"Junior Fisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten". "Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede." Det er dag 9. etter jeg kom i mål på Andalucia Bike Race. Det er dag 5. uten vannrett avføring, trang hjelm og defekt kroppstermostat. Med all risting og total utmattelse skal jeg være glad om en benner melder seg innen neste skuddår. Jeg og resten av teamets "eliteavdeling" har syklet 6 dagers etapperitt i Spaniakkenes rike. Mot tidligere Tour de France vinnere, olympiske medaljører og en håndfull verdensmestere. My dear brother from another mother har gått den nette sum av 40 blanke km på ski. 40 km vi har gått 40 000 ganger på trening. En nordmann har utøvet sin nasjonalidrett i sine kjente omgivelser. Dette er omtalt som teamets "sliteravdeling". Det får stå på hans regning. Mens vi reiste til Spania satt han parkert på hytta hjemme i Østerdalen og grillet marshmallows på peisen og ladet opp til Holmenkollmarsj. Livet består av noen valg spør du meg....
Når denne gjengen skal ut i den store verden har det lett for å oppstå ymse hendelser. Erfaringe med flyturer en blandende. Det er litt logistikk som skal klaffe. Håpet kanskje at Amdahl, som rytterstallens nyeste signering kunne skape orden i rekkene. Med meg selv, Dr.B og Nesteby som reisefølge er oppgaven krevende, men slett ikke umulig. Det fløt bra lenge denne gangen, helt til syklene skulle sendes avgårde. Overvekt på koffertene selvfølgelig og sirkuset er i gang. Stokket forgjeves verktøy, sko, barer og buksekrem frem og tilbake for å unngå gebyr. Umulig, 80 kg kan ikke deles i tre hauger på 25 kg. SAS må da bare få sine velfortjente kroner ekstra for å frakte alt utstyret trygt nedover.
I pakkingen forsvinner boardingkortet mitt. Er det sendt i sykkelbagasjen? Har det blitt med de lokale heltene Thoresen på Tottenham-kamp i London? Kan ikke utelukkes da de troppet opp nøttebrune og smørblide en etter en i samme kø som oss. Fikk uansett utlevert nytt boardingkort og reisen kunne fortsette. Kommer meg til boarding, "Stopp der du, Eirik Fiskvik, du har allerede gått ombord" Av naturlige årsaker kommer vi til enighet om at det har jeg ikke. På mitt nye boardingkort er jeg henvist til sete 32D. Tramper som sistemann inn midtgangen på flyet. Konstaterer at på plas 32D sitter det en en langhåra trønder. Amdahl.... Med mitt gamle boardingkort i hånda. Med Eirik Fiskvik på. Hans eget kan han ikke gjøre rede for. Ikke til å tro. Mannen som skulle skape ro og roden i rekkene. Har vi kjøpt katta i sekken? Tidlig å konkludere. Uhell kan skje den beste har jeg erfart :)
En jet-strøm nedover Europa senere så er alle vonde minner om boardingkort glemt. Alle mann alle trekker sin bagasje av båndet i tur og orden. Men hvor i himmelens navn er min!? Henvender meg til nærmeste spaniakk. Får utlevert en pakkseddel. På seddelen står det Oslo. Ikke til å missforstå dette. Ekstra penger fikk dere, men å sende all bagasjen var ikke så fordømt nøye. Takk for en elendig start på en ellevill uke.
Et par dager og en bagasje levert på døra senere var man klare for ritt. Skjelving i buksa og brusing i bringa. Årets første tråkk med startnummer på styret. Kort- kort, opp mot 20 grader og fullkommen nytelse. Noe annet enn fullstendig overtenning ville vært bekymringsverdig. Slapp den bekymringen, overtenning ble det. Første dag bød på prolog med intervallstart og bånn øs fra start. Kom meg gjennom på en ok måte. Noen og 80. plass En levbar start, men ikke noe mer enn det.
