Nordsjøritt med strikkmotor...

Klokka viser nesten 22.00 fredag kveld når brødrene Fisk endelig ruller ut på sine lynraske Trek sykler og tester innspurten av Nordsjørittet. En lang dag med alt for mye logistikk, et sensoroppdrag i Bærum og et forsinka fly gjør sitt til at forberedelsene blir litt under passe gode. Heldigvis har jeg vært på Bislet Games dagen før. Hentet litt motivasjon og tro. Når man kan kaste et spyd 90 meter, løpe en engelsk mil på 3.40 et eller annet og damer kan hoppe over 7 meter i lengde. Ja da kan vel også noen halvfeite hobbysyklister med hår på leggene hamle opp med landeveisproffene fra Team Coop Østerhus.

Skumringstid når gutta får testet form og innspurt fredag kveld.

Jeg merker at kroppen er i høygir. Sover dårlig og driter ofte. Dette skjer bare to-tre ganger i året. De gangene man virkelig forbereder seg på å gå i kjelleren. Skikkelig i kjelleren. Etter en rolig frokost med mosjonistklassene på livesporing som eneste underholdning kan vi konkludere med at forholdene er raske. Vinden fra Atlanterhavet vil blåse oss nordover fra Egersund til Sandnes. Rekker akkurat bortom målområdet for å hylle Otto som vinner av M35-39. Tar også i mot gladiatorene som fightet tunge interne oppgjør i 40 års klassene. Ryktene svirrer allerede i målområdet. En hårløs, forvokst gammel midtstopper med Skeiddrakt og selvlysende hjelm har skapt furore ved starten. Han har visstnok trøbbel med å kontrollere adrenalinnivået 9 mil lengre sør. Sykkelen hans med navnet "Rocky"punkterte visst som et børsesmell i startområdet da unge Jacobsen trodde Rocky kunne brukes som dampveivals mot en fortauskant snaue 20 minutter før start.

14.30 sendes eliten i vei fra Egersund. Det som var medvind på morran er selvsagt blitt til en seig frisk bris rett i knollen nå. Dette hindrer ikke de seks karene fra Coop Østerhus i å sette i gang med støtebonanza. Tror vi har syklet nøyaktig 500 meter når førstemann i blå Coop-drakt kommer som et prosjektil bakfra og får en luke. Jeg sitter litt langt bak etter en trang, hard og klengete start. Heldigvis ser jeg at lillebror (på stammespråket kalt Jr) sitter pent plassert langt fremme. Slå meg derfor til ro uten å finne på noen hodeløse avanseringer ute i grøfta på løsgrusen. 377 meter senere ser jeg opp igjen. Det går styggfort, men beina varsler ikke krise enda. Men vent, feltet har for faen meg splittet seg opp. En superamatør har selvsagt klart å blenge seg alt for langt fram i starten uten nubbesjans til å holde tempoet. Makan. Prøver å spotte lengstemann i feltet, Jr. finner han ikke i første gruppe langt der framme, helvete. Hvor er han? Der, med hjelmen omtrent nede på ramma... Først i gruppe to, med hengehue. Idioten som har laga luka er Jr. Han faller som en potetsekk med råtten potet gjennom feltet. I det jeg tråkker forbi spør jeg om formen er "rass". Får ikke noe svar, tar det som et ja og tråkker videre. Ser at Thomas Engelsgjerd tråkker det han er kar om for å tette tomrommet etter lillebror. Fire magadrag senere er vi ajour med tet. Da kommer neste brudd, så neste og neste og neste og neste. Sånn flyr kilometerne. Det er Knut Erik, jeg og et par mann til som prøver å tette lukene. De fleste andre sitter stille som østers og ser dumt på hverandre. Prøver å gjøre seg usynlig. Da kan de bare ligge på hjul, uten å dra en meter. Kjøre rulle der de selv slipper å dra. Den våteste drømmen til enhver landeveissyklist.

Tilslutt ryker strikken og to karer fra CØ kommer i vei. Jeg har akkurat tettet et brudd og orker ikke å ta det som kommer. Sammen med Knut Erik og Engelsgjerd holder vi en viss fart. Vet det nærmer seg løypas eneste terrengparti. 2 av 90 km hvor vi endelig har litt overtaket på CØ gutta. Dessverre de to eneste. Er et snaut minutt bak tet inn i terrengpartiet. To km senere er vi oppe hos teten. Forunderlig. Karene i CØ er mestere på en landeveissykkel. De hopper over asfaltkanter, ligger sideveis i svinger og tar seg gjerne en slurk drikke mens speedometeret nærmer seg tresifret på en landeveissykkel hvor dekkene likner en grov fyrstikk. Men å sykle med store dekk og bredt styre på et jorde hvor steinplukkeren har vært litt sløv, det fikser de overhode ikke. Syklene deres spretter som hoppestokker fra stein til stein. De ser også ut til å spille golf. De treffer i alle fall hvert eneste hull som finnes på denne stien. Eller skal man kalle det kjerreveien. Plutselig føler unge Fisk seg som Nino Schurter i det han danser sikk-sakk mellom klossmajorene.

Sammen med fire andre har vi kjørt oss opp til de to CØ karene i tet når vi kommer ut på veien. Alle utenom to mann digger dette. De to ligger bare bak. Gutta fra CØ selvfølgelig. De vil ha resten av laget opp. Vi terrengsyklister er for enkelt skrudd sammen. Vi skjønner oss ikke på disse landeveisgreiene. Skjønner ikke at man ikke sykler så fort man klarer fra A til B. Vi prøver å samarbeide og synes det går fort. Selvsagt ikke fort nok. Plutselig snur jeg meg og det er 10 mann ekstra bak. Rulla til CØ gutta i pulje to har nok gått som kniv i varmt smør og de er oppe igjen. Fortsatt 5 mil til mål, men nå er det ingen terrengpartier. Støtebonazaet er i full gang igjen. Alt er som på starten bortsett fra mine bein. De begynner å merke kjøret. To mil senere ryker strikken på nytt. To mann kommer avgårde og vi klarer ikke lengre å stå i mot. De forsvinner etter hvert i det fjerne. Samtidig fortsetter strikkmotorkjøringa i gruppa vår. CØ nøyer seg ikke med to mann fremme, de vil få i vei flere brudd og tapetsere Nordsjørittpallen.

Hengebrua er en klassiker. Den svaiet bra i år, landeveissyklistene hater denne. Det gjorde ikke Engelsgjerd ser det ut til..

Jeg klarer sammen med en mutters stille kar i svart drakt å klore meg med når det avgjørende bruddet i kampen om tredjeplassen går. Vi kjører alt vi har i noen kilometer og har en habil luke inn i Tinghaugbakken. Mitt verste mareritt i denne løypa. Hundrevis av mennesker. Topp stemning. To minutter motbakke. Alt for bratt for 80 kg. To år har seiererssjansen gått i dass her. Forsøk nummer tre er intet unntak. Bruddet fra unge Austevoll med CØ-drakt kommer som bestilt. Jeg og mannen i svart biter tenna sammen. Krampa sprenger i lårene og pulsen viser mørkerødt. Det går ikke fort nok. Vi blir hektet av lasset. Dobbeltfaen. Prøver å overtale den stemmeløse til å kjøre partempo for å hente inn tredjeplassen. Han svarer ikke. Faen for en surpump. Drar mye. Men klarer å få med "surpumpen" på parkjør etter hvert. Formaner om at vi må kjøre for å holde unna fremfor å spare oss til spurt om 4. plass. Dessverre vi er for tung i labban begge to og når aldri igjen gutta foran. To kilometer før mål klarer jeg å lure "surpumpen" fram til å dra. Jeg testet løypa dagen før og vet siste lille motbakke kommer snart. En bakke som er passe bratt og passe lang for en som meg. Ca et minutt hvor jeg kan stå på tunge gir hele veien. Vi kjører litt slalom mellom mosjonister. Han sier ikke et kløyva ord. Jeg må gi lyd så de passer seg. Jeg sier også takk eller flott jobba i det vi passerer dem, "surpumpen" sier ingenting. Ufordragen type. Mosjonistene fortjener en takk. De har syklet like langt som oss, brukt mye lengre tid, med mye dårligere utstyr. De er en svært viktig del av dette rittet. Alltid flytter de seg, alltid smiler de når vi kommer og alle heier når vi passerer.

Her ryker tredjeplassen opp Tinghaugbakken. Ser heldigvis ut som mannen i front tar i litt også..

