Høstfest

På tre uker har jeg og min kjære storebror syklet Grenserittet, NM og Cykelvasan. Tre merkedager som har svirret rundt i hodene våre under mang en treningsøkt det siste året.

Juli ble en knirkefri affære. La om treningsplanen i inngangen til måneden da ting gikk totalt på tverke utover våren. Fokuset var på topp foran hver eneste økt, og jeg kjente raskt at kroppen begynte å svare knallbra på trening. Gjorde akkurat den jobben jeg bestemte meg for, og fikk logga ca 70 timer i Juli. Det timeantallet skremmer ihvertfall ingen av mine argeste konkurrenter, men at 15 av 34 økter var harde skremmer kanskje noen av dem. Når jeg i tillegg fikk stå på toppen av pallen både 1, 2, 3 og 4 gang var smilet definitivt på plass før August. Verdt å nevne er det vel også at Anders syklet 3 av de 4 rittene jeg vant J Ble nok for mye iskrem med strø og det gode liv på han i Italia.

Så var det alvor! Først ut var Grenserittet. Det er en fryd å gå løs på sesongens høydepunkter når du vet at formen er der den skal være. Det jeg i min egen treningsdagbok kaller kalasbein er de beina du ønsker deg ved inngangen til en sånn periode. Og det hadde jeg nå. Det hjalp ikke en pøkk, og Grenserittet endte med et purkstusslig resultat. Så nært, men allikevel så fjernt. Det er sykkelsporten og grusrittene på godt og vondt. Lite som skiller himmelen fra helvete. Formen var upåklagelig, satt bra plassert og gjorde hva jeg kunne for å bidra til høy fart hele veien. På et tidspunkt var vi faktisk bare ni mann i tetfeltet, og tre av dem fra vårt eget team. Meg selv, Anders og Martin. Istedenfor at dette holdt inn ble vi hentet av en hel bataljon bakfra og det hele roet seg. Mot slutten blir det bare surrball for min del. Først flyr jeg en tur ut i blåbærlyngen på et rimelig ugunstig tidspunkt. Fikk en liten dytt fra sida, men kan for det meste takke meg sjøl for flygeturen. Så kommer jeg meg opp igjen. Ligger på hjulet til Haldens store hjemmehåp Thomas Engelsgjerd ved inngangen til en teknisk utforkjøring. Tror jeg ligger smart helt til han rett og slett tar snarveien inn på stien å skaffer seg første posisjon. Får med seg sin Australske lagkompis på shortcuten. Om veivalget går på kjentmannskvota, eller om det var en manøver litt på kanten for være opp til andre å avgjøre, men skal ihvertfall sørge for at det ligger både steinblokker og piggtrå der neste år :D

De kjører bajas ned til bunn og det blir mye vann mellom båtene. Så mye vann at tetgruppa deler seg i to. Uansett om Hard-Rocx gutta tok snarveien er det egne ferdigheter som svikter. Skuffende, men sant. Stivgaffelen blir nok stående igjen i garasjen hjemme under neste års grenseritt. Gjør et ærlig forsøk sammen med Vidar Mehl på å kjøre oss opp igjen til de foran, men det nytter ikke. De gir sjølsagt flat fjøl for å holde oss bak.

Dessverre satt resten av gutta på laget bak meg ned bakken og vi rullet dermed inn til henholdsvis 11, 14, 15. 22 Close, but no cigar....

NM på Rjukan kan oppsummeres med et ord bestående av tre enkle stavelse for min del, DNF! Slet med en småsjuk kropp etter grenserittet og forventningene var ikke akkurat på topp. Kom meg uansett på start, og hadde en klokkeklar plan om å ta det i mitt tempo. På 110 km med så mange høydemeter er det mulig å spenne bein på seg selv mange ganger. Prøvde å følge planen, det holdt 30 km. Kræsj, bom, bang i grøfta og bøyd girøre. Sykla på alt for tunge gir til neste langing. Fikk sykkelen i stand igjen før jeg trilla videre. Det gikk i saktefilm og kroppen ville ikke være med på dette. Gjorde det eneste riktige, tenkte fremover. Hoppa inn i langebilen på Kalhovd og kjørte hjem. Tor Halvor blir lagets beste, gjør en kjempeinnsats å kommer inn på en solid fjerde plass. En fjerdeplass i en konkurranse med tre medaljer vil alltid føles forjævlig, men prestasjonen står det fortsatt stor respekt av. Undrer meg igjen over hva den mannen er laget av. Gratulerer til Calle, Ola og Lars som tok årets medaljer. Må vel sies å være verdige medaljevinnere alle tre.

Vakker natur står igjen som mine beste nm-minner i 2015

Sist ut av de tre, Cykelvasan. Atmosfæren og stemningen man møter i "söta brors" rike må bare oppleves. Et plettfritt arrangement det er en nytelse å delta i.

Fra første rekke på starten tar jeg teten i det masterbilen slipper. Her ligger jeg helt til den eneste med maken drakt og etternavn kommer opp på siden av meg. Innover flatene tar Trek Mesterhus kommandoen. Som på Grenserittet går det uten noen form for trøbbel i starten. Sitter langt fremme og prøver å bidra til høy fart. Dessverre er det bare vi og noen svensker som ønsker seg det. De andre venter på spurten ser det ut til. Det har ikke jeg tenkt til å gjøre et år til. Formen er god nok til et bruddforsøk, og idet en av fire svensker fra landeveislaget Tre Berg Bianchi prøver seg er jeg ikke vond å be. Det er tidlig, men vet jeg må ha med en bra mann skal de våte drømmene kunne realiseres. Vi samarbeider godt og vel i et par mil, og opparbeider oss en luke på borti 50 sekunder på det meste. Det blir sjølsagt aldri nok, men plan B er at de beste svenskene skal kjøre fra røkla i bakkene før Oxberg. Det gjør de faktisk nesten, og vi er på et tidspunkt 7 mann foran. Øyner håpet og formaner på svensk at «nu kör vi som fan va» Får forsåvidt god respons på forslaget, men spurtkanonene som har gjemt seg i gruppa bak aner faren og våkner til liv. Dermed hekter pulje to seg innpå igjen og vi er like langt. Forskjellen er bare at jeg har svidd mest krefter av alle…. Mot slutten er det uro i feltet, masse bruddforsøk og høy fart. Jeg og Anders prøver etter beste emne å komme oss av gårde, men det er ikke lett. En liten mil før mål kommer en mann seg av gårde. Han holder på mirakuløst vis unna for ulvene bak og får utløp for det meste idet han kan ta imot kransenkullan av damen i bunad inne i Moraparken. En vannvittig bra prestasjon. Jeg og Anders blir statister i spurten og ender som henholdsvis 19 og 20. I ritt som Cykelvasan må man ta et valg. Spare alt til slutten eller prøve seg underveis. Hverken jeg eller Anders er i stand til å vinne noen spurt inne i Moraparken, så vi må prøve det første. Det er selvfølgelig en stor skuffelse å rulle over målstreken. Så lite igjen for så mye innsats. Men jeg tar med meg det positive. Gjorde som jeg hadde planlagt, var offensiv i hode hele veien. Jeg tror i en alder av 23 år at det er veien å gå for videre utvikling. Håper i hvert fall det.

Alle som kjenner meg godt vet at jeg er en over snittet dårlig taper. Det har jeg vært helt siden jeg lærte meg ulike spill- og konkurranseformer i barndommen. Da slet jeg hardt med å holde humøret tilbake, og stemningen rundt meg bar nok ofte preg av det. En litt eldre utgave av Jr skjuler bedre for sine omgivelser hva han egentlig føler. Men de aller nærmeste må nok fortsatt leve med en taus gutt i bilen hjem om ting ikke går veien.

Nå står jeg igjen helt tomhendt etter disse tre rittene, det er det bare å innse. Det dummeste man gjør er å irritere seg over ting som har skjedd. Det er enkelt å si det, men vanskelig å praktisere enkelte ganger. Mange snakker om marginer på feil side i disse rittene. Ja, det er små marginer, men når Wengelin drar inn sin tredje strake seier i Grenserittet skal ingen fortelle meg at det har med marginer å gjøre. Man får som fortjent. Før eller senere. Jeg føler selv at jeg er i nærheten av å lykkes. Kommer nærmere for hvert år. En dag går bruddet i Cykelvasan inn. Jeg kommer til å prøve om og om igjen så lenge lysten er der. Så lenge det terger og irriterer meg så jævlig hver gang jeg taper. Det ble ingen høstfest i år, men det kommer flere muligheter...

Nå er det birken neste, før 2015 blir kronet på Andersen sin hjemmebane i Engerdalen. Neste års NM. Da skal gutta fra østerdalen være i form!

Eirik