søndag 25. oktober 2015

Lysere tider




Høst blir til vinter. Kuldegrader kommer smygende, og døgnets lyse timer blir stadig færre. Sjelden har vel eierne av denne bloggen vært lengre nedi gjørma enn nå i høst. Anders fikk seg en brutal skrell etter kræsjen. Morfin var hovedernæringen i flere uker og alle former for fysisk aktivitet utgikk selvfølgelig. Mulig hormonene fikk kjørt seg litt etter alt det gode stellet av flotte pleiere på Ullevål. Hva vet vel jeg, kan bare tenke meg etter å ha vært på besøk opptil flere ganger.

Det har vært alt for mye kålrabi for min del i høst også. Ikke har jeg kræsja, og ikke har jeg spist noe morfin, men en eller annen form for totalt havarisyndrom har beleiret seg i min kropp. Uglene som traff mosen et par dager før birken slo seg til ro. Skyhøy hvilepuls og rekordlavt overskudd. 7 uker uten trening og ny verstenotering på badevekta ble en realitet. Flaks at det ikke kom opp tre siffer på vekta. Livets brutale fakta.


Når ting går på tverke er Doktor B en god mann å ha. Om det er disseksjon av sittesår på de eklest tenkelige plasser, kvitte seg med virusinfeksjoner som i dette tilfellet, eller bare noe så tradisjonelt som å ta drepen på seksuelt overførbare sykdommer i hopetall. Jeg vet heldigvis lite om det siste, men uheldigvis alt for mye om det første. Smått usikker på hva som er verst. Kommer an på omstendighetene og omfanget vil jeg tro. Det finnes ingen heksekur mot virus. Det kan ta tid, og tålmodighet er stikkordet. Flaks jeg er en rolig og tålmodig type når det gjelder slike ting. Et siste råd fra doktoren på den tålmodige veien: "No tenkjer du meire på elg og brudar enn form og trening Jr, så blir dette bra". Som sagt, så gjort, og nå er jeg ihvertfall i stand til å gå opp trappa uten å hyperventilere. Kan neppe ha vært ubytte av elg- og brudejakt som har gjort susen. For det har vel vært delvis under pari i høst. Selv om et par av skogens tidligere konger ligger i frysen. Og selv om min kjære far har observert det han liker å kalle simler på besøk i Aumliveien i korte øyeblikk. Nok om det, dette er en sykkelblogg og ingen alminnelig erotisk novelle.  Fått syklet noen veldig små turer på en veldig flott sykkel ved navn Trek 9.8 SL Procaliber. Hun skal være vår følgesvenn i 2016, og etter de første datene er jeg positiv. Kjemien stemte og vi fant tonen.







Litt om henne: Fantastiske kjøreegenskaper. Lett, smidig, og med den nye iso-speed patenten mottar hun alle mulige støt på en aldeles strålende måte. Geometrien er kanskje det råeste i mine øyne. Uansett stilling og underlag blir du som rytter sittende igjen med kontrollen, du er sjefen og kjører showet. Nye og bredere nav på hjulene gir en enda stivere opplevelse enn tidligere. Du trodde kanskje ikke det var mulig, men joda, undrenes tid er ikke forbi.

Da aller siste del av sesongen gikk rett i dass for både liten og stor hos Fiskene ble det brått off-season uten noe avsluttende blogginnlegg. 2015 ble som alle andre år fylt med både oppturer og nedturer. Sånn er det i denne businessen, men viktigst av alt er at 2015 også ble fylt med opplevelser og inntrykk vi tar med oss videre. Gode minner og flotte stunder vi ikke opplever så mange andre steder. Sender en ydmyk takk til våre samarbeidspartnere som har tro på jobben vi gjør. Uten dere hadde det vært umulig å leve ut sykkeldrømmen på samme måte. Tusen takk også til alle dere som bidrar for laget vårt. Dere vet selv hvem det er. Ingen nevnt, ingen glemt sies det. Takk også til alle gode og mindre gode konkurrenter. Dere legger grunnlaget for galskapen. Skal tenke på hver og en av dere under siste minuttet av vinterens brutale rulleintervaller.

Nå er eldstemann oppe på rulla igjen. Smilet er på plass og snart er til og med hagla tilbake på skuldra. Jeg er klar for å komme ordentlig i gang, kjenner det kribler veldig etter å komme tilbake til normalen.

Nå har veien tilbake startet. Starter med en drøy oppoverbakke, så får vi håpe det slaker ut fort som fy. No time to loose. Det er drøyt 260 dager til NM i Engerdalen. Det er tid nok, men det går fort.

Nyt siste rest av den flotteste årstiden!














Eirik

onsdag 9. september 2015

Plutselig god tid..

Bloggen til Lillegutt og meg har til tider vært som et spøkelseshus i sommer. Øde og forlatt. Vi har masse på hjertet og mange jern i ilden, for mange. Tiden er vår verste fiende..  Vårt største ønske fra julenissen er at døgnet skal få 28 timer.


Plutselig. En mandag ettermiddag den 31. august snur alt på hodet. Et drag opp Grefsenkollen, en litt brå sving, en landeveissyklist på vei ned. Jeg svinger høyre, han svinger venstre, Pang. Det bråstopper. Hjertepumpa slår, blod og adenalin pumpes ut i kroppen med høyt trykk. Noe av det renner nedover ansiktet. Jeg har møtt bakken før, alltid tenkt at dette gikk bra. Smerten har tidligere kommet gradvis mens adrenalinnivået har avtatt. Noe er annerledes denne gangen. Jeg kjenner det umiddelbart. Faen, dette er ikke bra. Får hjelp ut av veien. Kragebeinet er brukket, det ser jeg med en gang. Har sett nok Tour de France til å kjenne igjen hånda som henger og beinet som stikker fram. Er også tungpust. Ambulanse er på vei hører jeg en snill og hjelpsom dame si. Mari er også på vei. Mari henter Trek’n, ambulansen henter meg. Mannen jeg møtte kan sykle hjem, tilsynelatende uskadd. I ambulansen får jeg på nakkekrage. Kjenner venstre side er mørbanket. Ved ankomst sykehuset står sikkert 10 personer klare på akutten. Jeg blir sjekket fra topp til tå. Det konstateres et nakkebrudd, et brukket kragebein, et brudd i skulderen, seks brudd i ribbeina, en punktert lunge, et kutt rundt øyet og noen skrubbsår. Klassisk blåmandag,

Har sett bedre ut
Det er ni dager siden denne blåmandagen. Søte sykepleiere har servert meg mat til alle døgnets tider. Jeg får akkurat det jeg trenger av smertestillende. Velferdsstaten Norge fungerer. Folk klager på ditt og datt i disse valgtider, men i bunn og grunn er vi heldige her i kalde nord. Kunne selvfølgelig skrevet en lang blogg om kommunikasjon, venting og kø i helsevesenet, men har viktigere ting å bruke kreftene mine på om dagen… Har vært hjemme et par dager, men er tilbake på Ullevål nå. Skal operere bruddene i skulderblad og kragebein i dag. Etter dette vil pila forhåpentligvis peke kun en vei.
Sjukehusmoten får terningkast 2.
Jeg har imidlertid et problem. Jeg har ikke tid til å ligge her på sykesenga. Jeg har verdens beste jobb på Mailand. Jeg tar matteutdanning i høst som jeg definitivt bør jobbe med. Jeg har to stykker hjemme i Lunden som elsker meg. På fjellet venter både elg og rein på meg. Og mellom slagene innbyr Nordmarka til de flotteste sykkelturene nå på høsten. Høsten er jo min tid, den beste tida, tiden for de gode opplevelsene. De opplevelsene får man ikke på Ullevål sykehus..

Uansett, man må angripe dagen slik den er. Man får summet tankene her man ligger i en lett morfinrus. Alle sier jeg bir bra, det er det klart viktigste. Det kunne gått skikkelig galt denne gangen.  

Men nok filosofi. Dette er en sykkelblogg. Sykkelsesongen ble definitivt avsluttet denne mandagen i Grefsenkollen. Var det en god sesong? Nja, våren var bra, ikke høsten. Vårens høydepunkter var 3. plassen i Nordsjørittet og en dobbeltseier i Trysilrittet. I tillegg kjentes formen god og jeg hadde flere dager i flytsonen på to hjul. Tar man i betraktning at våren bydde på en del utfordringer utenfor min lille sykkelboble så må den oppsummeres som en sportslig suksess. Sommerferien skulle kombinere familie, feriering og litt flere timer på to hjul. Høsten hadde fire store høydepunkter. Grenseritt, NM, Vasa og Birk. Plasseringene ble 14, 15, 19 og 22. Hederlige plasseringer sier folk.. Bla, bla, bla…
Sitter og funderer litt på om jeg har for høye forventninger til meg selv. Ikke fordi jeg ikke har potensial. Men fordi jeg kanskje ikke kan forvente topplasseringer med den tiden jeg bruker på syklingen. Selv om jeg jobber som realist er jeg likevel født optimist. Har et medfødt konkurranseinstinkt langt over gjennomsnittet.

I år skal jeg jobbe 70 % studere 50 % matematikk, være pappa, sykle for å nå mine mål og holde på med litt andre ting innimellom. Man trenger ikke ta videreutdanning i matte for å skjønne at jeg slipper å kjede meg. Derfor passer det dårlig med treningsfri en lang periode nå. Jeg har aldri nok tid for å ta igjen de tapte treningstimene. Mens jeg ligger her har jeg tid til å kjenne etter. Er det verdt slitet? Orker jeg å trene meg opp igjen? Gidder jeg å prøve å komme tilbake neste år?

Svaret virker klart, svaret er ja. Men jeg skal fortsette som før. Syklingen er min hobby, den skal ikke gå utover det som virkelig betyr noe.

Treningsgleden, samholdet, turene og spenningen er krydder i hverdagen. De fleste lever A4, jeg unngår dette så godt jeg kan. Spørsmålet er hvordan jeg skal gjøre det. Jeg konstruerer meg et svar, en plan. Jeg skal ta noen valg. Gjøre noen prioriteringer. Opplevelsen av høstens ritt har gitt meg noen svar, noen svar jeg innerst inne visste fra før. I Grenserittet og CykelVasan var jeg med teten hele veien. Jeg var i brudd. Var aktiv i front og hadde en fair sjanse. Selvsagt er det ikke tilfeldig at jeg havnet nede på lista i innspurten. Jeg var for dårlig. Men noen tilfeldigheter spiller også inn. Jeg satt ikke på rett sted til rett tid. Jeg gikk ikke i det riktige bruddet. Det kunne skjedd. Jeg kunne vært der oppe. Formen var på topp begge gangene. Jeg kjente på følelsen. Følelsen av å være i toppform. Den vil jeg oppleve flere ganger.

Oppladningen til Birken ble litt så som så med forkjølelse. Likevel var jeg blant de piggeste terrengsyklistene. Jeg var akkurat for dårlig når seiersbruddet gikk. Jeg satt i front, hadde alle sjanser i verden til å være med. Orket bare en kilometer. Da røyk strikken. Mistet bakhjulet til CF Hagen og så det forsvinne innover vidda. Visste det var gullhjulet. Forskjellen på fulltidsutøver og amatør gjorde utslag. Men jeg var i nærheten. På en maks dag er jeg kanskje med, den bakken passer meg godt, det vet jeg. Uansett kult med seier på CF. Den var fortjent, han har gjort jobben.
NM på Rjukan ente med en 15 plass. En snau halvtime bak nevnte Hagen. Bakkene var for bratte, terrenget for krevende og rittet for langt. En treningshverdag med korte harde turer kombinert med en kropp på 80 kg passet ikke i dette NM. Jeg hadde aldri en følelse av å være i nærheten. Jeg var sliten og lei. Motivasjonen sank i takt med antall minutter opp til tet og antallet kilometer på knotesti. Pulsklokka viser at jeg aldri var i nærheten av Vasa, Grense eller Birkpuls på NM. Var ikke nok gira, var aldri i posisjon til å orke å gå i kjelleren.

Det er en slags mote i sykkelnorge som sier at jo mer knotete sti, jo mer gøy er rittet. Fulldempersalget har eksplodert. Bra er det, folk kommer seg ut i skogen! De kommer frem selv der den groveste traktor må melde pass. Jeg sykler sjelden på knotesti, synes ikke det er SÅ jævla kult. Sikkert fordi jeg er elendig på det. Men jeg har blitt vant til sånt, å skille meg ut i sykkelmiljøet. Hår på leggene, sykler heller en time hardt på grus enn tre rolige i steinura, spiser bacon til frokost om jeg vil og tar mer enn tre hang-ups. De innfødte tror jeg er gal, jeg lever svært godt med det..

De beste opplevelsene fra denne sesongen har jeg fra ritt som Nordsjørittet, Trysilrittet Grenserittet og CykelVasan. Her kunne jeg bidra, her var jeg framme og preget rittet, her hadde jeg en real sjanse. Her går det i overfart i perioder, roligere i andre perioder. Her må man tåle fartsendringer. Her spiller taktikk og tilfeldigheter en vesentlig rolle. Det er her jeg har min mulighet. Her jeg kan utnytte mine ferdigheter, watt og kilogram. I NM og de øvrige lange, seige tekniske rittene er det mann mot mann. Timer etter time. Kampen mot klokka. Evnen til å ligge på terskel i mil etter mil er avgjørende. Den mister man når man aldri trener på det. Jeg er ikke god nok teknisk. Jeg holder ikke i fire timer. Jeg kan bli bedre. Har prøvd i mange år, hatt framgang, men er langt fra best. Når man setter av begrenset til trening må man finne sin vei.


Min satsing vil rettes mot grusrittene. Det er her jeg kan få ut mitt potensial. Jeg har for sterkt vinnerinstinkt til å være fornøyd med et ritt fordi stiene er fine. De flotte turene er den største motivasjonen i treningen. De får jeg på ski, sykkel eller med børse i det daglige. Når jeg drar på ritt er det for å vinne. I 2016 blir denne satsingen enda tydeligere. Treningen spisses enda mer. Jeg er 30 år. For gammel til å kjøre ritt uten mål og mening. Jeg har fått min store NM mulighet. Den fikk jeg på Geilo en septemberdag i 2013. Den ene gangen NM løypa passet meg. Jeg grep den sjansen! Jeg skal gripe den igjen om den kommer. Neste år skal jeg gripe nye sjanser, neste år. Må bare bli operert først, nå kommer ortopeden snart å henter meg håper jeg..


tirsdag 1. september 2015

Birkebeinertider og andre smeller

Sitter å kjenner på andre runde med herpesblemmer denne uka, mens jeg tenker tilbake på birkenhelgen som er tilbakelagt. Herpesblemmer på leppa om noen var i tvil.

Har aldri fått fullklaff på Birken. Kan ha en sammenheng med at det er verdens største terrengsykkelritt. Etter dager med tidvis god form utpå sensommeren var håpet om at Birken 2015 kunne bli en flott opplevelse. Jr begynner å få sin dose med erfaring fra birkenritt han også. Har fjoråret friskt i minne da den klassiske birkenpinsen var gått fra sølv til gull grunnet 5 deltakelser. 

Birken er på mange måter et spesielt ritt, men i likhet med mange andre har det sine avgjørende faser. Det er opp til Skramstad, gjennom terrenget, opp Rosinbakken og ned Ballettbakken. Den siste tiden har mye av fokuset på trening ligget rundt disse 4 partiene. De rare blikkene fra folk på Ullevålseter var mange da undertegnede kom løpende med sykkelen forrige onsdag.

Birkenhelgen starter i år igjen i servicebransjen på fredagens ultrabirk. Sammen med søster Andersen fikk jeg delt ut totalt 24 flasker og x antall barer og gèler til ultraslitne syklister. Med en vinnertid på drøyt 6 timer sier det seg selv at behovet for sqeezy var stort! Ola Kjøren tar her en veldig fortjent seier foran Trek-kollega Henrik Kippernes, mens Ole Hem blir nummer 3. Våre menn ender henholdsvis på 5,6 og 11(Martin, Doktor.B og Knut E). Jeg synes de står på bra gjennom den sinnsyke kraftanstrengelsen dette tross alt er. Jeg tester Ballettbakken på Lillehammer før jeg vender nesen mot Elverum igjen. En følelse av symptomer man ikke ønsker seg dagen før dagen kommer snikende på bilturen tilbake. Prøver og ikke tenke så mye på det, men når middagsbuffeen på Elgstua ikke er mer enn sånn passe attraktiv aner jeg ugler i mosen. Tar en tidlig kveld og håper på det beste.

Foto: Østlendingen


Plutselig er det lørdag. Om jeg føler meg bedre eller om jeg prøver å fortrenge fakta er nok ikke godt å si, men hodet må være med fra start, så jeg innstiller meg på det første. Virkeligheten innhenter meg raskt idet vi forlater Rena, beina er ikke så innbydende som jeg håper. Allikevel føler jeg at det går brukbart opp mot Skramstad. Som ventet eksploderer tempoet når vi kommer inn på gruveien. Scenarioet gjentar seg, og de minst dødelige i elitefeltet siger ifra. Sier til meg selv at det er uaktuelt å stå igjen på perrongen en gang til, reiser meg for å støte meg opp til de. Passerer storebror med en meter før realitetene melder seg. Melkesyra løper løpsk i hele kroppen min. Bare å sette seg ned igjen å innfinne seg med livet. De 7 beste drar avgårde...

Alltid hissig på grøten ihvertfall


Gjør en brukbar figur gjennom terrenget og kommer ut et sted mellom 10 og 15.plass. Det er folk foran og bak, og skjønner at her vil det samle seg en gjeng fra 8.plass til et stykke bak i leksa. Vil så gjerne bidra i gruppa, gjør et ærlig forsøk på å hente de foran, men har fint lite å bidra med. Det kommer opp folk bakfra parallelt med at min form daler og beina svikter. Lurer meg med opp fra Kvarstad, men idet vi kommer inn i Rosinbakken er det over og ut. Sitter igjen på toppen med en tynn mann fra Lillehammer i motvinden. Vi seigpiner oss forbi Elgåsen, Storåsen og Sjusjøen før vi får selskap bakfra. På Sjøseterveien setter krampene inn for fulle mugger, jeg må i grøfta, ikke bare en, men to ganger Kampen mot konkurrentene har blitt til kampen mot krampa. En ny bataljon kommer feiende forbi uten at jeg er i stand til å løfte en finger. En funksjonær på motorsykkel ser lange bein sprellende i grøfta, kommer stormende til for å hjelpe. Blir etterhvert i stand til å komme meg på sykkelen igjen ved egen hjelp og fortsetter. 

Et uhell kommer sjeldent alene, og for å krone en kølsvart dag seiler jeg rett inn i gjerdet i bunn av Ballettbakken. Med en venstreside som en raspet pizzaost kommer jeg meg omsider i mål. Tom på alle mulige måter... .Noen videre konklusjon om lørdagens prestasjon er ikke nødvendig. Skal man hevde seg i Birken nytter det ikke å være 97 %, da blir man spist levende. Anders gjør en grei figur og ender på 22.plass. Bare å gratulere Carl Fredrik med seieren. Den har du virkelig fortjent.

At man må melde pass mot overmakten på en dag hvor ikke alt fungerer, det er greit. At røde-kors personellet hadde plassert bandasjene på min venstre fot feil vei, slik at plastrene satt som støpt når min kjære mor skulle bytte i går, det er ikke greit. Bedre lykke neste gang til de altså!

Til slutt, en mer alvorlig  og kjedelig nyhet. Anders sin 22.plass i Birken er nok dessverre hans siste opptreden på sykkel for en stund. Som mange allerede vet var han ute for å sykle intervall i Grefsenkollen to dager etter helgens ritt. Det endte med frontkollisjon med en annen syklist, og en skikkelig skrell. Han har det etter forholdene bra, men sitter igjen med brudd i skulder, nakke, kragebin, ribbein og punktert lunge. En sånn trøkk ville nok fått de fleste til å svartmale situasjonen, tenke mange negative tanker. Sånn er ikke du skrudd sammen. Rolig og balansert som alltid forteller du meg på telefon at vindforholdene er gunstig med tanke på reinsjakta på Alvdal. Du skulle være med svigerfar til helgen, men meddeler nå at den plassen kan jeg overta. Du kommer deg raskt på beina igjen, og kommer sterkere tilbake. Det er jeg sikker på. Du er en tøffing! Kanskje blir det ledig plass på en stubbe ved lillebrors elgpost om noen uker også.



Eirik



tirsdag 18. august 2015

Høstfest

På tre uker har jeg og min kjære storebror syklet Grenserittet, NM og Cykelvasan. Tre merkedager som har svirret rundt i hodene våre under mang en treningsøkt det siste året.

Juli ble en knirkefri affære. La om treningsplanen i inngangen til måneden da ting gikk totalt på tverke utover våren. Fokuset var på topp foran hver eneste økt, og jeg kjente raskt at kroppen begynte å svare knallbra på trening. Gjorde akkurat den jobben jeg bestemte meg for, og fikk logga ca 70 timer i Juli. Det timeantallet skremmer ihvertfall ingen av mine argeste konkurrenter, men at 15 av 34 økter var harde skremmer kanskje noen av dem. Når jeg i tillegg fikk stå på toppen av pallen både 1, 2, 3 og 4 gang var smilet definitivt på plass før August. Verdt å nevne er det vel også at Anders syklet 3 av de 4 rittene jeg vant J Ble nok for mye iskrem med strø og det gode liv på han i Italia.

Så var det alvor! Først ut var Grenserittet. Det er en fryd å gå løs på sesongens høydepunkter når du vet at formen er der den skal være. Det jeg i min egen treningsdagbok kaller kalasbein er de beina du ønsker deg ved inngangen til en sånn periode. Og det hadde jeg nå. Det hjalp ikke en pøkk, og Grenserittet endte med et purkstusslig resultat. Så nært, men allikevel så fjernt. Det er sykkelsporten og grusrittene på godt og vondt. Lite som skiller himmelen fra helvete. Formen var upåklagelig, satt bra plassert og gjorde hva jeg kunne for å bidra til høy fart hele veien. På et tidspunkt var vi faktisk bare ni mann i tetfeltet, og tre av dem fra vårt eget team. Meg selv, Anders og Martin. Istedenfor at dette holdt inn ble vi hentet av en hel bataljon bakfra og det hele roet seg. Mot slutten blir det bare surrball for min del. Først flyr jeg en tur ut i blåbærlyngen på et rimelig ugunstig tidspunkt. Fikk en liten dytt fra sida, men kan for det meste takke meg sjøl for flygeturen. Så kommer jeg meg opp igjen. Ligger på hjulet til Haldens store hjemmehåp Thomas Engelsgjerd ved inngangen til en teknisk utforkjøring. Tror jeg ligger smart helt til han rett og slett tar snarveien inn på stien å skaffer seg første posisjon. Får med seg sin Australske lagkompis på shortcuten. Om veivalget går på kjentmannskvota, eller om det var en manøver litt på kanten for være opp til andre å avgjøre, men skal ihvertfall sørge for at det ligger både steinblokker og piggtrå der neste år :D



De kjører bajas ned til bunn og det blir mye vann mellom båtene. Så mye vann at tetgruppa deler seg i to. Uansett om Hard-Rocx gutta tok snarveien er det egne ferdigheter som svikter. Skuffende, men sant. Stivgaffelen blir nok stående igjen i garasjen hjemme under neste års grenseritt. Gjør et ærlig forsøk sammen med Vidar Mehl på å kjøre oss opp igjen til de foran, men det nytter ikke. De gir sjølsagt flat fjøl for å holde oss bak.

Dessverre satt resten av gutta på laget bak meg ned bakken og vi rullet dermed inn til henholdsvis 11, 14, 15. 22 Close, but no cigar....

NM på Rjukan kan oppsummeres med et ord bestående av tre enkle stavelse for min del, DNF! Slet med en småsjuk kropp etter grenserittet og forventningene var ikke akkurat på topp. Kom meg uansett på start, og hadde en klokkeklar plan om å ta det i mitt tempo. På 110 km med så mange høydemeter er det mulig å spenne bein på seg selv mange ganger. Prøvde å følge planen, det holdt 30 km. Kræsj, bom, bang i grøfta og bøyd girøre. Sykla på alt for tunge gir til neste langing. Fikk sykkelen i stand igjen før jeg trilla videre. Det gikk i saktefilm og kroppen ville ikke være med på dette. Gjorde det eneste riktige, tenkte fremover. Hoppa inn i langebilen på Kalhovd og kjørte hjem. Tor Halvor blir lagets beste, gjør en kjempeinnsats å kommer inn på en solid fjerde plass. En fjerdeplass i en konkurranse med tre medaljer vil alltid føles forjævlig, men prestasjonen står det fortsatt stor respekt av. Undrer meg igjen over hva den mannen er laget av. Gratulerer til Calle, Ola og Lars som tok årets medaljer. Må vel sies å være verdige medaljevinnere alle tre.

Vakker natur står igjen som mine beste nm-minner i 2015


Sist ut av de tre, Cykelvasan. Atmosfæren og stemningen man møter i "söta brors" rike må bare oppleves. Et plettfritt arrangement det er en nytelse å delta i.

Fra første rekke på starten tar jeg teten i det masterbilen slipper. Her ligger jeg helt til den eneste med maken drakt og etternavn kommer opp på siden av meg. Innover flatene tar Trek Mesterhus kommandoen. Som på Grenserittet går det uten noen form for trøbbel i starten. Sitter langt fremme og prøver å bidra til høy fart. Dessverre er det bare vi og noen svensker som ønsker seg det. De andre venter på spurten ser det ut til. Det har ikke jeg tenkt til å gjøre et år til. Formen er god nok til et bruddforsøk, og idet en av fire svensker fra landeveislaget Tre Berg Bianchi prøver seg er jeg ikke vond å be. Det er tidlig, men vet jeg må ha med en bra mann skal de våte drømmene kunne realiseres. Vi samarbeider godt og vel i et par mil, og opparbeider oss en luke på borti 50 sekunder på det meste. Det blir sjølsagt aldri nok, men plan B er at de beste svenskene skal kjøre fra røkla i bakkene før Oxberg. Det gjør de faktisk nesten, og vi er på et tidspunkt 7 mann foran. Øyner håpet og formaner på svensk at «nu kör vi som fan va» Får forsåvidt god respons på forslaget, men spurtkanonene som har gjemt seg i gruppa bak aner faren og våkner til liv. Dermed hekter pulje to seg innpå igjen og vi er like langt. Forskjellen er bare at jeg har svidd mest krefter av alle…. Mot slutten er det uro i feltet, masse bruddforsøk og høy fart. Jeg og Anders prøver etter beste emne å komme oss av gårde, men det er ikke lett. En liten mil før mål kommer en mann seg av gårde. Han holder på mirakuløst vis unna for ulvene bak og får utløp for det meste idet han kan ta imot kransenkullan av damen i bunad inne i Moraparken. En vannvittig bra prestasjon. Jeg og Anders blir statister i spurten og ender som henholdsvis 19 og 20. I ritt som Cykelvasan må man ta et valg. Spare alt til slutten eller prøve seg underveis. Hverken jeg eller Anders er i stand til å vinne noen spurt inne i Moraparken, så vi må prøve det første. Det er selvfølgelig en stor skuffelse å rulle over målstreken. Så lite igjen for så mye innsats. Men jeg tar med meg det positive. Gjorde som jeg hadde planlagt, var offensiv i hode hele veien. Jeg tror i en alder av 23 år at det er veien å gå for videre utvikling. Håper i hvert fall det.



Alle som kjenner meg godt vet at jeg er en over snittet dårlig taper. Det har jeg vært helt siden jeg lærte meg ulike spill- og konkurranseformer i barndommen. Da slet jeg hardt med å holde humøret tilbake, og stemningen rundt meg bar nok ofte preg av det. En litt eldre utgave av Jr skjuler bedre for sine omgivelser hva han egentlig føler. Men de aller nærmeste må nok fortsatt leve med en taus gutt i bilen hjem om ting ikke går veien.

Nå står jeg igjen helt tomhendt etter disse tre rittene, det er det bare å innse. Det dummeste man gjør er å irritere seg over ting som har skjedd. Det er enkelt å si det, men vanskelig å praktisere enkelte ganger. Mange snakker om marginer på feil side i disse rittene. Ja, det er små marginer, men når Wengelin drar inn sin tredje strake seier i Grenserittet skal ingen fortelle meg at det har med marginer å gjøre. Man får som fortjent. Før eller senere. Jeg føler selv at jeg er i nærheten av å lykkes. Kommer nærmere for hvert år. En dag går bruddet i Cykelvasan inn. Jeg kommer til å prøve om og om igjen så lenge lysten er der. Så lenge det terger og irriterer meg så jævlig hver gang jeg taper. Det ble ingen høstfest i år, men det kommer flere muligheter...



Nå er det birken neste, før 2015 blir kronet på Andersen sin hjemmebane i Engerdalen. Neste års NM. Da skal gutta fra østerdalen være i form!



Eirik


fredag 31. juli 2015

Nå smeller det!

Juli måned deler på mange måter sykkelsesongen i to. Det er store ritt på våren, og det er store ritt på høsten. Midt på sommeren er det i større grad trening og lokale ritt som preger livet. Storebror tok på seg skribentrollen første del av Juli, nå tenkte jeg å fullføre. Best i den rekkefølgen da hans hukommelse ofte har en tendens til å fravike fra sannheten. Subjektive visualiseringer, sannheter med modifikasjoner.

Jeg gikk inn i Juli med blandede følelser. En sesong som startet så lovende skle bokstavelig talt ned i gjørma etter 4,5 time på Haraløkka i Mai. Følgene ble en Juni med mye ball. Noen ritt endte med fiasko, mens noen ritt endte uten start i det hele tatt. Kom meg akkurat i vater igjen til å få delta på hjemlige trakter under Trans. Dessverre med et grunnlag som førte til lite heder og ære.

Deretter var det hedmarksvidda rundt. Stakk av med seieren rett foran den lange nesa til storebror. Til hans store fortvilelse. "oppgjør på kammerset" var det som møtte meg i Østlendingen mandag morgen. Her snudde en dårlig trend, og videre ble det en fin sykkelreise gjennom Juli. Fått gjort en solid treningsjobb og besøkt toppen av seierspallen 3 ganger.

Moratråkket

Femundrittet


Mot slutten av Juli derimot må junior en tur ned fra sin rosenrøde sky. Fra toppen av seierspallen må jeg avlegge en visitt i løvens hule. I et bygg som kalles hioa. Høyskolen i Oslo og Akershus. Karmaen hjemsøkte meg. Alle med fisk11 på vennelista på snapchat kunne observere at undertegnede kalte seg byggingeniør for et par måneder siden. Snakk om å leke med ilden. Bacheloroppgave og eksamener var levert, men ingen resultater var innkassert. I skrivende stund er konteeksamen til sensurering. Så får høyere makter avgjøre veien videre.

Nå står vi igjen ved inngangen til August. Fokuset er spisset ytterligere, og de største nasjonale høydepunktene står for tur. Interne brødre- og lagdueller er fullstendig tilsidesatt, nå er det alvor. Om tre uker er Grenserittet, NM og Cykelvasan unnagjort... Vi gleder oss til det som er i vente.

 Jobben er gjort, nå smeller det.

Eirik




tirsdag 7. juli 2015

Når alt går veien...

Dette er femte strake året jeg og Eirik har vært i Trysil første helga i juli for å sykle Trysilrittet og Topprittet. Ikke fordi bygda ute på skogen er verdens midtpunkt. Men fordi rittet og atmosfæren er noe som tiltaler oss. Det har imidlertid vært en historie fylt med opp og nedturer. I løpet av årene kan vi skilte med brekt ramme, knekt sete, knekt bakgir, punktering, feilsykling i siste sving før mål som hindret seier, to utdrikningslag ved målgang, konjakkskalle, tarminfeksjon, forkjølelse, løyperekord, Toppsrittseier og Trysilrittseier.



Hele laget sto for første gang i år på startlista. Selvfølgelig var det for godt til å være sant. Nesteby måtte kaste inn håndkledet med forkjølelse. Oppladningen var svært ulik for alle sammen. Singelgutta (les Andersen og Jr) var på Brokeback Mountain oppladning i Engerdal. Den inneholdt visstnok både sykling, skyting, filmaften og 200 repetisjoner av Ellie Goulding`s "Love Me Like You Do". Ryktene fra fjelloppsynet sier også at de nok la veldig mye flesk på brødskiva når de delte siste års damehistorier. Doc hadde som vanlig sovet alt for lite de siste dagene før rittet og avsluttet en lang arbeidsdag med 11 pannekaker til middag før avreise. Hans eneste treningstur siste dagene var et sykebesøk per sykkel til Tolga. Han hadde klare tegn til abstinenser etter kaffe når han hentet meg fredag kveld. Undertegnede har allerede hatt ferie et par uker. Det betyr litt mer hvile, litt mer trening og betydelig høyere inntak av grillmat med god drikke til. 

Jeg og Doc ankommer Radisson Hotell klokka 21 fredag. En biff, en dessert, to liter farris og et teammøte (som selvfølgelig koker bort i våsprat og kaffedrikking) senere er vi i seng. Lørdagen starter med en litt for kraftig hotellfrokost for enkelte. Klokka 10 ruller hele laget ned mot start i Trysil sentrum. Alle gutta utenom meg kjører fulldempa sykkel. Lite høydemeter medfører at avgjørelsen vil falle på stipartiene. Vi vet vi må kjøre fort her da spurtkanoner som Mehl og Repshus har meldt sin ankomst. Ingen av oss vil møte dem på oppløpet og taktikken er lagt deretter. Vi får imidlertid bakoversveis nede på start. I alle fall noen av oss. Doc har lite å legge bakover mens Jr sitt hår er så stivt av voks at det må høytrykksspyler til for å endre fasongen på det. Begge de nevnte spurtkanonene mangler på start. Vi holder oss likevel til planen og skal kjøre fort i ulendt terreng.

Ut fra start setter Bjerkseth tidlig fart i bakken. Jeg og Doc bidrar til å holde tempoet. Singelavdelingen på laget har nok tankene på feil sted for de faller av opp mot toppen av bakken.. Heldigvis for dem sitter det tempohester av god gammel årgang sammen med dem. De bidrar til at feltet samler seg innover Trysils skoger. Inn i første terrengparti er vi sikkert 40 stk samla. Vi holder oss til planen og kjører full maskin i skogen. Smack-smack og 80 % av feltet er borte. Historien gjentar seg imidlertid og gamlekara kjører seg opp igjen ute på veien. Inn i andre terrengparti kommer jeg litt sent inn og havner bak i køa. Må derfor brøyte meg fram gjennom busk og lyng for å avansere. I det jeg løfter blikket kommer et sykkelkjede flygende som en boomerang mot meg. Unngår mordforsøket og ser at Doc sitter å tråkker med 200 i kadens uten at hjulene er med på notene. Skjønner at han er ute av dansen med kjedebrudd. Kommer meg fram i gruppa og holder farten til neste terrengparti. Her kjører jeg til og med et spurtopptrekk inn mot stien og slipper Andersen først inn. Få som kjører fra denne unge karen med tung ADHD nedover på sti. Fulldemperen hans suser nedover stien, jeg legger meg på hjul og lar det stå til. Ute på veien er vi kun 6 mann igjen. Tre av dem fra Trek Mesterhus, fem med fulldemper, pluss meg. Vi kjører lagtaktikk mot mål. Jr og Andersen sliter ut de andre med hver sine bruddforsøk. Spesielt Engerdølen er "kjørekåt" og gjør en glimrende jobb. Jeg ligger bak og sparer meg til 600 meter gjenstår. Finner da tyngste gir og kjører det jeg klarer. Det holder til seier. Med Andersen 3 og Jr 4 blir det en strålende dag.

Tripp, trapp, tresko...
Etter en god pizzalunsj på hotellet setter jeg i gang med å mekke om sykkelen til å bli så lett som mulig til Topprittet dagen etter. Demper erstattes med pinnestiv karbongaffel og dekkstørrselsen blir halvert. Mens jeg står utenfor hotellet og skrur sykkel i den stekende ettermiddagssola kommer plutselig Solørgjengen ut med sykkelklær. De messer noe om at de skal ut på sykkeltur. HÆ? Hørte jeg rett? Har de ikke brukt opp kreftene sine på rittet? Dumt da de ikke var først i mål tenker jeg. Konkluderer med at de ikke helt rett bevart gutta fra sørfylket... Kjenner at mine verkende bein definitivt ikke vil ut på sykkel nå. Men så mumler de også noe om at vi skal være med. Jeg avfeier dette raskt. I samme øyeblikk dukker både Berit, Martin, Jr og Doc opp i full teamdrakt og med sykkelen klar. Joda, de skal ut å sykle. Skjønner at det er jeg som er utafor. Lever godt med det, det gjelder å ikke gjøre akkurat som alle andre hvis man skal slå dem. Man må tørre å gå opp sin egen vei, å tro på det man gjør. Bruker tiden til 20 minutter svømming i bassenget for å løse opp stive bein. Fortsetter restitusjonen med 10 min i boblebadet og en liten, kun en altså, kald utepils i solsteken. Bruker tiden til å nullstille hodet til nytt blodslit. Jeg sitter der og kan konkludere med at formen er god. Det er en god følelse for en som driver på med dette. Det gjelder å nyte og ta vare på disse øyeblikkene. Plutselig føles bein og hode klart for ny dyst. Plutselig har jeg trua på å kjempe om ny seier dagen derpå. 

Eget opplegg

Søndag er det duket for Toppritt. Drøye 900 høydemeter fordelt på 13 km. Newtons gravitasjonslov om forholdet mellom masse, kraft og akselrasjon er definitivt ikke på mitt lag. Drøye 80 kg krever vesentlig mer watt i pedalene enn de små sprettene som knappast ser 60 tallet på badevekta. Noen holder seg til frukt til frokost. Jeg har lært at man ikke skal gjøre noe nytt før ritt. Fyller tallerkenen med brød, egg og bacon. Klarer imidlertid å styre mine lyster så spiser litt mindre enn akkurat passe. På Topprittet er det en spurtpris etter 1 km, en etter 10 km og toppris ved målgang. Vi har bestemt at målet er at laget stikker av med alle prisene, slik at alle andre må dra tomhendt hjem. Derfor strekker jeg feltet fra start, akkurat så hardt at mange synes det er ubehagelig, men ikke fortere enn at jeg tror Jr kan legge inn et rykk. Som sagt, så gjort. Han suser i fra og sikrer første spurtpris. Det er imidlertid det siste vi ser av han i dag, Jeg sparer meg i denne spurten og har derfor mye krefter til å legge inn en fartsøkning rett etter spurtpunktet. Vet at dette er et helvete mentalt for de andre når de tror tempoet skal roe seg litt. Planen funker optimalt og ingen tar bakhjulet. Vinner med god margin og setter løyperekord også i dag.

Pokal nr to for helga. Borghild tok også en dobbel i dameklassen. Vår egen Berit ble 3 begge dager.
Tok rubbel og stubbel av premier på Topprittet.
To dager, to seire, to pokaler, to løyperekorder, to biffmåltider, to hotellfrokoster, masse sol, en svømmetur, en utepils og masse latter. Helga i Trysil har vært strålende. Takk til arrangører for en flott helg! Takk til meteorologene som alltid varsler sol og sommer i Trysil denne første helga i juli. Takk til familien Andersen for langing og tipp topp service. Takk til barnevaktene hjemme. Takk til gode lagkompiser for godt samarbeid og mye moro. Takk til alle samarbeidspartnere som hjelper oss på veien og takk til kokken på Radisson for super pizza. 

Andersen tok grep for framtiden og gikk for salat etter fiasko i Topprittet. 
Vi møtes igjen til neste år! Samme sted, samme tid!

Anders 

torsdag 25. juni 2015

Vårens vakreste eventyr

Foto: Gunnar Aas Strøm

Etter snaue 9,5 time og 26 mil på sykkelen gjennom Østerdalen er det tid for å etterfølge kroppens ønske. Fred og ro. Det som lenge virket til å bli vårens største sykkelnedtur for minstemann i Aumliveien, ble i år igjen en uforglemmelig helg.

Bak meg har jeg som kjent en måned hvor det meste har gått i dass. Feber, skallebank og en kronisk uregelmessig mage har stukket kjepper i de fleste av mine sykkelhjul. En testtur forrige torsdag gjorde meg temmelig sikker på at Trans Østerdalen 2015 måtte beskues fra servicebilen. Men! Undrenes tid er ikke forbi. Fredag sto jeg på startstreken med en kropp som spilte på lag igjen. Om det var høyere makter, god karma eller tilfeldighetene som bikket min vei vites ikke, men lykken av å kunne starte var ihvertfall til å føle på.

I fjor måtte hjemmehåpene abdisere fra transetronen da en spirrevipp fra Oslo Sportslager kuppet det hele. I år var det en sindig trønder i norgestrøye som sto for de fleste skjærene i TrekMesterhussjøen.

Dag 1, vorspiel til den store festen. Her legges grunnlaget. Med et godt vorspiel ligger alt til rette for en god fest, og vice versa. Minnene raser tilbake til 2014. Da sto jeg med hull i gummien allerede på vorspielet. Alle vet hvilke fatale konsekvenser det kan få. En misslykket fest i 2014 altså. Prøver å ta lærdom fra dette når jeg forbereder meg til årets ritt.

Lagets strategi er i år igjen få en mann i brudd. Erfaringene fra de siste årene sier meg at første dag blir avgjort i terrenget. Setter meg derfor som eneste mann fra laget på fulldemper. Ut av Tynset sentrum, og 2 velkjente scenarioer gjentar seg:

  1. Jeg går i tv-brudd opp til vidsyn
  2. Anders stikker avgårde opp til Moanlangsetra

Og forsåvidt 3: det er motvind innover og Anders sitter med svarteper, igjen. Men, vi andre i blått kan sitte bak å ta livet med ro. Våre argeste utfordrere må kjøre han inn. Det gjør de rett før skytterbanen i Lonåsen. Glad vi ikke skal inn til siste stående, det hadde endt med strafferunder. Jeg har vannvittige tall på pulsklokka selv om beina fortsatt smiler og er glad. Klassisk følelse etter sykdomsavbrekk.

Foto: Geir Viksmo-Slettan
Foto: Per Roger Bekken



Før Sparsjøvollen er det min tur. Prøver meg på en aldri så liten tempoøkning. Det blir meter, litt overraskende, men desto mer gledelig. Nå sitter jeg plutselig med veldig gode kort på hånda. Luke inn på stien, med fulldemper, på kjente trakter. Kjører så hardt jeg kan uten å overdrive, egentlig innstilit på å kjøre solo mot mål om jeg må. Ut igjen på Savalen uten uhell, med Dr.B like bak. Mye som begynner å minne om jackpot allerede på vorspielet her nå. Bare et problem, Ola Kjøren. Han henger på hjulet til Dr.B. Vi kjører lagtempo inn til mål, blir pissa på av Ola i avslutningen. Jeg fordi jeg er tom, doktoren fordi han aldri har vært så begeistret for tempoøkninger i høy fart. Anders havner på delt 4. etter spurtoppgjør mot Steffan. Må være første gang han ikke har tapt en spurt. Andersen kommer inn litt etter det. Plager meg litt at Ola har vannvittig trøkk i sine føringer mot slutten. Aner at dette kan by på utfordringer.

Foto: Geir Viksmo-Slettan


Vi får starten vi drømmer om. Mange strenger å spille på før den fantastiske etappe 2. Hjem igjen til Aumliveien for å lade opp etter beste emne. Barndomshjemmet til brødrene minner mer om et utøverhotell enn et hjem denne helgen. To kandidater med høy toppirdettskultur i Otto og Andersen er på besøk. Det fører med seg sitt.  Andersen har innlosjert seg på undertegnedes gutterom. Han innsisterer på at "love med like you do" skal avspilles av to ganger før nattatid. Mener det har ført til highscore tidligere. Kveldssermonien fører til massiv kritikk og tilrop fra de to naborommene. Det gir vi blanke i. Ritualer er viktig.

Dag 2 starter rett til himmels. Både løypeprofil, pulsklokke og laktatverdier peker den veien. Her er det ingen kjære mor. Selv om hun står å heier etter beste emne. Opp bygdabakken og innover Åsan. Ubehaget inntreffer fra første tråkk. Vi rekker ikke komme så langt denne dagen heller før Anders for lopper i sykkelbuksa. Han får en bra luke opp bakken som han holder helt til vi kommer ned igjen ved saga. Frem til Skardløypa trakasserer vi fjorårets norgesmester etter beste emne. Vi kjører og støter det vi er kar om. Kattens lek med musen. Blir sittende igjen med en følelse av at katten må lide, svi av mye krefter. Anders og Manengen kommer seg avgårde igjen innover Gammeldalen. Jeg og Dr.B får en grei reise. Andersen må dessverre notere seg for ulike luftproblemer. Noen i magen, og noen i dekkene. Han blir å finne på sidelinjen ved siste langestasjon.

Foto: Per Roger Bekken


Langs skogsbilveien begynner jeg å innstille meg på det som er i vente. Vet at det smeller skikkelig fra Dr.B opp skardløypa. Feltet som er stort og samlet sprenges i fillebiter. Jeg blir liggende i tredjeposisjon etter Ola. Tåkesynet melder seg litt for raskt dessverre. Mister hjulet til Ola, og blir stående igjen på perrongen når toget går. Ola og Dr.B tar igjen storbror og Manengen. Passerer dem og kommer nesten samlet til mål i dag igjen. Jeg må innse at det røyner på mot slutten, og at jeg sklir litt ut av sammenlagtkampen. Får besøk av Amdahl og Svanstrøm helt mot slutten.

Før sjarmøretappen på 120,5 km siste dag er det i realiteten bare Dr.B som har Ola på skuddhold. 12 sekunder skiller de to. Vi andre blir disiplene som skal frakte herren trygt til Koppang. Gjerne litt raskere enn de andre. Rundt grillen lørdagkveld blir det ytret ønske om å sende avgårde en indianer i en tidlig fase av løpet. Storebror kan melde om at han er sliten og uaktuell for den jobben. Andersen har brukt nærmere tolv km av husholdningens dasspapir i løpet av to døgn, og seiler ikke opp som noen god kandidat for jobben han heller. Jeg tar oppgaven og forteller klart og tydelig at jeg kommer til å gå på toppen av brekka.

Kommer vel omtrent halvveis i Brekka før Anders den kjørekåte drar avgårde igjen. Om han har våte tempodrømmer om natta eller hva som foregår er ikke godt å si, men borte blir han. Sammen med Manengen. Også var vi der igjen...

Foto: Per Roger Bekken


Lite nevneverdig før Fonnåsfjellet. Her avsluttes på mange måter årets Trans for min del. Starter med å kile kjedet i bunn av bakken, fortsetter med et par flyveturer i lyngen da jeg blir stressa av å havne for langt baki leksa. Stress på sti fører til veivalg som sjeldent gir noen form for butikk. Det meste går på tverke. Stivner,  føler jeg sykler elendig opp til fjellet, til tross for iherdig heiing fra norsk folkehjelp på fire hjul. Kjører i kamikazetempo ned igjen fra fjellet, gir det et ærlig forsøk nedover Rendalen sammen med 4-5 andre. Innser etterhvert at det er for langt opp. Må bare vinke med flagget og innse at i dag var det ikke bra nok. Har oppladningen til rittet i bakhode, her er det bare å tenke fremover, å komme seg til mål. Kommer inn til en 6.plass et bra stykke etter de første.

Foto: Per Roger Bekken

Fasit er en meget fortjent seier  til Ola Kjøren. Tor Halvor tar andreplassen, men Lars Ragnar Manengen blir nummer tre etter en fantomopptreden på siste dag. Strek i regninga er det at vi mister tredjeplassen i sammendraget, men sånn er livet. Det blir ikke alltid som man har tenkt. Når det gjelder lagets eneste dame er det lite å utsette på hennes prestasjoner. Berit gjorde rent bort med suveren seier på alle 3 etappene. Rett og slett fantastisk av den blideste dama sør for polarsirkelen. Antageligvis den blideste nord for polarsirkelen også.  Tror mange skal få slite med ho utover sommeren.

Takk til alle sykkelvenner som tok turen til Østerdalen for å delta på sykkelritt. Alle som har bidratt til å få gjennomført arrangementet, dere gjør en fantastisk jobb! Gøy å sykle rundt på hjemmebane å observere hvor mange frivillige som bidrar. Vi i teamet gleder oss allerede til neste år, og skal gjøre den jobben som kreves for å ta tilbake tronen i 2016.

Eirik

tirsdag 16. juni 2015

Nordsjøritt og taktikkeri..

Helt siden Trek Mesterhus ble født høsten 2014 har jeg vært klar på at Nordsjørittet er vårens desiderte hovedmål for min del. Altså dagen for å bla opp toppformen. En hektisk hverdag setter imidlertid sine begrensninger. Når jeg startet skippertaket mot Nordsjørittet skikkelig 1. mai tok jeg konsekvensen av dette og la en plan. Den har jeg fulgt.  Alle har vel hørt “Kæggis” sine foredrag underveis i TdF om mengdetrening med lav belastning som grunnmur, to harde økter i uka rundt terskel, ikke to harde økter etter hverandre og godt med hvile og søvn mellom øktene. Ut fra detta kan jeg fastslå at jeg har gjort alt feil. De siste seks ukene før rittene har jeg logget 23 hardøkter. Altså litt oftere en annenhver dag. Antall turer over tre timer er to. Definitivt ingen vanlig sykkeltrening, men så er jeg heller ingen vanlig syklist….  Siste uka før rittet var jeg og Kristian alene hjemme. Når han liker å stå opp kl 05, gjerne også en gang i løpet av natta, barnehagen ligger på andre siden av rushtrafikken og det er eksamensperiode på jobb. Ja, da blir ikke oppladningen helt etter idrettens lærebøker.
Halvveis i helgens Nordsjøritt
Fredagen før rittet kom mamma endelig hjem og far kunne ta sykkelen de 25 minuttene til jobb kl 07.00. På planen sto et parti i muntlig eksamen. Ingen vanlig arbeidsdag, tankene var alle andre steder enn langs Nordsjøen de neste 7-8 timene. Kl 15.00 syklet jeg hjem, litt raskere enn planlagt for å rekke dusj og banen ned til Oslo S der toget tok av retning Egersund kl 16.25. Det gikk som smurt foruten en heller treig kundebehandler hos NSB som gjorde sitt for at jeg ikke skulle rekke avgang. Jeg hadde med meg to sykler i fredagsrushet på Oslo S. Lillebror, også kalt Jr på stammespråket, var allerede på plass på Jæren. Han har ferie og hadde tatt flyet på morgenen. Uten sykler. Merkelig hvordan noen alltid blir sittende igjen med svarteper.. Et minutt før avgang var jeg likevel på perrongen og to stk Trek Superfly med pinnestiv karbongaffel og 2.0 dekk ble trygt plassert i godsvogna. Jeg kunne innta min plass på NSB “komfort” sammen med min gode pratsomme kollega Jacobsen. Vi hadde sponset Norges Statsbaner med noen kroner ekstra for god beinplass, gratis kaffe/aviser og kontakt til PCn. Aviser, kaffe og kontakt til PCn leverte de. Internettet og beinplassen får imidlertid strykkarakter. Vi hadde jevnlige spaserturer på toget for å unngå feriebein og blodpropp. Tror resten av toget hatet disse to ADHD kandidatene som labbet fram og tilbake mens de skravlet i munn på hverandre om dekktrykk og rullekjøring. Det er langt og lengre enn langt til Jæren. Men kl 23.15 var vi framme på Egersund stasjon. Der ventet lillebror og far Fiskvik. Sistnevnte har forsert Sør Norge diagonalt for å gi sine to håpefulle to flasker underveis på ferden fra Egersund til Sandnes. Slett ikke ille av en gammel gubbe på 60+.
Vår leiebil for helga var en akkurat litt for liten Toyota Avensis. I den skulle vi ha med tre langbeinte karer, to sykler og noen bager. For å gjøre en lang historie kort så gikk det, men vi satt ikke godt. Litt etter midnatt var vi likevel framme ved veiens ende og klar for bingen. Denne bingen måtte jeg dele med Jr for anledningen.

Fullpakka bil


Våkner 08.30 på rittdag og kunne for første gang på en god stund notere meg for åtte timers kvalitetssøvn. Det virker til å bli en bra dag helt til Jr spretter opp av senga og marsjerer i bestemt gange retning dassen. Det kommer noen lyder som vanskelig kan gjengis. Men det er tydelig at tarmfloraen er ute å kjøre. Lukten siger under dørstokken og plutselig er rommet vårt omgjort til noe som likner et lite kloakkrensseanlegg. Skjønner fort at Jr er litt unna toppformen, da det blir opptil flere slike episoder utover formiddagen.
Magetrøbbel
Vi får servert en god frokost på Sirevaag konferansnesenter. Akkurat passe avansert med brød, pålegg, kaffe, litt egg og bacon. Egentlig perfekt for Fiskvik “brothers” å unngå full hotellfrokost før ritt. Det ender ofte med “kortslutning”. Sulthormonene tar overhånd og det blir for mye eggerøre, pølser, pannekaker og det som verre er.
Med elitestart klokka 15 får jeg noen timer avslapping og oppladning med en smak på hvordan proffene har det. Kjenner jeg trenger dette og bruker tiden til å gire meg opp til å ta ut det maksimale.
Ved start i Egersund er det en rolig og fin atmosfære. Man kan ane på Fiskvikgutta at dette er mer enn et vanlig ritt. Flasker blandes med måleskjeer og dekktrykk måles med millimeter presisjon. Over en time før startskuddet er vi klare til start. De som kjenner oss vet at dette er et unntak. Vi vet nesten ikke hva vi skal finne på. Får en god oppvarming og beskuelse av løypas første del. Jr er ivrig etter å teste formen. Jeg prøver desperat å trekke ned farten. Kan ikke brenne kruttet.. Med lang oppvarming blir jo dette plutselig en fire timers sykkeltur. Jeg har bare en sykkeltur på den lengden i bagasjen hittil i år. Bruker heller kreftene på å spre usikkerhet i startfeltet. Veksler noen ord med fjorårsvinner Galta. Påpeker at han er skyhøy favoritt etter våren prestasjoner. Synes jeg har sett Coop Østerhus i brudd hver eneste gang jeg har skrudd på loppekassa under både Tour of Norway og Tour des Fjords. Innerst inne lurer jeg på hvordan i himla all verda to brødre fra Østerdalen med hår på leggene og tendenser til sideflesk rundt midja skal kunne slå denna gjengen. Vi ber til havguden Neptun i det vi ruller ut fra start. Kanskje kan han hjelpe oss skogstroll som har rotet oss ut i skjærgården. 
To Østerdøler mot røkla
Coop Østerhus har fem mann på start. Alle er klar over at dette er gutta man bør slå om man vil øverst på seierspallen. De første to milene langs den smale gruskyststien kan oppsummeres med mye tull, blenging, noe løsgrus, rykk og napp fart og kjefting. CØ får i vei en i brudd og jeg tauer mye på feltet for å holde en viss fart. Nada bidrag fra noen andre. De fleste er kun opptatt av å spare sine krefter. Jr derimot, han skjærer grimaser. Er usikker på om han er sliten, har sykkelbuksa full av brunt eller om han jobber på spreng for å unngå nettopp det. En stor gruppe går samlet inn i rittets lengste stigning og tidligere nevnte Galta setter inn et rykk. Har skjønt at Jr har nok med sine tarmbakterier og ikke blir til stor hjelp. Skjønner det blir meg alene mot CØ-gjengen. Finner bakhjulet til Galta og da finner resten av CØ bakhjulet mitt. Noen andre hangarounds er også med en stund, men etterhvert som bakken blir brattere blir feltet mindre. Tilslutt er det meg og fem stk i blå drakt med Coop Østerhus på ryggen. Jeg sitter i dødens posisjon. Hva fader gjør jeg nå?
Vi nærmer oss rittets eneste skikkelige terrengparti. Mot toppen av bakken hører jeg gutta mumle noe om at vi skal holde oss samla. Samtidig aner jeg en redsel i feltet, gutta som er vant til fast dekke ser mørkt på møtet med skogen. Jeg gir jernet opp bakken for å komme meg først inn på stien. I to fattige kilometer er jeg plutselig på hjemmebane og parkerer de andre en etter en. Samtidig er det ikke noe alternativ med seks mil motvind alene med fem sultne ulver jagende bak. Det er selvmord. Venter inn Galta ut fra skogen. Ren reprise fra i fjor altså. Jeg prøver å si at vi kjører sammen. Men ikke faen. Han skal ha med resten. Ser det kommer en til ikke alt for langt bak, så drar rolig til Blikra kommer inn på bakhjulet. Prøver igjen å få med gutta på samarbeid. Fortsatt uten særlig respons. Det går frustrerende sakte noen km med meg i front. Det er da en funksjonær prøver å bidra. Vinker meg inn til høyre i ett kryss. Jeg svinger som jeg får beskjed om, bare for å høre at publikum brøler “feil”. Retter fort opp sykkelen, så fort at Blikra rett bak rekker å følge, mens Galta dundrer i asfalten. Vi roer ned og ser at alle lemmer henger på, venter til han er på bakhjulet igjen. Når vi nå snur oss ser vi en stor gruppe komme bakfra. Plutselig får CØ pipa en annen lyd. De to har innsett at resten av laglammeratene virkelig har kjørt seg fast i gjørma ute i skogen. De er nå med på moroa og vi samarbeider bra i fire mil. Galta er sterkest i motvinden, jeg drar raskest på de småtekniske kyststiene.
Bra samarbeid, her over hengebrua ved Hå gamle prestegård  
Ved inngangen til det Thubakken er ledelesen på 3 minutter. Jeg lukter pallplass for andre år på rad. Samtidig sitter fjorårets totalsprekk friskt i minnet. Når bakken starter kommer Galta som et prosjektil. Heldigvis er bena mine mer samarbeidsvillige enn for et år tilbake. Jeg henger nesten med over toppen, nesten. Men bare nesten. Det blir 30 meter. Og når det flater ut blir 30 til både 40, 50, 60 og 80.
Blikra sitter som en skygge på mitt bakhjul og er selvfølgelig umulig å få fram i motvinden nå.. Biter derfor tenna sammen og skjønner at jeg må gjøre det selv de siste 25 kilometerne. Nærmer meg Galta på noen småtekniske grusstier og er en stund bare 10-12 sekunder bak. Dessverre er han tilbake på hjemmebane når vi kommer ut på asfalten igjen og motvinden slår i trynet siste mila. 7-8 kilometer før mål kommer også skyggen min susende forbi. Selvfølgelig er det vanskelig å svare når han har hvilt seg bak en alt for stor overkropp i 15 km. Jeg klarer å utjevne farten, men kommer aldri opp igjen. Ruller derfor over målstreken til en ny 3. plass. Må si meg fornøyd med det. Fem mot en er feige lag. Prøver å innbille meg selv at jeg var sterkere enn Blikra. Galta virket sterk hele veien så var nok bestemann nok vant, i år også.

I målområdet i Sandnes er stemningen like god som sist. Mengder av fornøyde folk og overflod av god servering i matteltet. Etter at vi har forsynt oss godt av både kaker, lapskaus, sjokomelk og kaffe bærer det i dusjen og ut på middag. Videre havner vi på arrangørbankett. Her blir vi møtt med en gratis runde øl etter dagens prestasjoner. Totalen blir derfor en 6er på terningen til arrangørstaben. Flott atmosfære, topp stemning underveis, fantastisk mottakelse og servering i mål! Om vi skal komme med noen ønsker til neste år må det være et par ekstra terrengpartier mot slutten av løypa.
Topp stemning i målområdet
Takk til Nordsjørittarrangøren for en flott dag! Takk til Galta og Blikra for følget underveis. Det var gøy en stund. Takk til fatter som servicemann. Takk til Ulf i Squeezy som bidrar med ernæringsprodukter i særklasse. Må være hans mirakelkur som hindret kramper på ferden. Takk til Foss Sport for en fabelaktig kvikk sykkel. Takk til alle andre sponsorer som bidrar til at vi kan holde på med det vi liker best. Takk til barnevaktene som var hjemme i Oslo. Takk til reisefølget mitt for strålende selskap på banketten. Ottos tranedans etter klasseseieren fanget mange dameblikk i lokalet. De som bør nevnes vet det selv. 
Tilslutt vil jeg skrive litt om Coop Østerhus sin lagtaktikk i dette rittet. Den har vært rimelig lik de to årene jeg har syklet. Når jeg ble alene mot CØ de siste seks milene ble det selvfølgelig taktikkeri. At de ville ha med flere fra laget etter terrenget er helt forståelig. At en støter og jeg må tette luka er helt som forventet. At de ligger på hjul og jeg må dra når de har folk foran er helt etter sykkelsportens ånd. Det er dette lagaspektet som gir sporten en ekstra dimensjon. Jeg hadde gjort alt dette selv. MEN.
Det som skjer de første 15 kilometerne, blir for dumt. At de kommer seg først og styrer feltet er helt fair. Men at de da sender førstemann i brudd. Mens 2-3 mann ligger og stenger resten av feltet. Det er usportslig. De hindret bevisst folk fra å komme fram ved å sperre veien. Dermed lå vi stengt bak i feltet med feriepuls, mens mannen i brudd suste i fra. Hver gang jeg prøvde å komme forbi ble jeg sperret og var flere ganger nære å velte da de kjørte inn i framhjulet mitt. Den “gameplanen” mener jeg CØ kan ta med hjem og stappe opp i et visst sted. Til slutt kokte det over for Jr. Han skjønte han var sjanseløs med dagens form så han gikk i krig. En lang brytekamp endte på mirakuløst vis uten velt og skader.
Hele feltet sitter igjen frustrerte og forbanna. De har gledet seg til denne dagen lenge. Det er Vestlandets store sykkelfest. Noen har reist langt og ladet opp lenge. Så blir sjansene til mange ødelagt av denne gjengen i front. Jeg var så forbanna så jeg i etterkant er redd for hva jeg kunne funnet på. Sa også ting som definitivt ikke egner seg på trykk. Har opplevd denne taktikken begge gangene jeg har syklet Nordsjørittet. Aldri i noe annet ritt. Har heller aldri sett i TdF at et lag legger seg 7 mann i bredden og sperrer hovedfeltet når man har folk i brudd. Da legger man seg bak og lar andre gjøre jobben. Så tror ikke dette er akseptabelt i landeveismiljøet heller. Om jeg skulle ta feil omkring akkurat dette så er det uansett slik at man tar skikken dit man kommer. Selv om Nordsjørittet er så lett teknisk at det kan vinnes av landeveissyklister så er det fortsatt et terrengritt. Og i terrengritt funker det ikke slik. Der kjører vi og taktisk, men ikke usportslig. Rytterne i Coop Østerhus er proffer som er gode nok til å vinne uten å ødelegge rittet for oss amatører som søker en god sykkelopplevelse. Om de vil stå med enda mer hevet hode på seierspallen neste år så legger de om taktikken litt.
Vi kommer tilbake og gir dere fight;)

Anders Fisk      

lørdag 13. juni 2015

Rett i dass

Da har Jr steget ut av eksamenståka for denne gang. En særdeles blytung og langtekkelig periode jeg ikke kommer til å savne. Dagene de siste månedene har gått i 110, dvs. 166,6 % for å være helt nøyaktig. Planen om å fullføre studiene på 4 år ble snudd på hodet da jeg en dag i februar bestemte meg for å melde meg opp til resten av eksamineringen ved HIOA. Undrer meg fortsatt over hva som fikk meg i humør til å gjøre det. Spiller ingen rolle, ut av all tåkevandringen har det kommet en ingeniørgrad, ble fortalt på skoleavslutningen at ingeniør stammer fra ordet geni, kan leve med det.
Sesongen har for lengst rullet i gang, og det er på høy tid med et tilbakeblikk på bataljene som har funnet sted.

Resultat av høy stressfaktor, rett i dass 



Begynte i år som i fjor med NC-åpningen i rundbane på Darbu. 1,5 times trakassering av lungene og et stusslig resultat er dekkende nok, men når ingen ribbein eller andre kroppsdeler ble liggende igjen på de glatte stiene i Øvre Eiker fikk jeg akkurat det jeg kom for. En beinhard gjennomkjøring. Eller som det så ufint heter i vokabularet til storebror, en ballehard gjennomkjøring.





En uke senere ble det straks mer alvor. Da var det norgescupåpningen i maraton som sto for tur på Helgøya. Det eneste skjæret i sjøen for et strålende arrangement der var at de har sluttet å gi ut kopper til alle som fullfører. De klassiske Helgøyatråkketkoppene er det nærmeste jeg er å besitte et komplett servise.  

På Helgøya faller folk som fluer utover i rittet. Runde 3 kan ha ulike scenarioer. Du kan avansere kraftig og føle at livet er som en dans på roser med verdens peneste dame. Alternativet er et mareritt hvor laktatverdiene og krampa hjemsøker deg som skallebanken etter en alt for hard bytur. Heldigvis var jeg i første kategorien denne gangen, vært i den andre for mange ganger før. Fikk akkurat tråkket inn Repshus på 6.plass før stadion, uten at det hjalp en dritt. Konklusjonen er at jeg fortsatt må styre unna å spurte mot den mannen. Endte som nummer 7, tar med meg det.

Deretter var det rett i dass igjen og noen dager i sykesenga og en avlagt økonomieksamen før ny ritthelg. 3-dagers norgescup rundbane på Kjelsås. Valgte å kjøre to av dem, samt løpe 3x lille Besserud på Holmenkollstafetten samme dag. Tenkte det var lurt å starte på igjen litt pent etter sykdommen. Ingrid Kristiansen var heldigvis å heiet på sykkelrittet og ikke på stafetten. Tror ikke hun hadde latt seg imponere av Jr sine stive stylter for tredje gang opp til Slemdal. Ble for øvrig 15 på syklingen på lørdag, noe som egentlig ikke var så gærent. Fredag gikk jeg på tryne og litt forskjellig, så det ble ikke det store.



På kristihimmelfartsdag var det Terningenrittet på Elverum som gikk av stabelen. Et kjempeartig og fartsfylt drama som utspiller seg blant rødfis og granater på stiene inne på militær sone på Terningmoen. Her klarte jeg å dra i land årets første pallplass til tross for høyst middels form og et sterkt startfelt. Lettkjørte stier i høy fart passer meg bra, og med den deilige fulldemperen fra Trek ble ikke rittet noen mindre opptur.



17. Maisykkelen 2015


Deretter fulgte 2. runde av NC maraton, Montebellorittet. Optimismen rådet etter en såpass god første runde på Helgøya, og selv om hodet begynte å merke omfanget av pensum var håpet om å nærme seg pallen tilstede. Det håpet forsvant like raskt som kakefatet hos Fiskvik i første bakken. Var ikke helt på lag med beina mine, og måtte fort konstatere at jeg raste bakover i rekkene. Det løsnet dog noe utover og fikk kjørt meg opp til en grei 10.plass. Men innerst inne en liten nedtur...



Så kom det et ritt jeg aldri kommer til å glemme, velger derfor å utdype noen opplevelser derfra mer på detaljnivå. Det er sagt så meget om årets terrengsykkelritt. Det kan allikevel ikke bli sagt nok, for det var en batalje av sjelden vare. 4,5 time som griser i gjørma.  

293 mann var påmeldt to runder, nøyaktig 200 færre kom i mål. Det sier vel i grunnen nok. Både om forholdene, de 90 typene og ikke minst de 3 damene som fullførte to runder.
Når det gjelder selve rittopplevelsen følte jeg alt starte ganske så bra. Fant en viss flyt i det voldsomme gjørmebadet, og fant en marsjfart jeg følte var brukbar uten at den kostet meg alt for mye. Ikke var jeg særlig kald, og jeg sto til og med uten mageplask når jeg nærmet meg runding. Begynte faktisk å like hele konseptet. Fikk colaflaske og fikk pælma brillene hos mamma og pappa inne ved runding. Ut på runde 2 var jeg offensiv i hode, og klar for å avansere.

En time ut på runde to blir alt snudd på hodet. Kommer i godt driv over en furuhaug, ned fra haugen var det en bratt skrent med et lite Atlanterhav av et gjørmebasseng i bunn. Skjønner raskt at dette kan bli et potensielt problem. Prøver desperat å manøvrere Superflyen ut av stien og rundt avgrunnen. Lykkes ikke med det. Får med meg god fart når framhjulet forsvinner i dypet, over styret med Jr, og midt uti dammen med sykkelen oppå meg. Får en følelse av å forsvinne helt, litt usikker på om jeg skal ta et svømmetak eller om jeg skal prøve å stå opp. Velger det siste, og oppdager at jeg heldigvis fortsatt er i Østmarka. Konstaterer at sansene er forsvunnet, det samme er sykkelen. Må ofre et minutt for å finne meg selv og utstyret. Fjerner gjørme fra de mest kritiske stedene, type øyne, ører og nese. Graver frem igjen colaflaska jeg fikk av mamma ved runding og hopper på igjen.




Etter dette er flesteparten av de gode minnene over. Jeg blir kald og stiv, noe som gjør at de koordinatene ferdighetene fordufter. Når jeg i tillegg krønsjer pedalen så mye at ene skoen nesten ikke henger fast blir det vanvittig mye kålrabi resten av rittet. Sliter meg inn etter beste evne på en 10.plass. Vanskelig og ikke være fornøyd med det etter en sånn tur. Men storebror mener jeg bør klare bedre, lett for han å si som sitter hjemme i sofan..





Mot alle odds sto jeg med startnummer på styret ca 22 timer senere. Elgrittet på Høland. Hva feiler det meg? For det første hadde jeg en tanke om å kjøre meg skikkelig i veggen for å så bygge opp en formtopp mot Nordsjørittet og Trans Ø. For det andre ville jeg se om det var mulig å hjelpe Anders mot ulvene, type Hard-Rocx Abax og Sepura Toyota. Det var det ikke, Anders ble nummer 3 og jeg nummer 7, med det som trygt kan klassifiseres som feriebein. Og med null bidrag til storebror.








Planen om å bygge opp en formtopp gikk greit i vasken da jeg ble sjuk igjen før helga. Denne gangen var det bokstavelig talt rett i dass. Med både feber, skallebank og en uønsket hyppighet på dobesøkene ble det 4 dager helt i horisontalen. I gang igjen nå, men spent på hva det kan holde til før et av vårens største mål, Nordsjørittet som går av stabelen om ca 3 timer. Norges nest største ritt etter birken, anført av team Coop Østerhus. Vi skal i hvert fall gjøre hva vi kan for å gjøre livene deres så surt som overhode mulig

Østerhus vs Mesterhus.. Følg med!!






Eirik