CykelVasan, mulighetenes dag...

I helga dro jeg, Knut Erik og Eirik til Sverige på tukt. CykelVasan sto for tur. Et av årets desiderte høydepunkter. Morsom løype, knallhardt startfelt og masse prestisje. Våre faste langere hadde fått fri denne helga, de var i bryllup. Mari og Rita ble byttet ut med mor og far Fiskvik. Ingen dårlig erstattere det heller.

Ankomst Sälen fredag kveld, en kort sykkeltur for å strekke beina, pastaparty på menyen og planleggingsmøte med langere. Slag i slag, slagplanen blir lagt.

Opp grytidlig lørdag morgen. Litt seig start. Elendig nattesøvn og halvsøtt svensk brød på frokostmenyen. Stress og mas for å komem seg til start. Spesiell startordning hvor man legger fra seg syklene. Kun 10 mann seedet i front, der var ikke vi. Heller ikke var vi blandt bavianene som blengte seg inn foran. Vi fulgte vanlig folkeskikk, derfor starta vi langt bak. Drøye 50 mann før oss ut. Prøver å manøvrere meg fram og samtidig unngå velt og uhell. Det er ikke lett, fullt kaos til tider. Det koker hos noen, vi holder hodet kaldt.

Inn til løypas første kritiske punkt, Mongsbodarna. Jeg er ca nr 25 inn på stien. Her går det styggfort nedover skiløyper, klopper og på løsgrus. Nesten umulig å avansere. Utenfor idealsporet er veltefaren stor. Det går i et sykt tempo. Jeg ligger på maks puls og tråkker for livet. Folk skreller av bakfra. De neste 30 minuttene kan jeg ikke redgjøre særlig for. Eneste jeg erindrer er at det er Lindgren (ranket topp 10 i verden) og Grenserittvinner Wengelin drar feltet. Det går stort sett på skiløype i et småkuppert terreng. Jeg er på stålet og vel så det hele veien. Har fryktelig vondt i bein og bryst, ser svart eller dobbelt i perioder. Klarer å karre meg med halen av teten.

Så kommer et gledens øyeblikk. Jeg ser en høyresving på toppen av en bakke. Husker dette stedet. Det kommer et lettere parti. Får tid til litt drikke ned bakken. Puster så tungt at klarer ikke svelge uten å brekke meg. Tempoet roer seg litt, jeg har ridd av stormen. Gjør opp status. Vi er 11 mann igjen i tet, ingen Nordmenn utenom meg. Orker se på klokka, vi har syklet en drøy time. Jeg har krampetendenser i beina allerede. Bøtter nedpå en halv flaske sportsdrikk og en gel. Det hjelper. De neste milene ligger jeg mye bak i pulja, må sprare krefter.

Dagens venn i nøden...

Neste kritiske parti er Oxberg etter ca 65. Et terrengparti med mye risting etterfulgt av en grusbakke på ca 1 km. Farten er igjen skrudd opp, krampene er mye verre og jeg sliter med å holde dem i sjakk. Likevel sitter jeg greit med opp bakken. Er nummer 5 på spurtprisen over toppen. Husker nå hva Eirik sa kvelden før. Etter Oxberg skal det gå greit å henge med inn. Bruker det som motivasjon. Krampene har nå også tatt kontroll over overarmer og fingre. Må innimellom strekke ut alle fingran for å klare å gire og bremse. Da er det kritisl. Tømmer i meg resten av sportsdrikken før siste langing ved Hökberg. Ser langbein, altså fattern med DBS Heliosjakke oppi bakken. Hører han roper noe om cola, ser etter mutter med colaflaska, har tåkesyn, men ser ingen DBS Heliosjakke. Etter noen 500 meter er nedturen et faktum, jeg må ha mistet colaflaska på siste langing. Blir 25 km til mål uten drikke. Blir colagel fra baklomma som erstatning..

Tetgruppa 15 km før mål, som dere ser ligger jeg fornuftig bak i gruppa, selv om alle medier sier jeg dro mye, det er feil:)

Holder likevel motivasjonen oppe, ingen grunn til noe annet. Jeg sitter med teten som eneste nordmann. Folk roper navnet mitt langs løypa hele tiden, føler det som om alle landsmenn heier på meg. Dette er min dag, min sjanse! Jeg har trent mange timer for å kunne sitte her, ofret mye. Dette er øyeblikkene man drømmer om. Rundt meg sitter svensker som har syklingen som sin jobb. Jeg sitter med som amatør. Med en gruppe på kun 11 kan alt skje. Men vet at noen av gutta her slår meg i 19 av 20 spurter, de er rett og slett noen hakk bedre. Men 11 mann med og 10 plasser på podiet, det er plankekjøring..

8 km igjen, jeg er faktisk oppe å drar litt i en småteknisk lysløype. Tempoet er rolig nå, folk lader for spurt. En rød skikkelse kommer som skutt ut av en kanon på venstre side. Det er Ericsson, dagens første gullangrep. Men det første angrepet går aldri inn. Jeg føler meg OK nå. Kunne tatt opp jakten. Konkluderer raskt med at det er ikke min jobb. En amatør fra Norge mot en gerilja fra den svenske eliten. Legger meg ut til siden. "Nej, kom igjen då, hva FAEN" får jeg i trynet. Bryr meg ikke. Legger meg bak. Men ingen tar opp jakten enda. Alle vil spare kruttet. Med 5 km igjen starter alvoret. Alle skjønner at fader, Ericsson kan holde unna, det gjør han. Vi ser han aldri igjen. Inn i Moraparken. Jeg er i 7-8 posisjon. Skulle vært lenger fram, føler meg fin. Ut av stien og ut på gresset. Klemmer forbi, men kommer ikke inn i rekka, må legge meg først. Ikke optimalt. Men bedre en langt bak, tror jeg. Over brua, 500 meter igjen. Fortsatt først, kan ikke slakke av å legge meg noen hakk ned. Da kommer jeg ikke inn i toget og vil havne bakerst. 200 meter, leder fortsatt gruppa, 100 meter, forstatt i føringen. Så, 50 meter, Lindgren kommer på siden, visste det ville komme. Alle på rad og rekke. Klarer ikke akselrere raskt nok, FAEN! Sistemann smette akkrat forbi før målstreken. Jeg blir 11. Et sykkelhjul bak 7-8 plass.

PS: I den offisielle resultatlisten har jeg fått feil tid, kjørte inn sammen med gruppen. Ikke snaue to min bak, har sendt klage:)

Står av sykkelen. Tiden står stille. Prater ikke med noen, ser tomt i lufta. Tenker over hva som akkurat skjedde. En merkelig følelse. Har vært drevet fram av adrenalin og lykkerus siste par timene. Sviktet fullstendig siste 50 meterne. Dette var en av mine gyldne sjanser. Jeg er 28 år, i full jobb og med mange jern i ilden. Får kanskje ikke mange muligheter til å vinne et av de største sykkelrittene i Norden, kanskje det største.

Knut Erik kommer bra inn med andre gruppe. Jr ruller inn med gruppe 3. Hederlig innsats av gutta! Merker at vi er et lag, de er mest opptatt av hvordan jeg gjorde det i front. Knut E møtte jeg underveis når vi kjørte en U-sløyfe. Kunne se gleden i ansiktet hans når han så meg i tetgruppa. Lagånden innad i Helios DBS er fantastisk. Desverre må jeg skuffe dem, jeg presterte ikke når det gjalt som aller mest.

Bruker lang tid på å løfte hodet i målområdet. Er likegyldig til alt og ingenting en times tid. Tenker tilbake på de siste 7-8 kilometerne. Skulle så gjerne vært der på nytt, gjort noen ting litt annerledes... Skulle blitt med Ericsson, skulle hatt et bakhjul i spurten.. Alt virker opplagt nå, etterpåklokskap..

Må ha noen (mange) minutter alene i mål. Skuffelsen må fordøyes. Det går vel kanskje flere tog, dagens gikk uten meg..

Skuffelsen henger som et teppe over meg på bilturen hjem. Men innser noen realiteter. Jeg var i seierskampen hele veien. Jeg ble beste Nordmann. Jeg hang med der de andre fallt av som fluer. Sykkelen fungerte optimalt også i dag. DBSen har gjort det i hele år, over stokk og stein. En fantastisk doning! Jeg er heldig som får oppleve dette. Følelsene, opplevelsene underveis og erfaringen tar jeg med meg. Kanskje vil en ny mulighet dukke opp.. Da er jeg bedre rustet.Vil derfor takke alle som gir meg muligheten. Lagkammerater. Langere og servicegjengen. Våre gode samarbeidspartnere. Vi har et knallbra opplegg i år.

Om to uker er det Birken. De samme konkurrentene, de samme lagkammeratene, helt annen løype. Her skal vi bite fra oss. Vi har vist de siste ukene at vi kan spise kirsebær med de beste. Det skal vi gjøre over fjellet mellom Rena og Lillehammer også!

Anders

SykkelEnern

I helga var vi ute på langtur, Oppdal skulle erobres. Midt-Norges største sykkelritt, SykkelEnern sto for tur. Et flott ritt i flotte omgivelser.

Slik gikk det sist jeg var på SykkelEnern. Vant gull GT sykkelen til verdi 60 laken. Ole Simensen er eier nå, tror GTn har hatt en rolig sommer?

Vi stillte med bra mannskap på Oppdal Tre syklister fra laget. I tillegg Mari og Mona fra Alma/Helios. To flotte unge damer med kofferten full av gode knekkebrød!

For å spare beina for litt bilkjøring tok jeg og Jr toget fra Oslo fredag ettermiddag.. Vi hamstra inn forsyninger og belaga oss på 5 timer med tog, selvfølgelig på komfortavdelinga så vi kunne strekke på våre lange bein. Gratis kaffe mente vi også ville være en bonus med komfort. Den viste seg imidlertid å smake kattpiss. Etter planen skulle vi være på Oppdal kl 21.00. Det var timet og tilrettelagt i forhold til at middagsbuffeen på Skifer hotell Oppdal hadde åpent til 21.45. Så kom beskjeden ved passering Dovre. Toget er en halvtime forsinka. Kaoset i gang. Gutta begynte å tenke dystre tanker om stengte dører på hotellets resturant. Desperate strategier og planer blir klekket ut for å rekke middagen. Hele vogna fikk med seg dramaet som utspilte seg. Mange trøstende ord støttende meldinger haglet rundt oss. Folk tenker nok sitt. Vi tenker bare på middagen.

Ved ankomst Oppdal var det full spurt til Skifer. Gutta pustet lettet ut. Åpne dører og masse mat ventet oss ved ankomst resturanten. I velkjent stil ble det mange runder. Vi sørger for å snaue de fleste fat før de kunne stenge shappa. Nå skulle glykogenlagrene være fulle og vel så det. Over en kopp kaffe legger vi planen for morgendagen sammen med teamsjef Nesteby som er på plass for lenge siden. Enkelt forklart er løypa slik. En mil flatt, 2 mil motbakke, 5 km sti nedover, en mil flatt og 3 km motbakke før det stuper ned mot mål i Oppdal. Bakken på nesten 800 høydemeter skulle passe meg og Knut Erik bra. Her skulle vi sette fart. Jr var mer skeptisk.

Som sagt så gjort. Jr skjønte han ville slite oppover så rykket allerede før bakken. Dermed hadde han 20 sekunder ledelse når helvete startet. Dessverre for Jr tar bakken en time og han var hentet inn etter 3 min. Jeg og Knut satt rolig bak i feltet til de andre hadde tauet inn minstemann. Så slo vi til umiddelbart. Jr datt rett gjennom feltet. Ga han noen oppløftende ord, fikk ingenting i retur. Han hadde nok med seg selv. Vi satte en høy marsjfart opp bakken og feltet ble fort mindre. Etterhvert var det bare Kjøren og Kippernes igjen. Vi merket at Kippernes var på stålet. Ingen nåde, la inn noen småstøt så han datt av lasset. Da var det bare en nøtt å knekke, Mr Kjøren. Dessverre skulle han vise seg å være seig. Jeg og Knut byttet på å dra, sniktrøndern lå kun bak å koste seg. Noen km før toppen så jeg meg plutselig tilbake, jeg hadde fått 40 meter. Skjønte ikke hvorfor. Var de andre ferdig, drev Knut Erik med noe taktisk lureri for å hekte Ola av lasset? Bestemte meg for å holde koken videre i jevn dur. Tenkte da at Knut Erik ville la Ola dra bak. Det skjedde aldri. Jeg klarte ikke kjøre særlig fra heller. For en idiotlagkjøring. Jeg lå 15-20 sekunder foran Knut Erik som taua på Ola. Vi nærmer oss toppen og får langing av dagens helt Håvard ME. Han har kjørt fra Trondheim og sykla 2 mil motbakke for å gi oss en halvliter sportsdrikk. For en type...

Inn i terrenget så jeg Ola tok kommandoen bak. Som venta. Ola er et hakk, eller to eller tre bedre enn meg og Knut E teknisk. Ryktene sier at ingen kjører fra han nedover i WC sirkuset. Da sier det seg selv at to hobbyamatører fra Nord i Østerdalen får trøbbel.. Etter noen km var Ola oppe hos meg. Knut E fortsatt samme avstanden bak. Ola føk forbi og fosset nedover stien. Hang meg på. Spratt som en kenguru bak han. Hit og dit. Null kontroll. Bestemte meg fort for å gi f... Kun en liten km ned til veien. Hadde jeg fortsatt ville nok det endt med svalestup eller flatt dekk.

Kjørte i eget tempo ned. Kom ut på veien i ingenmannsland. 20 sek bak Ola, 15 foran Knut E. Brukte to sekunder på å bestemme veien videre. Vente på teamsjefen virka mest fornuftig. Knut var fort oppe i ryggen og vi starta jakta. Vi har kjørt mye sammen i ritt. Har ganske like egenskaper og samarbeider bra. Digger å kjøre i tospann med den mannen. Taktikken var klar. Kjøre inn Ola, sakte men sikkert. Vente med å nå han igjen før siste stigninga. Nå skulle han få dra litt selv, sniken... Men lederfirehjulingen i front ville det annerledes. Firehjulingen som var lederbil var nok kjøpt på et lokalt garasjesalg. Kunne ikke være mange gamp under panseret. Så ut som han ikke klarte å kjøre fra Ola bortover flatene. Fungerte heller som en fin lagkamerat og ga Ola god drahjelp. Amatør! Prøvde å bruke irritasjonen til å finne mer krefter. Vi fulgte planen. Ved Orkelsjøen, i bunn av bakken var Ola kjørt inn. Jeg er het i toppen som alltid, kliner til umiddelbart. Men futten er i ferd med å gå ut av ballongen. Hva var dette for nye rykk? Minner mest om en TDI med defekt turbo.

Må sette meg pent ned på setet og roe meg. Fader, vi må bli kvitt Ola før toppen. I bakken ned og stiene inn mot mål vil vi bli parkert og pissa på. Det er nå det må gjøres. Nesteby prøver også noen rykk. Jeg lar Ola kjøre dem inn. Ser at det klarer han latterlig enkelt. Om jeg har TDI uten T har Knut E nok glemt dieselen også. Da går det ikke fort. Vi skremer ingen. Bikker toppen. Nå er det bare å prøve å bite seg fast. Ola inntar fartsstillinga ned fjellsida. Rompa setter han ned på ramma og gjør om til en torpedo. Tempoet er bra, tørs ikke se på speedometeret. Men sjekker etterpå at det viste ca 90 km/h. Ola sitt viste mer, for han kjører i fra. Faen!

Ola forsvinner nedover, pinglegutta sitter igjen paralyserte. Vi ble pissa på ned bakken. Ola tok seiern. Jeg slo Knut E i spurten om andreplassen. Ingen spurta bra, men jeg minst dårlig.

Pallen i årets Sykkelener. Sjekk jeg er glad i rumpa til Ola. Var bare den jeg så ned bakken mot mål også. Viktig å ta oppmerksomheten bort fra vinneren...

Jr så vi ikke noe til. Skal innrømme at jeg tenker mitt. Med de hastighetene ned mot mål kan det virkelig gå galt. Og er det noen som kan klare å surre det til i høy hastighet så er det jo lagtes yngstemann. Men ryktene i målområdet begynner å svirre. En langbeint, forbanna skikkelse med rød og svart drakt er observert inne på fjellet. Med flatt dekk og uten flere slanger. Jr har flerret i stykket bakdekket og må ta i bruk en tom gelpakning for å komme seg til mål. Men kommer trillende i velkjent deppa stil...

Etter målgang fôrer vi hele Oppdal med deilige speltknekkebrød fra Helios. Folk ser ut til å være særdeles fornøyd med det de får servert. Jeg og Nesteby får opp på pallen, men ikke på det trinnet vi ønsket. Eneste positive er at Ola var såpass fornøyd at jeg fikk skyss med han ned til Oslo. Neste helg skal vi til Sverige. CykelVasan kaller. Blir hardt. Jeg, Jr og Knut E er klar til dyst. Min egen form var langt bedre enn sist helg, håper pila fortsetter den veien!

Nå lurer du sikkert på hvor Dr. B er i verden. Han var på spahelg på Norefjell. Innimellom slaga syklet han N-3 rittet. Inn til respektabel 3. plass. Helios DBS på pallen der også altså..

Doktoren er på vei mot gullform...

Over grensa...

Dette var det første synet jeg møtte ved målstreken på Halden festning. Jr i vater, midt i veien. Sliten type. Heldigvis hadde han puls. Men man ser at folk er i ferd med å iverksette førstehjelp..

Grenserittet 2013 er historie. Dessverre spiller jeg en svært beskjeden rolle i denne historien. Planen og forberedelsene var gode. Fredagen ble benyttet til en kort sykkeltur etterfulgt av siste finpuss på sykkelen. Deretter avslappende bad og middag i Sarpsborg. Alt skulle ligge til rette for en bra dag. Det var bare et stort problem. Et knalltøft startfelt. Som vanlig de beste fra Norge. Men også alt som kunne krype og gå av gode syklister fra Sverige, pluss noen kanoner fra Danmark var samlet i Strømstad denne grytidlige lørdag morgenen.

Jeg var ikke seedet i første rekke. Plassert et stykke bak. Forbannet meg over han som hadde bestemt dette skulle få angre. Jr seedet foran, jeg lenger bak, skandale. Startskuddet smeller. Kaoset i gang. 100 sykliste suser gjennom Strømstads gater. 10 av dem oppfører seg som bavianer. Går som det må, flere velt og kaos. Lyden av karbon som smeller i asfalten er lett gjenkjennelig. Den skjærer i ørene. Bruker tid, men kommer meg ok fram i feltet.

Så inn i første terrengparti. Farten i tet skrus opp noen hakk, pulsen enda fler. Klamrer meg med tetgruppa som kommer løs. Tipper ca 40 stk er med. Egentlig ikke peiling. Fokuserer kun på å holde følge. Inn og ut av terrengpartier. Svinger til høyre og venstre. Full spurt ut av hver sving. Det går i et voldsomt tempo. En etter en faller av. Knut Erik er også med i feltet. Siste jeg så av Jr var at en tryna foran han. Umulig å stoppe i detta tempoet så jr klinka inni han. Så en DBS som spratt i været og Jr med svalestup. Gikk nok bra med han. Hørte både "helvete" og "jævla idiot" bak meg. Hadde ikke tid til å se bakover selv. To sekunder uten fokus og man ligger i grøfta.

Jeg har havnet litt for langt bak i feltet. Det går som et trekkspill. Må tette småluker hele tiden. Når de er tettet må jeg bruke 5 sekunder på å få igjen pusten, kanskje drikke en skvett. Så er det ny sving og ny spurt. Dårlig trend, bør komme meg fram i feltet. Jevnere fart der. Ved passering 25 km er jeg nr 3 og bra framme. Her skal jeg sitte!  Plutselig er også jr oppå siden av meg i gruppa. Får fortjent skryt, har tettet luka etter flygeturen. Over svabergene etter 30 km havner jeg og Knut litt bak, kjører det vi kan ute på veien og tetter akkurat luka. Med makspuls kommer vi akkurat innpå halen. Er lettet over å være innpå igjen, litt ukonsentrert i neste sving, svusj... Framhjulet styrer rett fram i en sving. Mister fullstendig kontrollen og suser i grøfta. Holder meg på sykkelen, men klinker skarpleggen i pedalen og taper 30 meter. Spurter det jeg kan. Får med nød og neppe tetta luka til gruppa. Men sitter med makspuls på halen. Akkurat når jeg er innpå kommer vi inn i dagens tyngste bakke. En skikkelig bratt kneik med grov grus. Kommer akkurat på at jeg pratet med Carl Fredrik Hagen for to dager siden. Om vi var sprek skulle vi rykke over toppen på denne bakken. Jeg sitter bakerst med lungespreng og hjertebank. Rykk er ikke-tema. Spørsmålet er, kan jeg snike meg med opp? Gløtter opp, faen, joda Hagen drar feltet. Rykket kommer nok på toppen.

Rykket kom. Visste det kom, men klarte ikke bli med. Teten siger i vei over toppen. Jeg sitter på setet, krampetendenser, makspuls og stinn av syre. Toget går, uten meg! Martin Andersen og Sondre Kristiansen detter også av, vi prøver å kjøre på. Men toget har forlatt perrongen for siste gang i dag. De siger sakte fra. Vi ser dem aldri mer. Blir en motløs, slitsom og tung tur siste halvdel. Piffen og motivasjonen forsvant med tetgruppa. Heldigvis er Andersen gira. Etter å ha brukt ei mil på å få at pusten kjører vi tre jevnt til mål. Krampene tar jeg med meg helt til Halden.

Knut Erik lagets beste, men vi presterte for dårlig hele gjengen.

Håper å kjøre inn fler som detter av. 3 km før mål ser vi en helt utmatta syklist foran, kjører på. Men fader det er Jr. Ute av dansen han og. Gidder ikke jobbe for å kjøre inn han, ruller inn som 21. mann. Jr blir 19. Knut Erik ble også for veik på slutten og ble 15. Det er bare å innse det, vi var ikke gode nok i dag. Norge fikk real Sverigebank.Anstendige plasseringer mot de beste fra Skandinavia, men det samler vi ikke på. Det er topplasseringer som gjelder.

Jr på pallen i klasse M20-24. Han er fortsatt ung, om han er lovende får andre vurdere..

Neste helg er det SykkelEnern på Oppdal som gjelder. Må prøve noe nytt etter helgas nedtur. Den nye taktikken er å knekke konkurrentene på forhånd. Tok med Ola Kjøren på langtur i Lillomarka i går. Prøver å slite han ut og samtidig feite han opp på reale kaffestopp. Målet er at han stiller på start lørdag med tunge lår og stor mage. Da øker mine sjanser opp langbakken fra Oppdal. Knut Erik og Jr skal og sykle, det er tid for å slå tilbake.. Taktikken ser ut til å funke dårlig. Jeg kjøpte kake til kaffen, han grovt rundstykke. Jeg så stort sett bakhjulet til Kjøren på Lillomarkas stier. Ble frakjørt og gikk over styret.

Kaffestopp på Lilloseter dagen derpå.

I dag var det nytt forsøk, vi syklet noen timer på grus. Men sniken la en runde så vi endte opp hos han etter 3 timer, jeg fikk en halvtime ekstra hjem, så med tunge bein og sliten kropp virker også dette som en dårlig taktikk. Heldigvis har det kommet ny rasjon god mat fra Helios i hus. Skal fylle opp sliten kropp med næringsrik økologisk mat mot helga. Håper det gir overskuddet som skal til!

Her er det mye godt!

Anders

I drømmenes verden er alt mulig...

Som idrettsutøver bør man ha drømmer og sette seg mål. Dette gjelder uansett nivå og ambisjoner. Jeg satte meg noen mål da jeg bestemte meg for å bli med å starte DBS Helios høsten 2012.

Med full jobb må jeg bruke av fritiden til trening, restitusjon, arbeid med drift av laget og alt anna. Som om ikke det var nok må jeg være støttekontakt og sykkelmekaniker for lillebror også. For å holde hodet over vannet trenger jeg noe å jobbe mot. 

Treningsturer i skog og mark er flott avkobling. Jeg trenger nesten aldri noen ytre motivasjon og ut å trene. Dette er noe man må like, eller helst elske. Jeg elsker det. Drømmen er de lange rolige turene med ski eller sykkel en solskinnsdag. Da er jeg i flytsonen, alt er bare fryd. Det er bare et problem.  De hardeste konkurrentene har den samme kjærligheten. Noen elsker det enda mer tror jeg. Samtidig vet jeg godt at man ikke blir noen vinner av rolige koseturer. Det som gjør deg bedre er de knallharde intervalløktene. Dette er de harde fakta. Uten klare mål blir snarveier, koseturer og flytsonen for fristende. Dessuten må jeg bruke tiden godt. Jeg trener mindre enn mange av mine konkurrenter, halvparten av noen. Da må man kompensere med å være smartere..

Det er målene som driver meg til å ofre det lille ekstra. Til det siste draget opp til Skjennungen når bena skriker etter sofan og en kald cola. Til hardøktene inne på rulla. Til sykkelturene i 5 grader, nordavind og pissregn. Til å bli hjemme med gullrekka alle de fredagene gutta er på byen. Drømmen om de store målene gjør det verdt å ofre alt dette. Kun de som holder på med dette skjønner hvorfor man gidder, hvordan man tenker, de andre kan bare late som de forstår…

Men hva er målene i mine drømmer? Joda, der kretser mye rart. Store reinsbukkker, en dame med stor mage fra Alvdal og to kilos ørreter bor der. Men de lever i symbiose med tre lørdager i august. Ikke tre vanlige lørdager. Grenserittet, CykelVasan og Birken. Mine tre hovedmål på sykkel i 2013. De største rittene, der alle ønsker å passere målstreken først. Der er også mine drømmer. Mitt mål er satt til topp 5 plassering i ett av rittene. Selvfølgelig vil jeg vinne, men målene man setter må være realistiske. De skal være vanskelige men oppnåelige. Som amatør mot proffer er topp 5 realistisk med full klaff. Men er man først topp 5, ja da kan man også vinne om absolutt alt går veien...

Våren på to hjul ga meg noen svar. Som vanlig var jeg tungstartet. Som planlagt! Mye ski i vinter. Grei form, men ikke på sykkel. Måtte bruke tid, som planlagt! Man kan tillate seg det når hovedmålene er i august. Kanskje er det bare en fordel, man kan ha en stigende kurve hele sommeren. Det var min plan. Det gikk etter planen. Frem til en regntung lørdag tidlig i juli. Bukkeritt på Skeikampen. Mye gjørme, mye gørr og etter alt å dømme noe sauemøkk. Dette sendte planen min ut på et langt villspor. Men nå er jeg tilbake, på det rette sporet.. Vinnersporet!

Jr har nok også sine drømmer om dagen, det kan han redegjøre for selv. Jeg tror han har mest mareritt. Om kuler på str med tennisballer i rumperegionen. Matteeksamen. Feriebein. Flate dekk. Og kanskje noen kjedelåser han kjøpte av en uteligger i Oslo på vårparten. Kan han bruke dette til å finne aggresjonen som må til for å lykkes i helga? Da braker det løs..

Målgang CykelVasan 2012, brødrene Fisk skimtes bak i bildet, parkert i spurten. I år skal dette endres..

Anders

Smilet tilbake...

Sen sommerkveld på 1200 meters høyde. Klar for nedfart!

Sommeren har endelig kommet til Østerdalen. Det passet ypperlig at sola kom hit omtrent akkurat samme dag som Jr dro til Kreta for å sole seg. Enda en Jr feil fra hans side der altså. Men det stoppet ikke der. Langt i fra. Dag 1. Jr punkterer i fjellene, har med en brukt CO₂, patron. Jr i taxi hjem. Dag 2, Jr kjører i et tornekratt og punkterer, igjen. Alle slanger brukt opp. Han kom tilbake til Tynset i dag. Like hel, litt brunere, men uten sykkelen. Den sto igjen på flyplassen i Kreta. Knallbra jobba Jr. Og detta er bare de historiene jeg har hørt, resten kan vi bare tenke oss…

Så, hva har jeg gjort mens Jr har vært på chartertur å laga ball for seg selv? Først noen dager på biltur i Sverige. Fikk både syklet langs Siljan, morgentur på to hjul i Stockholm før frokost og testet Mördarbakken i Falun mellom slagene. Deretter, Moratråkket sist lørdag. Første hardøkt etter fler uker på dass. Pulsen var unormalt høy, været var unormalt fint, beina var også unormale. Seierherren var som normalt, Steffan Repshus. Fra første stiparti og inn var jeg alene mot tre mann fra Hedmark Terrengsykkel. Gode kompiser, gamle lagkammerater. Lært mye og hatt det mye moro med disse gutta. Vi kjenner hverandre som vår egen baklomme på sykkelterøya. Taktikkeriet ble deretter.. Steffan var den lureste. En slu rev. Men er bra mann, fortjent seier. Se opp for den mannen når høstrittene kommer… Jeg inn nummer to, slett ikke håpløst med løen oppladning..

Mandag var det Egebergritt på Tolga. Samme fine været, vanvittig morsom løype. Tok seiern, med pilotbriller. Flott Vestkantstil. Ikke blitt soss, bare glemsk. Glemte å skifte briller før start, merka ingenting underveis, bare at det var lit mye motsol. Dette resulterte blant annet at jeg kjørte meg fast i et sperrebånd. Av med solbrillene etter målgang, skjønner nada. Glemt å bytte før start, ingen har sagt noe. Bare tenkt sitt. Må hete Fiskvik for å få til det..

I går hadde jeg aktivitetsdag. 9 timer på rolig topptur på Sølenkletten med Mari og gode venner. Deretter på topptur alene med DBSn, begge deler i fantomvær. 12 timer i fjellet. Sliten og stekt i trynet, kan steke speilegg i panna tror jeg. Men for en dag. Finnes ikke finere sted enn Østerdalen i slikt vær!

Toppen av Sølenkletten 1827 moh. Sprek dame med på tur.

Dagens ekskursjon ble i Kviknefjellene med Knut Erik. Fantastisk vær, kaffestopp på Finnhaugan underveis. Så både rype, elg og rein på veien. Flytstiene på fjellet var knusk tørre. En ny dag i flytsonen på fjellet. Fem timer på sykkelen gikk unna i en fei, hodet var klart for enda mer, beina klar for hvile.

Glimt fra dagens fjelltur. Kan man ha det bedre?

Jeg er tilbake på sporet, forhåpentligvis vinnersporet. Grenserittet neste helg kretser i bakhodet, årets første hovedmål!

Sommerhilsen Anders

Molde Challenge, ”hrrriittt”

Var lyden som avsluttet junior sitt Moldeeventyr for i år. Norgescupens tredje runde skulle bli en flott og minnerik dag for hele Helios DBS racing-team, men skjebnen ville det annerledes....

Torsdag ettermiddag, sola skinner på Tynset, det glinser i nyvaskede DBS-rammer som pakkes i bilen for avreise til Molde. 3 av 4 er klare, storebror må holde seg hjemme, hodet hans vil sykle, magen hans vil drite, valget gir seg selv...

Det er alle mann til pumpene denne torsdagen hos Fiskviks. Storesøster tar ansvar for at lillebror får en bra lunsj før avreise, de kommende besteforeldrene pakker bil, de utgjør helgas støttepersonell. Tor Halvor kommer etter fredagkveld, han mener å være i seng i Molde 23.00, det fører til 9 timer søvn, mer enn han kan huske på lenge, høres ut som en gullplan!

Idet klokka viser 22.45 på rom 221 i Molde banker det på døra. Bjørnstad er på plass, er han i seng i løpet av et kvarter følges planen til punkt og prikke. Det er han. Jeg og Nesteby kjører samme taktikk. Dagen har gått med til å prøvekjøre løype og ellers gjøre minst mulig. Finvær, tørre og fine forhold, langerteamet har kjørt atlanterhavsveien og er glade og fornøyde, stemningen er på topp før morradagen.

”eru våken” lyder det frem romkameraten lørdagmorgen. Nikker bekreftende på hodet. Det er tidlig, men rittdagen har kommet. Ned på hotellfrokosten med begrenset sinn, det gjelder å ikke bli for ivrig på eggerøra nå. Det er vanskelig, har lyst til å ”pumpe til jeg er kvalm” som Anders sier. Holder meg i skinnet, passe med føde i kroppen, nå er jeg og magen klar.

Opp på rommet, inn i sykkelshortsen, på med regnjakka. Det fine været er byttet ut med pøsregn, flystiene vi prøvde ut i går er byttet ut med flytenede stier i dag. Typisk. Samme det, likt for alle, bare å forbrede seg på det. Så kommer neste skjær i sjøen for HeliosDBS-skuta. Sjefen sjøl, Knut Erik snyter gult og grønt, så gult og grønt at det ender med DNS, pokker også. Bare doktor og junior igjen.

Doktor og junior drar ut på oppvarmingsrunde, i øspøsende regn legger vi en livsfarlig slagplan. Det vil si, doktor kommer med noen visdomsord, mens junior lytter etter beste emne. Jeg synes selv vi har kommet frem til en dødelig slagplan, vi triller selvsikkert bort til startområdet.

En halvtime passeres av rittet, vi nærmer oss toppen av bakkene i den første runden. Jeg sitter greit med, egentlig fornøyd med den følelsen, sitter med teten og det føles ikke håpløst. Bare igjen 6 mann, jeg begynner å få troa på denne dagen. Så! den fordømte lyden enhver syklist forbinder med traumatisk ting...

”hriiittt” et raskt titt ned bekrefter det værste, kjedebrudd, svarte!!!

Hopper av, skal benytte de rufsete mekkeferdighetene med konkurransepuls og tilsvarende adrenalinverdier.

Det går i dass! Minuttene triller, ryttere kommer forbi, trøstende kommentarer ropes, det hjelper ikke, ser at hele Molde challenge går i grøfta... det går 5 minutter, 10, 15,20 og 25 minutter.. nei jeg får ikke sammen igjen kjedet. Kjedelåsen er en ny type jeg ikke har brukt før, kjøpt på den mest tvilsomme sjappa i hele Oslo. Juniorfeil.....

Innser nederlaget, jeg står 5 km unna nærmeste langesone, helt alene i et skikkelig møkkvær. Jeg er kald, synes syndt på meg selv, vet ikke hvor jeg er eller hvordan jeg skal komme meg til mor og fars bil. Jeg hører riksveien i det fjerne, vender nesa i den retningen å legger ivei. Jeg kommer ned på rikseveien, småløper langs veien i håp om å komme til langing. Jeg skimter noen gule vester i det fjerne, det er langesonen, stedet der jeg kan få noen tørre klær og få bekreftet mitt DNF, en begredelig følelse jeg ikke kommer unna.

Klarer på hundre meters avstand å spore lettelsen i mor sitt uttrykk da jeg dukker opp, hun tenker selvfølgelig det verste at jeg ligger å har det vondt et eller annet sted, hun møter ingen lettelse i blikket mitt.

Jeg er sur og oppfører meg deretter. Selvfølgelig helt unødvendig, men skuffelsen kan ikke skjules bak et falskt blikk.

Langesonen er på en aller annen campingplass, jeg stryker inn i resepsjonen og ber på mine knær ”kan jeg vær så snill å få låne en dusj” Jeg ser garantert ut som den mest stakkarslige fyren i hele Molde, så den

polske snille dama i skranken svarer "ja".

Jeg tusler utover tunet mot den hytta der dusjen skal være, dusjen er urgammel og kjempestusslig. Bryr meg ikke, er kald og lettet for å i det hele tatt ha en dusj i umiddelbar nærhet. Rommet er todelt, dusjen i det ene rommet og garderobe i det andre. Jeg setter dusjen på høyt trykk og varmt vann, deilig! Nyter det varme deilige vannet i noen minutter før jeg oppdager et uventet problem. Snekkeren som har bygget dette todelte rommet har nok tatt seg både en og to super av feil flaske... Fallet på gulvet er fra sluken, vannet renner med andre ord ut fra dusjen og inn i den andre rommet. Der står bagen min, i svarte, skal jeg ende mine dager oversvømt i en campingdusj i Molde? En mopp, eller svaber eller hva det egentlig er står klar til unnsetning. Jeg må stenge dusjen for å få alt vannet inn i dusjrommet igjen. En 5 minutters økt. Blir iskald igjen mens jeg driver med dette. På igjen med det varme vannet. Handler mere føre-var denne gangen, mopper mens jeg dusjer. Må ut av dusjen ca hvert tiende sekund for å moppe, latterlig opplegg, kan ikke fordra det i det hele tatt.

Jeg tusler opp i bilen til mamma og pappa. Vil bort fra denne plassen, bort fra Molde, hjem til dalen. Det vil pappa også, Hemstadvangan kaller, heldigvis for min del. Han er nok aldri mere effektiv med noenting enn når Hemstadvangan kaller. I bilen hjem kommer rapporten om at doktoren redder Helios DBS sin ære. 4

plass. Doktor leverer alltid, en bra mann denne doktoren.

Dårlige nettforhold på ferie får ta skylden for sent referat.

Eirik

De små øyeblikkene i livet...

Når man ikke har helse til sykling er det tid for andre hobbyer. Forbaska irriterende å miste både mye trening og helgas NC i Molde. Men når kroppen stritter i mot er det en ting som gjelder, hvile. Man blir klin kokos av for mange dager på sofan. Av redsel for å bli innlagt på mentalsykehus har jeg funnet fram fiskestanga. Jakt og fiske er flott avkobling, da glemmer jeg dassturer med trøkk, blodprøver og alt anna drit. Det er kun en ting som kretser i hodet. Hvor står storfisken, hvilken flue eller sluk er best og hvordan få mer og større fisk enn Jr?


I går var brødrene Fisk ute med stanga og fangsten ble småpen. Lenge siden vi har landa kilosfisk, så det ble skikelige jubelscener når den havna i håva. Brødrekjærligheten levde i beste velgående etter godt samabeid!

Ørret (Salmo Trutta) det er så store eksemplarer som mulig av denne vi jakter på. Vi lyktes bra i går.

Nå har resten av banden dratt til Molde på NC. I dag tok saken i egne hender. Etter gårdagens fangst var jeg varm i trøya. Det var klart for å skru opp nivået enda et knepp. Jeg satte kursen for et godt skjult fjellvann. Her bor det noen gamle ørreter. Her får man sjelden fisk. Men når du først lurer den på kroken, ja da bikker den oftest den magiske kilosgrensa! Jeg begynner med to våtfluer og min vante godsluk, Lilleauren kobber. Klassisk oppsett. Ingen respons, ingen vak, ikke tegn til liv. Setter på en grønn og blank sluk. En fugl har kvittret meg i øret at den skal duge. Ikke tegn til liv nå heller. Midt ute på vannet plasker et par solide rugger, alt for langt ut. Skulle stjålet båten som ligger ved land, men den er låst. Ikke sjans..

Så, en ørret kommer som en torpedo opp av vannet og fanger en døgnflue på vannskorpa. En gigant, jeg antar raskt at den må være 1.5-2 kg. Best av alt, den er innenfor min radius med stanga. Kaster langt ut i medvinden. Nesten rett over vaket. Litt til venstre, den så ut til å være på vei den retningen. Sveiver noen runder. BANG. Der sittern, rett på! Fy Faen... Det uler i slurringa på den gamle shimano snella. 15 meter, rett ut. Tar meg selv i å flire høyt alene i skogen. Sjup, sier det. Stangtuppen er plutselig rett som en flaggstang. Sveiver en runde. Motstanden er borte. Firelinen har røket TVERS av. Alexandria flua mi har monsteret ute i vannet tatt med seg. Jeg står igjen på land. Orker ikke engang slenge noen gloser eller kaste stanga på tjønna. Setter meg i lyngen, legger hodet mellom armene. Ser litt ned, litt utover vannet. Det er stille som graven. Er omkranset av mygg. En er inne i øret mitt, gidder ikke gjøre noe med det. Funderer over hva som nettopp skjedde. Tiden står stille. Jeg har ikke anelse på hvor mange minutter jeg sitter der og ser tomt utover vannet. Reflekterer over de små øyeblikkene i livet. Dette var en av disse, hvor det virker som veien mellom himmel og helvete balanserer på et 1 mm tykt Fireline fiskesnøre. Etterhvert kommer jeg til at det er tross alt kun viktig blandt de tingene som ikke egentlig betyr så mye. Mager trøst i en slik stund. Men drømmen om kjempefisken tar jeg med meg. Alle fiskere kjenner den drømmen..

En sann fiende på kveldens tur

Dette var dagens sjanse. Ikke mer fisk på kroken. Tjønna viser seg som lumsk og vanskelig somm alltid. Mygga vinner kampen, jeg setter meg i bilen. Ruller fortumla hjem. Konkluderer med at det gjelder å gripe sjansene som byr seg. Både på fisketur og i livet ellers. Jeg klarte ikke det i dag,

Anders

Halvkjørt sesong, hva står jeg igjen med?

Det er ikke alltid like moro å stille seg selv det spørsmålet, men innimellom må man man bare det. Hva er resultatet av innsatsen man har lagt ned?

Skulle ønske plasseringer fra ulike ritt dukket opp som umiddelbare svar på det spørsmålet, men det gjør nok dessverre ikke det. Del 1 av sesongen har vært under pari, det er bare å se det i øya, har igrunn ingenting jeg kan se tilbake på og virkelig være fornøyd med. det jeg står igjen med er noen greie plasseringer her og der og noen håpløse plasseringer her og der. Da dukker kjapt oppfølgingsspørsmålet opp. Hvorfor det?

Svaret på det spørsmålet er nok ganske komplisert. Jeg tror nok ikke at det spørsmålet har bare et svar i det hele tatt, det er nok kombinasjoner av ulike faktorer. Noen faktorer kjenner jeg til, andre kjenner jeg nok ikke til. Kanskje er det dumt å tenke og gruble for mye på hva disse faktorene består av, men noen ganger tror jeg rett og slett at det er nødvendig.

Uansett hva jeg eventuelt måtte komme frem til med denne grublingen min, er det tiden som kommer jeg får gjort noe med. Tror nok bare jeg er marginer unna å få inn det lille ekstra jeg trenger. Skal lure disse marginene over på mitt lag slik at de kan danne et meget slagkraftig lag sammen med kroppen og beina. Første sjanse blir norgescup i Molde nå til helga. Sammen med Furusjøen rundt som også er norgescup blir dette de to store rittene i Juli. Det er nok ikke ritt som passer meg opptimalt, men skal uansett gå all inn, så får vi se hva det holder til.  

Etter disse to kommer de store på rekke og rad, avsluttes med NM maraton i September. Mye å se frem mot! 

Eirik 

Forsinket referat fra 4 Summit race!

Det som til slutt skulle vise seg å utgjøre team Spinnvill Elite i årets lagkonkurranse under 4 summit race, var så heldige/gode(tolk det som du vil) å stikke av med seieren i år igjen. Drøye 9 timer med konkurranse setter sine spor i form av gode opplevelser og inntrykk man biter seg merke i.

Fredagmorgen, under 24 timer til starten av årets 4 summit race. Klokka tikker i en ubehagelig hastighet. Status for Team spinnvill Elite er som følger: 4 mann er klare, laget er ikke påmeldt, 3 av 4 mann har ikke vært på noen av toppene, ruta er ikke klappet og klar, lagsnavnet er ikke bestemt. Kort sagt begynner rekken av ubesvarte spørsmål å hope seg opp i øverste etasje. Ikke ideelt.

Telefonen blir brukt hyppig i løpet av fredagen, et par mann til må på blokka. Det er ikke lett. Må velge lagkamerater med omhu. Ryktene går om at kanoner av ulike slag kommer til å dukke opp på startstreken. Det er kun seier som er synnonymt med suksess.

Omsider er det gledelige nyheter å spore på iphonen, lagets to siste soldater er i boks. Statusen har nå endret seg til 6 mann av 6 mulige. Fire løpere og to syklister. I tillegg til meg selv er det en syklist til, sprellemannen Torgeir Mikkelsen, et udyr på landeveien, men lår som kan skape høyere laktatverdier enn de fleste er i stand til. Etappefordelingen på to hjul gir seg derfor selv. Torgeir sykler flatt, jeg sykler kuppert. Klassen på løperne er høy, Jørgen Moen, Anders Granrud, Eivind Skarpsno og Jørgen Plassgård. Soldatene er gode nok, nå gjelder det å få alle brikkene inneforstått med hvordan krigen skal vinnes. Over en pizza på Milano klargjøres detaljene. Stemningen er spent og nervøs idet 6 tapre menn forlater hverandre fredagkveld. Troa på å kapre pallens øverste plass er der. 

Klokka viser 07.30 lørdagmorgen, oppmøte hos Fiskviks for team Spinnvill Elite. Alle mann presise, Granrud dukker opp i vanlig don juan-stil med singlet, shorts og caps. Ser ut som han kommer rett fra en tvilsom beachklubb på Magaluf. Det spiller ingen rolle. Fokuset er riktig, alt er klart. Vi vender nesene mot Tolga for å ta det hjem.

Torgeir åpner ballet. Det skal mates på fra Tolga til Narbuvoll. Dette funker, speedometeret står på nærmere 50 i følgebilen jeg sitter i bak rytterne. Er klar til å sprette ut dersom det er noe, det trengs ikke. Torgeir får følge av andre lag som hjelper til. Vi kjører avgårde til første vekslingspunkt. Der skal undertegnede igang. En kort etappe på grus og terreng. Skal veksle med don juan et sted inne i skogen, et sted ingen av oss har vært før. Terrenget er ukjent, men planen er lagt. Fokus fokus fokus...

Starten, vår mann i oransj drakt (foro:Retten)

Torgeir kommer dampende med to mann på hjul. Deriblandt Brovold. Mottar brikken av Torgeir, dette gjør noe med kroppens spenningsverdier, de stiger. Sykler maks i ca 10 minutter, blir stiv, har inbytterpuls. Et par minutter senere skimtes en rødkledd skygge foran meg i skogen. Det er Granrud, vår mann. Flotte nyheter.  ”Anders” roper jeg idet DBS`en tar seg ut i ei langdryg myr . Den røde skyggen øker tempoet fra meg, hva f*** tenker jeg? Ytterligere to minutter passeres før enden på myra. Skyggen foran meg dukker opp på nytt. Skriker med en uforskammet røst i stemmen, skyggen stopper opp, nå stopper han, vekslingen er nær. Jeg leverer fra meg brikken, stuper ned i lyngen, hører  gloser mens Anders løper ivei, han er ubeskrivelig tent, aldri hørt noen banne på den måten når de tar ivei før, episk scene...

Torgeir skal sykle samme strekket ut igjen.På Anders sin DBS. Alle odds med seg. Han plukker 2 minutter på 10 minutters sykling på Team Halvard Hanevold. Smått utrolig. Jeg veksles derfor ut alene, ser bak meg, traveren Hanevold selv blir sendt ivei noen sekunder etter meg. Jeg skal til Øversjøen via Fjellveien. Han skal bare til veksling Fjellveien. Han på racer, jeg på MTB, Samma det, han skal distanseres. Jeg er syklisten, han den gamle skiskytteren.

Hanevold distanseres, jeg holder flatt jern på DBS`en. Veksler ved Øversjøen etter 41 tilbakelagte minutter. Synes personlig det er dritbra, men det har kostet. Sier jeg har spart igjen litt når jeg kommer til Øversjøen, det er tull. Har tråkket det jeg er kar om siden Kvilvangen.

Bein og sjel lades etter beste emne ved Øversjøen. En times sykling i maksfart er unnagjort. Kroppen er i komplett rittmodus, maten smaker ikke som den pleier. Prøver å spise, ja du hørte riktig, JEG prøver å spise. Jeg skal straks i ilden igjen. Ned fra Øversjøen og opp til Orvsetra. Med en Skarpsno i aksjon gjør jeg meg klar før enn avtalt. Det er lurt, timen + bittelitt passeres før han dukker opp. Min tur igjen, hvor langt kan gasspedalen trykkes nå? Den er tyngre å trykke inn enn før, tenna bites sammen, tankene begynner å rulle. Ingen rundt som tyner ut maks når det butter. Det må gjøres selv. Møter team tråkk og team øversjødalen på veien, to av våre anntatt sterkeste utfordrere. Kjenner jævelen begynner å strømme. Kommer meg til veksling Orvdalen på høvlig vis, her er det Jørgen P som står for tur. Ser hvordan iveren i øya hans møter blikket mitt idet jeg kommer, han røsker brikken ut av baklomma mi å raser avgårde. Jeg går ned å graver gress, får igjen pust og krefter. Gloføken står for tur

Planen vår, som ble produsert om kapp med pizzaer av tyrkere har fungert utmerket så langt. Vi er god til å lagge planer, Tyrkerne er god til å lage pizza. Men frykter planens neste punkt. Frykter dette kan bli falluken. Gloføken er skummel, vanskelig topp.

Mattendensen fra Øversjøen forværrer seg for min del. Det blir vanskeligere og vanskeligere å fylle på. Jeg presser ned alt som går, jeg har den sureste etappen igjen, Orvdalen-Svartdalen-Letninhgshøgda-Rødsjøen-Veksling Eidssetra. 75 min +- med aktivitet som fremkaller følelser de færreste setter pris på. Jeg sitter i bilen å grugleder meg til siste del. Ikke peil på hvordan vi ligger ann, vet at neste etappe skiller mye, det kan stå eller falle på meg, flagget skal heises, eller skipet skal senkes, mitt ”valg”.

Nervøse venteminutter gjøres unna i takt med Plassgård sine steg innover fjellet på Gloføken. Når kommer han? Finner han veien? Åpnet han for hardt? Spørsmål bare en utenfor rekkevidde er i stand til å besvare. Planen fortsetter å levere, Plassgård dukker opp til ”avtalt” tid. Blikket hans er ikke til å kjenne igjen, jeg ser en mann som har blødd for laget, gitt mer enn han visste at han hadde, jeg liker det jeg ser... i vannrett stilling lempes brikken over før han utfører et mageplask som viser han veien til einebeuskene. Jeg triller i vei til lyden av en lagkompis som ønsker en annen god tur videre. Jeg tolker det ihvertfall som det, det er komplisert å høre hva som blir sagt, mumleføringen er ubeskrivelig høy. Den manen er langt nede i underetasjen

Dagens nøtt står for tur. All fornuft sier ”nå åpner du kontrollert Eirik”. Fornuft er oppskrytt, produserer den watten som går fra første tråkk. Frem til bommen i Svartdalen føles det bra. Nå begynner helvette. Starten på helvette går knirkefritt. Opp bilveien til Svartdalssetra og videre innover fjellet. Farten er god, moralen er høy. Dagens tyngste parti opp Letningshøgda neste. I takt med høydemetrene synker farten og moralen igjen proposjonalt med hverandre. Utevkslingen på DBS`en kunne med fordel vært lettere, frekvensen er langt fra opptimal. Den blir seigere og seigere. Ca 1000 meter før høyeste punkt kommer dagens desiderte bunnpunkt, både fysisk og psykisk. Beina vil ikke mer, jeg må av å løpe, seig og treig løping.

Som et forlatt barn sitter jeg der, mutters aleine i den mektige fjellheimen. Vondt i kroppen, rød i toppen, stiv i beina, kritiserer meg selv høylydt. Galskpen rår som aldri før.. Som fruen på Bjørnstad så fint sa det, ”dere som driver slik er noen hjernevska opptimister”. Morsomt sagt. 1000 meter er tross alt ikke så langt, jeg kommer meg til toppen å hopper på igjen. Bare nedover til veksling Eidssetra, full gass! Ankommer veksling Eidssetra som avtalt. Der er det Moen sin tur. Føler meg trygg på han, den eneste som har undersøkt ruta på forhånd, dette kan bare gå bra. 

Ankommer målområdet på Tolga ca 10 min før Torgeir er ventet til innkomst. Ut fra storskjermen på Dølmotunet er det ingen tvil. Seieren er et faktum. Bare å vente Mikkelsen inn til mål, til seier. En villmann i oransj headtrøye ankommer som ventet Dølmotunet i ensom majestet. Tydelig ruset av seiereskikket shower han rundt på Anders sin DBS i målområdet. Artige scener som avslutter en fantastisk dag...

4 av 6 etter målgang Tolga!(foto:Retten)

Eirik