Holmenkollmarsjen

God kveld!

Sitter godt planta i senga og oppsumerer det som har vært en ubeskrivelig kraftanstrengelse. Men likefult en dag som etterlater seg gode minner.

Denne februarlørdagen starter i år som i fjor i stappmørket i Sørkedalen. Denne gang uten permafrost og storebror innelåst på dass. Årets utfordring er å smøre inn skia med riktig glidemiddel. Holke i Sørkedalen og rykter om tørrsnø i mye av løypa ellers er et velkjent problem. Etter en rask telefon til smøresjefen ble avgjørelsen tatt og skiene smurt.

5 km flatt fra start før den fryktede bakken opp til Heggelivann. Planen var å gå fort og billig. Det funka ikke, stressa like mye som de 7000 andre som deltok. Når samtlige i pulje 1 slåss som ulver om posisjonene sine på blanke ski slipper det komplette kaos til, det er ikke til å unngå. Stavtupper og kjeftskurer går om hverandre.

Når de første 5 er tilbakelagt bedrer tilstandene seg. Forholdet mellom ski og snø bedrer seg også. Går fra blanke ski til spikerfeste på bare minutter. Eller fra mareritt til en søt drøm om du vil.

Tenker å gå jevnt hardt, men kontrollert opp hele bakken. Ved passering Heggelivann er det høy sone 5 på klokka, pulsdefinisjonen på ukontrollert. Samma det, følelsen er god og 50-60 mann er forbigått etter en drøy mil motbakke. Ser i ettertid at det er tiende beste tid på strekningen totalt.

Over Heggelivann staker jeg for livet for å henge med de rundt. Skjønner at jeg er i et selskap der jeg ikke hører hjemme. Jeg tar tre tak mens de rundt meg tar ett. Kattens lek med musa, der jeg definitivt er musa, eller til og med lusa. Tenker at pokker heller, hva har jeg å tape? Bestemmer meg for å prøve så lenge det går.

Marsjens kuperte løype redder meg lenge. Partier med fiskebeinsløping og diagonalgang gir meg etterlengtede pusterom. Men hvor lenge kan dette holde? Ca halvveis kikker jeg opp å ser 25 km til mål skiltet. Når jeg bøyr meg ned igjen for å ta neste tak er kramperykningene i magen der. Deler opp 25 km i mindre deler. Langing på Kobberhaugen er første mål, og cola på Tryvannstua er neste. Det er herfra og inn jeg får slite med overkroppen. Gruer meg mer og mer til hver flate..

Etter noen grusomme kilometer skimter jeg Anders på venstresiden av løypa. Han gir mange beskjeder, jeg får med meg noen. "jævli bra" "du slåss om topp 30" "går det bra?" Jeg gjør et tapert forsøk på å besvare spørsmålet. Prøver først med "hell på å donge". Det lykkes ikke. "Rullgardina er på tur ned". Det lykkes heller ikke. "Jeg er jævli sliten" lykkes jeg med. Svaret er "neida, fattern står med cola straks". Får cola, neste delmål er Tryvannstua.

Etter noen enda mer grusommere kilometer kommer jeg meg dit. Fortsatt med i gruppa. Får en etterlengtet colakopp på langestasjonen. Ei søt, snill lita jente strekker seg frem og vil gi meg en til. Idet jeg skal ta tak i den krysser jeg skia, mister balansen og får halve colakoppen midt i fleisen. Den andre halvparten får hun i fleisen. Misslykka forsøk... Stakkars jente, offer for en utkjørt syklistsom har rota seg bort på et skirenn..

Fra Tryvannstua og inn er det bekmørkt. Ikke i stand til å bevege kroppen ut av giv akt stilling. Da sitter det krampe i mage,rygge, bryst armer og fingrer. Den nevnte rullgardina går ned for fult og jeg raser ned på lista. Gjengen jeg har tynet meg i 49 km for å henge på forsvinner i det fjerne. Kommer jeg meg til mål? I ettertid er svaret ja. Det var en ubeskrivelig tilfredsstillelse i det jeg endelig krysset målstreken. 48. plass totalt og 10. i klassa. Noe en skarve syklist sier seg fornøyd med. En moro, men hard affære er over for i år.

Jr