Førjulstest av O2 og juleinnspurt. Nå, julemodus!

Høsten har vært stille på bloggfronten, ellers har det gått jevnt for seg. Siste innspurt sist uke med tentamensretting og julestress.. Deretter avreise til Østerdalen og vinter wonderland. Har blitt både tradisjonell førjulsjakt på truger og et par skiturer. I tillegg måtte jeg være med Jr på søndagsåpent siden han selvfølgelig ikke hadde startet med julegaver før 22. desember. I dag var vi ute på årets første fatbiketur. Altså særdeles bra variasjon i aktiviteten om dagen. Nå har juleroen senket seg og vi venter på ribba som står i ovenen.

Jeger Bombom.. Statistikken viser sju skudd, null treff. Ikke ei fjær en gang. Men flott julestemining!

Har trent brukbart i høst. Eller det vil si lite mengde, men mye kvalitet. Tror jeg selv alle fall. Har stort sett hatt tre hardøkter i uka i hele høst. I tillegg har jeg "krydret" dette med et par styrkeøkter og kanskje en langtur eller to i uka. Timetallet skremmer nok ingen. Sparer det til Kong Vinter fester grepet for fullt. Eller spørsmålet er vel lettere sagt OM han kommer i år. Når kalenderen viser jul og det er 8 grader og regn i Nordmarka ser det bokstavelig talt mørkt ut. Da blir jeg forbanna. Helvetes klimaendringer, når skal sirumpa politikere skjønne at noe drastisk må gjøres?? Ble tre skiturer sist uke, det er alt jeg har gått på ski før jul denne vinteren, trist... Sist ukes snø er borte nå, men her på Tynset har vinteren festet grepet, så juleskiføret er alle fall sikra..

Sist uke var jeg på Vallhall Trening og Terapisenter for å gjøre opp status. Testing av VO2max og terskewatt sto på programmet. Også denne gang ble jeg godt mottatt av flinke folk. De ytre forholdene lå godt til rette for å prestere. Har du lyst til å teste din fysiske form, sjekk ut her: http://vtts.no/

Kom ikke engang i gang med testingen før jeg møtte første hinder på veien. Badevekta på Vallhall. Den viste 82 kg. Et par kg mer enn sist jeg var der, da blir det tungt med ny VO2max rekord. Om det er kakeklubb, høstens vektløfting eller dårlige gener som er årsaken til den høye vekta, ja det er uvisst. Og det er best slik, da kan man tro det som passer en selv best.. Og dette var før jula, hau...

Resultatet fra laktatprofiltesten. Den viste at terskewatten min hadde økt siden sist test i februar. Terskelwatten er den nederste røde streken. Altså ligger den på drøyt 360 watt.

Etter en drøy time med svette og melkesyre på sykkelen var tallenes tale klar. Dette er tall. Målbart og konkret. Høres kanskje ut som en våt drøm for en realist. Men du får dem rett i trynet. De kan ikke bortforklares. Fasiten viste at VO2max var dårligere enn sist test i februar. Terskelwatt var bedre. Altså bra sykkeltråkk, litt mindre god O2. Litt merkelig, men kanskje ikke uventet. En mild høst har gitt mye sykkeltrening. I februar i fjor var det mye skitrening før testen. Dette gir høy O2, men mindre watt.

Oppsummert en test på det jevne.. Men det er lenge til sesongen ruller i gang i mai og enda lengre til jeg satser på at toppformen skal komme krypende. Derfor er det ikke noe å dvele noe med. Det er også bare en test. Det som betyr noe er hvor fort man faktisk presterer på to hjul. Minifisk har fått erfare dette i høst. Han har pissa på meg på hver eneste æljhufsøkt i høst. Har tatt lederplassen. Innbilt seg at han har passert storebror fysisk. Drømt seg bort i sitt eget konstruerte luftslott. Så kjørte vi sesongens første sykkelintervall for noen uker tilbake. Staver var byttet ut med DBS intruder. Minstebror var igjen minst, de 8 sekundene han slo meg med på æljhufs ble peanøtter i forhold til den evigheten han var bak meg i bakkene opp mot Skjennungstua. Dette er den sanne historien om "Luftslottet som sprengtes". Hverdagen innhentet Jr og han erfarte en viktig ting. Det er på to hjul det gjelder. Hjelper ikke å være best i badminton om man satser på basketball heller.

Nå ringes julen inn i dette øyeblikk. To uker juleferie på Tynset legger rammene for juletreningen..
På treningsplanen står det mange rolige langturer. Målet er todelt. Legge et godt grunnlag, samt holde vekta nede gjennom årets stor etagilde.

Helios DBS er også i rute mot neste år. Fire har blitt til fem. En utskremt Folldøl bosatt på Oslo Øst blir en bra tilvekst. Et Helios DBS team 2, eller et trimteam er også under oppseiling. Mer om dette kommer, men en ting er sikkert. Med de navnene som er nevnt vil de slå kraftig fra seg. Både på og utenfor sykkelløypa.

De fleste av våre eminente samarbeidspartnere er med videre. Ryktene nord på Romerrike sier at en gjeng med ansatte hos Helios på Årnes er hyppig observert ute i skogen med både joggesko og staver. De samme ryktene sier at disse ser sprekere og bedre trent ut for hver uke, og at de pryder startlista på Birkebeinerrennet ute i mars måned. Nye samarbeidspartnere er også på plass. Tynsets sprekeste meglerkontor Aktiv er med på laget. En annen ny samarbeidspartner er Mesterhus. Jeg drister meg til å anta at firmaets lokale byggmester på Tynset også er blant bygdas sprekeste snekkere. Det er imidlertid lenge siden vi har sett vedkommende med startnummer på brystet, så han har litt å bevise..

Skal du kjøpe deg lesestoff i julen så prøv Sykkelmagasinet. Masse bra lesestoff her..

Julelesestoff...

Kristian feirer jul første gang!

God jul!

Anders

Blodslit på Vallhall innledet årets juleferie

Etter uker med eksamensslit og langsomme dager på Høyskolen i Oslo, kom endelig det tidspunktet 2 klasse bygg har ventet på en god stund. 13 desember, luciadagen, juleferie! For en befrielse. Lykke, glede, frihet, har ikke ord.....

