Realitetssjokk

Jada, bloggen våkner som en rusten og skrubbsulten brunbjørn fra vinterdvalen. Eldstebror Fisk er som alltid litt for sulten og tung. Kroppen må teipes for at arma skal henge på. Likevel skal han prøve seg på sykkelen også i 2017. Folk flest tenker sikkert at nå må han jaggu meg pakke bort sykkelen snart. Det burde han sikkert gjort også. Men han er både for naiv, vrang og smått tilbakestående for å innse dette selv...

Teipet til krig

JuniorFisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten. Sykler seks dagers etapperitt i kort-kort blant lettkledde solbrune damer og store kløfter. Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede. Om det skyldes opphissende stipartier eller andre faktorer sier ryktene ingenting om. Uansett, teamets sliteravdeling holder seg i fedrelandet. Stiller vekkeklokka på 05.45 lørdag morgen. Innfinner seg i Sørkedalen blant svette mannfolk med alt for trang skidress og alt for mye fluor under skia. 

Sist gang jeg marsjerte gjennom Nordmarka med startnummer på brystet var i 2013. Fire år senere er jeg endelig klarert for en ny utgave av Holmenkollmarsjen. Fire lange år med null og nada rulleskiturer og stakeøkter har gått siden sist. I mellomtiden har resten av langrennssporten tatt kvantesprang. Skiløperne flest ser ut som de kommer rett fra innspilling av Rocky 6, de har kjøpt seg stakeski, lange stakestaver og skirenn har fått stakefrie soner. En naiv og utgått diagonaler har uansett trua. Jeg burde vært både spent og usikker på hva jeg kunne forvente. Og burde i alle fall bytta ut ukens to rulleintervaller på sykkel med staking, men de naive har det godt. Heldigvis var jeg støttekontakt og smører for en utdatert fotballspiller med bananstaver, null peiling på skismurning, personlighetsforstyrrelser og alt for høyt tenningsnivå før start. Derfor hadde jeg uansett ikke tid eller kapasitet til å bekymre meg for egen prestasjon.

Ikke akkurat født med ski på beina

Før startskuddet ventet en alt for lang dasskø. For så å klemme seg inn på en alt for trang Hibasdass. Der alle hadde lagt igjen rester av alt for mye og alt for løs konkurransetarm. Noen ting er altså uforandret i langrennssporten også. Det er nesten så jeg får en liten ereksjon også i Sørkedalen når speaker Ola Bustad opplyser dasskøa om at nesten ingen skal gå på blanke ski i den knallharde løypa. Her er det stilren diagonalgang gjennom vinterskogen som gjelder. Dette er tilbake til langrennsrøttene, et realt skirenn..

Etterlater kasuset jeg har med meg sinnsforvirret og mutters alene med perfekt smurte i Sørkedalen. Han starter ikke før pulje 4. Jeg står langt fremme i pulje 1 og brenner selvsagt alt for mye krutt de første minuttene. På merkelig vis kommer jeg meg ut i fin posisjon. De første 12 kilometerne skal det klatres 400 høydemeter opp til Heggelivann. Skia sitter som titanspiker. Jeg finner en fin rytme i en tetgruppe som blir mindre og mindre mens bakkene blir brattere og brattere. Noen stakere er med et stykke opp i bakken, men må tilslutt strekke våpen. Priser meg lykkelig for at jeg har deilig feste med rode viola under skia. Sistemann som slipper tetgruppa har tydelig litt vel mye feste etterhvert som snøen blir tørrere og tørrere. Plutselig lugger skia hans til og det er med nød og neppe han unngår et mageplask i motbakken. Uttrykket “Jæva Pikkski” runger i Nordmarkas skoger. Voksent.

På toppen er vi bare fem karer igjen i tet. Det beste er at jeg føler meg lett og fin. Ok, kanskje ikke lett, det er nok bare en illusjon, men fin føler jeg meg. Begynner plutselig å fantasere om at jeg fortsatt behersker denne skikunsten. At jeg skal kjempe om både pallplass, premipenger og glitter ved målgang i Holmenkollen. Kanskje avgjøre i Petter stil på Northugflata. Fem kilometer nedoverbakker og fem kilometer staking senere er den fantasien lagt stein død. Armene funker ikke. De fremstår som to bøtter med råtten møkk fra Hibas dassen før start. Prøver å stake likevel. Fy flate... Tror egentlig jeg vet hvordan det skal gjøres. Skia er også grisegode. Men det går for faen ikke fremover. Stakemafian dundrer forbi. Sender noen sjokkerte skråblikk. Lurer på hvilken premieidiot det er som går diagonal på paddeflat mark. Resten av ferden er en kamp og en tragedie. Ryggen er pinnestiv og armene henger til pynt ned langs siden. Bruker tiden på å innfinne meg med iskalde fakta og realitetssjokket. Jeg er ikke lenger noen skiløper. Skisporten har staket fra meg. Må derfor komme meg til mål på vilje og stahet. Det har jeg litt av. Kun et par karer slipper forbi før jeg omsider passerer Frognerseteren og inntar en merkelig variant av hockeystilling mot Kollen.

Karrer meg rundt stadion og staker vel på en måte bort Northugfltata. Petter kunne nok forsert den raskere baklengs på en ski uten staver. Inn i mål etter 48 km til en 12. plass. Drøye 6 minutter bak dagens vinner. Strengt talt ikke katastrofe for en syklist med ski på beina. Er jo tross alt noen tusen skiløpere bak meg på lista også. Konkluderer selv med at formen er godkjent, diagonalgangen står til meget. Stakingen til klokkeklar stryk..

I mål venter Mari, Kristian, smørblide frivillige, pølsefest, kakefest og tipptopp stemning. Og alt dette rekker man lenge før lunjstider for vanlige folk. Holmenkollmarsjen og Skiforeningen leverer fortsatt logistikk og trivsel av høy klasse. Kanskje den høyeste. 23 min etter meg kommer jaggu meg også Jacobsen til mål. Slett ikke helt natta til han å være, tror han må ha hatt feltets beste gli, og feste.

Varm velkomst

To karer som digger pølse

Kristian og jeg tar en runde rundt kapellet. En skjelvende og uvel småbarnspappa konkluderer med at skirenn gir mer smerte jo eldre man blir.

Rett ut på økt to. Beinhardt å være toppidrettsutøver

Dagen derpå er korsryggen stokk stiv, krampa rykker her og der og lungene verker mens noe gult og grønt harkes opp. Tar meg en luftetur på sykkelen. Det blør jo innvendig for en syklist som er svak for skiløping. Søndag. Snø på trærne. Nykjørte trikkeskinner innover marka. Fem kalde grader. Ola og Kari Nordmann har pakka snippsekken. Smurt med blå extra og spent på seg skia. Jeg sitter å kaver på en middelmådig brøytet vintervei med dunderspekte tær. Fy flate.. 

Ser hyggelig ut i skiløypa...

Kroppen er totalvrak dagen derpå. Det tyder vel på at jeg har brukt litt krutt. At konkurranseinstinktet og evnen til selvpining fortsatt er med meg. Det er et drøyt halvår siden jeg har kjempet meg gjennom en lang konkurranse nå. Det er noe helt annet enn trening. Tror jeg hadde godt av det. Det var gøy å kjempe en stund. På sykkelen skal jeg kjempe helt inn. Fader det blir jo gøy å sykle også i 2017. Sesongen starter i Aalborg siste helga i april. Nu kör vi..