Forsinket referat fra 4 Summit race!

Det som til slutt skulle vise seg å utgjøre team Spinnvill Elite i årets lagkonkurranse under 4 summit race, var så heldige/gode(tolk det som du vil) å stikke av med seieren i år igjen. Drøye 9 timer med konkurranse setter sine spor i form av gode opplevelser og inntrykk man biter seg merke i.

Fredagmorgen, under 24 timer til starten av årets 4 summit race. Klokka tikker i en ubehagelig hastighet. Status for Team spinnvill Elite er som følger: 4 mann er klare, laget er ikke påmeldt, 3 av 4 mann har ikke vært på noen av toppene, ruta er ikke klappet og klar, lagsnavnet er ikke bestemt. Kort sagt begynner rekken av ubesvarte spørsmål å hope seg opp i øverste etasje. Ikke ideelt.

Telefonen blir brukt hyppig i løpet av fredagen, et par mann til må på blokka. Det er ikke lett. Må velge lagkamerater med omhu. Ryktene går om at kanoner av ulike slag kommer til å dukke opp på startstreken. Det er kun seier som er synnonymt med suksess.

Omsider er det gledelige nyheter å spore på iphonen, lagets to siste soldater er i boks. Statusen har nå endret seg til 6 mann av 6 mulige. Fire løpere og to syklister. I tillegg til meg selv er det en syklist til, sprellemannen Torgeir Mikkelsen, et udyr på landeveien, men lår som kan skape høyere laktatverdier enn de fleste er i stand til. Etappefordelingen på to hjul gir seg derfor selv. Torgeir sykler flatt, jeg sykler kuppert. Klassen på løperne er høy, Jørgen Moen, Anders Granrud, Eivind Skarpsno og Jørgen Plassgård. Soldatene er gode nok, nå gjelder det å få alle brikkene inneforstått med hvordan krigen skal vinnes. Over en pizza på Milano klargjøres detaljene. Stemningen er spent og nervøs idet 6 tapre menn forlater hverandre fredagkveld. Troa på å kapre pallens øverste plass er der. 

Klokka viser 07.30 lørdagmorgen, oppmøte hos Fiskviks for team Spinnvill Elite. Alle mann presise, Granrud dukker opp i vanlig don juan-stil med singlet, shorts og caps. Ser ut som han kommer rett fra en tvilsom beachklubb på Magaluf. Det spiller ingen rolle. Fokuset er riktig, alt er klart. Vi vender nesene mot Tolga for å ta det hjem.

Torgeir åpner ballet. Det skal mates på fra Tolga til Narbuvoll. Dette funker, speedometeret står på nærmere 50 i følgebilen jeg sitter i bak rytterne. Er klar til å sprette ut dersom det er noe, det trengs ikke. Torgeir får følge av andre lag som hjelper til. Vi kjører avgårde til første vekslingspunkt. Der skal undertegnede igang. En kort etappe på grus og terreng. Skal veksle med don juan et sted inne i skogen, et sted ingen av oss har vært før. Terrenget er ukjent, men planen er lagt. Fokus fokus fokus...

Starten, vår mann i oransj drakt (foro:Retten)

Torgeir kommer dampende med to mann på hjul. Deriblandt Brovold. Mottar brikken av Torgeir, dette gjør noe med kroppens spenningsverdier, de stiger. Sykler maks i ca 10 minutter, blir stiv, har inbytterpuls. Et par minutter senere skimtes en rødkledd skygge foran meg i skogen. Det er Granrud, vår mann. Flotte nyheter.  ”Anders” roper jeg idet DBS`en tar seg ut i ei langdryg myr . Den røde skyggen øker tempoet fra meg, hva f*** tenker jeg? Ytterligere to minutter passeres før enden på myra. Skyggen foran meg dukker opp på nytt. Skriker med en uforskammet røst i stemmen, skyggen stopper opp, nå stopper han, vekslingen er nær. Jeg leverer fra meg brikken, stuper ned i lyngen, hører  gloser mens Anders løper ivei, han er ubeskrivelig tent, aldri hørt noen banne på den måten når de tar ivei før, episk scene...

Torgeir skal sykle samme strekket ut igjen.På Anders sin DBS. Alle odds med seg. Han plukker 2 minutter på 10 minutters sykling på Team Halvard Hanevold. Smått utrolig. Jeg veksles derfor ut alene, ser bak meg, traveren Hanevold selv blir sendt ivei noen sekunder etter meg. Jeg skal til Øversjøen via Fjellveien. Han skal bare til veksling Fjellveien. Han på racer, jeg på MTB, Samma det, han skal distanseres. Jeg er syklisten, han den gamle skiskytteren.

Hanevold distanseres, jeg holder flatt jern på DBS`en. Veksler ved Øversjøen etter 41 tilbakelagte minutter. Synes personlig det er dritbra, men det har kostet. Sier jeg har spart igjen litt når jeg kommer til Øversjøen, det er tull. Har tråkket det jeg er kar om siden Kvilvangen.

Bein og sjel lades etter beste emne ved Øversjøen. En times sykling i maksfart er unnagjort. Kroppen er i komplett rittmodus, maten smaker ikke som den pleier. Prøver å spise, ja du hørte riktig, JEG prøver å spise. Jeg skal straks i ilden igjen. Ned fra Øversjøen og opp til Orvsetra. Med en Skarpsno i aksjon gjør jeg meg klar før enn avtalt. Det er lurt, timen + bittelitt passeres før han dukker opp. Min tur igjen, hvor langt kan gasspedalen trykkes nå? Den er tyngre å trykke inn enn før, tenna bites sammen, tankene begynner å rulle. Ingen rundt som tyner ut maks når det butter. Det må gjøres selv. Møter team tråkk og team øversjødalen på veien, to av våre anntatt sterkeste utfordrere. Kjenner jævelen begynner å strømme. Kommer meg til veksling Orvdalen på høvlig vis, her er det Jørgen P som står for tur. Ser hvordan iveren i øya hans møter blikket mitt idet jeg kommer, han røsker brikken ut av baklomma mi å raser avgårde. Jeg går ned å graver gress, får igjen pust og krefter. Gloføken står for tur

Planen vår, som ble produsert om kapp med pizzaer av tyrkere har fungert utmerket så langt. Vi er god til å lagge planer, Tyrkerne er god til å lage pizza. Men frykter planens neste punkt. Frykter dette kan bli falluken. Gloføken er skummel, vanskelig topp.

Mattendensen fra Øversjøen forværrer seg for min del. Det blir vanskeligere og vanskeligere å fylle på. Jeg presser ned alt som går, jeg har den sureste etappen igjen, Orvdalen-Svartdalen-Letninhgshøgda-Rødsjøen-Veksling Eidssetra. 75 min +- med aktivitet som fremkaller følelser de færreste setter pris på. Jeg sitter i bilen å grugleder meg til siste del. Ikke peil på hvordan vi ligger ann, vet at neste etappe skiller mye, det kan stå eller falle på meg, flagget skal heises, eller skipet skal senkes, mitt ”valg”.

Nervøse venteminutter gjøres unna i takt med Plassgård sine steg innover fjellet på Gloføken. Når kommer han? Finner han veien? Åpnet han for hardt? Spørsmål bare en utenfor rekkevidde er i stand til å besvare. Planen fortsetter å levere, Plassgård dukker opp til ”avtalt” tid. Blikket hans er ikke til å kjenne igjen, jeg ser en mann som har blødd for laget, gitt mer enn han visste at han hadde, jeg liker det jeg ser... i vannrett stilling lempes brikken over før han utfører et mageplask som viser han veien til einebeuskene. Jeg triller i vei til lyden av en lagkompis som ønsker en annen god tur videre. Jeg tolker det ihvertfall som det, det er komplisert å høre hva som blir sagt, mumleføringen er ubeskrivelig høy. Den manen er langt nede i underetasjen

Dagens nøtt står for tur. All fornuft sier ”nå åpner du kontrollert Eirik”. Fornuft er oppskrytt, produserer den watten som går fra første tråkk. Frem til bommen i Svartdalen føles det bra. Nå begynner helvette. Starten på helvette går knirkefritt. Opp bilveien til Svartdalssetra og videre innover fjellet. Farten er god, moralen er høy. Dagens tyngste parti opp Letningshøgda neste. I takt med høydemetrene synker farten og moralen igjen proposjonalt med hverandre. Utevkslingen på DBS`en kunne med fordel vært lettere, frekvensen er langt fra opptimal. Den blir seigere og seigere. Ca 1000 meter før høyeste punkt kommer dagens desiderte bunnpunkt, både fysisk og psykisk. Beina vil ikke mer, jeg må av å løpe, seig og treig løping.

Som et forlatt barn sitter jeg der, mutters aleine i den mektige fjellheimen. Vondt i kroppen, rød i toppen, stiv i beina, kritiserer meg selv høylydt. Galskpen rår som aldri før.. Som fruen på Bjørnstad så fint sa det, ”dere som driver slik er noen hjernevska opptimister”. Morsomt sagt. 1000 meter er tross alt ikke så langt, jeg kommer meg til toppen å hopper på igjen. Bare nedover til veksling Eidssetra, full gass! Ankommer veksling Eidssetra som avtalt. Der er det Moen sin tur. Føler meg trygg på han, den eneste som har undersøkt ruta på forhånd, dette kan bare gå bra. 

Ankommer målområdet på Tolga ca 10 min før Torgeir er ventet til innkomst. Ut fra storskjermen på Dølmotunet er det ingen tvil. Seieren er et faktum. Bare å vente Mikkelsen inn til mål, til seier. En villmann i oransj headtrøye ankommer som ventet Dølmotunet i ensom majestet. Tydelig ruset av seiereskikket shower han rundt på Anders sin DBS i målområdet. Artige scener som avslutter en fantastisk dag...

4 av 6 etter målgang Tolga!(foto:Retten)

Eirik