Beep....

Jada, det var lyden som gnagde seg inn i hjernebarken mandag. Jeg hadde vikartimer i kroppsøving og ble utfordret av kollega Morten Bueide til duell. Ingen skal komme å si at tidspunktet han valgte var tilfeldig siden det var to dager etter birken og jeg ikke har løpt en meter siden jeg var på innebandy i desember. Men dum som jeg er takket jeg selvfølgelig ja til utfordringen.

Beep test er jo en progressiv test og ikke akkurat noen øvelse for den som er vant til lange konkurranser, så også det skulle være til fordel for eks. fotballspiller Bueide. Testen starter jo rolig så jeg fikk i alle fall løpt meg litt igang, det psykiske spillet startet tidlig og ingen ville vise tegn til svakhet. Kroppsøvingsavdelingen stillte mannssterk på sidelinjen og jeg ble fulgt med ørneblikk, her var det umulig å ta noen snarveier. Det er nærmere 10 år siden jeg tok beep test sist og jeg hadde en formening om at de første 10 nivåene var "barneskirenn", dette viste seg desverre ikke å være tilfelle og jeg kjente tidlig at dette ville bli en hard dag på jobb. Jeg var imidlertid mentalt innstillt på at jeg skulle holde ut lenger enn sidemannen unasett. Fra nivå 12 var alle elevene ute av dansen og det var kun to arge konkurrenter igjen på banen. Pulsen begynte å bli høy og Morten virket bekymringsverdig uberørt der han løp. Men heldigvis var det bare synsbedrag og plutselig hørte jeg noen gloser siden av meg, Morten hadde stoppa! Jeg tok noen ekstra løp og kom meg til nivå 14. Ikke noe å skrive i rekordbøkene da blandt anne Dæhlie og Northug har løpt testen helt opp til 20, men det gir jeg f... i. Jeg er ingen løper og gymavdelingen hadde lidd et sviende nederlag, derfor kunne jeg forlate Kjennhallen og ta lunsj med hevet hode.

Pulsen var oppe i 186 (høyeste på mange måneder), så det ble en kort og bra kapasitetsøkt selv om overførbarheten til sykkel nok er marginal. Jeg har uansett en rolig uke nå etter birken for å samle litt motivasjon og overskudd før sykkelsesongen virkelig starter.

Anders