Et eventyr er over

Det tok tid før rapporten kom på trykk, men her er den altså.

Beina er igjen plantet på norsk jord. Sol, startnummer og flytstier er byttet ut med slaps, skolebøker og overfylte kollektivalternativ i verste reisetid. Caddybilen jeg forlot hos storebror, nyvasket med full dieseltank møtte meg som en utedass med lysende bensinlampe. Til og med lysende nummerskiltlampe. Leser i hans forrige blogginnlegg om hvor stor tilfredsstillelse det ga han å bruke opp min diesel. Han satte rett og slett så stor pris på å bruke av mine kroner fra lånekassen at han måtte skrive om det. Kul type ass.  Jaja, himmel er altså byttet ut med helvete. Neida….. himmelen er byttet ut, men ikke med helvete.

Tilbake til hverdagen og virkeligheten sitter en fornøyd Jr og ser tilbake på en fantastisk uke. Eller et fornøyd oljebarn som jeg fikk slengt etter meg gjennom uken. I romkamerat Andersen sin verden er du selve skoleeksempelet på et oljebarn om du spiser baguetten din med to osteskiver istendefor en. Han om det, jeg bruker to osteskiver, og nyter det. Kan leve med tittelen om jeg må.

Andersen kunne derimot fortelle at han var på Spaniaopphold med betalt perm fra Stange vgs, for å holde seg oppdatert innen sykkelsporten eller noe fjas i den duren der. Mer i mitt hode som minner om oljebarn der.

Andalucia Bike Race leverte i aller høyeste grad varene. Rundt regnet 400 km, 13 000 hm og 20 timer fordelt på 6 etapper. Man må jo være meget spesiell for å ikke synes at det er lykken på denne jord. Denne uken tok meg litt tilbake til starten av sykkelkarrieren. Den fikk faktisk til å tenke på hvorfor jeg startet å sykle for noen år siden. Fantastiske klatringer, flytstier og utforbakker i herlig natur. Her fikk man virkelig kombinert adrenalinet, mestringsfølelsen og de fysiske utfordringene på en gang. Grunnsteinene innen terrengsykkelsporten. 

Utgangspunktet vårt før turen var rimelig enkelt. Med masse verdensstjerner på plass sier det seg selv at å komme rett fra snøfonna i nord å håpe på noe gull, det går ikke. Det var altså treningen og opplevelsene som var hovedfokus denne gang. Derfor fulgte vi et råd fra en luring på Kvile kamping; «kjør med innsia tå pappen jr, så blir det bra». Da slapp vi å komme hjem med utslitt helfokort og den nye Treksykkelen i tusen millioner knas.  Som sagt, så gjort. Sitter derfor her med alle kroppsdeler inntakt, og med en Treksykkel som har gått like bra som den våteste drømmen du kan tenke deg. Syklet på en splitter ny Trek Superfly 9,8 SL. Ikke et teknisk problem på Jr på seks dager, det er ikke et eventyr men en ralitet. Lover jammen meg bra for fortsettelsen (bank i bordet).

Rittet foregikk i par. Enkelt fortalt stoppet tiden etter at lagets siste mann passerte mål. Christian Amdahl og jeg utgjorde Team Trek Mesterhus 2. Hvorfor vi måtte ha et 2 tall bak laget har jeg fundert mye på, teamsjefen som foretok påmeldinga, makan. Overlege Amdahl var en litt over snittet trivelig type å være på tur med. Rolig og avbalansert med en passelig mengde komiske utsagn. Som trønder er ikke det verst, ingen regel uten unntak der altså. Blant annet kunne han melde om at spanske damer, de er av den vanskelige sorten. Jeg og Andersen fikk klar beskjed om at i Spania måtte man vurdere et hvert napp hos det motsatte kjønn grundig, og at hvis klokka passerte 12 om kvelden uten tilstrekkelig antall napp var det bare å kaste fiskestanga å starte opp tråleren først som sist.

