøver på et slags idiotisk vis å rettferdiggjøre dette for meg selv ved å sykle helt til avgangshallen på Sola. Det virkelige regnestykket teller ikke for idiotiske mennesker om man klarer å rettferdiggjøre egen samvittighet. Dette er grunnen til at vi mennesker ikke er egnet til å forvalte denne kloden. 

Famiilien Flint skal sitte samlet på flyet hjem til Øst. Den hyggelige flyverten på SAS kan by oss en kokende varm kaffekopp som avslutning på helga. Den tømmer fattern rett i fanget på seg selv. Heldigvis er han ferdig med sin reproduktive fase. Det er bra, det holder med to brødre Fisk. Verden er ikke stor nok for flere.

Nordsjørittet har igjen levert en helg for minnebøkene. Vi sitter igjen med historier og oppturer vi tar med oss inn i evigheten. Det gjelder å ha nok historier å fortelle når man flytter inn på gamlehjemmet. Nå har vi alle fall fem år med historier fra Jæren, og det er bare starten. Vi kommer tilbake. Sykkelforbundet skal også ha litt sjelden skryt. De har lagt bort idiotiske retningslinjer og firkantrammene. Nå er det Norgescupritt for noen og enhver. Noen er raske, noen er flate, noen har mye sti, noen krever oksygenopptak på 90, noen krever spurtferdigheter mens andre har 3 000 høydemeter med oppoverbakker. Neste Norgescup går på barndomsstiene i Østerdalen. Tre etapper som krever noe helt annet enn Nordsjørittet. Nå er det spenning, muligheter og utfordringer for noen og enhver. Det er vinn-vinn for alle parter. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Nå ble fortsettelsen kort. Jævla kort. Metarefleksjon et fint og vanskelig ord som visstnok beskriver  noe jeg ofte holder på med i læreryrket. Refleksjon over prosesser og refleksjoner. Men metablogg er noe nytt, blogg over blogg. Jeg startet fredag for snart en uke siden med en slags beskrivelse og refleksjon av godfølelsen. Følelsen av å være tilbake i det gode selskap. I sykkelselskapet, i Nordsjørittselskapet. Denne bloggen har du nettopp lest, jeg rakk aldri å skrive den ferdig...

Etter Nordsjørittet rakk jeg et par dager med blytunge bein. Jeg rakk å roe ned et par dager. Jeg rakk en intervall onsdag Da rakk jeg å kjenne på enda bedre bein. Trøkket var der, spruten over kulene var der, lysten til å gi alt var der igjen. Jeg rakk å ta sommerferie fredag. Pakke bagen til familietur søndag. Skulle bare innlede ferien på kosetur fra Lillehammer-Oslo med en fantastisk gjeng fra Ahlsell lørdag formiddag.

Ringeklokke 04.45 Lørdag. Soloppgang. Blå himmel. Buss fra Ahlsell klokka seks. Herlig selskap. Herlig atmosfære. Sola skinner over Lillehammer. Vi sykler i vei klokka 09.12. Passerer Biri etter en time. Ved godt mot, i flytsonen. Alle er enige om at dette er en strålende dag. Klokka er 11.45. Vi blir nådd igjen av en pulje bakfra ved Skreia. Ahlsellgjengen har fått trua, følgebilen prater om målgang en time foran skjema. Vi legger oss på hjul. Jeg først i Ahlselltoget. Praten går lett, om pizza og utepils ved mål på Valle. Tror klokka er cirka 12. En syklist fra den andre gruppa foran får sleng på sykkelen. Han sitter rett foran meg. Han slår kontra. Treffer fremhjulet mitt. Så er det svart. Jeg husker ikke den neste halvtimen. Resten av historien er en trist sorti. Ambulanse, nakkekrage og traumemottak på Gjøvik. Sju ribbeinsbrudd, et knust skulderblad og et knust kragebein. To fra Ahlsell blir med meg ned i elendigheten... Det som startet som et eventyr gikk over til et dårlig mareritt, en jævla vond mardröm.

Gjengen med det beste humøret og kuleste drakene før start på Styrkeprøven


Nå en uke senere er godfølelsen en fjern fantasi. Kragebeinet skal opereres på Ullevål, forhåpentligvis i morgen, jeg sitter fast i operasjonskøa. Resten gror. Jeg kommer til å bli like hel også denne gangen. Spørsmålet melder seg igjen? Er det over? Bør jeg satse på sjakk? Biljard? Ludo?

Tanten, onkler og vanlige folk mener nok får være nok. Syklister, konkurrenter og unge lovende folk gleder seg allerede til å se meg tilbake på sykkelsetet igjen. Og hva med Fiskekroppen. Har den fått nok juling? Er den sluttkjørt? Eller kan den fortsatt svømme? Den har vært på dypt vann, nede i mudderet på havets bunn. Dette er bare en liten bølgedal. Den har overlevd mange stormer, den kan ri av også denne stormen.. Dere vil se meg igjen, på en eller annen sykkel, på et ellers annet vis på et eller annet sted. Noe mer er ikke vits å ta stilling til enda. Men sommerferien er satt på vent. Trans Østerdalen på hjemmebane går av stabelen i morgen, garantert uten meg.

I september er det Skaidi Xtreme. Der skal jeg være med. Jeg har lovet å komme tilbake til gjengen i Nord. Der er ingen asfalt. Kun fjell, moltemyrer og mygg. De er ikke skumle, selv ikke for meg. Der føler jeg meg hjemme.. Jeg gleder meg allerede. Men først må jeg bli i stand til å stå opp av senga selv, veien er lang og bratt igjen..

Folk spør. Er du jævla klønete eller har du uflaks? Eller er det karma? Jeg har ikke svaret. Men denne gangen var det uflaks. Jeg rakk ikke tenke, rakk ikke handle.. Men man gjør seg opp noen tanker når man ligger med nakkekragen i en ambulanse. Når man har mistet en halvtime fra hukommelsen. Dette kunne gått så mye verre. 

Sykling er kult, ikke viktig. Men det er mange som sykler, de fleste klarer seg rett så fint. Jeg tror selv jeg er en smart kar. Hadde ikke gjort dette om jeg mente det var risikabelt. Jeg kjenner også en del andre syklister, mange av dem smarte damer og karer. Hadde det vært en stor risiko hadde de ikke drevet med dette. "Jeg tenker altså er jeg" sa en smart franskmann en gang i renessansen. Jeg tenker, jeg reflekterer. Jeg reflekterer til og med over hva jeg tenker, jeg metablogger. Jeg skal tenke meg godt om, så får vi se..

Takk til konkurrenter, arrangører, lagkamerater og publikum for at jeg fikk oppleve godfølelsen igjen på Nordsjørittet, Takk til gjengen i Ahlsell. For en bra start på turen mot Oslo, for måten dere tok vare på meg når det brant på asfalten under meg og ikke minst for støtte og omtanke i etterkant. Døra har vært rent ned av blomsterbud hele uka, det er ikke vanlig kost i casa Fiskvik. Takk til venner, slekt, kolleger, konkurrenter, kjente, ukjente og alle andre for støtten den siste uka. Takk til det norske helsevesenet som alltid sørger for at man er i de beste hender. Takk til kokken på Gjøvik sykehus for hotellstandard på frokosten. Legen på Gjøvik for harseleringen med andre pasienters lave smerteterskel. Takk til ambulansesjåføren fra Toten for to timers jaktprat i ambulansen fra Gjøvik til Oslo. Takk til Ullevål sykehus for at dere tar i mot meg gang på gang. Takk til den søte sykepleiersken fra Sørlandet som droppet kirka og lyste opp søndagen min. Nordlendingen på Ullevål sykehus for at du lurte to ekstra kjøttkaker på min middagstallerken. Og sist men ikke minst Mari og Kristian som stiller opp uansett hva pappa finner på. Dere er alle hverdagshelter..

Det gjelder å gripe mulighetene. Med pappa på sjukehusperm og i operasjonskø har vi vært turister i egen by. Denne sjansen kunne vi ikke unngå å gripe.


Til dere andre godtfolk, god sommer! Husk at man ikke kan gå tilbake og lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt!

Anders




torsdag 28. mars 2019

Når ulvene våkner...

Guttas såkalte blogg har igjen våknet opp fra en slags kunstig koma. StoreFisk har ikke gitt lyd fra seg på et års tid, 365 dager altså. Et stort og langt åpent sår. Et uendelig vakuum for alle våre kjære lesere. Etter norskordboka kan vi nok ikke defineres som bloggere lengre. Heldigvis, vi er jo alt for gammel for slikt ungdommelig tant og fjas. De fleste har vel konkludert med at gutta endelig har blitt voksen de også. Ikke et sekund for tidlig om man sjekker dåpsattesten. Brødrene Fisk har endelig fått banket litt vett i skallen og fått noen skikkelige perspektiver på livet sitt. Sluttet med lek og konkurransetull.

Selvsagt må vi skuffe dere atter en gang. Sykkelen er ikke helt bakerst i boden enda. Og vett i skallen har vi definitivt ikke fått noe av. Alle i nærmeste omgangskrets kan bekrefte det i klartekst. Senest for noen dager siden. Lillebror inviterer til pokerlag. Det varer og rekker. Folk dette av lasset som fluer, pakker snippsekken, virrer hjem og finner bingen. Igjen sitter to idioter. To brødre som er brødre. Brødrene Fisk. Heads up. Med ræva fullstappa av sjetonger. Det er snakk om lommerusk, ingen millioner i sikte. Men kampen om seier, heder og ære er der. Ikke faen om vi kan dele seieren. Det skal duelleres til sola står opp. Man gir ikke seiersrusen til lillebror uten å blø den siste sjetongen. To brødre. En kortstokk. Hodeløst konkurranseinstinkt. Alt for lite vett i panna. I svarteste Oslonatta tyner vi timer. Det går som det må gå. Lillebror stikker av med konfekten. Jeg må slukøret ta sykkelen hjem i Grorudnatta. Kunne vi ikke bare gitt oss. Bare for en gangs skyld si at det ble likt? Ikke faen...

Nok poker. Over til det virkelige livet. Sykkellivet. Lillebror viste seniortendenser og flekket tenner i 2018. Må si jeg har latt meg imponere av lillebrors pågangsmot, iver, kampvilje, overlevelsesevner og prestasjoner gjennom sesongen som gikk. Han startet som et skadeskutt og stakkarslig bytte. En ensom forvillet liten blåsau. Sviktet og forlatt. Som et levende åte til sultne røde Swixulvenisser. Heldigvis overlevde denne Blåsauen, som en blå ulv i fåreklær. Akkurat som i eventyret om Rødhette stakk ikke ulvene av med alt av trofeer og prinsesser. For det er jo ikke bare bare å være ulv om dagen heller. Stakkars lille Gråbein blir jo skutt og slaktet. Får skylda for det meste som ikke «fungerer» her på vår grønne øy. Akkurat som Rødnisseulvene. Elsket og hatet.

Lillebror var ikke en skadeskutt enslig sau. Bak maska skjulte det seg en sulten varg.

Vår store-lille verden har enorme utfordringer. Irreversible klimaendringer som vil forandre vår verden og 200 millioner barn som sulter hver dag er bare et par av dem. Hovedårsaken til problemet er forbruket i vår vestlige verden. Ola Normann er frontfigur for hodeløst forbruk. Det bryr han seg lite om. Det han derimot bryr seg om, det er ulv. Han drar den røde demonstrantcapsen alt for langt ned i øya. Drar skyggelua enda lengre ned for verdens utfordringer. Vi kan ikke bry oss om slikt. Vi har våre egne verdensutfordringer. Vi busser «mann av huse» land og strand rundt fordi vi er redde for et titalls firbeinte gråbein. Selvsagt er det frustrerende å være sauebonde når livsgrunnlaget blir filleristet. Det forstår vi alle. Det er lett å føle med disse. Men til alle som er redde for å gå i skogen... Her må resultatlista på bordet. Syklistenes realitetssjokk, tallene som aldri juger; En seks år gammel jente ble dokumentert drept av ulv i år 1800. Dette er sist noen ble drept av Gråbein i fedrelandet. Det er jo noen år siden. Det var altså før man møttes på Eidsvoll, før jeg ble Norgesmester på sykkel. Før rødnissene så verdens lys. Og det føles som en liten mannsalder siden. Her på Bjerke leker barna ute i snøen daglig. På ski, med ball, skøyter og akebrett. Ingen gjetere følger med.  Ingen er redde, ingen demonstrerer og løper rundt med plakater. Men det er flere macheter i hvert borettslag på Tøyen enn det er ulver i hele Norge. Resultatlista er tydelig, statistikken er klar. Det er vi som burde løpt rundt med røde hatter, plakater og vært i harnisk. Det er her folk blir angrepet. Det er på tide å våkne. Lillebror overlevde rødnisseulveflokken en hel sykkelsesong. Da bør det være muligheter også for Ola Nordmann til å finne en løsning. Vi var først til Sypolen og har krysset stillehavet på bamubusflåter. Da klarer vi noen ulv..

Nå er det snart enda flere ulver ute i skogen. Fiskene er i ferd med å våkne fra dvalen. Min dvale har vart i halvannet år. Jeg har kopiert eksperimentet til Kristoffer Skau. Forfallet han opplevde i 2001. Skau var rimelig medtatt etter en uke i glassburet. Mitt forfall har pågått i snart 100 uker. Kunne skrevet en tre binds leksikon om Fiskekroppens siste strabaser. Det holder med den korteste kortversjonen. Det startet med en skulderoperasjon og et sår som ikke ville gro i 2017, muskler som sovnet, en form som ble dårligere og dårligere for hver dag, bein som ikke lystret og blodprøver som lyste rødt på samtlige parametere. Hva som skjedde vet ingen sikkert, men noe sa i alle fall kabom stopp. Våren 2018 sjekket jeg langt oftere inn på Universitetssykehuset enn på Kikutstua. Det sier seg selv at det ikke er lovende. Så kulminerte det hele med en akillessene som eksploderte som lyden av en alt for skarpladd riflekule i mai 2018. Lyden var som kanonen til jaktkollega Nilsen, ingen passerer den like hel.  

Det har vært et tungt år i gjørma..

Nå har akillesen grodd sånn passe, leggstørrelsen er halvert, sykkellårene borte og bukfettet er tredoblet. Men Fiskekroppen lystrer igjen. Jeg frekventerer nå på ski og sykkel i ny og ned. Kroppen er i ferd med å nå en slags vater. Den fysiske alderen virker å ha blitt 23 år eldre i løpet av 1,5 år og legejournalen min er allerede på lengde med en godt over middels kriminalroman. Det er bra helsearkivet skal til Tynset, det er utenfor Swixulvesonen, her ligger journalen trygt. Håper bare de har satt av nok gigabyte.

Jeg har mosjonert fra tid til annen det siste året. Det er jo rett så trivelig å være mosjonist. En times formiddagsøkt i lett sone de dagene sola skinner er jo bare fryd og glede. Kanskje kan man også ta med fruen på tur. Jeg kan leve særdeles godt med en slik tilværelse, ja det er faktisk helt strålende. Familien er også superhappy med superpappa som plutselig har supergod tid. Som ikke skal sykle åttetall rundt de på alle turer. Ikke skal dra opp til spurt på hvert gateskilt. Storørreten skalv også av frykt hele sommeren, skogens dyr levde med konstant dødsangst hele høsten. Fangstmannen var hissigere på grøten enn tidligere år. Et sted måtte jo energien få sitt utløp.

