Kortslutning

Er det harepesten som har tatt lurven av fiskebloggen? Eller er det sommerens hetebølge som har skyld i skribentenes fravær. Vinterbleke Østerdøler blir hardkokt av temperaturer over 30 grader.  

Storebroders kropp og sjel er nok en gang påført et tosifret antall brudd. Hans sommerferie har blitt en arena for familieidyll, marshmallows på bålet og den evige jakten på Salmo trutta. Kampen mot Nematocera. Det har vært lite hell i spill de siste årene. Stakkars mann. Jeg får vondt på hans vegne Trøsten for være hell i kjærlighet, familie, søsken, brødre og lillebrødre. Der har han kommet rett så heldig ut av det. Med litt tid til overs og så store mengder mark i ræva har han ihvertfall fått besøkt alt fra nære venner til fjerne slektninger. Nå var besøkslista i Østerdalen støvsugd både opp og ned. Lærerferien har fortsatt igjen et par måneder. Stortromma ble dratt frem fra bakerst i boden og kona ble medbrakt til Nice. Åtte måneder etter at undertegnede tok med seg sin bedre halvdel til viva la France. Det er tilfredsstillende som veiledende lillebror å registrere at han i hvert fall suger til seg noe. At enkelte ting synker inn. Lytt til erfarne fjellfolk. Bra jobba mann, du har det i deg.

Stekte Østerdøler endelig sammen på tur igjen

Jeg tok meg selv i å krysse ut av hele nettleseren før jeg var ferdig med innholdet sist denne portalen var aktiv. Det er kanskje derfor leserens uutholdelige ventetid har blitt så lang. Jeg klappa igjen lokket og ropte på Ole Lukkøye. Storebroder hadde skrevet sitt siste innlegg i kjølevannet av Nordsjørittet og smellen mellom Lillehammer og Oslo. Ytringsfriheten står sterkt her i landet. Især på denne bloggen, men avhandlingen som ble skrevet ble for sterk kost for min del. Det ble antydet det ene og det andre. Fra mytteri i egne rekker til jeg siterer ordrett: "Junior sviktet meg, men jeg skal ikke bli dratt ned i samme søla"  Har vi syklet samme ritt? Jeg har ikke tenkt å falle ned i den samme søla som blir nevnt. Komme med et eventyr om hvordan de ni milene fra Egersund til Sandnes ble avviklet. Fullførte innlegget dagen derpå og fikk en slags forsonelse av hva som hadde hendt. At ting ble skrevet på et tidspunkt hvor summen av tanker og følelser dikterte linjene og førte pennen. Nordsjørittet ble en suksess og en triumf. Vi kom hjem med seier hos damene og pallplass for min del i bagasjen. Planen vi hadde lagt på forhånd gikk rett inn. Julie plasserte skapet i dameklassen og fikset biffen på egenhånd.

For en makalaus sykkelsommer det har vært. Fra Norgescup hjemme i Østerdalen, til Europamesterskap på Kvamsfjellet, til tindebestigning og lettere innslag av overtenning i Alpene. Det er først nå som hverdan slo meg i trynet sammen med vekkerklokka at jeg er i stand til å reflektere over begivenhetene. Har fått deltatt på alle de store høydepunktene i sommer. Er tilfreds med det. Men så var det disse fordømte skjærene som ofte dukker opp i sjøen. Uka etter vår årlige Nordsjøtur satte jeg girspaken i høygir. Norgescup i Østerdalen og EM på Kvam ventet et par uker frem i horisonten. Kroppen spilte 99 % på lag, nå skulle den siste prosenten fremprovoseres. Helt etter planen. Så ble uka for tøff. Med solide treningsøkter, lange arbeidsdager og noen uønskede bonustimer med Reodor Felgen i boden. Jeg druknet ikke, men båten sto plutselig på dypt vann.

Den vanntette planen lakk som en sil og formpila snudde like raskt som poengfangsten til det norske herrelandslaget i fotball. Kroppen gikk plutselig på tomgang og oppladningen til festen i Østerdalen ble utført som et dårlig, dårlig nachspiel på sofaen. Måtte frem med startkablene. Fikk snudd trenden, men ikke helt i tide. Batteriet var ikke fulladet. Trans Østerdalen endte med en kjedelig 9.plass etter havari på dag tre.

Europamesterskapet bød på en liten opptur tross alt. Jeg og Nesteby kom inn på 30. og 31. plass etter god kjøring på slutten. Første halvdel var blytung. Eirik og kroppen hans jobbet mot hverandre. Ba til både Peer Gynt og høyere makter. Gi meg styrke. Gi meg det daglige fettbrødet fra Øyens hjemmebakeri på teknisk sone på Kvam så skal Eiriks legeme gjenoppstå på rittets del to. I et så langt ritt er det mulig å redde stumpene om grunnformen holder. Og det har vært mange turer på kross i vinter med tresifret antall kilometer på GPS`n. Unngikk ballongsprekk mot slutten da formen var for dårlig for å ta ut for mye i starten. Vanskelig å brenne kruttet uten nok fyr på lunta. Passerte en del av mine landsmenn opp til Mysusæter. De lengtet hjem.

Etter EM skulle en sliten kropp hviles og restitueres i form før sommereventyret i Alpene. Jeg og Kristine satte oss i caddybilen og kjørte over Sognefjellet. Med en mage som hadde vært gjennom 90 km i Rondane, purkstusslige radioforhold og saktegående biltrafikk ble det en innholdsrik biltur. Fikk med oss en natt i Skjolden før en ukes tid på sykesenga kom som bestilt. Det ble DNF på årets andre feriedag. Rakk akkurat å underholde halvbrisne Sogninger med "let it be" over singstaranlegget på Hotell Skjolden før ferieturen var over. Skjønner godt at Vestlandsferie har blitt en populær variant.

Hvilte meg frisk igjen til vi ankom Dolomittene. Min tapre makker Justinas dro ned som en gutt og kom hjem som en mann. Etter to runder på snytskaftet allerede under åpningsetappen så hele figuren ut som et lappeteppe. Han fikk også jobbe hardt mot lactaten utover uka. En alle tiders sommerferie. Da han på slo opp øya på avreisedagen ble uka likevel oppsummert med følgende: «Jeg har hatt den beste uka i mitt liv» Det forteller meg at innholdet mellom øra er av solid kaliber, og at han er en type som vil opp og frem.

Av en rekke minner som blir med meg på veien er det likevel et av dem som har brent seg fast i hjernebarken. Dag tre og drøyt 100 km tilbakelagt. Et fyrverkeri av en nedkjøring før målbanneren, kald leskedrikk og varme pølser lå og ventet i det fjerne. Doserte svinger, kuler, hopp og det meste som skyter endorfinrusen over bristepunktet. Midt i rusen av alle følelser hører jeg trillen på bakhjulet til Leveika noen millimeter bak meg. Gløtter meg et sekund over skuldra og konstaterer at det stemmer, han ligger klistra på bakhjulet mitt. Anmoder i klartekst om at det må teas ut sikkerhetsavstand. Får bekreftende nikk og tilbakemeldinger om at ordre er mottatt. Vi flyter nedover, så høye man bare kan bli på en terrengsykkel. Så kommer jeg til et y-kryss. Klarer ikke å se hvilken vei som leder hvor. Tar til venstre. Den går til himmelen. Det går etter hvert opp for meg at dette er veien opp i ovarennet til Italias svar på Planica. Det blir lengre og lengre ned. Merker skjelven i buksa og innser at her må noe gjøres. Trekker i nødbrekket, bremser ned og vinkler sykkelen ut mot høyre. Planen er å slippe seg ned før det blir for høyt. Rekker ikke mer enn å svinge på fremhjulet før jeg får en ordentlig trøkk i rævva. Som en fotball blir jeg sparket ut av hoppkanten. Prosjektilet Leveika har lagt igjen sikkerhetsavstanden oppi bakken å sørger for at vi begge flyr ut over kanten. Ingen V-stil. Ikke noe nedslag.