Og si at vallhall testsenter innledet juleferien blir vel igrunn å skryte litt, det var et par andre aktiviteter som kom først på lista. Det begynte allerede fredagkveld. Så fort de 9 sidene med kostruksjonslære var levert i Gymsal 1 på Pilestredet,  galopperte jeg ivei for å rekke 17.08 banen fra Nasjonaltheateret. Julebord sto for tur og marginene var knappe. Hjem til Besserud for å hoppe i dressen, for å så kjøre banen ned igjen på bare et blunk. Julebord er alltid trivelig. En erfaring  fra denne kvelden er at tapas kan være en tolvmodighetsprøve med sulten Fiskvikmage, men det kom jo forsovidt ikke som noe sjokk.

Resten av helgen ble brukt til å utføre diverse utsatte sysler, samt lade batteriene. Disse får jo hard medfart i en slik periode. Fikk også prøvd skia en tur før ferden gikk nordover igjen, uten at skiføre i Oslo er noe å rope hurra for. Det var tilstander som minnet mere om flom enn om desmeberføre på ski som møtte meg da jeg gikk ut av døra forrige helg. 7 plussgrader og yr i lufta. Makan!

Så var det over til alvoret! Testresultatene fra mandagens test på Vallhall. Foruten om den siste uken før ferie har pila pekt riktigere vei enn på lenge de siste månedene. Det har vært mye hardkjør som jeg føler har gitt en viss form for avkastning. Men som nevnt begynte kroppen å si fra forrige uke. Den var lei av eksamen og trening på en gang. Var litt smådau på testdagen også, men fikk jo tråkka litt. 339 i terskelwatt og 75 i maks O2-opptak. Det er fasit, så får man ta det derfra. Du kan lese mer om testsenteret på Vallhall på deres hjemmesider (www.vtts.no)

Uansett tall og testresultater så er det nå ferie, kjenner det kommer form, glede og overskudd for hver time som går. Tynsetjulen ble innledet på best mulig måte! Nemlig med en dag i skogen. Lenge siden sist nå, så det var ufatteligg deilig og befriende å finne fram sekken og børsa igjen noen dager før det er over.

Eirik

En av de mange oversiktene du får etter utførgt test er denne:

Ny sykkel?

Skal du ha en ny RÅ sykkel til sesongen 2014? Sjekk i så fall her:

http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=44730745&searchQuery=intruder

Den sykkelen har gitt meg mange gode opplevelser, og selvfølgelig noen nedturer.

Anders

Klar tale - VO2 maks

Klar tale - VO2 maks

Det er lenge siden junior har latt høre fra seg nå, storebror har jo blitt både norgesmster og pappa til lille Kristian i løpet av høsten, så skriveriene på bloggen er det han som har stått for den siste tiden. Skal komme tilbake til hvordan junior sin høst har vært litt senere.

November måned er her igjen. Nytt treningsår for de fleste syklister, også for jr og sr Fisk. Nå er det ikke sånn at vi kun har snust på sofaputa i oktober, eller rulla kølla i sofaen som Anders liker å si, men hardøktene og de lengre turene på grus har det jo ikke blitt så mange av.

Er godt igang med en kapasitetsbolk som skal avsluttes med testløp på ski julaften. Da bør alle Tynsetinger kjenne sin besøkelsestid . Dagens test var en del av denne kapasitetsbolken.. Inneværende sesong har vi vært så heldige og hatt en kjempefin avtale med Vallhall Trening og Terapisenter. Hvor vi har vi hatt muligheten til å teste gjennom hele året. Vil anbefale å ta turen innom for å finne ut om du kan danke ut Helios DBS eller Anders Aukland sine verdier ;)

Tjenester de tilbyr:

• Maksimalt oksygenopptak (VO2 max)
• Laktatprofil
• Maks O2 med laktat
• Intervallveiledning
• Topp testing
• EKG og blodprøver

Var spent på hva dommen ville bli. Forrige test var i januar måned i fjor, da viste datamaskina en terskelwatt på 330 og maksimalt oksygenopptak på 78. Datamaskina var ikke fult så snill denne gangen. Begynner med det positive, terskelwatten lå på 340, mens oksygenopptaket lå på 73. Under pari! Litt lavere på denne tiden av året måtte jeg nok kanskje regne med, men synes det var i overkant svakt. Uansett har jeg mål om å forbedre det tallet i løpet av vinteren. Hvordan? Jo, masse knallharde økter!

Vi har etablert en knallgod hufsegjeng på mandagene her i Oslo. En finfin blanding av folk som skal bli best mulig på sykkel, noen skal gå fort på Vasaloppet mens andre rett og slett skal holde figuren perfekt! Uansett, alle er der med samme mål og ønske. Slite så mye som overhodet mulig, og er det en ting som er sikkert, så er det at hardøkter blir bedre med hard konkurranse, så dette er knall! Oppmøte 19.00 på p-plassen på Stig mandag for interesserte.

Kommer som sagt tilbake med noen høstglimt om litt ;)

Eirik

Gull i off-season!

Naturens undre er utrolige greier. I år fikk jeg gullmedalje også etter sesongslutt. Kristian ble født 10. oktober.

Jada, gutta er i live. Selv om Jr har gjort et par forsøk på å oppnå det motsatte i løpet av oktober. Med ungt pågangsmot og særdeles overdreven selvtillit har det blitt både svalestup, gjørmebad og hyppig bjelleklang mot ramma. Om han fortsatt er forplantningsdyktig etter høstens sprell vil tiden vise. Men Jrs krumspring er alltid til stor latter fra oss andre. Vi har holdt hjulene godt i gang gjennom oktober. Det har vært både stisykling, halvharde grusturer, litt æljhufs, styrke, et par jaktturer og en tur på rulleski.

Glimt fra en av årets mange flotte høstturer.

Sykkelsesongen avsluttet med et smell på Geilo. Suger på den karamellen enda.  NM var siste hardøkt på sykkel. Inntil i dag. Nå er oppkjøringen mot 2014 i gang for alvor. Fra og med nå er det struktur og en plan over hva jeg gjør igjen. Støvet børstes av pulsklokka og fokus på forbedring er tilbake.

Noen slipper seg veldig ned etter sesongen. De gjør alt annet enn å trene, det gjør ikke jeg. Hvorfor ikke?? For det første, jeg trenger det ikke fysisk. Trener ikke helt på kanten til hva kroppen tåler, så den er ikke nedkjørt ved sesongslutt. For det andre, jeg trenger det ikke mentalt. Elsker å være ute i skogen så når man er fri for planer og pulssoner er det kun gøy. For det tredje, mange trener ikke, de timene jeg da trener gir meg et forsprang. Det blir som å sette litt ekstra penger i banken. Jeg trenger den kapitalen å tære på. Proffene legger ned tresifret antall timer per måned vinterstid mens jeg tråkker ned klasserommet på jobb. Det er imidlertid viktig å koble ut såpass så hodet er motivert for ny innsats når man starter på igjen. Der er jeg nå!

Har fått mange telefoner og spørsmål fra både kjent og ukjente etter sesongslutt. Spørsmålet er det samme, hvordan trener du? Hvorfor spør de meg? Hvorfor ikke Hushovd eller E. B Hagen? De har vel mer kunnskap?

Svaret er enkelt, jeg kombinerer jobb og satsing, akkurat som 99,9 % av alle andre syklister. Det er rimelig velkjent hvordan Hushovd og Hagen trener. Veldig mange timer rolig og noen harde økter i uka. Veldig rolig når det går rolig, hardt når det skal trenes hardt. Det funker.. Det ville sikkert funket for meg og. Men jeg kan ikke kvile på sofan mellom to daglige økter, jeg har ikke fritt antall timer til rådighet. Jeg kunne trent likt som proffgutta, bare halvparten så mye. Og ja, da hadde jeg antageligvis blitt halvparten så god. For å hevde meg må jeg gjøre noe smart. Regnestykket er egentlig enkelt. Treningsmengde styres av to faktorer. Antall timer og intensiteten. Jeg har ikke nok timer til varighet, da må intensiteten opp.

Vanskelig å gi noe fasit på hvordan jeg trener. Men noen elementer er grunnleggende. Mange harde økter, litt raske langturer innimellom (den undervurderte sone 2) og fokus på hver økt. Men vel så viktig er det å ha hodet med seg. Dette er personlig og kan ikke formidles. Vilje til å kjøre seg så det gjør vondt på de hardeste øktene. Avgjøre når kan jeg kline til litt på langturer, når trener jeg sone 3, når går jeg over i sone 4, når tar jeg en hviledag. I en hektisk hverdag må man ta slike vurderinger fortløpende. Det er mange faktorer som spiller inn. I dag kjørte jeg en av mine favoritthardøkter. Fakta ser du under. Effektivt både i forhold til tid og utbytte.

Blir rart å sykle med mestertrøye neste år. Men jeg skal nyte hvert sekund! Skal gjøre en bra innsats i vinter for å være godt forberedt til våren. Bygger videre på treningen jeg gjorde i fjor. Noe av det må jo ha funket.

Noen grunner til at 2014 må bli en bra sesong:

- Jeg sykler i Norgesmestertrøye
- Våre sponsorer er med videre og laget har et år på baken
- Vi har blitt en mann til, Bersvenn blir en bra mann å ha med seg
- DBS syklene blir ENDA bedre neste år
- Jeg er motivert som aldri før
- Jeg har enda et år med trening i ryggsekken
- Jeg skal sykle enda mer på vinterstid
- 28 år er i følge lærebøkene den alderen menn er på topp fysisk ;)

Anders

Norgesmester. DEN følelsen!

Foto: Per Harald Gravdal

Det er sen fredag kveld på Geilo. Fiskvik brødrene ankommer fjellet etter en lang dag. For min del startet den med sykling i råtåka i Oslo kl 07.30. Deretter jobb med obligatorisk kakeklubb, lang biltur med mye kø og ankomst Geilo kl 20.30. Peppes pizza med resten av laget er neste stopp. Ingen optimal oppladning, men dette er amatørens hverdag. Vi er kraftig redusert. Teamsjef Nesteby er med som servicemann, forkjøla. Dr B ser ut som et vrak om jeg skal si det selv. Blek i trynet, blank i øya og sår hals. Det går som det må, han evakuerer hjem lørdag morgen. Ikke Doc sitt år dette, synd. Han hadde noe på gang til helga.. Jr ser ut som en gangster. Skrubbsår i hele trynet etter møtet med grusen i 60 km/t helga før. Kan skremme livet av de fleste med den maska. Jeg føler meg fin. Har vært mye på jakt siste ukene. Men noe har ligget i bakhodet. Formen vet jeg har vært god siden tidlig august. Marginene har ikke vært helt med meg. Noe har vært annerledes i denne jakta. Jeg har fokusert litt på søvn, kosthold og frysing. Jeg har syklet flere gode hardøkter mellom slagene. Dette er nytt, forklaringen er enkel, dagen i dag. NM maraton.

Starten går ikke før 13.30. Det betyr god frokost og rolig start på dagen. Bytter i tillegg dekk på sykkelen på formiddagen. Alt skal være perfekt denne dagen.

Starten går på Hol lenger nede i dalen. Mål er på Geilo. 2 600 høydemeter og 85 km venter. Brødrene Fisk skal forsvare lagets ære, mange har brent seg før med å stole på de gutta... Ikke spesielt teknisk løype. Noen klager, det passer meg optimalt. Målet for dagen er klart, medalje. Det er kun medaljer som teller i NM! Målet er ambisiøst, men ikke hodeløst. 

Startskuddet smeller. Og for en smell det er i starten. Kjøren tråkker til for full maskin inn i første lysløype. Hadde jeg hatt et balltre i sykkellomma skulle jeg tatt det fram og brukt det. For en smerte. Hjertebank og lungespreng. Det går rasende fort i småkuppert terreng de første 15 kilometerne. Vi er bare 14-15 mann igjen i tet og landeveisutfordrer Willmann er borte. Jeg og Jr er begge med! Så inn i første lange stigning. Nr en av fire for dagen. Tempoet skrus opp enda et hakk. Lungesprengen er borte. Jeg sitter lett med. Dessverre blir Jr borte. Vi er 10-11 mann med over toppen til første langing. Tidligere omtalte Willmann har også gjenoppstått fra de døde. Han er tilbake i gruppa. Inn i andre bakke setter han tempoet. Men er dette alt han har? Jeg sitter lekende lett med. Flere faller av. Vi er 8 igjen på Kikuttoppen første gang. Ned på baksiden, ekstrem fart nedover asfalten. Så U-sving, litt terreng og opp lia igjen. Samme scenario. Jeg er like fin, kan nesten ikke tro det. På toppen er det bare jeg og Willmann. Inn på dagens lengste sti, ca 8 km. Willmann blir fort borte, jeg er alene i tet. Jeg leder NM!! Nå står to ting i hodet. Holde farten i terrenget, men ikke punktere. Kjører derfor litt safe i de mest steinete partiene. Nordskar kommer opp på slutten av stien. Vi er to stk. Ser ingen andre. Samarbeider fint ned til skistadion på Geilo og ny langing. Teamsjef Nesteby er tydelig ivrig og løfter meg frem. Men krampene har kommet, ikke bare litt, intenst. Bøtter nedpå cola og tar fatt på siste smell opp til Kikut. Setter en jevn marsjfart. Nordskar er ferdig! Han blir sittende igjen langt nede i bakken. Adenalinet bobler og hjelper meg opp i bra driv. Blir sekundert, øker til alle andre. Har 1.30 på toppen. SYK følelse, Nesteby er vill i blikket når jeg passerer toppen. Noen rare tanker går gjennom hodet. Jeg er i ferd med å bli Norgesmester!! Men det er 15 km igjen. Jeg skal ned alpintrekket. Fokus! IKKE punktere. Synes jeg kjører rolig ned, men speedometeret sier noe helt annet. Koker nok litt i toppetasjen. I bunn av bakken er Nesteby, hvordan klarer han det? Han er over alt. Jager meg frem, herlig type! Men hva FAEN!! En brå sving, framdekket styrer dårlig. Lite luft, sigepunktering foran. Noen stygge gloser og tanker går gjennom hodet, kan ikke gjengis her. Bruker fem sekunder på å omstille meg. Detta skal holde. Det går en faen i meg. Jeg skal først inn, skal ikke stoppe. Uansett. 1 mil igjen skiltet kommer. Det går greit med hjulet de første fem. Verre med beina. Prøver å reise meg på en kul, krampa hogger til som en illsint tiger. I begge låra! Beina låser seg. Klarer verken røre dem eller trå rundt. Krampe i fingre og overarmer også, holder på å bikke. Bryter i gang beina etter noen sekunder. Krampa er ikke borte. Men når jeg sitter klarer jeg tråkke. Så svinger jeg ut på ei bru. Dekket vrir seg, nesten flatt. Unngår akkurat svømmetur i elva, men krampa hogger til i ryggen i den brå bevegelsen. De siste kilometerne blir en kamp mot kramper, flatt framhjul og følelser. Kjører tante pose stil i alle svinger for å ikke vri av framdekket. Taper tid, nå må de jo komme snart?! Kilometerne går sakte. Ved 1 kilometersmerket ser jeg langt bakover, ser ingen, det må gå.,, 400 metersmerket. Ser bak, ingen. Dekket er flatt. Kan ikke bry meg mindre. Det går! Jeg blir Norgesmester!!

En lagkompis er rørt, en er superglad! Foto: Per Harald Gravdal

En ubeskrivelig følelse å passere målstreken først. Eirik og Knut Erik kommer stormende. Jr river ned sperringa i glede. Jeg prøver å stå på bakken. Krampa river! Morsomt å se gleden i lagkompiser og kjentfolk rundt. Ren idrettsglede. Vanskelig å komme seg av sykkelen. Men det går. Så kommer andremann inn, Bersvend. Dobbelt Østerdalen. Ikke til å tro! At Jr har brutt siden han har drita og sykkelshortsen er brun gir vi blaffen i på en slik dag..

Dobbelt Østerdalen!

Utmatta men glad, prøver å stå av sykkelen. Foto: Per Harald Gravdal

Så er det mye oppstyr. Nasjonalsang. Trøyeutdeling og mye moro. Kan ikke beskrives. Stor opplevelse for en beskjeden og sindig Østerdøl. Men kroppen er ute å kjøre. Fryser og skjelver. Bruker 2 timer på å avlegge dopingprøve. Er helt utmatta. Når jeg og Eirik ankommer dusjen er alle ferdig. Vi er alene i garderoben. Jeg ligger på golvet, gud vet hvor lenge. Skjelver, fryser, kvalm og hoster. Kommer meg i dusjen, står en halvtime med det varmeste vannet. Får ikke opp varmen. Klarer heller ikke spise. Kan dette være bra? Muligens ikke, men det er slike dager man drømmer om som idrettsutøver, ikke hver dag man klarer å gå så langt ned i kjellern. Da er toppformen der. Både fysisk og mentalt. Vi vurderer bankett på Geilo, men jeg klarer ikke tanken. Vil bare ligge rett ut..

God stemning. Foto: Per Harald Gravdal

Vi bestemmer oss for det eneste fornuftige, hjemreie. Middag med Knut Erik og Eirik på Gol. Burgeren gjør underverker. Kroppen våkner til liv. Det blir bankett i Oslo by. Otto møter meg i taxi hjemme i Lunden. Ut på byen. Gode venner venter ute på byen. Kollega Jacobsen har fyrt opp stemninga på Løkka. Resten av kvelden er en historie for seg. Man må feire når man blir Norgesmester, ikke hver dag... Søndag var det tid for ettertanke. Det var kun gode tanker...

Nå er sesongen over. Jeg sitter igjen med mange opplevelser. Mange høydepunkter og noen nedturer. Mye moro med gjengen på laget. Avslutningen kunne ikke bli bedre. Ser allerede fram til neste år! Jeg skal sykle i mestertrøya! For en vitamininnsprøyting på sesongens siste dag..

Tusen takk til alle som har bidratt. Sponsorer, langere, lagkammerater, konkurrenter og alle treningskompiser! De som har bidratt vet det selv. Og ekstra takk til den viktigste av alle, Mari. Hun legger alt til rette for at jeg skal kunne holde på med det jeg liker aller best.

TV sending fra rittet ser du onsdag 25. sept kl 21.40 på TV2sport, Jeg skal se på, det bør du og!

Anders

En uke i paradis..

Sist uke var jeg i pardis, alle fall mitt paradis. I fjellet på jakt. Været var strålende hele uka, det samme var høstfargene og omgivelsene. Det ble to dager på reinsjakt og fem dager på rypejakt. Det ble både reinsdyr ryper i sekken.. Fjellet er helt fantastisk nå, aldri er det vakrere enn i den klare høstlufta. Dyreliv så vi også rikelig med. Både kongeørn, fjellvåk, jaktfalk, jerv, rev, rein, elg, hjort, hare, fjellrype og lirype ble observert i løpet av uka.

Pause må man ha..

Noen dager gikk jeg alene. Andre hadde jeg godt selskap. Det ble konsumert store mengder egg, bacon, cola, sjokolade og biff i løpet av uka. Helios sin pasta, knekkebrød og riskaker har også blitt favoritter som er med på tur.. MYE mat, men jaggu meg ble det forbrent mange kalorier også. Totalt ble det ca 150 km gange med sekk og børse i løpet av 7 dager. Dette er fantastisk grunntrening. Tror jeg har god nytte av de uendelig mange timene jeg har med slik trening. Tror mange skulle slitt med å henge på da jeg la i vei med 40 kg sekk med en ferdigslaktet rein oppi. Gleden av å komme til bilen og ta av den sekken må bare oppleves. Kan ikke beskrives. Det er som å fly.. Beina kjennes ut som vinger når man går. Colaboksen som venta i bilen må også oppleves, den var bedre enn noe som kan beskrives med ord.  MEN, tung sekk og lange dager gjennom kratt og opp lier er ikke noe formtoppingsprosjekt. Man får fantastisk grunntrening, men det blir lite sprut i beina. Derfor klarte jeg også å lure inn tre hardøkter på sykkel sist uke Altså 150 km gange og tre harde sykkelturer. Vanvittig med aktivitet. Men lite søvn og tunge bein. En jaktdag starter gjerne 05.00 om morran og avsluttes kl 20. Lyset utnyttes..

Jeg håper jeg har klart å bevare godformen til NM. Men så sent i sesongen er det andre ting som også spiller inn. Vel så viktig som det fysiske, er det mentale. Sist uke ga meg masse mentalt overskudd, masse gratis trening og opplevelser jeg husker for livet. Tanken slo meg mange ganger i løpet av disse dagene.. Kan man ha det bedre. 

Scott gjorde en god jobb..

Takk til alle som gjorde denne uka mulig og takk for turen LarsA, Gerhard og Torgeir. Alle var lik seg. Lars forspiste seg, Gerhard skjøt mest fugl og Torgeir traff minst, men drakk mest. God stemning i bua på kveldstid, masse oppvask siste dag og greit med en dusj etter fem dager svetting i fjellet uten mulighet til vask. Gleder meg allerede til neste gang. Ingen ferietur i verden kan erstatte en slik uke for meg..

Mat må man ha...

Nå går straks startskuddet her på Geilo. Jeg og junior blir nødt til å forsvare lagets ære ettersom Knut Erik og dokor B ikke er ved sine fulle fem. Uansett glad jeg har med junior og fantomkreftene hans, de kan bli gode å ha på mitt lag i dag.

Anders

Birken med juniorøyne

Jr har ikke latt høre fra seg på en god stund, det er forsovidt ulike årsaker til det. Blandt annet har asusen vært inne på service. Studiene på høyskolen har nok blitt litt i mest laget for den. Men det er klart at i denne urbane verden skulle jo ikke det være noe uløselig problem, så da blir det kanskje drøyt å gi mangel på pc all skyld. Men samma det. Storebror har vist gnistrende form ved flere anledninger i høst, iveren etter å spre det glade budskap har slengt seg på, så han har fått oppdatert det aller meste. Det har jo selvsagt satt meg i et dårlig lys, men det er vel delvis fortjent.

Helgas birkebeiner var nok junior sin siste mulighet til å notere seg en god plassering i 2013, den muligheten ble skuslet bort i likhet med de andre Augusteventyrene. Grenserittet, Cykelvasan og nå Birken ble en rekke med stort sett ubetydelige plassringer. Formtoppen som var ønsket og planlagt, ja den uteble... Det har igrunn vært fellesbetegnelsen for denne sommeren, en rekke middelmådige plasseringer jeg ser på som ingenting, null og nada! Svarte.

Storebror har allerede delt sine synspunkter, så dette blir vel som å hoppe etter Wirkola, som det så fint heter. Men sånn opplevdes birken med juniorøyne.

Lørdag formiddag, Helios DBS racing team ankommer det normalt så fredelige Rena, etter et bedre døgn på rica Hamar. Rena er ikke lenger noen fredelig plass. At 17 000 urolige hoder, med dårlige mager og peppermynteduftende bein har forlatt stedet, det setter sine spor. Men freden er i ferd med å senke seg igjen. Til tross for at eliten straks skal avgårde, spør meg i år igjen hvorfor det er slik. Et opplegg jeg aldri har forstått døyten av. Tankene går tilbake til 2012 da jeg ble offer for dette opplegget. Da jeg satt klistra i bakhjulet på en mosjonist uten sjans til å reagere. farlige scener, flaks berget meg, uflaks sente lagkompiser i grusen, mer uflaks sendte doktoren i grøfta.

Alle fra teamet er vi seeda i gruppe A, det er betryggenbde. Slipper å sitte rundt idiotene som på desperat vis skal smyge seg frem til steder de ikke hører hjemme. Det er aldri gøy, og alltid farlig. Opp til Skramstad går det som alltid unna, folk ramler ut av dansen i tur og orden, jeg prøver å finne bakhjulet til storebror. Ikke er han helt banos blottet for smartness, og jeg føler meg temmelig sikker på at han ikke detter av. Jeg finner bakhjulet, storebror viser fredfult veien opp til toppen.

Et stykke opp i bakken skjer det noe, Wilmann og Åsmund Løvik drar avgårde, håper en med Helios-DBS logoen på brystet hiver seg etter. For egen del er det utenkelig. Ser mange rundt meg som ser spreke ut, jeg har forlatt comfortsonen for lenge siden, klarer ingen stor tempoøkning.

Birken er birken, vet hva det går ut på. En ting er å henge med opp til Skramstad, en annen ting er ned igjen på andre siden. Her blir det alltid småluker, folk mister hodet, ofrer livet. Storebror nevnte i sitt inlegg en overivrig baias som forsvant ut av sperregjerdet, Jeg passerer åsstedet noe senere enn storebror. Baiasen kommer kavende opp igjen fra utsiden gjerdet. Med desperasjon i blikket kaster han seg inn i veien på sykkelen. Vi har svimlende tall på speedometerer, han har 0. Det vil si at han lager et helvettes spetakkel igjen. Jeg er oppi andre siden av veien for å passere han. Skulle tro man lærer av å kjøre ut av sperregjerdet, men neida. Learning by doing har aldri vært mere feil, for en bavian.

Inn i terrenget, det går kvalmende fort. Småluker blir til storluker. Er ikke mange steder jeg har det vondere i løpet av året enn her. Prøver å finne den jævelen som bor der inne et sted, den må frem nå! Skimter etterhvert en Helios-logo rett foran meg. Selv om tåkesynet er ved sine fulle fem oppdager jeg at det er Helios-DBS rytteren med mest hår ut av hjelmen, ja det er storbror. Her er muligheten, nå må du for guds skyld følge det bakhjulet til utgangen. Jr skuffer seg selv igjen, det blir ganske nøyaktig 7 lange meter til det bakhjulet ved utgangen. Det er 6,5 for mye....  forjævlig.

