Nordsjøritt og taktikkeri..

Helt siden Trek Mesterhus ble født høsten 2014 har jeg vært klar på at Nordsjørittet er vårens desiderte hovedmål for min del. Altså dagen for å bla opp toppformen. En hektisk hverdag setter imidlertid sine begrensninger. Når jeg startet skippertaket mot Nordsjørittet skikkelig 1. mai tok jeg konsekvensen av dette og la en plan. Den har jeg fulgt.  Alle har vel hørt “Kæggis” sine foredrag underveis i TdF om mengdetrening med lav belastning som grunnmur, to harde økter i uka rundt terskel, ikke to harde økter etter hverandre og godt med hvile og søvn mellom øktene. Ut fra detta kan jeg fastslå at jeg har gjort alt feil. De siste seks ukene før rittene har jeg logget 23 hardøkter. Altså litt oftere en annenhver dag. Antall turer over tre timer er to. Definitivt ingen vanlig sykkeltrening, men så er jeg heller ingen vanlig syklist….  Siste uka før rittet var jeg og Kristian alene hjemme. Når han liker å stå opp kl 05, gjerne også en gang i løpet av natta, barnehagen ligger på andre siden av rushtrafikken og det er eksamensperiode på jobb. Ja, da blir ikke oppladningen helt etter idrettens lærebøker.

Halvveis i helgens Nordsjøritt

Fredagen før rittet kom mamma endelig hjem og far kunne ta sykkelen de 25 minuttene til jobb kl 07.00. På planen sto et parti i muntlig eksamen. Ingen vanlig arbeidsdag, tankene var alle andre steder enn langs Nordsjøen de neste 7-8 timene. Kl 15.00 syklet jeg hjem, litt raskere enn planlagt for å rekke dusj og banen ned til Oslo S der toget tok av retning Egersund kl 16.25. Det gikk som smurt foruten en heller treig kundebehandler hos NSB som gjorde sitt for at jeg ikke skulle rekke avgang. Jeg hadde med meg to sykler i fredagsrushet på Oslo S. Lillebror, også kalt Jr på stammespråket, var allerede på plass på Jæren. Han har ferie og hadde tatt flyet på morgenen. Uten sykler. Merkelig hvordan noen alltid blir sittende igjen med svarteper.. Et minutt før avgang var jeg likevel på perrongen og to stk Trek Superfly med pinnestiv karbongaffel og 2.0 dekk ble trygt plassert i godsvogna. Jeg kunne innta min plass på NSB “komfort” sammen med min gode pratsomme kollega Jacobsen. Vi hadde sponset Norges Statsbaner med noen kroner ekstra for god beinplass, gratis kaffe/aviser og kontakt til PCn. Aviser, kaffe og kontakt til PCn leverte de. Internettet og beinplassen får imidlertid strykkarakter. Vi hadde jevnlige spaserturer på toget for å unngå feriebein og blodpropp. Tror resten av toget hatet disse to ADHD kandidatene som labbet fram og tilbake mens de skravlet i munn på hverandre om dekktrykk og rullekjøring. Det er langt og lengre enn langt til Jæren. Men kl 23.15 var vi framme på Egersund stasjon. Der ventet lillebror og far Fiskvik. Sistnevnte har forsert Sør Norge diagonalt for å gi sine to håpefulle to flasker underveis på ferden fra Egersund til Sandnes. Slett ikke ille av en gammel gubbe på 60+.

Vår leiebil for helga var en akkurat litt for liten Toyota Avensis. I den skulle vi ha med tre langbeinte karer, to sykler og noen bager. For å gjøre en lang historie kort så gikk det, men vi satt ikke godt. Litt etter midnatt var vi likevel framme ved veiens ende og klar for bingen. Denne bingen måtte jeg dele med Jr for anledningen.

Fullpakka bil

Våkner 08.30 på rittdag og kunne for første gang på en god stund notere meg for åtte timers kvalitetssøvn. Det virker til å bli en bra dag helt til Jr spretter opp av senga og marsjerer i bestemt gange retning dassen. Det kommer noen lyder som vanskelig kan gjengis. Men det er tydelig at tarmfloraen er ute å kjøre. Lukten siger under dørstokken og plutselig er rommet vårt omgjort til noe som likner et lite kloakkrensseanlegg. Skjønner fort at Jr er litt unna toppformen, da det blir opptil flere slike episoder utover formiddagen.

Magetrøbbel

Vi får servert en god frokost på Sirevaag konferansnesenter. Akkurat passe avansert med brød, pålegg, kaffe, litt egg og bacon. Egentlig perfekt for Fiskvik “brothers” å unngå full hotellfrokost før ritt. Det ender ofte med “kortslutning”. Sulthormonene tar overhånd og det blir for mye eggerøre, pølser, pannekaker og det som verre er.

Med elitestart klokka 15 får jeg noen timer avslapping og oppladning med en smak på hvordan proffene har det. Kjenner jeg trenger dette og bruker tiden til å gire meg opp til å ta ut det maksimale.

Ved start i Egersund er det en rolig og fin atmosfære. Man kan ane på Fiskvikgutta at dette er mer enn et vanlig ritt. Flasker blandes med måleskjeer og dekktrykk måles med millimeter presisjon. Over en time før startskuddet er vi klare til start. De som kjenner oss vet at dette er et unntak. Vi vet nesten ikke hva vi skal finne på. Får en god oppvarming og beskuelse av løypas første del. Jr er ivrig etter å teste formen. Jeg prøver desperat å trekke ned farten. Kan ikke brenne kruttet.. Med lang oppvarming blir jo dette plutselig en fire timers sykkeltur. Jeg har bare en sykkeltur på den lengden i bagasjen hittil i år. Bruker heller kreftene på å spre usikkerhet i startfeltet. Veksler noen ord med fjorårsvinner Galta. Påpeker at han er skyhøy favoritt etter våren prestasjoner. Synes jeg har sett Coop Østerhus i brudd hver eneste gang jeg har skrudd på loppekassa under både Tour of Norway og Tour des Fjords. Innerst inne lurer jeg på hvordan i himla all verda to brødre fra Østerdalen med hår på leggene og tendenser til sideflesk rundt midja skal kunne slå denna gjengen. Vi ber til havguden Neptun i det vi ruller ut fra start. Kanskje kan han hjelpe oss skogstroll som har rotet oss ut i skjærgården. 

To Østerdøler mot røkla

Coop Østerhus har fem mann på start. Alle er klar over at dette er gutta man bør slå om man vil øverst på seierspallen. De første to milene langs den smale gruskyststien kan oppsummeres med mye tull, blenging, noe løsgrus, rykk og napp fart og kjefting. CØ får i vei en i brudd og jeg tauer mye på feltet for å holde en viss fart. Nada bidrag fra noen andre. De fleste er kun opptatt av å spare sine krefter. Jr derimot, han skjærer grimaser. Er usikker på om han er sliten, har sykkelbuksa full av brunt eller om han jobber på spreng for å unngå nettopp det. En stor gruppe går samlet inn i rittets lengste stigning og tidligere nevnte Galta setter inn et rykk. Har skjønt at Jr har nok med sine tarmbakterier og ikke blir til stor hjelp. Skjønner det blir meg alene mot CØ-gjengen. Finner bakhjulet til Galta og da finner resten av CØ bakhjulet mitt. Noen andre hangarounds er også med en stund, men etterhvert som bakken blir brattere blir feltet mindre. Tilslutt er det meg og fem stk i blå drakt med Coop Østerhus på ryggen. Jeg sitter i dødens posisjon. Hva fader gjør jeg nå?

Vi nærmer oss rittets eneste skikkelige terrengparti. Mot toppen av bakken hører jeg gutta mumle noe om at vi skal holde oss samla. Samtidig aner jeg en redsel i feltet, gutta som er vant til fast dekke ser mørkt på møtet med skogen. Jeg gir jernet opp bakken for å komme meg først inn på stien. I to fattige kilometer er jeg plutselig på hjemmebane og parkerer de andre en etter en. Samtidig er det ikke noe alternativ med seks mil motvind alene med fem sultne ulver jagende bak. Det er selvmord. Venter inn Galta ut fra skogen. Ren reprise fra i fjor altså. Jeg prøver å si at vi kjører sammen. Men ikke faen. Han skal ha med resten. Ser det kommer en til ikke alt for langt bak, så drar rolig til Blikra kommer inn på bakhjulet. Prøver igjen å få med gutta på samarbeid. Fortsatt uten særlig respons. Det går frustrerende sakte noen km med meg i front. Det er da en funksjonær prøver å bidra. Vinker meg inn til høyre i ett kryss. Jeg svinger som jeg får beskjed om, bare for å høre at publikum brøler “feil”. Retter fort opp sykkelen, så fort at Blikra rett bak rekker å følge, mens Galta dundrer i asfalten. Vi roer ned og ser at alle lemmer henger på, venter til han er på bakhjulet igjen. Når vi nå snur oss ser vi en stor gruppe komme bakfra. Plutselig får CØ pipa en annen lyd. De to har innsett at resten av laglammeratene virkelig har kjørt seg fast i gjørma ute i skogen. De er nå med på moroa og vi samarbeider bra i fire mil. Galta er sterkest i motvinden, jeg drar raskest på de småtekniske kyststiene.

Bra samarbeid, her over hengebrua ved Hå gamle prestegård  

Ved inngangen til det Thubakken er ledelesen på 3 minutter. Jeg lukter pallplass for andre år på rad. Samtidig sitter fjorårets totalsprekk friskt i minnet. Når bakken starter kommer Galta som et prosjektil. Heldigvis er bena mine mer samarbeidsvillige enn for et år tilbake. Jeg henger nesten med over toppen, nesten. Men bare nesten. Det blir 30 meter. Og når det flater ut blir 30 til både 40, 50, 60 og 80.

Blikra sitter som en skygge på mitt bakhjul og er selvfølgelig umulig å få fram i motvinden nå.. Biter derfor tenna sammen og skjønner at jeg må gjøre det selv de siste 25 kilometerne. Nærmer meg Galta på noen småtekniske grusstier og er en stund bare 10-12 sekunder bak. Dessverre er han tilbake på hjemmebane når vi kommer ut på asfalten igjen og motvinden slår i trynet siste mila. 7-8 kilometer før mål kommer også skyggen min susende forbi. Selvfølgelig er det vanskelig å svare når han har hvilt seg bak en alt for stor overkropp i 15 km. Jeg klarer å utjevne farten, men kommer aldri opp igjen. Ruller derfor over målstreken til en ny 3. plass. Må si meg fornøyd med det. Fem mot en er feige lag. Prøver å innbille meg selv at jeg var sterkere enn Blikra. Galta virket sterk hele veien så var nok bestemann nok vant, i år også.

I målområdet i Sandnes er stemningen like god som sist. Mengder av fornøyde folk og overflod av god servering i matteltet. Etter at vi har forsynt oss godt av både kaker, lapskaus, sjokomelk og kaffe bærer det i dusjen og ut på middag. Videre havner vi på arrangørbankett. Her blir vi møtt med en gratis runde øl etter dagens prestasjoner. Totalen blir derfor en 6er på terningen til arrangørstaben. Flott atmosfære, topp stemning underveis, fantastisk mottakelse og servering i mål! Om vi skal komme med noen ønsker til neste år må det være et par ekstra terrengpartier mot slutten av løypa.

Topp stemning i målområdet

Takk til Nordsjørittarrangøren for en flott dag! Takk til Galta og Blikra for følget underveis. Det var gøy en stund. Takk til fatter som servicemann. Takk til Ulf i Squeezy som bidrar med ernæringsprodukter i særklasse. Må være hans mirakelkur som hindret kramper på ferden. Takk til Foss Sport for en fabelaktig kvikk sykkel. Takk til alle andre sponsorer som bidrar til at vi kan holde på med det vi liker best. Takk til barnevaktene som var hjemme i Oslo. Takk til reisefølget mitt for strålende selskap på banketten. Ottos tranedans etter klasseseieren fanget mange dameblikk i lokalet. De som bør nevnes vet det selv. 

Tilslutt vil jeg skrive litt om Coop Østerhus sin lagtaktikk i dette rittet. Den har vært rimelig lik de to årene jeg har syklet. Når jeg ble alene mot CØ de siste seks milene ble det selvfølgelig taktikkeri. At de ville ha med flere fra laget etter terrenget er helt forståelig. At en støter og jeg må tette luka er helt som forventet. At de ligger på hjul og jeg må dra når de har folk foran er helt etter sykkelsportens ånd. Det er dette lagaspektet som gir sporten en ekstra dimensjon. Jeg hadde gjort alt dette selv. MEN.

Det som skjer de første 15 kilometerne, blir for dumt. At de kommer seg først og styrer feltet er helt fair. Men at de da sender førstemann i brudd. Mens 2-3 mann ligger og stenger resten av feltet. Det er usportslig. De hindret bevisst folk fra å komme fram ved å sperre veien. Dermed lå vi stengt bak i feltet med feriepuls, mens mannen i brudd suste i fra. Hver gang jeg prøvde å komme forbi ble jeg sperret og var flere ganger nære å velte da de kjørte inn i framhjulet mitt. Den “gameplanen” mener jeg CØ kan ta med hjem og stappe opp i et visst sted. Til slutt kokte det over for Jr. Han skjønte han var sjanseløs med dagens form så han gikk i krig. En lang brytekamp endte på mirakuløst vis uten velt og skader.

Hele feltet sitter igjen frustrerte og forbanna. De har gledet seg til denne dagen lenge. Det er Vestlandets store sykkelfest. Noen har reist langt og ladet opp lenge. Så blir sjansene til mange ødelagt av denne gjengen i front. Jeg var så forbanna så jeg i etterkant er redd for hva jeg kunne funnet på. Sa også ting som definitivt ikke egner seg på trykk. Har opplevd denne taktikken begge gangene jeg har syklet Nordsjørittet. Aldri i noe annet ritt. Har heller aldri sett i TdF at et lag legger seg 7 mann i bredden og sperrer hovedfeltet når man har folk i brudd. Da legger man seg bak og lar andre gjøre jobben. Så tror ikke dette er akseptabelt i landeveismiljøet heller. Om jeg skulle ta feil omkring akkurat dette så er det uansett slik at man tar skikken dit man kommer. Selv om Nordsjørittet er så lett teknisk at det kan vinnes av landeveissyklister så er det fortsatt et terrengritt. Og i terrengritt funker det ikke slik. Der kjører vi og taktisk, men ikke usportslig. Rytterne i Coop Østerhus er proffer som er gode nok til å vinne uten å ødelegge rittet for oss amatører som søker en god sykkelopplevelse. Om de vil stå med enda mer hevet hode på seierspallen neste år så legger de om taktikken litt.

Vi kommer tilbake og gir dere fight;)

Anders Fisk      ​