Rullgardina går ned til maksmerket på pinnen for undertegnede. Fullstendig kortslutning. Serverer en særdeles uforskammet reprimande. De kortene krøllene til Leveika får bakoversveis. Setter meg på sykkelen med fillete klær og vond rygg. Konstaterer at alle kroppsdeler er intakt. Spør min gode makker om han kan fortsette. Han tør naturligvis ikke noe annet enn å svare ja. Vi triller de siste kilometerne til mål uten ytterligere korrespondanse. Vi forsvinner hvert til vårt en liten time etter målgang. En renser nye ladninger med sår, mens den andre kjøler den pæra med sparkling water. Så går vi løs på lunsjen i fellesskap. I takt med konsumerte pastaskruer kommer smilene og latteren gradvis tilbake. Vi kom like hel unna flyveturen og det hele står igjen som en bagatell og en god historie. Sitter og smiler for meg selv når tankene gjenopplever de intense minuttene. Slik er det å sykle sju etapper i Alpene. Drøssevis med små øyeblikk på en lang ferd fra Tux til Molveno

Vel hjemme på sommerperm med la familia skulle batteriene igjen settes til lading. Sommerens eneste «ferieuke» hvor målet var å sitte igjen med et økende antall krefter. Da passet det naturligvis utmerket at oppussingsarbeidene i Aumliveien 6B nærmet seg slutten. Ypperlig for den hjemvendte ingeniør å legge siste hånd på verket. Med rullgardiner som skulle tilpasses etter millimeterpresisjon med baufil fra biltema. Og en garasje fullstappet av mentale utfordringer fra ikea og andre godsaker.
Sommerens feriekoloni. Arbeidsomfanget gjorde at oppdraget ble spredd over to dager. Det var nok til at den sjuende far i huset snurret seg rundt med kost og dødsforakt etter første arbeidsskift. Hverken et støvkorn eller et pappartikkel skulle få se dagens lys. Når ingeniøren returnerte til åstedet dagen derpå ble det raskt fastslått at her er det mer en papp og støvkorn som har funnet veien til fias. Bruksanvisninger, lister, skinner til skyvedørsgarderober. Som sunket i jorden. Alle nekter naturligvis på skyldspørsmålet over telefon når de blir konfrontert med fakta. Da klokken passerer 15.00 og sommertiden i banken sier at dagen er over kommer hovedmistenkte hjem. Etter en nyttesløs leterunde på drøyt to mål med tomt forsvinner volvobilen ut fra gardstunet. 194 cm med angrende synder skal på fisketur i containeren bak domus. Fattern returner et kvarter senere med halve delelageret til skabberakkelet i bagasjen på volvoen. Saken blir raskt henlagt og skapet blir forlatt halvferdig etter feriekolonien 2019. Bra det snart er juleferie.

Feriekoloniens oppsider

Forrige helg var jeg tilbake i manesjen med skinsuit, buksekrem og adrenalin i frontallappen. En av mine favoritter fra Strömstad til Halden gikk av stabelen. Startnummer ni syklet sitt niende grenseritt og ble nummer ni. Fem sekunder for sent ute. Kroppen leverte uønsket respons etter vi passerte grensa og kom tilbake til Norge. Feriekolonien fortsatte i spurten opp til festningen. Det var dritsurt for å si det som det er. Hadde troa på noe mer.

Heldigvis er det slik i dette gamet at neste utfordring kommer rundt neste sving. Skrev forrige linje uten å banke i bordet tidligere i uken. I morgen avsluttes Norsgescupen på Hardangervidda. I Eskil sitt V-cup fravær hadde jeg planer om å stjele tilbake 3.plassen totalt i Norgescupen. Slik blir det ikke. Har røket på en influensarunde og er nødt for og ta telling. Trøsten er at det er meldt sprutregn fra start til mål 😊 Og at Knut Erik kommer bak og har mulighet på den samme 3.plassen. Gi dem inn!

Skal hvile så godt jeg kan. Lørdag om åtte dager deles NM-gullet ut på Sørum. Sesongen avsluttes med min tiende birkebeiner og en ny eventyrreise opp til Finnmark og Skaidi Xtreme. Kanskje jeg finner igjen jakka jeg glemte i fjor.

//E