torsdag 25. juni 2015

Vårens vakreste eventyr

Foto: Gunnar Aas Strøm

Etter snaue 9,5 time og 26 mil på sykkelen gjennom Østerdalen er det tid for å etterfølge kroppens ønske. Fred og ro. Det som lenge virket til å bli vårens største sykkelnedtur for minstemann i Aumliveien, ble i år igjen en uforglemmelig helg.

Bak meg har jeg som kjent en måned hvor det meste har gått i dass. Feber, skallebank og en kronisk uregelmessig mage har stukket kjepper i de fleste av mine sykkelhjul. En testtur forrige torsdag gjorde meg temmelig sikker på at Trans Østerdalen 2015 måtte beskues fra servicebilen. Men! Undrenes tid er ikke forbi. Fredag sto jeg på startstreken med en kropp som spilte på lag igjen. Om det var høyere makter, god karma eller tilfeldighetene som bikket min vei vites ikke, men lykken av å kunne starte var ihvertfall til å føle på.

I fjor måtte hjemmehåpene abdisere fra transetronen da en spirrevipp fra Oslo Sportslager kuppet det hele. I år var det en sindig trønder i norgestrøye som sto for de fleste skjærene i TrekMesterhussjøen.

Dag 1, vorspiel til den store festen. Her legges grunnlaget. Med et godt vorspiel ligger alt til rette for en god fest, og vice versa. Minnene raser tilbake til 2014. Da sto jeg med hull i gummien allerede på vorspielet. Alle vet hvilke fatale konsekvenser det kan få. En misslykket fest i 2014 altså. Prøver å ta lærdom fra dette når jeg forbereder meg til årets ritt.

Lagets strategi er i år igjen få en mann i brudd. Erfaringene fra de siste årene sier meg at første dag blir avgjort i terrenget. Setter meg derfor som eneste mann fra laget på fulldemper. Ut av Tynset sentrum, og 2 velkjente scenarioer gjentar seg:

  1. Jeg går i tv-brudd opp til vidsyn
  2. Anders stikker avgårde opp til Moanlangsetra

Og forsåvidt 3: det er motvind innover og Anders sitter med svarteper, igjen. Men, vi andre i blått kan sitte bak å ta livet med ro. Våre argeste utfordrere må kjøre han inn. Det gjør de rett før skytterbanen i Lonåsen. Glad vi ikke skal inn til siste stående, det hadde endt med strafferunder. Jeg har vannvittige tall på pulsklokka selv om beina fortsatt smiler og er glad. Klassisk følelse etter sykdomsavbrekk.

Foto: Geir Viksmo-Slettan
Foto: Per Roger Bekken



Før Sparsjøvollen er det min tur. Prøver meg på en aldri så liten tempoøkning. Det blir meter, litt overraskende, men desto mer gledelig. Nå sitter jeg plutselig med veldig gode kort på hånda. Luke inn på stien, med fulldemper, på kjente trakter. Kjører så hardt jeg kan uten å overdrive, egentlig innstilit på å kjøre solo mot mål om jeg må. Ut igjen på Savalen uten uhell, med Dr.B like bak. Mye som begynner å minne om jackpot allerede på vorspielet her nå. Bare et problem, Ola Kjøren. Han henger på hjulet til Dr.B. Vi kjører lagtempo inn til mål, blir pissa på av Ola i avslutningen. Jeg fordi jeg er tom, doktoren fordi han aldri har vært så begeistret for tempoøkninger i høy fart. Anders havner på delt 4. etter spurtoppgjør mot Steffan. Må være første gang han ikke har tapt en spurt. Andersen kommer inn litt etter det. Plager meg litt at Ola har vannvittig trøkk i sine føringer mot slutten. Aner at dette kan by på utfordringer.

Foto: Geir Viksmo-Slettan


Vi får starten vi drømmer om. Mange strenger å spille på før den fantastiske etappe 2. Hjem igjen til Aumliveien for å lade opp etter beste emne. Barndomshjemmet til brødrene minner mer om et utøverhotell enn et hjem denne helgen. To kandidater med høy toppirdettskultur i Otto og Andersen er på besøk. Det fører med seg sitt.  Andersen har innlosjert seg på undertegnedes gutterom. Han innsisterer på at "love med like you do" skal avspilles av to ganger før nattatid. Mener det har ført til highscore tidligere. Kveldssermonien fører til massiv kritikk og tilrop fra de to naborommene. Det gir vi blanke i. Ritualer er viktig.

Dag 2 starter rett til himmels. Både løypeprofil, pulsklokke og laktatverdier peker den veien. Her er det ingen kjære mor. Selv om hun står å heier etter beste emne. Opp bygdabakken og innover Åsan. Ubehaget inntreffer fra første tråkk. Vi rekker ikke komme så langt denne dagen heller før Anders for lopper i sykkelbuksa. Han får en bra luke opp bakken som han holder helt til vi kommer ned igjen ved saga. Frem til Skardløypa trakasserer vi fjorårets norgesmester etter beste emne. Vi kjører og støter det vi er kar om. Kattens lek med musen. Blir sittende igjen med en følelse av at katten må lide, svi av mye krefter. Anders og Manengen kommer seg avgårde igjen innover Gammeldalen. Jeg og Dr.B får en grei reise. Andersen må dessverre notere seg for ulike luftproblemer. Noen i magen, og noen i dekkene. Han blir å finne på sidelinjen ved siste langestasjon.

Foto: Per Roger Bekken


Langs skogsbilveien begynner jeg å innstille meg på det som er i vente. Vet at det smeller skikkelig fra Dr.B opp skardløypa. Feltet som er stort og samlet sprenges i fillebiter. Jeg blir liggende i tredjeposisjon etter Ola. Tåkesynet melder seg litt for raskt dessverre. Mister hjulet til Ola, og blir stående igjen på perrongen når toget går. Ola og Dr.B tar igjen storbror og Manengen. Passerer dem og kommer nesten samlet til mål i dag igjen. Jeg må innse at det røyner på mot slutten, og at jeg sklir litt ut av sammenlagtkampen. Får besøk av Amdahl og Svanstrøm helt mot slutten.

Før sjarmøretappen på 120,5 km siste dag er det i realiteten bare Dr.B som har Ola på skuddhold. 12 sekunder skiller de to. Vi andre blir disiplene som skal frakte herren trygt til Koppang. Gjerne litt raskere enn de andre. Rundt grillen lørdagkveld blir det ytret ønske om å sende avgårde en indianer i en tidlig fase av løpet. Storebror kan melde om at han er sliten og uaktuell for den jobben. Andersen har brukt nærmere tolv km av husholdningens dasspapir i løpet av to døgn, og seiler ikke opp som noen god kandidat for jobben han heller. Jeg tar oppgaven og forteller klart og tydelig at jeg kommer til å gå på toppen av brekka.

Kommer vel omtrent halvveis i Brekka før Anders den kjørekåte drar avgårde igjen. Om han har våte tempodrømmer om natta eller hva som foregår er ikke godt å si, men borte blir han. Sammen med Manengen. Også var vi der igjen...

Foto: Per Roger Bekken


Lite nevneverdig før Fonnåsfjellet. Her avsluttes på mange måter årets Trans for min del. Starter med å kile kjedet i bunn av bakken, fortsetter med et par flyveturer i lyngen da jeg blir stressa av å havne for langt baki leksa. Stress på sti fører til veivalg som sjeldent gir noen form for butikk. Det meste går på tverke. Stivner,  føler jeg sykler elendig opp til fjellet, til tross for iherdig heiing fra norsk folkehjelp på fire hjul. Kjører i kamikazetempo ned igjen fra fjellet, gir det et ærlig forsøk nedover Rendalen sammen med 4-5 andre. Innser etterhvert at det er for langt opp. Må bare vinke med flagget og innse at i dag var det ikke bra nok. Har oppladningen til rittet i bakhode, her er det bare å tenke fremover, å komme seg til mål. Kommer inn til en 6.plass et bra stykke etter de første.

Foto: Per Roger Bekken

Fasit er en meget fortjent seier  til Ola Kjøren. Tor Halvor tar andreplassen, men Lars Ragnar Manengen blir nummer tre etter en fantomopptreden på siste dag. Strek i regninga er det at vi mister tredjeplassen i sammendraget, men sånn er livet. Det blir ikke alltid som man har tenkt. Når det gjelder lagets eneste dame er det lite å utsette på hennes prestasjoner. Berit gjorde rent bort med suveren seier på alle 3 etappene. Rett og slett fantastisk av den blideste dama sør for polarsirkelen. Antageligvis den blideste nord for polarsirkelen også.  Tror mange skal få slite med ho utover sommeren.

Takk til alle sykkelvenner som tok turen til Østerdalen for å delta på sykkelritt. Alle som har bidratt til å få gjennomført arrangementet, dere gjør en fantastisk jobb! Gøy å sykle rundt på hjemmebane å observere hvor mange frivillige som bidrar. Vi i teamet gleder oss allerede til neste år, og skal gjøre den jobben som kreves for å ta tilbake tronen i 2016.

Eirik

tirsdag 16. juni 2015

Nordsjøritt og taktikkeri..

Helt siden Trek Mesterhus ble født høsten 2014 har jeg vært klar på at Nordsjørittet er vårens desiderte hovedmål for min del. Altså dagen for å bla opp toppformen. En hektisk hverdag setter imidlertid sine begrensninger. Når jeg startet skippertaket mot Nordsjørittet skikkelig 1. mai tok jeg konsekvensen av dette og la en plan. Den har jeg fulgt.  Alle har vel hørt “Kæggis” sine foredrag underveis i TdF om mengdetrening med lav belastning som grunnmur, to harde økter i uka rundt terskel, ikke to harde økter etter hverandre og godt med hvile og søvn mellom øktene. Ut fra detta kan jeg fastslå at jeg har gjort alt feil. De siste seks ukene før rittene har jeg logget 23 hardøkter. Altså litt oftere en annenhver dag. Antall turer over tre timer er to. Definitivt ingen vanlig sykkeltrening, men så er jeg heller ingen vanlig syklist….  Siste uka før rittet var jeg og Kristian alene hjemme. Når han liker å stå opp kl 05, gjerne også en gang i løpet av natta, barnehagen ligger på andre siden av rushtrafikken og det er eksamensperiode på jobb. Ja, da blir ikke oppladningen helt etter idrettens lærebøker.
Halvveis i helgens Nordsjøritt
Fredagen før rittet kom mamma endelig hjem og far kunne ta sykkelen de 25 minuttene til jobb kl 07.00. På planen sto et parti i muntlig eksamen. Ingen vanlig arbeidsdag, tankene var alle andre steder enn langs Nordsjøen de neste 7-8 timene. Kl 15.00 syklet jeg hjem, litt raskere enn planlagt for å rekke dusj og banen ned til Oslo S der toget tok av retning Egersund kl 16.25. Det gikk som smurt foruten en heller treig kundebehandler hos NSB som gjorde sitt for at jeg ikke skulle rekke avgang. Jeg hadde med meg to sykler i fredagsrushet på Oslo S. Lillebror, også kalt Jr på stammespråket, var allerede på plass på Jæren. Han har ferie og hadde tatt flyet på morgenen. Uten sykler. Merkelig hvordan noen alltid blir sittende igjen med svarteper.. Et minutt før avgang var jeg likevel på perrongen og to stk Trek Superfly med pinnestiv karbongaffel og 2.0 dekk ble trygt plassert i godsvogna. Jeg kunne innta min plass på NSB “komfort” sammen med min gode pratsomme kollega Jacobsen. Vi hadde sponset Norges Statsbaner med noen kroner ekstra for god beinplass, gratis kaffe/aviser og kontakt til PCn. Aviser, kaffe og kontakt til PCn leverte de. Internettet og beinplassen får imidlertid strykkarakter. Vi hadde jevnlige spaserturer på toget for å unngå feriebein og blodpropp. Tror resten av toget hatet disse to ADHD kandidatene som labbet fram og tilbake mens de skravlet i munn på hverandre om dekktrykk og rullekjøring. Det er langt og lengre enn langt til Jæren. Men kl 23.15 var vi framme på Egersund stasjon. Der ventet lillebror og far Fiskvik. Sistnevnte har forsert Sør Norge diagonalt for å gi sine to håpefulle to flasker underveis på ferden fra Egersund til Sandnes. Slett ikke ille av en gammel gubbe på 60+.
Vår leiebil for helga var en akkurat litt for liten Toyota Avensis. I den skulle vi ha med tre langbeinte karer, to sykler og noen bager. For å gjøre en lang historie kort så gikk det, men vi satt ikke godt. Litt etter midnatt var vi likevel framme ved veiens ende og klar for bingen. Denne bingen måtte jeg dele med Jr for anledningen.

Fullpakka bil


Våkner 08.30 på rittdag og kunne for første gang på en god stund notere meg for åtte timers kvalitetssøvn. Det virker til å bli en bra dag helt til Jr spretter opp av senga og marsjerer i bestemt gange retning dassen. Det kommer noen lyder som vanskelig kan gjengis. Men det er tydelig at tarmfloraen er ute å kjøre. Lukten siger under dørstokken og plutselig er rommet vårt omgjort til noe som likner et lite kloakkrensseanlegg. Skjønner fort at Jr er litt unna toppformen, da det blir opptil flere slike episoder utover formiddagen.
Magetrøbbel
Vi får servert en god frokost på Sirevaag konferansnesenter. Akkurat passe avansert med brød, pålegg, kaffe, litt egg og bacon. Egentlig perfekt for Fiskvik “brothers” å unngå full hotellfrokost før ritt. Det ender ofte med “kortslutning”. Sulthormonene tar overhånd og det blir for mye eggerøre, pølser, pannekaker og det som verre er.
Med elitestart klokka 15 får jeg noen timer avslapping og oppladning med en smak på hvordan proffene har det. Kjenner jeg trenger dette og bruker tiden til å gire meg opp til å ta ut det maksimale.
Ved start i Egersund er det en rolig og fin atmosfære. Man kan ane på Fiskvikgutta at dette er mer enn et vanlig ritt. Flasker blandes med måleskjeer og dekktrykk måles med millimeter presisjon. Over en time før startskuddet er vi klare til start. De som kjenner oss vet at dette er et unntak. Vi vet nesten ikke hva vi skal finne på. Får en god oppvarming og beskuelse av løypas første del. Jr er ivrig etter å teste formen. Jeg prøver desperat å trekke ned farten. Kan ikke brenne kruttet.. Med lang oppvarming blir jo dette plutselig en fire timers sykkeltur. Jeg har bare en sykkeltur på den lengden i bagasjen hittil i år. Bruker heller kreftene på å spre usikkerhet i startfeltet. Veksler noen ord med fjorårsvinner Galta. Påpeker at han er skyhøy favoritt etter våren prestasjoner. Synes jeg har sett Coop Østerhus i brudd hver eneste gang jeg har skrudd på loppekassa under både Tour of Norway og Tour des Fjords. Innerst inne lurer jeg på hvordan i himla all verda to brødre fra Østerdalen med hår på leggene og tendenser til sideflesk rundt midja skal kunne slå denna gjengen. Vi ber til havguden Neptun i det vi ruller ut fra start. Kanskje kan han hjelpe oss skogstroll som har rotet oss ut i skjærgården. 
To Østerdøler mot røkla
Coop Østerhus har fem mann på start. Alle er klar over at dette er gutta man bør slå om man vil øverst på seierspallen. De første to milene langs den smale gruskyststien kan oppsummeres med mye tull, blenging, noe løsgrus, rykk og napp fart og kjefting. CØ får i vei en i brudd og jeg tauer mye på feltet for å holde en viss fart. Nada bidrag fra noen andre. De fleste er kun opptatt av å spare sine krefter. Jr derimot, han skjærer grimaser. Er usikker på om han er sliten, har sykkelbuksa full av brunt eller om han jobber på spreng for å unngå nettopp det. En stor gruppe går samlet inn i rittets lengste stigning og tidligere nevnte Galta setter inn et rykk. Har skjønt at Jr har nok med sine tarmbakterier og ikke blir til stor hjelp. Skjønner det blir meg alene mot CØ-gjengen. Finner bakhjulet til Galta og da finner resten av CØ bakhjulet mitt. Noen andre hangarounds er også med en stund, men etterhvert som bakken blir brattere blir feltet mindre. Tilslutt er det meg og fem stk i blå drakt med Coop Østerhus på ryggen. Jeg sitter i dødens posisjon. Hva fader gjør jeg nå?