Mye føles likt på dag 2. Det går på 90 %, men å tråkke gassen gjennom gulvet som Reodor er ikke gjennomførbart. Føler heller at jeg må holde potta oppe slik som Ludvig. Det er komplett galemathias i starten. Vi sykler paddeflatt langs en kanal første 20 km. Den som er for dårlig til å blenge her havner i kanalen. Kampen for tilværelsen. Enkelt og greit. Og til opplysning var det ikke vann i kanalen, bare betongen. Söta bror representert ved Michael Olsson sitter plutselig å jokker med en krankarm midt i klynga. Den andre henger fast i skoen som han holder over bakken Ser mildt sagt ustabilt ut. Han kommer heldigvis av veien på riktig side. For min egen del går det halvseigt. Blir ikke bedre når jeg kjører ut og bunker kneet i et trekratt. Sliter meg opp og nyter tilværelsen ned til det gjenstår 20 km. Da løsner det og jeg får en fin avslutning på dagen. Håpet tennes om dette var vendepunktet.
Det var det, og tredje dag så jeg lyset. Kjenner det allerede ut fra start at ting er annerledes. Hvis kroppen er en sitron er det nå plutselig deilig å skvise saften ut av sitronen. Det er kalasforskjell på vondt-vondt og godt-vondt. I dag er det godt-vondt å presse seg. Dagene i forveien motsatt. Diggbar følelse. Flyr opp bakkene, forserer alt og alle føler jeg, tror jeg er ustoppelig, men et jubelbrøl haler innpå bakfra bakfra. og det er massivt. Joaquim Rodriguez kommer seilende opp på siden av meg. Da blir sinnsforvirringen komplett hos en norweger i Spanikkland. Mannen i tv-ruta på Tour de France gjennom en årrekke. En av de hvasseste klatrerne sitter nå og klatrer ved siden av meg. Sprøtt. Tenker han det samme tro? Neppe.Tar bakhjulet. Blunker sikkert en gang ekstra han også når en viking fra Norge skal henge seg på. For en overtroisk type. Høydeprofilen snur seg ganske straks.Jeg er bønnhørt. Her er det plutselig min favør da han er usikker i terrenget. Slik følger vi hverandre gjennom 80 km. Han drar fra oppover med sine 57 kg, mens jeg forserer der det er teknisk.
Havner bak han i en bratt utforkjøring midt i etappen. Han durer rett ned en steinete skrent, med det han sikkert ser på som en hvalbiff på hjul. Skimter i øyekroken en pil til venstre. Fanden å. Rekker ikke gjøre noe med det. Her går det rett frem, håper det er riktig selv om jeg innerst inne vet det er feil. Ser raskt ryttere passere gjennom krattet til venstre for oss. Varsler Rodriguez om at han har drete på draget. Simulerer at jeg skal rydde vei gjennom jungelen til vi er inne på stien igjen. At han kan få følge i mine spor om han vil. Fy flate så tett det er. Må svømme bryst for å komme meg gjennom bushen. Er en halvmeter unna riktig sti før det blir bråstopp, sykkelen hekter i en bregne, og snaut 2 meter med norsk trøbbel flater ut i stien. Spaniakkene som kommer må bråstoppe, det liker de selvsagt dårlig. "Norwega" "Fiskvik" "puneta". Har googla det siste der. Betydde akkurat det jeg trodde. Så ser de hvem idioten fra Norge har med seg ut fra krattet. Da får pipa en annen lyd ja. "Venga Venga" "Purito" "Fiskvik" Dette er en stor mann for Spaniakkene. Ingen tvil om det. De er i ekstase.
Vi blir spyttet ut fra siste sti noen få km før mål. Har en liten luke til min nye bestekompis i rødt. Tråkker selvsagt for livet den siste biten til mål. Rødsprengt tomat til tusen når jeg gisper etter luft over målstreken. En forferdelig vurdering i et etapperitt. Tjene 30 sekunder på å ta siste trinn ned til kjelleren på slutten. Samma det vel. Man lar ikke sjansen til å slå Joaquim Rodriguez i et sykkelritt gå fra seg. Fornøyd med egen vurderingsevne der.
Dagen etter får jeg betalt med renter for kjøret på tredje etappe. Betalt i form av daukjøtt. At det er tosifret antall trillebakker i løpet av første timen gjør ikke ting noe særlig bedre. Kommer ok gjennom tross alt. En etappe med noe mindre terreng enn de forrige. Tar av meg hatten for arrangøren av dette rittet. En fantastisk evne til å variere de ulike etappene. Noe som er nøkkelen i et etapperitt slik jeg ser det. Aldri kjedelig i det hele tatt. Amdahl kommer inn litt senere og melder at han ikke skal sykle en meter til i løpet av oppholdet. Ikke alene om å merke kjøret der altså. Får selvsagt overtalt han til å fortsette over en blekksprut til middag.
Kommer til hektene igjen på dag 5. Havner i en gruppe hvor samarbeidet fungerer bra. Og det er ikke hverdagskost i Spania. Der er terrengsykling definitivt en individuell idrett. Samarbeid underveis er ikke å foretrekke i deres hode. Kjør for livet der man ikke er tjent med å snylte, og kjør søndagstur der de andre kan henge på. Får 105 km av 105 mulige sammen med Christian. Det hjelper! Tror vi begge er en mental pusher for den andre. Nesten tilbake til tilværelsen som makkere i 2015. I løpet av 105 km etter så mange dager blir det noen nedturer, da er det greit med en norsk sparringspartner underveis. Du er herved tilgitt for boardingkortet.
Dag 6 er legemet fundamentalt kaputt. Må tvinge ned en crossiant med sjokolade etter frokosten for å fylle opp lagrene. Uvandt kost for en matglad gutt. Får på en underlig måte dratt igjennom siste 50 kilometerne på akseptabelt vis. Får frysninger og kroppssmerter i det sekundet jeg kommer i mål. Tanken er bunnskrapt. Er fornøyd med gjennomføringen og blir beste nordmann med en 57.plass i eliteklassen.
Spørs om ikke romkameraten min fra de første dagene skulle blitt en hard nøtt om han hadde kommet til mål. Thomas Engelsgjerd klinte like godt til med en 19.plass på dag to. Drøy prestasjon. Så endte dessverre Andalucia Bike race i et tre for han på dag tre. Han fikk i det minste med seg en god dose nye tinder-matcher hjem til Norge. Tor Halvor måtte også heise det hvite flagget på dag 3 etter et fall på dag to. Synd, for han virket til å være i godt slag som vanlig. Tror ikke det ble noen nye tinder-matcher på han, men han reiste ihvertfall hjem med et smil om munnen.
Uhell er dessverre en del av gamet i etapperitt. Alt har fungert brillefint for min del. Har kjørt hardtail slik som resten av følget. 2017-versjonen av Trek procaliber 9.8. Største pluss fra i fjor er uten tvil Bontrager Kovee hjulene i mine øyne. Lette og stive karbonhjul er gull verdt for en større rytter som meg. De nye XR1 dekkene til bontrager er helt prima. Fra i år tilgjengelig i 2.2" i tillegg til 2.0" fra i fjor. Godt grep og stort nok volum til grove ritt. Tåler åpenbart en trøkk da jeg kjørte 7 røffe dager uten trøbbel. Jeg kommer antageligvis ikke til å bruke noe annet enn det dekket i år. I henholdsvis 2.0" og 2.2"
Det ble en makaløs uke å se tilbake på. Hundrevis av små øyeblikk jeg sitter og mimrer om nå i ettertid. Både på og av sykkelen. En stor og ydmyk takk rettes til Jørgen Amdahl (senior) som var med oss som servicemann. Helt fantastisk type og ha med seg på tur. Alle mann har fått sine flasker til avtalt sted hver eneste dag. Vasking av sykler, innkjøp av lunsj og generelt et jovialt vesen med kunnskaper om det meste. Også en takk til svenskene Jim og Michael for trivelige bekjentskaper og god hjelp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar