Forelskelse...

Klokka er 06.50 lørdag 21. mars. Det er Birkebenlørdag. Selvsagt uten meg på start. Soloppgangen på Tingstadjordet er byttet ut med med " Peppa gris" og barnegrøt. Planen var tre lage skirenn denne vinter, fasit ser ut til å bli nada. Stort sett vært snørr og gørr før i vinter, denne gangen var det en brist i et ribbein som hindret start.

Ikke noe Birkenstress. God stemning i solveggen på Kikut denne lørdagen

Selvfølgelig har jeg Jr på tråden. Han er på start. Jeg har smurt skia hans, selvsagt har jeg det. De siste to sesongene har jeg på en måte levd ut skirennene gjennom Jr. Trist som faen, men sant... Han ringer alltid i de kaotiske minuttene før start. Trenger en trygg stemme, noen han kan stole på. Må få en slags bekreftelse på at han har testet skia rett. Om klokka er 5 eller 7 på en lørdag morgen betyr ingenting for Jr, han ringer uten å blunke. At han er der og kan teste skia, vurdere snøen og se været virker irrelevant. Han må gjengi alt til meg også skal jeg komme med kvalifiserte vurderinger fra sofaen i Lunden 30 mil unna. Optimalt... Han refererer om isete og harde spor. Smørere og speaker opplyser at det er mer tørrsnø på fjellet og at man muligens må finne seg i glatte ski på starten. Jeg skjønner ikke hans problem denne gangen. Han beretter med undring om spikerfeste på start, samtidig som glien føles bra, Han lurer på hva han skal gjøre?! Tar en ekstra kaffeslurp, lurer på om det er noe jeg missforstår. Det er ikke det. Prøver å trenge inn i frontallappene hos Jr. Få han til å legge skiene på start. Dette høres perfekt ut, selvfølgelig. Jeg vet godt at Jr ikke kan klare seg uten feste i starten. Han har verken styrke eller skitekniske ferdigheter til sånt tøv. Han må ha spikerfeste, hvis ikke faller han fullstendig gjennom. Lever meg inn i en slag idiotisk mentor rolle. Gir Jr siste tips på veien om disponering og slike ting. Får til svar at han har gullplanen og full kontroll. Han babler noe om at han har festa en pose med Crampfix til pungen med en sikkerhetsnål. Disse skal han skal ta før Sjusjøen. Synes det høres ut som en merkelig plan, men gidder ikke kommentere så ønsker han god tur..



Ribbeina er ikke verre enn at rolig skigåing, det går helt fint. Selv om det blir lite med startnummer på brystet også denne vinteren er det liten grunn til å legge bort skiene. Mars og april er skiløpernes høytid, tiden for de lange perverse turene. Dette er tiden på året hvor alle du møter smiler. Alle som er ute med en ytre motivasjon er borte. De har tatt i bruk sykkelen, joggeskoa eller annen slags supertreningsapparat de har kjøpt på TV-shop. De skjønner ikke at det er fint i marka selv om snøen er borte i byen. Det er kun de egentlige skiløperne igjen nå, de som elsker denne litt merkelige aktiviteten; å føre to planker gjennom skogen. Jeg skal gå min egen Birkebeiner denne lørdagen. Jeg pakker sekk med sko, kvikklunsj og skift. Jogger ned på T-banen i retning byen. Skyttelbuss til Tingelstad er byttet med kollektivt til marka. Utenfor døra skinner sola, det er noen minusgrader. Plena er grønn og asfalten feid. På bane fem fra Groruddalen er det mange dufter som møter deg. Har alltid lurt på hva noen av dem spiser til frokost. Tipper det er 15 nasjonaliteter og åtte religioner samlet i vogna ned mot sentrum. En mann sitter der med solbriller ski og staver. Folk ser med vanvidd på han. Hvor kommer han fra og hvilken diagnose har denne karen? Men ved Nationaltheatret skjer en total forandring. Ut forsvinner folk med turbaner, gullkjeder og kastemerker i panna. plutselig er det utelukkende kritt hvitt i vogna. Antall ski og staver øker i takt med antall stasjoner langs de borgerlige strøkne opp mot Røa. Lukten av myrra og karri er bytte med dufter av appelsin og kakao. Noen klarer ikke spare termosen til skituren. En mann med skidress fra Lillehammer 94 og Swix-lue med god gammeldags dusk på hodet smører skiene ombord på banen. Han presser så han er rød som en tomat for å skvise ut siste rest av Swix universalklisteret fra tuben. Ikke bare bare å legge klister i fart. Det er blandet hell, noen vil nok henge fast i stopp knappen på neste tur. Bytte til buss på Røa. Her er skiløperne totalt dominerende. Også her skal en luring spare litt tid og prøve seg med smøring i fart. Sliter med å holde maska når bussen brått svinger inn mot Wyller og skrapa knekker mens han prøver å jevne ut klisteret. Skia havner med klisteret ned i et sete og vedkommende får en god klisterblanding på henda da han desperat prøver å avverge hele situasjonen. På en passe full buss er det en mann uten ski og staver. Det er en tydelig beruset minstepensjonist som ved første øyekast minner om en stusselig utgave av Brian Johnson i AC/DC. Bare shortsen og litt av musklene mangler. Med hockeysveis og sixpence har han tydelig tatt feil buss fra nachspielet. Han blir alle fall sittende når bussen stopper på siste stopp, Skansebakken innerst i Sørkedalen. Her ligger snøen hvit og marka ligger for mine ski. Men alene er jeg ikke, det er brøytet opp en ekstra plass i Sørkedalen, tre smekkfulle parkeringsplasser med fortsatt skihungrige entusiaster. Nordmarkas skiløpere er så mye, mye mer enn Birkebeinerne.

Forholdene optimale opp fra Sørkedalen..

Jeg legger i vei opp bakkene mot Heggelia. Seks minusgrader, ikke en sky på himmelen og nyfreste spor. Lett å smøre, hardt klister. Sitter som spiker. Rytmen og teknikken er i komplett harmoni opp de slake diagonalbakkene. Det er noe helt eget når man finner flyten på ski. Når sporene, været og føret er perfekt. Det skjer ikke så alt for ofte. En følelse jeg ikke klarer å beskrive. Man glemmer alt og alle andre, total frihet. Når jeg passerer Løvlia møter jeg alle som kommer fra Ringkollen. Jeg vandrer mot strømmen. Rundt hver sving møter jeg hilsninger, smil og latter. Byfolkets dagligdagse tunnellsyn og stressrynker er borte. Her er arenaen hvor folk møtes i lykke. Alle er positive og blide. Tror jeg har til gode å møte noen som  er negativ oppe på Løvliflaka. Uansett om det er regn, tåke eller sol. Det er noe med Nordmenn på ski. Det gjør noe med oss. "Ekspertene" sier det skyldes endorfiner. Et raskt søk i Store Norske sier at disse stoffene har morfinliknende virkning på nervesystemet. at de utløses av blant annet aktivitet og at de hemmer angst, smerte og ubehag. Jovisst, er man i aktivitet. Men man opplever ikke samme gode stemning og humør på tredemøllene på Elixia. Det må være naturopplevelsen. Endorfiner produseres i store mengder ved kjærlighet. Det må være denne kjærligheten til natur og ski som spiller folk et puss.

Bedre blir det ikke

Etter drøye to timer blir det cola- og pølsestopp på sedvanlig hyggelige Vambua. Pølsebua til røde kors midt ute i skogen.  Det er som et nasjonalromantisk glansbilde å sitte der ute på skogen å prate med to gamle karer. Den ene har snippsekk og den andre nikkers. De prater om skiføre, gamledager og Grenaderløpet i 1968. De har tilbakelagt åtte kilometerne fra Ringkollen for å få kjøpt seg en kopp svart kaffe. Tror de nesten trenger rullator for å komme seg på butikken. Men som urnordmenn flest klarer de fint snaue to mil km med skiløping.

Gjerdingen, tid for å vende nese Sørover 

Ferden går videre nordover marka og Gjerdingen blir turens nordligste punkt. Herfra går ruta over sagnomsuste steder og etterhvert kjente trakter over Katnosa og Sanudungen før jeg når Kikutstua utpå ettermiddagen. Her blir det en rask kaffe og kokkens herlige gulrotkake før jeg tar fatt på de siste par milene mot Sognsvann. Våren tar mer og mer over når man nærmer seg byen. Jeg kommer meg akkurat på snø helt ned til Sognsvann. Verdens beste Mari og verdens kuleste Kristian møter meg her, seks timer og snaue 80 km siden jeg forlot Sørkedalen. Jeg har ikke kjedet meg et sekund. En av årets mest minneverdige turer er tilbakelagt.

Siste påfyll ved Kikutstua

At biff og rødvin blir byttett ut med febermål og spysjuka utpå kvelden er en annen historie. Jeg begynner å bli godt vant til slikt. At Jr fikk bank av Johaug i Birken er bare ikke holdbart. Therese er en fantastisk skiløper, men man blir bare ikke slått av damer Jr. Nå er det påske og den beste tiden for de som har en kjærlighet for å bevege planker gjennom skog og fjell.

God påske og god tur!

Anders