Gjennom Nordmarka på ski

Tilbake på sykkelen, hverdagen og en slags komfortsone. Kroppsverket begynner å avta, og jeg slipper å telle til 10 for å stå ut av senga. Lørdagens Grenadermarsj ble en seiglivet affære. Slik den naturligvis skal være. Å traske 90 km på langrennski, med nærmere 2000 høydemeter setter sine spor...

Når man starter en lørdag med å cruise gjennom Oslo downtown klokka fem om morran blir man vitne til litt forskjellig. Mellom avisbud og veiarbeidere prøver en og annen kandidat å finne veien hjem etter en fuktig natt. Med kebaben i hånda, røde tall på konto og en halv evighet til neste stipend. Noen scroller gjennom tinderen i et siste desperat forsøk på en slags avkastning. Det ender selvsagt resultatløst.  

Når man skal gå Grenader og etterhvert nærmer seg Akershus festning treffer man imidlertid en gjeng likesinnede sjeler. Kriblende sinn som har betalt nærmere to høvdinger for å finne seg sjæl gjennom en dag på ski i Nordmarka. På festningen parkeres bilene. En buss frakter deg til start i Hakadal og tilbake igjen fra Asker noen timer, opplevelser og erfaringer senere.

Lørdagens første store opplevelse kom tidlig. På bussturen fra Akershus festning. Med noen få timer i bingen som utgangspunkt blir gluggene fort tunge i et varmt og deilig bussete. Så tunge at undertegnede slokna med Circle K sin maxi kopp i hånda. 4 brennhete desiliter med rykende koffein på hodet. Normalfordelt i hele skrittet. Da var ikke øyelokka særlig tunge lenger. Og jeg skulle starter Grenaderen 2019 med nescafe gull på halve skidressen.

Vel fremme på start legger jeg mot all fornuft opp en strategi om å åpne hardt. Det jeg behersker minst dårlig på ski er naturligvis oppoverbakkene. Og dem er det flest av i starten. Etter motene opp fra Hakadal er det raskt og flatt inn til Kikutstua. Her vil jeg ha skyss med noen stakemonstre. Planen er å finne mitt tempo deretter. Det går bra lenge, men lefsene som tidligere har vært omtalt som mine soleklare rennski er lite egnet for lagvis med klister. De har gitt meg mange gode opplevelser, men er de nok klare for Haraldrud gjenbruksstasjon. Kjenner raskt at feste under skia begynner å avta, raskt. Det er panserspor, og slitasjen på brors innbrente klister nærmer seg bristepunktet.  Beina må samles og armene kobles inn for fullt. Det er kritisk. De er i utgangspunktet ikke egnet for denne oppgaven, og må spares lengst mulig. Tenker på Il tempo gigante når alle lampene lyser opp Flåklypa stadion som et sirkus. Det føles litt slik. Jeg mister gruppa med stakemonstre rett før toppen av bakkene. Tilbake som en skute på vei ned blir jeg seilende alene i motvinden til Kikut. Seiling i motvind er en tragisk idrett.

Jeg har da hatt en del begrensede ski opp gjennom, men aldri i mitt 27 år lange liv har jeg stoppa for å smøre skiene midt under et renn.  Men 75 km med dårlig feste, det går rett og slett ikke. Da kommer jeg aldri til å få oppleve søndag 17.februar. Skuta på vei ned vil da kaste ankeret for godt. Legge til kai på en øde øy. Må av med skia å smøre på første stopp. På Kikutstua er det selvbetjening. Får en dunderspekt tube med VM-klister i hånda. Innholdet er som størkna superlim. Adrenalintilførselen øker. Voldtar tuben og får klint på et par solide kladder midt under festesonen. Oppå den fine såla med isklister som storebror har slitt for å brenne inn kvelden i forveien. Forholdsvis suboptimalt opplegg.

Hinker meg videre. Med ski som lugger. 75 km til mål. Jeg har svidd av et lass med krefter til ingen nytte. Armene er allerede like vissen som gressplenene utafor Økernbråten borettslag en brent sommerdag i 2018. Har stått fem minutter og krangla med universaltuben på Kikut. En universal dårlig start. 

Sliter med å finne roen. Tar dårlige valg. Så kommer også smertene i høyre albue. Den såkalte golfalbuen sier de faglærte. Forbanner hele golfsporten langt inne i sjela. Sammen med golfalbuen kommer de dårlige tankene. Skal man rett og slett gi blanke da? Føler det meste har gått i dass siden kaffekoppen gikk på hue i fanget. Snur om på flisa. Bruker den begredelige åpningen til noe positivt. Roer ned sinnet og finner faktisk igjen flyten i gåinga. Koster på meg noen sekunder ekstra på Storflåtan som er neste matstasjon. Kaster ned fire kopper sportsdrikk og tar med en bixit i farta. Bixit i en slimete, andpusten munnhule er tråkige greier. Dette blir som hurtigtørkende betong å regne for en byggingeniør. Rene sementen i gommen denne bixiten. Vurderer å ta ut bixiten hel og få en gratis avstøpning av tennrekka, men har ingen plass å lagre avstøpningen i 50 km. Som en gave fra åven kommer det noen få regndråper på myrene ned mot Løvlia. Jeg gaper opp å suger inn noen dråper av frihetens regn, får noen av dem i munn og jobber ned resten av bixiten.

Ved Løvlia er man nesten halvveis. Jeg har konsumert noen boller på Løvlia i løpet av mitt byliv. I ro og mak med gode treningskompiser. Ingen boller på tapeten denne gang. Har en brødpose med crampfix hengende å dingle inni skidressen. På den posen står det Løvlia. Nå blir oppgaven og åpne sikkerhetsnålen som er festa i skidressen. Ta ut posen, svelge crampfixen uten å svelge posen. Og uten å hekte sikkerhetsnålen tilbake på feil plass. Til og med Lars Berger har skutt sine fulle hus med høy puls. Dette bør det være en overkommelig oppgave. Det er bare så vidt. Biter over hele posen og prøver å få tunga til å skille krampetabletter og plast. Det går ikke helt uten komplikasjoner, men med nye kopper sportsdrikk på Løvlia går alt ned i det store sluket. Ingen bixit i farten denne gang, men en dobbeltdekker med smøreost. Vurderer å hive litt av smøreosten under skia, men prioriterer næringstilskuddet istedenfor. Det er harde prioriteringer hele veien. Dette må vel være den såkalte 24-timers utøveren.

Albuen er vond, men ikke uutholdelig. Smertene i venstre albue begynner også å melde seg på. Skia begynner å bli forholdsvis bedriten igjen, men vet at Milslukern sport har smøreservice på Kleivstua etter ca. 60 km. Der står min gode kompis Thomas Sandvold klar med helproft utstyr. Har innsett at jeg må stoppe å smøre igjen. Det kan være forskjell på liv og død. Sandvold brer ut ny og deilig klister under begge skia. Får nesten en tåre i øyekroken når jeg ser hvordan ny og riktig festesmurning blir fordelt utover hele festesonen. 

Magekrampene har i aller høyeste grad begynt å melde sin ankomst. Jeg kan ikke plante stavene for kontant ned i snøen. Både på grunn av smertene i albuen, men også fordi krampa i magen setter seg. Og da må det tøyes. Har aldri tøyd magekrampe før. Vet ikke hvordan det gjøres. Ren improvisering. Konkurrenter og tilskuere beskuer metoden som praktiseres. Den er definitivt ikke tatt fra noen lærebok. Dette har de nok ikke sett før. 192 cm i kondomdress. Med gullkaffe i skrittet, rosa briller, en tom brødposedong hengende i skidressen. Med lange fangarmer som beføler hele mageregionen i høy frekvens. Mens han prøver å bevare farten på skia. Dette må jeg gjøre 5-10 ganger i løpet av de siste 30 kilometerne. Før Sollihøgda må jeg faktisk stoppe å tøye i 15-20 sekunder da jeg er usikker om magemusklene er på tur ut av dressen.

Med noen tilpasninger får jeg tilbakelagt de resterende kilometerne. Etter en berg og dalbane av en tur når jeg til slutt Jansløkka skole i Asker. På en 30. plass, en evighet etter vinner Øyvind M. Fjeld. Resultatmessig, og tidsmessig er jeg rimelig skuffet. Det er åpenbart. Men med ymse innslag av motgang underveis er jeg også noe lettet av å vær i mål. 

Det er lov å si seg fornøyd her i livet, selv om ting alltids kunne vært nærmere det man tror er perfekt.

//E

Blanke ark

Første måned i 2019 er allerede passert. Rettstaten Norge har pissa bort et anstendig lass med penger. Om Eirik Jensen er purk eller skurk vites fortsatt ikke. Treningssentrene i byen begynner å normalisere seg igjen, nye nyttårsforsetter har sprukket på uke 5 nok en gang.  Som et vissent juletre har igjen denne portalen for psykososiale betraktninger tatt seg en lang og god juleferie.

En sniktitt på siste innlegg forteller meg at Skaidi Xtreme var forrige korsvei med bloggtilværelsen. Siden den gang er hundretusenvis av skritt forsert i skog og mark. Fryserne i Aumliveien er fylt opp med naturens herligheter. Før fryserkontakten ble dratt ut av undertegnede 3.juledag. Siste innskudd med julerådyr skulle vakuumpakkes. Fryserkontakten ble aldri tilbakeført til støpselet. Midtveis i januar kommer telefonen fra opphavet om at det dufter kadaver i hele kjelleren, og at Fias på Tynset er et fryseskap rikere.

Så står man tilbake med en fryser i minus og blanke ark foran 2019. Jeg har fargestiftene i hånda og er klar til å farge det nye året i alle regnbuens farger.

Vi har nylig presentert utseende til Team Ahlsell Cube 2019. Et fargekart som har fått to nye solstråler fra Nord og Sør. Samt en evighetsmaskin med baltiske aner som gjerne tilbakelegger 300 km før lunsj. Julie, Rakel og Justinas har blitt en del av laget. Positive tilskudd i stallen som skal hjelpe oss mot nye høyder. Vi blir vel antageligvis uslåelige også i 2019. Det skulle ikke forundre meg. Motivasjonen er på topp, og sportslige rammer ligger til rette for nok et år med sykkeleventyr. Da er det bare å trene.

Litt trening har det også blitt siden forrige gang, med et par skjær i sjøen.

Fra en forkjølelsesrunde ved sesongslutt var det glidende overgang til 5 dager i rypefjellet på Y-tjønnan.  To generasjoner Fisk, høvdingen fra Kvisles jaktlag, debut for vår firbeinte venn Tricko og gnistrende rypetellinger. Bordet har vel sjeldent vært dekket for en større jaktfest. Tross et regelrett migevær de første dagene var det en upåklagelig tilværelse. Hundrevis av ryper om dagen. Tricko i toppform. Jegerne i bunnform. Summa sumarum et riktig ryper antall ryper med hjem.

Tenningsnivået før en slik tur passerer naturligvis bristepunktet lenge, lenge før avreise. Undertegnede toppet de tre første dagene med et par bonustimer før mørkets frembrudd. Mens medjegere konsumerte leskedrikk i bua. Småjoggende rundt i fjellheimen. Gløtt av sol mellom vindkastene. Fullkommen sjelefred. Vill, men kvalifisert gjetning tilsier nærmere 90 km med fjellsko, sekk og børse de første tre dagene. Det må vel også kvalifiseres som trening.