Førstemann som er ute av dansen, det er junior. Den følelsen man får når man kommer for sent ut av det forbaska terrenget.... den kan ikke beskrives, en hel verden av sykkelønsketenkning legges i ruiner. Ole Hem kommer hakk i hæl. Han har gode planer om å ta oss opp igjen. Det hadde han kanskje klart med litt hjelp, men det får han ikke. hjelpen han trenger av junior er ikke å oppdrive. Vi blir liggende i et håpløst vakum. Blir etterhvert hentet av de bak som senere tar oss opp til de foran. Meget begrenset dravilje har ført til at de 5 første nærmest har avgjort det hele. Ser at mine to lagkompiser gjør en iherdig innsats, prøver etter beste emne å få til kjør. Det vil ingen være med på. Skulle så gjerne ha hjulpet dem, men har dessverre ingenting...

Kvarstad passeres, her er det klart for andre langing. Langerdebutant Brovold er på plass på avtalt sted. Fra passeringen på Bringebu lå jeg bak Anders og Knut Erik, det var nok Brovold forbredt på her også. Ser at to squeezyflasker blir delt ut, ingen fler å se i Brovolds hender. Tar affære, er litt idiot jeg også, roper som om jeg skulle ha ledet VM med 10 sekunder. Brovold skvetter omtrent med nesa ut i feltet, en desperat kroppsvissitering av seg selv blir gjennomført før han roter fram den siste flaska fra baklomma, strålende innstas! Lettelsen i blikket er tydelig å spore i det jeg passerer han, får med flasken og noen velvalgte ord på veien videre.

For min del er det en kamp mellom liv og død herfra og inn. Det er jeg klar over. Det vil kjøres hardt i hver eneste kneik. Jeg henger med helt til det står ”200 meter til toppen” i rosinbakken. Her legges junior sin birkeninnsats grus, bokstavelig talt. Hørt om å grave gress på fotballbana, til og med hørt om å spise snø når mann staker på ski, men når man er i nærheten av å grave grus på sykkel... , da er det slutt, over and out!

Blir sittende sammen med 7-8 andre inn. Klarer å bli skikkelig uvenn med en kar fra Milslukern uten å prøve nevneverdig hardt på det. Han skal frem og ta en meget sjelden føring rett før Sjusjøen, han rykker til slik at jeg mister noen meter. Han snur seg å slenger med leppa, feil tidspunkt. Jeg er sliten, mistet motet, lengter til mål... Der sitter en tulling fra Milslukern og messer om 3 små meter... blablabla, han får svar. Et klart, men realt svar.

Ved inngangen av ballettbakken er det alltid kamp om plassene, min allerede nevnte kompis fra Milslukern stikker seg fram igjen. Jeg smyger meg på innern slik at han havner litt uti skråninga. Jeg får intet mindre enn ”kukksuger” slengt etter meg. Blir lei meg på hans vegne... voksne mannen, det koker i hjelmen hans, han har definitivt mye å lære her i livet.

Ned bakken forsvinner alle hemninger i kampen om en ubetydelig plassering. To mann fra gruppa foran, fem bak. Tar med meg det positive. Jeg vil komme til den gangen da det kjempes om høyere plasseringer, beviser ovenfor meg selv at jeg tør ganske mye ned den bakken. Sier noen høyst usaklige ord til meg selv idet jeg ruller over linja til en 28.plass. Tror jeg, har egentlig ikke sjekket. Treffer igjen Storebror og Knut Erik, de er heller ikke fornøyd. Alle er vi skuffet, men på ulike måter. De har vært utrolige sterke hele dagen, det har ikke junior. De har ikke fått utløp for sin vannvittige form, junior har ikke hatt noen vannvittig form. Jeg var ikke god nok, det var de. Så klart er det en ergerlig følelse.

Som allerede nevnt så jeg på birken som årets siste reele mulighet for noe godt resultat. Skal også sykle nm, men har nok neppe noe å stille opp med der. Mandag meldte jeg meg på helgens nc-avslutning i rundbane på Skullerud. Det skulle jeg ikke gjort.. Hver gang jeg planlegger å prøve et rundbaneritt er det et eller annet som skjærer seg. Nå har jeg vært småsjuk og ikke trent på 3 dager. Bedring i dag, prøvd en tur og det gikk fint, så da blir det ritt!. Kanskje er det skjebnen som prøver å fortelle meg at dette er noe jeg bør holde meg unna? Vi får se i morra

Jr

Birken, idiotenes aften..

Årets Birkebeinerritt er historie. Den går inn i historiebøkene som et av historiens kjedeligste. Lungespreng opp Djuposet samt feige konkurrenter får ta skylden for det. Det har vært sol fra skyfri himmel hele juli og august, med unntak av en dag. Birkenlørdagen, da våknet Helios DBS gjengen opp til regn og gråvær på Rica Hamar. Tre syklister og de fire gode hjelperne var klar til dyst. Logistikkplanen var klar. Beina var fine, optimismen oste av hotellvinduene. 

For en gjeng..

Ved ankomst Rena stopper også regnet. Rena sentrum fylles opp. Av Norgeseliten, Sverigeeliten og jaggu meg også landeveiseliten i fedrelandet. De beste fra to verdener møtes. Egenlig naturlig. Birken er ikke terrengritt, heller ikke landevei. Det er en krysning, en hybrid. Det er Birken. Gutta gjør de siste forberdelser. Jr mangler en del elementære ting så må kjøpe og låne litt utstyr. Sekkene veies inn. Minstemann slår til igjen, har fiksa noe han mener er en sekk på ca 3,5 kg. Den er nok nærmere 1. Halve verktøykassa mi havner i jr sin sekk, både rørtang og avbiter blir med han over fjellet.

Startskuddet smeller. Kaoset slipper løs, dagens første idioter blenger seg frem og går i bakken. Vi bruker hue og holder oss på sykkelen. Sitter godt fremme opp mot Skramstadsetra. Henger lett med. Superbein. Dessverre får jeg ikke med meg at et par landeveissyklister suser fra feltet. Prøver å støte meg opp når jeg ser det, men for seint. Hele feltet henger seg på. Går jevnt halvhardt over Skamstad. Jeg manøvrerer meg fint frem og sitter bra plassert topp 20 inn i Djuposet. Minifisk og Stankelbein Nesteby er bak meg i gruppa. Det går som alltid styggfort ned bakken. Folk kjører loco, noen for loco. Dagens andre idioter lager hull i gjerdet og besøker grøfta. Jeg ligger på halen av det som nå er en tetgruppe... Inn i terrengpartiet i en durabelig fart. Ser en rød skygge i front, det er ikke oksen Anton. Det er Ericsson, Vasavinneren for to uker siden, like sprek i dag.

Bratt motbakke i terrenget er ikke Fisken i sitt rette element. Jeg er som en panisk Fisk på land. Kaver meg opp. Beina spreller og lungene jobber som gjeller som ikke får vann. En tetgruppe glipper avgårde. Jeg klorer meg på halen av felt 2. Helt sprengt ut på veien. Nesteby har elga (løpt/hoppa) forbi meg i skogen og drar gruppa, Jr er borte. Jeg må ha litt alenetid bakerst, få ned pusten og få igjen bevisstheten. Grubler over om det er verdt det, har vondt. Etter første langing på Bringbu har jeg fått påfyll av drikke og fått kontroll over tankevirksomhet og fysiologiske prosessene i kroppen. Er klar til innsats. Hører vi er 15 sekund bak tet, er innstil på å kjøre full pupp for å ta de igjen. Det samme er Knut Erik, Manenegen og Nordskar. Men resten, NEIDA.. Sitter å ser dumt på hverandre. Dagens kronidioter. De vil ikke bruke en kalori på å ta igjen de 6 i tet.. Hva faen??! Fornøyd med å kjempe om 7. ende plass. Gitt opp seiern? Amatører.. Ja, forresten, vi er amatører, og kjemper mot proffer. Da må vi alle fall kjøre det vi kan og samarbeide. Men det er visst ikke snakk om. Går i snegletempo til Kvarstad. Etterhvert gidder jeg ikke dra selv heller. Går som det må gå. Vi taper mye til teten og gruppa vår blir gigantisk. Det blir bare for dumt, jeg er forbanna.. Sparer så mye krefter som mulig. Skal kjøre av alle jeg kan i Rosinbakken. Det blir dagens mål, kvitte seg med alle feiginger.

Så kommer skiltet, "Rosinbakken", men fader så kort den er. 1 500 til toppen. Ingebrigtsen løper jo den distansen på 3.30. Mange klarer man å kjøre av på en slik kneik? CF Hagen og Manengen bidrar litt i front. Men jeg drar nesten hele bakken. Gruppa er alle fall mindre på toppen. På kulene mot Storåsen støter jeg og herjer det jeg kan. Nestby bidrar med sitt, lager småluker og litt kvalme i gruppa. Vi er ca 20 over Storåsen, ca 50 mann av lasset. Planen funka bra, men ikke bra nok. Vi er for mange. Transport ned til Ballettbakken. Der avgjøres det. Som alltid..  Knut Erik og jeg havner midt i gruppa, vi blir 16 og 20 totalt. Hobbyamatører og redd som Luvig fra Flåklypa nedover begge to. Ikke det vi hadde håpet på. For stor gruppe med inn. Det skyldes at alle vil henge, ikke kjøre. Da får vi også svenskebank på vår egen hjemmebane. For dårlig. Håper de som ikke dro en meter hele veien og karret med seg en topp 15 plassering er fornøyd. Det må de være. Hvis ikke må de bytte taktikk. Kommer ikke høyere opp med den innstillinga. Vi i Helios DBS sikter mot toppen, da kjører vi for å klare det.. Men i dag var vi ikke gode nok. Ikke oppmerksomme når første bruddet gikk. 10 sekunder for dårlig gjennom terrenget. Ikke sterke nok til å kjøre inn teten. Også for dårlig ned Ballettbakken. Da når man ikke opp.. Men det kommer flere år..

Kl 04.30 søndagen etter ringte vekkeklokka. Birken er skillet mellom sommer og høst. Ut på reinsjakt. Jakt på heder og ære blir bytta ut med jakt på kjøtt og flotte fjelturer framover. Ingen feige konkurrenter, ingen idioter, bare flotte turer i vente.

Mine 3 satsningsritt er gjennomført. Ingen topp 5. plassering. Men i Sverige var jeg i posisjon og i Birken var jeg sterk. Ingen bryr seg om det. Det er resultatlista som teller. Fokus blir på litt andre ting fremover, men avslutter sesongen med NM 21. september. Før den tid blir det mange timer med sekk og børse. Ska få til noen hardøkter innimellom, håper dette bevarer formen. Men merker at det er tøffere mentalt nå. Det koster å fokusere for å være med i toppen. Det ypperste fokuset er borte, det kan være forskjell på suksess og fiasko. Men den som lever tre uker til får se om jeg klarer å samle krefter til en siste innsats...

Fjellet kaller nå.

Anders

CykelVasan, mulighetenes dag...

I helga dro jeg, Knut Erik og Eirik til Sverige på tukt. CykelVasan sto for tur. Et av årets desiderte høydepunkter. Morsom løype, knallhardt startfelt og masse prestisje. Våre faste langere hadde fått fri denne helga, de var i bryllup. Mari og Rita ble byttet ut med mor og far Fiskvik. Ingen dårlig erstattere det heller.

Ankomst Sälen fredag kveld, en kort sykkeltur for å strekke beina, pastaparty på menyen og planleggingsmøte med langere. Slag i slag, slagplanen blir lagt.

Opp grytidlig lørdag morgen. Litt seig start. Elendig nattesøvn og halvsøtt svensk brød på frokostmenyen. Stress og mas for å komem seg til start. Spesiell startordning hvor man legger fra seg syklene. Kun 10 mann seedet i front, der var ikke vi. Heller ikke var vi blandt bavianene som blengte seg inn foran. Vi fulgte vanlig folkeskikk, derfor starta vi langt bak. Drøye 50 mann før oss ut. Prøver å manøvrere meg fram og samtidig unngå velt og uhell. Det er ikke lett, fullt kaos til tider. Det koker hos noen, vi holder hodet kaldt.

Inn til løypas første kritiske punkt, Mongsbodarna. Jeg er ca nr 25 inn på stien. Her går det styggfort nedover skiløyper, klopper og på løsgrus. Nesten umulig å avansere. Utenfor idealsporet er veltefaren stor. Det går i et sykt tempo. Jeg ligger på maks puls og tråkker for livet. Folk skreller av bakfra. De neste 30 minuttene kan jeg ikke redgjøre særlig for. Eneste jeg erindrer er at det er Lindgren (ranket topp 10 i verden) og Grenserittvinner Wengelin drar feltet. Det går stort sett på skiløype i et småkuppert terreng. Jeg er på stålet og vel så det hele veien. Har fryktelig vondt i bein og bryst, ser svart eller dobbelt i perioder. Klarer å karre meg med halen av teten.

Så kommer et gledens øyeblikk. Jeg ser en høyresving på toppen av en bakke. Husker dette stedet. Det kommer et lettere parti. Får tid til litt drikke ned bakken. Puster så tungt at klarer ikke svelge uten å brekke meg. Tempoet roer seg litt, jeg har ridd av stormen. Gjør opp status. Vi er 11 mann igjen i tet, ingen Nordmenn utenom meg. Orker se på klokka, vi har syklet en drøy time. Jeg har krampetendenser i beina allerede. Bøtter nedpå en halv flaske sportsdrikk og en gel. Det hjelper. De neste milene ligger jeg mye bak i pulja, må sprare krefter.

Dagens venn i nøden...

Neste kritiske parti er Oxberg etter ca 65. Et terrengparti med mye risting etterfulgt av en grusbakke på ca 1 km. Farten er igjen skrudd opp, krampene er mye verre og jeg sliter med å holde dem i sjakk. Likevel sitter jeg greit med opp bakken. Er nummer 5 på spurtprisen over toppen. Husker nå hva Eirik sa kvelden før. Etter Oxberg skal det gå greit å henge med inn. Bruker det som motivasjon. Krampene har nå også tatt kontroll over overarmer og fingre. Må innimellom strekke ut alle fingran for å klare å gire og bremse. Da er det kritisl. Tømmer i meg resten av sportsdrikken før siste langing ved Hökberg. Ser langbein, altså fattern med DBS Heliosjakke oppi bakken. Hører han roper noe om cola, ser etter mutter med colaflaska, har tåkesyn, men ser ingen DBS Heliosjakke. Etter noen 500 meter er nedturen et faktum, jeg må ha mistet colaflaska på siste langing. Blir 25 km til mål uten drikke. Blir colagel fra baklomma som erstatning..

Tetgruppa 15 km før mål, som dere ser ligger jeg fornuftig bak i gruppa, selv om alle medier sier jeg dro mye, det er feil:)

Holder likevel motivasjonen oppe, ingen grunn til noe annet. Jeg sitter med teten som eneste nordmann. Folk roper navnet mitt langs løypa hele tiden, føler det som om alle landsmenn heier på meg. Dette er min dag, min sjanse! Jeg har trent mange timer for å kunne sitte her, ofret mye. Dette er øyeblikkene man drømmer om. Rundt meg sitter svensker som har syklingen som sin jobb. Jeg sitter med som amatør. Med en gruppe på kun 11 kan alt skje. Men vet at noen av gutta her slår meg i 19 av 20 spurter, de er rett og slett noen hakk bedre. Men 11 mann med og 10 plasser på podiet, det er plankekjøring..

8 km igjen, jeg er faktisk oppe å drar litt i en småteknisk lysløype. Tempoet er rolig nå, folk lader for spurt. En rød skikkelse kommer som skutt ut av en kanon på venstre side. Det er Ericsson, dagens første gullangrep. Men det første angrepet går aldri inn. Jeg føler meg OK nå. Kunne tatt opp jakten. Konkluderer raskt med at det er ikke min jobb. En amatør fra Norge mot en gerilja fra den svenske eliten. Legger meg ut til siden. "Nej, kom igjen då, hva FAEN" får jeg i trynet. Bryr meg ikke. Legger meg bak. Men ingen tar opp jakten enda. Alle vil spare kruttet. Med 5 km igjen starter alvoret. Alle skjønner at fader, Ericsson kan holde unna, det gjør han. Vi ser han aldri igjen. Inn i Moraparken. Jeg er i 7-8 posisjon. Skulle vært lenger fram, føler meg fin. Ut av stien og ut på gresset. Klemmer forbi, men kommer ikke inn i rekka, må legge meg først. Ikke optimalt. Men bedre en langt bak, tror jeg. Over brua, 500 meter igjen. Fortsatt først, kan ikke slakke av å legge meg noen hakk ned. Da kommer jeg ikke inn i toget og vil havne bakerst. 200 meter, leder fortsatt gruppa, 100 meter, forstatt i føringen. Så, 50 meter, Lindgren kommer på siden, visste det ville komme. Alle på rad og rekke. Klarer ikke akselrere raskt nok, FAEN! Sistemann smette akkrat forbi før målstreken. Jeg blir 11. Et sykkelhjul bak 7-8 plass.

PS: I den offisielle resultatlisten har jeg fått feil tid, kjørte inn sammen med gruppen. Ikke snaue to min bak, har sendt klage:)

Står av sykkelen. Tiden står stille. Prater ikke med noen, ser tomt i lufta. Tenker over hva som akkurat skjedde. En merkelig følelse. Har vært drevet fram av adrenalin og lykkerus siste par timene. Sviktet fullstendig siste 50 meterne. Dette var en av mine gyldne sjanser. Jeg er 28 år, i full jobb og med mange jern i ilden. Får kanskje ikke mange muligheter til å vinne et av de største sykkelrittene i Norden, kanskje det største.

Knut Erik kommer bra inn med andre gruppe. Jr ruller inn med gruppe 3. Hederlig innsats av gutta! Merker at vi er et lag, de er mest opptatt av hvordan jeg gjorde det i front. Knut E møtte jeg underveis når vi kjørte en U-sløyfe. Kunne se gleden i ansiktet hans når han så meg i tetgruppa. Lagånden innad i Helios DBS er fantastisk. Desverre må jeg skuffe dem, jeg presterte ikke når det gjalt som aller mest.

Bruker lang tid på å løfte hodet i målområdet. Er likegyldig til alt og ingenting en times tid. Tenker tilbake på de siste 7-8 kilometerne. Skulle så gjerne vært der på nytt, gjort noen ting litt annerledes... Skulle blitt med Ericsson, skulle hatt et bakhjul i spurten.. Alt virker opplagt nå, etterpåklokskap..

Må ha noen (mange) minutter alene i mål. Skuffelsen må fordøyes. Det går vel kanskje flere tog, dagens gikk uten meg..

Skuffelsen henger som et teppe over meg på bilturen hjem. Men innser noen realiteter. Jeg var i seierskampen hele veien. Jeg ble beste Nordmann. Jeg hang med der de andre fallt av som fluer. Sykkelen fungerte optimalt også i dag. DBSen har gjort det i hele år, over stokk og stein. En fantastisk doning! Jeg er heldig som får oppleve dette. Følelsene, opplevelsene underveis og erfaringen tar jeg med meg. Kanskje vil en ny mulighet dukke opp.. Da er jeg bedre rustet.Vil derfor takke alle som gir meg muligheten. Lagkammerater. Langere og servicegjengen. Våre gode samarbeidspartnere. Vi har et knallbra opplegg i år.

Om to uker er det Birken. De samme konkurrentene, de samme lagkammeratene, helt annen løype. Her skal vi bite fra oss. Vi har vist de siste ukene at vi kan spise kirsebær med de beste. Det skal vi gjøre over fjellet mellom Rena og Lillehammer også!

Anders