I drømmenes verden er alt mulig...

Som idrettsutøver bør man ha drømmer og sette seg mål. Dette gjelder uansett nivå og ambisjoner. Jeg satte meg noen mål da jeg bestemte meg for å bli med å starte DBS Helios høsten 2012.

Med full jobb må jeg bruke av fritiden til trening, restitusjon, arbeid med drift av laget og alt anna. Som om ikke det var nok må jeg være støttekontakt og sykkelmekaniker for lillebror også. For å holde hodet over vannet trenger jeg noe å jobbe mot. 

Treningsturer i skog og mark er flott avkobling. Jeg trenger nesten aldri noen ytre motivasjon og ut å trene. Dette er noe man må like, eller helst elske. Jeg elsker det. Drømmen er de lange rolige turene med ski eller sykkel en solskinnsdag. Da er jeg i flytsonen, alt er bare fryd. Det er bare et problem.  De hardeste konkurrentene har den samme kjærligheten. Noen elsker det enda mer tror jeg. Samtidig vet jeg godt at man ikke blir noen vinner av rolige koseturer. Det som gjør deg bedre er de knallharde intervalløktene. Dette er de harde fakta. Uten klare mål blir snarveier, koseturer og flytsonen for fristende. Dessuten må jeg bruke tiden godt. Jeg trener mindre enn mange av mine konkurrenter, halvparten av noen. Da må man kompensere med å være smartere..

Det er målene som driver meg til å ofre det lille ekstra. Til det siste draget opp til Skjennungen når bena skriker etter sofan og en kald cola. Til hardøktene inne på rulla. Til sykkelturene i 5 grader, nordavind og pissregn. Til å bli hjemme med gullrekka alle de fredagene gutta er på byen. Drømmen om de store målene gjør det verdt å ofre alt dette. Kun de som holder på med dette skjønner hvorfor man gidder, hvordan man tenker, de andre kan bare late som de forstår…

Men hva er målene i mine drømmer? Joda, der kretser mye rart. Store reinsbukkker, en dame med stor mage fra Alvdal og to kilos ørreter bor der. Men de lever i symbiose med tre lørdager i august. Ikke tre vanlige lørdager. Grenserittet, CykelVasan og Birken. Mine tre hovedmål på sykkel i 2013. De største rittene, der alle ønsker å passere målstreken først. Der er også mine drømmer. Mitt mål er satt til topp 5 plassering i ett av rittene. Selvfølgelig vil jeg vinne, men målene man setter må være realistiske. De skal være vanskelige men oppnåelige. Som amatør mot proffer er topp 5 realistisk med full klaff. Men er man først topp 5, ja da kan man også vinne om absolutt alt går veien...

Våren på to hjul ga meg noen svar. Som vanlig var jeg tungstartet. Som planlagt! Mye ski i vinter. Grei form, men ikke på sykkel. Måtte bruke tid, som planlagt! Man kan tillate seg det når hovedmålene er i august. Kanskje er det bare en fordel, man kan ha en stigende kurve hele sommeren. Det var min plan. Det gikk etter planen. Frem til en regntung lørdag tidlig i juli. Bukkeritt på Skeikampen. Mye gjørme, mye gørr og etter alt å dømme noe sauemøkk. Dette sendte planen min ut på et langt villspor. Men nå er jeg tilbake, på det rette sporet.. Vinnersporet!

Jr har nok også sine drømmer om dagen, det kan han redegjøre for selv. Jeg tror han har mest mareritt. Om kuler på str med tennisballer i rumperegionen. Matteeksamen. Feriebein. Flate dekk. Og kanskje noen kjedelåser han kjøpte av en uteligger i Oslo på vårparten. Kan han bruke dette til å finne aggresjonen som må til for å lykkes i helga? Da braker det løs..

Målgang CykelVasan 2012, brødrene Fisk skimtes bak i bildet, parkert i spurten. I år skal dette endres..

Anders

Smilet tilbake...

Sen sommerkveld på 1200 meters høyde. Klar for nedfart!

Sommeren har endelig kommet til Østerdalen. Det passet ypperlig at sola kom hit omtrent akkurat samme dag som Jr dro til Kreta for å sole seg. Enda en Jr feil fra hans side der altså. Men det stoppet ikke der. Langt i fra. Dag 1. Jr punkterer i fjellene, har med en brukt CO₂, patron. Jr i taxi hjem. Dag 2, Jr kjører i et tornekratt og punkterer, igjen. Alle slanger brukt opp. Han kom tilbake til Tynset i dag. Like hel, litt brunere, men uten sykkelen. Den sto igjen på flyplassen i Kreta. Knallbra jobba Jr. Og detta er bare de historiene jeg har hørt, resten kan vi bare tenke oss…

Så, hva har jeg gjort mens Jr har vært på chartertur å laga ball for seg selv? Først noen dager på biltur i Sverige. Fikk både syklet langs Siljan, morgentur på to hjul i Stockholm før frokost og testet Mördarbakken i Falun mellom slagene. Deretter, Moratråkket sist lørdag. Første hardøkt etter fler uker på dass. Pulsen var unormalt høy, været var unormalt fint, beina var også unormale. Seierherren var som normalt, Steffan Repshus. Fra første stiparti og inn var jeg alene mot tre mann fra Hedmark Terrengsykkel. Gode kompiser, gamle lagkammerater. Lært mye og hatt det mye moro med disse gutta. Vi kjenner hverandre som vår egen baklomme på sykkelterøya. Taktikkeriet ble deretter.. Steffan var den lureste. En slu rev. Men er bra mann, fortjent seier. Se opp for den mannen når høstrittene kommer… Jeg inn nummer to, slett ikke håpløst med løen oppladning..

Mandag var det Egebergritt på Tolga. Samme fine været, vanvittig morsom løype. Tok seiern, med pilotbriller. Flott Vestkantstil. Ikke blitt soss, bare glemsk. Glemte å skifte briller før start, merka ingenting underveis, bare at det var lit mye motsol. Dette resulterte blant annet at jeg kjørte meg fast i et sperrebånd. Av med solbrillene etter målgang, skjønner nada. Glemt å bytte før start, ingen har sagt noe. Bare tenkt sitt. Må hete Fiskvik for å få til det..

I går hadde jeg aktivitetsdag. 9 timer på rolig topptur på Sølenkletten med Mari og gode venner. Deretter på topptur alene med DBSn, begge deler i fantomvær. 12 timer i fjellet. Sliten og stekt i trynet, kan steke speilegg i panna tror jeg. Men for en dag. Finnes ikke finere sted enn Østerdalen i slikt vær!

Toppen av Sølenkletten 1827 moh. Sprek dame med på tur.

Dagens ekskursjon ble i Kviknefjellene med Knut Erik. Fantastisk vær, kaffestopp på Finnhaugan underveis. Så både rype, elg og rein på veien. Flytstiene på fjellet var knusk tørre. En ny dag i flytsonen på fjellet. Fem timer på sykkelen gikk unna i en fei, hodet var klart for enda mer, beina klar for hvile.

Glimt fra dagens fjelltur. Kan man ha det bedre?

Jeg er tilbake på sporet, forhåpentligvis vinnersporet. Grenserittet neste helg kretser i bakhodet, årets første hovedmål!

Sommerhilsen Anders

Molde Challenge, ”hrrriittt”

Var lyden som avsluttet junior sitt Moldeeventyr for i år. Norgescupens tredje runde skulle bli en flott og minnerik dag for hele Helios DBS racing-team, men skjebnen ville det annerledes....

Torsdag ettermiddag, sola skinner på Tynset, det glinser i nyvaskede DBS-rammer som pakkes i bilen for avreise til Molde. 3 av 4 er klare, storebror må holde seg hjemme, hodet hans vil sykle, magen hans vil drite, valget gir seg selv...

Det er alle mann til pumpene denne torsdagen hos Fiskviks. Storesøster tar ansvar for at lillebror får en bra lunsj før avreise, de kommende besteforeldrene pakker bil, de utgjør helgas støttepersonell. Tor Halvor kommer etter fredagkveld, han mener å være i seng i Molde 23.00, det fører til 9 timer søvn, mer enn han kan huske på lenge, høres ut som en gullplan!

Idet klokka viser 22.45 på rom 221 i Molde banker det på døra. Bjørnstad er på plass, er han i seng i løpet av et kvarter følges planen til punkt og prikke. Det er han. Jeg og Nesteby kjører samme taktikk. Dagen har gått med til å prøvekjøre løype og ellers gjøre minst mulig. Finvær, tørre og fine forhold, langerteamet har kjørt atlanterhavsveien og er glade og fornøyde, stemningen er på topp før morradagen.

”eru våken” lyder det frem romkameraten lørdagmorgen. Nikker bekreftende på hodet. Det er tidlig, men rittdagen har kommet. Ned på hotellfrokosten med begrenset sinn, det gjelder å ikke bli for ivrig på eggerøra nå. Det er vanskelig, har lyst til å ”pumpe til jeg er kvalm” som Anders sier. Holder meg i skinnet, passe med føde i kroppen, nå er jeg og magen klar.

Opp på rommet, inn i sykkelshortsen, på med regnjakka. Det fine været er byttet ut med pøsregn, flystiene vi prøvde ut i går er byttet ut med flytenede stier i dag. Typisk. Samme det, likt for alle, bare å forbrede seg på det. Så kommer neste skjær i sjøen for HeliosDBS-skuta. Sjefen sjøl, Knut Erik snyter gult og grønt, så gult og grønt at det ender med DNS, pokker også. Bare doktor og junior igjen.

Doktor og junior drar ut på oppvarmingsrunde, i øspøsende regn legger vi en livsfarlig slagplan. Det vil si, doktor kommer med noen visdomsord, mens junior lytter etter beste emne. Jeg synes selv vi har kommet frem til en dødelig slagplan, vi triller selvsikkert bort til startområdet.

En halvtime passeres av rittet, vi nærmer oss toppen av bakkene i den første runden. Jeg sitter greit med, egentlig fornøyd med den følelsen, sitter med teten og det føles ikke håpløst. Bare igjen 6 mann, jeg begynner å få troa på denne dagen. Så! den fordømte lyden enhver syklist forbinder med traumatisk ting...

”hriiittt” et raskt titt ned bekrefter det værste, kjedebrudd, svarte!!!

Hopper av, skal benytte de rufsete mekkeferdighetene med konkurransepuls og tilsvarende adrenalinverdier.

Det går i dass! Minuttene triller, ryttere kommer forbi, trøstende kommentarer ropes, det hjelper ikke, ser at hele Molde challenge går i grøfta... det går 5 minutter, 10, 15,20 og 25 minutter.. nei jeg får ikke sammen igjen kjedet. Kjedelåsen er en ny type jeg ikke har brukt før, kjøpt på den mest tvilsomme sjappa i hele Oslo. Juniorfeil.....

Innser nederlaget, jeg står 5 km unna nærmeste langesone, helt alene i et skikkelig møkkvær. Jeg er kald, synes syndt på meg selv, vet ikke hvor jeg er eller hvordan jeg skal komme meg til mor og fars bil. Jeg hører riksveien i det fjerne, vender nesa i den retningen å legger ivei. Jeg kommer ned på rikseveien, småløper langs veien i håp om å komme til langing. Jeg skimter noen gule vester i det fjerne, det er langesonen, stedet der jeg kan få noen tørre klær og få bekreftet mitt DNF, en begredelig følelse jeg ikke kommer unna.

Klarer på hundre meters avstand å spore lettelsen i mor sitt uttrykk da jeg dukker opp, hun tenker selvfølgelig det verste at jeg ligger å har det vondt et eller annet sted, hun møter ingen lettelse i blikket mitt.

Jeg er sur og oppfører meg deretter. Selvfølgelig helt unødvendig, men skuffelsen kan ikke skjules bak et falskt blikk.

Langesonen er på en aller annen campingplass, jeg stryker inn i resepsjonen og ber på mine knær ”kan jeg vær så snill å få låne en dusj” Jeg ser garantert ut som den mest stakkarslige fyren i hele Molde, så den

polske snille dama i skranken svarer "ja".

Jeg tusler utover tunet mot den hytta der dusjen skal være, dusjen er urgammel og kjempestusslig. Bryr meg ikke, er kald og lettet for å i det hele tatt ha en dusj i umiddelbar nærhet. Rommet er todelt, dusjen i det ene rommet og garderobe i det andre. Jeg setter dusjen på høyt trykk og varmt vann, deilig! Nyter det varme deilige vannet i noen minutter før jeg oppdager et uventet problem. Snekkeren som har bygget dette todelte rommet har nok tatt seg både en og to super av feil flaske... Fallet på gulvet er fra sluken, vannet renner med andre ord ut fra dusjen og inn i den andre rommet. Der står bagen min, i svarte, skal jeg ende mine dager oversvømt i en campingdusj i Molde? En mopp, eller svaber eller hva det egentlig er står klar til unnsetning. Jeg må stenge dusjen for å få alt vannet inn i dusjrommet igjen. En 5 minutters økt. Blir iskald igjen mens jeg driver med dette. På igjen med det varme vannet. Handler mere føre-var denne gangen, mopper mens jeg dusjer. Må ut av dusjen ca hvert tiende sekund for å moppe, latterlig opplegg, kan ikke fordra det i det hele tatt.

Jeg tusler opp i bilen til mamma og pappa. Vil bort fra denne plassen, bort fra Molde, hjem til dalen. Det vil pappa også, Hemstadvangan kaller, heldigvis for min del. Han er nok aldri mere effektiv med noenting enn når Hemstadvangan kaller. I bilen hjem kommer rapporten om at doktoren redder Helios DBS sin ære. 4

plass. Doktor leverer alltid, en bra mann denne doktoren.

Dårlige nettforhold på ferie får ta skylden for sent referat.

Eirik

De små øyeblikkene i livet...

Når man ikke har helse til sykling er det tid for andre hobbyer. Forbaska irriterende å miste både mye trening og helgas NC i Molde. Men når kroppen stritter i mot er det en ting som gjelder, hvile. Man blir klin kokos av for mange dager på sofan. Av redsel for å bli innlagt på mentalsykehus har jeg funnet fram fiskestanga. Jakt og fiske er flott avkobling, da glemmer jeg dassturer med trøkk, blodprøver og alt anna drit. Det er kun en ting som kretser i hodet. Hvor står storfisken, hvilken flue eller sluk er best og hvordan få mer og større fisk enn Jr?


I går var brødrene Fisk ute med stanga og fangsten ble småpen. Lenge siden vi har landa kilosfisk, så det ble skikelige jubelscener når den havna i håva. Brødrekjærligheten levde i beste velgående etter godt samabeid!

Ørret (Salmo Trutta) det er så store eksemplarer som mulig av denne vi jakter på. Vi lyktes bra i går.

Nå har resten av banden dratt til Molde på NC. I dag tok saken i egne hender. Etter gårdagens fangst var jeg varm i trøya. Det var klart for å skru opp nivået enda et knepp. Jeg satte kursen for et godt skjult fjellvann. Her bor det noen gamle ørreter. Her får man sjelden fisk. Men når du først lurer den på kroken, ja da bikker den oftest den magiske kilosgrensa! Jeg begynner med to våtfluer og min vante godsluk, Lilleauren kobber. Klassisk oppsett. Ingen respons, ingen vak, ikke tegn til liv. Setter på en grønn og blank sluk. En fugl har kvittret meg i øret at den skal duge. Ikke tegn til liv nå heller. Midt ute på vannet plasker et par solide rugger, alt for langt ut. Skulle stjålet båten som ligger ved land, men den er låst. Ikke sjans..

Så, en ørret kommer som en torpedo opp av vannet og fanger en døgnflue på vannskorpa. En gigant, jeg antar raskt at den må være 1.5-2 kg. Best av alt, den er innenfor min radius med stanga. Kaster langt ut i medvinden. Nesten rett over vaket. Litt til venstre, den så ut til å være på vei den retningen. Sveiver noen runder. BANG. Der sittern, rett på! Fy Faen... Det uler i slurringa på den gamle shimano snella. 15 meter, rett ut. Tar meg selv i å flire høyt alene i skogen. Sjup, sier det. Stangtuppen er plutselig rett som en flaggstang. Sveiver en runde. Motstanden er borte. Firelinen har røket TVERS av. Alexandria flua mi har monsteret ute i vannet tatt med seg. Jeg står igjen på land. Orker ikke engang slenge noen gloser eller kaste stanga på tjønna. Setter meg i lyngen, legger hodet mellom armene. Ser litt ned, litt utover vannet. Det er stille som graven. Er omkranset av mygg. En er inne i øret mitt, gidder ikke gjøre noe med det. Funderer over hva som nettopp skjedde. Tiden står stille. Jeg har ikke anelse på hvor mange minutter jeg sitter der og ser tomt utover vannet. Reflekterer over de små øyeblikkene i livet. Dette var en av disse, hvor det virker som veien mellom himmel og helvete balanserer på et 1 mm tykt Fireline fiskesnøre. Etterhvert kommer jeg til at det er tross alt kun viktig blandt de tingene som ikke egentlig betyr så mye. Mager trøst i en slik stund. Men drømmen om kjempefisken tar jeg med meg. Alle fiskere kjenner den drømmen..

En sann fiende på kveldens tur

Dette var dagens sjanse. Ikke mer fisk på kroken. Tjønna viser seg som lumsk og vanskelig somm alltid. Mygga vinner kampen, jeg setter meg i bilen. Ruller fortumla hjem. Konkluderer med at det gjelder å gripe sjansene som byr seg. Både på fisketur og i livet ellers. Jeg klarte ikke det i dag,

Anders

Halvkjørt sesong, hva står jeg igjen med?

Det er ikke alltid like moro å stille seg selv det spørsmålet, men innimellom må man man bare det. Hva er resultatet av innsatsen man har lagt ned?

Skulle ønske plasseringer fra ulike ritt dukket opp som umiddelbare svar på det spørsmålet, men det gjør nok dessverre ikke det. Del 1 av sesongen har vært under pari, det er bare å se det i øya, har igrunn ingenting jeg kan se tilbake på og virkelig være fornøyd med. det jeg står igjen med er noen greie plasseringer her og der og noen håpløse plasseringer her og der. Da dukker kjapt oppfølgingsspørsmålet opp. Hvorfor det?

Svaret på det spørsmålet er nok ganske komplisert. Jeg tror nok ikke at det spørsmålet har bare et svar i det hele tatt, det er nok kombinasjoner av ulike faktorer. Noen faktorer kjenner jeg til, andre kjenner jeg nok ikke til. Kanskje er det dumt å tenke og gruble for mye på hva disse faktorene består av, men noen ganger tror jeg rett og slett at det er nødvendig.

Uansett hva jeg eventuelt måtte komme frem til med denne grublingen min, er det tiden som kommer jeg får gjort noe med. Tror nok bare jeg er marginer unna å få inn det lille ekstra jeg trenger. Skal lure disse marginene over på mitt lag slik at de kan danne et meget slagkraftig lag sammen med kroppen og beina. Første sjanse blir norgescup i Molde nå til helga. Sammen med Furusjøen rundt som også er norgescup blir dette de to store rittene i Juli. Det er nok ikke ritt som passer meg opptimalt, men skal uansett gå all inn, så får vi se hva det holder til.  

Etter disse to kommer de store på rekke og rad, avsluttes med NM maraton i September. Mye å se frem mot! 

Eirik 

Forsinket referat fra 4 Summit race!

Det som til slutt skulle vise seg å utgjøre team Spinnvill Elite i årets lagkonkurranse under 4 summit race, var så heldige/gode(tolk det som du vil) å stikke av med seieren i år igjen. Drøye 9 timer med konkurranse setter sine spor i form av gode opplevelser og inntrykk man biter seg merke i.

Fredagmorgen, under 24 timer til starten av årets 4 summit race. Klokka tikker i en ubehagelig hastighet. Status for Team spinnvill Elite er som følger: 4 mann er klare, laget er ikke påmeldt, 3 av 4 mann har ikke vært på noen av toppene, ruta er ikke klappet og klar, lagsnavnet er ikke bestemt. Kort sagt begynner rekken av ubesvarte spørsmål å hope seg opp i øverste etasje. Ikke ideelt.

Telefonen blir brukt hyppig i løpet av fredagen, et par mann til må på blokka. Det er ikke lett. Må velge lagkamerater med omhu. Ryktene går om at kanoner av ulike slag kommer til å dukke opp på startstreken. Det er kun seier som er synnonymt med suksess.

Omsider er det gledelige nyheter å spore på iphonen, lagets to siste soldater er i boks. Statusen har nå endret seg til 6 mann av 6 mulige. Fire løpere og to syklister. I tillegg til meg selv er det en syklist til, sprellemannen Torgeir Mikkelsen, et udyr på landeveien, men lår som kan skape høyere laktatverdier enn de fleste er i stand til. Etappefordelingen på to hjul gir seg derfor selv. Torgeir sykler flatt, jeg sykler kuppert. Klassen på løperne er høy, Jørgen Moen, Anders Granrud, Eivind Skarpsno og Jørgen Plassgård. Soldatene er gode nok, nå gjelder det å få alle brikkene inneforstått med hvordan krigen skal vinnes. Over en pizza på Milano klargjøres detaljene. Stemningen er spent og nervøs idet 6 tapre menn forlater hverandre fredagkveld. Troa på å kapre pallens øverste plass er der. 

Klokka viser 07.30 lørdagmorgen, oppmøte hos Fiskviks for team Spinnvill Elite. Alle mann presise, Granrud dukker opp i vanlig don juan-stil med singlet, shorts og caps. Ser ut som han kommer rett fra en tvilsom beachklubb på Magaluf. Det spiller ingen rolle. Fokuset er riktig, alt er klart. Vi vender nesene mot Tolga for å ta det hjem.

Torgeir åpner ballet. Det skal mates på fra Tolga til Narbuvoll. Dette funker, speedometeret står på nærmere 50 i følgebilen jeg sitter i bak rytterne. Er klar til å sprette ut dersom det er noe, det trengs ikke. Torgeir får følge av andre lag som hjelper til. Vi kjører avgårde til første vekslingspunkt. Der skal undertegnede igang. En kort etappe på grus og terreng. Skal veksle med don juan et sted inne i skogen, et sted ingen av oss har vært før. Terrenget er ukjent, men planen er lagt. Fokus fokus fokus...

Starten, vår mann i oransj drakt (foro:Retten)

Torgeir kommer dampende med to mann på hjul. Deriblandt Brovold. Mottar brikken av Torgeir, dette gjør noe med kroppens spenningsverdier, de stiger. Sykler maks i ca 10 minutter, blir stiv, har inbytterpuls. Et par minutter senere skimtes en rødkledd skygge foran meg i skogen. Det er Granrud, vår mann. Flotte nyheter.  ”Anders” roper jeg idet DBS`en tar seg ut i ei langdryg myr . Den røde skyggen øker tempoet fra meg, hva f*** tenker jeg? Ytterligere to minutter passeres før enden på myra. Skyggen foran meg dukker opp på nytt. Skriker med en uforskammet røst i stemmen, skyggen stopper opp, nå stopper han, vekslingen er nær. Jeg leverer fra meg brikken, stuper ned i lyngen, hører  gloser mens Anders løper ivei, han er ubeskrivelig tent, aldri hørt noen banne på den måten når de tar ivei før, episk scene...

Torgeir skal sykle samme strekket ut igjen.På Anders sin DBS. Alle odds med seg. Han plukker 2 minutter på 10 minutters sykling på Team Halvard Hanevold. Smått utrolig. Jeg veksles derfor ut alene, ser bak meg, traveren Hanevold selv blir sendt ivei noen sekunder etter meg. Jeg skal til Øversjøen via Fjellveien. Han skal bare til veksling Fjellveien. Han på racer, jeg på MTB, Samma det, han skal distanseres. Jeg er syklisten, han den gamle skiskytteren.

Hanevold distanseres, jeg holder flatt jern på DBS`en. Veksler ved Øversjøen etter 41 tilbakelagte minutter. Synes personlig det er dritbra, men det har kostet. Sier jeg har spart igjen litt når jeg kommer til Øversjøen, det er tull. Har tråkket det jeg er kar om siden Kvilvangen.

Bein og sjel lades etter beste emne ved Øversjøen. En times sykling i maksfart er unnagjort. Kroppen er i komplett rittmodus, maten smaker ikke som den pleier. Prøver å spise, ja du hørte riktig, JEG prøver å spise. Jeg skal straks i ilden igjen. Ned fra Øversjøen og opp til Orvsetra. Med en Skarpsno i aksjon gjør jeg meg klar før enn avtalt. Det er lurt, timen + bittelitt passeres før han dukker opp. Min tur igjen, hvor langt kan gasspedalen trykkes nå? Den er tyngre å trykke inn enn før, tenna bites sammen, tankene begynner å rulle. Ingen rundt som tyner ut maks når det butter. Det må gjøres selv. Møter team tråkk og team øversjødalen på veien, to av våre anntatt sterkeste utfordrere. Kjenner jævelen begynner å strømme. Kommer meg til veksling Orvdalen på høvlig vis, her er det Jørgen P som står for tur. Ser hvordan iveren i øya hans møter blikket mitt idet jeg kommer, han røsker brikken ut av baklomma mi å raser avgårde. Jeg går ned å graver gress, får igjen pust og krefter. Gloføken står for tur

Planen vår, som ble produsert om kapp med pizzaer av tyrkere har fungert utmerket så langt. Vi er god til å lagge planer, Tyrkerne er god til å lage pizza. Men frykter planens neste punkt. Frykter dette kan bli falluken. Gloføken er skummel, vanskelig topp.

Mattendensen fra Øversjøen forværrer seg for min del. Det blir vanskeligere og vanskeligere å fylle på. Jeg presser ned alt som går, jeg har den sureste etappen igjen, Orvdalen-Svartdalen-Letninhgshøgda-Rødsjøen-Veksling Eidssetra. 75 min +- med aktivitet som fremkaller følelser de færreste setter pris på. Jeg sitter i bilen å grugleder meg til siste del. Ikke peil på hvordan vi ligger ann, vet at neste etappe skiller mye, det kan stå eller falle på meg, flagget skal heises, eller skipet skal senkes, mitt ”valg”.

Nervøse venteminutter gjøres unna i takt med Plassgård sine steg innover fjellet på Gloføken. Når kommer han? Finner han veien? Åpnet han for hardt? Spørsmål bare en utenfor rekkevidde er i stand til å besvare. Planen fortsetter å levere, Plassgård dukker opp til ”avtalt” tid. Blikket hans er ikke til å kjenne igjen, jeg ser en mann som har blødd for laget, gitt mer enn han visste at han hadde, jeg liker det jeg ser... i vannrett stilling lempes brikken over før han utfører et mageplask som viser han veien til einebeuskene. Jeg triller i vei til lyden av en lagkompis som ønsker en annen god tur videre. Jeg tolker det ihvertfall som det, det er komplisert å høre hva som blir sagt, mumleføringen er ubeskrivelig høy. Den manen er langt nede i underetasjen

Dagens nøtt står for tur. All fornuft sier ”nå åpner du kontrollert Eirik”. Fornuft er oppskrytt, produserer den watten som går fra første tråkk. Frem til bommen i Svartdalen føles det bra. Nå begynner helvette. Starten på helvette går knirkefritt. Opp bilveien til Svartdalssetra og videre innover fjellet. Farten er god, moralen er høy. Dagens tyngste parti opp Letningshøgda neste. I takt med høydemetrene synker farten og moralen igjen proposjonalt med hverandre. Utevkslingen på DBS`en kunne med fordel vært lettere, frekvensen er langt fra opptimal. Den blir seigere og seigere. Ca 1000 meter før høyeste punkt kommer dagens desiderte bunnpunkt, både fysisk og psykisk. Beina vil ikke mer, jeg må av å løpe, seig og treig løping.

Som et forlatt barn sitter jeg der, mutters aleine i den mektige fjellheimen. Vondt i kroppen, rød i toppen, stiv i beina, kritiserer meg selv høylydt. Galskpen rår som aldri før.. Som fruen på Bjørnstad så fint sa det, ”dere som driver slik er noen hjernevska opptimister”. Morsomt sagt. 1000 meter er tross alt ikke så langt, jeg kommer meg til toppen å hopper på igjen. Bare nedover til veksling Eidssetra, full gass! Ankommer veksling Eidssetra som avtalt. Der er det Moen sin tur. Føler meg trygg på han, den eneste som har undersøkt ruta på forhånd, dette kan bare gå bra. 

Ankommer målområdet på Tolga ca 10 min før Torgeir er ventet til innkomst. Ut fra storskjermen på Dølmotunet er det ingen tvil. Seieren er et faktum. Bare å vente Mikkelsen inn til mål, til seier. En villmann i oransj headtrøye ankommer som ventet Dølmotunet i ensom majestet. Tydelig ruset av seiereskikket shower han rundt på Anders sin DBS i målområdet. Artige scener som avslutter en fantastisk dag...

4 av 6 etter målgang Tolga!(foto:Retten)

Eirik

Opp som en løve ned som en skinnfell...

Sist uke kan oppsummeres med driting og feber.. Fram til fredag morgen, tok 4-5 imodium. Dette skal redusere hastigheten gjennom tarmen. Dr. Bjørnstad nevnte at jeg kunne risikere å ikke drite på to uker, og at jeg etterhvert kunne rape møkklukt. Magen stoppa opp litt, satte i vei mot Trysil. To ritt og et utdrikningslag var den opprinnelige planen. Fredagens topprit gikk uansett vasken. Men prøvde meg på sykkel etter mange dager på sofan. Tråkka opp Trysilfjellet og så Knut Erik vinne og jr bli tredjemann på toppen. Bra start på helga for laget. Kroppen min kjentes OK, kunne jeg starte i morra?

Inntok hotellet og middag, første måltid hele uka som ikke var loff, biola, cola eller potetgull. El det vil si, cola ble det, med pizza til. Magen svarte med en dasstur, men mer fast enn på lenge. Gjennom natta var det mye liv i tarmen, den jobba hardt, mye gasser og lyder. Bra Knut Erik som lå i samme rom hadde sov i ro i ørene og snørr i nesa. Merka ikke stort.

Det er lørdag morgen, starter dagen på dass. Selvfølgelig. Frokost, ny dasstur.. Grubling. Skal jeg starte? Hadde jeg vært hjemme hadde det ikke vært tema, men er jo i Trysil uanset nå da. Sola skinner, det er 23 grader og løypa er kul. Gir faen, gjør noe jeg nok ikke bør, tar 2 imodium, på med Helios DBS drakta og ruller på start. Taktikken for dagen er soleklar. Energilageret er minimalt, må spare på kreftene og bruke de på rett tid. Her kan det ikke sløses. Opp første bakken sitter jeg med enkelt. Kjenner kroppen godt, det funker brukbart. En stor gruppe er med over toppen og kun dieselmaskina Geir Lien er særlig dravillig, han har tatt på tempodrakta for dagen. Assosiasjonene går til TdF og Tony Martin sine kamikazeføringer når bruddene hentes inn før spurterne skal gjøre opp. Geir har noen føringer som virkelig strekker feltet. Men alle er med, har litt dårlig samvittighet for at han må gjøre all jobben. Men må bruke hue i dag. Pulja dundrer innover de dype skoger. Uten Repshus, han har tryna. Heldigvis kommer han uskadd fra det. Jeg ligger langt bak. Vi kommer gjennom en sving. Jeg husker dette stedet. Nå går det mye oppover, så inn på sti. Dette er muligheten til å kvitte seg med mange. Jeg setter meg i front, kjører jevnt hardt. Knut Erik leser meg som en åpen bok, vi har kjørt mye sammen. Skjønner at her er det muligheter. Uten at jeg sier noe tar han over føringen og holder tempoet. Lagarbeid på sitt beste! Ut av terrengpartien er vi tre mann. Jeg, Knut Erik og bestefar Lierhagen. Geir og noen Solørfolk halser bak. Vi må bare kjøre. Jobber godt sammen. Så inn i det lange stipartiet nedover, her skal det avgjøres. Vi har demper, Lierhageb stiv gaffel. Vi kommer oss først på stien, kjører hardt nedover skauen. Lierhagen blir borte, punktering.

Jeg og Knut Erik samarbeider strålende mot mål, som alltid. Kjører likt over. To halvskrale typer, ingen gidder å spurte eller kjøre fra. Maksimal uttelling med særdeles dårlig oppladning!

 

To glade gutter inn til delt seier.

 

Så er det utdrikningslag. Lars Andreas kommer dundrende inn i mål ca 40 min etter oss, slår Stig Erik i spurten. Stickan er tatt av krampa. Så går det slag i slag utover kvelden. Tar det litt pent for min egen del, kroppen er ute å kjøre. Kl 01.00 slutter imodiumen å virke. 3-4 gang på ramma på Trysils eneste utested. Alle som har vært på herredassen på et utested ute i de sene nattetimer vet at det ikke er en trivelig opplevelse. Jeg legger meg med magebråk, Lars legger seg svimmel. Han er drukket ut. Det har vært en strålende dag!

Da er det bare å samle krefter Lars A, blir en lang dag...

Mandag er febern tilbake og magen har rykket tilbake til start. Dvs. starten av sist uke, altså flere turer på dass hver time. CRP verdien har gått til himmels. Legene har skrevet ut resepter på ulike heksekurer. De er enige om at sauemøkk på Bukkerittet nok er grunnen til elendigheten. Men begynner å gå meg på nervene nå snart to uker etter. Føler meg som et vandrende apotek da jeg prøver alt mulig lurium for å få magen til å roe seg, men den står i mot alle forsøk.

Til helga er det NC molde, kroppen tåler ikke et stunt a-la sist helg en gang til. Må bli helt frisk til lørdag, om ikke blir det ingen tur til Nordvestlandet. Fryltelig kjedelig, er lei sofan. Sommerferien må regnes som fiasko enn så lenge. Men vi har tre andre sterke karer på laget som vil bite fra seg, jeg må komme meg til høsten.

Anders

Så kom smellen...

Mens Eirik kastet glans over 4summit og tok hjem en velfortjent og oppskriftsmessig seier, var jeg og Knut Erik på Skeikampen for å sykle Bukkerittet i helga. Aldri deltatt på rittet før, men Knut Erik fristet med mye flytstier og morsom sykling på fjellet. Med en god følelse siste ukene hadde jeg derfor forventninger om å hevde meg helt i teten.

Jeg plukket om Knut og sjefslanger Rita kl 7 lørdag, så satte vi kursen for Skei. Motivasjonen sank imidlertid jevnt med kilometerne vestover på Frisveien. Gudbrandsdalen var tung, våt og kaldt. Lite som minnet om midtsommer. Eneste pluss var de to karene vi møtte i hardt driv på sykkel opp fra Ringebu. Sa til resten i bilen, hvem i helvete sykler intervall opp bakken her kl 8 en regntung lørdag? Joda, det var to leger fra Tynset. Dr. B foran og Dr. F halsende et minutt bak. Gutta var på bryllup på Ringebu, men lar aldri muligheten til en hardøkt gå fra seg...

Været ble bare dårligere og dårligere, motivasjonen var sunket under bakkeplan. Ved ankomst Skei var det 6 grader og høljregn. Altså bare å finne fram vinterklær. Men de var jo på Tynset, det er jo midtsommer! Ull var med, buff lånte jeg av Knut og vinterhansker av Johannes Hovde, tusen takk gutta!

Første stigningen var på grus. Jeg og Knut satte en jevn fart og faktisk datt alle andre av! Merkelig, jeg hadde da fortsatt et gir til. Altså bra form som antatt... Kanskje hadde gutta fra kalde nord en fordel i slikt vær også? Men når det flater ut blir vi kjørt inn av gjengen bak. Dermed er vi 8-9 stk som smeller sammen inn i første terrengparti. Knut Erik drar og jeg ligger i fjerde posisjon. Ideelt, ligger her lenge.. Så starter ballet. Jeg kløner litt over en bekk og mister 20 meter. I gjørmehullet etter tar gutta foran en liten u-sving rundt. Unødvendig, her kjører jeg rett fram, skal hente det tapte. Over en stein, ned i gjørma. Framhjulet forsvinner i det som minner om kvikksand. Fisken flyr over styret. Sitter nesten fast i gjørma, men river både meg selv og sykkelen løs. Det uler og bråker i sykkelen, alt er bada i gjørme. De nye hanskene jeg lånte av Johannes ble trødd ned i gjørma. De blir nok aldri helt rene igjen. Blir litt automatgir en stund da det er bare klin i gir og hansker. Manengen kommer forbi i dette basketaket. Han hjelper meg litt nærmere tet, men i siste steinete utforkjøring før veien blir jeg frakjørt. Fader, for feig, igjen! Blir sittende med Vika, vi er 30 sekunder bak. Inn på neste sti, plutselig er Knut Erik med oss, han har punktert over en elv, men rett før langing så har bytta hjul.

Ja, det var klinete på Bukkereittet!

Vi tre kjører sammen, holder omtrent samme fart som teten gjennom et lang terrengparti. Vi passerer en bekk ut på veien... Klirrrrrrrrrrr, det er en helvetes spettakel i framhjulet. Må stoppe, er frambremsen som har kilt seg i all møkka, får bent den ut igjen og fortsetter. Men Vika og Nesteby er borte, faen. Da blir det solokjøring, i vind, regn, sauemøkk og gjørme.. Tar meg en bar, spiser et bitt før jeg gliper hele shiten, gjørma har gjort hanskene til såpe. Huff... Motivasjonen er laber. Bakbremsen begynner også å svikte, bremseklossene er nedslitt. Har ikke bytta på en stund, og i slike forhold forsvinner de fort. Helvete.

På et par lange strekk ser jeg meg både fram og tilbake. Langt fram til folk foran, en kommer jagende et par min bak. Passerer også Vika, han har flerret dekket, "game over" for han. Så i en ny dyp bekk ser jeg Nesteby, han har punktert, igjen. Ser Kia`n min med Rita er på plass med et nytt hjul igjen, flaks i uflaksen for hans del, servicedama alltid på plass! Kia`n er fristende. Varm og tørr. Har en cola og en partypack med Snickers liggende der også. DBSen er sliten, kun frambremser igjen, girøre er bøyd etter en velt i søla i forrige terrengparti samt at girwirene er trege. Men jeg skal til mål, dessuten kan jeg ikke sitte i bilen slik jeg ser ut. Minner jo mest om en gjørmebryter. Inn mot mål har de laget en "bonussløyfe" oppe alpinbakken. Sikkert moro i finvær, virker idiotisk nå. Ingen gir funker oppover, må sykle på det jeg har. Nesteby når meg igjen. Så noen S-svinger ned mot mål. Kjører over en stein, hører et smell. Velkjent følelse av felg mot stein og punktering. Ser på bakhjuler, der er det luft. Flaks. Så kommer svingen, klemmer inn frambremsen som er eneste jeg har, ingenting skjer. FAEN... Løser ut pedalene, prøver å bremse med beina. Vanskelig i høy fart. Får bremset litt, klinker pedalen i skarpleggen og bikker over på siden. Det er bare tragikomisk.. Er 50 meter nedenfor svingen, må løpe opp igjen og videre i mål. Blir 7 totalt.  Sykkelen og rytter er moden for service og rekreasjon. Partypacken med Snickers i bilen er dagens opptur. Burgeren på Ringebu, spekematen og kaker på onkels 50-årslag samme kveld går også ned på høykant! Dagen ble ensom, tung og bløt. Men måtte kun av sykkelen et par ganger selv om det hadde vært monsunregn siste dagene før start. Nå noen dager etterpå er jeg enig i at løypa er kanon. Flere mil med flytstier. På finværsdager er dette noe som anbefales!

Det er tirsdag, kroppen er restituert, sykkelen er fiksa og sommeren har ankommet Tynset. Har sykla to fine turer siste to dager. Nå gjenstår en rolig tur og en kort hardøkt før to ritt i Trysil til helga. Er ute på sykkeltur og kjenner at fader, jeg må på dass. Sykler innom hytta, tømmer tanken og kommer meg videre. Rett hjem, ny dasstur, ikke bra. Magen varsler uro og den jobber som en gammel dampmaskin. De neste to timene oppsummeres med skytteltransport til dassen og stigende feber. Noterer 39,8 på termometeret før jeg inntar dop. Drit! Natta blir lang. Det vaeksler mellom kvalme, dass, svetting, frysing og skjelving. Formen i dag er laber. Morgendagens toppritt er avskrevet, har et håp om Trysilritt lørdag, men da må maten begynne å feste seg, snarest. Klassisk at smellen kommer når høydepunktene nærmer seg og formen er god! Dette ble mye dritprat Det blir slik når dagen går med til driting. Eneste intervallene man får gjort unna er mellom sofan og dass.

Min beste venn de siste 3 dagene

 
Anders