Plutselig god tid..

Bloggen til Lillegutt og meg har til tider vært som et spøkelseshus i sommer. Øde og forlatt. Vi har masse på hjertet og mange jern i ilden, for mange. Tiden er vår verste fiende..  Vårt største ønske fra julenissen er at døgnet skal få 28 timer.

Plutselig. En mandag ettermiddag den 31. august snur alt på hodet. Et drag opp Grefsenkollen, en litt brå sving, en landeveissyklist på vei ned. Jeg svinger høyre, han svinger venstre, Pang. Det bråstopper. Hjertepumpa slår, blod og adenalin pumpes ut i kroppen med høyt trykk. Noe av det renner nedover ansiktet. Jeg har møtt bakken før, alltid tenkt at dette gikk bra. Smerten har tidligere kommet gradvis mens adrenalinnivået har avtatt. Noe er annerledes denne gangen. Jeg kjenner det umiddelbart. Faen, dette er ikke bra. Får hjelp ut av veien. Kragebeinet er brukket, det ser jeg med en gang. Har sett nok Tour de France til å kjenne igjen hånda som henger og beinet som stikker fram. Er også tungpust. Ambulanse er på vei hører jeg en snill og hjelpsom dame si. Mari er også på vei. Mari henter Trek’n, ambulansen henter meg. Mannen jeg møtte kan sykle hjem, tilsynelatende uskadd. I ambulansen får jeg på nakkekrage. Kjenner venstre side er mørbanket. Ved ankomst sykehuset står sikkert 10 personer klare på akutten. Jeg blir sjekket fra topp til tå. Det konstateres et nakkebrudd, et brukket kragebein, et brudd i skulderen, seks brudd i ribbeina, en punktert lunge, et kutt rundt øyet og noen skrubbsår. Klassisk blåmandag,

Har sett bedre ut

Det er ni dager siden denne blåmandagen. Søte sykepleiere har servert meg mat til alle døgnets tider. Jeg får akkurat det jeg trenger av smertestillende. Velferdsstaten Norge fungerer. Folk klager på ditt og datt i disse valgtider, men i bunn og grunn er vi heldige her i kalde nord. Kunne selvfølgelig skrevet en lang blogg om kommunikasjon, venting og kø i helsevesenet, men har viktigere ting å bruke kreftene mine på om dagen… Har vært hjemme et par dager, men er tilbake på Ullevål nå. Skal operere bruddene i skulderblad og kragebein i dag. Etter dette vil pila forhåpentligvis peke kun en vei.

Sjukehusmoten får terningkast 2.

Jeg har imidlertid et problem. Jeg har ikke tid til å ligge her på sykesenga. Jeg har verdens beste jobb på Mailand. Jeg tar matteutdanning i høst som jeg definitivt bør jobbe med. Jeg har to stykker hjemme i Lunden som elsker meg. På fjellet venter både elg og rein på meg. Og mellom slagene innbyr Nordmarka til de flotteste sykkelturene nå på høsten. Høsten er jo min tid, den beste tida, tiden for de gode opplevelsene. De opplevelsene får man ikke på Ullevål sykehus..

Uansett, man må angripe dagen slik den er. Man får summet tankene her man ligger i en lett morfinrus. Alle sier jeg bir bra, det er det klart viktigste. Det kunne gått skikkelig galt denne gangen.  

Men nok filosofi. Dette er en sykkelblogg. Sykkelsesongen ble definitivt avsluttet denne mandagen i Grefsenkollen. Var det en god sesong? Nja, våren var bra, ikke høsten. Vårens høydepunkter var 3. plassen i Nordsjørittet og en dobbeltseier i Trysilrittet. I tillegg kjentes formen god og jeg hadde flere dager i flytsonen på to hjul. Tar man i betraktning at våren bydde på en del utfordringer utenfor min lille sykkelboble så må den oppsummeres som en sportslig suksess. Sommerferien skulle kombinere familie, feriering og litt flere timer på to hjul. Høsten hadde fire store høydepunkter. Grenseritt, NM, Vasa og Birk. Plasseringene ble 14, 15, 19 og 22. Hederlige plasseringer sier folk.. Bla, bla, bla…

Sitter og funderer litt på om jeg har for høye forventninger til meg selv. Ikke fordi jeg ikke har potensial. Men fordi jeg kanskje ikke kan forvente topplasseringer med den tiden jeg bruker på syklingen. Selv om jeg jobber som realist er jeg likevel født optimist. Har et medfødt konkurranseinstinkt langt over gjennomsnittet.

I år skal jeg jobbe 70 % studere 50 % matematikk, være pappa, sykle for å nå mine mål og holde på med litt andre ting innimellom. Man trenger ikke ta videreutdanning i matte for å skjønne at jeg slipper å kjede meg. Derfor passer det dårlig med treningsfri en lang periode nå. Jeg har aldri nok tid for å ta igjen de tapte treningstimene. Mens jeg ligger her har jeg tid til å kjenne etter. Er det verdt slitet? Orker jeg å trene meg opp igjen? Gidder jeg å prøve å komme tilbake neste år?

Svaret virker klart, svaret er ja. Men jeg skal fortsette som før. Syklingen er min hobby, den skal ikke gå utover det som virkelig betyr noe.

Treningsgleden, samholdet, turene og spenningen er krydder i hverdagen. De fleste lever A4, jeg unngår dette så godt jeg kan. Spørsmålet er hvordan jeg skal gjøre det. Jeg konstruerer meg et svar, en plan. Jeg skal ta noen valg. Gjøre noen prioriteringer. Opplevelsen av høstens ritt har gitt meg noen svar, noen svar jeg innerst inne visste fra før. I Grenserittet og CykelVasan var jeg med teten hele veien. Jeg var i brudd. Var aktiv i front og hadde en fair sjanse. Selvsagt er det ikke tilfeldig at jeg havnet nede på lista i innspurten. Jeg var for dårlig. Men noen tilfeldigheter spiller også inn. Jeg satt ikke på rett sted til rett tid. Jeg gikk ikke i det riktige bruddet. Det kunne skjedd. Jeg kunne vært der oppe. Formen var på topp begge gangene. Jeg kjente på følelsen. Følelsen av å være i toppform. Den vil jeg oppleve flere ganger.

Oppladningen til Birken ble litt så som så med forkjølelse. Likevel var jeg blant de piggeste terrengsyklistene. Jeg var akkurat for dårlig når seiersbruddet gikk. Jeg satt i front, hadde alle sjanser i verden til å være med. Orket bare en kilometer. Da røyk strikken. Mistet bakhjulet til CF Hagen og så det forsvinne innover vidda. Visste det var gullhjulet. Forskjellen på fulltidsutøver og amatør gjorde utslag. Men jeg var i nærheten. På en maks dag er jeg kanskje med, den bakken passer meg godt, det vet jeg. Uansett kult med seier på CF. Den var fortjent, han har gjort jobben.

NM på Rjukan ente med en 15 plass. En snau halvtime bak nevnte Hagen. Bakkene var for bratte, terrenget for krevende og rittet for langt. En treningshverdag med korte harde turer kombinert med en kropp på 80 kg passet ikke i dette NM. Jeg hadde aldri en følelse av å være i nærheten. Jeg var sliten og lei. Motivasjonen sank i takt med antall minutter opp til tet og antallet kilometer på knotesti. Pulsklokka viser at jeg aldri var i nærheten av Vasa, Grense eller Birkpuls på NM. Var ikke nok gira, var aldri i posisjon til å orke å gå i kjelleren.

Det er en slags mote i sykkelnorge som sier at jo mer knotete sti, jo mer gøy er rittet. Fulldempersalget har eksplodert. Bra er det, folk kommer seg ut i skogen! De kommer frem selv der den groveste traktor må melde pass. Jeg sykler sjelden på knotesti, synes ikke det er SÅ jævla kult. Sikkert fordi jeg er elendig på det. Men jeg har blitt vant til sånt, å skille meg ut i sykkelmiljøet. Hår på leggene, sykler heller en time hardt på grus enn tre rolige i steinura, spiser bacon til frokost om jeg vil og tar mer enn tre hang-ups. De innfødte tror jeg er gal, jeg lever svært godt med det..

De beste opplevelsene fra denne sesongen har jeg fra ritt som Nordsjørittet, Trysilrittet Grenserittet og CykelVasan. Her kunne jeg bidra, her var jeg framme og preget rittet, her hadde jeg en real sjanse. Her går det i overfart i perioder, roligere i andre perioder. Her må man tåle fartsendringer. Her spiller taktikk og tilfeldigheter en vesentlig rolle. Det er her jeg har min mulighet. Her jeg kan utnytte mine ferdigheter, watt og kilogram. I NM og de øvrige lange, seige tekniske rittene er det mann mot mann. Timer etter time. Kampen mot klokka. Evnen til å ligge på terskel i mil etter mil er avgjørende. Den mister man når man aldri trener på det. Jeg er ikke god nok teknisk. Jeg holder ikke i fire timer. Jeg kan bli bedre. Har prøvd i mange år, hatt framgang, men er langt fra best. Når man setter av begrenset til trening må man finne sin vei.

Min satsing vil rettes mot grusrittene. Det er her jeg kan få ut mitt potensial. Jeg har for sterkt vinnerinstinkt til å være fornøyd med et ritt fordi stiene er fine. De flotte turene er den største motivasjonen i treningen. De får jeg på ski, sykkel eller med børse i det daglige. Når jeg drar på ritt er det for å vinne. I 2016 blir denne satsingen enda tydeligere. Treningen spisses enda mer. Jeg er 30 år. For gammel til å kjøre ritt uten mål og mening. Jeg har fått min store NM mulighet. Den fikk jeg på Geilo en septemberdag i 2013. Den ene gangen NM løypa passet meg. Jeg grep den sjansen! Jeg skal gripe den igjen om den kommer. Neste år skal jeg gripe nye sjanser, neste år. Må bare bli operert først, nå kommer ortopeden snart å henter meg håper jeg..