Glacier 360, for et eventyr!

Vi har gjort mye rart i vår sykkelkarriere Storefisk og jeg. Vunnet, tapt, elsket og hatet. Utallige opplevelser og historier vi tar med oss helt inn til siste langestasjon. Den siste uken føyer seg definitivt inn i den rekken. Etappetitt i moderfolkets natur.

Sosiale medier er roten til alt og ingenting i våre dager. Slår du opp ereksjonssvikt eller andre problemstillinger på nettet, dukker det opp bilder av potensmiddel og andre vidunderkurer uansett hva du foretar deg på nett de neste dagene. Når jeg står opp om morran gir mobilen beskjed om at paraplyen må ut av skuffa, det regner på Bjerke i dag. Jeg må også legge inn 5 min ekstra til jobb, det er veiarbeid i sinsenkrysset. Noen sitter å overvåker alt hva vi gjør. Skumle saker for en ung nord-østerdøl i den store verden. Men så har det sine fordeler. Da sesongplanen ble lagt i vår rullet det opp noe på skjermen som vakte interesse. Bilder av glade terrengsyklister i guds deilige natur, med en undertekst vi ikke forsto en døyt av. Google translate kunne gi oss svaret på hva dette var. 3 dagers konkurrering blandt vulkaner, isbreer og vannsøyler som spruter av seg selv. Dette kunne være noe for oss tenkte vi. Og noen dager senere var Team Trek Mesterhus 1 og 2 påmeldt tidenes første utgave av Glacier 360 på Island.

Og for et eventyr det ble. Håpefulle og uvitende om hva som ventet satte vi nesa mot Gardemoen
i starten av forrige uke. Man lærer mens man lever sies det. Vi dret skikkelig på draget tidligere i vår. Da gjengen skulle hjem fra Nordsjørittet sto vi igjen på Sola flyplass, med buksa nede mens flyet fløy til Oslo. Klok av skade, og sikkerhetsmargin lagt inn. Morraskaffe på litersvis kunne nytes til det fulle. Denne gangen gikk det nesten helt smertefritt. En bonusrunde som grevlinger for å finne igjen boardingkortet til Andersen i søpla så var vi klar. Alle mann alle.

Vel fremme i Reykjavik får vi utdelt en diger rød pose. En megakondom. Her skal alt av remedier til 3 dagers ritt- og teltliv pakkes. Etter massiv stapping og trøkking trasker vi mot bussen som skal transportere oss til første stoppested. Føler meg som askeladden som rømmer hjemmefra med kjempekondomen på ryggen. Prøvd å rømme hjemmefra en gang før, da på trehjulssykkel uten så mye som en smule på ryggen. Kom til postkassa før fattern tok med med etter øra hjem. Dette kunne jo bare gå en vei.

Første natt tilbringes inne på hostel, før resten av dagene skal tilbringes i telt. En god natts søvn så er teamets to lag klare til dyst. Jeg og Martin utgjorde Trek Mesterhus 2, mens Anders og Knut Erik utgjorde Trek Mesterhus 1. Selv ikke 2 timer i fly og noen timer med buss gjør at vi unngår å treffe to kjente tryner på start. Team Hard-Rocx med Saw og Engelsgjerd....


Startskuddet går, og noen og tretti håpefulle lag ruller i tur og orden under red-bull banneren. Det går ikke mange minuttene før Engelsgjerd tramper til i første bakke, og feltet eksploderer i fillebiter. Topplokket er i konkurransemodus og jeg henger meg på. Skal sykle 300 km fordelt på 3 dager. Likevel sitter jeg altså 10 slag under makspuls etter 10 minutter. Martin og mine andre lagkamerater forsvinner som fluer og jeg blir sittende med ulvene i oransjt og blått. At det er parløp er helt glemt, fullstendig overtenning.

Sitter på hjul med gutta fra Hard-Rocx et kvarters tid. Håper at mine tre venner i blått og hvitt kommer tilbake. Det gjør de ikke. Derimot kommer et annet lag vi skulle bli bedre kjent med rullende. Lag 10 består nemlig av den nasjonale mesteren i henholdsvis Island og Luxembourg. Skimter bak meg at tre kjente skikkelser har blitt til to. Får samlet tankene og slipper meg ned. Martin har en småtung dag på jobben og har mista hjulet til gutta. Vi samler oss å legger ivei innover vidda med fornuften tilbake mellom øra. Herfra holder vi det gående innover den grove lavasteinen. Skimter i det fjerne at våre to teamkollegaer tar igjen Island/Luxembourg. Vi gjør en brukbar figur til vi passerer 50 km. Så trygg er jeg på deg Martin og her fyres det løs. Ingen skal spares. At du sprakk som en ballong herfra og inn er vel ikke til å stikke under en stol. Fire minutter etter tet, ble til 15 på de siste fire milene. Deilig nyheter venter likevel ved målgang. Anders og Knut Erik har kjørt inn et Hard Rocx lag som også snuste på kjelleren allerede første dag. Dødt løp i tet..

Et bad, en real runde grillmat, mengder med redbull og noen donuts senere er det bare å hoppe i posen. Ny dag er bare noen nattetimer unna. Andersen er en fjellvandt mann. Før Ole Lukkøye bekrefter sin posisjon drar han opp en minijack så vi får litt lett musikalsk hygge på tampen.
Obligatorisk "love me like you do" på repeat før nattatid i teltet til lag 12. Dagens vonde bein er glemt. Det er feelgod og gladfølelsen av å ikke være noe annet sted i hele verden som gjelder. I den friskeste fjelluften jeg har innhalert sovner gutta med et smil om munnen.

Dag to, monsteretappen. 111km og de lokale gutta sprer rykter om en brutal, men eventyrlig dag på sykkelen. De har sine ord i behold. Hard-Rocx kjører samme stil som dag 1. Luring, støting og minimal hygge fra første tråkk. Etter litt pesing innover vidda finner jeg og Andersen riktig fart på egen hånd. Dagen er lang, med gårdagen i minne taler fornuften høyest.

Kilometerne ruller. Jeg får følelsen at vi stadig kommer oss tilbake i kampen mot de tre første. Terrenget blir stadig grøvre. Flyten vår stadig bedre. Vi tar igjen Island/Luxembourg og får til en god rulle sammen med dem. Etter 70 passerte kilometer, med søkkbløte labber etter x antall elvepasseringer begynner terrenget å helle andre veien.

Og her er du god Andersen. Flyr avgårde nedover steinura. på våre deilige fulldempere fra Trek. Ser hvordan Andersen nyter å forsere ulendt terrenget. Kjenner til hans følelse når beina aldri vil i jobbeterrenget. Den er bedriten. Deilig for han å få et parti hvor hans kvaliteter kommer til sin rett. Unner deg det der jeg jobber for å holde bakhjulet. I det fjerne foran oss får vi øye på våre to lagkompiser. Tror et øyeblikk vi tar dem igjen. Så flater terrenget ut og Island/Luxembourg er tilbake på halen vår istedenfor. De ruller egentlig rett forbi mens vi blir sittende igjen med skjegget i postkassa. Dumme nordmenn som blir for hissig på grøten tenker de.

De tar igjen Anders og Knut lengre fremme mens vi blir sittende å jage bak. 20 km før mål kommer vi ut på grusvei. Tankene forbereder legeme på 20 lette km inn til mål. Så var det værgudene da... Orkan imot på tundraen og hver eneste meter spiser en formue av allerede tomme glykogenlagere. En vanligvis snakkesalig engerdøl blir som skybert på bakhjulet. Vi jobber oss inn til mål etter beste evne. Sikker på at vi har tapt en evighet til de andre. Det synet som venter oss i mål er seks likbleke tryner. Her er det fler som har blødd for å komme seg til mål. Vi har ikke tapt avskrekkende mye.

Monsteretappen har tatt oss tvers over fjellet. Kjempekondomene våre med alle klæra i har ikke rukket rundt enda. Til tross for varmetelt og rikelig med alskens forsyninger synker kroppstemperaturen som en pudding i fritt fall. Etter et kvarters klamring til terrassevarmeren med pledd rundt beina får vi et attraktivt innspill fra en av arrangørene. " Hey guys, why don`t you go to the hot pool up there". Hot pools på vidda på Island betyr varmekilde med 40-50 grader. En kjernereaksjon finner sted inne i teltet, og vi sprader opp i en fart. Å hoppe ut i den pytten er som å komme til himmelen. Vi blir gjenfødt. Ruset der vi flyter rundt i det fiseluktende vannet mens varmen bobler gjennom kropp og sinn.

Siste rittdag! Tredje etappe består av 10 km kuppert terreng før milevis med flytsti ligger å venter. Jeg prøver å legge ann en habil marsfart fra start for å holde troppene samlet. Hard-Rocx gutta roer hormonene litt sammnliknet med dagene før. Sånn sett lykkes jeg med det, og i inngangen til stien gir jeg kong Engerdal et klapp på skuldra. Vi kommer først inn på stien å tråkker gasspedalen gjennom gulvet slik som Reodor i Flåklypa. Det sprekker opp bak oss, endelig i tet! Vi druser på. Først over stokk og stein. Deretter ut i en endeløs flytsti. Nå smiler livet. Vi svever på en rosa sky.

Tilbake på jorda, og noen mil senere ruller først Hard-Rocx, så etterhvert gutta våre på team 1 inn på hjul. Hard-Rocx leder med noen minutter i sammendraget å parkerer bussen midt i rulla. Anders derimot maler på i jevn steam. De har los på 2.plassen i sammendraget da Island/Luxembourg sitter igjen i steinura. Martin imponerer meg stort gjennom dag 3. Vet hvor jævli han har det i de siste bakkene. Vi karrer oss akkuratt med over siste toppen. Her venter selvfølgelig sidevind inn til mål. Da våkner Thomas og Greg fra de døde og trek mesterhus sprekker opp. Vi fire holder samla inn til mål. Et lite stykke bak. Ved målgang venter samme perverse oppvartning som tidligere. Nygrilla hamburgere, cola, fint vær og en utsikt som bare må oppleves. Fire slitne karer fra Trek Mesterhus sier seg greit fornøyd med 2. og 4.plass i sammendraget. Vi tapte mot bedre motstand. Så lenge man gjør sitt beste er det ingen som kan forlange noe mer sier muttern.

Det er noe med moderfolket. De har jammen en viljestyrke og en guts man bare kan beundre. Senest i sist fotball-EM hvor de fikk stjernene fra fotballøya i sør til å se ut som 2.klasses saftblandere. Går vi fire år tilbake dro håndballgutta hjem fra London med sølvet planta i bukselomma. Jaggu måtte det ikke en islending til bak roret for at de danske håndballherrene skulle få sitt første OL-gull i Rio også. Denne gutsen gjenspeiler hele min opplevelse av fem dager på Island. Her fløy folk som piska skinn for at gjestene skulle bli fornøyde. Og det ble vi. Terningkast 6. Vi reiste hjem med smil om munnen. Alle som en. Takknemlig for at vi fikk lov til å være med. Og ja, vi kommer gjerne tilbake.

Nå har jeg akkurat ridd av meg noen dager med slim og snør. Birken neste. VM i spisse albuer og lungespreng. Den nerven og prestisjen Birken innehar vil ihvertfall alltid være der. Vinner du her er du konge i miljøet over natta. Det blir nok vanskelig, men man får gjøre sitt beste.

Eirik