Livsnytere og syklister..
Så om jeg tenker meg litt om. Ser tilbake på denne Vasahelga. Hvorfor er denne opplevelsen så god? Hvorfor gidder jeg å komme tilbake hvert jævla år. Langt å reise er det, dyrt er det også. Den norske krona er jo mindre verdt enn en pose sand i Sahara om dagen. Noen billig harryhandel er definitivt ikke noe slagkraftig argument for en sverigetur. Det har vel aldri vært min favoritthobby uansett.. I tillegg må man stå opp midt på natta for å rekke starten. Her blir man så sittende med hjerte langt oppe i svelget. Så langt opp man risikerer å kvele seg selv om man velter i kaoset de første kilometerne. For så å sykle så hardt at risikoen for hjertestans sannsynligvis øker med 700 prosent. Før man avslutter det hele med å bli pisset på i spurten. Og det i hovedgaten i Mora. Foran sikkert tusen Svensker. Halvparten av disse får sannsynligvis en liten ereksjon av å se sine egne tråkke nordmennene langt ned i søla og sende dem hjem med selvtillit på nivå med en fredsmegler i Syrias hovedgate.
Mens Norske sykkelritt opplever sterkt dalende deltakerantall er CykelVasan utsolgt i løpet av minutter nesten et år før startskuddet smeller. 16 000 sykler hovedrittet CykelVasan, ytterligere 8000 er med på andre arrangementer i løpet av helga. Og prismessig ligger det over alle Norske ritt det er naturlig å sammenlikne med. Hvorfor er det slik?
Jeg og Eirik var invitert til å delta i Vasasprint dagen før dagen. Som de to eneste norske deltakerne skulle vi fighte mot de 20 beste sprinterne og rundbanesyklistene i Sverige. Dermed dro vi til Sverige dagen før dagen før dagen for å lade opp. Arrangøren hadde fikset overnatting til oss hele helga. I tillegg hadde vi fikset overnatting til koner, kjærester, barn og foreldre. En real familiehelg altså. Vi ble tatt i mot og fikk en rolig natt og dag i Dalarna før vi skulle ut i ilden i Vasasprinten. På formiddagen var det både barneritt, lekeland og badeland så både store og små fikk dekket sine behov. Alle mosjonister kunne til og med bruke dagen til å prøve seg i sprintløypa. Vinneren stakk av med et Wild card til selve sprinten mot oss i eliten. Selvfølgelig er dette underholdning for noen og enhver. Vi har aldri syklet en slik sprint Jr og jeg. I konkurranse mot Sveriges beste klarte vi oss rett så bra syntes vi selv. Merkelig egentlig siden vi begge ble begge slått ut i semifinalen. Og om du lurer, man startet rittet i semifinalen. Men vi ga en del av dem kamp og var langt fra sist i våre heat. Vi satt med en idiotisk følelse av at om vi blir invitert neste år, da skal vi faen meg vise dem...
 |
| Vasasprint |
Underveis i sprinten regnet det. Derfor hadde arrangøren vartet opp med et telt midt på stadion der vi kunne legge fra oss klær og glede oss over litt forfriskninger. Selvfølgelig ble det en utfordring å la forfriskningene stå til etter rittet. Men i det sekundet vi var ute av semifinalen var det bare å fylle opp igjen energilagrene med potetgull, nøtter, boller, deilig iskald cola og kokvarm nytraktet kaffe. Deretter bar det rett på hedersgjestmiddag. Arrangøren hadde invitert alle Vasasprintdeltakere på middag som oppladning til lørdagens hovedritt. Denne ble servert under rammer vi Østerdøler vet å verdsette. I en stor lavo ute i skogen med grill og bålvarme. Deilig mat og drikke fra en særdeles delikat grillbuffet. Både jeg og Eirik ble opplært til å spise hjemme før vi dro bort. Porsjonen på våre tretallerkner er mer en god nok forklaring på nettopp dette. Ikke rart vår kjære mor var bekymret for at vi skulle tømme pølsekjelen på barnebursdagene i Tynsetbygda. Et hyggelig måltid ble avsluttet med at en 10 liters kanne nykokt bålkaffe ble satt på bordet. Mer skal ikke til før Fiskviks oppnår lykkerus.
Lørdag morgen ruller vi ned i Berga by. Som eliteutøvere slipper vi forbi de smilende trafikkvaktene og kan kjøre bilen med servicefolk frem til start. Enhver Vasadeltaker får frysninger langt ned i rumpesprekken bare man hører stedet Berga By blir nevnt. Et helt sted bygd opp rundt en gresslette. Stedet ligger øde og forlatt 360 dager i året. De siste fem er det en eim og en tåke av svette, adrenalin og spenning som legger seg i lufta. Dette er ikke noe vanlig jorde eller parkeringsplass hvor man tilfeldigvis av praktiske hensyn har plassert starten på Verdens største skirenn og sykkelritt. Det er et kulturminne som ligger midt ute i skogen. Vasastarten.
Hele Dalarna er oppe før soloppgang disse fem dagene i året. Alt som kan krype og gå av to og firbeinte er på dugnad. Det kokes suppe, dirigeres biler og merkes løyper. Uansett om det er februar og 25 mørkeblå eller august og duskregn. Alle som en er de stolte som haner. De bærer den oransje refleksvesten som sier at de jobber frivillig for Vasan med en imponerende stolthet. Alle smiler de fra øre til øre.
