Barnehagespøkelset...

Etter at jeg ble pappa har det blitt signifikant mindre livstegn på bloggen. Det har sine grunner, det tar visst på å bli voksen, tidsklemma dukker plutselig opp. Nattesøvnen på over 6 timer ble plutselig en slags fjern drøm som er for god til å være sann.

  


Hvorfor Jr også har vært stille som ei mus må ha andre forklaringer. Onkel Eirik står med null bæsjebleieskift og null onkelvåkenetter til nå. Ryktene sier imidlertid at tinder er den nye fritidssysselen på Vestkanten. Om det blir mye match vites ikke, vi har alle fall ikke sett noe avkastning. Kanskje bruker han for mye hårvoks eller har for lange bein. Jeg er selv for gammel for dette tinder greiene, ja faktisk så gammel at når jeg meldte meg på årets Obik skikarusell så havna jeg i klasse M30-34, 30-34(!). Heldigvis har vi fått et par nye syklister på laget vårt dette året som kan vise oss mosegrodde hvordan ungdommen lever. Unge Andersen fra Engerdal ga alle en grundig og god innføring i tinder på vår første teamsamling på Trysil. Dette var helt klart hans arena. For andre som ikke vet hva tinder er for noe slags syssel, eller for de som ikke har lyktes på denne arenaen, sjekk her: http://www.side3.no/slik-lykkes-du-pa-tinder/5167279.html

Jeg har virkelig fått kjenne voksenlivet på kroppen i vinter. Treningshøsten var slettes ikke verst med forholdsvis hyppige innslag av halvharde sykkelturer, noen hufseøkter, en del styrketrening og et anstendig antall timer jaktgåing. Så kom det seilende et hvitt slør noen dager ut i starten av julekalenderen. Det var ikke snøen som kom dalende. Neida, det var et spøkelse som jeg tror ble med Kristian hjem fra Ekeberg idrettsbarnehage. En virusliknende skapning som tok bolig i halsen. Og han har nok hatt det moro der, for han har jobbet hardt for å formere seg. Og sannelig ble den med til Tynset på juleferie også. Holdt meg med selskap hele jula og over i det nye året. Den ble også med ned til Oslo. Nå i form av en seig materie i brystet. Når den i tillegg fikk selskap av broren sin influensa sist uke var kaoset komplett. Sofan og ullpleddet ble min beste venn. De to brødrene har nok møtt en del motstand fra både fagocytter og lymfocytter nå, så forhåpentligvis er de på vikende front. Heldigvis er kroppen som dørvaktene ute i Oslonatta eller på gode gamle kronestua. De husker de slemme gutta og stenger dem ute på livstid.


Mot våren håper jeg på lysere tider, og det er jo som ordtaket sier; Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Så selv om både vinterens skirenn, de harde rulleøktene og jobbsyklingen har gått i vasken til nå så ser jeg fremover. Det er mye jobb som må gjøres før kalenderen viser sommer. Per dags dato husker jeg omtrent ikke hvilken farge det er på sykkelen min. Det er tungt når man hører om andre som har syklet både 70 og 80 timer allerede i 2015....

Men det er lenge til sommeren, og vi har noen nye med på laget. Det må jo bli moro:

      

  



Anders