Birken med juniorøyne

Jr har ikke latt høre fra seg på en god stund, det er forsovidt ulike årsaker til det. Blandt annet har asusen vært inne på service. Studiene på høyskolen har nok blitt litt i mest laget for den. Men det er klart at i denne urbane verden skulle jo ikke det være noe uløselig problem, så da blir det kanskje drøyt å gi mangel på pc all skyld. Men samma det. Storebror har vist gnistrende form ved flere anledninger i høst, iveren etter å spre det glade budskap har slengt seg på, så han har fått oppdatert det aller meste. Det har jo selvsagt satt meg i et dårlig lys, men det er vel delvis fortjent.

Helgas birkebeiner var nok junior sin siste mulighet til å notere seg en god plassering i 2013, den muligheten ble skuslet bort i likhet med de andre Augusteventyrene. Grenserittet, Cykelvasan og nå Birken ble en rekke med stort sett ubetydelige plassringer. Formtoppen som var ønsket og planlagt, ja den uteble... Det har igrunn vært fellesbetegnelsen for denne sommeren, en rekke middelmådige plasseringer jeg ser på som ingenting, null og nada! Svarte.

Storebror har allerede delt sine synspunkter, så dette blir vel som å hoppe etter Wirkola, som det så fint heter. Men sånn opplevdes birken med juniorøyne.

Lørdag formiddag, Helios DBS racing team ankommer det normalt så fredelige Rena, etter et bedre døgn på rica Hamar. Rena er ikke lenger noen fredelig plass. At 17 000 urolige hoder, med dårlige mager og peppermynteduftende bein har forlatt stedet, det setter sine spor. Men freden er i ferd med å senke seg igjen. Til tross for at eliten straks skal avgårde, spør meg i år igjen hvorfor det er slik. Et opplegg jeg aldri har forstått døyten av. Tankene går tilbake til 2012 da jeg ble offer for dette opplegget. Da jeg satt klistra i bakhjulet på en mosjonist uten sjans til å reagere. farlige scener, flaks berget meg, uflaks sente lagkompiser i grusen, mer uflaks sendte doktoren i grøfta.

Alle fra teamet er vi seeda i gruppe A, det er betryggenbde. Slipper å sitte rundt idiotene som på desperat vis skal smyge seg frem til steder de ikke hører hjemme. Det er aldri gøy, og alltid farlig. Opp til Skramstad går det som alltid unna, folk ramler ut av dansen i tur og orden, jeg prøver å finne bakhjulet til storebror. Ikke er han helt banos blottet for smartness, og jeg føler meg temmelig sikker på at han ikke detter av. Jeg finner bakhjulet, storebror viser fredfult veien opp til toppen.

Et stykke opp i bakken skjer det noe, Wilmann og Åsmund Løvik drar avgårde, håper en med Helios-DBS logoen på brystet hiver seg etter. For egen del er det utenkelig. Ser mange rundt meg som ser spreke ut, jeg har forlatt comfortsonen for lenge siden, klarer ingen stor tempoøkning.

Birken er birken, vet hva det går ut på. En ting er å henge med opp til Skramstad, en annen ting er ned igjen på andre siden. Her blir det alltid småluker, folk mister hodet, ofrer livet. Storebror nevnte i sitt inlegg en overivrig baias som forsvant ut av sperregjerdet, Jeg passerer åsstedet noe senere enn storebror. Baiasen kommer kavende opp igjen fra utsiden gjerdet. Med desperasjon i blikket kaster han seg inn i veien på sykkelen. Vi har svimlende tall på speedometerer, han har 0. Det vil si at han lager et helvettes spetakkel igjen. Jeg er oppi andre siden av veien for å passere han. Skulle tro man lærer av å kjøre ut av sperregjerdet, men neida. Learning by doing har aldri vært mere feil, for en bavian.

Inn i terrenget, det går kvalmende fort. Småluker blir til storluker. Er ikke mange steder jeg har det vondere i løpet av året enn her. Prøver å finne den jævelen som bor der inne et sted, den må frem nå! Skimter etterhvert en Helios-logo rett foran meg. Selv om tåkesynet er ved sine fulle fem oppdager jeg at det er Helios-DBS rytteren med mest hår ut av hjelmen, ja det er storbror. Her er muligheten, nå må du for guds skyld følge det bakhjulet til utgangen. Jr skuffer seg selv igjen, det blir ganske nøyaktig 7 lange meter til det bakhjulet ved utgangen. Det er 6,5 for mye....  forjævlig.

Førstemann som er ute av dansen, det er junior. Den følelsen man får når man kommer for sent ut av det forbaska terrenget.... den kan ikke beskrives, en hel verden av sykkelønsketenkning legges i ruiner. Ole Hem kommer hakk i hæl. Han har gode planer om å ta oss opp igjen. Det hadde han kanskje klart med litt hjelp, men det får han ikke. hjelpen han trenger av junior er ikke å oppdrive. Vi blir liggende i et håpløst vakum. Blir etterhvert hentet av de bak som senere tar oss opp til de foran. Meget begrenset dravilje har ført til at de 5 første nærmest har avgjort det hele. Ser at mine to lagkompiser gjør en iherdig innsats, prøver etter beste emne å få til kjør. Det vil ingen være med på. Skulle så gjerne ha hjulpet dem, men har dessverre ingenting...

Kvarstad passeres, her er det klart for andre langing. Langerdebutant Brovold er på plass på avtalt sted. Fra passeringen på Bringebu lå jeg bak Anders og Knut Erik, det var nok Brovold forbredt på her også. Ser at to squeezyflasker blir delt ut, ingen fler å se i Brovolds hender. Tar affære, er litt idiot jeg også, roper som om jeg skulle ha ledet VM med 10 sekunder. Brovold skvetter omtrent med nesa ut i feltet, en desperat kroppsvissitering av seg selv blir gjennomført før han roter fram den siste flaska fra baklomma, strålende innstas! Lettelsen i blikket er tydelig å spore i det jeg passerer han, får med flasken og noen velvalgte ord på veien videre.

For min del er det en kamp mellom liv og død herfra og inn. Det er jeg klar over. Det vil kjøres hardt i hver eneste kneik. Jeg henger med helt til det står ”200 meter til toppen” i rosinbakken. Her legges junior sin birkeninnsats grus, bokstavelig talt. Hørt om å grave gress på fotballbana, til og med hørt om å spise snø når mann staker på ski, men når man er i nærheten av å grave grus på sykkel... , da er det slutt, over and out!

Blir sittende sammen med 7-8 andre inn. Klarer å bli skikkelig uvenn med en kar fra Milslukern uten å prøve nevneverdig hardt på det. Han skal frem og ta en meget sjelden føring rett før Sjusjøen, han rykker til slik at jeg mister noen meter. Han snur seg å slenger med leppa, feil tidspunkt. Jeg er sliten, mistet motet, lengter til mål... Der sitter en tulling fra Milslukern og messer om 3 små meter... blablabla, han får svar. Et klart, men realt svar.

Ved inngangen av ballettbakken er det alltid kamp om plassene, min allerede nevnte kompis fra Milslukern stikker seg fram igjen. Jeg smyger meg på innern slik at han havner litt uti skråninga. Jeg får intet mindre enn ”kukksuger” slengt etter meg. Blir lei meg på hans vegne... voksne mannen, det koker i hjelmen hans, han har definitivt mye å lære her i livet.

Ned bakken forsvinner alle hemninger i kampen om en ubetydelig plassering. To mann fra gruppa foran, fem bak. Tar med meg det positive. Jeg vil komme til den gangen da det kjempes om høyere plasseringer, beviser ovenfor meg selv at jeg tør ganske mye ned den bakken. Sier noen høyst usaklige ord til meg selv idet jeg ruller over linja til en 28.plass. Tror jeg, har egentlig ikke sjekket. Treffer igjen Storebror og Knut Erik, de er heller ikke fornøyd. Alle er vi skuffet, men på ulike måter. De har vært utrolige sterke hele dagen, det har ikke junior. De har ikke fått utløp for sin vannvittige form, junior har ikke hatt noen vannvittig form. Jeg var ikke god nok, det var de. Så klart er det en ergerlig følelse.

Som allerede nevnt så jeg på birken som årets siste reele mulighet for noe godt resultat. Skal også sykle nm, men har nok neppe noe å stille opp med der. Mandag meldte jeg meg på helgens nc-avslutning i rundbane på Skullerud. Det skulle jeg ikke gjort.. Hver gang jeg planlegger å prøve et rundbaneritt er det et eller annet som skjærer seg. Nå har jeg vært småsjuk og ikke trent på 3 dager. Bedring i dag, prøvd en tur og det gikk fint, så da blir det ritt!. Kanskje er det skjebnen som prøver å fortelle meg at dette er noe jeg bør holde meg unna? Vi får se i morra

Jr