Var lyden som avsluttet junior sitt Moldeeventyr for i år.
Norgescupens tredje runde skulle bli en flott og minnerik dag for hele Helios
DBS racing-team, men skjebnen ville det annerledes....
Torsdag ettermiddag, sola skinner på Tynset, det glinser i
nyvaskede DBS-rammer som pakkes i bilen for avreise til Molde. 3 av 4 er klare,
storebror må holde seg hjemme, hodet hans vil sykle, magen hans vil drite,
valget gir seg selv...
Det er alle mann til pumpene denne torsdagen hos Fiskviks.
Storesøster tar ansvar for at lillebror får en bra lunsj før avreise, de
kommende besteforeldrene pakker bil, de utgjør helgas støttepersonell. Tor
Halvor kommer etter fredagkveld, han mener å være i seng i Molde 23.00, det
fører til 9 timer søvn, mer enn han kan huske på lenge, høres ut som en
gullplan!
Idet klokka viser 22.45 på rom 221 i Molde banker det på
døra. Bjørnstad er på plass, er han i seng i løpet av et kvarter følges planen
til punkt og prikke. Det er han. Jeg og Nesteby kjører samme taktikk. Dagen har
gått med til å prøvekjøre løype og ellers gjøre minst mulig. Finvær, tørre og
fine forhold, langerteamet har kjørt atlanterhavsveien og er glade og fornøyde,
stemningen er på topp før morradagen.
”eru våken” lyder det frem romkameraten lørdagmorgen. Nikker
bekreftende på hodet. Det er tidlig, men rittdagen har kommet. Ned på
hotellfrokosten med begrenset sinn, det gjelder å ikke bli for ivrig på eggerøra
nå. Det er vanskelig, har lyst til å ”pumpe til jeg er kvalm” som Anders sier.
Holder meg i skinnet, passe med føde i kroppen, nå er jeg og magen klar.
Opp på rommet, inn i sykkelshortsen, på med regnjakka. Det
fine været er byttet ut med pøsregn, flystiene vi prøvde ut i går er byttet ut
med flytenede stier i dag. Typisk. Samme det, likt for alle, bare å forbrede
seg på det. Så kommer neste skjær i sjøen for HeliosDBS-skuta. Sjefen sjøl,
Knut Erik snyter gult og grønt, så gult og grønt at det ender med DNS, pokker
også. Bare doktor og junior igjen.
Doktor og junior drar ut på oppvarmingsrunde, i øspøsende
regn legger vi en livsfarlig slagplan. Det vil si, doktor kommer med noen
visdomsord, mens junior lytter etter beste emne. Jeg synes selv vi har kommet
frem til en dødelig slagplan, vi triller selvsikkert bort til startområdet.
En halvtime passeres av rittet, vi nærmer oss toppen av
bakkene i den første runden. Jeg sitter greit med, egentlig fornøyd med
den følelsen, sitter med teten og det føles ikke håpløst. Bare igjen 6 mann,
jeg begynner å få troa på denne dagen. Så! den fordømte lyden enhver
syklist forbinder med traumatisk ting...
”hriiittt” et raskt titt ned bekrefter det værste,
kjedebrudd, svarte!!!
Hopper av, skal benytte de rufsete mekkeferdighetene med
konkurransepuls og tilsvarende adrenalinverdier.
Det går i dass! Minuttene triller, ryttere kommer forbi,
trøstende kommentarer ropes, det hjelper ikke, ser at hele Molde challenge går
i grøfta... det går 5 minutter, 10, 15,20 og 25 minutter.. nei jeg får ikke
sammen igjen kjedet. Kjedelåsen er en ny type jeg ikke har brukt før, kjøpt på
den mest tvilsomme sjappa i hele Oslo. Juniorfeil.....
Innser nederlaget, jeg står 5 km unna nærmeste langesone,
helt alene i et skikkelig møkkvær. Jeg er kald, synes syndt på meg selv, vet
ikke hvor jeg er eller hvordan jeg skal komme meg til mor og fars bil. Jeg hører
riksveien i det fjerne, vender nesa i den retningen å legger ivei. Jeg kommer
ned på rikseveien, småløper langs veien i håp om å komme til langing. Jeg
skimter noen gule vester i det fjerne, det er langesonen, stedet der
jeg kan få noen tørre klær og få bekreftet mitt DNF, en begredelig følelse
jeg ikke kommer unna.
Klarer på hundre meters avstand å spore lettelsen i mor sitt
uttrykk da jeg dukker opp, hun tenker selvfølgelig det verste at jeg ligger å
har det vondt et eller annet sted, hun møter ingen lettelse i blikket mitt.
Jeg er sur og oppfører meg deretter. Selvfølgelig helt
unødvendig, men skuffelsen kan ikke skjules bak et falskt blikk.
Langesonen er på en aller annen campingplass, jeg stryker
inn i resepsjonen og ber på mine knær ”kan jeg vær så snill å få låne en dusj”
Jeg ser garantert ut som den mest stakkarslige fyren i hele Molde, så den
polske snille dama i skranken svarer "ja".
Jeg tusler utover tunet mot den hytta der dusjen skal være,
dusjen er urgammel og kjempestusslig. Bryr meg ikke, er kald og lettet for å i
det hele tatt ha en dusj i umiddelbar nærhet. Rommet er todelt, dusjen i det
ene rommet og garderobe i det andre. Jeg setter dusjen på høyt trykk og varmt
vann, deilig! Nyter det varme deilige vannet i noen minutter før jeg
oppdager et uventet problem. Snekkeren som har bygget dette todelte rommet har
nok tatt seg både en og to super av feil flaske... Fallet på gulvet er fra
sluken, vannet renner med andre ord ut fra dusjen og inn i den andre
rommet. Der står bagen min, i svarte, skal jeg ende mine dager oversvømt i en
campingdusj i Molde? En mopp, eller svaber eller hva det egentlig er står klar
til unnsetning. Jeg må stenge dusjen for å få alt vannet inn i dusjrommet
igjen. En 5 minutters økt. Blir iskald igjen mens jeg driver med dette. På
igjen med det varme vannet. Handler mere føre-var denne gangen, mopper mens jeg
dusjer. Må ut av dusjen ca hvert tiende sekund for å moppe, latterlig opplegg,
kan ikke fordra det i det hele tatt.
Jeg tusler opp i bilen til mamma og pappa. Vil bort fra
denne plassen, bort fra Molde, hjem til dalen. Det vil pappa også, Hemstadvangan
kaller, heldigvis for min del. Han er nok aldri mere effektiv med noenting enn
når Hemstadvangan kaller. I bilen hjem kommer rapporten om at doktoren redder
Helios DBS sin ære. 4
plass. Doktor leverer alltid, en bra mann denne doktoren.
Dårlige nettforhold på ferie får ta skylden for sent
referat.
Eirik
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar