lørdag 6. september 2014

Tid for ettertanke..

August måned er over. Det samme er konkurransesesongen for min del. Siste NC på Skarverittet gjenstår, men det blir uten meg i år. Har mine aller beste minner på sykkel fra det rittet så skulle gjerne vært på start. Men må prioritere annerledes denne gang. Fjellet, bryllup og jakt kaller.

August er på en måte min store måned på sykkelen. Den måneden jeg bruker som motivasjon i løpet av en lang treningsvinter. I år lå alt til rette for suksess. Jeg var mer stabil enn noen gang på våren. Samtidig visste jeg med meg selv at jeg hadde et gir til å gå på til Augustrittene. Det har jeg alltid.

Grenserittet var først ut. Det gikk bra i 11 km. Så gikk det gikk rett i grusen. En feil i en skarp sving på løst underlag og "smack" rett over styret. Resultatet blir en skulder ut av ledd, skrubbsår og framhjul som liknet mest på en vinkelmåler. Bare å få skulderen på plass, finne Røde kors og finne en mobil. Tok med meg sykkel og det som en gang var et hjul og labbet langs løypa til jeg møtte fatterns Volvo. Hoppa inn der og vikarierte som langer resten av den dagen. Skuffa, forbanna og revansjesugen.



Helg nr to er det duket for Helterittet. Dette utgikk grunnet forkjølelse. Var med til Rjukan som langer for Eirik og Knut Erik. Dem presterte så langt under middels at jeg gidder ikke skrive mer om det. For å si det sånn så ble det lang dag på langestasjonene for min del...

Helg nr tre CykelVasan. Er frisk som en fisk og reiser til Sverige med friskt mot. Må justere min opprinnelige plan og trener hardt inn mot rittet grunnet sjukdomspausen. Likevel er beina gode ut fra start. Jeg og en cyklocross dude går i brudd allerede i første bakken. Selvfølgelig et stakkarslig og latterlig forsøk. Vi blir hentet en kilometer senere. Sitter likevel lett med tet og føler jeg har grei posisjon på hjulet til Jr i det vi nærmer oss det kritiske punktet inn mot Mongsbodarna. Feltet går i 60 km/t. Så plutselig. Den velkjente lyden av karbon som smeller rett mot asfalt foran meg. En DBS sykkel flyger som en ufo gjennom lufta i det jeg hogger i bremsene. Det er Jr og en anna kar som borer seg ned i asfalten. Kommer meg med nød og neppe unna. Får bråstopp. Den gode inngangsposisjonen er en saga blått. Hører Nesteby roper bak at Jr klarer seg. Da er det bare å få opp farta igjen. Den neste mila er en kamp for å komme seg opp i feltet igjen. Det går, jeg blir med tetklynga som går løs. Jaggu meg kommer også en forslått lillebror opp til tet bakfra også. Dagens bragd. Da er vi tre mann i tetgruppa. Veien til Mora ligger åpen for lagkjøring og gode plasseringer. Det siste går i alle fall rett i dass. Vi prøver å komme oss i brudd alle tre. Eirik er den eneste som er i nærheten av å lykkes. Han holder unna helt til gruppa blir sekundert at vi er 40 sek bak. Da settes turboen på. Litt som Tesla som akselererer. Da kjøres det knallhardt i noen km og Jr`s våte seiersfantasier er igjen en fjern drøm. I avslutningen blir vi som tidligere statister. Jeg krangler meg inn til en 17. plass. Sju fattige sekunder bak vinneren. Det føles så nære, men det er ikke det. De sju sekundene er en stor forskjell.

Etter tre augustritt og null topplasseringer var det en sjanse igjen, Grusrittet over alle. Sekkerittet fra Østerdalen til Gudbrandsdalen, Birken. Og for et startfelt det var i årets utgave, helt klart det sterkeste feltet jeg har syklet i. Oppladningen ble imidlertid laber også denne gang.  Mildt sagt. Våknet natt til onsdag med låst skulder. Satt som en vranglås.  Bare å ringe 113. Ambulansa kommer og litt og litt mer morfin gjorde etter hvert susen. I morfinrusens dype drømmer etterpå var Birken skrinlagt. Men kroppen er en fantastisk mekanisme. Skuldra føltes fin allerede torsdag og jeg var på startstrek på Rena. Belaget oss mentalt på høy fart og en kamp mot syre og lungespreng. Farten er jevn opp mot Skramstad, men jeg klarer meg bra. Sitter stengt når det første bruddet går, men når gjeng nr to klasker i vei på tunge gir er jeg med. Det samme er Knut Erik. Vi sitter begge topp 10 over Skramstad. Med luke bakover. Nå er sjansen her, nå har vi muligheten til å bli med i det avgjørende bruddet. I Birken! Ned Djuposet og opp løpebakken går det som alltid fort. Alt kjennes greit helt til jeg setter meg på sykkelen etter løpinga. Beina er stive som tømmerstokker. Må innse at de foran siger i fra. Ut på veien er jeg 5 sekunder bak Knut Erik som er på halen av gruppa. Musklene skriker etter luft. Jeg har ikke noe fartsøkning inne. Faen. Jeg klarer ikke ta et rykk opp. Gruppa siger i fra. Med på det lasset er min mulighet til topplassering. Må bare ta meg en bar og vente på storgruppa bak. Der er det som alltid pinglekjøring. Ola "dunk" lærer aldri. Ingen vil dra. Alle skal spare kreftene. Alle ender som tapere. Jeg bidrar også selv til rolig kjør så Nesteby og co får luka de trenger. Helt utrolig at jeg får lov til å sitte foran å kjøre piano. Vi hadde lett kjørt inn pulja foran om alle hadde bidratt. Men GULL for oss som har noen foran. Resten av ritet er en kjedelig historie. Balletten mot mål er også laber oppvisning av meg så blir et stykke nede på lista.

Sett i etterkant ble August litt fiasko for min del. Grunnen er åpenbar og firedelt. Skranglende skuldre, forkjølelse, velt og for dårlige avslutteregenskaper. Heldigvis er jeg skrudd sammen slik at medgang, det skaper motivasjon. Mens motgang, det bygger revansjlyst. Altså så skal jeg komme sterkere i 2015. Kverna i toppetasjen jobber allerede mot neste år. Hvordan bli bedre enn i år? Hvilke ritt skal prioriteres? Hvordan legge opp treninga for at avslutteregenskapene skal bli bedre? Hvilket utstyr skal jeg bruke? Hva skal jeg gjøre med skuldre som ikke henger fast?

Jeg skal bruke noen høstuker til å fundere på dette. Gjerne mens jeg går i fjellet med børse og sekk. Jeg skal også holde treninga godt ved like. Jeg får masse spørsmål om hva jeg gjør med treninga etter sesongslutt. Svaret er enkelt. Jeg holder det gående. Men uten plan, uten pulsklokke, uten intervaller og uten fokus. Jeg bare kobler av og nyter. Finner nye stier, ser etter dyreliv, hører vinden suse. Bare koser meg. Livet!

Takk til alle samarbeidspartnere, lagkamerater, servicefolk og konkurrenter for en flott sesong! Jeg kunne ikke levd ut sykkeldrømmen uten dere. Jeg gleder meg allerede til neste år!

Ble mest suksess i villreinfjellet i August.

Anders

fredag 25. juli 2014

En epoke er over...


Vårsesongen 2014 er over. Jeg sitter igjen med mange erfaringer, noen minner, noen oppturer, noen nedturer og en norgeskolleksjon.

Grunnlaget ble lagt allerede 21. september i fjor høst. Da ble det klart at jeg skulle sykle i flaggtrøye vårsesongen 2014. Gullegget var altså lagt, det måtte trenes litt i 2014 også. Nytter ikke å flakse rundt i flaggtrøye og prestere middelmådig.
Har fått en ny sykkelkompis denne sommeren. Denne karen har bra med timer i sykkelvogn allerede. Her har vi lunsjstopp på Kikutstua.
Inngangen på 2014 sesongen ble helt ulik alle andre år. 10. oktober ble verden snudd på hodet, Kristian ble født. Min verden blir fylt med så uendelig mange store øyeblikk, hver dag. Likevel fikk jeg trent så og si som planlagt i oppkjøringen. Ikke all verdens timer, men kvalitet på det som ble gjort, synes jeg selv alle fall. Oppskriften er forholdsvis kjent. Langturer på ski, hardøkter på sykkelrulle. Skirenn blir det tynt med denne vinteren. Enten er jeg syk, eller så blåser de bort.

Så ender påska 2014 i en eneste stor tragedie. En god venn, treningskompis og et av mine forbilder i hverdagen blir brått revet bort når Ole blir tatt av skredet i Sunndalen. Verden er så urettferdig, alt virker tomt og poengløst på en gang.

To hendelser i løpet av et halvår har på hvert sitt vis satt ting i perspektiv. Sykling er kun viktig blant alt som egentlig ikke betyr noe som helst i denne verden. Uansett om man sykler i flaggtrøye eller ikke. Etter en tung periode starter sesongen min på Helgøya andre helga i mai. Et ritt som passer meg som hånd i sko, altså ikke i det hele tatt.  At jeg da karrer meg inn topp 10 i et sterkt felt er jeg godt fornøy med. Kjenner at det er mye å gå på, men at jeg nok aldri har syklet så bra, så tidlig. At jeg og Jr må kapitulere i grøfta på nedsykling etterpå, og at vi ender med å bli henta av Mari som er 2 km unna, det får bli en annen historie.

