Det var tidlig klart at jeg skulle delta på årets Holmenkollmarsj. Som intrsuktør i skiforeningen fikk jeg tilbud om gratis startnummer og det fantes da ikke lenger noen dårlige argumenter for å stille. Etterhvert ble det klart at alle 4 på laget, samt hybelvert Frode var klare til start. Det lå derfor mye prestisje i lufta før startskuddet gikk i Sørkedalen.
Klokka viser 05.30, den brutale alarmen på mobilen ringer å sier at dagen skal starte. Det første jeg kjenner når jeg våkner er at dyna er bløt... har svetta ut sengetøyet i løpet av natta. Kanskje har konkuransenervene sneket seg innpå i løpet av natta? Uansett deilig å kjenne på hvordan den følelsen er igjen, lenge siden. Jeg står opp og forbreder meg på vanlig vis. En stor porsjon med Helios musliblanding og opptil flere knekkebrød. Gradestokken viser 11 blåe her på besserud, noe som skulle tilsi at det er -15 i kollen og nærmere -20 i Sørkedalen. Jeg pakker meg godt inn for å ikke fryse før start, og pakker med meg et par småting i den lille hagløfs-sekken for å slippe å drasse på så mye. Jeg å Frode kjører opp i kollen for og ta bussen til Sørkedalen.
Idet jeg står ut av bussen i Sørkedalen kjenner jeg at, fadern her er det kaldt. Speakeren opplyser om -19 grader og 1 times tid til start. Jeg ser igrunn mørkt på tilværelsen. Mens de andre tester ski går jeg for passiv oppvarming i dag. Stiller meg rundt et bål og prøver etter beste evne å holde varmen. Det lykkes ikke. Jeg fryser og ser ikke akkuratt lyst på å ta av meg overtrekksdressen om en halvtimes tid. Til slutt må jeg bare rive meg bort fra varmen og begynne å effektivisere litt. Skia er allerede lagt ut av Anders, så de får jeg ikke testet, men å løpe litt med stavene er en god start. Jeg rekker ikke mange rundene før Anders ringer "faen junior, nå har vi et jævla problem", sirkuset er i gang... han kan fortelle at han har låst seg inne på 1 av de 100 dassene som er satt ut i startområdet. Han har rett og slett knekt av krampen fra innsia... er det mulig? Det er jo ikke annet enn ufattelig komisk, men klokka går og jeg må finne ut hvor han er, få tak i en funksjonær og få han ut. Kan jo bare tenke meg hvor komisk det må ha vært for andre og sett hvordan jeg løp rundt og prøvde å finne ut hvilken dass det var. Til slutt ser jeg en dør der låsen kontinuerlig går rundt uten at noe skjer. Roper desperat på en vakt som kommer til unnsetning med både spade og brekkjern. Får til slutt brutt storebror ut, og forbredelsene kan fortsette. Nå er det ikke lenger tid til å varme seg rundt bålet. Startskuddet nærmer seg..
Vi løper ned til starten for å skifte, jeg kjenner at..... jeg må rett og slett på do selv også. 10 minutter til start og lang kø, men å gå tre timer for fulle seil å holde seg, nei det går jo selvføleglig ikke. Opp til dassene atter en gang. Måå bare spørre meg først i køa for å rekke det. Velvilje fra medløpere ordnet det. Så var det bare og ta utapåklærne klærne av, få sekken til bagasjelevering å løpe til start. Men jeg skjønner jo ganske fort at jeg har jo ikke mulighet til å få alle klæra mine opp i den lille hagløfs-sekken. Fadern, 2 minuter til start, igjen løper jeg desperat til en funksjonær, roper at dette tilhører startnummer 115, slipper tingene og vender nesa mot starten. I lange karakteristiske klyv spurter jeg ivei . Hører speakeren rapporterer om 1 min til start før jeg i det hele tatt ser skiene mine. Rekker akkuartt og finne skiene, spenne fast stavene før det bærer avgårde. Gått å endelig komme avgårde etter en stressende og komisk time i Sørkedalen.
Første 2 km går på adrenalin og jeg er langt fremme, etterhvert begynner realitetene å melde seg, og jeg justerer tempoet. Må justere det fryktelig langt ned, kroppen er seig og tung. Har i ettertid ikke noe klokt svar på hva som skjedde opp første lia, men treigt gikk det. Følte meg som en søndagsturrist midt oppi et skirenn, Uansett, på toppen før Heggelia løsnet det plutselig. Alt var "normalt" igjen å jeg kunne koste på ganske jevnt. Fløy forbi løpere jevnt og trutt den neste halvtimen.
Frode har jeg ikke sett noe til enda, men Knut E og de to andre vet jeg er foran. den første og andre timen av rennet passeres uten nevneverdig action. Inn i rennets siste tredjedel får jeg øye på Knut E igjen foran meg. Kjenner med en gang at prestisjen melder seg, og taktikktenkingen begynner å rulle i hodet. Jeg føler meg fortsatt sterk, men går bare litt innpå han for å hvile litt. Uten at han ser det vel å merke. Jeg vet at Jørgen straks dukker opp på sidelinja med en gel. Tenker at det kan være en lur vurdering og vente til etter det før jeg går inn de siste metrene. Jørgen dukker som avtalt opp en liten bit før Kobberhaugen, han kunne ikke stått på en mer perfekt plass(takk til Jørgen). Jeg sluker gelen og girer om. Siger innpå Knut E i lukten av united bakeries boller på matstasjonen. Jeg går opp på siden av han og prøver å se sterk ut. Han ser også sterk ut så jeg glir bare inn foran og spar på med det jeg har. Skirenn blir for oss mere moro trening enn alvor. Så i dag er det prestisjen som gjelder. Går så hardt jeg føler er fornuftig uten å snu meg rundt. Tenker det vil virke sykisk i hans favør. Når jeg etterhvert kommer til de siste kulene mot kollen tør jeg å snu meg. Ingen lagkompis å se. Bra, for jeg er pinne stiv. Småløper på ski som begynner å bli glatte opp en bratt kneik før jeg staker/henger over stavene ned igjen på andre siden. Ser 2 sekunder ned i bakken før jeg løfter blikket igjen, da har jeg skjenet ut og kjører rett til skogs. Latterlig klønete..
Fortomla som jeg er stabler jeg meg opp på beina igjen å løper ivei opp neste bakke. Synes det er rart at Knut E ikke har tatt meg igjen. Ser så på klokka og skjønner at det kommer til å bli sekunder som skiller under eller over 3 timer. Tar ut det siste jeg har på lager, plukker faktisk et par plasser på stakingen inne på stadion og berger med drøye 10 sekunder. Endelig i mål. Utslitt og fornøyd, lykkelig over å endelig være fremme. Det tar tid før Knut E kommer. Skjønner at noe må ha skjedd. Hører med han når han kommer, og han så rett og slett ingen annen utvei enn et dobesøk i buskan ved Tryvannstua. Vannvittig hvordan naturens gang spilte en stor rolle denne dagen. Treffer igjen Anders og Tor H i målområdet. De har begge levert imponerende resultater, henholdsvis 22 og 35.plass. knallbra! Etter jeg har summet meg kommer jeg på at Frode er det ingen som har sett noe til enda. Jeg ringer for å høre etter, han svarer at han har brutt. Selvfølgelig/ ironisk nok har han fått trøbbel med magen tidlig i rennet. Rett å slett håpløst når man må på do femtehvert minutt. Kjedelig, men slik er det. kroppen må være på lag!
Noen konklusjoner det er greit å merke seg.
-Knekk aldri av dørkrampen på dassen 20 min før start
-Gå på do før det gjenstår 5 minutter til start
-Når du skal sende bagasje, ta med kolli som er stor nok også til det du eventuelt skal ta av
-Skirenn for syklister byr fort på krampe i triceps
-Aldri se ned i bakken når du kjører utover på ski
-To vindboxere kan være en fordel ved 19 spek på start
Gratulerer med morsdagen alle mødre.
Eirik
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar