På bortebane langs Nordsjøen

Jeg, Eirik og Knut Erik samt serviceteamet Mari og Kristian har vært på langtur til Stavanger. Her har Østerdølene opplevd nye områder, sett havet og syklet Nordsjørittet. Dette er nye trakter for oss. Sagnet sier at ingen Østlending har sjans i dette rittet. De takler ikke sjølufta, sidevinden eller konkurransen fra Vest. Her jobber havgudene, værgudene og historien mot oss. Likevel var dette rittet et av årets hovedmål. Når sesongplanen ble lagt en mørk høstkveld for noen måneder siden ble fire datoer merket i kalenderen for min del. Nordsjørittet, CyckelVasan, Grenserittet og Birken. Fire "monumenter" av noen grusklassikere. Rittene alle maratonsyklister drømmer om å vinne. Jeg satte meg et mål, seierspallen i MINST et av disse rittene.

Noen fakta om rittet:

• Norges nest største sykkelritt med 12 500 startende. 
• Vestlendingenes Birkebeiner, drøye 9 mil fra Egersund-Sandnes. 
• Løypa går i jordbrukslandskap langs Nordsjøen, oftest i motvind og med få lange stigninger. Underlaget består av mye asfalt, en del grusveier/kyststier og ca 3 km terreng. Altså et landeveisritt på terrengsykkel. 
• Dette er Østerhus Ridley sitt territorium, de har preget rittet og tapetsert seierspallen de siste årene. Men det var før vår tid, ingen trær vokser til himmelen.. 

Vi forberedte DBS`n til fart før avreise. Den ble satt opp med stiv gaffel (sykkelen altså, ellers var det lite stive gafler hos gjengen denne helga...) og 2.0 dekk. Fredagen før rittet ble brukt til å sole seg i glansen i Norgestrøye og løypebesiktigelse. Først en runde med alle mann i helgas partyvogn, en Opel Vivarro. Vi freste rundt på småveier og jorder så grusen spruta. Minnet nok mest om en polsk bandittliga med kassa full av tjuvgods. Deretter sykla vi første halvdel. Knut Erik klaga på mye aircondition og såre luftveier, Eirik messa om byller i ræva og at han var sulten. Samtidig slurra det litt i Minifisk sine gir. Undertegnede hadde mer enn nok med å holde sykkelen rett i sidevinden. Alt helt som vanlig dagen før ritt altså.


Brødrene Fisk på løypebesiktigelse, havet et uvant syn.

Ved ankomst start skjønte vi tidlig at her var vi lilleputter på fremmed mark. Østerhus Ridley biler rullet rundt i startområdet. Når starten gikk ble jeg og Knut Erik statister da vi fulgte trafikkreglene med høyrekjøring i første rundkjøring. Alle andre tok snarveien. Plutselig var vi sist. Liten vits å henge på startstreken i 10 min før start for å komme først da! De første par milene gikk på smal grussti. Her gikk det i blenging, kjefting og støvskyer. Vi fikk sikkert noen uvenner her i vest. Vi kom oss likevel med teten ut på asfalten. Her fikk vi grisedeng ved spurtprisen etter to mil. Etter mange rykkforsøk gikk endelig et brudd i vei. Jaggu meg klarte jeg å komme meg med, sammen med tre mann fra Østerhus Ridley. Bra å være med tet, negativt at jeg var i sterkt undertall. Tre mot en er feigt!

Nå er gode råd dyre. Legger en slagplan inn mot løypas lengste stigning. Gutta må grilles og kokes, på høy varme. Setter opp farten i den lengste bakken og får litt hakeslepp når alle må slippe. Bakken går inn i løypas eneste terrengparti og jeg holder farten. Ut på veien igjen ser jeg ingen bak. Å kjøre herfra og 5-6 mil alene til mål i den konstante vinden inn fra Nordsjøen er imidlertid Gale-Mathias. Venter derfor på Galta fra ØH. Vi kjører godt sammen, men får følelsen av at han driver med noe "lurium". Føringene hans er for rolige, mine er for harde. Jeg vil holde unna, han kan nok gjerne se at vi får selskap. Altså sitter jeg litt i dødens posisjon. Kan ikke kjøre fra heller. Straks resten av ØH hører at jeg er alene i tet blir det nok godstog bak. Med 7 damplokomotiver. Da holder det ikke med EN strikkmotor i front. Får en luke i det vi skal over en hengebru, landeveissyklisten som har forvillet seg opp på en MTB kløner det til. Vurderer å kline til, slår det fra meg, venter på han. Dette er ikke tiden for et nytt av mine idiotinnfall.

Slik så det ofte ut. Jeg først, Galta på bakhjulet.

Vi har opparbeidet en solid luke da vi nærmer oss dagens andre spurtpris. Den beryktede Tinghaugbakken. En stupbratt motbakke på 500 meter. Føler meg pigg inn i bakken, vet Galta vil prøve. Han prøver, han kommer forbi, han fyker i fra. I en fart jeg ikke er i nærheten å holde, på 10 sekunder har de fine beina blitt til to sure tømmerstokker. De er virker til å være fulle av både lignin og melkesyre. De vil ikke mer. Må sette meg på sete, prøve å komme meg opp bakken. Passerer folkelivet og lagkammerater fra Helios DBS trim team som har inntatt pole position i bakken. Galta er borte, vet ikke hvor han er, eller hvor jeg er, har tåkesyn. 500 meter virker som 5 kilometer. Kommer meg opp, erindrer folk som roper. Hører 35 sekunder, 35 Sekunder(!), jeg har tapt 35 sekunder på 500 meter! Faen...

De siste 20 kilometerne er en kamp mot seg selv. Mot bein som ikke vil bidra, mot skyggefulle tanker om ulvene i feltet som jager bak. Ser meg bakover i ett sett, prøver å jobbe. Hver kul er som et lite fjell. Men dette har jeg opplevd før, smerte er bare en illusjon. Jeg har trent så mye for å orke nettopp dette. Vet at om feltet kommer blir jeg hakkemat, Østerhus Ridley mat. Tre km før mål kommer en skikkelse fykende forbi, det er Bystrøm fra ØH. Har ikke nubbesjans til å ta bakhjulet, er halvveis i koma. Faen. Men det er bare Bystrøm. Jeg blir tre. I Norges nest største sykkelritt. Et av årets hovedmål. På bortebane. På Vestlandet. Ved havet. Herlig følelse...



Skulle gjerne stått et hakk lengre til venstre

Eirik og Knut Erik ruller inn med feltet bak. De er for veik i spurten til å komme på podiet. De har kjempet med nebb og klør hele dagen for å holde farten nede i feltet. Herlig gjeng. Nevnes må også Martin Andersen. Ryktene sier at han bidro både verbalt og med bena til at jeg holdt unna. Synes jeg hører smella, rart jeg ikke hørte den helt framme i bruddet egentlig..

Plassen på pallen blir som en seier. Er nok det beste vi kunne klare. Dette var David mot Goliat. På Goliats hjemmearena. Og Goliat vant, men David ga han kamp. Ikke til døra, men i 7 av 9 mil. Vi får mye skryt og i målområdet. Av både edruelige og litt mer skakke. Rittet har gått på storskjerm og på nett TV. ØH har endelig fått litt kamp, de har ikke styrt hele skuta selv. Men eventyret sluttet etter 7 mil denne gang. Jeg stakk ikke av med pokalen og halve riket. Men det kan skje senere i år. August er min måned. Forutsetningene virker bedre enn noen gang!

Neste helg er det Trans Østerdalen. Da er vi tilbake på hjemmebane. Med dempergaffel. På sti. I vakre Østerdalen. Vi gleder oss!

Erfaringer jeg tar med meg hjem:

1. Landeveissyklister er faktisk ræva i terrenget
2. Landeveissyklister er gode til å støte (fortsatt snakk om på sykkelen)
3. På Jæren blåser det hele tiden
4. Nordsjørittet går i flotte omgivelser
5. Berlinerbollene vi fikk i mål var verdt halve turen
6. Eirik suger i Stiga Hockeyspill 
7. Fulldemper, dempegaffel og terrengdekk kan du legge igjen hjemme
8. En kul tur, anbefales om du vil prøve nye utfordringer

Anders