Fredag 8. juni. En dag til Vestmarksrittet. Jeg skifter bremseklosser på min tyskproduserte Univega, heretter kalt tyskeren. Enkel sak, men bakhjulet vil ikke gå rundt skikkelig etter min lille operasjon.
I min form kan man ikke kjøre med bremsene på, jeg justerer og justerer. Det blir litt bedre. Jeg kaster stolheten overbord og ringer til Anders (Fiskvik), min hurtigsyklende kollega på Mailand vgs. Mannen som slår skuldrene ut av ledd med høyere frekvens enn en kolibris vingeslag. Han kommer innom, på fredag kveld, for en hjelpsomhet. Syklistene er en stor familie, man stiller opp for hverandre. Han justerer og justerer. Det bli bra. Ikke topp men bra. Bremsen må luftes sier Anders. Jeg lurer på om han mener at jeg skal sette sykkelen ut for natta...
Så kommer lørdagen, rittdag. Barn og kone plasseres her og der, familielogistikken må gå opp slik at far kan sykle. En tung midtsopper skal tråkke i Vestmarkas skoger. Teste formen før neste helgs happening med en vennegjeng som skal kappsykle Nordsjørittet, jeg skal få meg en gjennomkjøring, og det fikk jeg, og det fikk tyskeren!
Det går bra, starta i pulje 4. Henger med tetgruppa. Sykler bra i terrengpartiene. Siste ukes 3 økterpå sti i Lillomarka har virka. Det er også mine eneste stiturer, Dette er ukjent jord. Dette er jord jeg må bli kjent med. Tråkker på. Kommer til et parti med mye røtter. Dunker litt borti en stein eller noe hardt, men tenker ikke noe mer over det,
Så er det en som roper;
- Hjulet ditt!
- Hjulet mitt? Hva med det tenker jeg, det har jo Fisken fiksa!
Så forstår jeg hva han mener. Jeg har ikke hjul. Bakhjulet har falt av. Det gjør jeg også. Slår meg litt, men ikke like mye som i en hodeduell i det engelske ligasystemt, der slår man seg skikkelig. Får jord i munnen. Ganske god jord. Har smakt værre.
Jeg benytter meg av engelskmennens innstilling fra 1. verdenskrig.
”Keep calm, and carry on”!
Jeg får etter litt strev på hjulet igjen. Det føltes litt merkelig å løpe bakover i løypa for å hente hjulet, jeg hadde sykla fra min egen sykkel.
Tråkker på videre. Mister ikke humøret. Lurer litt på om det er bevisst sabotasje fra Fisken? Kan jeg politianmelde det som drapsforsøk? Slår det fra meg. Tar igjen gutta fra teten i pulje 4 og sykler fra dem. Er det adrenalin mon tro? Dødsangst? Har masse krefter.
Kjører som en tulling ned mot Semsvann. Så komme den lyden du ikke vil høre på din første date, en slags fiselyd, en undertrykt fis. Luft som langsomt piper ut. Jeg har punga. Da jeg ikke har noe DNA fra Reodor Felgen er jeg nå virkelig på felgen. Tar av hjulet. Står i en klønete nedoverbakke. Er redd for å ramle ut i traseèn der alle jeg har sykla forbi nå sykler forbi meg for andre gang.
Forsøker å få av dekket. Dekkespaken knekker. Jeg har bare en. Prøver å få av dekket med skjelvende fingre. Det går ikke. Leter rundt i skogen etter dekkspakslignende pinner . Finner en . Blir glad. Bruker den. Får av dekket. Så skal jeg debutere med sånn pumpe med patron. Jeg har feil patron Den har ikke gjenger. Da blir det å pumpe. Det tok 9 minutter. Skandale. Jeg forbanner min akademiske bakgrunn. Hvorfor lærte ingen meg å hamre, spikre og reparere som barn? Her står jeg hjelpesløs i skogen med hodet fullt av unyttige vekttall fra Blinderen. Faen!
Sykler videre. Fine bein. Tråkker på. Tar det som trening før det teknisk enkle Nordsjørittet. Men så skjer det noe igjen. Bakhjulet lårser seg. Jeg har klart å tråkke kjedet inn i kasseten bak. Det sitter dønn fast. Jeg river og sliter. Det rikker seg ikke. Her hjelper det ikke med midtstopperlår. Her må man ha sterke fingre, jeg har akademikerfingre, kan knapt holde rundt en blyant.
Jeg roper på hjelp. Jeg er like ved Semsvannet. Noen må da høre? Og hjelpen kommer. En mann, ser solid ut, er rolig og blid, lirker litt, vrir litt, og drar til, kjedet er løst, jeg får det på og sykler videre. Kjedet faller av i ett sett. Setter det på. Fin fart når jeg har kjedet på, langsommere uten. Går bra gjennom Borgen Skog. Men rett før mål, tryner jeg igjen. Lander på hue. Får et kutt i hodet, under hjelmen, merkelig. Har hørt om stein i skoa, men ikke i hjelmen.
Kommer i mål. Fornøyd med syklinga, tar uhellene med humør, møter Fisken, morderen, han har brutt, punga 3 ganger på 100 meter. Det er raskere enn Bolt! Vi deler både fornavn og skjebne. Nye muligheter neste helg, han i Raumerittet, jeg i Nordsjørittet.
Setter sykklen på taket på bilen og kjører mot hovedstaden. Tenker jeg skal handle for å overraske kona med noe godt til middag, kompensere for at jeg har brukt familiens fridag på tyskeren. Drar til Storo. Skal parkere utenfor Spinn. Der er det fullt, glemmer at jeg har sykkelen på taket og kjører inn mot garasjeannlegget på Storo. Gjør som Fisken har forklart, holder god fart inn mot hindringen. Forsøker å torpedere senteret med tyskeren på taket. Det går ikke. Det smeller. Tida står stille. Jeg har glemt at jeg har sykkelen på taket. Rygger bakover. Folk stirrer med vantro øyne. En alam ringer. Vektere løper til, jeg trodde de var i streik. Jeg sniker meg ut av bilen. Jeg befinner meg i pinlighetssone 5. På taket står tyskeren nå på tvers. Bakhjulet som hadde falt av tidligere har nå tatt form som et ironisk 8-tall. Noen ler høyt. De ser startnummeret på sykkelen. De ser meg, inkarnasjonen på 40-års krisa. En patetisk fyr, som alltid skal forte seg, alltid først, men se på`n nå. Denne gangen gikk det ikke.
Vektere og en hyggelig fyr som jeg tror var fra India hjelper meg å løfte av hele takstativet, inklusive det som egentlig er fastmontert til bilen, det ser komisk ut. Jeg er helt stressa. Så må jeg pisse. Har drukket for mye sportsdrikk. Sier til den ene vekteren at jeg må på do. Ikke stikk av sier han. Jeg løper. Må på do!
Da jeg kommer tilbake er det enda flere vektere der. Jeg løfter skiltet, gult/svart, som advarer om lav takhøyde. Setter det inn mot veggen. Pinlig. Folk peker og rister på hodet. Jeg vil gråte. Men menn som er født på 60-tallet gråter ikke offentlig utenom begravelser. Vekterne er greie. Synes synd på meg. Jeg forteller at jeg mista bakhjulet i rittet også. De ser på meg som om jeg var fra en annen planet. Jeg må ringe senterlederen sier sjefsvekteren. Han snakker med ham. Taler min sak. Sier at jeg har vært uheldig. Bare kosmetiske skader på senterert, men durabelige skader på sykkelen. Det var det han sa. Durabelige skader.
Skrur fra hverandre tyskeren. Legger den baki. Kjører hjem, uten og ha handlet, uten stolthet og med ødelagt tysker. Går inn i stua, gir kona et sminket resymè og klemmer henne. Hun rister på hodet,ser på meg og ler!
Det godt å leve!
Med Vennlig Hilsen
Anders Jacobsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar