Gjenoppstandelse!

Hallo

Man har møtt mere aktivitet i graven de siste månedene enn på sykkelbloggen til gutta. Gjør herved et forsøk på å rette opp det inntrykket. Passer bra å skrive litt nå ettersom om magen min har oppført seg som en levende vulkan det siste døgnet, med hyppige og hissige utbrudd. Hjemmetjeneste har dermed vært et faktum, og da er det fint å ha et aller annet å sysle mellom all spyingen. Men nok om min livate mage og dens problemer. Vi har ikke lagt sykkelskoa ut på finn og investert i dansesko ettersom det har vært litt tørketid her. Det nærmeste vi har kommet dans de siste månedene må vel være at storebror har gjennomført en brudevals eller to siden sist. Noe utelukkende dansetalent skal jeg jo definitivt ikke påberope storebror for å være, men det får bli en annen sak. Han er gift, ikke jeg, så velger å ikke utfordre den skjebnen mer pr nå. Tenkte at lanseringen av et «nytt» lag var en skreddersydd anledning for å stå opp igjen fra de døde på bloggfronten.

Helios DBS Racing Team har blitt til Team Trek Mesterhus. Litt diverse årsaker til det, men det er nå i alle fall realitetene. Vi er glade for å kunne gå løs på et nytt år med minst like gode sportslige forutsetninger som de foregående årene. Bare å takke ydmykt til de samarbeidspartnerne som nå har valgt å trekke seg ut, samt å ønske de nye hjertelig velkommen inn. Uten dere kunne vi tatt oss en bolle og investert i de nevnte danseskoene.  Linda og Bersvenn har gått ut, mens Martin Andersen og Berit Gjelten har kommet inn. Linda er med sin nyopererte hoft utilgjengelig for den kommende sesongen, mens for Bersvenn sin del strakk ikke tiden helt til. Både Martin og Berit besto altså inntakskravene til teamet: En brukbar syklist, holdninger på topp, en god og ærlig lagspiller, en/ei over middels trivelig type/dame samt opprinnelse fra Østerdalen som alltid gir et lite pluss i margenJ

Med Engerdalens store helt med på laget fikk undertegnede seg plutselig en ny romkamerat. Jeg er ikke lenger den eneste oppførte uten kone og barn, og det er jo i grunn ålreit det. Fikk testa det nye samboerskapet i Trysil i helga, og kan vel rapportere om at det virker lovende. To likesinnede gutter i 20-åra har jo ofte den del av de samme opp og nedturene i hverdagen, problemstillingene om du vil, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på det.

Utgangspunktet foran 2015 er som det har vært de siste årene. Jeg er fortsatt student, på tredje året, og er derfor i gang med å skrive bacheloroppgave. Noe som på ingen måte gjør seg selv. Resultatmålene foran sesongen er fortsatt å slå de som ikke skriver noen bacheloroppgave, eller har noen 8-16.00 jobb. Ikke på alle rittene selvfølgelig, men på mine ritt. De få utvalgte rittene jeg innerst inne vet jeg kan slå alle om alt klaffer maksimalt. Bygger oppunder den tanken min i hodet mitt hele tiden. «Det blir ekstremt vanskelig, men det er mulig». 

Pleier jo vanligvis å gjøre mitt for å trekke storebror ned i søla når jeg skriver blogginnlegg, men akkurat i treningssammenheng blir jeg nødt til å gi han honnør. Gjennom utallige treningstimer har vi diskutert opp og ned, frem og tilbake hvordan vi kan trene på best mulig måte med den tiden vi har til rådighet. Her har han alltid vært klokkeklar i tankegangen, «vi må trene annerledes, trene bedre enn de andre når vi ikke har tid til å trene like mye», «trener vi likt som dem bare mindre blir vi dårligere, så enkelt er det». Resultatet av tankegangen er enkelt og greit at det blir mer trening i rødfargede soner, mer trening med høy belastning, og gjerne i varierte former gjennom vinteren da det er som mest intensivt. Flere harde og vonde økter krever litt mer av det mentale. Her tror jeg det er stor hjelp i å ha diskutert trening i fellesskap på forhånd, ha bevisstgjort ovenfor seg selv hva som må til. Det blir noe som etter hvert sitter så innprenta i hodet hver gang man forbereder seg til en hard økt. «Vi må trene bedre enn dem», om det er når jeg sitter på 6 draget på rulla og beina mine hater meg, eller når jeg skal opp til gratishaugen for 2 andre gang på onsdagsrennet i Kollen, hjertet er på vei ut av skidressen og armene ligger igjen i bunn av bakken, så ligger fortsatt den forbanna tanken og dunker i bakhodet, «vi må trene bedre enn dem». Dette gjør på en måte økta til noe mer enn bare en vond hardøkt du MÅ gjennomføre, klarer jeg å levere varene ovenfor meg selv i dag? Klarer jeg å være så steinhard jeg vet jeg må? Dette er noe som blir så ønskelig hver gang du er på trening, at det fører til en blanding av tilfredsstillelse og mestringsfølelse hver gang du klarer det. Tilsvarende skuffelse om du mislykkes.

Om ca 3 uker drar jeg til Spania for å sykle etapperittet Andalucia bike race sammen med Knut Erik, Martin og en leiesoldat for anledningen ved navn Christian Amdahl. Rekordtidlig sesongstart da jeg aldri har vært med på noe sånt tidligere. Det blir garantert granatsjokk av de sjeldne for kroppen på den tiden av året. Alt for mange timer konkurranse og definitivt altfor mange høydemeter oppover, men knallgod trening og en fantastisk opplevelse er jeg sikker på at det blir. Dette har da blitt en fin milepæl i vintertreningen, noe jeg håper og tror vil slå positivt ut når våren og sesongstarten hjemme i Norge er her. Nå er det først og fremst å få magen i vater igjen å forberede seg til Holmenkollmarsjen neste helg. Det har vært en god vintersjekk av formen de siste årene, det blir det nok i år også! Brødrene er begge klare til start.

Her fra en tur tidligere høst. Hadde med meg en fortumlet landeveissyklist fra Sparebanken Sør ut i terrenget, nødt til å bli kaos det selvfølgelig...

Eirik