På bortebane langs Nordsjøen

Jeg, Eirik og Knut Erik samt serviceteamet Mari og Kristian har vært på langtur til Stavanger. Her har Østerdølene opplevd nye områder, sett havet og syklet Nordsjørittet. Dette er nye trakter for oss. Sagnet sier at ingen Østlending har sjans i dette rittet. De takler ikke sjølufta, sidevinden eller konkurransen fra Vest. Her jobber havgudene, værgudene og historien mot oss. Likevel var dette rittet et av årets hovedmål. Når sesongplanen ble lagt en mørk høstkveld for noen måneder siden ble fire datoer merket i kalenderen for min del. Nordsjørittet, CyckelVasan, Grenserittet og Birken. Fire "monumenter" av noen grusklassikere. Rittene alle maratonsyklister drømmer om å vinne. Jeg satte meg et mål, seierspallen i MINST et av disse rittene.

Noen fakta om rittet:

• Norges nest største sykkelritt med 12 500 startende. 
• Vestlendingenes Birkebeiner, drøye 9 mil fra Egersund-Sandnes. 
• Løypa går i jordbrukslandskap langs Nordsjøen, oftest i motvind og med få lange stigninger. Underlaget består av mye asfalt, en del grusveier/kyststier og ca 3 km terreng. Altså et landeveisritt på terrengsykkel. 
• Dette er Østerhus Ridley sitt territorium, de har preget rittet og tapetsert seierspallen de siste årene. Men det var før vår tid, ingen trær vokser til himmelen.. 

Vi forberedte DBS`n til fart før avreise. Den ble satt opp med stiv gaffel (sykkelen altså, ellers var det lite stive gafler hos gjengen denne helga...) og 2.0 dekk. Fredagen før rittet ble brukt til å sole seg i glansen i Norgestrøye og løypebesiktigelse. Først en runde med alle mann i helgas partyvogn, en Opel Vivarro. Vi freste rundt på småveier og jorder så grusen spruta. Minnet nok mest om en polsk bandittliga med kassa full av tjuvgods. Deretter sykla vi første halvdel. Knut Erik klaga på mye aircondition og såre luftveier, Eirik messa om byller i ræva og at han var sulten. Samtidig slurra det litt i Minifisk sine gir. Undertegnede hadde mer enn nok med å holde sykkelen rett i sidevinden. Alt helt som vanlig dagen før ritt altså.


Brødrene Fisk på løypebesiktigelse, havet et uvant syn.

Ved ankomst start skjønte vi tidlig at her var vi lilleputter på fremmed mark. Østerhus Ridley biler rullet rundt i startområdet. Når starten gikk ble jeg og Knut Erik statister da vi fulgte trafikkreglene med høyrekjøring i første rundkjøring. Alle andre tok snarveien. Plutselig var vi sist. Liten vits å henge på startstreken i 10 min før start for å komme først da! De første par milene gikk på smal grussti. Her gikk det i blenging, kjefting og støvskyer. Vi fikk sikkert noen uvenner her i vest. Vi kom oss likevel med teten ut på asfalten. Her fikk vi grisedeng ved spurtprisen etter to mil. Etter mange rykkforsøk gikk endelig et brudd i vei. Jaggu meg klarte jeg å komme meg med, sammen med tre mann fra Østerhus Ridley. Bra å være med tet, negativt at jeg var i sterkt undertall. Tre mot en er feigt!

Nå er gode råd dyre. Legger en slagplan inn mot løypas lengste stigning. Gutta må grilles og kokes, på høy varme. Setter opp farten i den lengste bakken og får litt hakeslepp når alle må slippe. Bakken går inn i løypas eneste terrengparti og jeg holder farten. Ut på veien igjen ser jeg ingen bak. Å kjøre herfra og 5-6 mil alene til mål i den konstante vinden inn fra Nordsjøen er imidlertid Gale-Mathias. Venter derfor på Galta fra ØH. Vi kjører godt sammen, men får følelsen av at han driver med noe "lurium". Føringene hans er for rolige, mine er for harde. Jeg vil holde unna, han kan nok gjerne se at vi får selskap. Altså sitter jeg litt i dødens posisjon. Kan ikke kjøre fra heller. Straks resten av ØH hører at jeg er alene i tet blir det nok godstog bak. Med 7 damplokomotiver. Da holder det ikke med EN strikkmotor i front. Får en luke i det vi skal over en hengebru, landeveissyklisten som har forvillet seg opp på en MTB kløner det til. Vurderer å kline til, slår det fra meg, venter på han. Dette er ikke tiden for et nytt av mine idiotinnfall.

Slik så det ofte ut. Jeg først, Galta på bakhjulet.

Vi har opparbeidet en solid luke da vi nærmer oss dagens andre spurtpris. Den beryktede Tinghaugbakken. En stupbratt motbakke på 500 meter. Føler meg pigg inn i bakken, vet Galta vil prøve. Han prøver, han kommer forbi, han fyker i fra. I en fart jeg ikke er i nærheten å holde, på 10 sekunder har de fine beina blitt til to sure tømmerstokker. De er virker til å være fulle av både lignin og melkesyre. De vil ikke mer. Må sette meg på sete, prøve å komme meg opp bakken. Passerer folkelivet og lagkammerater fra Helios DBS trim team som har inntatt pole position i bakken. Galta er borte, vet ikke hvor han er, eller hvor jeg er, har tåkesyn. 500 meter virker som 5 kilometer. Kommer meg opp, erindrer folk som roper. Hører 35 sekunder, 35 Sekunder(!), jeg har tapt 35 sekunder på 500 meter! Faen...

De siste 20 kilometerne er en kamp mot seg selv. Mot bein som ikke vil bidra, mot skyggefulle tanker om ulvene i feltet som jager bak. Ser meg bakover i ett sett, prøver å jobbe. Hver kul er som et lite fjell. Men dette har jeg opplevd før, smerte er bare en illusjon. Jeg har trent så mye for å orke nettopp dette. Vet at om feltet kommer blir jeg hakkemat, Østerhus Ridley mat. Tre km før mål kommer en skikkelse fykende forbi, det er Bystrøm fra ØH. Har ikke nubbesjans til å ta bakhjulet, er halvveis i koma. Faen. Men det er bare Bystrøm. Jeg blir tre. I Norges nest største sykkelritt. Et av årets hovedmål. På bortebane. På Vestlandet. Ved havet. Herlig følelse...



Skulle gjerne stått et hakk lengre til venstre

Eirik og Knut Erik ruller inn med feltet bak. De er for veik i spurten til å komme på podiet. De har kjempet med nebb og klør hele dagen for å holde farten nede i feltet. Herlig gjeng. Nevnes må også Martin Andersen. Ryktene sier at han bidro både verbalt og med bena til at jeg holdt unna. Synes jeg hører smella, rart jeg ikke hørte den helt framme i bruddet egentlig..

Plassen på pallen blir som en seier. Er nok det beste vi kunne klare. Dette var David mot Goliat. På Goliats hjemmearena. Og Goliat vant, men David ga han kamp. Ikke til døra, men i 7 av 9 mil. Vi får mye skryt og i målområdet. Av både edruelige og litt mer skakke. Rittet har gått på storskjerm og på nett TV. ØH har endelig fått litt kamp, de har ikke styrt hele skuta selv. Men eventyret sluttet etter 7 mil denne gang. Jeg stakk ikke av med pokalen og halve riket. Men det kan skje senere i år. August er min måned. Forutsetningene virker bedre enn noen gang!

Neste helg er det Trans Østerdalen. Da er vi tilbake på hjemmebane. Med dempergaffel. På sti. I vakre Østerdalen. Vi gleder oss!

Erfaringer jeg tar med meg hjem:

1. Landeveissyklister er faktisk ræva i terrenget
2. Landeveissyklister er gode til å støte (fortsatt snakk om på sykkelen)
3. På Jæren blåser det hele tiden
4. Nordsjørittet går i flotte omgivelser
5. Berlinerbollene vi fikk i mål var verdt halve turen
6. Eirik suger i Stiga Hockeyspill 
7. Fulldemper, dempegaffel og terrengdekk kan du legge igjen hjemme
8. En kul tur, anbefales om du vil prøve nye utfordringer

Anders

I juniors verden er alt mulig

Tjena!

Det er et lettet sinn som nå ligger på rom 256 på Scandic i oljebyen Stavanger og lader opp til Nordsjørittet 2014. 

Ukene har gått, ting har skjedd. Med pinsehelgen kom sommerferien. Med sommerferien kom trua, trua på at det er mulig å gjøre det helt store. Definisjonen på det helt store kan være så mangt. I sommerferiesammenheng er det for noen å kapre den deiligste dama på beachen, for andre er det kanskje å være den deiligste dama på beachen. Whatever, her er det altså Nordsjørittet det dreier seg om. Terrengeliten mot landeveiseliten, arbeidsmauren mot fiffen. Kall det hva du vil, kontrastene er mange, likhetene enda flere.

Slaget om Nordsjøen, i vindkastene fra Egersund til Sandnes skal kongen av sjøen krones. Et terrengsykkelritt så nært et landeveisritt det er mulig å komme. Hva er det egentlig som venter junior og hans lagkamerater? En løype skapt for fiffen, men utøves som arbeidsmauren. Hvor store er sjansene? Hva er realistiske mål? Svarene får vi om få timer. Grubling vil ikke gi noen svar. I uvissheten av realitetene dukker opptimismen opp. Så klart gjør den det. Fiffen er regjerende mestre, arebismaurene er klare til å snu på det. Går man ett, to og tre år tilbake i tid er det Østerhus Ridley som har regjert på tronen.  Forventningene er gitt. De har alt å tape, vi har alt å vinne.

Trua er der, i juniors verden er alt mulig..

På bærtur på Sørlandet

Årets Norgescup skulle innledes et sted på Sørlandet med rittet Å i Heiane. Knut Erik måtte kjøre Norge på langs fra Tynset, så han ankom allerede torsdag. Jr og jeg kom vimsende etter i Caddybilen utpå dagen fredag. Ettermiddagen brukte vi til treningstur og løypesjekk. Rittet er ikke noe prioritert ritt for min del. Med en travel hverdag må man spare toppformen til de rette dagene. Denne lørdagen på Sørlandet er definitivt ikke en av disse dagene for min del. Ryktene gikk om en løype som ikke passer meg. Og ryktene var det hold i. Løypa bar preg av mye sti i myr og bratte bakker. Altså det absolutt motsatte av hva jeg ønsker meg. Skjønte kjapt at dette ville en slags kattens lek med musen. Men at musen ville være overlegen. Den store klumsete katten vil bare kave seg fast i gjørma. Litt som Tom og Jerry. Dette kunne fort utvikle seg til et slags Å i Helvete for min del. Heldigvis er Knut Erik både lettere på badevekta og bedre på myrløping enn meg. Dermed hadde vi forhåpninger om å hevde oss da slagplanen ble lagt over en bedre pizza fredag kveld.

Hadde slike mareritt i dobbeltsenga jeg delte med Jr natt til lørdag.

Lørdag morgen er alt som det pleier, ikke så mye er nytt fra fjoråret. Nesteby lager Helios havregrøt til gutta mens Jr drikker kaffe som andre drikker vann. Når vi ankom start hadde Jr lagt igjen hjulpinnen sin på parkeringsplassen utenfor Lillesand Apartments, halvtime ekstra i bil på Jr der altså. Ut fra start lørdag gikk det i rolig tempo bak en smått kaotisk master. At de fleste holdt seg på sykkelen var mer flaks enn forstand. Jeg ble feig og havna litt bak. Dermed satt jeg med halen mellom beina langt bak i feltet da vi dundret inn på første stiparti. Kø, kjefting og stress er det som foregår bak i baktroppen og vips hadde teten ei luke. Ingen krise for min del, men verre at Jr og Knut Erik hadde klart å surre seg enda lengre bak i feltet enn meg. Ut på veien igjen prøvde jeg det jeg var kar om for å kjøre meg og Knut Erik opp i teten igjen, selvsagt med minimalt hell. Etter noen minutter hardkjør fortalte beina at det er mai. For tidlig for året, det går ikke. Så mens jeg satt med syresjokk gikk seierstoget, egentlig før rittet egentlig var i gang. Kjedelig..

Men kjedeligere skulle det bli. Etter ca 55 min kjøring satt jeg plutselig helt alene på en kjerrevei, ingen foran, ingen bak, ingen merkebånd. Faen... Syklet rundt neste sving, ingenting. Kun en stokkand å se, samt ei jævla skogdue som bråker i ett sett. Bare for å si at du i villamarka, utenfor allfarvei. Du er som Monsen, på villspor, du har surra deg bort, dobbeltfaen. Banner noen gloser, håper ingen hører meg. Er jo på Sørlandet, heldigvis er det lørdag, ikke kirketid. Tar den sure U-svingen. Ruller noen minutter tilbake og finner et skilt med pil ut til venstre på en sti. Havner inn i mosjonistgrupper, teten er flere kilometer framme i skogen, langt utenfor skuddhold. Bruker noen minutter på å finne motet. Konkluderer med at jeg har lite mengdetrening og trenger noen harde turer. Har ikke kjørt til Sørlandet for å bryte. Det handler om sportsånd også. Man bryter ikke om man kan komme seg til mål. Bestemmer meg for å kjøre hardt til mål. Får 2,5 time i gjørme og mudder. Opp og ned på "heia" som de kaller det i her i sør. Passerer noen syklister nå og da.

Kvakk-Kvakk. Når denne karen kommer ruslende midt i løypa skjønner man at man er på villspor..

Får tid til å tenke litt mens jeg knoter her alene i skogen over stein og myr. De fleste Sørlendinger vil nok hevde at vi alle er skapt i Guds bilde. Men jeg er ikke skapt for slike løyper. Trenger mer fart, fast underlag og en måned til med sykling. Da skal det bli andre boller. Eller kanskje det må bli mindre boller. Alle med et lite snev av naturfag i sekken skjønner at en på drøyt 80 kilo synker lengre ned i myra enn en på 60. Og at i bratte bakker er 60 kilo mer praktisk enn 80+. Det handler om gravitasjon, som igjen gir ekstra friksjon. Finner det som en slags forklaring på hvorfor jeg ikke hevder meg i slike ritt. Mager trøst... Men bruker det som motivasjon til "mine" ritt kommer! Er jo litt stas å sykle i flaggtrøye for en traust og sindig sindig Østerdøl. Vil bruke min tid i manesjen til å prestere litt med flaggtrøya også. Ikke komme rullende en halvtime bak alle andre som en forvillet sirkusklovn i flaggdrakt!

Ble stort sett one man show langt bak alle andre..

Ruller inn i mål, blir 20 ett eller anna. Jr noen plasser bedre. Knut kjører seg sterkt opp og blir 4. Rå prestasjon etter å regelrett ha surra bort sjansen i starten. Herlig! Vi oppsummerer helga på McErn og ruller hjem. Slitne og revansjesugne!

Anders

Ballen sparket i gang

Bare få dager etter påske var brødrene brothers på Tynsetferd igjen. Med lange skareturer, både på skøyteski og sykkel i bagasjen var det lørdagkveld klart for å sette seg i Kiaen fra Granrud bilverksted. Sesongstarten var faktisk bare timer unna for undertegnedes del denne helgen. Sammen med medlemene i mitt andre hjem, Lunden 24 H, rullet vi nedover mot Tigerstaden igjen. For tredje dag på rad ringte klokka 06.00 søndagmorgen. Kroppen forlot motvillig lakenet for å forberede seg til ritt. Trøtt, en ukomfortabel kaktus som lurte i halsen og en sliten kropp etter timer på fjellet. Toppetasjen var likevel bestemt på å kjøre ritt, pakket derfor den flunka nye 27,5” sykkelen fra DBS inn i caddybilen og duret avgårde.

 

Tynset på sitt beste

En drøy time kjøring rullet Caddybilen meg rett inn i løvens hule; NC-åpning i Rundbane på Darbu. Kattens lek med musen holder vel nesten ikke mål her, men i nærheten er det vel. Forventningene var nada, forhåpningene var å få flest mulig runder før svensken i den jeveste svenske drakta kom dansende for å sende meg ut av dansen. På rundbane blir du plukka ut når du blir tatt igjen med en runde. Læppa som vi ville sagt i Ø.dalen.