Herfra har det gått slag i slag hele våren. Av gode prestasjoner sitter jeg blandt annet igjen med klatrepris i Montebellorittet, 3. plass i Vestmarkrittet, 3. plass i Trysilrittet, 2. plass i Hedmarksvidda rundt,1. plass i Topprittet på Trysil, 1. plass i Moratråkket. Vårens største opptur og etter min mening beste presatasjon kom nok med 3. plassen i Nordsjørittet. Norges nest største sykkelritt og klassikeren på Vestlandet. Her klarte vi å utfordre hjemmehåpene og landeveisproffene til en skikkelig fight! Sammen med høstklassikerne Grenserittet og CykelVasan var Nordsjørittet sesongens hovedmål. Når man lykkes allerede i første mulighet gir det trygghet og ro. Samtidig håp om at høsten kan bli morsom.

Pallplass i Nordsjørittet. Vårens største opptur på sykkelfronten.
De siste to ukene har jeg vært i feriemodus. Om du tror det betyr sus og dus, paraplydrinker og late dager på stranda kjenner du meg nok ikke godt. Ferieukene betyr mengdetreningsuker før høstsesongen braker løs. Oppskrfiten på toppform er enkel, to uker med mengde, en uke med hardøkter og noen rolige dager. Smack, smack, smack og toppformen skal være der.

Sommerlangtur på fjellet med stopp på Setercafe i Einundalen. Man blir ikke lettere på badevekta av å forspise seg på rømmegrøt fra hjemmelaga seterrømme og spekemat. Håper jeg brukte fler kalorier enn jeg inntok i løpet av den fem timer lange turen.

På vei til Snøhetta med Mari. Sykkel inn til Snøheim, gåtur opp og ned fra toppen og sykkel tilbake til bilen. Etter en bra fjelltur på 7 timer syklet jeg hjem fra Hjerkin. Habil treningsdag.
Til helga går årets NM Mararton på Furusjøen av stabelen. Uten tittelforsvarer Fisken på start. Da sier det seg selv at det blir vanskelig å forsvare flaggtrøya. Tiden i rødt, hvitt og blått er altså over for denne gang. Skandale å ikke stille til start vil noen si, jeg er til dels enig.  Nå spør du deg sikkert, hvorfor i helvete skal han ikke sykle NM?? Spørsmålet er enkelt, svaret er mer komplisert. Jeg skal prøve å forklare med en reise i min tankeverden.

For det første, løypa passer ikke mine ferdigheter. Man må rett og slett være realtistisk i forhold til egen styrker og svakheter. Den har for bratte bakker både opp og ned. Newtons lover gjelder også for meg. Den er for teknisk, jeg må bare innse mine begrensninger både ferdighetsmessig og på grunn av dårlige skuldre. Og den er for lang, jeg har ikke grunnlag for å holde bra fart i fire timer. Alle andre ritt varer maks 3 timer, det har jeg lagt opp min tidsklemmetrening etter.

For det andre, man setter seg noen klare mål før sesongstart og tar konsekvensen av disse valgene. Grenserittet går helga etter NM, drøye 4 timer blodslit i Rondane er ingen perfekt oppladning. Jeg vet at med et uheldig fall i NM sier det pang, en skulder er ut av legg og jeg er ute av dansen for noen uker.

For det tredje, i NM er det medaljer som gjelder. Jeg tror det er utenfor rekkevidde denne gang. Jeg kunne helt sikkert kommet topp 5-6 på en maksimaldag. Men mener selv jeg har mer å tape enn å vinne på NM i år.

Derfor blir det knallhard trening i NM uka og håp om toppform helga etter. Tiden i flaggtrøye er altså forbi, en epoke i mitt sykkelliv er over for denne gang. Feigt vil sikkert noen si, jeg bryr meg katta om det. Håper Tor Halvor og Knut Erik forsvarer lagets farger under årets NM. Drømmen er at jeg kan la en av dem overta NM kolleksjonen min på søndag! Hvis ikke må jeg nok pakke den ned for denne gang. Men jeg vil minnes tiden med flaggtrøye med et smil om munnen. Det har vært en ære. Jeg tar den gjerne tilbake ved en senere anledning om sjansen byr seg, neste år er jeg tilbake på start i NM. Uansett hvem den neste flaggbæreren blir er det bare å glede seg!

Nå ser jeg ser fram mon Grenseritttet og CykelVasan. Drømmen er å komme på pallen i en av rittene. Det er mange hinder på denne veien. For det første alle de norske konkurrentene. Disse kjenner jeg godt. Jeg vet omtrent hva de står for, de er knallharde konkurrenter. Dessverre blir ofte vi nordmennene litt statister i disse selskapene. De største sluggerne er ofte kledd i blått og gult. De representerer "söta bror". Om jeg skal hamle opp med de beste svenskene må alt klaffe. Fjorårets NM på Geilo viste at på noen dager klaffer absolutt alt. Noen dager er man supermann. Forhåpentligvis kan det bli en ny slik dag i august. Det er slike dager man drømmer om og trener for. Da kan det holde til noe virkelig stort!

Anders


fredag 11. juli 2014

De gamle er fortsatt eldst


«Vårsesongen» er over, og det er vel på sin plass å oppsumere de siste ukene litt. Gutta har vært med å preget rittene slik som de skal, men mest gull og glitter har nok gått til Kvile camping på Rena. I år igjen forsovidt...



Begynner forrige hælj på Hedmarksvidda. Helios DBS vs Hedmark Terrengsykkel, havregrøtlaget vs hedmarksmafiaen om du vil. Skulle vel egentlig tro at havregrøt holder bedre enn mafiavirksomhet i lengden, men det er nok synlige beviser på at det ikke stemmer bestandig.

Hopper vi over en forholdsvis kjedelig innledning på rittet kommer vi til en relativt bratt oppoverbakke etter et par mil. Her spadde østerdølene på ganske så mye havregrøt. Dette førte til store sprekker i mafialeiren, de begynte etterhvert å mistrives, og kun den lureste av de var igjen på toppen av bakken. Steffan selvfølgelig. Steffan fikk en bitteliten luke på oss gjennom et langt terrengparti. Vi tenkte det var en lur ide å la han ligge foran å jobbe litt, Det var en lur ide helt til det oppsto kaos i egne rekker. Som bakerste mann på havregrøttoget missforstår jeg Knut Erik i en sving, og vi barker sammen. Han får tåa si gjennom fremhjulet mitt og jeg planter 190 cm med trøbbel i grusen. Forslått, fortomlet og forbannet krabber jeg oppå den beste sykkelen og tråkker på gasspedalen igjen. Mine to lag kompiser venter meg inn, mens mafiasjefen drar avgårde. Jeg har ikke en dritt å bidra med når jeg kommer meg på halen igjen. Fremhjulet er skakkkjørt og hater hver enste runde det må trille rundt. Undertegnede er stinn av syre og kjelleren nær. Lagkompisene tar opp igjen jakten på Steffan i front, men forgjeves. Luka har blitt for stor og eliteklassens eldste tar med seg en splitter ny samsungmobil hjem til Kvile.



5 dager senere var det nye muligheter. Fiskvikgutta som blir som elefanter å regne i sykkelsirkuset var i Trysil for å måle klatrekrefter med en del ulike klatremus på Topprittet. Det gikk outstanding helt til vi skulle ned løypas eneste parti med negativ profil, da satt lillebror med flatt bakhjul.... igen! Som allerede nevnt inneholder topprittet en, ja EN nedoverbakke. All fornuft i jr's hode sa at punkteringsstæsj kan da legges igjen i bilen. Man PUNKTERER ikke på et toppritt. Men det gjorde jeg altså, takk og farvel til dobbeltseier med storebror. Storebror vant heldigvis på egenhånd, så Fiskvik på toppen av pallen, det ble det nå uansett.




Etter overspising på pastabuffet fredagkveld var det tid for å flytte fokuset fra flatt bakhjul til nytt ritt lørdagmorgen, Trysilritet 75. Igjen dukket det vandte scenarioet opp: Havregrøt vs mafia. Hvordan unngå å havne i samma driten som sist? På startstrek rullet det litt uventet inn et par ekstra kandidater som kom til å være med å prege rittet. Geir Lien i tempodrakt blandt anet. Det forandrer en hel del, brudd og liknende i starten er det bare å skrinlegge. Det blir å grave sin egen grav. Rittet går sin gang, vi får etterhvert krympet tetgruppa til en fornuftig størrelse, men alt av forsøk på komme ifra blir bare slukt av flodhestene Lien og Gjellebekk. Ca 3 mil før mål er det nokså langt terrengparti, mafiabossen kommer seg sjølsagt inn først. Han dunker ivei, med fiskene på hjul. Når vi kommer ut på veien igjen etter noen minutters bajaskjøring er det bare jeg og Steffan igjen. Vi gir hverandre lovnader om både det ene og det andre. I hovedsak blir vi enige om å kjøre så hardt vi kan begge to, å avgjøre oss imellom på slutten hvis det holder. Registrerte at østlendingen mente at Repshus «gjorde det mest publikumsvennlig», men det var nok litt andre parametere inne i bilde enn som så.

1 km til mål. Ingen tvil om hvem som har vært sterkest de siste mila, ingen tvil om hvem som er best til å spurte. Hva faen gjør jeg nå? Tenker i 5 sekunder at jeg sitter i klisteret, at mafiaen sitter med de beste kortene. Det er dessverre fakta, men skjønner at langspurt er eneste håp. Prøver å ta han på senga i en krapp venstresving noen hundre meter før mål, usikker på om jeg klarer det, men føler at jeg får fin fart. Ser målet kommer kjapt nærmere, ser ingen på siden av meg. Håpet om at dette går stiger, men 10 meter før mål kommer han forbi... Nederlaget er bare å svelge først som sist. Men likevel er jeg greit fornøyd. Tapte mot en overmann som var bedre enn meg, tapte mot en god kompis, og en herlig fyr. Anders fulgte opp med 3.plass.



En flott helg ble avsluttet med utdrikningslag for storebror. Ingen ende for hvor mange kraftanstrengelser han måtte gjennom forrige helg. Men moro var det ihvertfall.

Søndag sykler gutta Solan Gundersen. Mengdeperiode er i gang for begge to, og løypa kunne vel ikke passa oss dårligere, men bra trening og moro med startnummer blir det nok uansett ;)


Jr


tirsdag 17. juni 2014

På bortebane langs Nordsjøen

Jeg, Eirik og Knut Erik samt serviceteamet Mari og Kristian har vært på langtur til Stavanger. Her har Østerdølene opplevd nye områder, sett havet og syklet Nordsjørittet. Dette er nye trakter for oss. Sagnet sier at ingen Østlending har sjans i dette rittet. De takler ikke sjølufta, sidevinden eller konkurransen fra Vest. Her jobber havgudene, værgudene og historien mot oss. Likevel var dette rittet et av årets hovedmål. Når sesongplanen ble lagt en mørk høstkveld for noen måneder siden ble fire datoer merket i kalenderen for min del. Nordsjørittet, CyckelVasan, Grenserittet og Birken. Fire "monumenter" av noen grusklassikere. Rittene alle maratonsyklister drømmer om å vinne. Jeg satte meg et mål, seierspallen i MINST et av disse rittene.

Noen fakta om rittet:
  • Norges nest største sykkelritt med 12 500 startende. 
  • Vestlendingenes Birkebeiner, drøye 9 mil fra Egersund-Sandnes. 
  • Løypa går i jordbrukslandskap langs Nordsjøen, oftest i motvind og med få lange stigninger. Underlaget består av mye asfalt, en del grusveier/kyststier og ca 3 km terreng. Altså et landeveisritt på terrengsykkel. 
  • Dette er Østerhus Ridley sitt territorium, de har preget rittet og tapetsert seierspallen de siste årene. Men det var før vår tid, ingen trær vokser til himmelen.. 

Vi forberedte DBS`n til fart før avreise. Den ble satt opp med stiv gaffel (sykkelen altså, ellers var det lite stive gafler hos gjengen denne helga...) og 2.0 dekk. Fredagen før rittet ble brukt til å sole seg i glansen i Norgestrøye og løypebesiktigelse. Først en runde med alle mann i helgas partyvogn, en Opel Vivarro. Vi freste rundt på småveier og jorder så grusen spruta. Minnet nok mest om en polsk bandittliga med kassa full av tjuvgods. Deretter sykla vi første halvdel. Knut Erik klaga på mye aircondition og såre luftveier, Eirik messa om byller i ræva og at han var sulten. Samtidig slurra det litt i Minifisk sine gir. Undertegnede hadde mer enn nok med å holde sykkelen rett i sidevinden. Alt helt som vanlig dagen før ritt altså.

Brødrene Fisk på løypebesiktigelse, havet et uvant syn.

Ved ankomst start skjønte vi tidlig at her var vi lilleputter på fremmed mark. Østerhus Ridley biler rullet rundt i startområdet. Når starten gikk ble jeg og Knut Erik statister da vi fulgte trafikkreglene med høyrekjøring i første rundkjøring. Alle andre tok snarveien. Plutselig var vi sist. Liten vits å henge på startstreken i 10 min før start for å komme først da! De første par milene gikk på smal grussti. Her gikk det i blenging, kjefting og støvskyer. Vi fikk sikkert noen uvenner her i vest. Vi kom oss likevel med teten ut på asfalten. Her fikk vi grisedeng ved spurtprisen etter to mil. Etter mange rykkforsøk gikk endelig et brudd i vei. Jaggu meg klarte jeg å komme meg med, sammen med tre mann fra Østerhus Ridley. Bra å være med tet, negativt at jeg var i sterkt undertall. Tre mot en er feigt!

Nå er gode råd dyre. Legger en slagplan inn mot løypas lengste stigning. Gutta må grilles og kokes, på høy varme. Setter opp farten i den lengste bakken og får litt hakeslepp når alle må slippe. Bakken går inn i løypas eneste terrengparti og jeg holder farten. Ut på veien igjen ser jeg ingen bak. Å kjøre herfra og 5-6 mil alene til mål i den konstante vinden inn fra Nordsjøen er imidlertid Gale-Mathias. Venter derfor på Galta fra ØH. Vi kjører godt sammen, men får følelsen av at han driver med noe "lurium". Føringene hans er for rolige, mine er for harde. Jeg vil holde unna, han kan nok gjerne se at vi får selskap. Altså sitter jeg litt i dødens posisjon. Kan ikke kjøre fra heller. Straks resten av ØH hører at jeg er alene i tet blir det nok godstog bak. Med 7 damplokomotiver. Da holder det ikke med EN strikkmotor i front. Får en luke i det vi skal over en hengebru, landeveissyklisten som har forvillet seg opp på en MTB kløner det til. Vurderer å kline til, slår det fra meg, venter på han. Dette er ikke tiden for et nytt av mine idiotinnfall.

Slik så det ofte ut. Jeg først, Galta på bakhjulet.

Vi har opparbeidet en solid luke da vi nærmer oss dagens andre spurtpris. Den beryktede Tinghaugbakken. En stupbratt motbakke på 500 meter. Føler meg pigg inn i bakken, vet Galta vil prøve. Han prøver, han kommer forbi, han fyker i fra. I en fart jeg ikke er i nærheten å holde, på 10 sekunder har de fine beina blitt til to sure tømmerstokker. De er virker til å være fulle av både lignin og melkesyre. De vil ikke mer. Må sette meg på sete, prøve å komme meg opp bakken. Passerer folkelivet og lagkammerater fra Helios DBS trim team som har inntatt pole position i bakken. Galta er borte, vet ikke hvor han er, eller hvor jeg er, har tåkesyn. 500 meter virker som 5 kilometer. Kommer meg opp, erindrer folk som roper. Hører 35 sekunder, 35 Sekunder(!), jeg har tapt 35 sekunder på 500 meter! Faen...

De siste 20 kilometerne er en kamp mot seg selv. Mot bein som ikke vil bidra, mot skyggefulle tanker om ulvene i feltet som jager bak. Ser meg bakover i ett sett, prøver å jobbe. Hver kul er som et lite fjell. Men dette har jeg opplevd før, smerte er bare en illusjon. Jeg har trent så mye for å orke nettopp dette. Vet at om feltet kommer blir jeg hakkemat, Østerhus Ridley mat. Tre km før mål kommer en skikkelse fykende forbi, det er Bystrøm fra ØH. Har ikke nubbesjans til å ta bakhjulet, er halvveis i koma. Faen. Men det er bare Bystrøm. Jeg blir tre. I Norges nest største sykkelritt. Et av årets hovedmål. På bortebane. På Vestlandet. Ved havet. Herlig følelse...


Skulle gjerne stått et hakk lengre til venstre


Eirik og Knut Erik ruller inn med feltet bak. De er for veik i spurten til å komme på podiet. De har kjempet med nebb og klør hele dagen for å holde farten nede i feltet. Herlig gjeng. Nevnes må også Martin Andersen. Ryktene sier at han bidro både verbalt og med bena til at jeg holdt unna. Synes jeg hører smella, rart jeg ikke hørte den helt framme i bruddet egentlig..

Plassen på pallen blir som en seier. Er nok det beste vi kunne klare. Dette var David mot Goliat. På Goliats hjemmearena. Og Goliat vant, men David ga han kamp. Ikke til døra, men i 7 av 9 mil. Vi får mye skryt og i målområdet. Av både edruelige og litt mer skakke. Rittet har gått på storskjerm og på nett TV. ØH har endelig fått litt kamp, de har ikke styrt hele skuta selv. Men eventyret sluttet etter 7 mil denne gang. Jeg stakk ikke av med pokalen og halve riket. Men det kan skje senere i år. August er min måned. Forutsetningene virker bedre enn noen gang!

Neste helg er det Trans Østerdalen. Da er vi tilbake på hjemmebane. Med dempergaffel. På sti. I vakre Østerdalen. Vi gleder oss!

Erfaringer jeg tar med meg hjem:
  1. Landeveissyklister er faktisk ræva i terrenget
  2. Landeveissyklister er gode til å støte (fortsatt snakk om på sykkelen)
  3. På Jæren blåser det hele tiden
  4. Nordsjørittet går i flotte omgivelser
  5. Berlinerbollene vi fikk i mål var verdt halve turen
  6. Eirik suger i Stiga Hockeyspill 
  7. Fulldemper, dempegaffel og terrengdekk kan du legge igjen hjemme
  8. En kul tur, anbefales om du vil prøve nye utfordringer
Anders

lørdag 14. juni 2014

I juniors verden er alt mulig

Tjena!

Det er et lettet sinn som nå ligger på rom 256 på Scandic i oljebyen Stavanger og lader opp til Nordsjørittet 2014. 

Ukene har gått, ting har skjedd. Med pinsehelgen kom sommerferien. Med sommerferien kom trua, trua på at det er mulig å gjøre det helt store. Definisjonen på det helt store kan være så mangt. I sommerferiesammenheng er det for noen å kapre den deiligste dama på beachen, for andre er det kanskje å være den deiligste dama på beachen. Whatever, her er det altså Nordsjørittet det dreier seg om. Terrengeliten mot landeveiseliten, arbeidsmauren mot fiffen. Kall det hva du vil, kontrastene er mange, likhetene enda flere.

Slaget om Nordsjøen, i vindkastene fra Egersund til Sandnes skal kongen av sjøen krones. Et terrengsykkelritt så nært et landeveisritt det er mulig å komme. Hva er det egentlig som venter junior og hans lagkamerater? En løype skapt for fiffen, men utøves som arbeidsmauren. Hvor store er sjansene? Hva er realistiske mål? Svarene får vi om få timer. Grubling vil ikke gi noen svar. I uvissheten av realitetene dukker opptimismen opp. Så klart gjør den det. Fiffen er regjerende mestre, arebismaurene er klare til å snu på det. Går man ett, to og tre år tilbake i tid er det Østerhus Ridley som har regjert på tronen.  Forventningene er gitt. De har alt å tape, vi har alt å vinne.

Trua er der, i juniors verden er alt mulig..


søndag 11. mai 2014

På bærtur på Sørlandet

Årets Norgescup skulle innledes et sted på Sørlandet med rittet Å i Heiane. Knut Erik måtte kjøre Norge på langs fra Tynset, så han ankom allerede torsdag. Jr og jeg kom vimsende etter i Caddybilen utpå dagen fredag. Ettermiddagen brukte vi til treningstur og løypesjekk. Rittet er ikke noe prioritert ritt for min del. Med en travel hverdag må man spare toppformen til de rette dagene. Denne lørdagen på Sørlandet er definitivt ikke en av disse dagene for min del. Ryktene gikk om en løype som ikke passer meg. Og ryktene var det hold i. Løypa bar preg av mye sti i myr og bratte bakker. Altså det absolutt motsatte av hva jeg ønsker meg. Skjønte kjapt at dette ville en slags kattens lek med musen. Men at musen ville være overlegen. Den store klumsete katten vil bare kave seg fast i gjørma. Litt som Tom og Jerry. Dette kunne fort utvikle seg til et slags Å i Helvete for min del. Heldigvis er Knut Erik både lettere på badevekta og bedre på myrløping enn meg. Dermed hadde vi forhåpninger om å hevde oss da slagplanen ble lagt over en bedre pizza fredag kveld.

Hadde slike mareritt i dobbeltsenga jeg delte med Jr natt til lørdag.
Lørdag morgen er alt som det pleier, ikke så mye er nytt fra fjoråret. Nesteby lager Helios havregrøt til gutta mens Jr drikker kaffe som andre drikker vann. Når vi ankom start hadde Jr lagt igjen hjulpinnen sin på parkeringsplassen utenfor Lillesand Apartments, halvtime ekstra i bil på Jr der altså. Ut fra start lørdag gikk det i rolig tempo bak en smått kaotisk master. At de fleste holdt seg på sykkelen var mer flaks enn forstand. Jeg ble feig og havna litt bak. Dermed satt jeg med halen mellom beina langt bak i feltet da vi dundret inn på første stiparti. Kø, kjefting og stress er det som foregår bak i baktroppen og vips hadde teten ei luke. Ingen krise for min del, men verre at Jr og Knut Erik hadde klart å surre seg enda lengre bak i feltet enn meg. Ut på veien igjen prøvde jeg det jeg var kar om for å kjøre meg og Knut Erik opp i teten igjen, selvsagt med minimalt hell. Etter noen minutter hardkjør fortalte beina at det er mai. For tidlig for året, det går ikke. Så mens jeg satt med syresjokk gikk seierstoget, egentlig før rittet egentlig var i gang. Kjedelig..

Men kjedeligere skulle det bli. Etter ca 55 min kjøring satt jeg plutselig helt alene på en kjerrevei, ingen foran, ingen bak, ingen merkebånd. Faen... Syklet rundt neste sving, ingenting. Kun en stokkand å se, samt ei jævla skogdue som bråker i ett sett. Bare for å si at du i villamarka, utenfor allfarvei. Du er som Monsen, på villspor, du har surra deg bort, dobbeltfaen. Banner noen gloser, håper ingen hører meg. Er jo på Sørlandet, heldigvis er det lørdag, ikke kirketid. Tar den sure U-svingen. Ruller noen minutter tilbake og finner et skilt med pil ut til venstre på en sti. Havner inn i mosjonistgrupper, teten er flere kilometer framme i skogen, langt utenfor skuddhold. Bruker noen minutter på å finne motet. Konkluderer med at jeg har lite mengdetrening og trenger noen harde turer. Har ikke kjørt til Sørlandet for å bryte. Det handler om sportsånd også. Man bryter ikke om man kan komme seg til mål. Bestemmer meg for å kjøre hardt til mål. Får 2,5 time i gjørme og mudder. Opp og ned på "heia" som de kaller det i her i sør. Passerer noen syklister nå og da.

Kvakk-Kvakk. Når denne karen kommer ruslende midt i løypa skjønner man at man er på villspor..
Får tid til å tenke litt mens jeg knoter her alene i skogen over stein og myr. De fleste Sørlendinger vil nok hevde at vi alle er skapt i Guds bilde. Men jeg er ikke skapt for slike løyper. Trenger mer fart, fast underlag og en måned til med sykling. Da skal det bli andre boller. Eller kanskje det må bli mindre boller. Alle med et lite snev av naturfag i sekken skjønner at en på drøyt 80 kilo synker lengre ned i myra enn en på 60. Og at i bratte bakker er 60 kilo mer praktisk enn 80+. Det handler om gravitasjon, som igjen gir ekstra friksjon. Finner det som en slags forklaring på hvorfor jeg ikke hevder meg i slike ritt. Mager trøst... Men bruker det som motivasjon til "mine" ritt kommer! Er jo litt stas å sykle i flaggtrøye for en traust og sindig sindig Østerdøl. Vil bruke min tid i manesjen til å prestere litt med flaggtrøya også. Ikke komme rullende en halvtime bak alle andre som en forvillet sirkusklovn i flaggdrakt!

Ble stort sett one man show langt bak alle andre..
Ruller inn i mål, blir 20 ett eller anna. Jr noen plasser bedre. Knut kjører seg sterkt opp og blir 4. Rå prestasjon etter å regelrett ha surra bort sjansen i starten. Herlig! Vi oppsummerer helga på McErn og ruller hjem. Slitne og revansjesugne!

Anders

mandag 5. mai 2014

Ballen sparket i gang

Bare få dager etter påske var brødrene brothers på Tynsetferd igjen. Med lange skareturer, både på skøyteski og sykkel i bagasjen var det lørdagkveld klart for å sette seg i Kiaen fra Granrud bilverksted. Sesongstarten var faktisk bare timer unna for undertegnedes del denne helgen. Sammen med medlemene i mitt andre hjem, Lunden 24 H, rullet vi nedover mot Tigerstaden igjen. For tredje dag på rad ringte klokka 06.00 søndagmorgen. Kroppen forlot motvillig lakenet for å forberede seg til ritt. Trøtt, en ukomfortabel kaktus som lurte i halsen og en sliten kropp etter timer på fjellet. Toppetasjen var likevel bestemt på å kjøre ritt, pakket derfor den flunka nye 27,5” sykkelen fra DBS inn i caddybilen og duret avgårde.

Tynset på sitt beste
En drøy time kjøring rullet Caddybilen meg rett inn i løvens hule; NC-åpning i Rundbane på Darbu. Kattens lek med musen holder vel nesten ikke mål her, men i nærheten er det vel. Forventningene var nada, forhåpningene var å få flest mulig runder før svensken i den jeveste svenske drakta kom dansende for å sende meg ut av dansen. På rundbane blir du plukka ut når du blir tatt igjen med en runde. Læppa som vi ville sagt i Ø.dalen.

I solskinn og lune forhold skulle løypa beskues. En løype med mye moro, og mye utfordringer. Konkluderte vel med at det skulle være mulig å holde seg på sykkelen hele veien, så la det som et delmål i bakhodet. Ready-set-go! Bakerst i elitefeltet, sammen med noen andre fortumlede maratonryttere var det nå bare å gjøre sitt beste. Etter tre og en halv tur over styret, et sidebein forslått i møte med ei ubeleilig plassert bjørk, granatsjokk for blodpumpa og masse komiske scener for tilskuerne var det etter runde 4 slutt på moroa. Like flatt bakdekk som en italiensk pizzadeig. Idet bakhjulet var på igjen, med ny grønn latex innabords kom den blågule trøye dansende bakfra. Game-set-match... Da var det bare å gå all inn frem til runding. Alt i alt en fin dag med mye moro og ikke minst god trening. Knut Erik syklet å, han rakk akkurat ikke ut på siste runde før svensken kom å gjorde livet surt.

Ei uke senere. Maratonsirkuset sin tur til å ta av, Helgøya. Fjerde året på råd jeg sykler Helgøyatråkket, stort sett endt med rullegardin på runde 2 samtlige ganger. Tenkte at i år får det da fadern meg være tid for å ende denne nitriste visa. Foruten doc B var vi 4 andre gutta fra teamet på plass. En løype som passer både Knut Erik og Bersvenn bra, meg og Anders litt dårligere. Står på start og memorerer fra mitt første Helgøyatråkk fra noen år tilbake. Jeg og Anders ligger å bader i lyngen oppi en skråning, med verktøyposen strødd over hele løypa. Uvenner og utilfredse. Ødelagt sykkel og laaangt bak. Nå, noen år senere kan jeg gløtte opp på startstreken å registrere at den samme personen står i norgestrøye med startnummer 1. Smått surrealistisk.



Dagens matchplan er enkel. Ikke sprekk som en dong... Beholder isen blandet med colagel i magen på runde 1. Tar det ”pent”. Ut på runde 2 i rygg på norgestrøya. Tipper vi er innafor topp 15. Noe som er en ca målsetning. Mister Norgestrøya i motbakkene, men kjører den inn igjen i terrenget. Runde 2 går fint. Krampa begynner å lugge idet jeg skal over toppen av øya for fjerde og siste gang. Bra disponert for en gang skyld. Synes nedoverbakken på andre siden av toppen plutselig er lengre enn runden før. Det har sin naturlige forklaring, har sykla feil. Jævli surt, men må bare snu 180o på løpe opp igjen. Kommer etterhvert til et skilt ”brå sving til høyre”. Skiltet er riktignok jevnet med jorden, så feilsyklingen har sin logiske forklaring. Karrer meg akkuratt in topp 15, og sier meg ok fornøyd med det. Mesteparten av eliten på plass. Som antatt var det Knut Erik og Bersvenn som hadde mest å stille opp med her. Deilig sykling av begge gutta førte til en enda deiligere 2.plass for Knut Erik og en råsur DNF på Bersen. Han var så uheldig og fly over styre en tur like før mål. Med et framhjul liknende et 8-tall ble det naturlig nok vanskelig å fullføre. Hadde ikke doktoren vært på andre siden av havet med en rødpølse eller to i hånda er jeg sikker på at han også hadde vært en mann å regne med her.

Anders med jr`s røde armer i buskene bak



Med tanke på at helgas plan var å sykle JH-ritt søndag la jeg og Anders ut på en 10-minutters resttur etter rittet på lørdag. Restturen endte rett og slett med DNF. Utmattede gutter med seriøse mageproblemer etter overdose av gel og sportsdrikk. Langflate med totalt drita endte vi i grøfta... Bare å ringe Mari i kiaen,dama som fikser alt.



Søndag var gutta mot alle odds på startstrek igjen. Med magen under kontroll! Knut Erik var også på plass igjen. 74 flate av totalt 75 km på landevei endte i år igjen med en umulig oppgave. Vi prøvd det vi kunne å komme i fra, men med 20 mann i Lillehammerdrakt som kontrollerte var det håpløst. Etter mye rykking å napping var lactatverdien i beina= sjanseløs i spurten. En bra økt er uansett med i bagasjen til Oslo igjen. Avsluttet en glimrende hælj med hjemmelaget pizza. Et kjempetips for en sunnere og bedre bunn er å bruke sammalt spelt fra Helios istedenfor hvetemel. Da blir det grovt og godt!



6 dager til norgescup åpning i maraton på Sørlandet. Fint å være i gang:)


See you!

jr
 

onsdag 26. mars 2014

Ting jeg ikke forstår

Grubler, men forstår ikke alt...

Jada, det er mye jeg ikke forstår. Noe er utenfor min kapasitet til å fatte, noe bryr jeg meg ikke om å forstå. Men noe prøver jeg å forstå, uten å lykkes...

Har akkurat rundet av en lang arbeidskveld med retting av prøver. Grunnen til sent kveldsarbeid er at jeg startet gårdagen med en herlig skitur i Nordmarka. To timer fri i sola bytter jeg gjerne med to timer retting på kveldstid. Sjokolade i drikkebeltet, skareføre, milevis med nyfreste løyper og stillongsen lagt igjen hjemme. Mars og april, månedene for de flotteste ski opplevelsene. Herlig med en rolig skitur etter mange korte, intensive og harde sykkeløkter siste dagene. Variasjon, naturopplevelser og restitusjon er aldri feil i en ellers travel hverdag.

Slik så det ut over Fyllingen i går. Slett ikke verst...
Uansett, tingen jeg ikke forstår, supermosjonisten, Nordmenn på evig jakt etter merker, status og tider. Refleksjonen min bak denne særegne stammen av den norske befolkningen starter tilbake en novemberdag i 2013. Jeg og Jr sykler langtur i Nordmarka. Forholdene er optimale, lav høstsol fra skyfri himmel, lunt og godt i den tette granskogen, magiske høstfarger og barfrost på stier og myrer. Sykkelføre over alt! Vi koste oss skikkelig denne dagen i Nordmarka jeg og Jr, en dag vi husker. Alene i skogen, møtte knapt nok en supermosjonist. Hvor var de??

Novembertur i Nordmarka. Idyllisk og alene. 
Joda, ryktene hadde gått blant finanseliten ute i Bærum. Det er snø på Sjusjøen, skiføre.. De har evakuert opp til Hedmarksvidda. Stått i kø over Minesund, i skytteltrafikk på ferden snøen. Snøen som knapt nok er snø.. Det er ikke puddersnø fra himmelen. Mer en isliknende kornete materie, kunstsnø. Lagt ut i en 3,3 km stripe. Det er sent i november, knapt nok lyst på dagen, og sola kommer ikke over åskanten på Sjusjøen. Kald novembersno er det også oppå fjellet. Men her finner supermosjonistene snøen. Her går de rundt og rundt i en kø som minner om kassakøa på Ikea en lørdag formiddag. Runde på runde. Nytt lag med smurning hver 5 kilometer, den sliter fryktelig på smurningen denne kornete kunstsnøen. Tusenlapper i drivstoff og timevis i bil har de ofret for å komme hit. De tyner ut nok runder i 3,3 kilometeren til at de kan den i blinde. Men det bryr ingen seg om, de er på ski. Det er alt som teller for gutta, mil i beina.

Så, årets første skitur for min del. Det er sen adventstid og snøen har kommet til Nordmarka. Jeg har med Anders J og Bo til Sørkedalen en stappmørk og kald mandag kveld i desember. Det snør lett, er sur vind og en del minusgrader. Vi skal gå med lykt. Det er stinn brakke på parkeringen ved Skansebakken. Vi lurer på om det er SUV-krav for å få parkere, men heldigvis er det en ledig plass til Kian der ingen av de andre kjempene får plass. Vi har valget mellom 800 meter kunstsnø i en rundløype eller tynn snøsåle med dårlige spor opp mot Heggelivann. Velger det siste i frykt for å bli svimmel, sinnsforvirret og folkesky i rundløypa. Der går de på rad og rekke som et 17. mai tog, supermosjonistene. De ser fokuserte ut, tankene kretser rundt fraspark og tyndeoverføring. Det er et dårlig scooterspor oppover mot Heggelivann, vi må ofre et gammelt skipar på grunn av all grusen i løypa. Men du verden det er trøkk i skogen. En blanding av konstant motlys og mørke gjør at vi ikke ser steinene. Det er som en flytripe med lyskastere de 15 km opp mot Heggelivann. Gud vet hvor mange lumen fra dyre hodelykter som er i sving oppover lia. Vi går konstant inn og ut av det som en gang var et skispor. Nå bare en løs stripe med blanding av grus og snø. Sunngått av 1000 vis av supermosjonister. Alt i alt en høyst middels skiopplevelse for min del.

Så tilbake til gårdagens skitur. Som vanlig møtte jeg tjukt med folk i Nordmarka. Flust med eliteutøvere fra landslag, tigerlag og andre profflag. Heldiggriser som har fri hverdager. Møtte også mengder av turfolk med sekk, pulk, hund og Kvikklunsj i sekken. De smilte om kapp med vårsola. Noen satt å drakk øl langs løypa, noen tok en kaffestopp ved Kobberhaughytta. Herlig stemning. Men en gruppe var tynt representert, supermosjonistene. Gutta med fokuserte blikk og fluor under skiene. Swixmafian. Hvor er de?

Milevis med nykjørte løyper i går, men hvor er supermosjonistene?
Eller skareføre utenfor løypene, følelsen av å fly innover myrene, men heller ingen supermosjonister her..

Svaret fikk jeg i på min hardøkt på sykkel i Maridalen mandag ettermiddag. Denne dalen nord for Oslo som er vendt mot nordøst. Skyggesida. Kald trekk, snø i veikanten og vårbløte tunge veier var det som møtte meg i Maridalen. Sammen med horder av syklister. En stakkars jente prøvde å øvelseskjøre innover veien der, for en skivebom. Det var aldri klart i mot, minnet mest om en Tour de France etappe, begge veier. Noen i felt, noen alene, noen hadde platehjul, noen tempobøyle og noen hadde gått i brudd. Ikke rart ekofisk snart er tomt for olje med den mangden karbon som hadde samlet seg i Maridalen denne ettermiddagen.

Møtte igjen de samme fokuserte blikkene fra Sørkedalen i desember. Skisesongen startet de på en 700 meter lang kunstsnøstripe i oktober, så nå er de lei den slags. Nå er det "nagelbitten", riktig utveksling og trøkk i bena som gjelder. Kanskje evakuerer de også til Syden for å få sykle nå mens vinteren herjer her hjemme...

De går på kunstsnø i oktober og fryser kølla fast i sykkelsetet i mars. Etter Birken på sykkel i August og Birken på ski i mars er det signifikant endring i antallet med tunnelsyn i Nordmarka. Herlig for oss andre som nyter skogen. Men hvordan har de det egentlig disse gutta? Kan de ikke senke skuldrene, kose seg på tur?

Dette er ikke ment som kritikk mot noen, bare som tips. Og tipset mitt er som følger: Utnytt tiden til trening og ikke på reise. Følg sesongen og tren etter forholdene. Kos deg ute i skogen innimellom de harde øktene, det er lov! En sykkeltur i november er også trening i banken. Det samme en skitur i april ;)

Anders

søndag 23. mars 2014

Noen tanker rundt birken som aldri ble noe av..

Hallais


Birkebeinerrennet 2014 blir vel neppe liggende igjen som noe godt minne for de 17 000 sjelene  som sto å klødde seg i pappen på Tingstadjordet sist lørdag. I Påskesol og  med skiene brennfulle av overpriset narkotisk glidemiddel fra Swix var nok alle som en klare for å gi jernet over fjellet. Men det var det altså ingen som fikk muligheten til!
Om jeg synes avgjørelsen var gal?  Tja, å komme med noen fasit på en beslutning som er gjort på bakgrunn av skjønn og menneskelige vurderinger blir jo bare idiotisk, men å ytre sine meninger er vel alltids lov. Jeg blir jo ikke akkurat alene om å gjøre det denne ukaJ
Det er en utrygg grein jeg nå skal bevege meg ut på, men i mine øyne burde det latt seg gjøre å dele opp startfeltet på ett eller annet vis. Det er ikke så lett, men det burde kanskje la seg gjøre? I første omgang tenker jeg ihvertfall: la nå Swix Ski Classics gjengen gå. De er proffe eliteutøvere  som står foran et av årets viktigste renn. I verste fall måtte man jo bare avbrutt som i 2007, alle som hadde rukket og komme seg opp  på fjellet ville også vært i stand til å komme seg ned igjen.  Spesielt med en sekk pakket med det mest nødvendige hengende på ryggen.
Videre ville jo dette medført at jeg ikke hadde fått gått selv, ikke Anders heller for den saks skyld. Med tanke på at vi læbba over fjellet i langturtempo på drøye 4 timer gir jo ikke det helt mening heller. At været bedre seg utover morran er det liten tvil om. Det var jo rett og slett påskeforhold da jeg og Anders gikk. Vi gikk ivei ca en time etter utsatt start. Slik så det ut opp fra Kvarstad...



Hadde det vært mulig å kommet med en anbefaling fra arrangørens side? ”For alle som tror de bruker noe mye mer enn 5-6 timer kan det bli en tøff tur grunnet mye vind på fjellet”. Altså en oppfordring der fakta er opplyst, men samtidig som at ingen blir nektet å gå hvis de føler seg skikket?
Konklusjon er vel at jeg stiller meg litt undrende til å nekte samtlige å starte. Det er jo selvfølgelig et kjempetap for arrangøren å avlyse også, så jeg forstår jo at de følte seg nødt, men kanskje burde det eksistert en gylden middelvei der.
Uansett, Birkebeinerrennet 2014 ble bare et tomrom i historiebøkene. For undertegnedes del var nok faktisk ikke det så dumt. Etter Ringkollenrennet for et par uker siden har kroppen oppført seg som om den har reist på chartertur til Gran Can (uten sykkel vel å merke). Denne uka har jeg stort sett løgge sjuk på sofaen. Så det har nok vært noe svineri i aksjon.
Fredag morgen var det heldigvis bedre, enda bedre i løpet av helga, nå er jeg erklært frisk(av meg selv). Dermed har det blitt noen fine sykkelturer i helga, rådelig!
Jr

søndag 9. mars 2014

Gutta har lekt skiløpere igjen!

For ganske nøyaktig et år tilbake befant jeg meg på Hønfoss i Helios DBS sin kondomdrakt. Nærmere bestemt i Ringollen for å gå Ringkollenrennet. Dette scenarioet ble gjentatt i går.

De vonde minnene fra fjoråret er der fortsatt. Brovold høyere på resultatlista enn Jr, kunne det bli noen revansje i år? Det kunne det definitivt ikke. Da undertegnedes ski ble glidet fredagkveld, ble Brovolds toddytermos klargjort for en lørdag i kollen. Og det er ikke Ringkollen, men Holmenkollen det nå er snakk om nå. 

Ble imidertid utspilt mange andre vikige dueller denne lørdagen. Med et tosifret antall treningskompiser på start var det mye prestisje som skulle deles ut.



I første rekke stilte treningskompisene fra Østerdalen, i andre rekke sto det noen tilfeldige folk fra Team Centric, en juniornorgesmester og en kar jeg så på tv`en fra Drammen på fredag. Rett skal være rett. Ut fra start gikk det i et ålreit tempo, de grønnkledde gutta i Centricdrakt kom kjapt opp på siden og slo ann tonen. Ting begynte og sette seg, en tetgruppe pekte seg raskt ut. Følte litt på tingenes tilstand og konkluderete med at her prøver jeg å slenge meg med. Etter 5 km var jeg fortsatt med. På bakskia til Anders og Landheim. Hadde allerede nå en særdeles ukomfortabel følelse i kroppen, selvsagt hadde jeg det, hører ikke hjemme med de gutta der.

Tempo ble justert, kjente på hvor mye krefter som var brukt etter 1/5 av rennet. Mer enn 1/5 av de disponible kreftene var brukt. Kom et par eldre karer dampende, hang meg på dem. Helt til rennets lengste nedoverkjøring. Uten cera og mine begrense skikjøreferdigheter medførte at de eldre gutta var borte i bunn av bakken. Festet under skia mine hadde de nok og tatt med seg. Over til plan B, klare seg på armene den sista mila. Med mye motbakke og sugende ski er jo det kriseløsning for min del. I en syklists øyne regnes jeg nok som en langt over snittet massiv type, mens i en skiløpers øyne er jeg vel mere gummitarzan å regne.

Det begynte fort å røyne på med løpere som kom durende forbi. Snudde meg oftere og oftere i frykt for å få øye på et kjent ansikt. Det går ikke lenge før jeg får nettopp det. Uten lue, i gjenkjennelig stil og med Nord-Østerdalens største lår er det ikke til å ta feil av. Sjølsagt er det Torgeir Mikk! På tide og gå et trappetrinn nærmere kjelleren, er dessverre ikke så mange trinn igjen å ta av nå. En lang fiskebeinsbakke blir redningen. Får Mikkelsen ut av syne og det nærmer seg mål, det er tilfredsstillende.

Kommer i mål godt bak de grønnkledde gutta, litt for langt bak Landeheim og brodern. Føler den nevnte plan B får ta skylda for det. Enda et skirenn kan oppsumeres på liknende måte som tidligere. Slitsomt, vondt i kroppens mindre trente deler, en knallbra treningsøkt og mye moro!

Neste helg er det massemønstring fra Rena til Lillehammer som gjelder for gutta, så er vel skisesongen finito. Ihvertfall for min del.

Jr

mandag 24. februar 2014

Kanaristrekene over for denne gang

Hallo



I skrivende stund sitter jeg i en ukomofortabel stilling på flyet nordover igjen. Min kropp er rett og slett ikke skapt for å sitte i et flysete. Det blir en klaustrofobisk følelse og aldri få strekt ut de utallige centimeterne med bein. Atmosfæren her bærer preg av nordmenn som har vært på vinterferie og tatt seg ut på ulike måter. Hjernabank, øresus og kallsvetting er fellesnevneren. Jeg lengter hjem...

Kan oppsumere en topp uke på Græn Cæn. Reiser hjem med sårt underliv, solbrente kroppsdeler og flere sykkeltimer i kroppen enn når jeg dro. Summa summarum sier jeg meg tilfreds med det. Planen var to hardøkter og resten langturer. Slyngeaktiviteter og restjoggeturer på bachen kom som en bonus



Slagplanen ble fulgt fram til turens siste dag. Med vekkerklokka på et tidspunkt da du kan høre på grisetidlig på p3, var intensjonen å sykle den siste hardøkta før avreise. Kjente tidlig at det hadde vært selvmord. Smerter i kroppen, tett i pappen og spreng bak øya. Symptomer som ikke på noen som helst måte lar seg kombinere med trening. Svingte derfor DBS`en tilbake til hotellet etter bare en drøy halvtime, demonterte vidunderet og slo meg til ro. Skulle nesten tro jr har blitt eldre. Bøyer meg i hatten

Foruten om å mosjonere har vi bedrevet litt alternative sysler på ettermiddagene. Blandt annet biljard og minigolf. Etter og ha stukket av med totalseieren i biljard over turkompis Even satt euroene løst..

Dagens treningstips: Alltid få ut innestengt aggresjon


Føler jeg har trent så mye jeg kan uten at kvaliteten har blitt noe dårlig. 30 timer er nok for meg. ”man teller ikke timer, men gode timer” som doktor B sier. Alltid deilig med et  ”avbrekk” i treninga. Dersom det blir en evig rundgang på det man gjør begynner motoren etterhvert å gå på tomgang. Den evige rundgangen går over til en ond sirkel. Det skjer et eller annet i topplokket dersom du skal gjennomføre den samme intervalløkta hver Onsdag, eller den samme styrkeøkta hver Fredag. Og det er ikke bra. 

Den riktige miksen av mengde, intensitet og variasjon til riktig tid er i mitt hode veien til rom. Men jeg sier ikke at det er lett. Ofte er ikke det hodet og kroppen på bølgelengde. Det er akkuratt her det gjelder å være smartere enn de andre. I en travel hverdag må man ha emne til å ta de riktige treningsvalgene hele tiden. Det hjelper ikke å ha plan om å kjøre hardt en dag hvis kroppen ikke er i nærheten av å være klar. Da blir det garantert jalla.

Fokuser på deg selv, og ikke de andre.

Jr










tirsdag 11. februar 2014

Back on track!

Mengdetrening og fantastiske skiforhold i Østerdalen preget juleferien. Startet 2014 med å gå rett i veggen. En forkjølelse seigere enn  blodet til Lance Armstrong tidlig på 2000-tallet sørget for det. Gikk og småhanglet i drøyt fire (FIRE!!) uker. Ikke syk, men heller ikke frisk. Trente litt rolig, det gikk fint, men snuste aldri på sone 3 eller 4 i løpet av januar.  Det tærer på form, motivasjon og etterhvert humør. Bare spør Mari.

Min tilstand i januar.
Høyeste puls i januar var kanskje på sykkelmiddagen hos kollega Anders J. Alle taler måtte holdes fra sykkelrulla på enden av bordet. Sjekk balkongflagget på min stol som indikerer Norgesmesterplass. Verten sitter på talestolen på bildet.
Dermed gikk også helgens Holmenkollmarsj uten meg på start. Jr skulle forsvare æren. Men tro ikke jeg kunne slappe av av den grunn. Stod i smørebua hele fredag. Børstet glider og innhalerte cerapulver som la seg som sementstøv på innsiden av lungene. Alt for at Jr skulle ha topp ski lørdag. Han selv rullet seg i sofan min med OL sending på TV. Der han fikk servert både cola, potetgull og hjemmelaget pizza. Vekkerklokka ringte grytidlig lørdag morgen. Sekken var pakket med Cola og gel. Jeg og fattern satte kursen for Kobberhaughytta som langere. Hører også med til historien at Jr ringte meg kl 07. Stod forvirret på start i Sørkedalen, var usikker på toppinglaget. Gode råd var dyre blandt smøreeksperter og 7 000 skiløpere. Han stakk av med halen mellom bena og gjorde det han mente var tryggest. Ringte storebror og mentor. Måtte gjøre smørantagelser og gi råd basert på Jrs høyst moderate beskrivelse av snø og temperatur. Etter målgang kom Jr igjen rullende og inntok stua mi. Der fikk han servert en bedre middag. Magen hans var i ulaget er dagens utblåsning. Avgassene satte seg både i sofa, puter og vegger der han oppholdt seg. Rødvinen min drakk han også opp, så kjøre hjem det kunne han jo selvfølgelig ikke. Han "måtte" låne gjesterommet. Vekkerklokka ringte nok en gang tidlig søndag. Jeg skulle ut på ski før 3 mila fra Sotsji. Det var stille som graven inne hos Jr. Når jeg kom hjem lå han og veltet seg i sofan min og så OL. Mari hadde diska opp med en bedre frokost. Morsdagssjokoladekaka satt Jr og gjorde en bra jobb med å spise opp. Når 3 mila var over og halve kaka borte dro han hem. Mett og uthvilt. Skia hans var selvfølgelig også kanongode lørdag. Jeg stod igjen med et rotete gjesterom som luktet gjødsel, en halvspist kake, halvert kjøleskap og tom vinhylle. Hva har man ikke storebrødre til? Flotte saker.
Tror jeg stiller sterkt etter helga..
Jr leverte varene store deler av veien i Holmekollmarsjen. Var topp 30 når han passerte meg og fatter etter drøyt 40 km. Han så imidlertid dreid ut i trynet og mumlet noe om at han hadde "donga" når han passerte. Hørte senere at han ble 47. mål. Ballongsprekk der altså..

Selv fikk jeg endelig en god treningshelg. Lungene har nok krympa litt i januar. Første hardøkt rev godt i brystet. Nå er det bare å gjøre jobben framvover. Neste uke venter en ukes vinterferie. Den skal hovedsakelig tilbringes i skiløypa, på to hjul og kanskje blir det litt OL på TV også.

Våren kommer stadig nærmere og nå blir det viktig å gjøre en god jobb framover.

Fem timers skitur lørdag. Regn og grått i byen, nysnø og trikkeskinner i Nordmarka!

Anders

lørdag 8. februar 2014

Holmenkollmarsjen

God kveld!

Sitter godt planta i senga og oppsumerer det som har vært en ubeskrivelig kraftanstrengelse. Men likefult en dag som etterlater seg gode minner.

Denne februarlørdagen starter i år som i fjor i stappmørket i Sørkedalen. Denne gang uten permafrost og storebror innelåst på dass. Årets utfordring er å smøre inn skia med riktig glidemiddel. Holke i Sørkedalen og rykter om tørrsnø i mye av løypa ellers er et velkjent problem. Etter en rask telefon til smøresjefen ble avgjørelsen tatt og skiene smurt.

5 km flatt fra start før den fryktede bakken opp til Heggelivann. Planen var å gå fort og billig. Det funka ikke, stressa like mye som de 7000 andre som deltok. Når samtlige i pulje 1 slåss som ulver om posisjonene sine på blanke ski slipper det komplette kaos til, det er ikke til å unngå. Stavtupper og kjeftskurer går om hverandre.

Når de første 5 er tilbakelagt bedrer tilstandene seg. Forholdet mellom ski og snø bedrer seg også. Går fra blanke ski til spikerfeste på bare minutter. Eller fra mareritt til en søt drøm om du vil.

Tenker å gå jevnt hardt, men kontrollert opp hele bakken. Ved passering Heggelivann er det høy sone 5 på klokka, pulsdefinisjonen på ukontrollert. Samma det, følelsen er god og 50-60 mann er forbigått etter en drøy mil motbakke. Ser i ettertid at det er tiende beste tid på strekningen totalt.

Over Heggelivann staker jeg for livet for å henge med de rundt. Skjønner at jeg er i et selskap der jeg ikke hører hjemme. Jeg tar tre tak mens de rundt meg tar ett. Kattens lek med musa, der jeg definitivt er musa, eller til og med lusa. Tenker at pokker heller, hva har jeg å tape? Bestemmer meg for å prøve så lenge det går.

Marsjens kuperte løype redder meg lenge. Partier med fiskebeinsløping og diagonalgang gir meg etterlengtede pusterom. Men hvor lenge kan dette holde? Ca halvveis kikker jeg opp å ser 25 km til mål skiltet. Når jeg bøyr meg ned igjen for å ta neste tak er kramperykningene i magen der. Deler opp 25 km i mindre deler. Langing på Kobberhaugen er første mål, og cola på Tryvannstua er neste. Det er herfra og inn jeg får slite med overkroppen. Gruer meg mer og mer til hver flate..

Etter noen grusomme kilometer skimter jeg Anders på venstresiden av løypa. Han gir mange beskjeder, jeg får med meg noen. "jævli bra" "du slåss om topp 30" "går det bra?" Jeg gjør et tapert forsøk på å besvare spørsmålet. Prøver først med "hell på å donge". Det lykkes ikke. "Rullgardina er på tur ned". Det lykkes heller ikke. "Jeg er jævli sliten" lykkes jeg med. Svaret er "neida, fattern står med cola straks". Får cola, neste delmål er Tryvannstua.

Etter noen enda mer grusommere kilometer kommer jeg meg dit. Fortsatt med i gruppa. Får en etterlengtet colakopp på langestasjonen. Ei søt, snill lita jente strekker seg frem og vil gi meg en til. Idet jeg skal ta tak i den krysser jeg skia, mister balansen og får halve colakoppen midt i fleisen. Den andre halvparten får hun i fleisen. Misslykka forsøk... Stakkars jente, offer for en utkjørt syklistsom har rota seg bort på et skirenn..

Fra Tryvannstua og inn er det bekmørkt. Ikke i stand til å bevege kroppen ut av giv akt stilling. Da sitter det krampe i mage,rygge, bryst armer og fingrer. Den nevnte rullgardina går ned for fult og jeg raser ned på lista. Gjengen jeg har tynet meg i 49 km for å henge på forsvinner i det fjerne. Kommer jeg meg til mål? I ettertid er svaret ja. Det var en ubeskrivelig tilfredsstillelse i det jeg endelig krysset målstreken. 48. plass totalt og 10. i klassa. Noe en skarve syklist sier seg fornøyd med. En moro, men hard affære er over for i år.

Jr









lørdag 18. januar 2014

2013! året da....ja, det kan du lese om.



 Begynner med et bilde som er meget kledelig for sykkelsesongen 2013


Vært mye sliten ... for sliten i de avgjørende øyeblikkene 
Kan vel slå fast først som sist at senior oppnådde et par ting i løpet av 2013 sine 365 dager som junior aldri var i nærheten av. Norgesmester, pappa til lille Kristian, fått ja fra sin kjære Mari, norges beste i Sverige. Ja, er vel sikkert et par ting til også. Noen av tingene kunne jeg også tenkt meg, andre ting er det best utble.







Spoler tilbake til 2012 sin siste dag, nyttårsfeiring på Gran Can sammen med tørste 70-åringer. Sang og dans med pensjonister ikledd hatter og neser. Fikk også sykla litt innimellom all feiringen. Gode timer og hardøkter med stigende formkurve fordelt på 13 dager la grunnlaget for fortsettelsen.





Back in Oslo, rett inn i en særdeles lang oppoverbakke. Lidelser i tractus bare uker etter hjemkomst. Det var under en Vo2 maks test på NIH elendigheten oppsto. Dette førte til 4 meget lange måneder, med veldig alternativ trening. 4 måneder er lenge...

Avbildet er vårens værste fiende, nemlig nevnte tractus...



Februar, mars og april ble måneder med mye rart. Flere timer og kilometer med dykkebriller og badeshorts enn sykkelsko og Helios-DBS trøye. Riktignok mange positiver å hente i bassenget, men tiden blir lang og sykkelmusklene tar seg en lengre ferie. Det mest nevneverdige fra denne perioden er nok kanskje Holmenkollmarsjen på ski. Kuldemareritt på start i Sørkedalen, senior innelåst på sannitærdass før start, hybelvert med magesjau etter 1 km, teamsjef Nesteby med løs mage like ved Tryvannstua (kostet sponsorbuffen livet). Mye doproblematikk her altså.

Slet meg også gjennom birken på ski. henger på stavene til venstre i bildet 

Mai måned, sesongstart! Hva kunne junior vente seg? Måneder med unntakstilstand, utallige stunder i bassenget, flerfoldige timer hos fysio tilbakelagt. Tilstanden disse månedene minnet definitivt mer om opptrening etter kneoperasjon enn noen perfekt sesongoppkjøring.

JH-rittet. Landevei, årets første. Tyfontilstander på Elverum, umulig å gjøre noe som helst i et landeveis med veldig blandet drops. Vi var igrunn de eneste som prøvde.

Helgøyatråkket. Gikk overaskende bra fra starten av. Rullgardin halvveis. Begredelig resultat

Montebellorittet- say no more...

Sammentapet og klar til start 
Smil og opptimisme på plass før start på Montebellorittet. Smilet ble fort skylt vekk i gjørmebadet på Konnerud. For Montebellorittet fornektet seg ikke i år heller, det er og blir et levende mare”ritt” for min del. Alt går galt på det rittet. Små positiver som var dratt med fra de to første rittene gikk rett i glemmeboka. Barriæren av en viss optimisme sprengt i fillebiter. For et ritt.... Prøver sikkert igjen i år også:) 

Det var ikke bare sykkelresultatene som ga hodebry i mai måned. Eksaminering i matte 1000 på høgskolen sto også som et punkt på programmet denne vårmåneden. For et kaos.



Sommerferien ble innledet i Romeriksåsen sine skoger. Raumerrittet  var oppført i kalenderen som et ritt hvor mulighetene til å prestere skulle være tilstede. Raumer er et  ritt som skal utgjøre en bra match med mine kvaliteter. Raumer ble forsåvidt opptur etter en helsvart måned. 11. plass totalt og 2 i klassa. Til tross for ny kramperekord halvveis hangla jeg meg inn på høvlig vis.

Trans Østerdalen. Fullførte Helios DBS-dominansen med en fjerde plass totalt, bak tre lagkompiser som definitivt var bedre enn meg.

Sliten etter tre harde dager
Seier i lagkonkuransen i 4 summit-race sammen med blant annet dissse tre. 



Optimismen var mer tilstede etter endt juni måned.. Enkelte ok dager på sykkelen til tross for en håpløs vår. Kanskje var det likevel mulig for junior å få en grei sesong? 

Juli måned. Ulike typer ritt ble syklet, med ulikt hell! Formpila stoppa nesten i juli. Føler egentlig jeg prøvde så godt jeg kunne. Mye trening, mye avslapping, en del ritt! Men grunnlaget var nok for dårlig...

Topprittet - burde sikra andre plass bak Knut E. Mekkehjelp av senior kvelden før får ta skylden for det, løs wire = bare pingleklinge fra 1-11 km. Endte vel som fjerdemann.
Molde Challenge - Her gikk det rett i dass! hang bra med teten ut fra start, var ganske lett med en tetgruppe på 10 mann når det nærmet seg første langestasjon. Dette ble dagens første og siste langestasjon. Kjedet røk bare et par km før vi kom dit. I baklomma hadde jeg en kjedelås av merket tayo, noe ræl jeg kjøpte på en sykkelbutikk jeg hverken før eller senere har besøkt (juniorfeil). Fikk rett og slett ikke kjedet sammen igjen. Løp i et ubeskrivelig møkkavær bort til langestasjonen. Milevis etter de andre. Ingen vits i å fortsette, hoppa i volvoen til pappa, ble kjørt rett hjem til Tynset. Sjelden har jeg vært så langt nede etter et sykkelritt. Fordømte hele Vestlandet på bilturen hjem.

Solan Gundersen. Revansjesugen etter opplegget dagen før. Alt for ivrig, dro de første kilometerne i et ufornuftig tempo jeg overhodet ikke var komfortabel med. Derfra og opp var det bare å tyne mest mulig ut av de usle kreftene som var igjen. Endte vel som nummer 5.


"Fiskvik junior sprengte feltet, men mest seg selv" var overskrifta som møtte meg i Østlendingen mandag morgen. 
Furusjøen rundt: neste års NM-løype. langt og slitsomt. Gikk greit i et par timer. Fornuften rådet, og det var eget tempo som gjaldt. Punkterte på vei ned fra fjellet, fornuften ble straks skjøvet til side. Ble for ivrig med ny slange i dekket. Kjørte meg selv rett i veggen. En ny kamp om å komme til mål. Nesten 5 timer på klokka før målseilet endelig dukket opp på Kvam.

Finvær og fine stier får være det positive fra Furusjøen rundt


August

Grenserittet-årsbeste, men ikke bra nok. Toppformen som skulle være der var fortsatt på sommerferie. Ble vel beste nordmann mellom 20-24 år, ikke så mange nordmenn foran generelt. Men det hjelper ikke når det er svensk helaften som møter meg i mål på festningen i Halden. 

Ble ensom på ferden inn til Halden da teten ble for spreke 20 km før mål
Sykkelenern: Mistet teten i den lange bakken på over en mil, skulle kjøre de inn igjen i terrenget. Videre memorering er vel nesten ikke nødvendig. Her igjen ble det punkteringer i hopetall. Kjørte langt over emne så kun meg selv å takke for det. Men i et sånt ritt er det pallen som teller, så går ikke rundt å angrer på at jeg kjørte banos i terrenget. Bedre å prøve enn å sitte der med kølla i buret.

Cykelvasan: Senior norges beste! men svenskebank så det holdt. Jeg dingla vel inn rundt 30 plass eller noe. Samma om det er 10 000 bak så lenge det er 30 ryttere foran i mål. 

Birken: blir nesten som å gjenta seg selv. Rittene i August skulle ta av som en månerakket, men liknet mer jaktbilen til bossen på æljjaktlaget Lars Andreas Kvisle. Og for de ikke har sett den, DEN er røten. Så og si samme plassering i Birken som i Vasan.

Ansiktsutrykket sier sitt

NM på Geilo. Alle som leser dette vet hvordan det gikk. Til tross for at jeg selv hadde drita halve rittet og måtte bryte halvveis ble jo dette litt av en dag. Anders tok det jo hjem. Hele greia! Flaggtrøye, gullmedalje, blomster, heder og ære. 



Fra sykkelrittene starter i mai og til det begynner å nærme seg eksamen ligger høydepunktene tett. Jakta fungerer som en glidende overgang fra sykkelsesong til høst. Alltid et dilemma hvor mye jakt man skal tillate seg før alvoret er helt over. Blir som regel alt for mye, men når sant skal sies er jeg usikker på hvor negativt det egentlig er. Hodet og bein har vært i sykkelmodus flere måneder i strekk. Hvor dumt kan det egentlig være å bytte ut langturene med noen jaktturer helt på tampen? Fylle hodet med positivitet og samle overskudd til å virkelig dra til med det som er på de siste bataljene.

Uansett hva som er fasiten på spørsmålet over velger jeg å tro at mitt valg er det beste for meg. Også i høst ble det mange fantastiske dager ute. Å være student kombinert med jeger er en undervurdert kombo! 


For de som er i tvil om jakt er god trening. Fyll en sekk med gråstein, eventuelt heng kjæresten/samboern/kona på ryggen, gå noen timer og vurder selv.
En kjedelig beskjed avsluttet 2013. Den beste turkameraten av dem alle, Scott fikk påvist diabetes. Summen av plager og symptomer ble for mye for vår firbeinte venn. Nå har han fått fri, det er veldig greit å tenke på, men også merkelig. En kompis jeg har hatt mye kvalitetstid sammen med er borte. Men minnene er der, og det vil de alltid være.

Siste rypa jeg og Scott fanget sammen i høst

Fra høstens tur på Tjuvholdtlegeret
Bare å takke alle i sykkelsirkuset for i år. Jeg ser veldig fram mot et nytt år, og er allerede godt igang med forberedelsene til 2014-sesongen. Fra 2013 kan vi i teamet skryte på oss Norges beste maratonsyklist, samt verdens beste langerteam. Med Mari og Rita i spissen er det alltid i orden i sysakene. For de som kjenner oss gutta er det uvurderlig å ha med sånne som dem;)

Takk til alle som har bidratt i året som har gått!

Eirik