Vi nærmer oss rittets eneste skikkelige terrengparti. Mot toppen av bakken hører jeg gutta mumle noe om at vi skal holde oss samla. Samtidig aner jeg en redsel i feltet, gutta som er vant til fast dekke ser mørkt på møtet med skogen. Jeg gir jernet opp bakken for å komme meg først inn på stien. I to fattige kilometer er jeg plutselig på hjemmebane og parkerer de andre en etter en. Samtidig er det ikke noe alternativ med seks mil motvind alene med fem sultne ulver jagende bak. Det er selvmord. Venter inn Galta ut fra skogen. Ren reprise fra i fjor altså. Jeg prøver å si at vi kjører sammen. Men ikke faen. Han skal ha med resten. Ser det kommer en til ikke alt for langt bak, så drar rolig til Blikra kommer inn på bakhjulet. Prøver igjen å få med gutta på samarbeid. Fortsatt uten særlig respons. Det går frustrerende sakte noen km med meg i front. Det er da en funksjonær prøver å bidra. Vinker meg inn til høyre i ett kryss. Jeg svinger som jeg får beskjed om, bare for å høre at publikum brøler “feil”. Retter fort opp sykkelen, så fort at Blikra rett bak rekker å følge, mens Galta dundrer i asfalten. Vi roer ned og ser at alle lemmer henger på, venter til han er på bakhjulet igjen. Når vi nå snur oss ser vi en stor gruppe komme bakfra. Plutselig får CØ pipa en annen lyd. De to har innsett at resten av laglammeratene virkelig har kjørt seg fast i gjørma ute i skogen. De er nå med på moroa og vi samarbeider bra i fire mil. Galta er sterkest i motvinden, jeg drar raskest på de småtekniske kyststiene.
Bra samarbeid, her over hengebrua ved Hå gamle prestegård  
Ved inngangen til det Thubakken er ledelesen på 3 minutter. Jeg lukter pallplass for andre år på rad. Samtidig sitter fjorårets totalsprekk friskt i minnet. Når bakken starter kommer Galta som et prosjektil. Heldigvis er bena mine mer samarbeidsvillige enn for et år tilbake. Jeg henger nesten med over toppen, nesten. Men bare nesten. Det blir 30 meter. Og når det flater ut blir 30 til både 40, 50, 60 og 80.
Blikra sitter som en skygge på mitt bakhjul og er selvfølgelig umulig å få fram i motvinden nå.. Biter derfor tenna sammen og skjønner at jeg må gjøre det selv de siste 25 kilometerne. Nærmer meg Galta på noen småtekniske grusstier og er en stund bare 10-12 sekunder bak. Dessverre er han tilbake på hjemmebane når vi kommer ut på asfalten igjen og motvinden slår i trynet siste mila. 7-8 kilometer før mål kommer også skyggen min susende forbi. Selvfølgelig er det vanskelig å svare når han har hvilt seg bak en alt for stor overkropp i 15 km. Jeg klarer å utjevne farten, men kommer aldri opp igjen. Ruller derfor over målstreken til en ny 3. plass. Må si meg fornøyd med det. Fem mot en er feige lag. Prøver å innbille meg selv at jeg var sterkere enn Blikra. Galta virket sterk hele veien så var nok bestemann nok vant, i år også.

I målområdet i Sandnes er stemningen like god som sist. Mengder av fornøyde folk og overflod av god servering i matteltet. Etter at vi har forsynt oss godt av både kaker, lapskaus, sjokomelk og kaffe bærer det i dusjen og ut på middag. Videre havner vi på arrangørbankett. Her blir vi møtt med en gratis runde øl etter dagens prestasjoner. Totalen blir derfor en 6er på terningen til arrangørstaben. Flott atmosfære, topp stemning underveis, fantastisk mottakelse og servering i mål! Om vi skal komme med noen ønsker til neste år må det være et par ekstra terrengpartier mot slutten av løypa.
Topp stemning i målområdet
Takk til Nordsjørittarrangøren for en flott dag! Takk til Galta og Blikra for følget underveis. Det var gøy en stund. Takk til fatter som servicemann. Takk til Ulf i Squeezy som bidrar med ernæringsprodukter i særklasse. Må være hans mirakelkur som hindret kramper på ferden. Takk til Foss Sport for en fabelaktig kvikk sykkel. Takk til alle andre sponsorer som bidrar til at vi kan holde på med det vi liker best. Takk til barnevaktene som var hjemme i Oslo. Takk til reisefølget mitt for strålende selskap på banketten. Ottos tranedans etter klasseseieren fanget mange dameblikk i lokalet. De som bør nevnes vet det selv. 
Tilslutt vil jeg skrive litt om Coop Østerhus sin lagtaktikk i dette rittet. Den har vært rimelig lik de to årene jeg har syklet. Når jeg ble alene mot CØ de siste seks milene ble det selvfølgelig taktikkeri. At de ville ha med flere fra laget etter terrenget er helt forståelig. At en støter og jeg må tette luka er helt som forventet. At de ligger på hjul og jeg må dra når de har folk foran er helt etter sykkelsportens ånd. Det er dette lagaspektet som gir sporten en ekstra dimensjon. Jeg hadde gjort alt dette selv. MEN.
Det som skjer de første 15 kilometerne, blir for dumt. At de kommer seg først og styrer feltet er helt fair. Men at de da sender førstemann i brudd. Mens 2-3 mann ligger og stenger resten av feltet. Det er usportslig. De hindret bevisst folk fra å komme fram ved å sperre veien. Dermed lå vi stengt bak i feltet med feriepuls, mens mannen i brudd suste i fra. Hver gang jeg prøvde å komme forbi ble jeg sperret og var flere ganger nære å velte da de kjørte inn i framhjulet mitt. Den “gameplanen” mener jeg CØ kan ta med hjem og stappe opp i et visst sted. Til slutt kokte det over for Jr. Han skjønte han var sjanseløs med dagens form så han gikk i krig. En lang brytekamp endte på mirakuløst vis uten velt og skader.
Hele feltet sitter igjen frustrerte og forbanna. De har gledet seg til denne dagen lenge. Det er Vestlandets store sykkelfest. Noen har reist langt og ladet opp lenge. Så blir sjansene til mange ødelagt av denne gjengen i front. Jeg var så forbanna så jeg i etterkant er redd for hva jeg kunne funnet på. Sa også ting som definitivt ikke egner seg på trykk. Har opplevd denne taktikken begge gangene jeg har syklet Nordsjørittet. Aldri i noe annet ritt. Har heller aldri sett i TdF at et lag legger seg 7 mann i bredden og sperrer hovedfeltet når man har folk i brudd. Da legger man seg bak og lar andre gjøre jobben. Så tror ikke dette er akseptabelt i landeveismiljøet heller. Om jeg skulle ta feil omkring akkurat dette så er det uansett slik at man tar skikken dit man kommer. Selv om Nordsjørittet er så lett teknisk at det kan vinnes av landeveissyklister så er det fortsatt et terrengritt. Og i terrengritt funker det ikke slik. Der kjører vi og taktisk, men ikke usportslig. Rytterne i Coop Østerhus er proffer som er gode nok til å vinne uten å ødelegge rittet for oss amatører som søker en god sykkelopplevelse. Om de vil stå med enda mer hevet hode på seierspallen neste år så legger de om taktikken litt.
Vi kommer tilbake og gir dere fight;)

Anders Fisk      

lørdag 13. juni 2015

Rett i dass

Da har Jr steget ut av eksamenståka for denne gang. En særdeles blytung og langtekkelig periode jeg ikke kommer til å savne. Dagene de siste månedene har gått i 110, dvs. 166,6 % for å være helt nøyaktig. Planen om å fullføre studiene på 4 år ble snudd på hodet da jeg en dag i februar bestemte meg for å melde meg opp til resten av eksamineringen ved HIOA. Undrer meg fortsatt over hva som fikk meg i humør til å gjøre det. Spiller ingen rolle, ut av all tåkevandringen har det kommet en ingeniørgrad, ble fortalt på skoleavslutningen at ingeniør stammer fra ordet geni, kan leve med det.
Sesongen har for lengst rullet i gang, og det er på høy tid med et tilbakeblikk på bataljene som har funnet sted.

Resultat av høy stressfaktor, rett i dass 



Begynte i år som i fjor med NC-åpningen i rundbane på Darbu. 1,5 times trakassering av lungene og et stusslig resultat er dekkende nok, men når ingen ribbein eller andre kroppsdeler ble liggende igjen på de glatte stiene i Øvre Eiker fikk jeg akkurat det jeg kom for. En beinhard gjennomkjøring. Eller som det så ufint heter i vokabularet til storebror, en ballehard gjennomkjøring.





En uke senere ble det straks mer alvor. Da var det norgescupåpningen i maraton som sto for tur på Helgøya. Det eneste skjæret i sjøen for et strålende arrangement der var at de har sluttet å gi ut kopper til alle som fullfører. De klassiske Helgøyatråkketkoppene er det nærmeste jeg er å besitte et komplett servise.  

På Helgøya faller folk som fluer utover i rittet. Runde 3 kan ha ulike scenarioer. Du kan avansere kraftig og føle at livet er som en dans på roser med verdens peneste dame. Alternativet er et mareritt hvor laktatverdiene og krampa hjemsøker deg som skallebanken etter en alt for hard bytur. Heldigvis var jeg i første kategorien denne gangen, vært i den andre for mange ganger før. Fikk akkurat tråkket inn Repshus på 6.plass før stadion, uten at det hjalp en dritt. Konklusjonen er at jeg fortsatt må styre unna å spurte mot den mannen. Endte som nummer 7, tar med meg det.

Deretter var det rett i dass igjen og noen dager i sykesenga og en avlagt økonomieksamen før ny ritthelg. 3-dagers norgescup rundbane på Kjelsås. Valgte å kjøre to av dem, samt løpe 3x lille Besserud på Holmenkollstafetten samme dag. Tenkte det var lurt å starte på igjen litt pent etter sykdommen. Ingrid Kristiansen var heldigvis å heiet på sykkelrittet og ikke på stafetten. Tror ikke hun hadde latt seg imponere av Jr sine stive stylter for tredje gang opp til Slemdal. Ble for øvrig 15 på syklingen på lørdag, noe som egentlig ikke var så gærent. Fredag gikk jeg på tryne og litt forskjellig, så det ble ikke det store.



På kristihimmelfartsdag var det Terningenrittet på Elverum som gikk av stabelen. Et kjempeartig og fartsfylt drama som utspiller seg blant rødfis og granater på stiene inne på militær sone på Terningmoen. Her klarte jeg å dra i land årets første pallplass til tross for høyst middels form og et sterkt startfelt. Lettkjørte stier i høy fart passer meg bra, og med den deilige fulldemperen fra Trek ble ikke rittet noen mindre opptur.



17. Maisykkelen 2015


Deretter fulgte 2. runde av NC maraton, Montebellorittet. Optimismen rådet etter en såpass god første runde på Helgøya, og selv om hodet begynte å merke omfanget av pensum var håpet om å nærme seg pallen tilstede. Det håpet forsvant like raskt som kakefatet hos Fiskvik i første bakken. Var ikke helt på lag med beina mine, og måtte fort konstatere at jeg raste bakover i rekkene. Det løsnet dog noe utover og fikk kjørt meg opp til en grei 10.plass. Men innerst inne en liten nedtur...



Så kom det et ritt jeg aldri kommer til å glemme, velger derfor å utdype noen opplevelser derfra mer på detaljnivå. Det er sagt så meget om årets terrengsykkelritt. Det kan allikevel ikke bli sagt nok, for det var en batalje av sjelden vare. 4,5 time som griser i gjørma.  

293 mann var påmeldt to runder, nøyaktig 200 færre kom i mål. Det sier vel i grunnen nok. Både om forholdene, de 90 typene og ikke minst de 3 damene som fullførte to runder.
Når det gjelder selve rittopplevelsen følte jeg alt starte ganske så bra. Fant en viss flyt i det voldsomme gjørmebadet, og fant en marsjfart jeg følte var brukbar uten at den kostet meg alt for mye. Ikke var jeg særlig kald, og jeg sto til og med uten mageplask når jeg nærmet meg runding. Begynte faktisk å like hele konseptet. Fikk colaflaske og fikk pælma brillene hos mamma og pappa inne ved runding. Ut på runde 2 var jeg offensiv i hode, og klar for å avansere.

En time ut på runde to blir alt snudd på hodet. Kommer i godt driv over en furuhaug, ned fra haugen var det en bratt skrent med et lite Atlanterhav av et gjørmebasseng i bunn. Skjønner raskt at dette kan bli et potensielt problem. Prøver desperat å manøvrere Superflyen ut av stien og rundt avgrunnen. Lykkes ikke med det. Får med meg god fart når framhjulet forsvinner i dypet, over styret med Jr, og midt uti dammen med sykkelen oppå meg. Får en følelse av å forsvinne helt, litt usikker på om jeg skal ta et svømmetak eller om jeg skal prøve å stå opp. Velger det siste, og oppdager at jeg heldigvis fortsatt er i Østmarka. Konstaterer at sansene er forsvunnet, det samme er sykkelen. Må ofre et minutt for å finne meg selv og utstyret. Fjerner gjørme fra de mest kritiske stedene, type øyne, ører og nese. Graver frem igjen colaflaska jeg fikk av mamma ved runding og hopper på igjen.




Etter dette er flesteparten av de gode minnene over. Jeg blir kald og stiv, noe som gjør at de koordinatene ferdighetene fordufter. Når jeg i tillegg krønsjer pedalen så mye at ene skoen nesten ikke henger fast blir det vanvittig mye kålrabi resten av rittet. Sliter meg inn etter beste evne på en 10.plass. Vanskelig og ikke være fornøyd med det etter en sånn tur. Men storebror mener jeg bør klare bedre, lett for han å si som sitter hjemme i sofan..





Mot alle odds sto jeg med startnummer på styret ca 22 timer senere. Elgrittet på Høland. Hva feiler det meg? For det første hadde jeg en tanke om å kjøre meg skikkelig i veggen for å så bygge opp en formtopp mot Nordsjørittet og Trans Ø. For det andre ville jeg se om det var mulig å hjelpe Anders mot ulvene, type Hard-Rocx Abax og Sepura Toyota. Det var det ikke, Anders ble nummer 3 og jeg nummer 7, med det som trygt kan klassifiseres som feriebein. Og med null bidrag til storebror.








Planen om å bygge opp en formtopp gikk greit i vasken da jeg ble sjuk igjen før helga. Denne gangen var det bokstavelig talt rett i dass. Med både feber, skallebank og en uønsket hyppighet på dobesøkene ble det 4 dager helt i horisontalen. I gang igjen nå, men spent på hva det kan holde til før et av vårens største mål, Nordsjørittet som går av stabelen om ca 3 timer. Norges nest største ritt etter birken, anført av team Coop Østerhus. Vi skal i hvert fall gjøre hva vi kan for å gjøre livene deres så surt som overhode mulig

Østerhus vs Mesterhus.. Følg med!!






Eirik