I solskinn og lune forhold skulle løypa beskues. En løype med mye moro, og mye utfordringer. Konkluderte vel med at det skulle være mulig å holde seg på sykkelen hele veien, så la det som et delmål i bakhodet. Ready-set-go! Bakerst i elitefeltet, sammen med noen andre fortumlede maratonryttere var det nå bare å gjøre sitt beste. Etter tre og en halv tur over styret, et sidebein forslått i møte med ei ubeleilig plassert bjørk, granatsjokk for blodpumpa og masse komiske scener for tilskuerne var det etter runde 4 slutt på moroa. Like flatt bakdekk som en italiensk pizzadeig. Idet bakhjulet var på igjen, med ny grønn latex innabords kom den blågule trøye dansende bakfra. Game-set-match... Da var det bare å gå all inn frem til runding. Alt i alt en fin dag med mye moro og ikke minst god trening. Knut Erik syklet å, han rakk akkurat ikke ut på siste runde før svensken kom å gjorde livet surt.

Ei uke senere. Maratonsirkuset sin tur til å ta av, Helgøya. Fjerde året på råd jeg sykler Helgøyatråkket, stort sett endt med rullegardin på runde 2 samtlige ganger. Tenkte at i år får det da fadern meg være tid for å ende denne nitriste visa. Foruten doc B var vi 4 andre gutta fra teamet på plass. En løype som passer både Knut Erik og Bersvenn bra, meg og Anders litt dårligere. Står på start og memorerer fra mitt første Helgøyatråkk fra noen år tilbake. Jeg og Anders ligger å bader i lyngen oppi en skråning, med verktøyposen strødd over hele løypa. Uvenner og utilfredse. Ødelagt sykkel og laaangt bak. Nå, noen år senere kan jeg gløtte opp på startstreken å registrere at den samme personen står i norgestrøye med startnummer 1. Smått surrealistisk.

Dagens matchplan er enkel. Ikke sprekk som en dong... Beholder isen blandet med colagel i magen på runde 1. Tar det ”pent”. Ut på runde 2 i rygg på norgestrøya. Tipper vi er innafor topp 15. Noe som er en ca målsetning. Mister Norgestrøya i motbakkene, men kjører den inn igjen i terrenget. Runde 2 går fint. Krampa begynner å lugge idet jeg skal over toppen av øya for fjerde og siste gang. Bra disponert for en gang skyld. Synes nedoverbakken på andre siden av toppen plutselig er lengre enn runden før. Det har sin naturlige forklaring, har sykla feil. Jævli surt, men må bare snu 180^o på løpe opp igjen. Kommer etterhvert til et skilt ”brå sving til høyre”. Skiltet er riktignok jevnet med jorden, så feilsyklingen har sin logiske forklaring. Karrer meg akkuratt in topp 15, og sier meg ok fornøyd med det. Mesteparten av eliten på plass. Som antatt var det Knut Erik og Bersvenn som hadde mest å stille opp med her. Deilig sykling av begge gutta førte til en enda deiligere 2.plass for Knut Erik og en råsur DNF på Bersen. Han var så uheldig og fly over styre en tur like før mål. Med et framhjul liknende et 8-tall ble det naturlig nok vanskelig å fullføre. Hadde ikke doktoren vært på andre siden av havet med en rødpølse eller to i hånda er jeg sikker på at han også hadde vært en mann å regne med her.

Anders med jr`s røde armer i buskene bak

Med tanke på at helgas plan var å sykle JH-ritt søndag la jeg og Anders ut på en 10-minutters resttur etter rittet på lørdag. Restturen endte rett og slett med DNF. Utmattede gutter med seriøse mageproblemer etter overdose av gel og sportsdrikk. Langflate med totalt drita endte vi i grøfta... Bare å ringe Mari i kiaen,dama som fikser alt.

Søndag var gutta mot alle odds på startstrek igjen. Med magen under kontroll! Knut Erik var også på plass igjen. 74 flate av totalt 75 km på landevei endte i år igjen med en umulig oppgave. Vi prøvd det vi kunne å komme i fra, men med 20 mann i Lillehammerdrakt som kontrollerte var det håpløst. Etter mye rykking å napping var lactatverdien i beina= sjanseløs i spurten. En bra økt er uansett med i bagasjen til Oslo igjen. Avsluttet en glimrende hælj med hjemmelaget pizza. Et kjempetips for en sunnere og bedre bunn er å bruke sammalt spelt fra Helios istedenfor hvetemel. Da blir det grovt og godt!

6 dager til norgescup åpning i maraton på Sørlandet. Fint å være i gang:)

See you!

jr

 

Ting jeg ikke forstår

Grubler, men forstår ikke alt...

Jada, det er mye jeg ikke forstår. Noe er utenfor min kapasitet til å fatte, noe bryr jeg meg ikke om å forstå. Men noe prøver jeg å forstå, uten å lykkes...

Har akkurat rundet av en lang arbeidskveld med retting av prøver. Grunnen til sent kveldsarbeid er at jeg startet gårdagen med en herlig skitur i Nordmarka. To timer fri i sola bytter jeg gjerne med to timer retting på kveldstid. Sjokolade i drikkebeltet, skareføre, milevis med nyfreste løyper og stillongsen lagt igjen hjemme. Mars og april, månedene for de flotteste ski opplevelsene. Herlig med en rolig skitur etter mange korte, intensive og harde sykkeløkter siste dagene. Variasjon, naturopplevelser og restitusjon er aldri feil i en ellers travel hverdag.

Slik så det ut over Fyllingen i går. Slett ikke verst...

Uansett, tingen jeg ikke forstår, supermosjonisten, Nordmenn på evig jakt etter merker, status og tider. Refleksjonen min bak denne særegne stammen av den norske befolkningen starter tilbake en novemberdag i 2013. Jeg og Jr sykler langtur i Nordmarka. Forholdene er optimale, lav høstsol fra skyfri himmel, lunt og godt i den tette granskogen, magiske høstfarger og barfrost på stier og myrer. Sykkelføre over alt! Vi koste oss skikkelig denne dagen i Nordmarka jeg og Jr, en dag vi husker. Alene i skogen, møtte knapt nok en supermosjonist. Hvor var de??

Novembertur i Nordmarka. Idyllisk og alene. 

Joda, ryktene hadde gått blant finanseliten ute i Bærum. Det er snø på Sjusjøen, skiføre.. De har evakuert opp til Hedmarksvidda. Stått i kø over Minesund, i skytteltrafikk på ferden snøen. Snøen som knapt nok er snø.. Det er ikke puddersnø fra himmelen. Mer en isliknende kornete materie, kunstsnø. Lagt ut i en 3,3 km stripe. Det er sent i november, knapt nok lyst på dagen, og sola kommer ikke over åskanten på Sjusjøen. Kald novembersno er det også oppå fjellet. Men her finner supermosjonistene snøen. Her går de rundt og rundt i en kø som minner om kassakøa på Ikea en lørdag formiddag. Runde på runde. Nytt lag med smurning hver 5 kilometer, den sliter fryktelig på smurningen denne kornete kunstsnøen. Tusenlapper i drivstoff og timevis i bil har de ofret for å komme hit. De tyner ut nok runder i 3,3 kilometeren til at de kan den i blinde. Men det bryr ingen seg om, de er på ski. Det er alt som teller for gutta, mil i beina.

Så, årets første skitur for min del. Det er sen adventstid og snøen har kommet til Nordmarka. Jeg har med Anders J og Bo til Sørkedalen en stappmørk og kald mandag kveld i desember. Det snør lett, er sur vind og en del minusgrader. Vi skal gå med lykt. Det er stinn brakke på parkeringen ved Skansebakken. Vi lurer på om det er SUV-krav for å få parkere, men heldigvis er det en ledig plass til Kian der ingen av de andre kjempene får plass. Vi har valget mellom 800 meter kunstsnø i en rundløype eller tynn snøsåle med dårlige spor opp mot Heggelivann. Velger det siste i frykt for å bli svimmel, sinnsforvirret og folkesky i rundløypa. Der går de på rad og rekke som et 17. mai tog, supermosjonistene. De ser fokuserte ut, tankene kretser rundt fraspark og tyndeoverføring. Det er et dårlig scooterspor oppover mot Heggelivann, vi må ofre et gammelt skipar på grunn av all grusen i løypa. Men du verden det er trøkk i skogen. En blanding av konstant motlys og mørke gjør at vi ikke ser steinene. Det er som en flytripe med lyskastere de 15 km opp mot Heggelivann. Gud vet hvor mange lumen fra dyre hodelykter som er i sving oppover lia. Vi går konstant inn og ut av det som en gang var et skispor. Nå bare en løs stripe med blanding av grus og snø. Sunngått av 1000 vis av supermosjonister. Alt i alt en høyst middels skiopplevelse for min del.

Så tilbake til gårdagens skitur. Som vanlig møtte jeg tjukt med folk i Nordmarka. Flust med eliteutøvere fra landslag, tigerlag og andre profflag. Heldiggriser som har fri hverdager. Møtte også mengder av turfolk med sekk, pulk, hund og Kvikklunsj i sekken. De smilte om kapp med vårsola. Noen satt å drakk øl langs løypa, noen tok en kaffestopp ved Kobberhaughytta. Herlig stemning. Men en gruppe var tynt representert, supermosjonistene. Gutta med fokuserte blikk og fluor under skiene. Swixmafian. Hvor er de?

Milevis med nykjørte løyper i går, men hvor er supermosjonistene?

Eller skareføre utenfor løypene, følelsen av å fly innover myrene, men heller ingen supermosjonister her..

Svaret fikk jeg i på min hardøkt på sykkel i Maridalen mandag ettermiddag. Denne dalen nord for Oslo som er vendt mot nordøst. Skyggesida. Kald trekk, snø i veikanten og vårbløte tunge veier var det som møtte meg i Maridalen. Sammen med horder av syklister. En stakkars jente prøvde å øvelseskjøre innover veien der, for en skivebom. Det var aldri klart i mot, minnet mest om en Tour de France etappe, begge veier. Noen i felt, noen alene, noen hadde platehjul, noen tempobøyle og noen hadde gått i brudd. Ikke rart ekofisk snart er tomt for olje med den mangden karbon som hadde samlet seg i Maridalen denne ettermiddagen.

Møtte igjen de samme fokuserte blikkene fra Sørkedalen i desember. Skisesongen startet de på en 700 meter lang kunstsnøstripe i oktober, så nå er de lei den slags. Nå er det "nagelbitten", riktig utveksling og trøkk i bena som gjelder. Kanskje evakuerer de også til Syden for å få sykle nå mens vinteren herjer her hjemme...

De går på kunstsnø i oktober og fryser kølla fast i sykkelsetet i mars. Etter Birken på sykkel i August og Birken på ski i mars er det signifikant endring i antallet med tunnelsyn i Nordmarka. Herlig for oss andre som nyter skogen. Men hvordan har de det egentlig disse gutta? Kan de ikke senke skuldrene, kose seg på tur?

Dette er ikke ment som kritikk mot noen, bare som tips. Og tipset mitt er som følger: Utnytt tiden til trening og ikke på reise. Følg sesongen og tren etter forholdene. Kos deg ute i skogen innimellom de harde øktene, det er lov! En sykkeltur i november er også trening i banken. Det samme en skitur i april ;)

Anders

Noen tanker rundt birken som aldri ble noe av..

Hallais

Birkebeinerrennet 2014 blir vel neppe liggende igjen som noe godt minne for de 17 000 sjelene  som sto å klødde seg i pappen på Tingstadjordet sist lørdag. I Påskesol og  med skiene brennfulle av overpriset narkotisk glidemiddel fra Swix var nok alle som en klare for å gi jernet over fjellet. Men det var det altså ingen som fikk muligheten til!

Om jeg synes avgjørelsen var gal?  Tja, å komme med noen fasit på en beslutning som er gjort på bakgrunn av skjønn og menneskelige vurderinger blir jo bare idiotisk, men å ytre sine meninger er vel alltids lov. Jeg blir jo ikke akkurat alene om å gjøre det denne ukaJ

Det er en utrygg grein jeg nå skal bevege meg ut på, men i mine øyne burde det latt seg gjøre å dele opp startfeltet på ett eller annet vis. Det er ikke så lett, men det burde kanskje la seg gjøre? I første omgang tenker jeg ihvertfall: la nå Swix Ski Classics gjengen gå. De er proffe eliteutøvere  som står foran et av årets viktigste renn. I verste fall måtte man jo bare avbrutt som i 2007, alle som hadde rukket og komme seg opp  på fjellet ville også vært i stand til å komme seg ned igjen.  Spesielt med en sekk pakket med det mest nødvendige hengende på ryggen.

Videre ville jo dette medført at jeg ikke hadde fått gått selv, ikke Anders heller for den saks skyld. Med tanke på at vi læbba over fjellet i langturtempo på drøye 4 timer gir jo ikke det helt mening heller. At været bedre seg utover morran er det liten tvil om. Det var jo rett og slett påskeforhold da jeg og Anders gikk. Vi gikk ivei ca en time etter utsatt start. Slik så det ut opp fra Kvarstad...

Hadde det vært mulig å kommet med en anbefaling fra arrangørens side? ”For alle som tror de bruker noe mye mer enn 5-6 timer kan det bli en tøff tur grunnet mye vind på fjellet”. Altså en oppfordring der fakta er opplyst, men samtidig som at ingen blir nektet å gå hvis de føler seg skikket?

Konklusjon er vel at jeg stiller meg litt undrende til å nekte samtlige å starte. Det er jo selvfølgelig et kjempetap for arrangøren å avlyse også, så jeg forstår jo at de følte seg nødt, men kanskje burde det eksistert en gylden middelvei der.

Uansett, Birkebeinerrennet 2014 ble bare et tomrom i historiebøkene. For undertegnedes del var nok faktisk ikke det så dumt. Etter Ringkollenrennet for et par uker siden har kroppen oppført seg som om den har reist på chartertur til Gran Can (uten sykkel vel å merke). Denne uka har jeg stort sett løgge sjuk på sofaen. Så det har nok vært noe svineri i aksjon.

Fredag morgen var det heldigvis bedre, enda bedre i løpet av helga, nå er jeg erklært frisk(av meg selv). Dermed har det blitt noen fine sykkelturer i helga, rådelig!

Jr

Gutta har lekt skiløpere igjen!

For ganske nøyaktig et år tilbake befant jeg meg på Hønfoss i Helios DBS sin kondomdrakt. Nærmere bestemt i Ringollen for å gå Ringkollenrennet. Dette scenarioet ble gjentatt i går.

De vonde minnene fra fjoråret er der fortsatt. Brovold høyere på resultatlista enn Jr, kunne det bli noen revansje i år? Det kunne det definitivt ikke. Da undertegnedes ski ble glidet fredagkveld, ble Brovolds toddytermos klargjort for en lørdag i kollen. Og det er ikke Ringkollen, men Holmenkollen det nå er snakk om nå. 

Ble imidertid utspilt mange andre vikige dueller denne lørdagen. Med et tosifret antall treningskompiser på start var det mye prestisje som skulle deles ut.

I første rekke stilte treningskompisene fra Østerdalen, i andre rekke sto det noen tilfeldige folk fra Team Centric, en juniornorgesmester og en kar jeg så på tv`en fra Drammen på fredag. Rett skal være rett. Ut fra start gikk det i et ålreit tempo, de grønnkledde gutta i Centricdrakt kom kjapt opp på siden og slo ann tonen. Ting begynte og sette seg, en tetgruppe pekte seg raskt ut. Følte litt på tingenes tilstand og konkluderete med at her prøver jeg å slenge meg med. Etter 5 km var jeg fortsatt med. På bakskia til Anders og Landheim. Hadde allerede nå en særdeles ukomfortabel følelse i kroppen, selvsagt hadde jeg det, hører ikke hjemme med de gutta der.

Tempo ble justert, kjente på hvor mye krefter som var brukt etter 1/5 av rennet. Mer enn 1/5 av de disponible kreftene var brukt. Kom et par eldre karer dampende, hang meg på dem. Helt til rennets lengste nedoverkjøring. Uten cera og mine begrense skikjøreferdigheter medførte at de eldre gutta var borte i bunn av bakken. Festet under skia mine hadde de nok og tatt med seg. Over til plan B, klare seg på armene den sista mila. Med mye motbakke og sugende ski er jo det kriseløsning for min del. I en syklists øyne regnes jeg nok som en langt over snittet massiv type, mens i en skiløpers øyne er jeg vel mere gummitarzan å regne.

Det begynte fort å røyne på med løpere som kom durende forbi. Snudde meg oftere og oftere i frykt for å få øye på et kjent ansikt. Det går ikke lenge før jeg får nettopp det. Uten lue, i gjenkjennelig stil og med Nord-Østerdalens største lår er det ikke til å ta feil av. Sjølsagt er det Torgeir Mikk! På tide og gå et trappetrinn nærmere kjelleren, er dessverre ikke så mange trinn igjen å ta av nå. En lang fiskebeinsbakke blir redningen. Får Mikkelsen ut av syne og det nærmer seg mål, det er tilfredsstillende.

Kommer i mål godt bak de grønnkledde gutta, litt for langt bak Landeheim og brodern. Føler den nevnte plan B får ta skylda for det. Enda et skirenn kan oppsumeres på liknende måte som tidligere. Slitsomt, vondt i kroppens mindre trente deler, en knallbra treningsøkt og mye moro!

Neste helg er det massemønstring fra Rena til Lillehammer som gjelder for gutta, så er vel skisesongen finito. Ihvertfall for min del.

Jr

Kanaristrekene over for denne gang

Hallo

I skrivende stund sitter jeg i en ukomofortabel stilling på flyet nordover igjen. Min kropp er rett og slett ikke skapt for å sitte i et flysete. Det blir en klaustrofobisk følelse og aldri få strekt ut de utallige centimeterne med bein. Atmosfæren her bærer preg av nordmenn som har vært på vinterferie og tatt seg ut på ulike måter. Hjernabank, øresus og kallsvetting er fellesnevneren. Jeg lengter hjem...

Kan oppsumere en topp uke på Græn Cæn. Reiser hjem med sårt underliv, solbrente kroppsdeler og flere sykkeltimer i kroppen enn når jeg dro. Summa summarum sier jeg meg tilfreds med det. Planen var to hardøkter og resten langturer. Slyngeaktiviteter og restjoggeturer på bachen kom som en bonus

Slagplanen ble fulgt fram til turens siste dag. Med vekkerklokka på et tidspunkt da du kan høre på grisetidlig på p3, var intensjonen å sykle den siste hardøkta før avreise. Kjente tidlig at det hadde vært selvmord. Smerter i kroppen, tett i pappen og spreng bak øya. Symptomer som ikke på noen som helst måte lar seg kombinere med trening. Svingte derfor DBS`en tilbake til hotellet etter bare en drøy halvtime, demonterte vidunderet og slo meg til ro. Skulle nesten tro jr har blitt eldre. Bøyer meg i hatten

Foruten om å mosjonere har vi bedrevet litt alternative sysler på ettermiddagene. Blandt annet biljard og minigolf. Etter og ha stukket av med totalseieren i biljard over turkompis Even satt euroene løst..

Dagens treningstips: Alltid få ut innestengt aggresjon

Føler jeg har trent så mye jeg kan uten at kvaliteten har blitt noe dårlig. 30 timer er nok for meg. ”man teller ikke timer, men gode timer” som doktor B sier. Alltid deilig med et  ”avbrekk” i treninga. Dersom det blir en evig rundgang på det man gjør begynner motoren etterhvert å gå på tomgang. Den evige rundgangen går over til en ond sirkel. Det skjer et eller annet i topplokket dersom du skal gjennomføre den samme intervalløkta hver Onsdag, eller den samme styrkeøkta hver Fredag. Og det er ikke bra. 

Den riktige miksen av mengde, intensitet og variasjon til riktig tid er i mitt hode veien til rom. Men jeg sier ikke at det er lett. Ofte er ikke det hodet og kroppen på bølgelengde. Det er akkuratt her det gjelder å være smartere enn de andre. I en travel hverdag må man ha emne til å ta de riktige treningsvalgene hele tiden. Det hjelper ikke å ha plan om å kjøre hardt en dag hvis kroppen ikke er i nærheten av å være klar. Da blir det garantert jalla.

Fokuser på deg selv, og ikke de andre.

Jr

Back on track!

Mengdetrening og fantastiske skiforhold i Østerdalen preget juleferien. Startet 2014 med å gå rett i veggen. En forkjølelse seigere enn  blodet til Lance Armstrong tidlig på 2000-tallet sørget for det. Gikk og småhanglet i drøyt fire (FIRE!!) uker. Ikke syk, men heller ikke frisk. Trente litt rolig, det gikk fint, men snuste aldri på sone 3 eller 4 i løpet av januar.  Det tærer på form, motivasjon og etterhvert humør. Bare spør Mari.

Min tilstand i januar.

Høyeste puls i januar var kanskje på sykkelmiddagen hos kollega Anders J. Alle taler måtte holdes fra sykkelrulla på enden av bordet. Sjekk balkongflagget på min stol som indikerer Norgesmesterplass. Verten sitter på talestolen på bildet.

Dermed gikk også helgens Holmenkollmarsj uten meg på start. Jr skulle forsvare æren. Men tro ikke jeg kunne slappe av av den grunn. Stod i smørebua hele fredag. Børstet glider og innhalerte cerapulver som la seg som sementstøv på innsiden av lungene. Alt for at Jr skulle ha topp ski lørdag. Han selv rullet seg i sofan min med OL sending på TV. Der han fikk servert både cola, potetgull og hjemmelaget pizza. Vekkerklokka ringte grytidlig lørdag morgen. Sekken var pakket med Cola og gel. Jeg og fattern satte kursen for Kobberhaughytta som langere. Hører også med til historien at Jr ringte meg kl 07. Stod forvirret på start i Sørkedalen, var usikker på toppinglaget. Gode råd var dyre blandt smøreeksperter og 7 000 skiløpere. Han stakk av med halen mellom bena og gjorde det han mente var tryggest. Ringte storebror og mentor. Måtte gjøre smørantagelser og gi råd basert på Jrs høyst moderate beskrivelse av snø og temperatur. Etter målgang kom Jr igjen rullende og inntok stua mi. Der fikk han servert en bedre middag. Magen hans var i ulaget er dagens utblåsning. Avgassene satte seg både i sofa, puter og vegger der han oppholdt seg. Rødvinen min drakk han også opp, så kjøre hjem det kunne han jo selvfølgelig ikke. Han "måtte" låne gjesterommet. Vekkerklokka ringte nok en gang tidlig søndag. Jeg skulle ut på ski før 3 mila fra Sotsji. Det var stille som graven inne hos Jr. Når jeg kom hjem lå han og veltet seg i sofan min og så OL. Mari hadde diska opp med en bedre frokost. Morsdagssjokoladekaka satt Jr og gjorde en bra jobb med å spise opp. Når 3 mila var over og halve kaka borte dro han hem. Mett og uthvilt. Skia hans var selvfølgelig også kanongode lørdag. Jeg stod igjen med et rotete gjesterom som luktet gjødsel, en halvspist kake, halvert kjøleskap og tom vinhylle. Hva har man ikke storebrødre til? Flotte saker.

Tror jeg stiller sterkt etter helga..

Jr leverte varene store deler av veien i Holmekollmarsjen. Var topp 30 når han passerte meg og fatter etter drøyt 40 km. Han så imidlertid dreid ut i trynet og mumlet noe om at han hadde "donga" når han passerte. Hørte senere at han ble 47. mål. Ballongsprekk der altså..

Selv fikk jeg endelig en god treningshelg. Lungene har nok krympa litt i januar. Første hardøkt rev godt i brystet. Nå er det bare å gjøre jobben framvover. Neste uke venter en ukes vinterferie. Den skal hovedsakelig tilbringes i skiløypa, på to hjul og kanskje blir det litt OL på TV også.

Våren kommer stadig nærmere og nå blir det viktig å gjøre en god jobb framover.

Fem timers skitur lørdag. Regn og grått i byen, nysnø og trikkeskinner i Nordmarka!

Anders

Holmenkollmarsjen

God kveld!

Sitter godt planta i senga og oppsumerer det som har vært en ubeskrivelig kraftanstrengelse. Men likefult en dag som etterlater seg gode minner.

Denne februarlørdagen starter i år som i fjor i stappmørket i Sørkedalen. Denne gang uten permafrost og storebror innelåst på dass. Årets utfordring er å smøre inn skia med riktig glidemiddel. Holke i Sørkedalen og rykter om tørrsnø i mye av løypa ellers er et velkjent problem. Etter en rask telefon til smøresjefen ble avgjørelsen tatt og skiene smurt.

5 km flatt fra start før den fryktede bakken opp til Heggelivann. Planen var å gå fort og billig. Det funka ikke, stressa like mye som de 7000 andre som deltok. Når samtlige i pulje 1 slåss som ulver om posisjonene sine på blanke ski slipper det komplette kaos til, det er ikke til å unngå. Stavtupper og kjeftskurer går om hverandre.

Når de første 5 er tilbakelagt bedrer tilstandene seg. Forholdet mellom ski og snø bedrer seg også. Går fra blanke ski til spikerfeste på bare minutter. Eller fra mareritt til en søt drøm om du vil.

Tenker å gå jevnt hardt, men kontrollert opp hele bakken. Ved passering Heggelivann er det høy sone 5 på klokka, pulsdefinisjonen på ukontrollert. Samma det, følelsen er god og 50-60 mann er forbigått etter en drøy mil motbakke. Ser i ettertid at det er tiende beste tid på strekningen totalt.

Over Heggelivann staker jeg for livet for å henge med de rundt. Skjønner at jeg er i et selskap der jeg ikke hører hjemme. Jeg tar tre tak mens de rundt meg tar ett. Kattens lek med musa, der jeg definitivt er musa, eller til og med lusa. Tenker at pokker heller, hva har jeg å tape? Bestemmer meg for å prøve så lenge det går.

Marsjens kuperte løype redder meg lenge. Partier med fiskebeinsløping og diagonalgang gir meg etterlengtede pusterom. Men hvor lenge kan dette holde? Ca halvveis kikker jeg opp å ser 25 km til mål skiltet. Når jeg bøyr meg ned igjen for å ta neste tak er kramperykningene i magen der. Deler opp 25 km i mindre deler. Langing på Kobberhaugen er første mål, og cola på Tryvannstua er neste. Det er herfra og inn jeg får slite med overkroppen. Gruer meg mer og mer til hver flate..

Etter noen grusomme kilometer skimter jeg Anders på venstresiden av løypa. Han gir mange beskjeder, jeg får med meg noen. "jævli bra" "du slåss om topp 30" "går det bra?" Jeg gjør et tapert forsøk på å besvare spørsmålet. Prøver først med "hell på å donge". Det lykkes ikke. "Rullgardina er på tur ned". Det lykkes heller ikke. "Jeg er jævli sliten" lykkes jeg med. Svaret er "neida, fattern står med cola straks". Får cola, neste delmål er Tryvannstua.

Etter noen enda mer grusommere kilometer kommer jeg meg dit. Fortsatt med i gruppa. Får en etterlengtet colakopp på langestasjonen. Ei søt, snill lita jente strekker seg frem og vil gi meg en til. Idet jeg skal ta tak i den krysser jeg skia, mister balansen og får halve colakoppen midt i fleisen. Den andre halvparten får hun i fleisen. Misslykka forsøk... Stakkars jente, offer for en utkjørt syklistsom har rota seg bort på et skirenn..

Fra Tryvannstua og inn er det bekmørkt. Ikke i stand til å bevege kroppen ut av giv akt stilling. Da sitter det krampe i mage,rygge, bryst armer og fingrer. Den nevnte rullgardina går ned for fult og jeg raser ned på lista. Gjengen jeg har tynet meg i 49 km for å henge på forsvinner i det fjerne. Kommer jeg meg til mål? I ettertid er svaret ja. Det var en ubeskrivelig tilfredsstillelse i det jeg endelig krysset målstreken. 48. plass totalt og 10. i klassa. Noe en skarve syklist sier seg fornøyd med. En moro, men hard affære er over for i år.

Jr