August er på en måte min store måned på sykkelen. Den måneden jeg bruker som motivasjon i løpet av en lang treningsvinter. I år lå alt til rette for suksess. Jeg var mer stabil enn noen gang på våren. Samtidig visste jeg med meg selv at jeg hadde et gir til å gå på til Augustrittene. Det har jeg alltid.
Grenserittet var først ut. Det gikk bra i 11 km. Så gikk det gikk rett i grusen. En feil i en skarp sving på løst underlag og "smack" rett over styret. Resultatet blir en skulder ut av ledd, skrubbsår og framhjul som liknet mest på en vinkelmåler. Bare å få skulderen på plass, finne Røde kors og finne en mobil. Tok med meg sykkel og det som en gang var et hjul og labbet langs løypa til jeg møtte fatterns Volvo. Hoppa inn der og vikarierte som langer resten av den dagen. Skuffa, forbanna og revansjesugen.
Helg nr to er det duket for Helterittet. Dette utgikk grunnet forkjølelse. Var med til Rjukan som langer for Eirik og Knut Erik. Dem presterte så langt under middels at jeg gidder ikke skrive mer om det. For å si det sånn så ble det lang dag på langestasjonene for min del...
Helg nr tre CykelVasan. Er frisk som en fisk og reiser til Sverige med friskt mot. Må justere min opprinnelige plan og trener hardt inn mot rittet grunnet sjukdomspausen. Likevel er beina gode ut fra start. Jeg og en cyklocross dude går i brudd allerede i første bakken. Selvfølgelig et stakkarslig og latterlig forsøk. Vi blir hentet en kilometer senere. Sitter likevel lett med tet og føler jeg har grei posisjon på hjulet til Jr i det vi nærmer oss det kritiske punktet inn mot Mongsbodarna. Feltet går i 60 km/t. Så plutselig. Den velkjente lyden av karbon som smeller rett mot asfalt foran meg. En DBS sykkel flyger som en ufo gjennom lufta i det jeg hogger i bremsene. Det er Jr og en anna kar som borer seg ned i asfalten. Kommer meg med nød og neppe unna. Får bråstopp. Den gode inngangsposisjonen er en saga blått. Hører Nesteby roper bak at Jr klarer seg. Da er det bare å få opp farta igjen. Den neste mila er en kamp for å komme seg opp i feltet igjen. Det går, jeg blir med tetklynga som går løs. Jaggu meg kommer også en forslått lillebror opp til tet bakfra også. Dagens bragd. Da er vi tre mann i tetgruppa. Veien til Mora ligger åpen for lagkjøring og gode plasseringer. Det siste går i alle fall rett i dass. Vi prøver å komme oss i brudd alle tre. Eirik er den eneste som er i nærheten av å lykkes. Han holder unna helt til gruppa blir sekundert at vi er 40 sek bak. Da settes turboen på. Litt som Tesla som akselererer. Da kjøres det knallhardt i noen km og Jr`s våte seiersfantasier er igjen en fjern drøm. I avslutningen blir vi som tidligere statister. Jeg krangler meg inn til en 17. plass. Sju fattige sekunder bak vinneren. Det føles så nære, men det er ikke det. De sju sekundene er en stor forskjell.
Etter tre augustritt og null topplasseringer var det en sjanse igjen, Grusrittet over alle. Sekkerittet fra Østerdalen til Gudbrandsdalen, Birken. Og for et startfelt det var i årets utgave, helt klart det sterkeste feltet jeg har syklet i. Oppladningen ble imidlertid laber også denne gang. Mildt sagt. Våknet natt til onsdag med låst skulder. Satt som en vranglås. Bare å ringe 113. Ambulansa kommer og litt og litt mer morfin gjorde etter hvert susen. I morfinrusens dype drømmer etterpå var Birken skrinlagt. Men kroppen er en fantastisk mekanisme. Skuldra føltes fin allerede torsdag og jeg var på startstrek på Rena. Belaget oss mentalt på høy fart og en kamp mot syre og lungespreng. Farten er jevn opp mot Skramstad, men jeg klarer meg bra. Sitter stengt når det første bruddet går, men når gjeng nr to klasker i vei på tunge gir er jeg med. Det samme er Knut Erik. Vi sitter begge topp 10 over Skramstad. Med luke bakover. Nå er sjansen her, nå har vi muligheten til å bli med i det avgjørende bruddet. I Birken! Ned Djuposet og opp løpebakken går det som alltid fort. Alt kjennes greit helt til jeg setter meg på sykkelen etter løpinga. Beina er stive som tømmerstokker. Må innse at de foran siger i fra. Ut på veien er jeg 5 sekunder bak Knut Erik som er på halen av gruppa. Musklene skriker etter luft. Jeg har ikke noe fartsøkning inne. Faen. Jeg klarer ikke ta et rykk opp. Gruppa siger i fra. Med på det lasset er min mulighet til topplassering. Må bare ta meg en bar og vente på storgruppa bak. Der er det som alltid pinglekjøring. Ola "dunk" lærer aldri. Ingen vil dra. Alle skal spare kreftene. Alle ender som tapere. Jeg bidrar også selv til rolig kjør så Nesteby og co får luka de trenger. Helt utrolig at jeg får lov til å sitte foran å kjøre piano. Vi hadde lett kjørt inn pulja foran om alle hadde bidratt. Men GULL for oss som har noen foran. Resten av ritet er en kjedelig historie. Balletten mot mål er også laber oppvisning av meg så blir et stykke nede på lista.
Sett i etterkant ble August litt fiasko for min del. Grunnen er åpenbar og firedelt. Skranglende skuldre, forkjølelse, velt og for dårlige avslutteregenskaper. Heldigvis er jeg skrudd sammen slik at medgang, det skaper motivasjon. Mens motgang, det bygger revansjlyst. Altså så skal jeg komme sterkere i 2015. Kverna i toppetasjen jobber allerede mot neste år. Hvordan bli bedre enn i år? Hvilke ritt skal prioriteres? Hvordan legge opp treninga for at avslutteregenskapene skal bli bedre? Hvilket utstyr skal jeg bruke? Hva skal jeg gjøre med skuldre som ikke henger fast?
Jeg skal bruke noen høstuker til å fundere på dette. Gjerne mens jeg går i fjellet med børse og sekk. Jeg skal også holde treninga godt ved like. Jeg får masse spørsmål om hva jeg gjør med treninga etter sesongslutt. Svaret er enkelt. Jeg holder det gående. Men uten plan, uten pulsklokke, uten intervaller og uten fokus. Jeg bare kobler av og nyter. Finner nye stier, ser etter dyreliv, hører vinden suse. Bare koser meg. Livet!
Takk til alle samarbeidspartnere, lagkamerater, servicefolk og konkurrenter for en flott sesong! Jeg kunne ikke levd ut sykkeldrømmen uten dere. Jeg gleder meg allerede til neste år!
 |
| Ble mest suksess i villreinfjellet i August. |
Anders
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar