søndag 7. februar 2016

Kappsykling på Kanaris

Blant lavastein og forvirrede dansker på en sportsklubb uti Atlanterhavet har en sindig Nord-Østerdøl tilbragt de siste 10 dagene. Som et resultat av noen ulike bekjentskaper, og at jeg bare pissa på storebror med noen få sekunder under en intervall i jula, havna jeg på en 10-dagers treningssamling på Lanzarote. Etterlengtet og kjærkomment i en noe hektisk hverdag. "Bare vent til du eventuelt skulle være så heldig å prestere godt nok til å bli pappa du Jr, da kan vi snakke om travel hverdag" Hvilken kjernekar det ovennevnte sitatet tilhører krever neppe noen videre utdypelse. Fattern har ihvertfall hatt en samtale med meg om hvilke konsekvenser/hvilket ansvar slike prestasjoner som er nevnt i sitatet kan føre til. Regner med den samtalen også har funnet sted med mine eldre søsken, så ikke ta den nei.





Å anbefale Lanzarote til nordmenn på jakt etter den perfekte sydenferien vil jeg nok være litt forsiktig med. Derimot er Club la Santa det perfekte sted å legge en treningssamling. Her har du det du trenger. I tillegg til time opp og time ned med trening har vi sykla etapperittet 4 stage MTB Lanzarote. Det starta på rimelig bedritent vis. Seeding fra Birken hjemme i Norge hjelper lite i et ritt med Ekvator som nære nabo.





Første dag bestod av 35 raske km. Forholdsvis rett inn på teknisk terreng. I et relativt mislykket forsøk på å snike meg inn langt fremme i startbåsen var utgangspunktet satt. Lyktes riktignok i å hoppe over gjerdet ca midt i folkemengden, men med godt og vel 200 syklister i varierende fysisk form foran seg er det bare en ting å gjøre. Sykle til syra står ut av bein og ører i det startskuddet går. Det gjorde jeg, og laktaten, den kom som bestilt. Ta igjen de aller hvasseste var bare å glemme, men fikk dannet en gruppe med 5-6 mann som tidvis syklet mer enn fort nok for min del. Samarbeidet bra med disse store deler av etappen. Selv Spaniakker må samarbeide når Atlanterhavsvinden kommer i orkan styrke rett i fleisen på deg. 2 km før mål var samarbeidet over. Da var det singeltrack. Det visste jeg etter en treningsrunde dagen før. Kom meg først inn på den, gikk for en langspurt, det holdt. 9.plass på dag 1, med brukbar avstand fremover.

Å sykle ritt med Spaniakker er en opplevelse utenom det vanlige. Der skal det jukses og trikses for enhver pris. Team Hard-Rocx taktikken ala grenserittet 2015 blir hyppig benyttet..Når det er sagt er det joviale karer å kappsykle mot. Når målbanneren passeres er det store smil og idrettsglede som runger. Munnhuggeri i et bredt vokabular, blenging og andre former for uoverensstemmelser er totalt glemt. Herlig atmosfære.






På dag 2 var det noen flere km å fordele juksingen på. 55 km, men fortsatt nokså folkelig løypeprofil. Med 9.beste startposisjon etter dag 1 gøv jeg løs på 2.etappe med færre bekymringer. Satt bra med teten en god stund uten at kroppen hatet meg til det maksimale. Det var vondt, men ikke uutholdelig. Fikk en liten periode småvåte drømmer om at her er det kanskje mulig å gjøre det riktig så bra. Satt med de halvvåte drømmene mine i ca 20 km. Da kom vi ut i et slags synkende lavasteinsparti. Det opplevdes som å sykle ut i et slikt lekebur fult av plastballer. Fikk følelsen av å være den største ungen som sank helt til bunn av rommet, han ingen ville leke med. Det virket som om partiet med rullestein strakte helt til Sydpolen, men tror i realiteten det varte i ca 5 km. Drømmene forsvant, jeg ble brutalt vekket til liv, innhentet av realitetene. Skled bakover i feltet og fikk til slutt selskap av en stor og en liten Spaniakk jeg klarte å henge meg på. Vi utfylte hverandre bra og kjørte sammen inn til mål. Som på dagen før trakk jeg det lengste strået i avslutningen, slo amigoene på slutten og kom inn til en ny 9.plass.





Takket være super leveranse av Foss sykler var jeg og Knut Erik så heldig å få med oss årets rittsykler med på tur. Trek procaliber 9.9. Spennende å ta i bruk da det er en del forandringer fra fjorårets modell. Nye flotte karbonhjul og en noe snodig dempegaffel som er snudd opp ned. Veldig komfortbabel og stødig i fronten. Utrolig responsiv. Har ikke hatt et teknisk problem på 10 dager, med 4 dager ritt inkludert. Det lover rimelig bra.

Tredje etappe, bakketempo på programmet. Det er jo ikke utelukkende søt musikk i Jr Fisk sine ører. Fikk estimert at eventyret fra surfebyen Famara og opp til øyas høyeste topp kom til å vare ca en times tid. La mest fokus på å ikke bli for hissig på grøten i starten . Det ble ikke noe problem overhode da beina var særdeles lite samarbeidsvillig første halvdel. Kom seg allikevel brukbart oppover lia, og når jeg fikk tatt igjen et par Spaniakker som hadde donga satt jeg igjen med et ok inntrykk på toppen. Endte som nummer 15, og hadde sånn sett min klart dårligste dag. Kanskje ikke helt uventa. Ga ihvertfall hva jeg hadde.



Fjerde og siste dag skulle vel være nok til å skille gutter fra menn. 88 km, mengder med slitsomt terreng i form av mye løs sand sand og en drøy bakke halvveis. Naturlig nok gikk det litt roligere fra start siste dag. Med noen unntak da det virkelig gikk fort. Vi var faktisk en periode bare 6 mann i tet. Meg sjøl, Søren, Lars, 2 fra Team Extremadura og Karl Platt. Men det samlet seg stadig igjen. Etter ca 30 km kom vi ut i den første seriøse sanddyna. Her datt folk som fluer, inkludert meg selv. Sykla imidlertid bedre og bedre utover rittet. Sanka plasser jevnt og trutt. Og når stakkars Nissen som hadde punktert kom og tok med igjen ca 2 mil før mål var det bare å hoppe i sleden og sitte på inn. Bare så det er sagt, det finnes mer komfortable sleder å sitte i. Den mannen er flink til å forflytte seg i lengderetningen på to hjul. Ålreit for meg, men håpløst for han som sannsynligvis tapte seieren sammenlagt på grunn av punktering to dager.



Jeg kom inn til 8.plass, noe som holdt til 7.plass i sammendraget. Det må vel sies å være bra uttelling for to 9.plasser, en 15.plass og en 8.plass. Det gjelder vel å ikke gå skoa fullstendig av seg noen av dagene når det er etapperitt, det unngikk jeg vel. Siste dag var slitsom, men en artig etappe med alt det er maratonritt skal inneha.


Nå er det flytur, med den evige higingen etter mer beinplass. Bare positive minner med i bagasjen hjem. Hatt noen upåklagelige dager med et over gjennomsnittet bra reisefølge. Mye moro, mange mil og mang en dårlig kopp med spank kaffe.Takk til iHus med Geir Ole Reiakvam for at vi fikk være med. Søren Nissen som på mange måter finansierte oppholdet vårt med fjorårets prestasjoner, og Lars Granberg, Otto og Knut Erik for en bra tur.





Eirik














Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar