onsdag 26. mars 2014

Ting jeg ikke forstår

Grubler, men forstår ikke alt...

Jada, det er mye jeg ikke forstår. Noe er utenfor min kapasitet til å fatte, noe bryr jeg meg ikke om å forstå. Men noe prøver jeg å forstå, uten å lykkes...

Har akkurat rundet av en lang arbeidskveld med retting av prøver. Grunnen til sent kveldsarbeid er at jeg startet gårdagen med en herlig skitur i Nordmarka. To timer fri i sola bytter jeg gjerne med to timer retting på kveldstid. Sjokolade i drikkebeltet, skareføre, milevis med nyfreste løyper og stillongsen lagt igjen hjemme. Mars og april, månedene for de flotteste ski opplevelsene. Herlig med en rolig skitur etter mange korte, intensive og harde sykkeløkter siste dagene. Variasjon, naturopplevelser og restitusjon er aldri feil i en ellers travel hverdag.

Slik så det ut over Fyllingen i går. Slett ikke verst...
Uansett, tingen jeg ikke forstår, supermosjonisten, Nordmenn på evig jakt etter merker, status og tider. Refleksjonen min bak denne særegne stammen av den norske befolkningen starter tilbake en novemberdag i 2013. Jeg og Jr sykler langtur i Nordmarka. Forholdene er optimale, lav høstsol fra skyfri himmel, lunt og godt i den tette granskogen, magiske høstfarger og barfrost på stier og myrer. Sykkelføre over alt! Vi koste oss skikkelig denne dagen i Nordmarka jeg og Jr, en dag vi husker. Alene i skogen, møtte knapt nok en supermosjonist. Hvor var de??

Novembertur i Nordmarka. Idyllisk og alene. 
Joda, ryktene hadde gått blant finanseliten ute i Bærum. Det er snø på Sjusjøen, skiføre.. De har evakuert opp til Hedmarksvidda. Stått i kø over Minesund, i skytteltrafikk på ferden snøen. Snøen som knapt nok er snø.. Det er ikke puddersnø fra himmelen. Mer en isliknende kornete materie, kunstsnø. Lagt ut i en 3,3 km stripe. Det er sent i november, knapt nok lyst på dagen, og sola kommer ikke over åskanten på Sjusjøen. Kald novembersno er det også oppå fjellet. Men her finner supermosjonistene snøen. Her går de rundt og rundt i en kø som minner om kassakøa på Ikea en lørdag formiddag. Runde på runde. Nytt lag med smurning hver 5 kilometer, den sliter fryktelig på smurningen denne kornete kunstsnøen. Tusenlapper i drivstoff og timevis i bil har de ofret for å komme hit. De tyner ut nok runder i 3,3 kilometeren til at de kan den i blinde. Men det bryr ingen seg om, de er på ski. Det er alt som teller for gutta, mil i beina.

Så, årets første skitur for min del. Det er sen adventstid og snøen har kommet til Nordmarka. Jeg har med Anders J og Bo til Sørkedalen en stappmørk og kald mandag kveld i desember. Det snør lett, er sur vind og en del minusgrader. Vi skal gå med lykt. Det er stinn brakke på parkeringen ved Skansebakken. Vi lurer på om det er SUV-krav for å få parkere, men heldigvis er det en ledig plass til Kian der ingen av de andre kjempene får plass. Vi har valget mellom 800 meter kunstsnø i en rundløype eller tynn snøsåle med dårlige spor opp mot Heggelivann. Velger det siste i frykt for å bli svimmel, sinnsforvirret og folkesky i rundløypa. Der går de på rad og rekke som et 17. mai tog, supermosjonistene. De ser fokuserte ut, tankene kretser rundt fraspark og tyndeoverføring. Det er et dårlig scooterspor oppover mot Heggelivann, vi må ofre et gammelt skipar på grunn av all grusen i løypa. Men du verden det er trøkk i skogen. En blanding av konstant motlys og mørke gjør at vi ikke ser steinene. Det er som en flytripe med lyskastere de 15 km opp mot Heggelivann. Gud vet hvor mange lumen fra dyre hodelykter som er i sving oppover lia. Vi går konstant inn og ut av det som en gang var et skispor. Nå bare en løs stripe med blanding av grus og snø. Sunngått av 1000 vis av supermosjonister. Alt i alt en høyst middels skiopplevelse for min del.

Så tilbake til gårdagens skitur. Som vanlig møtte jeg tjukt med folk i Nordmarka. Flust med eliteutøvere fra landslag, tigerlag og andre profflag. Heldiggriser som har fri hverdager. Møtte også mengder av turfolk med sekk, pulk, hund og Kvikklunsj i sekken. De smilte om kapp med vårsola. Noen satt å drakk øl langs løypa, noen tok en kaffestopp ved Kobberhaughytta. Herlig stemning. Men en gruppe var tynt representert, supermosjonistene. Gutta med fokuserte blikk og fluor under skiene. Swixmafian. Hvor er de?

Milevis med nykjørte løyper i går, men hvor er supermosjonistene?
Eller skareføre utenfor løypene, følelsen av å fly innover myrene, men heller ingen supermosjonister her..

Svaret fikk jeg i på min hardøkt på sykkel i Maridalen mandag ettermiddag. Denne dalen nord for Oslo som er vendt mot nordøst. Skyggesida. Kald trekk, snø i veikanten og vårbløte tunge veier var det som møtte meg i Maridalen. Sammen med horder av syklister. En stakkars jente prøvde å øvelseskjøre innover veien der, for en skivebom. Det var aldri klart i mot, minnet mest om en Tour de France etappe, begge veier. Noen i felt, noen alene, noen hadde platehjul, noen tempobøyle og noen hadde gått i brudd. Ikke rart ekofisk snart er tomt for olje med den mangden karbon som hadde samlet seg i Maridalen denne ettermiddagen.

Møtte igjen de samme fokuserte blikkene fra Sørkedalen i desember. Skisesongen startet de på en 700 meter lang kunstsnøstripe i oktober, så nå er de lei den slags. Nå er det "nagelbitten", riktig utveksling og trøkk i bena som gjelder. Kanskje evakuerer de også til Syden for å få sykle nå mens vinteren herjer her hjemme...

De går på kunstsnø i oktober og fryser kølla fast i sykkelsetet i mars. Etter Birken på sykkel i August og Birken på ski i mars er det signifikant endring i antallet med tunnelsyn i Nordmarka. Herlig for oss andre som nyter skogen. Men hvordan har de det egentlig disse gutta? Kan de ikke senke skuldrene, kose seg på tur?

Dette er ikke ment som kritikk mot noen, bare som tips. Og tipset mitt er som følger: Utnytt tiden til trening og ikke på reise. Følg sesongen og tren etter forholdene. Kos deg ute i skogen innimellom de harde øktene, det er lov! En sykkeltur i november er også trening i banken. Det samme en skitur i april ;)

Anders

søndag 23. mars 2014

Noen tanker rundt birken som aldri ble noe av..

Hallais


Birkebeinerrennet 2014 blir vel neppe liggende igjen som noe godt minne for de 17 000 sjelene  som sto å klødde seg i pappen på Tingstadjordet sist lørdag. I Påskesol og  med skiene brennfulle av overpriset narkotisk glidemiddel fra Swix var nok alle som en klare for å gi jernet over fjellet. Men det var det altså ingen som fikk muligheten til!
Om jeg synes avgjørelsen var gal?  Tja, å komme med noen fasit på en beslutning som er gjort på bakgrunn av skjønn og menneskelige vurderinger blir jo bare idiotisk, men å ytre sine meninger er vel alltids lov. Jeg blir jo ikke akkurat alene om å gjøre det denne ukaJ
Det er en utrygg grein jeg nå skal bevege meg ut på, men i mine øyne burde det latt seg gjøre å dele opp startfeltet på ett eller annet vis. Det er ikke så lett, men det burde kanskje la seg gjøre? I første omgang tenker jeg ihvertfall: la nå Swix Ski Classics gjengen gå. De er proffe eliteutøvere  som står foran et av årets viktigste renn. I verste fall måtte man jo bare avbrutt som i 2007, alle som hadde rukket og komme seg opp  på fjellet ville også vært i stand til å komme seg ned igjen.  Spesielt med en sekk pakket med det mest nødvendige hengende på ryggen.
Videre ville jo dette medført at jeg ikke hadde fått gått selv, ikke Anders heller for den saks skyld. Med tanke på at vi læbba over fjellet i langturtempo på drøye 4 timer gir jo ikke det helt mening heller. At været bedre seg utover morran er det liten tvil om. Det var jo rett og slett påskeforhold da jeg og Anders gikk. Vi gikk ivei ca en time etter utsatt start. Slik så det ut opp fra Kvarstad...



Hadde det vært mulig å kommet med en anbefaling fra arrangørens side? ”For alle som tror de bruker noe mye mer enn 5-6 timer kan det bli en tøff tur grunnet mye vind på fjellet”. Altså en oppfordring der fakta er opplyst, men samtidig som at ingen blir nektet å gå hvis de føler seg skikket?
Konklusjon er vel at jeg stiller meg litt undrende til å nekte samtlige å starte. Det er jo selvfølgelig et kjempetap for arrangøren å avlyse også, så jeg forstår jo at de følte seg nødt, men kanskje burde det eksistert en gylden middelvei der.
Uansett, Birkebeinerrennet 2014 ble bare et tomrom i historiebøkene. For undertegnedes del var nok faktisk ikke det så dumt. Etter Ringkollenrennet for et par uker siden har kroppen oppført seg som om den har reist på chartertur til Gran Can (uten sykkel vel å merke). Denne uka har jeg stort sett løgge sjuk på sofaen. Så det har nok vært noe svineri i aksjon.
Fredag morgen var det heldigvis bedre, enda bedre i løpet av helga, nå er jeg erklært frisk(av meg selv). Dermed har det blitt noen fine sykkelturer i helga, rådelig!
Jr

søndag 9. mars 2014

Gutta har lekt skiløpere igjen!

For ganske nøyaktig et år tilbake befant jeg meg på Hønfoss i Helios DBS sin kondomdrakt. Nærmere bestemt i Ringollen for å gå Ringkollenrennet. Dette scenarioet ble gjentatt i går.

De vonde minnene fra fjoråret er der fortsatt. Brovold høyere på resultatlista enn Jr, kunne det bli noen revansje i år? Det kunne det definitivt ikke. Da undertegnedes ski ble glidet fredagkveld, ble Brovolds toddytermos klargjort for en lørdag i kollen. Og det er ikke Ringkollen, men Holmenkollen det nå er snakk om nå. 

Ble imidertid utspilt mange andre vikige dueller denne lørdagen. Med et tosifret antall treningskompiser på start var det mye prestisje som skulle deles ut.



I første rekke stilte treningskompisene fra Østerdalen, i andre rekke sto det noen tilfeldige folk fra Team Centric, en juniornorgesmester og en kar jeg så på tv`en fra Drammen på fredag. Rett skal være rett. Ut fra start gikk det i et ålreit tempo, de grønnkledde gutta i Centricdrakt kom kjapt opp på siden og slo ann tonen. Ting begynte og sette seg, en tetgruppe pekte seg raskt ut. Følte litt på tingenes tilstand og konkluderete med at her prøver jeg å slenge meg med. Etter 5 km var jeg fortsatt med. På bakskia til Anders og Landheim. Hadde allerede nå en særdeles ukomfortabel følelse i kroppen, selvsagt hadde jeg det, hører ikke hjemme med de gutta der.

Tempo ble justert, kjente på hvor mye krefter som var brukt etter 1/5 av rennet. Mer enn 1/5 av de disponible kreftene var brukt. Kom et par eldre karer dampende, hang meg på dem. Helt til rennets lengste nedoverkjøring. Uten cera og mine begrense skikjøreferdigheter medførte at de eldre gutta var borte i bunn av bakken. Festet under skia mine hadde de nok og tatt med seg. Over til plan B, klare seg på armene den sista mila. Med mye motbakke og sugende ski er jo det kriseløsning for min del. I en syklists øyne regnes jeg nok som en langt over snittet massiv type, mens i en skiløpers øyne er jeg vel mere gummitarzan å regne.

Det begynte fort å røyne på med løpere som kom durende forbi. Snudde meg oftere og oftere i frykt for å få øye på et kjent ansikt. Det går ikke lenge før jeg får nettopp det. Uten lue, i gjenkjennelig stil og med Nord-Østerdalens største lår er det ikke til å ta feil av. Sjølsagt er det Torgeir Mikk! På tide og gå et trappetrinn nærmere kjelleren, er dessverre ikke så mange trinn igjen å ta av nå. En lang fiskebeinsbakke blir redningen. Får Mikkelsen ut av syne og det nærmer seg mål, det er tilfredsstillende.

Kommer i mål godt bak de grønnkledde gutta, litt for langt bak Landeheim og brodern. Føler den nevnte plan B får ta skylda for det. Enda et skirenn kan oppsumeres på liknende måte som tidligere. Slitsomt, vondt i kroppens mindre trente deler, en knallbra treningsøkt og mye moro!

Neste helg er det massemønstring fra Rena til Lillehammer som gjelder for gutta, så er vel skisesongen finito. Ihvertfall for min del.

Jr