I det vi runder inn i siste bakken prøver jeg å holde farten gjennom svingen litt ekstra så jeg kan sette inn rykket. Får de sekundene jeg trenger for å holde unna til mål. Vi er et par minutter bak gutta på pallen. Fjerdeplassen føles likevel bra. "Surpumpen" kommer i mål, tar meg i hånda, klapper meg på skuldra og sier noe som ligner "thank you". Ser nå som tåkesynet gradvis avtar at det står noe med Baltic på drakta hans. Speaker Kristiansen omtaler femtemannen fra Litauen og jeg skjønner at mine formaninger nok ikke gikk hjem. Sur er han heller ikke, han smiler som en sol i målområdet. Slik som folk flest i dette rittet. Uansett. Nok en gang har jeg blengt meg inn på podiet. Gitt CØ litt kamp i alle fall. Men jeg taper for tre bedre syklister denne dagen. Ikke bedre terrengsyklister, men dette er heller ikke et helt vanlig terrengsykkelritt. Knut Erik kommer inn med feltet bak og har som alltid gjort en solid kompisjobb når det trengs. Han er ikke akkurat Mark Cavendish i spurten så blir sist her. Lillebror kommer også i mål til slutt. Han viste møkkaform, men topp moral. Den karen står ikke av sykkelen selv om det butter litt. Deilig sportsånd. Man sykler til mål så lenge det er mulig!

Kvelden brukes til bankett med arrangører, rittets samarbeidspartnere og noen konkurrenter. Kroppen er fullstendig utmattet. Jeg skjelver, fryser, sitter på dass, svetter, tøyer kramper og hoster slim med blodsmak mellom slagene. Men som alltid vinner vi banketten. Coop Østerhus klarte ikke engang å komme seg til start. Søndag våkner jeg av krampe i leggen, slimhoste og vondt i lungene når jeg puster. Vi prøver oss på en restitusjonstur med bysightseeing inn til Stavanger. Hyggelig men slitsomt, kroppen føles som et takras. Det er først i dag, fire dager etter rittet at ting begynner å komme seg. Ikke mange ganger i året man orker en slik utmattelse. Verken fysisk og psykisk, sunt er det nok heller ikke. Men jeg tror jeg er ganske flink til å ta i når det trengs. Gutta i Team Trek Mesterhus har en oppgave søndag. Komme oss på flyet hjem til Oslo kl 14.15. Det er selvsagt for mye for langt. Vi står på Sola som idioter med kofferten i hånda når flyet til Oslo tar av. Takk til Norwegian for ræva service. Bare å booke nytt fly og innfinne seg i avgangshallen noen timer ekstra med noen lapper mindre på konto. Sterkt jobba!

Recovery i Stavanger. Jr tok en fem minutter, akkurat de fem minuttene vi mistet flyet med noen timer etter. 

Nok et år må vi takke gjengen i Nordsjørittet for en fantastisk helg. har ikke syklet alle ritt i Norge, men er rimelig sikker på at arrangørene her er i Norgestoppen i sin klasse. Topp service gjennom hele helgen. Strålende stemning og atmosfære både underveis og i målområdet. Publikum som heier på alt og alle gjennom en lang dag. Massevis av hyggelige lokale syklister som prater varmt om at vi tar turen og som gleder seg over at vi tar kampen med CØ. Selv om vi bare bruddvis skjønner hva Rogalendingene sier så setter vi pris på alle. Og svarer vi kort og rart har vi bare ikke skjønt hva dere sa. Utstyret teller heller ikke så mye i Vest. Selv om det er oljekrise og man ikke har kjøpt seg ny sykkel siden 1900-tallet kan man sykle ritt. Tredelt krank, 26er hjul og V-brems frakter deg også de 9 milene fra Egersund-Sandnes. Kult! Takk til lagkompiser og langere for hjelp og selskap. Takk også til Coop Østerhus for en morsom fight og gratulerer til Blikra med seieren. Vel fortjent. Synd dere er så gode til å sykle. Nå har dere slått meg tre år på rad, om jeg holder koken på to hjul neste år kommer jeg tilbake så dere kan slå meg igjen.

Til jul i år ønsker jeg meg et ekstra terrengparti mot slutten av Nordsjørittet. Da tror jeg Atlanterhavsvinden ville snudd til vår fordel.

Anders

Blytungt å være norsk i Danmark...

Avsluttet den forrige sesongen svært brått. Et tafatt forsøk på å knuse asfalten på Grefsenkollen etter et særdeles ufint møte med en annen syklist. Måtte ta en runde med meg selv. Men fader heller, er jo gøy også. Starter denne sesongen like brått som den siste avsluttet. Alt for tidlig på sesongen for en nordmann som er alt for glad i å gå på ski. Likevel var jeg og Jr på plass i Aalborg forrige helg. Gutta var mer eller mindre klar for 100 kilometer i det vi på forhånd trodde var et flatt land. Regnet hadde styrtet ned hele natta og vinden blåser som alltid friskt inn fra Atlanterhavet og gir følelsen av konstant sidevind fra alle kanter.

Startskuddet smeller langs Limfjorden. Et kaotisk første kvarter med svinger, fortauskanter, brostein, små bruer, inn og ut på veier og masse små stolper midt i veien som skal hindre bilkjøring til daglig. I dag bidrar de til at noen karbonsykler og noen spinkle danske syklister får et ublidt møte med steinhard betong. Ingen tvil om at betongblokkene kom seirende ut av den duellen. Som vanlig blir jeg litt feig i slike felt og havner litt bak i rekken. Jr derimot bruker sin tradisjonelle "tanks taktikk" og ploger seg seg fram i tet. Når vi kommer ut på første sti går det som det må gå. En kar som sitter alt for langt fram i feltet, med alt for mye syre i beina, gir luke i sidevinden. Cirka 15 mann siger fra. Jeg sitter med "kukken i buret" som Jr så fint kaller det i en slags dødens posisjon. En haug med danske "wannabe" syklister som har kjørt seg delvis fast i åkeren skiller meg fra luka opp til teten. Sprutregnet natta før har medført at det som til daglig er tørre fine åkerveier har blitt til milevis med sammenhengende hengemyr. Jeg kriger meg forbi en etter en til jeg endelig er først i gruppa og kan jage teten. Et etterlengtet veistrekk på noen fattige hundre meter gjør at jeg kan klaske giret på den gigantiske 40 skiva jeg har valgt foran. Tråkker til alt det jeg makter av watt. Hele toget som sitter på bakhjulet mitt detter av lasset og jeg jager tetgruppa i ensom majestet. Ut på hengemyra igjen og det er et evig kamp om å finne et sted der sykkelen ikke synker ned i kvikkleira. Traktorhjulsporene er helt ubrukelige, de likner mest på to striper med sprutbæsj. Midten av åkerveien er pyramideformet og glatt så dekkene sklir og sporer i alle retninger. Dermed blir løsningen å sykle ute i periferien og samtidig torpedere bondens avlinger. Forsvarer veivalget ved å innbille meg at nattens monsunregn sikkert har druknet det som var av høstens havre og hvete lell. En blanding av grisemøkk, gjørme, sølevann og kunstgjødsel er nok det man får skyllet i trynet i den desperate kampen med å hente igjen tetgruppa. Pulsklokka viser full alarm og indikerer at jeg er helt i toppen av superkritisk rød sone. Men jeg har ikke noe valg, skal ikke rittet være over etter en halvtime må jeg opp i den gruppa. Har faen ikke tatt danskebåten med hele harryavdelingen på Østlandet for å bli kjørt av etter et kvarter. De oversvømte åkerveiene tar aldri slutt. Jeg kjemper febrilsk mot de fysiske lovene for å hente tetgruppa. Det er liten tvil om at fjærlette danske drenger på 60 kilo flyter bedre i hengemyra enn 82 kilos fjellape fra nord. Forbanner meg over den daglige kaffesjokoladen og for mye bacon til hotellfrokosten og koster på videre. Aner at jeg sakte men sikkert kryper innpå teten. Når jeg igjen får noen hundre meter fast dekke under hjula ser jeg at tetgruppa tar en slurp drikke. Finner igjen tyngste giret og et siste maksdrag. Da er jeg plutselig ajour på halen.

Resten av klanen liker tydeligvis ikke at de nå har to karer i blått fra Trek Mesterhus med i tetgruppa. I det vi svinger ut på neste hengemyr er det maks fart i front. Jeg og Lillebror karrer oss med så godt vi klarer. Pulsen er igjen på maksgrensa og jeg må jobbe mentalt for å holde meg på halen. Tankene går til Frodo og Sam i det de passer The Dead Marhes på sin evige vei mot Mordor. Landskapet, de endeløse flate hengemyrene og sumpene er også her. Frodo så døde lik flyte i vannet. Sam var litt småtjukk akkurat som meg og Lillebror. Vi skimter nok også mannen med ljåen i det fjerne mens vi kjemper mot melkesyra. Ringen jeg bærer er ikke så tung, men disse 82 kiloene som skal trygt over myra er likevel en blytung byrde. Men søren heller. Frodo kom til Mordor, vi skal bare tilbake til Ålborg. Det er bare å kjøre over evne og håpe på et mirakel. Akkurat i det jeg får litt trua virker det som om Saruman har lagt noen feller også i den danske åkeren. I det som viser seg å være siste svingen ut av sumpen spretter en ståltrå opp fra gresset som en klapperslange og fanger syklisten foran meg. Umulig å bremse og jeg dundrer rett inn han. Sitter fanget i samme tråden. Den kiler seg inn i gaffelen og det blir en meget upassende taktisk stopp. Luke opp til tet igjen og et nytt magedrag venter. Også denne gangen kommer jeg opp igjen. 

Tunge sykkelforhold i det danske kulturlandskapet

Bestemmer meg nå for å ligge på halen og finne igjen litt krefter og meg selv. Det går fint i akkurat fem kilometer. Hele gruppa må løpe opp det som likner mer på en bergskrent enn en motbakke. Jeg er på halen og i det jeg kaster meg opp på sykkelen er clipsene under skoene stappa med hestemøkk og gjørme. Får ikke festet skoene og har dermed null kontroll ned igjen fra bergskrenten på andre sida. Det er akkurat nok til at gruppa forsvinner igjen. Nye 5 kilometer med lungespreng før jeg er igjen er på halen. Har havnet i en ond spiral og orker ikke sitte foran i gruppa. Må bruke tiden på å komme meg og få inn på en bar og drikke. Da bærer det inn i et sandtak som likner et bombekrater. Løypeleggeren har tydeligvis hatt det moro når han la løypa her, for vi kjører opp og ned fra denne forbanne gryta på alt for bratte stier. De 82 kiloene er nok en gang ikke på mitt lag. Musklene får nok en gang akutt underskudd av oksygen. Lungene jobber det de klarer men det er bare ikke godt nok. I en kort men jævli bratt bakke blir det noen meter opp til Lillebror som er plassen foran. Merker at jeg er helt på kanten av stupet og at strikken vil ryke en siste og avgjørende gang om ikke Lillebror slipper seg noen meter ned og tauer storebror opp igjen i tetgruppa. Ser med lange øyne frem på den litt skjeve hofta til Lillebror. Ikke tegn til respons. Blod er tydeligvis ikke så tjukt likevel... Han enser ikke storebror en tanke. Når vi i tillegg kjører ned i bombekrateret atter en gang er løpet kjørt. Vi skal opp en motbakke som umulig kan sykles opp på en sykkel uten motor. Og hemmelig motor i ramma har vi ikke fått inn helt enda. Her går det rett i dass. Krampa låser seg i det jeg løper opp bakken. Gruppa sprenges i fillebiter og jeg sitter med svarteper i bakre halvdel. Kaver meg opp bakken. Kommer meg på sykkelen og ser opp. Tomt. Ingen å se foran, de er borte. Faen… Verdens beste langepar Mari og Kristian står klar med en ny flaske til meg. Brøler i tillegg at hun må innom en butikk å kjøpe mer sjoko. Er tom for mat allerede... Matvrak..

Sykler i en tett skog full av krappe glatte svinger, det er trangt mellom trærne og jeg venter bare på å kile mitt 72 cm brede styre mellom to trær så jeg skal få en flygetur i gjørma på kjøpet. Karrer meg ut av bushen og ut på en åker. Ser langt frem, ingen å se foran. Griseforjævlig. Her sitter jeg mutters alene i en dansk åker. Ikke snøring på hvor jeg er. 50 km fra mål. Kramper i beina. Neddynket i søle og med en smak av hestemøkk i kjeften. Ser med skrekk og gru på å sykle 5 mil alene til mål med kramper uten sjanse på noe som helst. Ser meg bak igjen, men der er ingen. Nei dette går ikke. Må mobilisere. Ikke seilt over Skagerak for å sitte her å tørrjokke alene i gjørma. Finner fram litt krefter og faenskap. Tråkker alt det jeg klarer bortover en evig lang åker. Ser plutselig en gul og en grønn syklist foran. Holder koken i enda noen minutter og kommer opp i ryggen deres. Nå er er vi alle fall tre som skal komme oss gjennom den evige ferden til mål i Aalborg. Får en pause i ryggen på gutta. Plutselig får jeg et glimt av fire-fem ryttere til langt der framme. Vi kommer ut på en vei og jeg tråkker nok en gang ut den 40 tenner gigaskiva for alt den er verdt. En ny åker og seks-sju minutter senere og jeg er plutselig tilbake i det gode selskap. Den gule karen har ligget som en skygge bak meg i den evige danske sidevinden og gjør nærmest et forsøk på å gi meg en klem i det vi kommer opp. Han grønne ble visst kjørt av lasset.

Tror jeg er berget for en stund, men akkurat i det jeg kommer opp setter Mehl inn et rykk. Der røk håpet om et Norsk samarbeid til himmels, makan. Jeg sitter som vanlig i idiotposisjonen langt bak i feltet og må bare be til høyere makter om at ingen gir luke. Har nok ikke mange gode venner der oppe. Feltet sprekker som en gammel dong foran lillebror. Han har verdens tydeligste kroppsspråk, jeg kjenner han godt nok til å vite hva som er i vente når den atferden melder seg. Han er finito. Lyset har gått av. Mehl og en danske siger i fra og jeg har ikke krefter til å gjøre noe som helst med det. Håper noen andre kan ta ansvar og tette luka. Det er tydeligvis alt for mye å håpe på. Jr er helt kaputt og danskene ser bare dumt på oss og hverandre. De to i front forsvinner og alle vi bak skjønner at vi skal krige om en 3. plass de siste milene. Det blir en merkelig krig mot kramper og konkurrenter. Ingen vil dra, bare rykke. Mari og Kristian er på nytt i løypa og jaggu følger det også en snickers med flaska. Går ned på høykant. Lykkerus.. Tempoet går opp og ned som strikkmotor. Jr er ferdig for dagen så han forsvinner med en mil igjen. Det gjør også den gule karen. Men han har tydeligvis funnet uante krefter og dundrer fra oss andre. Det var takken for å taue med han opp igjen. Med han forsvinner også pallhåpet og den tynne lufta som er igjen av det som en gang var en ballong.

Prøver på et eller annet vis å skjule at jeg er stinn av kramper og har null krefter til en spurt, klarer å parere rykkene som kommer, men kjenner at når det skal spurtes vil dette ende i havari. Det går som det må gå. Krampa låser seg fullstendig på oppløpet og jeg må spurte med kramper. Alle som har prøvd det vet at resultatet blir tragedie. Minner nok ikke mye om en spurt det vi leverer i Aalborgs hovedgate, men jeg karrer meg inn som nummer 2 i gruppa til en 5. plass totalt.

Prøver å løse ut pedalen for å dempe krampefesten som utfolder seg på fremsida av lårene, da strammer det til også på baksida. Strekker desperat ut beina for å parere og da sitter krampe bak i leggen. Blir stående med pinnestive bein uten sjans til å bøye dem. Står der som en stokk stiv premieklovn i sikkert tre minutter før to damer kommer til unnsetning. Jeg er nok alt annet enn tiltrekkende der jeg står, men ser nok såpass stakkarslig ut at de hjelper meg av sykkelen og støtter meg bort til et gjerde. Jeg enser at gjerdet leder inntil en vegg og bruker gjerde som støtte for å komme meg dit. Prøver å velte meg ned på bakken uten at krampa skal låse seg. Helt uten hell selvfølgelig. Den setter seg på nytt bak i låra og ræva. ruller litt rundt oppi sigaretteneipene og de hundrevis av tyggegummiene som ligger klint nede i asfalten. Krampa slipper og jeg kan finne en slags avslappende stilling mot en husvegg. Ligger urørlig. Får etterhvert besøk av en akkurat like blek Jr som må ta til takke med en 7. plass.

Etterhvert kommer også Mari og Kristian løpende. Kristian ser forskrekket ut og lurer nok på hva som har truffet far og onkel. Mari ser litt bekymret ut og tenker nok at Kristian burde vært skånet for dette synet. Men dette er livets skole. Den fikk vi brutalt oppleve denne dagen i Aalborg. Vi har i alle fall syklet det vi var god for, og sannsynligvis vel så det.

Brutalt syn på et gatehjørne i Ålborg

Alt i alt kan Aalborg MTB oppsummeres med følgende. Brutalt. Langt. Utfordrende og bløtt. Men en utrolig artig løype. Vi kommer tilbake...

Noen synes Danmark var tipp topp

Andre erfaringer fra Danmark er at dansker fortsatt er rett så trivelige folk. Danskene er bedre enn nordmenn på bakverk, men danske rødpølsa er fortsatt like oppskrytt. Alt i alt er det fortsatt “deilig å være norsk i Danmark” så lenge man ikke er med på sykkelritt… Men vil påstå at det var langt hyggeligere å sitte i et dansk sykkelfelt enn i et norsk. Dette er danskenes største sykkelritt. Danmarks Birkebeiner. Likevel var det ingen klenging og blenging i starten. Ingen kjefting underveis. Ingen som lå bak hele veien for så å brøyte seg vei fram før de tekniske stiene. Ingen lokalkjente som tok snarveier ingen andre vet inn på stier de kjenner som sin egen bakgård. Her holdt man sin posisjon i rekka og klappet hverandre på skuldra. Alt i alt ga det følelsen av en langt tryggere og hyggeligere rittopplevelse. Her har visse nordmenn mye å lære..               

Dagen derpå var allting glemt. Tipper vi er tilbake også i 2017

 

    

Birkebeiner og påsketradisjoner

Er akkurat inne igjen fra en lang tur på sykkel. Strengt tatt begynner det vel å bli noen timer siden. Og komme inn fra en lang treningstur på hæljetid er herlig. Da kan man hoppe i dusjen, spise lunsj å slenge seg ned i sofaen med en kaffekopp. Senke skuldrene og ta livet helt med ro. Rulle kølla i sofaen som Anders liker å si.

At det ikke finnes dårlig vær, men bare dårlig klær, det kan glatt avkreftes etter gårdagens utflukt på procaliber`n. Klærne fra trimtex er av de beste i klassen, så de er det ikke noe galt med. 0 grader, øsende regn og gode 5 sekundmeter med vind i lufta. Det er dårlig vær. Udiskutabelt. Prøvde å gjøre det beste ut av det. Det begynner å bli vår, og det byr på en del muligheter. Tok med terrengsykkelen dit den hører hjemme, i skogen. Der går farten ned og innsatsen opp. Kroppstemperaturen holdes på ønsket nivå, og iveren består. En nytelse å sitte på treksykkelen på sti igjen. Kjenne litt på adrenalinet og brusingen når man blir tvunget ut av komfortsonen på såpeglatte steiner og røtter.

Når jeg derimot valgte å fortsette turen med ring 4 (Maridalen-Kikut-Sørkedalen) ble det straks andre boller. Med 5 cm slaps fra veien stående i en kontinuerlig søyle opp fra underlaget, begynner fort temperaturen under jakka å synke. Prøvde derfor å vie tankegangen til noe jass jeg kunne skrive blogg om. Bedre det enn å tenke på den førstegrads nedkjølinga som begynte å oppstå på penis. Det hadde ikke ført noe bra med seg.

Nok om det. Årets påskeferie skulle innledes med Birkebeineren på ski. Usikker på hvorfor jeg vil meg så vondt å rippe opp i det, men la gå. Fredag før påske satte to håpefulle brødre seg i Caddybilen og rullet av gårde til Elverum. Sandvold hadde vært så gjestfri å satt gård og grunn til disp for at gutta skulle få en optimal oppladning til lørdagens renn. Storebror som vanlig smøregeneral, mens lillebror fikset en bedre middag full av karbohydrater. En arbeidsfordeling begge er tjent med. Deretter var det bare å innta en middels bred dobbeltseng hvor brødrekjærligheten kunne dyrkes til det fulle.

Ved start på Tingstadjordet var det som vanlig VM i galskap. En salig ansamling av mennesker med skrekkblandet fryd i blikket og luft i magen. Selv om deltakerantallet har gått en del tilbake de siste årene har ikke iveren dempet seg på de som fortsatt stiller. Folk stiller opp i kø en god halvtime før startbåsene åpnes. Klar til å utføre årets desidert raskeste 60-meter for å beine seg frem til best mulig startposisjon. Når 250 mann skal gjennom en åpning på 90 cm samtidig oppstår det tilstander jeg sliter med å finne et dekkende ord på. I år tok kaka. I det funksjonæren klippet sperrebåndet og løp unna for å redde eget liv ble det en kjernebevegelse i den folkemengden som må oppleves for å forstås. Et titalls mann ble rett og slett på brutalt vis skjøvet gjennom reklameplakatene. Gjerdstolper som holder husdyr på godt og vel et tonn fløy som pinneved. Folk lå strødd, rene slagmarka. Klamret om ski og staver som om det skulle være et spedbarn. Jeg kom meg unna med liv og spedbarn i behold, og med mine sjumilssteg kom jeg jammen meg i første rekke også. Alt var perfekt. Inntil startskuddet…

Ved første tak sitter jeg limt i bakken. Luringen bak meg står oppå ski mine og utfører noe som oppleves som en krokfot. 190 cm rett på trynet. Selvfølgelig oppå egen stav som ligger igjen i småbiter. Snur meg med et blikk i ansiktet som tilsvarer tingenes tilstand. Mulig det kommer noen ord også som står i stil. Husker ikke, litt svart akkurat der og da. Registrerer i hvert fall at vedkommende føler seg skyldig. Han er taus som en østers og trasker fortumlet i vei. Mens Birkebeinernes 500 beste skiløpere drar av gårde opp mot Skramstad hangler jeg meg etter med en stav. Desidert sist. Ingen Terje Bogen til å redde meg slik han reddet Oddvar i 82. Går et kvarters tid før jeg til slutt får en stav. Selvfølgelig har de ikke sjiraffstvaer på stavposten så den lengste de har er alt for kort. 10 cm for å helt nøyaktig. Med kort stav og en shabby albue blir det i overkant mye belastning på en side. Det tar ikke lange tia før jeg får seriøse smerter i albuen igjen. Bytter etter hvert stav både en og to ganger før jeg får en i riktig lengde. Kommer meg til mål på en tid jeg helst vil glemme. Rimelig kølsvart dag. Enkel oppsummering. Etter å ha plassert storebror i statistrollen på et onsdagsrenn tidligere i vinter hadde forhåpningen begynt å bygge seg opp i det stille. Skulle innlede påsken med å krone en god skisesong mellom Rena og Lillehammer. Det gikk rett i vasken. Både Anders og spesielt Berit gjorde gode figurer. Berit med en solid 15.plass i dameklassa. Anders gikk på 2.52 i motvinden. Plasseringa på Anders husker jeg ikke i hue. Ikke tenkt til å slå den opp heller. Så bra var det ikke. Men han vant helt klart både klassen for syklister og for de som fikk skuldra ut av ledd underveis. At noen klarer å tryne på paddeflat mark og få skuldra ut av ledd mellom Midtfjellet og Sjusjøen er jo en gåte. 10 spor i bredden, en motorvei av en skiløype på fjellvidda. Amatør..

Har gått rundt med den livsoppfatning om at skirenn bare er gøy. God trening gjennom vinterhalvåret. Blir det gode resultater er det en bonus og går det ikke så bra tar jeg det med et smil. Birken 2016 bekreftet at det ikke samsvarer helt med virkeligheten. Gjorde unna dusjing å styr i en fart i Håkons hall og satte meg i caddybilen. Rullet innom Statoil Strandtorget å kjøpte meg trøst i form av kalorier, koffein og det som verre var. Alene i bilen kjørte jeg hjem til påske. Antageligvis greit jeg var alene.

Deilig å komme hjem til påske. Til en gjeng som alltid leverer og gjør sitt for at familien skal få en flott påskefeiring. Hytteliv, kvikk-lunsj og mengder med kvalitetstid. Masse flotte skareturer på skøyteski, og mye relativ hygge mellom turene. Påsketreningen består av mange timer i forskjellige aktiviteter. Fint å bryte opp litt i det vanlige mønsteret innimellom. Da er det lettere å være skjerpet og holde fokus.

Nå nærmer det seg beachsesong og sykkelsesong. Blir deilig å komme i gang med sykkelritt igjen. En liten måned til det braker løs for fulle mugger. Aalborg MTB siste helga på April blir første mål på veien. Da setter brødrene Fisk seg på båten over sjøen i håp om at det er deijlig å være norsk i Danmark. Først en måned til med trening. Den akter jeg å bruke på mest mulig måte. Prøve å tilvenne meg farten som venter når man møtes med startnummer på styret igjen. Skal i hvert fall bli brukbart å ikke delegere en kalori på pensumbøker denne våren. Det er en stund siden sist.

Eirik

VO2-maks og laktatprofil, de kalde fakta

Mandagkveld. Ny uke og nye muligheter

Har akkurat inntatt horisontalen etter dagens gjøremål. Ferdig med en av ukas hardere økter. 50 merkbare minutter på rulla. Typisk mandag. Helgen, langturdagene er unnagjort og da markeres ofte starten av ny uke med mye laktat i beina.  

Vi har alle vår tilnærming til trening. Du har din, og jeg har min, og andre har helt sikkert sin. Om hva som er rett og som er galt. Jeg er enda ung og uerfaren i den store verden, men når det kommer til trening har jeg i hvert fall lært en ting, og det er at det finnes veier til rom. Ingen er like, og ingen kan læres gjennom mengder med pensum og teori. Det må riktignok ligge et minimumsnivå i bunn der, men ting må læres, det må prøves og det må feiles. Sånn er det bare. 

Et raskt kikk i notatene mine sier meg at jeg har noen tusen timer trening på samvittigheten de siste årene. Noe har jeg da lært, og deler av den erfaringen danner grunnlaget for min treningshverdag. Noen ting sitter faktisk igjen fra helt tilbake til da doktor B oversendte et dokument med tittel «fisketrening» for en del år tilbake. Vet mange ting som fungerer bra, gode økter jeg er kjent med, som fortsatt utvikler meg. Så prøver jeg med jevna og utvikle og forandre på små ting, ørsmå detaljer som jeg håper kan føre meg videre. Da er det gull verdt å gjøre noe som er målbart fra tid til annen. Har flere tester i ulike varianter jeg har brukt siden barndommen. Bakken opp til skistua hjemme på Tynset vil alltid være den samme. Hvor fort jeg løper opp dit vil alltid være et testresultat. Dog inneholder den testen en del parametere som ikke nødvendigvis forteller meg hvor fort jeg klarer å sykle til enhver tid.

Nå har jeg akkurat startet siste rulleperiode for i år. Økter jeg har kjørt tidligere, men med små endringer. Derfor bestemte jeg meg for å kjøre en test på Valhall Trening og Terapisenter AS både før og etter perioden. Første test er allerede tilbakelagt, full rulle bokstavelig talt med laktatprofil og vo2 maks. Som lovet skulle jeg komme tilbake til resultatene. Her de kalde fakta:

Jeg er ingen vitenskapsmann, men å sammenlikne noen tall fra gang til gang, det klarer jeg. Målte denne gangen et VO2-maks nivå på 78,3  antall milliliter oksygen, per kilo kroppsvekt, per minutt (mL/kg/min). Volumopptak som i mange sine øyne er viktigere målte jeg til 6344,5 milliliter, per minutt (ml/min). Og terskelwatten som i en syklists øyne er det viktigste målte jeg til 366,5 ved 4 i laktat og 339,3 ved 2,7 i laktat. Basert på tidligere tester har jeg målt omtrent samme vo2-maks nivå på det høyeste, derimot kan jeg ikke erindre å ha scora såpass høyt på terskelwatt noen gang. Derfor tar jeg med meg tall og resultater videre mot sesongen som tegn på alt som foretas ikke er helt bak mål. Og bra er jo det, jeg som innbiller meg at jeg har lært noe opp gjennom.

Tusen takk for super veiledning av Knut Sindre Mølmen gjennom testingen. I Valhall står kyndig personell med høy faglig kompetanse klar til å hjelpe deg. Ta deg en tur innom for å kartlegge ditt fysiske nivå. På den måten kan de hjelpe deg med riktig treningsmengde og treningbelastning. De skreddersyr treningsprogram som passer deg og dine ønsker. 

Snodig å lese korrektur på eget innlegg denne ganger. Pleier for det meste å være en haug med vås og fanteri med små snev av treningsfaglig i det fjerne. Forandring fryder sies det, da dette var ment som lite vås og noe faglig. Tror innholdet på denna sia gjenspeiler to surrehuer av noen brødre sitt forhold til det å være satsende terrengsyklister. Det er alvor, og fokus på trening. Men viktigst av alt vil alltid være gleden. Gleden av å ha en hobby man bruker store deler av fritiden sin på. Gjennom flotte naturopplevelser i tråd med konkurranseaspektet sitt flotte element. Det kan være økter som er seig å gjennomføre på regntunge dager, selvfølgelig er det det. Men den dagen jeg opplever det som noe annet enn innbydende å dra ut på trening 9 av 10 dager er det nok andre marker som skal få min oppmerksomhet. Det er sikkert. Nå er ikke det tilfellet, har det moro i sykkelhverdagen og nyter tilværelsen.

Lev i nuet, kom deg ut på trening, kjenn på endorfinene, nyt øyeblikkene og føl på stillheten.

God tur! 

Eirik

Kappsykling på Kanaris

Blant lavastein og forvirrede dansker på en sportsklubb uti Atlanterhavet har en sindig Nord-Østerdøl tilbragt de siste 10 dagene. Som et resultat av noen ulike bekjentskaper, og at jeg bare pissa på storebror med noen få sekunder under en intervall i jula, havna jeg på en 10-dagers treningssamling på Lanzarote. Etterlengtet og kjærkomment i en noe hektisk hverdag. "Bare vent til du eventuelt skulle være så heldig å prestere godt nok til å bli pappa du Jr, da kan vi snakke om travel hverdag" Hvilken kjernekar det ovennevnte sitatet tilhører krever neppe noen videre utdypelse. Fattern har ihvertfall hatt en samtale med meg om hvilke konsekvenser/hvilket ansvar slike prestasjoner som er nevnt i sitatet kan føre til. Regner med den samtalen også har funnet sted med mine eldre søsken, så ikke ta den nei.

Å anbefale Lanzarote til nordmenn på jakt etter den perfekte sydenferien vil jeg nok være litt forsiktig med. Derimot er Club la Santa det perfekte sted å legge en treningssamling. Her har du det du trenger. I tillegg til time opp og time ned med trening har vi sykla etapperittet 4 stage MTB Lanzarote. Det starta på rimelig bedritent vis. Seeding fra Birken hjemme i Norge hjelper lite i et ritt med Ekvator som nære nabo.

Første dag bestod av 35 raske km. Forholdsvis rett inn på teknisk terreng. I et relativt mislykket forsøk på å snike meg inn langt fremme i startbåsen var utgangspunktet satt. Lyktes riktignok i å hoppe over gjerdet ca midt i folkemengden, men med godt og vel 200 syklister i varierende fysisk form foran seg er det bare en ting å gjøre. Sykle til syra står ut av bein og ører i det startskuddet går. Det gjorde jeg, og laktaten, den kom som bestilt. Ta igjen de aller hvasseste var bare å glemme, men fikk dannet en gruppe med 5-6 mann som tidvis syklet mer enn fort nok for min del. Samarbeidet bra med disse store deler av etappen. Selv Spaniakker må samarbeide når Atlanterhavsvinden kommer i orkan styrke rett i fleisen på deg. 2 km før mål var samarbeidet over. Da var det singeltrack. Det visste jeg etter en treningsrunde dagen før. Kom meg først inn på den, gikk for en langspurt, det holdt. 9.plass på dag 1, med brukbar avstand fremover.

Å sykle ritt med Spaniakker er en opplevelse utenom det vanlige. Der skal det jukses og trikses for enhver pris. Team Hard-Rocx taktikken ala grenserittet 2015 blir hyppig benyttet..Når det er sagt er det joviale karer å kappsykle mot. Når målbanneren passeres er det store smil og idrettsglede som runger. Munnhuggeri i et bredt vokabular, blenging og andre former for uoverensstemmelser er totalt glemt. Herlig atmosfære.

På dag 2 var det noen flere km å fordele juksingen på. 55 km, men fortsatt nokså folkelig løypeprofil. Med 9.beste startposisjon etter dag 1 gøv jeg løs på 2.etappe med færre bekymringer. Satt bra med teten en god stund uten at kroppen hatet meg til det maksimale. Det var vondt, men ikke uutholdelig. Fikk en liten periode småvåte drømmer om at her er det kanskje mulig å gjøre det riktig så bra. Satt med de halvvåte drømmene mine i ca 20 km. Da kom vi ut i et slags synkende lavasteinsparti. Det opplevdes som å sykle ut i et slikt lekebur fult av plastballer. Fikk følelsen av å være den største ungen som sank helt til bunn av rommet, han ingen ville leke med. Det virket som om partiet med rullestein strakte helt til Sydpolen, men tror i realiteten det varte i ca 5 km. Drømmene forsvant, jeg ble brutalt vekket til liv, innhentet av realitetene. Skled bakover i feltet og fikk til slutt selskap av en stor og en liten Spaniakk jeg klarte å henge meg på. Vi utfylte hverandre bra og kjørte sammen inn til mål. Som på dagen før trakk jeg det lengste strået i avslutningen, slo amigoene på slutten og kom inn til en ny 9.plass.

Takket være super leveranse av Foss sykler var jeg og Knut Erik så heldig å få med oss årets rittsykler med på tur. Trek procaliber 9.9. Spennende å ta i bruk da det er en del forandringer fra fjorårets modell. Nye flotte karbonhjul og en noe snodig dempegaffel som er snudd opp ned. Veldig komfortbabel og stødig i fronten. Utrolig responsiv. Har ikke hatt et teknisk problem på 10 dager, med 4 dager ritt inkludert. Det lover rimelig bra.

Tredje etappe, bakketempo på programmet. Det er jo ikke utelukkende søt musikk i Jr Fisk sine ører. Fikk estimert at eventyret fra surfebyen Famara og opp til øyas høyeste topp kom til å vare ca en times tid. La mest fokus på å ikke bli for hissig på grøten i starten . Det ble ikke noe problem overhode da beina var særdeles lite samarbeidsvillig første halvdel. Kom seg allikevel brukbart oppover lia, og når jeg fikk tatt igjen et par Spaniakker som hadde donga satt jeg igjen med et ok inntrykk på toppen. Endte som nummer 15, og hadde sånn sett min klart dårligste dag. Kanskje ikke helt uventa. Ga ihvertfall hva jeg hadde.

Fjerde og siste dag skulle vel være nok til å skille gutter fra menn. 88 km, mengder med slitsomt terreng i form av mye løs sand sand og en drøy bakke halvveis. Naturlig nok gikk det litt roligere fra start siste dag. Med noen unntak da det virkelig gikk fort. Vi var faktisk en periode bare 6 mann i tet. Meg sjøl, Søren, Lars, 2 fra Team Extremadura og Karl Platt. Men det samlet seg stadig igjen. Etter ca 30 km kom vi ut i den første seriøse sanddyna. Her datt folk som fluer, inkludert meg selv. Sykla imidlertid bedre og bedre utover rittet. Sanka plasser jevnt og trutt. Og når stakkars Nissen som hadde punktert kom og tok med igjen ca 2 mil før mål var det bare å hoppe i sleden og sitte på inn. Bare så det er sagt, det finnes mer komfortable sleder å sitte i. Den mannen er flink til å forflytte seg i lengderetningen på to hjul. Ålreit for meg, men håpløst for han som sannsynligvis tapte seieren sammenlagt på grunn av punktering to dager.

Jeg kom inn til 8.plass, noe som holdt til 7.plass i sammendraget. Det må vel sies å være bra uttelling for to 9.plasser, en 15.plass og en 8.plass. Det gjelder vel å ikke gå skoa fullstendig av seg noen av dagene når det er etapperitt, det unngikk jeg vel. Siste dag var slitsom, men en artig etappe med alt det er maratonritt skal inneha.


Nå er det flytur, med den evige higingen etter mer beinplass. Bare positive minner med i bagasjen hjem. Hatt noen upåklagelige dager med et over gjennomsnittet bra reisefølge. Mye moro, mange mil og mang en dårlig kopp med spank kaffe.Takk til iHus med Geir Ole Reiakvam for at vi fikk være med. Søren Nissen som på mange måter finansierte oppholdet vårt med fjorårets prestasjoner, og Lars Granberg, Otto og Knut Erik for en bra tur.

Eirik

Lysere tider

Høst blir til vinter. Kuldegrader kommer smygende, og døgnets lyse timer blir stadig færre. Sjelden har vel eierne av denne bloggen vært lengre nedi gjørma enn nå i høst. Anders fikk seg en brutal skrell etter kræsjen. Morfin var hovedernæringen i flere uker og alle former for fysisk aktivitet utgikk selvfølgelig. Mulig hormonene fikk kjørt seg litt etter alt det gode stellet av flotte pleiere på Ullevål. Hva vet vel jeg, kan bare tenke meg etter å ha vært på besøk opptil flere ganger.

Det har vært alt for mye kålrabi for min del i høst også. Ikke har jeg kræsja, og ikke har jeg spist noe morfin, men en eller annen form for totalt havarisyndrom har beleiret seg i min kropp. Uglene som traff mosen et par dager før birken slo seg til ro. Skyhøy hvilepuls og rekordlavt overskudd. 7 uker uten trening og ny verstenotering på badevekta ble en realitet. Flaks at det ikke kom opp tre siffer på vekta. Livets brutale fakta.


Når ting går på tverke er Doktor B en god mann å ha. Om det er disseksjon av sittesår på de eklest tenkelige plasser, kvitte seg med virusinfeksjoner som i dette tilfellet, eller bare noe så tradisjonelt som å ta drepen på seksuelt overførbare sykdommer i hopetall. Jeg vet heldigvis lite om det siste, men uheldigvis alt for mye om det første. Smått usikker på hva som er verst. Kommer an på omstendighetene og omfanget vil jeg tro. Det finnes ingen heksekur mot virus. Det kan ta tid, og tålmodighet er stikkordet. Flaks jeg er en rolig og tålmodig type når det gjelder slike ting. Et siste råd fra doktoren på den tålmodige veien: "No tenkjer du meire på elg og brudar enn form og trening Jr, så blir dette bra". Som sagt, så gjort, og nå er jeg ihvertfall i stand til å gå opp trappa uten å hyperventilere. Kan neppe ha vært ubytte av elg- og brudejakt som har gjort susen. For det har vel vært delvis under pari i høst. Selv om et par av skogens tidligere konger ligger i frysen. Og selv om min kjære far har observert det han liker å kalle simler på besøk i Aumliveien i korte øyeblikk. Nok om det, dette er en sykkelblogg og ingen alminnelig erotisk novelle.  Fått syklet noen veldig små turer på en veldig flott sykkel ved navn Trek 9.8 SL Procaliber. Hun skal være vår følgesvenn i 2016, og etter de første datene er jeg positiv. Kjemien stemte og vi fant tonen.

Litt om henne: Fantastiske kjøreegenskaper. Lett, smidig, og med den nye iso-speed patenten mottar hun alle mulige støt på en aldeles strålende måte. Geometrien er kanskje det råeste i mine øyne. Uansett stilling og underlag blir du som rytter sittende igjen med kontrollen, du er sjefen og kjører showet. Nye og bredere nav på hjulene gir en enda stivere opplevelse enn tidligere. Du trodde kanskje ikke det var mulig, men joda, undrenes tid er ikke forbi.

Da aller siste del av sesongen gikk rett i dass for både liten og stor hos Fiskene ble det brått off-season uten noe avsluttende blogginnlegg. 2015 ble som alle andre år fylt med både oppturer og nedturer. Sånn er det i denne businessen, men viktigst av alt er at 2015 også ble fylt med opplevelser og inntrykk vi tar med oss videre. Gode minner og flotte stunder vi ikke opplever så mange andre steder. Sender en ydmyk takk til våre samarbeidspartnere som har tro på jobben vi gjør. Uten dere hadde det vært umulig å leve ut sykkeldrømmen på samme måte. Tusen takk også til alle dere som bidrar for laget vårt. Dere vet selv hvem det er. Ingen nevnt, ingen glemt sies det. Takk også til alle gode og mindre gode konkurrenter. Dere legger grunnlaget for galskapen. Skal tenke på hver og en av dere under siste minuttet av vinterens brutale rulleintervaller.

Nå er eldstemann oppe på rulla igjen. Smilet er på plass og snart er til og med hagla tilbake på skuldra. Jeg er klar for å komme ordentlig i gang, kjenner det kribler veldig etter å komme tilbake til normalen.

Nå har veien tilbake startet. Starter med en drøy oppoverbakke, så får vi håpe det slaker ut fort som fy. No time to loose. Det er drøyt 260 dager til NM i Engerdalen. Det er tid nok, men det går fort.

Nyt siste rest av den flotteste årstiden!

Eirik

Plutselig god tid..

Bloggen til Lillegutt og meg har til tider vært som et spøkelseshus i sommer. Øde og forlatt. Vi har masse på hjertet og mange jern i ilden, for mange. Tiden er vår verste fiende..  Vårt største ønske fra julenissen er at døgnet skal få 28 timer.

Plutselig. En mandag ettermiddag den 31. august snur alt på hodet. Et drag opp Grefsenkollen, en litt brå sving, en landeveissyklist på vei ned. Jeg svinger høyre, han svinger venstre, Pang. Det bråstopper. Hjertepumpa slår, blod og adenalin pumpes ut i kroppen med høyt trykk. Noe av det renner nedover ansiktet. Jeg har møtt bakken før, alltid tenkt at dette gikk bra. Smerten har tidligere kommet gradvis mens adrenalinnivået har avtatt. Noe er annerledes denne gangen. Jeg kjenner det umiddelbart. Faen, dette er ikke bra. Får hjelp ut av veien. Kragebeinet er brukket, det ser jeg med en gang. Har sett nok Tour de France til å kjenne igjen hånda som henger og beinet som stikker fram. Er også tungpust. Ambulanse er på vei hører jeg en snill og hjelpsom dame si. Mari er også på vei. Mari henter Trek’n, ambulansen henter meg. Mannen jeg møtte kan sykle hjem, tilsynelatende uskadd. I ambulansen får jeg på nakkekrage. Kjenner venstre side er mørbanket. Ved ankomst sykehuset står sikkert 10 personer klare på akutten. Jeg blir sjekket fra topp til tå. Det konstateres et nakkebrudd, et brukket kragebein, et brudd i skulderen, seks brudd i ribbeina, en punktert lunge, et kutt rundt øyet og noen skrubbsår. Klassisk blåmandag,

Har sett bedre ut

Det er ni dager siden denne blåmandagen. Søte sykepleiere har servert meg mat til alle døgnets tider. Jeg får akkurat det jeg trenger av smertestillende. Velferdsstaten Norge fungerer. Folk klager på ditt og datt i disse valgtider, men i bunn og grunn er vi heldige her i kalde nord. Kunne selvfølgelig skrevet en lang blogg om kommunikasjon, venting og kø i helsevesenet, men har viktigere ting å bruke kreftene mine på om dagen… Har vært hjemme et par dager, men er tilbake på Ullevål nå. Skal operere bruddene i skulderblad og kragebein i dag. Etter dette vil pila forhåpentligvis peke kun en vei.

Sjukehusmoten får terningkast 2.

Jeg har imidlertid et problem. Jeg har ikke tid til å ligge her på sykesenga. Jeg har verdens beste jobb på Mailand. Jeg tar matteutdanning i høst som jeg definitivt bør jobbe med. Jeg har to stykker hjemme i Lunden som elsker meg. På fjellet venter både elg og rein på meg. Og mellom slagene innbyr Nordmarka til de flotteste sykkelturene nå på høsten. Høsten er jo min tid, den beste tida, tiden for de gode opplevelsene. De opplevelsene får man ikke på Ullevål sykehus..

Uansett, man må angripe dagen slik den er. Man får summet tankene her man ligger i en lett morfinrus. Alle sier jeg bir bra, det er det klart viktigste. Det kunne gått skikkelig galt denne gangen.  

Men nok filosofi. Dette er en sykkelblogg. Sykkelsesongen ble definitivt avsluttet denne mandagen i Grefsenkollen. Var det en god sesong? Nja, våren var bra, ikke høsten. Vårens høydepunkter var 3. plassen i Nordsjørittet og en dobbeltseier i Trysilrittet. I tillegg kjentes formen god og jeg hadde flere dager i flytsonen på to hjul. Tar man i betraktning at våren bydde på en del utfordringer utenfor min lille sykkelboble så må den oppsummeres som en sportslig suksess. Sommerferien skulle kombinere familie, feriering og litt flere timer på to hjul. Høsten hadde fire store høydepunkter. Grenseritt, NM, Vasa og Birk. Plasseringene ble 14, 15, 19 og 22. Hederlige plasseringer sier folk.. Bla, bla, bla…

Sitter og funderer litt på om jeg har for høye forventninger til meg selv. Ikke fordi jeg ikke har potensial. Men fordi jeg kanskje ikke kan forvente topplasseringer med den tiden jeg bruker på syklingen. Selv om jeg jobber som realist er jeg likevel født optimist. Har et medfødt konkurranseinstinkt langt over gjennomsnittet.

I år skal jeg jobbe 70 % studere 50 % matematikk, være pappa, sykle for å nå mine mål og holde på med litt andre ting innimellom. Man trenger ikke ta videreutdanning i matte for å skjønne at jeg slipper å kjede meg. Derfor passer det dårlig med treningsfri en lang periode nå. Jeg har aldri nok tid for å ta igjen de tapte treningstimene. Mens jeg ligger her har jeg tid til å kjenne etter. Er det verdt slitet? Orker jeg å trene meg opp igjen? Gidder jeg å prøve å komme tilbake neste år?

Svaret virker klart, svaret er ja. Men jeg skal fortsette som før. Syklingen er min hobby, den skal ikke gå utover det som virkelig betyr noe.

Treningsgleden, samholdet, turene og spenningen er krydder i hverdagen. De fleste lever A4, jeg unngår dette så godt jeg kan. Spørsmålet er hvordan jeg skal gjøre det. Jeg konstruerer meg et svar, en plan. Jeg skal ta noen valg. Gjøre noen prioriteringer. Opplevelsen av høstens ritt har gitt meg noen svar, noen svar jeg innerst inne visste fra før. I Grenserittet og CykelVasan var jeg med teten hele veien. Jeg var i brudd. Var aktiv i front og hadde en fair sjanse. Selvsagt er det ikke tilfeldig at jeg havnet nede på lista i innspurten. Jeg var for dårlig. Men noen tilfeldigheter spiller også inn. Jeg satt ikke på rett sted til rett tid. Jeg gikk ikke i det riktige bruddet. Det kunne skjedd. Jeg kunne vært der oppe. Formen var på topp begge gangene. Jeg kjente på følelsen. Følelsen av å være i toppform. Den vil jeg oppleve flere ganger.

Oppladningen til Birken ble litt så som så med forkjølelse. Likevel var jeg blant de piggeste terrengsyklistene. Jeg var akkurat for dårlig når seiersbruddet gikk. Jeg satt i front, hadde alle sjanser i verden til å være med. Orket bare en kilometer. Da røyk strikken. Mistet bakhjulet til CF Hagen og så det forsvinne innover vidda. Visste det var gullhjulet. Forskjellen på fulltidsutøver og amatør gjorde utslag. Men jeg var i nærheten. På en maks dag er jeg kanskje med, den bakken passer meg godt, det vet jeg. Uansett kult med seier på CF. Den var fortjent, han har gjort jobben.

NM på Rjukan ente med en 15 plass. En snau halvtime bak nevnte Hagen. Bakkene var for bratte, terrenget for krevende og rittet for langt. En treningshverdag med korte harde turer kombinert med en kropp på 80 kg passet ikke i dette NM. Jeg hadde aldri en følelse av å være i nærheten. Jeg var sliten og lei. Motivasjonen sank i takt med antall minutter opp til tet og antallet kilometer på knotesti. Pulsklokka viser at jeg aldri var i nærheten av Vasa, Grense eller Birkpuls på NM. Var ikke nok gira, var aldri i posisjon til å orke å gå i kjelleren.

Det er en slags mote i sykkelnorge som sier at jo mer knotete sti, jo mer gøy er rittet. Fulldempersalget har eksplodert. Bra er det, folk kommer seg ut i skogen! De kommer frem selv der den groveste traktor må melde pass. Jeg sykler sjelden på knotesti, synes ikke det er SÅ jævla kult. Sikkert fordi jeg er elendig på det. Men jeg har blitt vant til sånt, å skille meg ut i sykkelmiljøet. Hår på leggene, sykler heller en time hardt på grus enn tre rolige i steinura, spiser bacon til frokost om jeg vil og tar mer enn tre hang-ups. De innfødte tror jeg er gal, jeg lever svært godt med det..

De beste opplevelsene fra denne sesongen har jeg fra ritt som Nordsjørittet, Trysilrittet Grenserittet og CykelVasan. Her kunne jeg bidra, her var jeg framme og preget rittet, her hadde jeg en real sjanse. Her går det i overfart i perioder, roligere i andre perioder. Her må man tåle fartsendringer. Her spiller taktikk og tilfeldigheter en vesentlig rolle. Det er her jeg har min mulighet. Her jeg kan utnytte mine ferdigheter, watt og kilogram. I NM og de øvrige lange, seige tekniske rittene er det mann mot mann. Timer etter time. Kampen mot klokka. Evnen til å ligge på terskel i mil etter mil er avgjørende. Den mister man når man aldri trener på det. Jeg er ikke god nok teknisk. Jeg holder ikke i fire timer. Jeg kan bli bedre. Har prøvd i mange år, hatt framgang, men er langt fra best. Når man setter av begrenset til trening må man finne sin vei.

Min satsing vil rettes mot grusrittene. Det er her jeg kan få ut mitt potensial. Jeg har for sterkt vinnerinstinkt til å være fornøyd med et ritt fordi stiene er fine. De flotte turene er den største motivasjonen i treningen. De får jeg på ski, sykkel eller med børse i det daglige. Når jeg drar på ritt er det for å vinne. I 2016 blir denne satsingen enda tydeligere. Treningen spisses enda mer. Jeg er 30 år. For gammel til å kjøre ritt uten mål og mening. Jeg har fått min store NM mulighet. Den fikk jeg på Geilo en septemberdag i 2013. Den ene gangen NM løypa passet meg. Jeg grep den sjansen! Jeg skal gripe den igjen om den kommer. Neste år skal jeg gripe nye sjanser, neste år. Må bare bli operert først, nå kommer ortopeden snart å henter meg håper jeg..

Birkebeinertider og andre smeller

Sitter å kjenner på andre runde med herpesblemmer denne uka, mens jeg tenker tilbake på birkenhelgen som er tilbakelagt. Herpesblemmer på leppa om noen var i tvil.

Har aldri fått fullklaff på Birken. Kan ha en sammenheng med at det er verdens største terrengsykkelritt. Etter dager med tidvis god form utpå sensommeren var håpet om at Birken 2015 kunne bli en flott opplevelse. Jr begynner å få sin dose med erfaring fra birkenritt han også. Har fjoråret friskt i minne da den klassiske birkenpinsen var gått fra sølv til gull grunnet 5 deltakelser. 

Birken er på mange måter et spesielt ritt, men i likhet med mange andre har det sine avgjørende faser. Det er opp til Skramstad, gjennom terrenget, opp Rosinbakken og ned Ballettbakken. Den siste tiden har mye av fokuset på trening ligget rundt disse 4 partiene. De rare blikkene fra folk på Ullevålseter var mange da undertegnede kom løpende med sykkelen forrige onsdag.

Birkenhelgen starter i år igjen i servicebransjen på fredagens ultrabirk. Sammen med søster Andersen fikk jeg delt ut totalt 24 flasker og x antall barer og gèler til ultraslitne syklister. Med en vinnertid på drøyt 6 timer sier det seg selv at behovet for sqeezy var stort! Ola Kjøren tar her en veldig fortjent seier foran Trek-kollega Henrik Kippernes, mens Ole Hem blir nummer 3. Våre menn ender henholdsvis på 5,6 og 11(Martin, Doktor.B og Knut E). Jeg synes de står på bra gjennom den sinnsyke kraftanstrengelsen dette tross alt er. Jeg tester Ballettbakken på Lillehammer før jeg vender nesen mot Elverum igjen. En følelse av symptomer man ikke ønsker seg dagen før dagen kommer snikende på bilturen tilbake. Prøver og ikke tenke så mye på det, men når middagsbuffeen på Elgstua ikke er mer enn sånn passe attraktiv aner jeg ugler i mosen. Tar en tidlig kveld og håper på det beste.

Foto: Østlendingen

Plutselig er det lørdag. Om jeg føler meg bedre eller om jeg prøver å fortrenge fakta er nok ikke godt å si, men hodet må være med fra start, så jeg innstiller meg på det første. Virkeligheten innhenter meg raskt idet vi forlater Rena, beina er ikke så innbydende som jeg håper. Allikevel føler jeg at det går brukbart opp mot Skramstad. Som ventet eksploderer tempoet når vi kommer inn på gruveien. Scenarioet gjentar seg, og de minst dødelige i elitefeltet siger ifra. Sier til meg selv at det er uaktuelt å stå igjen på perrongen en gang til, reiser meg for å støte meg opp til de. Passerer storebror med en meter før realitetene melder seg. Melkesyra løper løpsk i hele kroppen min. Bare å sette seg ned igjen å innfinne seg med livet. De 7 beste drar avgårde...

Alltid hissig på grøten ihvertfall

Gjør en brukbar figur gjennom terrenget og kommer ut et sted mellom 10 og 15.plass. Det er folk foran og bak, og skjønner at her vil det samle seg en gjeng fra 8.plass til et stykke bak i leksa. Vil så gjerne bidra i gruppa, gjør et ærlig forsøk på å hente de foran, men har fint lite å bidra med. Det kommer opp folk bakfra parallelt med at min form daler og beina svikter. Lurer meg med opp fra Kvarstad, men idet vi kommer inn i Rosinbakken er det over og ut. Sitter igjen på toppen med en tynn mann fra Lillehammer i motvinden. Vi seigpiner oss forbi Elgåsen, Storåsen og Sjusjøen før vi får selskap bakfra. På Sjøseterveien setter krampene inn for fulle mugger, jeg må i grøfta, ikke bare en, men to ganger Kampen mot konkurrentene har blitt til kampen mot krampa. En ny bataljon kommer feiende forbi uten at jeg er i stand til å løfte en finger. En funksjonær på motorsykkel ser lange bein sprellende i grøfta, kommer stormende til for å hjelpe. Blir etterhvert i stand til å komme meg på sykkelen igjen ved egen hjelp og fortsetter. 

Et uhell kommer sjeldent alene, og for å krone en kølsvart dag seiler jeg rett inn i gjerdet i bunn av Ballettbakken. Med en venstreside som en raspet pizzaost kommer jeg meg omsider i mål. Tom på alle mulige måter... .Noen videre konklusjon om lørdagens prestasjon er ikke nødvendig. Skal man hevde seg i Birken nytter det ikke å være 97 %, da blir man spist levende. Anders gjør en grei figur og ender på 22.plass. Bare å gratulere Carl Fredrik med seieren. Den har du virkelig fortjent.

At man må melde pass mot overmakten på en dag hvor ikke alt fungerer, det er greit. At røde-kors personellet hadde plassert bandasjene på min venstre fot feil vei, slik at plastrene satt som støpt når min kjære mor skulle bytte i går, det er ikke greit. Bedre lykke neste gang til de altså!

Til slutt, en mer alvorlig  og kjedelig nyhet. Anders sin 22.plass i Birken er nok dessverre hans siste opptreden på sykkel for en stund. Som mange allerede vet var han ute for å sykle intervall i Grefsenkollen to dager etter helgens ritt. Det endte med frontkollisjon med en annen syklist, og en skikkelig skrell. Han har det etter forholdene bra, men sitter igjen med brudd i skulder, nakke, kragebin, ribbein og punktert lunge. En sånn trøkk ville nok fått de fleste til å svartmale situasjonen, tenke mange negative tanker. Sånn er ikke du skrudd sammen. Rolig og balansert som alltid forteller du meg på telefon at vindforholdene er gunstig med tanke på reinsjakta på Alvdal. Du skulle være med svigerfar til helgen, men meddeler nå at den plassen kan jeg overta. Du kommer deg raskt på beina igjen, og kommer sterkere tilbake. Det er jeg sikker på. Du er en tøffing! Kanskje blir det ledig plass på en stubbe ved lillebrors elgpost om noen uker også.

Eirik