Da gluggene slo ut av soveposen på dag fire var det imidlertid noe som føltes fundamentalt på tryne. Jaktbua gikk rundt. Jeg lå i ro. Fortærte frokosten. Dro ut og fikk lagt ned ei rype i panserstand før resignasjon på ei bærtue var neste stopp. Kangla meg gjennom noen timer til før toløperen fra konfirmasjon måtte overrekkes til Fattern. Bare å vifte med flagget, peile seg tilbake til bua. Noe som er en utfordrende øvelse når det føles som at en konsumert tequilaflaske styrer joystickene til nervesystemet.  Et karuselldøgn i soveposen senere var det bare å ta fatt på den lange veien hjem. Halvannen times marsj etterfulgt av en halvtime på sykkelen. Det var en særdeles lang tur. Ironman Hawaii. Vandret som en full sjømann gjennom fjellheimen, med hyppige 5-minuttere og et par-tre eksamener over noen elvekryssinger. Moses måtte lede folket gjennom Rødehvaet. Arne måtte lede sin yngste sønn hjem over Nordya en dag før tiden. Begge hadde henda fulle, men begge lyktes.

Hjem til mor på legevakta og fikk etter litt om og men stadfestet virus på balansenerven. Tre treningsfrie uker i brisen tilstand. En ustabil sykkelpendler mellom Bjerke og kontorpulten som fasit.

Fikk børstet av meg svimmelheten raskere enn fryktet. De med hvite frakker antydet måneder. Gutta jeg bor med hadde nok sett mørkt på det. Det slapp vi heldigvis. Fikk nye to måneder med jakt og andre fantestreker. Prøvde meg som crossrytter på superpokal. En skandaløs svak prestasjon. Tror i det minste underholdningsverdien var god for de fremmøtte. Storebror og eldste nevø humret i alle fall høyt og godt på sidelinja..

Høst blir til jul. Og julen i Østerdalen pleier å by opp til både dans og et anstendig antall treningstimer. Slik ble det ikke denne gangen. Mine Bjerkenaboer i Økernveien skulle alle feire jul i Aumliveien 6 i år. Til og med brors svigers var invitert. Sammen med søster og hennes familie ble det et solid startfelt. Rekordoppmøte. Når undertegnede troppa opp i nissekostyme på døra ble det mange bruddforsøk i stua. Sammen med Bjerkenaboene mine ankom et aldri så lite diaregilde verden sjelden har sett maken til. De hadde gjort unna sin runde før julekvelden. Nå var vår tur.

Julekvelden ble akkurat forsert før severdighetene var i gang. Jeg våknet 4 timer ut i egen fødselsdag med en ribbeeksplosjon i magen. På den tredje pendleturen i fosterstilling mellom senga og badet var det fri flyt i alle retninger. Da klokka blir 10.00 begynner jeg å bli lei av å se på gåsehuden som stadig vokser under dyna. Stabler meg opp på beina. Lusker meg opp i stua. Det er stille i huset. Er folket ute på ski? Er de inne hos Søster på frokost? Neida. Det er de aldeles ikke. Får først øye på fattern. 194 skjelvende centimeter ligger utstrakt på sofaen. Med hue under puta. Tviholder på pleddet som om det er laget av 24 karat gull. "Det må da vær noe helvetes smittsomt" Han kikker tomt ut i rommet. Maska taler for seg. Ser ut som han har bodd på sofaen i flere uker. Så kommer muttern traskende. I morgenkåpa fra soverommet. Hun ser ikke bare "dorsk" ut som hun selv sier. Det er fullkomment havari. Det er kollektivt mannefall. Husstanden lever i symbiose. Men det er ikke bare husstanden vår problemene har oppstått. Herlighetene har alt tatt med seg noen gjester i samme slengen også. Svoger Henning, kusine Ingrid og Kristine som feirer jul med slekta nedi Brumunddal lider også samme skjebne. Okkuperer hver sin dass rundt om i det norske hjem. Det blir ingen bursdagsfeiring i år. Aumliveien 6 er som et spøkelseshus denne første juledag. Slike runder går heldigvis over i en fart. Vi fikk etterhvert konsumert et dusin riflekjeks og noen mil på ski også denne julen.

Januar måned har vært av den bedre sorten. Med lange turer, harde turer, bedriftskaruseller på ski og annet krydder i hverdagen. Nå er det bare å gi gass utover vinteren. En ny sykkelsesong venter i det fjerne. Med Norgescup på hjemmebane i Østerdalen og EM i Rondane er det mye fett å glede seg til. Det blir kult.

//E

Noen høstglimt fra 2018