Nede i en liten bølgedal

Fra søndagens langtur. Makan til herlige dager i marka!!

Alle som driver med idrett vet at en idrettskarriere består av en uendelig lang kurve, med sine bølgetopper og bølgedaler. Prestasjoner og resultater vil alltid varriere i tråd med formen, som umulig kan holdes på topp 365 dager i året. Kunsten er å være på sine høyeste bølgetopper når det gjelder som aller mest. Og det er akkuratt her de aller beste skiller seg ut fra mengden.

Pr nå er jeg inne i en av disse bølgedalene. Har ikke fått trent som jeg vil på grunn av kneproblemene mine, og føler at kroppen er litt seig om dagen. Idretten er så utrolig enkel når det går bra, og desto vanskeligere når det ikke går så bra. Man blir liksom gående rundt og lure på, og tenke på hva som evetuelt er galt. Slik er ihvertfall jeg. Nå skal det sies at jeg føler pila begynner og snu og peke riktig vei igjen. Selv om formen er langt nede føler jeg nå at den stiger i takt med treningen, og da er det håp! Det har vært litt av problemet den siste måneden, at alt har føltes litt smådødt. Litt av forklaringen på dette tror jeg skyldes at alt av sykkeltrening har blitt byttet ut med skitrening. Og det kan fort ha blitt litt voldsomt. Har rett og slett bedre grunnlag for å trene mye på sykkel i forhold til på ski. Ski er jo også en bevegelsesform som lettere gir høy puls, og dermed større belastning ved samme treningsmengde over tid.

Når det gjelder kneet har jeg nå et lite håp om at ting begynner å ordne seg. Siden Malaga har jeg jevnlig vært hos fysioterapaut og utført diverse tøyninger og øvelser. Nå har jeg gjennomført en uke med rolige korte sykkeløkter uten tegn til smerte. Kommer til og fortsette progressivt denne uken med litt lengre turer. Kjennes dette også helt fint prøver jeg en hardøkt ute i neste uke.

Nå til helga skal jeg sammen med 17000 andre galinger gå om kapp fra Rena til Lillehammer. Det gleder jeg meg tilJ Selv om skirenn for min del blir mest for treningen sin skyld er det alltid morsomt å konkurere, og når det er snakk om birken blir det alltid noe spesielt.. Man blir jo litt revet med ettersom dette rennet betyr SÅ mye for SÅ mange.

 Gikk også skirenn i helga som var, nemlig Ringkollenløpet. I utganspunktet var jo tanken bak rennet  og få en god og artig økt, men da Brovold også skulle gå ble det jo straks mere alvor. Dette gjorde det hele særdeles mer intereseant. Etter hans sure nederlag i fjorårets Berserenn har undertegnede kanskje vært i overkant kjepphøy! Med andre ord, en god del prestisje som sto på spill før helga! Til og med så heldig at fredagens pokerbesøk Håkon og Sigurd også slengte seg med på skirenn. Så østerdalen satte altså sitt preg på rennet.

Vi ordnet skiene og alt før vi dro for å slippe å stresse med det. Med smøresjef Brovold i spissen. Den ferdigsmurte matpakka som skulle spises i bilen ble selvfølgelig igjen hjemme. Heldigvis hadde Håkon med litt ekstra. Matpakka hans besto av oppskjærte brødskiver uten smør, og en stabel av salami tråkka nederst i posen. Jaja, jeg fikk mat så skal kanskje ikke klage. I ”gjengjeld” skulle han få låne skihansker av meg. Da vi kommer frem oppdager jeg sjølsagt at jeg har tatt med 2 høyrehansker. Jaja, var 2 høyrehansker eller uten hansker som var mulighetene så da ble det selvfølgelig det første.

Over til alvoret og bort fra de vanlige komiske scenene. Ut fra løypeprofilen tydet alt på at det kom en seig bakke mot slutten. Taktikken min la seg defor selv. Være med Brovold frem til den bakken for og så knekke alt han eventuelt skulle ha av selvtillit på slutten. Ut fra start kom jeg helt håpløst ut. En eldre kar foran meg som absolutt skulle stille seg i første rekke var årsaken til det. Stressa som bare pokker for å komme meg opp til gruppe 2 med Brovold i før den dro. Pulje 1 med Børre Ness i spissen seg jevnt i fra. Akkuratt som det burde være. Merket med en gang at jeg hadde fantastisk dårlig glid i forhold til de andre, kunne det være sabotasje fra smøresjefen? Neida, et kikk bort på han bekreftet at han hadde like håpløs glid selv. Staket som en gal for å henge med på flata, spiste mere og mere snø for hvert tak. Ca midtveis kom en lang nedoverkjøring etterfulgt av et lett parti. Skjønte at syreverdiene i triceps fort kunne skape seriøse problemer utover nå.

Ikke mine bestevenner i helga!

Det stemte.... Det tok ikke lange stunden før armene var like stive som ct1 stavene. Brovold i landslagsdressen sin forsvant fort og brutalt. Prøvde så godt jeg kunne og samle meg. 1 mil til mål, det er jo ikke langt! Med 5 km igjen kom vi endelig til den seige bakken. Her forserte jeg løpere igjen og følte at trenden var mere oppadgående. Etter noen hundre meter skimter jeg igjen den røde landslagsdressen oppe i bakken. Deilig! Jeg gir gjernet, og håper at han ikke skal snu seg for og se at jeg kommer. Han snur seg etterhvert, og registrerer at mange hundre meters forsprang har blitt til hundre. Akkuratt idet jeg begynner og få det psykiske overtaket flater det ut mot mål igjen. Samme scenario som tidligere gjenntar seg og landslagsdressen siger ifra igjen. Skjønner at løpet er kjørt. Nederlaget er et faktum! Passerer målstreken mens jeg ser en gladgutt som smiler fra øre til øre over og ha vunnet. Ikke Børre Ness som vant rennet, men Brovold som slo meg. Jeg må bare ta nederlaget som en mann og gratulere så mye. Tross alt en 100 % fair duell jeg gikk tapende ut av. Til tross for tapet veldig moro. Jeg skal få min revansje, for prestisjen oss imellom henger høyt!!

Helgas overmann

Eirik