CykelVasan, mulighetenes dag...

I helga dro jeg, Knut Erik og Eirik til Sverige på tukt. CykelVasan sto for tur. Et av årets desiderte høydepunkter. Morsom løype, knallhardt startfelt og masse prestisje. Våre faste langere hadde fått fri denne helga, de var i bryllup. Mari og Rita ble byttet ut med mor og far Fiskvik. Ingen dårlig erstattere det heller.

Ankomst Sälen fredag kveld, en kort sykkeltur for å strekke beina, pastaparty på menyen og planleggingsmøte med langere. Slag i slag, slagplanen blir lagt.

Opp grytidlig lørdag morgen. Litt seig start. Elendig nattesøvn og halvsøtt svensk brød på frokostmenyen. Stress og mas for å komem seg til start. Spesiell startordning hvor man legger fra seg syklene. Kun 10 mann seedet i front, der var ikke vi. Heller ikke var vi blandt bavianene som blengte seg inn foran. Vi fulgte vanlig folkeskikk, derfor starta vi langt bak. Drøye 50 mann før oss ut. Prøver å manøvrere meg fram og samtidig unngå velt og uhell. Det er ikke lett, fullt kaos til tider. Det koker hos noen, vi holder hodet kaldt.

Inn til løypas første kritiske punkt, Mongsbodarna. Jeg er ca nr 25 inn på stien. Her går det styggfort nedover skiløyper, klopper og på løsgrus. Nesten umulig å avansere. Utenfor idealsporet er veltefaren stor. Det går i et sykt tempo. Jeg ligger på maks puls og tråkker for livet. Folk skreller av bakfra. De neste 30 minuttene kan jeg ikke redgjøre særlig for. Eneste jeg erindrer er at det er Lindgren (ranket topp 10 i verden) og Grenserittvinner Wengelin drar feltet. Det går stort sett på skiløype i et småkuppert terreng. Jeg er på stålet og vel så det hele veien. Har fryktelig vondt i bein og bryst, ser svart eller dobbelt i perioder. Klarer å karre meg med halen av teten.

Så kommer et gledens øyeblikk. Jeg ser en høyresving på toppen av en bakke. Husker dette stedet. Det kommer et lettere parti. Får tid til litt drikke ned bakken. Puster så tungt at klarer ikke svelge uten å brekke meg. Tempoet roer seg litt, jeg har ridd av stormen. Gjør opp status. Vi er 11 mann igjen i tet, ingen Nordmenn utenom meg. Orker se på klokka, vi har syklet en drøy time. Jeg har krampetendenser i beina allerede. Bøtter nedpå en halv flaske sportsdrikk og en gel. Det hjelper. De neste milene ligger jeg mye bak i pulja, må sprare krefter.

Dagens venn i nøden...

Neste kritiske parti er Oxberg etter ca 65. Et terrengparti med mye risting etterfulgt av en grusbakke på ca 1 km. Farten er igjen skrudd opp, krampene er mye verre og jeg sliter med å holde dem i sjakk. Likevel sitter jeg greit med opp bakken. Er nummer 5 på spurtprisen over toppen. Husker nå hva Eirik sa kvelden før. Etter Oxberg skal det gå greit å henge med inn. Bruker det som motivasjon. Krampene har nå også tatt kontroll over overarmer og fingre. Må innimellom strekke ut alle fingran for å klare å gire og bremse. Da er det kritisl. Tømmer i meg resten av sportsdrikken før siste langing ved Hökberg. Ser langbein, altså fattern med DBS Heliosjakke oppi bakken. Hører han roper noe om cola, ser etter mutter med colaflaska, har tåkesyn, men ser ingen DBS Heliosjakke. Etter noen 500 meter er nedturen et faktum, jeg må ha mistet colaflaska på siste langing. Blir 25 km til mål uten drikke. Blir colagel fra baklomma som erstatning..

Tetgruppa 15 km før mål, som dere ser ligger jeg fornuftig bak i gruppa, selv om alle medier sier jeg dro mye, det er feil:)

Holder likevel motivasjonen oppe, ingen grunn til noe annet. Jeg sitter med teten som eneste nordmann. Folk roper navnet mitt langs løypa hele tiden, føler det som om alle landsmenn heier på meg. Dette er min dag, min sjanse! Jeg har trent mange timer for å kunne sitte her, ofret mye. Dette er øyeblikkene man drømmer om. Rundt meg sitter svensker som har syklingen som sin jobb. Jeg sitter med som amatør. Med en gruppe på kun 11 kan alt skje. Men vet at noen av gutta her slår meg i 19 av 20 spurter, de er rett og slett noen hakk bedre. Men 11 mann med og 10 plasser på podiet, det er plankekjøring..

