Grubler, men forstår ikke alt... |
Jada, det er mye jeg ikke forstår. Noe er utenfor min kapasitet til å fatte, noe bryr jeg meg ikke om å forstå. Men noe prøver jeg å forstå, uten å lykkes...
Har akkurat rundet av en lang arbeidskveld med retting av prøver. Grunnen til sent kveldsarbeid er at jeg startet gårdagen med en herlig skitur i Nordmarka. To timer fri i sola bytter jeg gjerne med to timer retting på kveldstid. Sjokolade i drikkebeltet, skareføre, milevis med nyfreste løyper og stillongsen lagt igjen hjemme. Mars og april, månedene for de flotteste ski opplevelsene. Herlig med en rolig skitur etter mange korte, intensive og harde sykkeløkter siste dagene. Variasjon, naturopplevelser og restitusjon er aldri feil i en ellers travel hverdag.
Slik så det ut over Fyllingen i går. Slett ikke verst... |
Uansett, tingen jeg ikke forstår, supermosjonisten, Nordmenn på evig jakt etter merker, status og tider. Refleksjonen min bak denne særegne stammen av den norske befolkningen starter tilbake en novemberdag i 2013. Jeg og Jr sykler langtur i Nordmarka. Forholdene er optimale, lav høstsol fra skyfri himmel, lunt og godt i den tette granskogen, magiske høstfarger og barfrost på stier og myrer. Sykkelføre over alt! Vi koste oss skikkelig denne dagen i Nordmarka jeg og Jr, en dag vi husker. Alene i skogen, møtte knapt nok en supermosjonist. Hvor var de??
Novembertur i Nordmarka. Idyllisk og alene. |
Så, årets første skitur for min del. Det er sen adventstid og snøen har kommet til Nordmarka. Jeg har med Anders J og Bo til Sørkedalen en stappmørk og kald mandag kveld i desember. Det snør lett, er sur vind og en del minusgrader. Vi skal gå med lykt. Det er stinn brakke på parkeringen ved Skansebakken. Vi lurer på om det er SUV-krav for å få parkere, men heldigvis er det en ledig plass til Kian der ingen av de andre kjempene får plass. Vi har valget mellom 800 meter kunstsnø i en rundløype eller tynn snøsåle med dårlige spor opp mot Heggelivann. Velger det siste i frykt for å bli svimmel, sinnsforvirret og folkesky i rundløypa. Der går de på rad og rekke som et 17. mai tog, supermosjonistene. De ser fokuserte ut, tankene kretser rundt fraspark og tyndeoverføring. Det er et dårlig scooterspor oppover mot Heggelivann, vi må ofre et gammelt skipar på grunn av all grusen i løypa. Men du verden det er trøkk i skogen. En blanding av konstant motlys og mørke gjør at vi ikke ser steinene. Det er som en flytripe med lyskastere de 15 km opp mot Heggelivann. Gud vet hvor mange lumen fra dyre hodelykter som er i sving oppover lia. Vi går konstant inn og ut av det som en gang var et skispor. Nå bare en løs stripe med blanding av grus og snø. Sunngått av 1000 vis av supermosjonister. Alt i alt en høyst middels skiopplevelse for min del.
Så tilbake til gårdagens skitur. Som vanlig møtte jeg tjukt med folk i Nordmarka. Flust med eliteutøvere fra landslag, tigerlag og andre profflag. Heldiggriser som har fri hverdager. Møtte også mengder av turfolk med sekk, pulk, hund og Kvikklunsj i sekken. De smilte om kapp med vårsola. Noen satt å drakk øl langs løypa, noen tok en kaffestopp ved Kobberhaughytta. Herlig stemning. Men en gruppe var tynt representert, supermosjonistene. Gutta med fokuserte blikk og fluor under skiene. Swixmafian. Hvor er de?
Milevis med nykjørte løyper i går, men hvor er supermosjonistene? |
Eller skareføre utenfor løypene, følelsen av å fly innover myrene, men heller ingen supermosjonister her.. |
Svaret fikk jeg i på min hardøkt på sykkel i Maridalen mandag ettermiddag. Denne dalen nord for Oslo som er vendt mot nordøst. Skyggesida. Kald trekk, snø i veikanten og vårbløte tunge veier var det som møtte meg i Maridalen. Sammen med horder av syklister. En stakkars jente prøvde å øvelseskjøre innover veien der, for en skivebom. Det var aldri klart i mot, minnet mest om en Tour de France etappe, begge veier. Noen i felt, noen alene, noen hadde platehjul, noen tempobøyle og noen hadde gått i brudd. Ikke rart ekofisk snart er tomt for olje med den mangden karbon som hadde samlet seg i Maridalen denne ettermiddagen.
Møtte igjen de samme fokuserte blikkene fra Sørkedalen i desember. Skisesongen startet de på en 700 meter lang kunstsnøstripe i oktober, så nå er de lei den slags. Nå er det "nagelbitten", riktig utveksling og trøkk i bena som gjelder. Kanskje evakuerer de også til Syden for å få sykle nå mens vinteren herjer her hjemme...
De går på kunstsnø i oktober og fryser kølla fast i sykkelsetet i mars. Etter Birken på sykkel i August og Birken på ski i mars er det signifikant endring i antallet med tunnelsyn i Nordmarka. Herlig for oss andre som nyter skogen. Men hvordan har de det egentlig disse gutta? Kan de ikke senke skuldrene, kose seg på tur?
Dette er ikke ment som kritikk mot noen, bare som tips. Og tipset mitt er som følger: Utnytt tiden til trening og ikke på reise. Følg sesongen og tren etter forholdene. Kos deg ute i skogen innimellom de harde øktene, det er lov! En sykkeltur i november er også trening i banken. Det samme en skitur i april ;)
Anders