En av høstens finere dager på tur...
Bordet er altså dekket, duken er pyntet, stearinlysene er tent og biffen er perfekt modnet og stekt,  Det er på tide å legge bort konkurranseskoa. La yngre krefter slippe til. Da gjenstår bare å si adjø. Det er bare en hake, eller to, eller tre. Laget kjører på videre, Vi har en ny sulten flokk. Vi har fått med oss et par spenstige damer og en kokos fra Baltikum i flokken. Alfahannen Nesteby, som er en halv mannsalder eldre enn meg, han holder jo fortsatt ut. Trening er fortsatt jævla gøy. Og følelsen av å mose de andre, den er bare så jævla digg. Frontallappen har ikke utviklet seg noen retning. Og sist men ikke minst. Rødnissene er borte. Nissefar har evakuert til Italia og nisseungene har meldt overgang til sirkus Arnardo. Med sine nye gjøglerdrakter har de også fått biroller som slottsklovner på nyinnspillingen av Reisen til Julestjernen. Noen med hjelm, andre uten. Seierspallen ligger altså åpen. Da blir det for dumt å kaste inn sykkelen.
Sirkus Arnardo tar gjerne over rollen til Dynamittharry.


Man kan bare ikke avslutte sykkeleventyret med punktering og ballongsprekk i Skaidi 2017. Jeg lovte å komme tilbake til verdens beste arrangører i Finnmark. Og det løftet har jeg tenkt å holde. Jeg vil også se Nordsjøen på sykkel en gang til, man kan ikke forlate Nordsjørittet liggende i fosterstilling bak målseilet. Jeg hører hjemme på pallen der. Det gode rolige liv blir det alltids tid til i et annet liv. Derfor har jeg litt flere besøk på Kikut enn hospitalet denne våren. Jeg har funnet frem oppskrifta fra barndommen. Legooppskrifta. Kloss, for kloss. Litt større for hver gang. Litt mer krevende for hver uke. Jeg har lært ett og annet det siste året. Kroppen er ikke som et sveitsisk ur. Den kan stoppe, og da bør man lytte, ikke lade den helt ut. Da går den tom, og da er det ikke en gang sikkert den kan lades igjen.
Der jeg hører hjemme i Sandnes.

Jeg er fortsatt ikke med på de hardeste øktene. Jeg snur fortsatt på de lengste turene. Men jeg er tilbake i manesjen. Jeg har fått trua på at jeg en gang kan sykle fort igjen.  På noen perfekte dager. I en perfekt løype. Jeg er blottet for ambisjoner, O2, røde blodceller, sykkelmuskler og utholdenhet. Men spekket med pågangsmot, engasjement og humør. Hvor langt man kan komme med de ferdighetene gjenstår å se. Men jeg gir det et slags realt forsøk. I mitt lille store hode har jeg alt å vinne. Og i det lille hodet tror jeg at jeg vet hva som skal til. Bare tiden vil vise hva som er mulig. Men en ting er sikkert. Det finnes ting som betyr så uendelig mye mer enn to hjul, stoppeklokke og wattverdier. Så om kroppen ikke svarer ja finner jeg på andre ting. Det er faktisk mulig det også..
En ny Fisk på stadig Storfiskjakt.. Vi gleder oss allerede til isen blir borte!


Og noen minner tar jeg med meg inn i evigheten.


Men nå ser vi mot sommer. Gjensynsgleden er på min side sykkelfolk!

GamleFisk

tirsdag 19. februar 2019

Gjennom Nordmarka på ski

Tilbake på sykkelen, hverdagen og en slags komfortsone. Kroppsverket begynner å avta, og jeg slipper å telle til 10 for å stå ut av senga. Lørdagens Grenadermarsj ble en seiglivet affære. Slik den naturligvis skal være. Å traske 90 km på langrennski, med nærmere 2000 høydemeter setter sine spor...

Når man starter en lørdag med å cruise gjennom Oslo downtown klokka fem om morran blir man vitne til litt forskjellig. Mellom avisbud og veiarbeidere prøver en og annen kandidat å finne veien hjem etter en fuktig natt. Med kebaben i hånda, røde tall på konto og en halv evighet til neste stipend. Noen scroller gjennom tinderen i et siste desperat forsøk på en slags avkastning. Det ender selvsagt resultatløst.  

Når man skal gå Grenader og etterhvert nærmer seg Akershus festning treffer man imidlertid en gjeng likesinnede sjeler. Kriblende sinn som har betalt nærmere to høvdinger for å finne seg sjæl gjennom en dag på ski i Nordmarka. På festningen parkeres bilene. En buss frakter deg til start i Hakadal og tilbake igjen fra Asker noen timer, opplevelser og erfaringer senere.

Lørdagens første store opplevelse kom tidlig. På bussturen fra Akershus festning. Med noen få timer i bingen som utgangspunkt blir gluggene fort tunge i et varmt og deilig bussete. Så tunge at undertegnede slokna med Circle K sin maxi kopp i hånda. 4 brennhete desiliter med rykende koffein på hodet. Normalfordelt i hele skrittet. Da var ikke øyelokka særlig tunge lenger. Og jeg skulle starter Grenaderen 2019 med nescafe gull på halve skidressen.



Vel fremme på start legger jeg mot all fornuft opp en strategi om å åpne hardt. Det jeg behersker minst dårlig på ski er naturligvis oppoverbakkene. Og dem er det flest av i starten. Etter motene opp fra Hakadal er det raskt og flatt inn til Kikutstua. Her vil jeg ha skyss med noen stakemonstre. Planen er å finne mitt tempo deretter. Det går bra lenge, men lefsene som tidligere har vært omtalt som mine soleklare rennski er lite egnet for lagvis med klister. De har gitt meg mange gode opplevelser, men er de nok klare for Haraldrud gjenbruksstasjon. Kjenner raskt at feste under skia begynner å avta, raskt. Det er panserspor, og slitasjen på brors innbrente klister nærmer seg bristepunktet.  Beina må samles og armene kobles inn for fullt. Det er kritisk. De er i utgangspunktet ikke egnet for denne oppgaven, og må spares lengst mulig. Tenker på Il tempo gigante når alle lampene lyser opp Flåklypa stadion som et sirkus. Det føles litt slik. Jeg mister gruppa med stakemonstre rett før toppen av bakkene. Tilbake som en skute på vei ned blir jeg seilende alene i motvinden til Kikut. Seiling i motvind er en tragisk idrett.



Jeg har da hatt en del begrensede ski opp gjennom, men aldri i mitt 27 år lange liv har jeg stoppa for å smøre skiene midt under et renn.  Men 75 km med dårlig feste, det går rett og slett ikke. Da kommer jeg aldri til å få oppleve søndag 17.februar. Skuta på vei ned vil da kaste ankeret for godt. Legge til kai på en øde øy. Må av med skia å smøre på første stopp. På Kikutstua er det selvbetjening. Får en dunderspekt tube med VM-klister i hånda. Innholdet er som størkna superlim. Adrenalintilførselen øker. Voldtar tuben og får klint på et par solide kladder midt under festesonen. Oppå den fine såla med isklister som storebror har slitt for å brenne inn kvelden i forveien. Forholdsvis suboptimalt opplegg.

Hinker meg videre. Med ski som lugger. 75 km til mål. Jeg har svidd av et lass med krefter til ingen nytte. Armene er allerede like vissen som gressplenene utafor Økernbråten borettslag en brent sommerdag i 2018. Har stått fem minutter og krangla med universaltuben på Kikut. En universal dårlig start. 

Sliter med å finne roen. Tar dårlige valg. Så kommer også smertene i høyre albue. Den såkalte golfalbuen sier de faglærte. Forbanner hele golfsporten langt inne i sjela. Sammen med golfalbuen kommer de dårlige tankene. Skal man rett og slett gi blanke da? Føler det meste har gått i dass siden kaffekoppen gikk på hue i fanget. Snur om på flisa. Bruker den begredelige åpningen til noe positivt. Roer ned sinnet og finner faktisk igjen flyten i gåinga. Koster på meg noen sekunder ekstra på Storflåtan som er neste matstasjon. Kaster ned fire kopper sportsdrikk og tar med en bixit i farta. Bixit i en slimete, andpusten munnhule er tråkige greier. Dette blir som hurtigtørkende betong å regne for en byggingeniør. Rene sementen i gommen denne bixiten. Vurderer å ta ut bixiten hel og få en gratis avstøpning av tennrekka, men har ingen plass å lagre avstøpningen i 50 km. Som en gave fra åven kommer det noen få regndråper på myrene ned mot Løvlia. Jeg gaper opp å suger inn noen dråper av frihetens regn, får noen av dem i munn og jobber ned resten av bixiten.

Ved Løvlia er man nesten halvveis. Jeg har konsumert noen boller på Løvlia i løpet av mitt byliv. I ro og mak med gode treningskompiser. Ingen boller på tapeten denne gang. Har en brødpose med crampfix hengende å dingle inni skidressen. På den posen står det Løvlia. Nå blir oppgaven og åpne sikkerhetsnålen som er festa i skidressen. Ta ut posen, svelge crampfixen uten å svelge posen. Og uten å hekte sikkerhetsnålen tilbake på feil plass. Til og med Lars Berger har skutt sine fulle hus med høy puls. Dette bør det være en overkommelig oppgave. Det er bare så vidt. Biter over hele posen og prøver å få tunga til å skille krampetabletter og plast. Det går ikke helt uten komplikasjoner, men med nye kopper sportsdrikk på Løvlia går alt ned i det store sluket. Ingen bixit i farten denne gang, men en dobbeltdekker med smøreost. Vurderer å hive litt av smøreosten under skia, men prioriterer næringstilskuddet istedenfor. Det er harde prioriteringer hele veien. Dette må vel være den såkalte 24-timers utøveren.

Albuen er vond, men ikke uutholdelig. Smertene i venstre albue begynner også å melde seg på. Skia begynner å bli forholdsvis bedriten igjen, men vet at Milslukern sport har smøreservice på Kleivstua etter ca. 60 km. Der står min gode kompis Thomas Sandvold klar med helproft utstyr. Har innsett at jeg må stoppe å smøre igjen. Det kan være forskjell på liv og død. Sandvold brer ut ny og deilig klister under begge skia. Får nesten en tåre i øyekroken når jeg ser hvordan ny og riktig festesmurning blir fordelt utover hele festesonen. 

Magekrampene har i aller høyeste grad begynt å melde sin ankomst. Jeg kan ikke plante stavene for kontant ned i snøen. Både på grunn av smertene i albuen, men også fordi krampa i magen setter seg. Og da må det tøyes. Har aldri tøyd magekrampe før. Vet ikke hvordan det gjøres. Ren improvisering. Konkurrenter og tilskuere beskuer metoden som praktiseres. Den er definitivt ikke tatt fra noen lærebok. Dette har de nok ikke sett før. 192 cm i kondomdress. Med gullkaffe i skrittet, rosa briller, en tom brødposedong hengende i skidressen. Med lange fangarmer som beføler hele mageregionen i høy frekvens. Mens han prøver å bevare farten på skia. Dette må jeg gjøre 5-10 ganger i løpet av de siste 30 kilometerne. Før Sollihøgda må jeg faktisk stoppe å tøye i 15-20 sekunder da jeg er usikker om magemusklene er på tur ut av dressen.

Med noen tilpasninger får jeg tilbakelagt de resterende kilometerne. Etter en berg og dalbane av en tur når jeg til slutt Jansløkka skole i Asker. På en 30. plass, en evighet etter vinner Øyvind M. Fjeld. Resultatmessig, og tidsmessig er jeg rimelig skuffet. Det er åpenbart. Men med ymse innslag av motgang underveis er jeg også noe lettet av å vær i mål. 

Det er lov å si seg fornøyd her i livet, selv om ting alltids kunne vært nærmere det man tror er perfekt.

//E