8 km igjen, jeg er faktisk oppe å drar litt i en småteknisk lysløype. Tempoet er rolig nå, folk lader for spurt. En rød skikkelse kommer som skutt ut av en kanon på venstre side. Det er Ericsson, dagens første gullangrep. Men det første angrepet går aldri inn. Jeg føler meg OK nå. Kunne tatt opp jakten. Konkluderer raskt med at det er ikke min jobb. En amatør fra Norge mot en gerilja fra den svenske eliten. Legger meg ut til siden. "Nej, kom igjen då, hva FAEN" får jeg i trynet. Bryr meg ikke. Legger meg bak. Men ingen tar opp jakten enda. Alle vil spare kruttet. Med 5 km igjen starter alvoret. Alle skjønner at fader, Ericsson kan holde unna, det gjør han. Vi ser han aldri igjen. Inn i Moraparken. Jeg er i 7-8 posisjon. Skulle vært lenger fram, føler meg fin. Ut av stien og ut på gresset. Klemmer forbi, men kommer ikke inn i rekka, må legge meg først. Ikke optimalt. Men bedre en langt bak, tror jeg. Over brua, 500 meter igjen. Fortsatt først, kan ikke slakke av å legge meg noen hakk ned. Da kommer jeg ikke inn i toget og vil havne bakerst. 200 meter, leder fortsatt gruppa, 100 meter, forstatt i føringen. Så, 50 meter, Lindgren kommer på siden, visste det ville komme. Alle på rad og rekke. Klarer ikke akselrere raskt nok, FAEN! Sistemann smette akkrat forbi før målstreken. Jeg blir 11. Et sykkelhjul bak 7-8 plass.

PS: I den offisielle resultatlisten har jeg fått feil tid, kjørte inn sammen med gruppen. Ikke snaue to min bak, har sendt klage:)

Står av sykkelen. Tiden står stille. Prater ikke med noen, ser tomt i lufta. Tenker over hva som akkurat skjedde. En merkelig følelse. Har vært drevet fram av adrenalin og lykkerus siste par timene. Sviktet fullstendig siste 50 meterne. Dette var en av mine gyldne sjanser. Jeg er 28 år, i full jobb og med mange jern i ilden. Får kanskje ikke mange muligheter til å vinne et av de største sykkelrittene i Norden, kanskje det største.

Knut Erik kommer bra inn med andre gruppe. Jr ruller inn med gruppe 3. Hederlig innsats av gutta! Merker at vi er et lag, de er mest opptatt av hvordan jeg gjorde det i front. Knut E møtte jeg underveis når vi kjørte en U-sløyfe. Kunne se gleden i ansiktet hans når han så meg i tetgruppa. Lagånden innad i Helios DBS er fantastisk. Desverre må jeg skuffe dem, jeg presterte ikke når det gjalt som aller mest.

Bruker lang tid på å løfte hodet i målområdet. Er likegyldig til alt og ingenting en times tid. Tenker tilbake på de siste 7-8 kilometerne. Skulle så gjerne vært der på nytt, gjort noen ting litt annerledes... Skulle blitt med Ericsson, skulle hatt et bakhjul i spurten.. Alt virker opplagt nå, etterpåklokskap..

Må ha noen (mange) minutter alene i mål. Skuffelsen må fordøyes. Det går vel kanskje flere tog, dagens gikk uten meg..

Skuffelsen henger som et teppe over meg på bilturen hjem. Men innser noen realiteter. Jeg var i seierskampen hele veien. Jeg ble beste Nordmann. Jeg hang med der de andre fallt av som fluer. Sykkelen fungerte optimalt også i dag. DBSen har gjort det i hele år, over stokk og stein. En fantastisk doning! Jeg er heldig som får oppleve dette. Følelsene, opplevelsene underveis og erfaringen tar jeg med meg. Kanskje vil en ny mulighet dukke opp.. Da er jeg bedre rustet.Vil derfor takke alle som gir meg muligheten. Lagkammerater. Langere og servicegjengen. Våre gode samarbeidspartnere. Vi har et knallbra opplegg i år.

Om to uker er det Birken. De samme konkurrentene, de samme lagkammeratene, helt annen løype. Her skal vi bite fra oss. Vi har vist de siste ukene at vi kan spise kirsebær med de beste. Det skal vi gjøre over fjellet mellom Rena og Lillehammer også!

Anders