På de første etappene var styrkeforholdet oss imellom temmelig likt, og vi pushet hverandre bra. Jeg følte meg egentlig bare bedre og bedre utover og hadde nok et lite gir ekstra å gå mot slutten av rittet. Superideelt for treningsutbyttet i grunn. Stum av beundring for hvordan overlegen fikset de siste etappene. Det var en mann som har gravde dypt etter kreftene. Han var stort sett ordknapp der han lå på bakhjulet mitt å jobbet. Sikkert møkk lei av at jeg lå foran å holdt et tempo han hatet på det maksimale. Og rumpa mi med hofter stående rett ut kan da faen ikke være så lekker når det er tredje dag man må ha den i fokus. Men noen form for klaging, det var det ikke å spor av. Der var det å bruke energien på arbeidsoppgaver og mentalt fokus som gjaldt;  «mann eller mus» «mann eller mus». Kan med sikkerhet melde om at du endte på mann Christian ;)

Utradisjonell, men fortjent feiring etter siste etappe

Komisk hvor nærme man kommer hverandre gjennom en sånn prosess. En psykologisk berg og dalbane. Ingen tvil om at det er ærligheten som kommer fram i folk under sånne omstendigheter. Relasjonene som skapes i et samleie blir jo bare barnematen i forhold. Tror jeg i hvert fall. Her er det jo selvfølgelig individuelle forskjeller.

Føler vi kjørte bra taktisk gjennom alle etappene. Åpnet i et fornuftig tempo første halvdel før vi økte tempoet inn mot mål. Det vil si, vi åpnet fornuftig etter at jeg hadde fått åpnet ufornuftig det første kvarteret. Som vanlig,

Når det gjelder det andre laget kjørte vi også en del sammen med dem. Funka bra for de også helt til Knut Erik dessverre fikk litt i overkant mange syndromer å stri med på dag 3. Noen sjukdomstegn og en heftig flyturover styret ble litt i overkant, så han var nødt til å hoppe i servicebilen. Andersen fullførte rittet på egenhånd i fin stil.

Andersen gjorde også et tappert forsøk på å innlede gode relasjoner til et av de danske lagene underveis på en av etappene. Det slo definitivt ikke heldig ut, og etter to vers av "fly on the wings of love" var vi og hele Norge lagt for hat av de danske drenger.

En Fiskvik på 80 kg + trenger sine kalorier gjennom et 6-dagersritt. Dette skulle sette Andersen sin knaskefobi på prøve. På dag 4 og nøttepose nr 3 rant begeret over for fult. Det svartner i blikket til Engerdølen, rullgardinen går ned og hele den pakka der, og jeg får servert en saftig reprimande. «Du er jo et jævla resirkulasjonsanlegg, en jævla forbrenningsovn». Tok en rask pause fra nøtteposen før vi til slutt fikk inngått et kompromiss begge kunne leve med. Skulle det inntas knaskende enheter skulle det inntas mye på kort tid. Intens knasking, men i korte tidsrom. Med andre ord, gumling, eller pumping om du vil. Vi fant heldigvis ut av problemene og forlot Cordoba klare for en spennende sommer som romkamerater på tur.

Bare å takke reisefølge med servicemannen Håvard i spissen for et behagelig eventyr. Mer real type enn unge Eide finnes knapt. Hatt det mye gøy på tur med den karen. Jeg og overlegen endte som par nr. 33, og sier oss fornøyde med det. En fantastisk treningsuke og et deilig avbrekk fra rutinene er tilbakelagt.

Et litt mindre eventyr ble for øvrig gjennomført på lørdag. Det har jo blitt en årlig tradisjon for meg og Anders å gå Ringkollerennet. Tradisjon tro hadde vi rævva ski i år igjen. Storebror sine ekspertråd for smøring på mildt føre kan du få gratis av meg. Spørs om den ærefulle stillingen hans som min private smører henger i en tynn tråd før Birken nå. Vi får se om han klarer å overbevise de neste dagene.

Eirik