På startflata ligger over titusen sykler som perfekte brikker på et gedigent sjakkbrett. Men her er det sykler av alle varianter. Alt fra deilige Trek Procaliber 9.9 sykler til hybrider med ringeklokke og kanskje også matpakkekurv på styret. En Bestemor sto visst i bakerste rekke med blomsterkurv på styret og barnebarna på pen rekke bak. Alle skulle de til Mora. I Sverige trenger man ikke frese rundt på karbon og XTR for å sykle ritt. Ikke trenger man å klare noe merke heller. Her er opplevelse og turen i fokus for mange. Drømmen er ikke å gå inn i sekundstridtransen. Drømmen er å manøvrere sykkelen over skogsmyrene. Få en kopp saft og en bolle på Mongsbodarna. Bli heiet i mål i Moraparken. Få seg en kald øl etter målgang. Nyte dagen. De som har stått opp først. Eventuelt ikke lagt seg har fått lagt sykkelen sin i første rekke i sin pulje. Man trenger visst ikke sove eller prøve sykkelen på oppvarminga før rittet om man bare står i første rekke i pulje 9? Heldigvis er brødrene Fisk seedet blant de 20 beste. Da blir vi blir ropt opp av speaker og får stå foran alle som har ofret nattesøvnen..
Speaker roper "GÅ" og 16 000 syklister setter i vei de 94 kilometerne mot Mora. Jeg ruller ut sammen med det beste startfeltet jeg noen gang har møtt i et sykkelritt i Norden. Arrangørene har hvert år gjort forbedringer på løypa og nå er det bare en drøy kilometer på asfalt. Resten går på kjerrevei, skiløype og grusvei. Rittet blir som forventet. Nervene er i høyspenn på grusveien den første mila. Alt, alt, alt for høy tenning hos noen. Alt for mange vil sitte alt for langt frem i feltet. Alt for mange overvurderer egne ferdigheter på to hjul. Alt for mange sykler på løsgrusen i veigrøfta. Alt for mange velter. Alt for mange blir med ned i grusen. Alt for mange ganger blir jeg hindret. Jeg er både alt for feig og alt for redd i slike felt. Kommer derfor alt for langt bak i feltet men er like hel i det vi dundrer inn på første skiløype. Deretter er rittet en vill kamp for å henge med tetgruppa som for hver kilometer blir mindre og mindre. Jeg sitter på stålet lenge. Har planlagt et optimalt langeopplegg med gjengen som er med. Kun et problem. Det går alt, alt for fort. Har aldri pust eller ork til å drikke. Barene i baklomma kan jeg bare glemme å få i meg. Ved inngangen til den kritiske bakken ved Oxberg sprekker feltet. De fem sterkeste får en alt for stor luke. Disse ser vi aldri mer til. Faen, ingen mirakler og Vasakrans i 2016 heller. Jeg blir sittende i pulje to. Lillebror ser jeg heller ikke mer til. Han er selvsagt enda lengre bak i rekkene. Oxbergbakken er hans verste fiende. Hvert jævla år. Kjemper mot kramper de siste milene. Er med i kampen om å bli beste norske. I alle fall i teorien. I praksis er jeg nok ikke det. Mehl/Haraldseth mot Fiskvik på oppløpet i Mora er som Carew mot Zlatan i triksing. Man trenger ikke kunne mye om fotball for å skjønne at det er feige lag. Tradisjon tro blir oppløpet i Mora en fiasko. Ruller inn tredje sist i pulja og blir 17. Nok en hederlig prestasjon. En morsom opplevelse. Jeg satt med teten og hadde en følelse av å beherske dette med sykling. Jeg kunne avansere. Henge med der andre datt av. Avansere der andre sprakk. Men selvsagt stoppet det med dette. Fikk krampelåsning bak låret i det jeg sto av sykkelen. To damer hjalp meg ned i sittende positur. Definitivt ikke mer å hente.
 |
| Vinneren blir behandlet bra i Sverige... |
Etter målgang blir vi møta av søte damer som vifter med medaljer og forfriskninger. Sola skinner som alltid i Mora denne lørdagen i August. Tror det er karma. De tusener av smilene dugnadsfolkene har nok en slags pakt med de høyere makter. Du kan sykle til Moraparken. Der venter sekker og bager. Ikke kastet i haug som en tilfeldig sekk med råttent gress. Men pent stablet etter nummer. I dusjen er det varmt vann til alle. Man kan til og med kjøpe massasje fra noen damer som står der og kan beskue sikkert 14 0000 nakne veltrente herrekropper i løpet av dagen. At alt utstyret er flatklemt etter 94 km hump og dump tar de med et smil. Etter dusjen har selvsagt arrangøren ordnet med sykkelvask- og park til alle. Så er det rett til Morahallen for gratis mat til alle deltakere. Her er det ikke noe kjøpepress og messehelvete. Det siste man ønsker seg etter noen brutale timer på sykkelen er sannsynligvis å bli presset sammen som sild i en alt for full og varm tønne. Uten så mye som en trekrakk innen oppnåelig rekkevidde hvor man kan hvile beina eller strekke ut krampa. Her kan man sette seg godt til rette ute i sola. Du får til og med en folköl servert til maten. Det har du ærlig fortjent etter alt slitet. En boks koster sikkert 10 kroner. Det merkes ikke på startkontingenten, men du verden den huskes der den står der kald og fristende. Den er bare en av alle faktorene som gjør at 16 0000 syklister forlater Mora med et smil om munnen. Ikke nødvendigvis fordi de har syklet fort. Ikke fordi de har satt rekord, vunnet pokaler eller slått naboen. Men fordi de kan se tilbake på en trivelig dag. En fin tur. En god opplevelse. Det er disse turene man ser tilbake på og smiler. Det er derfor man kommer tilbake året etter også.
Takk for oss
Anders
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar