I Spaniakkenes rike

Storefisk skriver om realitetssjokk i sitt forrige innlegg. Han har litt å lære. Her skal han få en realitetsorientering på sin egen sykkelblogg. Eller bloggen. Innholdet må kunne sies å være noe variabelt.

"Junior Fisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten". "Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede." Det er dag 9. etter jeg kom i mål på Andalucia Bike Race. Det er dag 5. uten vannrett avføring, trang hjelm og defekt kroppstermostat. Med all risting og total utmattelse skal jeg være glad om en benner melder seg innen neste skuddår.  Jeg og resten av teamets "eliteavdeling" har syklet 6 dagers etapperitt i Spaniakkenes rike. Mot tidligere Tour de France vinnere, olympiske medaljører og en håndfull verdensmestere.  My  dear brother from another mother har gått den nette sum av 40 blanke km på ski. 40 km vi har gått 40 000 ganger på trening. En nordmann har utøvet sin nasjonalidrett i sine kjente omgivelser. Dette er omtalt som teamets "sliteravdeling". Det får stå på hans regning. Mens vi reiste til Spania satt han parkert på hytta hjemme i Østerdalen og grillet marshmallows på peisen og ladet opp til Holmenkollmarsj. Livet består av noen valg spør du meg....

Når denne gjengen skal ut i den store verden har det lett for å oppstå ymse hendelser. Erfaringe med flyturer en blandende. Det er litt logistikk som skal klaffe. Håpet kanskje at Amdahl, som rytterstallens nyeste signering kunne skape orden i rekkene. Med meg selv, Dr.B og Nesteby som reisefølge er oppgaven krevende, men slett ikke umulig. Det fløt bra lenge denne gangen, helt til syklene skulle sendes avgårde. Overvekt på koffertene selvfølgelig og sirkuset er i gang. Stokket forgjeves verktøy, sko, barer og buksekrem frem og tilbake for å unngå gebyr. Umulig, 80 kg kan ikke deles i tre hauger på 25 kg. SAS må da bare få sine velfortjente kroner ekstra for å frakte alt utstyret trygt nedover.

I pakkingen forsvinner boardingkortet mitt. Er det sendt i sykkelbagasjen? Har det blitt med de lokale heltene Thoresen på Tottenham-kamp i London? Kan ikke utelukkes da de troppet opp nøttebrune og smørblide en etter en i samme kø som oss. Fikk uansett utlevert nytt boardingkort og reisen kunne fortsette. Kommer meg til boarding, "Stopp der du, Eirik Fiskvik, du har allerede gått ombord" Av naturlige årsaker kommer vi til enighet om at det har jeg ikke. På mitt nye boardingkort er jeg henvist til sete 32D. Tramper som sistemann inn midtgangen på flyet. Konstaterer at på plas 32D sitter det en en langhåra trønder. Amdahl.... Med mitt gamle boardingkort i hånda. Med Eirik Fiskvik på. Hans eget kan han ikke gjøre rede for. Ikke til å tro. Mannen som skulle skape ro og roden i rekkene. Har vi kjøpt katta i sekken? Tidlig å konkludere. Uhell kan skje den beste har jeg erfart :)

En jet-strøm nedover Europa senere så er alle vonde minner om boardingkort glemt. Alle mann alle trekker sin bagasje av båndet i tur og orden. Men hvor i himmelens navn er min!? Henvender meg til nærmeste spaniakk. Får utlevert en pakkseddel. På seddelen står det Oslo. Ikke til å missforstå dette. Ekstra penger fikk dere, men å sende all bagasjen var ikke så fordømt nøye. Takk for en elendig start på en ellevill uke.

Et par dager og en bagasje levert på døra senere var man klare for ritt. Skjelving i buksa og brusing i bringa. Årets første tråkk med startnummer på styret. Kort- kort, opp mot 20 grader og fullkommen nytelse. Noe annet enn fullstendig overtenning ville vært bekymringsverdig. Slapp den bekymringen, overtenning ble det. Første dag bød på prolog med intervallstart og bånn øs fra start. Kom meg gjennom på en ok måte. Noen og 80. plass En levbar start, men ikke noe mer enn det.

Mye føles likt på dag 2. Det går på 90 %, men å tråkke gassen gjennom gulvet som Reodor er ikke gjennomførbart. Føler heller at jeg må holde potta oppe slik som Ludvig. Det er komplett galemathias i starten. Vi sykler paddeflatt langs en kanal første 20 km. Den som er for dårlig til å blenge her havner i kanalen. Kampen for tilværelsen. Enkelt og greit. Og til opplysning var det ikke vann i kanalen, bare betongen. Söta bror representert ved Michael Olsson sitter plutselig å jokker med en krankarm midt i klynga. Den andre henger fast i skoen som han holder over bakken Ser mildt sagt ustabilt ut.  Han kommer heldigvis av veien på riktig side. For min egen del går det halvseigt. Blir ikke bedre når jeg kjører ut og bunker kneet i et trekratt. Sliter meg opp og nyter tilværelsen ned til det gjenstår 20 km. Da løsner det og jeg får en fin avslutning på dagen. Håpet tennes om dette var vendepunktet.

Det var det, og tredje dag så jeg lyset. Kjenner det allerede ut fra start at ting er annerledes. Hvis kroppen er en sitron er det nå plutselig deilig å skvise saften ut av sitronen. Det er kalasforskjell på vondt-vondt og godt-vondt. I dag er det godt-vondt å presse seg. Dagene i forveien motsatt. Diggbar følelse. Flyr opp bakkene, forserer alt og alle føler jeg, tror jeg er ustoppelig, men et jubelbrøl haler innpå bakfra bakfra. og det er massivt. Joaquim Rodriguez kommer seilende opp på siden av meg. Da blir sinnsforvirringen komplett hos en norweger i Spanikkland. Mannen i tv-ruta på Tour de France gjennom en årrekke. En av de hvasseste klatrerne sitter nå og klatrer ved siden av meg. Sprøtt. Tenker han det samme tro? Neppe.Tar bakhjulet. Blunker sikkert en gang ekstra han også når en viking fra Norge skal henge seg på. For en overtroisk type. Høydeprofilen snur seg ganske straks.Jeg er bønnhørt. Her er det plutselig min favør da han er usikker i terrenget. Slik følger vi hverandre gjennom 80 km. Han drar fra oppover med sine 57 kg, mens jeg forserer der det er teknisk.

Havner bak han i en bratt utforkjøring midt i etappen. Han durer rett ned en steinete skrent, med det han sikkert ser på som en hvalbiff på hjul. Skimter i øyekroken en pil til venstre. Fanden å. Rekker ikke gjøre noe med det. Her går det rett frem, håper det er riktig selv om jeg innerst inne vet det er feil. Ser raskt ryttere passere gjennom krattet til venstre for oss. Varsler Rodriguez om at han har drete på draget. Simulerer at jeg skal rydde vei gjennom jungelen til vi er inne på stien igjen. At han kan få følge i mine spor om han vil. Fy flate så tett det er. Må svømme bryst for å komme meg gjennom bushen. Er en halvmeter unna riktig sti før det blir bråstopp, sykkelen hekter i en bregne, og snaut 2 meter med norsk trøbbel flater ut i stien. Spaniakkene som kommer må bråstoppe, det liker de selvsagt dårlig. "Norwega" "Fiskvik" "puneta". Har googla det siste der. Betydde akkurat det jeg trodde. Så ser de hvem idioten fra Norge har med seg ut fra krattet. Da får pipa en annen lyd ja. "Venga Venga" "Purito" "Fiskvik" Dette er en stor mann for Spaniakkene. Ingen tvil om det. De er i ekstase.

Vi blir spyttet ut fra siste sti noen få km før mål. Har en liten luke til min nye bestekompis i rødt. Tråkker selvsagt for livet den siste biten til mål. Rødsprengt tomat til tusen når jeg gisper etter luft over målstreken. En forferdelig vurdering i et etapperitt. Tjene 30 sekunder på å ta siste trinn ned til kjelleren på slutten. Samma det vel. Man lar ikke sjansen til å slå Joaquim Rodriguez i et sykkelritt gå fra seg. Fornøyd med egen vurderingsevne der.

Dagen etter får jeg betalt med renter for kjøret på tredje etappe. Betalt i form av daukjøtt. At det er tosifret antall trillebakker i løpet av første timen gjør ikke ting noe særlig bedre. Kommer ok gjennom tross alt. En etappe med noe mindre terreng enn de forrige. Tar av meg hatten for arrangøren av dette rittet. En fantastisk evne til å variere de ulike etappene. Noe som er nøkkelen i et etapperitt slik jeg ser det. Aldri kjedelig i det hele tatt. Amdahl kommer inn litt senere og melder at han ikke skal sykle en meter til i løpet av oppholdet. Ikke alene om å merke kjøret der altså. Får selvsagt overtalt han til å fortsette over en blekksprut til middag.

Kommer til hektene igjen på dag 5. Havner i en gruppe hvor samarbeidet fungerer bra. Og det er ikke hverdagskost i Spania. Der er terrengsykling definitivt en individuell idrett. Samarbeid underveis er ikke å foretrekke i deres hode. Kjør for livet der man ikke er tjent med å snylte, og kjør søndagstur der de andre kan henge på. Får 105 km av 105 mulige sammen med Christian. Det hjelper!  Tror vi begge er en mental pusher for den andre. Nesten tilbake til tilværelsen som makkere i 2015. I løpet av 105 km etter så mange dager blir det noen nedturer, da er det greit med en norsk sparringspartner underveis. Du er herved tilgitt for boardingkortet.

Dag 6 er legemet fundamentalt kaputt. Må tvinge ned en crossiant med sjokolade  etter frokosten for å fylle opp lagrene. Uvandt kost for en matglad gutt. Får på en underlig måte dratt igjennom siste 50 kilometerne på akseptabelt vis. Får frysninger og kroppssmerter i det sekundet jeg kommer i mål. Tanken er bunnskrapt. Er fornøyd med gjennomføringen og blir beste nordmann med en 57.plass i eliteklassen.

Spørs om ikke romkameraten min fra de første dagene skulle blitt en hard nøtt om han hadde kommet til mål. Thomas Engelsgjerd klinte like godt til med en 19.plass på dag to. Drøy prestasjon. Så endte dessverre Andalucia Bike race i et tre for han på dag tre. Han fikk i det minste med seg en god dose nye tinder-matcher hjem til Norge. Tor Halvor måtte også heise det hvite flagget på dag 3 etter et fall på dag to. Synd, for han virket til å være i godt slag som vanlig. Tror ikke det ble noen nye tinder-matcher på han, men han reiste ihvertfall hjem med et smil om munnen.

Uhell er dessverre en del av gamet i etapperitt. Alt har fungert brillefint for min del. Har kjørt hardtail slik som resten av følget. 2017-versjonen av Trek procaliber 9.8. Største pluss fra i fjor er uten tvil Bontrager Kovee hjulene i mine øyne. Lette og stive karbonhjul er gull verdt for en større rytter som meg. De nye XR1 dekkene til bontrager er helt prima. Fra i år tilgjengelig i 2.2" i tillegg til 2.0" fra i fjor. Godt grep og stort nok volum til grove ritt. Tåler åpenbart en trøkk da jeg kjørte 7 røffe dager uten trøbbel. Jeg kommer antageligvis ikke til å bruke noe annet enn det dekket i år. I henholdsvis 2.0" og 2.2"

Det ble en makaløs uke å se tilbake på. Hundrevis av små øyeblikk jeg sitter og mimrer om nå i ettertid. Både på og av sykkelen. En stor og ydmyk takk rettes til  Jørgen Amdahl (senior) som var med oss som servicemann. Helt fantastisk type og ha med seg på tur. Alle mann har fått sine flasker til avtalt sted hver eneste dag. Vasking av sykler, innkjøp av lunsj og generelt et jovialt vesen med kunnskaper om det meste. Også en takk til svenskene Jim og Michael for trivelige bekjentskaper og god hjelp.

Eirik

Realitetssjokk

Jada, bloggen våkner som en rusten og skrubbsulten brunbjørn fra vinterdvalen. Eldstebror Fisk er som alltid litt for sulten og tung. Kroppen må teipes for at arma skal henge på. Likevel skal han prøve seg på sykkelen også i 2017. Folk flest tenker sikkert at nå må han jaggu meg pakke bort sykkelen snart. Det burde han sikkert gjort også. Men han er både for naiv, vrang og smått tilbakestående for å innse dette selv...

Teipet til krig

JuniorFisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten. Sykler seks dagers etapperitt i kort-kort blant lettkledde solbrune damer og store kløfter. Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede. Om det skyldes opphissende stipartier eller andre faktorer sier ryktene ingenting om. Uansett, teamets sliteravdeling holder seg i fedrelandet. Stiller vekkeklokka på 05.45 lørdag morgen. Innfinner seg i Sørkedalen blant svette mannfolk med alt for trang skidress og alt for mye fluor under skia. 

Sist gang jeg marsjerte gjennom Nordmarka med startnummer på brystet var i 2013. Fire år senere er jeg endelig klarert for en ny utgave av Holmenkollmarsjen. Fire lange år med null og nada rulleskiturer og stakeøkter har gått siden sist. I mellomtiden har resten av langrennssporten tatt kvantesprang. Skiløperne flest ser ut som de kommer rett fra innspilling av Rocky 6, de har kjøpt seg stakeski, lange stakestaver og skirenn har fått stakefrie soner. En naiv og utgått diagonaler har uansett trua. Jeg burde vært både spent og usikker på hva jeg kunne forvente. Og burde i alle fall bytta ut ukens to rulleintervaller på sykkel med staking, men de naive har det godt. Heldigvis var jeg støttekontakt og smører for en utdatert fotballspiller med bananstaver, null peiling på skismurning, personlighetsforstyrrelser og alt for høyt tenningsnivå før start. Derfor hadde jeg uansett ikke tid eller kapasitet til å bekymre meg for egen prestasjon.

Ikke akkurat født med ski på beina

Før startskuddet ventet en alt for lang dasskø. For så å klemme seg inn på en alt for trang Hibasdass. Der alle hadde lagt igjen rester av alt for mye og alt for løs konkurransetarm. Noen ting er altså uforandret i langrennssporten også. Det er nesten så jeg får en liten ereksjon også i Sørkedalen når speaker Ola Bustad opplyser dasskøa om at nesten ingen skal gå på blanke ski i den knallharde løypa. Her er det stilren diagonalgang gjennom vinterskogen som gjelder. Dette er tilbake til langrennsrøttene, et realt skirenn..

Etterlater kasuset jeg har med meg sinnsforvirret og mutters alene med perfekt smurte i Sørkedalen. Han starter ikke før pulje 4. Jeg står langt fremme i pulje 1 og brenner selvsagt alt for mye krutt de første minuttene. På merkelig vis kommer jeg meg ut i fin posisjon. De første 12 kilometerne skal det klatres 400 høydemeter opp til Heggelivann. Skia sitter som titanspiker. Jeg finner en fin rytme i en tetgruppe som blir mindre og mindre mens bakkene blir brattere og brattere. Noen stakere er med et stykke opp i bakken, men må tilslutt strekke våpen. Priser meg lykkelig for at jeg har deilig feste med rode viola under skia. Sistemann som slipper tetgruppa har tydelig litt vel mye feste etterhvert som snøen blir tørrere og tørrere. Plutselig lugger skia hans til og det er med nød og neppe han unngår et mageplask i motbakken. Uttrykket “Jæva Pikkski” runger i Nordmarkas skoger. Voksent.

På toppen er vi bare fem karer igjen i tet. Det beste er at jeg føler meg lett og fin. Ok, kanskje ikke lett, det er nok bare en illusjon, men fin føler jeg meg. Begynner plutselig å fantasere om at jeg fortsatt behersker denne skikunsten. At jeg skal kjempe om både pallplass, premipenger og glitter ved målgang i Holmenkollen. Kanskje avgjøre i Petter stil på Northugflata. Fem kilometer nedoverbakker og fem kilometer staking senere er den fantasien lagt stein død. Armene funker ikke. De fremstår som to bøtter med råtten møkk fra Hibas dassen før start. Prøver å stake likevel. Fy flate... Tror egentlig jeg vet hvordan det skal gjøres. Skia er også grisegode. Men det går for faen ikke fremover. Stakemafian dundrer forbi. Sender noen sjokkerte skråblikk. Lurer på hvilken premieidiot det er som går diagonal på paddeflat mark. Resten av ferden er en kamp og en tragedie. Ryggen er pinnestiv og armene henger til pynt ned langs siden. Bruker tiden på å innfinne meg med iskalde fakta og realitetssjokket. Jeg er ikke lenger noen skiløper. Skisporten har staket fra meg. Må derfor komme meg til mål på vilje og stahet. Det har jeg litt av. Kun et par karer slipper forbi før jeg omsider passerer Frognerseteren og inntar en merkelig variant av hockeystilling mot Kollen.

Karrer meg rundt stadion og staker vel på en måte bort Northugfltata. Petter kunne nok forsert den raskere baklengs på en ski uten staver. Inn i mål etter 48 km til en 12. plass. Drøye 6 minutter bak dagens vinner. Strengt talt ikke katastrofe for en syklist med ski på beina. Er jo tross alt noen tusen skiløpere bak meg på lista også. Konkluderer selv med at formen er godkjent, diagonalgangen står til meget. Stakingen til klokkeklar stryk..

I mål venter Mari, Kristian, smørblide frivillige, pølsefest, kakefest og tipptopp stemning. Og alt dette rekker man lenge før lunjstider for vanlige folk. Holmenkollmarsjen og Skiforeningen leverer fortsatt logistikk og trivsel av høy klasse. Kanskje den høyeste. 23 min etter meg kommer jaggu meg også Jacobsen til mål. Slett ikke helt natta til han å være, tror han må ha hatt feltets beste gli, og feste.

Varm velkomst

To karer som digger pølse

Kristian og jeg tar en runde rundt kapellet. En skjelvende og uvel småbarnspappa konkluderer med at skirenn gir mer smerte jo eldre man blir.

Rett ut på økt to. Beinhardt å være toppidrettsutøver

Dagen derpå er korsryggen stokk stiv, krampa rykker her og der og lungene verker mens noe gult og grønt harkes opp. Tar meg en luftetur på sykkelen. Det blør jo innvendig for en syklist som er svak for skiløping. Søndag. Snø på trærne. Nykjørte trikkeskinner innover marka. Fem kalde grader. Ola og Kari Nordmann har pakka snippsekken. Smurt med blå extra og spent på seg skia. Jeg sitter å kaver på en middelmådig brøytet vintervei med dunderspekte tær. Fy flate.. 

Ser hyggelig ut i skiløypa...

Kroppen er totalvrak dagen derpå. Det tyder vel på at jeg har brukt litt krutt. At konkurranseinstinktet og evnen til selvpining fortsatt er med meg. Det er et drøyt halvår siden jeg har kjempet meg gjennom en lang konkurranse nå. Det er noe helt annet enn trening. Tror jeg hadde godt av det. Det var gøy å kjempe en stund. På sykkelen skal jeg kjempe helt inn. Fader det blir jo gøy å sykle også i 2017. Sesongen starter i Aalborg siste helga i april. Nu kör vi..

Ut av hiet

Lite kan assosieres med norsk vinter i hovedstaden om dagen. Det hvite gullet har latt vente på seg i 2017, men Fiskvikguttas blogg har allikevel tatt turen i vinterdvale, i år igjen....

Siste livstegn fra team klossmajor var fra sagaøyas eventyr Glacier 360 tilbake i august. Og det er jo brått et halvt år siden. Ingen oppsummering av sesongen, intet tilbakeblikk, ikke noe tradisjonelt bloggeri rundt juletider. Tynn suppe. Bunnivå, fy flate. Nærmer bloggen seg døden? Eller vil den igjen skimte med sine ni liv? Følg med og vinn fete premier.

Lørdag 27. august startet jeg som vanlig birken på Rena. 19 timer senere sto jeg i magen på ei død simle som skulle bæres hjem fra Nordya på Kvikne.  17 timer etter dette igjen satt jeg på kontoret på Kjelsås. Ting har sin naturlige forklaring. Døgnet har 24 timer. Uken har 7 dager. Sliter sjelden med å fylle opp tiden. Og da havner ikke bloggen bestandig øverst på prioriteringslista "Man får ikke med seg alt bror" pleier fattern å si. Selv om det er drømmen her i livet så har fattern rett. Man får ikke med seg alt man har lyst til. Fattern er en vis mann, må starte å høre mer på han.

Sånn har høst og førjul i 2016 blåst forbi. I skytteltrafikk fra Oslo og byliv og hjem til mekkaet i Østerdalen. Hjem for å suge til seg skaperverkets fascinasjoner. Off-season og jaktsesong er et perverst tospann i mine øyne. Glidende overgang fra sykkelritt, adrenalin og endorfiner til  skogens ro, mer adrenalin og sjelefred. Kunne ikke hatt en bedre tilværelse i vente etter sesongslutt. Her finner jeg roen, og lader batteriene.

Tross egen flyt utspilte likevel høydepunktet fra årets jakthøst seg på naboposten til storebror. En uke ut i elgjakta og et dyr igjen på kvota. Storebrors post er så nærme at jeg nesten kan lukte fisen fra stubben han sitter og skjelver i buksa på. "pang" "pang" "pang" og "pang". Har han glemt at det bare var et dyr igjen???!!! Det tar ikke mange sekunder før puls langt ned i rød sone braser halsende inn på radiosambandet "Jeg skjøt i rent selvforsvar" "Jeg ble angrepet" "Så døden i hvitøyet". Gutten med 18 års jakterfaring, 24 om du regner med årene som turfølge på morfar sin elgpost. Naturforvalteren fra Ås, vi snakker master off science her.. har blitt angrepet av en TIUR som avbildet over!!

Er det mulig? At det går ann... Fiaskofantastico. Bare å avbryte drevet å grille seg noe trøstebacon Tiur - Anders 1-0.

Det er mange høydepunkter å se tilbake på. Både sommer som høst. Det handler om å komme seg i flytsonen på begge arenaer. Ærlighet varer lengst, og jeg må vel være så ærlig å innrømme at det var ikke like mye flyt å spore på sommeren 😟

Prøvde noe nytt i sykkelsesongen 2016. Legge inn en liten sykdomsperiode mellom annenhvert ritt jeg syklet. Klokket inn den nette sum av 29 sykedager fordelt på 5 perioder gjennom årets sesong. Legemet dro i håndbrekket hver eneste gang hjulene begynte å rulle. Begredelig! Men sånn har alle som driver med idrett opplevd fra tid til annen.

2016 inneholdt mang en fantastisk sykkelopplevelse. Det sto ikke på det, men når resultatene i stor grad samsvarer dårlig med forhåpningene sitter man likevel igjen med blandede følelser. Det er ingen tvil om det, og sånn må det nesten være skal man utvikle seg videre.

Sykdom rår man ikke over, det utjevner seg som oftest over tid. Videre skal man ikke stikke fingern langt ned i jorda før man ser hvordan nivået utvikler seg i norsk sykling. Unge uredde karer som står frem. Sultne og tørste på glitter og glory. Her får man brette opp arma og gjøre jobben om man skal yppe seg. Tanken trigger meg, og jeg føler at innholdet mellom øra er i riktig modus for å klare det. Er takknemlig for at vi i år igjen har fått på plass rammer som gjør det mulig. Team Trek Sparebanken Hedmark har sett dagens lys etter noen endringer på samarbeidssiden. Mye er likt, og vi skal fortsatt benytte oss av det herlige utstyret fra Trek og Bontrager. Buksene med 0 sittesår levert fra Trimtex, briller fra Adidas og ernæring fra Squeezy.

Legger ved et bilde fra forrige helgs minisamling med teamets nyeste ervervelse Christian Amdahl. 16 timer sykling på 3 dager inkl. et par timer skikkelig hardkjør. Lagets andre nykommer Ørjan Moseng passerte vi på ene intervalldraget mens han gikk inn til gull i jr. NM skiskyting i Kollen. Det er definitivt en coming man.

Nå er det en måned til neste gang vi samles. Da er det chartertur til Cordoba for seks dagers-rittet Andalucia bike race. Syklet en gang tidligere, og det sitter fortsatt klistra som det feteste minnet i min sykkelkarriere. Kan nesten ikke vente.

Eirik

Glacier 360, for et eventyr!

Vi har gjort mye rart i vår sykkelkarriere Storefisk og jeg. Vunnet, tapt, elsket og hatet. Utallige opplevelser og historier vi tar med oss helt inn til siste langestasjon. Den siste uken føyer seg definitivt inn i den rekken. Etappetitt i moderfolkets natur.

Sosiale medier er roten til alt og ingenting i våre dager. Slår du opp ereksjonssvikt eller andre problemstillinger på nettet, dukker det opp bilder av potensmiddel og andre vidunderkurer uansett hva du foretar deg på nett de neste dagene. Når jeg står opp om morran gir mobilen beskjed om at paraplyen må ut av skuffa, det regner på Bjerke i dag. Jeg må også legge inn 5 min ekstra til jobb, det er veiarbeid i sinsenkrysset. Noen sitter å overvåker alt hva vi gjør. Skumle saker for en ung nord-østerdøl i den store verden. Men så har det sine fordeler. Da sesongplanen ble lagt i vår rullet det opp noe på skjermen som vakte interesse. Bilder av glade terrengsyklister i guds deilige natur, med en undertekst vi ikke forsto en døyt av. Google translate kunne gi oss svaret på hva dette var. 3 dagers konkurrering blandt vulkaner, isbreer og vannsøyler som spruter av seg selv. Dette kunne være noe for oss tenkte vi. Og noen dager senere var Team Trek Mesterhus 1 og 2 påmeldt tidenes første utgave av Glacier 360 på Island.

Og for et eventyr det ble. Håpefulle og uvitende om hva som ventet satte vi nesa mot Gardemoen
i starten av forrige uke. Man lærer mens man lever sies det. Vi dret skikkelig på draget tidligere i vår. Da gjengen skulle hjem fra Nordsjørittet sto vi igjen på Sola flyplass, med buksa nede mens flyet fløy til Oslo. Klok av skade, og sikkerhetsmargin lagt inn. Morraskaffe på litersvis kunne nytes til det fulle. Denne gangen gikk det nesten helt smertefritt. En bonusrunde som grevlinger for å finne igjen boardingkortet til Andersen i søpla så var vi klar. Alle mann alle.

Vel fremme i Reykjavik får vi utdelt en diger rød pose. En megakondom. Her skal alt av remedier til 3 dagers ritt- og teltliv pakkes. Etter massiv stapping og trøkking trasker vi mot bussen som skal transportere oss til første stoppested. Føler meg som askeladden som rømmer hjemmefra med kjempekondomen på ryggen. Prøvd å rømme hjemmefra en gang før, da på trehjulssykkel uten så mye som en smule på ryggen. Kom til postkassa før fattern tok med med etter øra hjem. Dette kunne jo bare gå en vei.

Første natt tilbringes inne på hostel, før resten av dagene skal tilbringes i telt. En god natts søvn så er teamets to lag klare til dyst. Jeg og Martin utgjorde Trek Mesterhus 2, mens Anders og Knut Erik utgjorde Trek Mesterhus 1. Selv ikke 2 timer i fly og noen timer med buss gjør at vi unngår å treffe to kjente tryner på start. Team Hard-Rocx med Saw og Engelsgjerd....


Startskuddet går, og noen og tretti håpefulle lag ruller i tur og orden under red-bull banneren. Det går ikke mange minuttene før Engelsgjerd tramper til i første bakke, og feltet eksploderer i fillebiter. Topplokket er i konkurransemodus og jeg henger meg på. Skal sykle 300 km fordelt på 3 dager. Likevel sitter jeg altså 10 slag under makspuls etter 10 minutter. Martin og mine andre lagkamerater forsvinner som fluer og jeg blir sittende med ulvene i oransjt og blått. At det er parløp er helt glemt, fullstendig overtenning.

Sitter på hjul med gutta fra Hard-Rocx et kvarters tid. Håper at mine tre venner i blått og hvitt kommer tilbake. Det gjør de ikke. Derimot kommer et annet lag vi skulle bli bedre kjent med rullende. Lag 10 består nemlig av den nasjonale mesteren i henholdsvis Island og Luxembourg. Skimter bak meg at tre kjente skikkelser har blitt til to. Får samlet tankene og slipper meg ned. Martin har en småtung dag på jobben og har mista hjulet til gutta. Vi samler oss å legger ivei innover vidda med fornuften tilbake mellom øra. Herfra holder vi det gående innover den grove lavasteinen. Skimter i det fjerne at våre to teamkollegaer tar igjen Island/Luxembourg. Vi gjør en brukbar figur til vi passerer 50 km. Så trygg er jeg på deg Martin og her fyres det løs. Ingen skal spares. At du sprakk som en ballong herfra og inn er vel ikke til å stikke under en stol. Fire minutter etter tet, ble til 15 på de siste fire milene. Deilig nyheter venter likevel ved målgang. Anders og Knut Erik har kjørt inn et Hard Rocx lag som også snuste på kjelleren allerede første dag. Dødt løp i tet..

Et bad, en real runde grillmat, mengder med redbull og noen donuts senere er det bare å hoppe i posen. Ny dag er bare noen nattetimer unna. Andersen er en fjellvandt mann. Før Ole Lukkøye bekrefter sin posisjon drar han opp en minijack så vi får litt lett musikalsk hygge på tampen.
Obligatorisk "love me like you do" på repeat før nattatid i teltet til lag 12. Dagens vonde bein er glemt. Det er feelgod og gladfølelsen av å ikke være noe annet sted i hele verden som gjelder. I den friskeste fjelluften jeg har innhalert sovner gutta med et smil om munnen.

Dag to, monsteretappen. 111km og de lokale gutta sprer rykter om en brutal, men eventyrlig dag på sykkelen. De har sine ord i behold. Hard-Rocx kjører samme stil som dag 1. Luring, støting og minimal hygge fra første tråkk. Etter litt pesing innover vidda finner jeg og Andersen riktig fart på egen hånd. Dagen er lang, med gårdagen i minne taler fornuften høyest.

Kilometerne ruller. Jeg får følelsen at vi stadig kommer oss tilbake i kampen mot de tre første. Terrenget blir stadig grøvre. Flyten vår stadig bedre. Vi tar igjen Island/Luxembourg og får til en god rulle sammen med dem. Etter 70 passerte kilometer, med søkkbløte labber etter x antall elvepasseringer begynner terrenget å helle andre veien.

Og her er du god Andersen. Flyr avgårde nedover steinura. på våre deilige fulldempere fra Trek. Ser hvordan Andersen nyter å forsere ulendt terrenget. Kjenner til hans følelse når beina aldri vil i jobbeterrenget. Den er bedriten. Deilig for han å få et parti hvor hans kvaliteter kommer til sin rett. Unner deg det der jeg jobber for å holde bakhjulet. I det fjerne foran oss får vi øye på våre to lagkompiser. Tror et øyeblikk vi tar dem igjen. Så flater terrenget ut og Island/Luxembourg er tilbake på halen vår istedenfor. De ruller egentlig rett forbi mens vi blir sittende igjen med skjegget i postkassa. Dumme nordmenn som blir for hissig på grøten tenker de.

De tar igjen Anders og Knut lengre fremme mens vi blir sittende å jage bak. 20 km før mål kommer vi ut på grusvei. Tankene forbereder legeme på 20 lette km inn til mål. Så var det værgudene da... Orkan imot på tundraen og hver eneste meter spiser en formue av allerede tomme glykogenlagere. En vanligvis snakkesalig engerdøl blir som skybert på bakhjulet. Vi jobber oss inn til mål etter beste evne. Sikker på at vi har tapt en evighet til de andre. Det synet som venter oss i mål er seks likbleke tryner. Her er det fler som har blødd for å komme seg til mål. Vi har ikke tapt avskrekkende mye.

Monsteretappen har tatt oss tvers over fjellet. Kjempekondomene våre med alle klæra i har ikke rukket rundt enda. Til tross for varmetelt og rikelig med alskens forsyninger synker kroppstemperaturen som en pudding i fritt fall. Etter et kvarters klamring til terrassevarmeren med pledd rundt beina får vi et attraktivt innspill fra en av arrangørene. " Hey guys, why don`t you go to the hot pool up there". Hot pools på vidda på Island betyr varmekilde med 40-50 grader. En kjernereaksjon finner sted inne i teltet, og vi sprader opp i en fart. Å hoppe ut i den pytten er som å komme til himmelen. Vi blir gjenfødt. Ruset der vi flyter rundt i det fiseluktende vannet mens varmen bobler gjennom kropp og sinn.

Siste rittdag! Tredje etappe består av 10 km kuppert terreng før milevis med flytsti ligger å venter. Jeg prøver å legge ann en habil marsfart fra start for å holde troppene samlet. Hard-Rocx gutta roer hormonene litt sammnliknet med dagene før. Sånn sett lykkes jeg med det, og i inngangen til stien gir jeg kong Engerdal et klapp på skuldra. Vi kommer først inn på stien å tråkker gasspedalen gjennom gulvet slik som Reodor i Flåklypa. Det sprekker opp bak oss, endelig i tet! Vi druser på. Først over stokk og stein. Deretter ut i en endeløs flytsti. Nå smiler livet. Vi svever på en rosa sky.

Tilbake på jorda, og noen mil senere ruller først Hard-Rocx, så etterhvert gutta våre på team 1 inn på hjul. Hard-Rocx leder med noen minutter i sammendraget å parkerer bussen midt i rulla. Anders derimot maler på i jevn steam. De har los på 2.plassen i sammendraget da Island/Luxembourg sitter igjen i steinura. Martin imponerer meg stort gjennom dag 3. Vet hvor jævli han har det i de siste bakkene. Vi karrer oss akkuratt med over siste toppen. Her venter selvfølgelig sidevind inn til mål. Da våkner Thomas og Greg fra de døde og trek mesterhus sprekker opp. Vi fire holder samla inn til mål. Et lite stykke bak. Ved målgang venter samme perverse oppvartning som tidligere. Nygrilla hamburgere, cola, fint vær og en utsikt som bare må oppleves. Fire slitne karer fra Trek Mesterhus sier seg greit fornøyd med 2. og 4.plass i sammendraget. Vi tapte mot bedre motstand. Så lenge man gjør sitt beste er det ingen som kan forlange noe mer sier muttern.

Det er noe med moderfolket. De har jammen en viljestyrke og en guts man bare kan beundre. Senest i sist fotball-EM hvor de fikk stjernene fra fotballøya i sør til å se ut som 2.klasses saftblandere. Går vi fire år tilbake dro håndballgutta hjem fra London med sølvet planta i bukselomma. Jaggu måtte det ikke en islending til bak roret for at de danske håndballherrene skulle få sitt første OL-gull i Rio også. Denne gutsen gjenspeiler hele min opplevelse av fem dager på Island. Her fløy folk som piska skinn for at gjestene skulle bli fornøyde. Og det ble vi. Terningkast 6. Vi reiste hjem med smil om munnen. Alle som en. Takknemlig for at vi fikk lov til å være med. Og ja, vi kommer gjerne tilbake.

Nå har jeg akkurat ridd av meg noen dager med slim og snør. Birken neste. VM i spisse albuer og lungespreng. Den nerven og prestisjen Birken innehar vil ihvertfall alltid være der. Vinner du her er du konge i miljøet over natta. Det blir nok vanskelig, men man får gjøre sitt beste.

Eirik

Om CykelVasa, opplevelser og gjestfrihet

Jeg begynner å bli en gammel mann. 31 år. Jeg er glad i det gode liv. Det er mange veier til det gode liv, men jeg begynner å skjønne når jeg trives. Og når man trives, da har man det bra. Sist jeg var på landskamp på Ullevål så jeg i programmet. Alle mann i startelleveren til Norge var yngre enn meg. Det var et sjokk, en krise, en realitetsorientering. Men samtidig er jo det landslaget totalt ubrukelig. En gjeng med bortskjemte døgenekter. Playstationgenerasjonen, en gjeng latsekker.. Keeperen til bortelaget derimot. Mannen på Ungarn med grå joggebukse. Han var imidlertid nesten 40. 10 år eldre enn meg, en hel tidsepoke. Han moste Norge nesten alene. Det er fortsatt håp tenkte jeg. Så kom Rio.. OL-kongen Michael Phelps er 31. Det samme som meg, uten noen som helst sammenlikning for øvrig. Han er den eldste OL vinner i svømming noen gang fikk jeg høre. OK, så er jeg snart for gammel likevel. Men, Ole Einar er vel 42 og Gunn Rita er vel 43. Hun er til og med syklist. Nesten det samme som meg. Jeg er i alle fall en mann som sykler, hva som definerer en syklist er en annen diskusjon. Repshus er 49, han kan jeg sammenlikne meg med, riktignok ser han ut som en 33 åring, men han er fortsatt med i gamet. Greit nok. Jeg kan ikke skylle på alder. Det er kun et tall. Jeg er egentlig overbevist om at alt fortsatt sitter i hodet. Men det er også utfordringen. Jeg er en livsnyter. Samtidig vil jeg sykle fort. Det er en vanskelig kombinasjon. Eller egentlig er det kanskje ikke det heller. For å dra på sykkelritt kan være en fin tur. Og for meg er en fin tur noe jeg trives med. Det gode liv. Noen ritt blir en god opplevelse, andre ikke. Dette skiller kule ritt fra andre ritt for en livsnyter.

Livsnytere og syklister..

Så, hvorfor blir noen ritt kule ritt. En ting er i hvertfall sikkert. CykelVasan var en kul opplevelse. Og hver gang jeg er i Sverige på ritt kommer jeg tilbake med et slags smil om munnen. Uansett om jeg har fått svenskedeng hver forbanna gang jeg har vært der. Men man trenger ikke nødvendigvis vinne for at det skal være bra. Vinner man er det selvsagt kult uansett. I alle fall for sånne som meg, som definitivt ikke er bortskjemt med slikt. Men kanskje blir dette også kjedelig, bare spør nevnte Phelps. I lengden er det de gode opplevelsene som teller. Det som gir deg glede. Noen ritt er kule selv om man også får deng. Det er som å dra på jakt. Alle som er jegere selv eller som kjenner en jeger, eller som kjenner en som kjenner en jeger vet dette. Kommer man hjem med tiur i sekken er opplevelsen god uansett. Man lever på en slags sky og skryter uhemmet av dette i lang tid fremover. Om det har striregnet hele dagen, man ikke fikk fyr på lunsjbålet og halve dagen har gått med fantasier om å kappe av seg arma fordi man holder på å fryse av seg fingeren. Det er glemt. Men. Man kan også pakke sekken med alskens godsaker, finne fram rifla og dra på jakt. Stå opp før lyset kommer, gå ås opp og ned, drikke kopp etter kopp med bålkaffe, sitte uendelig antall timer på post, se elg, se litt annet vilt, oppleve skogens ro, prate shit i bua og komme hjem dausliten, blakk og uten et gram kjøtt i sekken. Men likevel tenker man at faen dette var en kanonhelg!

Så om jeg tenker meg litt om. Ser tilbake på denne Vasahelga. Hvorfor er denne opplevelsen så god? Hvorfor gidder jeg å komme tilbake hvert jævla år. Langt å reise er det, dyrt er det også. Den norske krona er jo mindre verdt enn en pose sand i Sahara om dagen. Noen billig harryhandel er definitivt ikke noe slagkraftig argument for en sverigetur. Det har vel aldri vært min favoritthobby uansett..  I tillegg må man stå opp midt på natta for å rekke starten. Her blir man så sittende med hjerte langt oppe i svelget. Så langt opp man risikerer å kvele seg selv om man velter i kaoset de første kilometerne. For så å sykle så hardt at risikoen for hjertestans sannsynligvis øker med 700 prosent. Før man avslutter det hele med å bli pisset på i spurten. Og det i hovedgaten i Mora. Foran sikkert tusen Svensker. Halvparten av disse får sannsynligvis en liten ereksjon av å se sine egne tråkke nordmennene langt ned i søla og sende dem hjem med selvtillit på nivå med en fredsmegler i Syrias hovedgate.

Mens Norske sykkelritt opplever sterkt dalende deltakerantall er CykelVasan utsolgt i løpet av minutter nesten et år før startskuddet smeller. 16 000 sykler hovedrittet CykelVasan, ytterligere 8000 er med på andre arrangementer i løpet av helga. Og prismessig ligger det over alle Norske ritt det er naturlig å sammenlikne med. Hvorfor er det slik?

Jeg og Eirik var invitert til å delta i Vasasprint dagen før dagen. Som de to eneste norske deltakerne skulle vi fighte mot de 20 beste sprinterne og rundbanesyklistene i Sverige. Dermed dro vi til Sverige dagen før dagen før dagen for å lade opp. Arrangøren hadde fikset overnatting til oss hele helga. I tillegg hadde vi fikset overnatting til koner, kjærester, barn og foreldre. En real familiehelg altså. Vi ble tatt i mot og fikk en rolig natt og dag i Dalarna før vi skulle ut i ilden i Vasasprinten. På formiddagen var det både barneritt, lekeland og badeland så både store og små fikk dekket sine behov. Alle mosjonister kunne til og med bruke dagen til å prøve seg i sprintløypa. Vinneren stakk av med et Wild card til selve sprinten mot oss i eliten. Selvfølgelig er dette underholdning for noen og enhver. Vi har aldri syklet en slik sprint Jr og jeg. I konkurranse mot Sveriges beste klarte vi oss rett så bra syntes vi selv. Merkelig egentlig siden vi begge ble begge slått ut i semifinalen. Og om du lurer, man startet rittet i semifinalen. Men vi ga en del  av dem kamp og var langt fra sist i våre heat. Vi satt med en idiotisk følelse av at om vi blir invitert neste år, da skal vi faen meg vise dem...

Vasasprint

Underveis i sprinten regnet det. Derfor hadde arrangøren vartet opp med et telt midt på stadion der vi kunne legge fra oss klær og glede oss over litt forfriskninger. Selvfølgelig ble det en utfordring å la forfriskningene stå til etter rittet. Men i det sekundet vi var ute av semifinalen var det bare å fylle opp igjen energilagrene med potetgull, nøtter, boller, deilig iskald cola og kokvarm nytraktet kaffe. Deretter bar det rett på hedersgjestmiddag. Arrangøren hadde invitert alle Vasasprintdeltakere på middag som oppladning til lørdagens hovedritt. Denne ble servert under rammer vi Østerdøler vet å verdsette. I en stor lavo ute i skogen med grill og bålvarme. Deilig mat og drikke fra en særdeles delikat grillbuffet. Både jeg og Eirik ble opplært til å spise hjemme før vi dro bort. Porsjonen på våre tretallerkner er mer en god nok forklaring på nettopp dette. Ikke rart vår kjære mor var bekymret for at vi skulle tømme pølsekjelen på barnebursdagene i Tynsetbygda. Et hyggelig måltid ble avsluttet med at en 10 liters kanne nykokt bålkaffe ble satt på bordet. Mer skal ikke til før Fiskviks oppnår lykkerus.

Lørdag morgen ruller vi ned i Berga by. Som eliteutøvere slipper vi forbi de smilende trafikkvaktene og kan kjøre bilen med servicefolk frem til start. Enhver Vasadeltaker får frysninger langt ned i rumpesprekken bare man hører stedet Berga By blir nevnt. Et helt sted bygd opp rundt en gresslette. Stedet ligger øde og forlatt 360 dager i året. De siste fem er det en eim og en tåke av svette, adrenalin og spenning som legger seg i lufta. Dette er ikke noe vanlig jorde eller parkeringsplass hvor man tilfeldigvis av praktiske hensyn har plassert starten på Verdens største skirenn og sykkelritt. Det er et kulturminne som ligger midt ute i skogen. Vasastarten.

Hele Dalarna er oppe før soloppgang disse fem dagene i året. Alt som kan krype og gå av to og firbeinte er på dugnad. Det kokes suppe, dirigeres biler og merkes løyper. Uansett om det er februar og 25 mørkeblå eller august og duskregn. Alle som en er de stolte som haner. De bærer den oransje refleksvesten som sier at de jobber frivillig for Vasan med en imponerende stolthet. Alle smiler de fra øre til øre.

På startflata ligger over titusen sykler som perfekte brikker på et gedigent sjakkbrett. Men her er det sykler av alle varianter. Alt fra deilige Trek Procaliber 9.9 sykler til hybrider med ringeklokke og kanskje også matpakkekurv på styret. En Bestemor sto visst i bakerste rekke med blomsterkurv på styret og barnebarna på pen rekke bak. Alle skulle de til Mora. I Sverige trenger man ikke frese rundt på karbon og XTR for å sykle ritt. Ikke trenger man å klare noe merke heller. Her er opplevelse og turen i fokus for mange. Drømmen er ikke å gå inn i sekundstridtransen. Drømmen er å manøvrere sykkelen over skogsmyrene. Få en kopp saft og en bolle på Mongsbodarna. Bli heiet i mål i Moraparken. Få seg en kald øl etter målgang. Nyte dagen. De som har stått opp først. Eventuelt ikke lagt seg har fått lagt sykkelen sin i første rekke i sin pulje. Man trenger visst ikke sove eller prøve sykkelen på oppvarminga før rittet om man bare står i første rekke i pulje 9? Heldigvis er brødrene Fisk seedet blant de 20 beste. Da blir vi blir ropt opp av speaker og får stå foran alle som har ofret nattesøvnen..

Speaker roper "GÅ" og 16 000 syklister setter i vei de 94 kilometerne mot Mora. Jeg ruller ut sammen med det beste startfeltet jeg noen gang har møtt i et sykkelritt i Norden. Arrangørene har hvert år gjort forbedringer på løypa og nå er det bare en drøy kilometer på asfalt. Resten går på kjerrevei, skiløype og grusvei. Rittet blir som forventet. Nervene er i høyspenn på grusveien den første mila. Alt, alt, alt for høy tenning hos noen. Alt for mange vil sitte alt for langt frem i feltet. Alt for mange overvurderer egne ferdigheter på to hjul. Alt for mange sykler på løsgrusen i veigrøfta. Alt for mange velter. Alt for mange blir med ned i grusen. Alt for mange ganger blir jeg hindret. Jeg er både alt for feig og alt for redd i slike felt. Kommer derfor alt for langt bak i feltet men er like hel i det vi dundrer inn på første skiløype. Deretter er rittet en vill kamp for å henge med tetgruppa som for hver kilometer blir mindre og mindre. Jeg sitter på stålet lenge. Har planlagt et optimalt langeopplegg med gjengen som er med. Kun et problem. Det går alt, alt for fort. Har aldri pust eller ork til å drikke. Barene i baklomma kan jeg bare glemme å få i meg. Ved inngangen til den kritiske bakken ved Oxberg sprekker feltet. De fem sterkeste får en alt for stor luke. Disse ser vi aldri mer til. Faen, ingen mirakler og Vasakrans i 2016 heller. Jeg blir sittende i pulje to. Lillebror ser jeg heller ikke mer til. Han er selvsagt enda lengre bak i rekkene. Oxbergbakken er hans verste fiende. Hvert jævla år. Kjemper mot kramper de siste milene. Er med i kampen om å bli beste norske. I alle fall i teorien. I praksis er jeg nok ikke det. Mehl/Haraldseth mot Fiskvik på oppløpet i Mora er som Carew mot Zlatan i triksing. Man trenger ikke kunne mye om fotball for å skjønne at det er feige lag. Tradisjon tro blir oppløpet i Mora en fiasko. Ruller inn tredje sist i pulja og blir 17. Nok en hederlig prestasjon. En morsom opplevelse. Jeg satt med teten og hadde en følelse av å beherske dette med sykling. Jeg kunne avansere. Henge med der andre datt av. Avansere der andre sprakk. Men selvsagt stoppet det med dette. Fikk krampelåsning bak låret i det jeg sto av sykkelen. To damer hjalp meg ned i sittende positur. Definitivt ikke mer å hente.

Vinneren blir behandlet bra i Sverige...

Etter målgang blir vi møta av søte damer som vifter med medaljer og forfriskninger. Sola skinner som alltid i Mora denne lørdagen i August. Tror det er karma. De tusener av smilene dugnadsfolkene har nok en slags pakt med de høyere makter. Du kan sykle til Moraparken. Der venter sekker og bager. Ikke kastet i haug som en tilfeldig sekk med råttent gress. Men pent stablet etter nummer. I dusjen er det varmt vann til alle. Man kan til og med kjøpe massasje fra noen damer som står der og kan beskue sikkert 14 0000 nakne veltrente herrekropper i løpet av dagen. At alt utstyret er flatklemt etter 94 km hump og dump tar de med et smil. Etter dusjen har selvsagt arrangøren ordnet med sykkelvask- og park til alle. Så er det rett til Morahallen for gratis mat til alle deltakere. Her er det ikke noe kjøpepress og messehelvete. Det siste man ønsker seg etter noen brutale timer på sykkelen er sannsynligvis å bli presset sammen som sild i en alt for full og varm tønne. Uten så mye som en trekrakk innen oppnåelig rekkevidde hvor man kan hvile beina eller strekke ut krampa. Her kan man sette seg godt til rette ute i sola. Du får til og med en folköl servert til maten. Det har du ærlig fortjent etter alt slitet. En boks koster sikkert 10 kroner. Det merkes ikke på startkontingenten, men du verden den huskes der den står der kald og fristende. Den er bare en av alle faktorene som gjør at 16 0000 syklister forlater Mora med et smil om munnen. Ikke nødvendigvis fordi de har syklet fort. Ikke fordi de har satt rekord, vunnet pokaler eller slått naboen. Men fordi de kan se tilbake på en trivelig dag. En fin tur. En god opplevelse. Det er disse turene man ser tilbake på og smiler. Det er derfor man kommer tilbake året etter også.

Takk for oss

Anders