På tide å stikke fingeren i jorda....

Det er på høy tid å stikke fingeren langt, langt ned i jorda. Skuldrene er løsere enn strikken til Tanja Hansen. Kroppen er utbrukt og full av arr. Knærne verker. Bilen har snart veteranstatus og er full av striper. Jeg har kjøpt meg felleski, gressklipper, parasoll og putekasse. Konkurrentene har kjøpt seg wattkrank og jodler mye om noe de kaller normalized power, jeg skjønner ingenting. Siste sykkeltriumf er kun et vagt minne. Siste blogginnlegg ble skrevet i forhistorisk tid. Lillebror har fått seg ei flott dame, blitt huseier og går rundt med slags frisyre som tyder på at har syklet i sidevind med to bokser vaselin i håret kontinuerlig de siste tre årene. Den sidecut`n beveger seg ikke en nanometer selv når vi sykler i 70 km/h med frisk bris midt i pæra. Kristian sykler ritt sammen med pappa. Noen karer i rødt med julenissekostyme har vunnet nesten alle ritt. Swix pryder plutselig sykkelpallen. Hjulene glir som om de er metta med den deiligste cera. Verden har syklet fra meg. Fødselsattesten viser 32(!). Jeg har blitt en utgammel gubbe.. Den eneste som ikke skjønner dette er selvsagt meg selv. I mitt hode er jeg selvfølgelig Norges beste terrengsyklist, eller egentlig syklist generelt, bare jeg har dagen og løypa passer meg. Hittil i mitt etter hvert lange liv har vel dette bare skjedd en dag. Men for en dag det var. Selv gamle gubber kan leve lenge på slikt...

Fått deng av julenissen igjen...

En av mine største fans har fortsatt tru

Vårens fire sykkelritt har definitiv ikke sprengt pokalskapet. En kjempedong i Aalborg. En smålubben svensk hockeytakling og skulder ut av ledd i Montebello. Parkert som en strømtom Tesla opp motbakken i Elgrittet og på Norefjell lekte konkurrentene Jansrud ned alpinbakken, mens jeg tvilholt i bremsene og imiterte Kowalczyk etter beste evne. Jeg kan sikkert skrive en drøy doktorgradsavhandling med unnskyldninger, men doktorer har vi strengt talt nok av på sykkellaget vårt, sikkert mer enn nok. Konklusjonen er at det har vært mer enn stang ut, skuddene har vel stort sett resultert i innkast. Heldigvis innebærer terrengsykling så mye, mye, mye mer enn pokalsamling. Sosiale turer med noen av de beste folkene man finner på denne jord, morsomme løyper, natur, friluft, barnesykkelritt, mestringsfølelse, våsprat, selvskryt og baksnakking av konkurrenter er bare en smakebit av den store marsipankaka. Kan garantere at ikke noe lag kan måle seg med turgleden hos røverbanden i Trek Sparebanken Hedmark. 

Definisjonen på banditter

Vårens hittil beste plassering kom på Norefjell sist helg. Femte mann i mål i et småpent startfelt. Kun slått av tre blodtrente vikinger og en kenguru fra Down Under, nok en gang hadde vinneren et slags kostyme med Swixlogo, julenissedrakt og nisseskjegg. Ryktene sier at vinneren også "dabba" rimelig arrogant over målstreken i god Pogba stil. Kanskje er det røde kostymet de bruker er en slags kopi av en Man Utd drakt? Verdens desidert verste fotballag. Enda en gnist tennes dermed i en gammel kropp. Dissa gutta må jekkes ned fra tronen og sitt drømmenes teater så fort som overhode mulig. Jeg var ikke langt bak vinneren på Norefjell, samtidig var jeg et lite verdenshav foran lillebror på resultatlista. Faktisk ingen skam. Spesielt ikke når det var nedover de slo meg. Jeg har vel aldri vært noen world champion i downhill. Spesielt ikke når underlaget er grovt. For øvrig var eneste skammen at kun drøye 80 startet rittet på Norefjell. Har Ola Dunk mistet forstanden og bakkekontakten helt? Må man være med på Ironman eller reise til et annet kontinent før det er bra nok å fortelle om på sommerfesten? Råkul løype, superenkel logistikk, kort vei til Oslo, strøkent arrangement, matservering fra blide damer i mål og hotell i særklasse. Med hotellrommet kun 173 meter fra målstreken tok familien Fisk likegodt hele helga på fjellet. Bildene viser vel at det var et godt valg. Håper flere kjenner sin besøkelsestid neste år.

Norefjell, noe for enhver

Vårens faktum er at jeg følte meg råsterk fra start i Aalborg, men sprakk som en utgammel dong etter 7 mil. Etter det har jeg ikke funnet igjen formen. Status er imidlertid ikke så håpløst som det høres ut. Jeg har egentlig bommet med kun 3 mil på årets toppform. For sesongens første formtopp skulle komme nettopp i Aalborg. Neste topp skal komme i helgas Nordsjøritt. Fokus er allerede rettet mot Sandnes. I og med at mitt fokus vanligvis skrus på 17 sekunder før start må det bety at noe stort er på gang. Som mosjonist orker man ikke fokusere mot rittlørdag så ofte. Helga er jo tross alt fritiden mellom alle de andre slagene. Jobb, videreutdanning, matpakkesmøring, oppussing, trampolinehopping, legobygging og sofakrig er bare noen av salgene som kommer foran sykling i hverdagene. Derfor må man gjøre som med twistposen, velge sine favoritter med omhu.

Beinhard hverdag

Nordsjørittet feirer sitt eget jubileum med NC status og ny eliteløype. Her er det mætti kul sti og 40 km bonusfest i den allerede tunge sekken. Min sekk er nemlig allerede overlasta.. I fjor ble jeg funnet i fosterstilling kliss naken i dusjen etter målgang. Skalv som en struts på Nordpolen mens kokvarmt vann strømmet ned mellom rumpeballer som vibrerte av kramper. Det hadde ikke vært mulig å sykle en meter til. I år skal jeg sykle 40 000 meter til. Det må bli selvsagt bli suksess! Konkurrentene har avskrevet den gamle gubben. Den senile karen som har hengt seg opp og kun sykler opp og ned Grefsenkollen. Men de har glemt et par-tre ting.

I går fikk jeg ny sykkel, Procaliber 9.9 er lynrask.

Den som venter lenge venter ikke forgjeves!!

På tre forsøk har jeg aldri blitt dårligere enn nummer fire på Nordsjørittet.

Vi har et ungt og fremmadstormende lag. Gutta er på stigende kurve. Tor Halvor får satt demperopphenget rett vei. Amdahl har fått senka PSI trykket i pungen. Nesteby har åpne bihuler for første gang siden Millenium og Jr har spist kun bønner og salat siden påske, levd i sølibat siden sist søndag og vært avholds siden tirsdag.

Og husk en ting julenisser. Vinnere er ikke de som aldri feiler. Vinnere er de som aldri gir opp. 

Det er tomt for marispan, kokos og bananlikør i twistposen. Nå kommer favorittene som perler på den fineste diamantsnor. Toffie, Japp, Daim, Nordsjøritt, Trans Østerdalen, Sommerferie, Seterkost, Kilosfisk, Tynsetluft, Toppform, Grenseritt, Glacier360, Birken, Skaidi Elgjakt. Tror det blir en bra sommer også i år.

Vi prates på Jæren!

StoreFisk og Gubbe 32

Sommertid

Det er rimelig kok i hovedstaden om dagen. Det er dag 4 med grader høyt på 20-tallet og skyfri himmel. Slikt setter sine spor. Så nå var det tid for å knuse hue i aftersunflaska og sette seg inn i skyggen. Å suge på det faktum at Arsenal stakk av med enda en FA-cuptittel. Makaløst.

Danmark og Aalborg MTB markerte startskuddet for den "hjemlige" sesongen i år. Som i fjor. Det var slett ikke bare vonde minner fra fjoråret. Endte opp som 7. mann, og satt med følelsen av å sloss om seieren til langt uti leksa. Hvor realistisk det var kan man strides om til det fjerne, men hadde ihvertfall visuell nærhet med vinneren til 70 km var unnagjort. Slikt blir det optimisme av, det var derfor to heltente fisker med lagkompiser og familie som på ny skulle søke lykken blant rødpølser og glade dansker.

Da startskuddet endelig gikk satt beina igjen i sirupsbøtta fra første tråkk. Konstaterte etter få av 100 km at dette kommer til å gå i dass. Det går som det må på sånne dager. Strikken finnes ikke tøyelig og slites i to så snart det blir drakrefter. Det blir det etter drøye 10 km... En tetgruppe på vel 15 mann drar av gårde.

Har jo fadern ikke kryssa Skagerrak med båt for å sitte igjen på kaia. Gjør en ærlig innsats og forsøker i det lengste. Det løsner riktignok noe utover når jeg holder min fart. Og får faktisk så vidt et gløtt av teten selv etter 50 passerte km. Det hjelper ikke det spøtte grann. Ikke har jeg spist, jeg har nesten ikke drukket, og alt som fantes av krefter i Eiriks kropp er kastet ut i et desperat forsøk på å ta igjen det tapte. Man trenger ingen avansert algoritme for skjønne hvordan resten av turen ble.

Jeg har lært at det er deilig å være norsk i Danmark. Den lærdommen kan jeg nå avkrefte. 50 km med tom tank og ballongsprekk på slutten.

I fjor så det slik ut

I år var stillbilde byttet ut ut med film. Jeg var å finne på tv-skjermene i det danske hjem. Ikke hyret inn som klovn, men som en sprellende fisk i målområdet. Alle som har prøvd å sykle lenge nok over emne vet hva endskapen blir. Kramporama. Og i det du står av redskapen mellom beina sier det momentant stopp.

 Hvad hender med nordmannen? Kan han ikke ånde? Har han gjæller? For helvede...

Mot egen plan troppet jeg opp på Helgøya helga etter. Jeg har lært etter noen år i gamet at første ritt er bingo. Revansjesugen som sjeldent, og med ny og skinnende maskin mellom beina dro jeg opp fredag for å teste både årets top fuel fra trek og ny løype. Begge deler sto til toppkarakter. Eirik på Helgøya blir likevel som Norge mot Brasil i fotball. Rått parti. Når du sitter der å skuer på skjermen ønsker du i hvert fall at gutta skal gjøre sitt beste. Løpe, takle og blø for drakta. Få med seg et hederlig resultat man kan være fornøyd med. Det fikk jeg da tross alt. Fikk med meg en 9.plass og en og en god følelse i caddybilen hjem. Det jeg kom for.

7 dager senere ble det dagstur til det glade sørland. Å i Heiane og norgescupåpning sto for tur. Gutta som skal utgjøre mine lagkompiser satt parkert hvert til sitt med diverse unnskyldninger. For noen kompiser og ha med seg i krigen. Døgenikter. Alene mot ulvene på fremmed mark. Spilte fint liten rolle da rittet i det store og det hele var one man show fra ende til anen. Masse pervers sykling i skog og mark. Lite puljekjøring, mye trøkk og vinnertid på litt over to timer. Endte på 7.plass etter en massiv duell med legen på motstanderlaget swix hard rocx. Fornøyd med dagen og storkoste meg i den feteste nc-løypa jeg har kjørt noensinne. Skikkelig racing hele veien. Ikke noe lurekjøring og fjas. Søringer er ikke så ille som mange skal ha det til 😊

Nc. 2 Montebellorittet kom på direkten helga etterpå. Det endte så der med en 17. plass i en nokså celebert selskap. Montebellrottet pleier å fylle opp eliteklassen med det meste som krype og gå av maratonsyklister ++. En fin batalje i nokså hektiske forhold. Fornøyd med formen, men litt misfornøyd med resultatet. Det sier vel bare noe om at det gror godt i sykkelnorge, og bra er jo det. Bekreftelsen fikk vi ved målgang da ryktene innad i gjengen spredte seg om at Petter Fagerhaug hadde vunnet første runde i wc rundbane U23. Tør påstå at du selv må drive med terrengsykling for å forstå hvor sinnsykt det er.

Tungt å erkjenne at swix hard rocx har fylt opp nc-pallen ved begge anledninger så langt. Både tror og håper at det bilde endrer seg når det blir vestlandsluft i nc. 3 Nordsjørittet om noen uker. Da kan det lønne seg å henge godt nedpå underlaget 😊

I morra tar jeg tur til Bjørkelangen for å sykle æljrittet med storebror. Har blitt bra mengder trening denne uka med himmelsprett og greier. Tenkte vel kanskje å gi blanke, men når det heter æljrittet blir det jo nesten for dumt og ikke stille. Er i besittelse av en leilighet hvor eneste veggpryd er geviret fra fjorårets æljokse.

Neste helg blir det weekend på Norefjell. Har hørt utrolig mye bra om det rittet og lenge ønsket og sykle det. I år passet det bra, og tar derfor med storebror og Nesteby på tur. Håper du kommer å gir oss fight inn til døra!

Jr

I Spaniakkenes rike

Storefisk skriver om realitetssjokk i sitt forrige innlegg. Han har litt å lære. Her skal han få en realitetsorientering på sin egen sykkelblogg. Eller bloggen. Innholdet må kunne sies å være noe variabelt.

"Junior Fisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten". "Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede." Det er dag 9. etter jeg kom i mål på Andalucia Bike Race. Det er dag 5. uten vannrett avføring, trang hjelm og defekt kroppstermostat. Med all risting og total utmattelse skal jeg være glad om en benner melder seg innen neste skuddår.  Jeg og resten av teamets "eliteavdeling" har syklet 6 dagers etapperitt i Spaniakkenes rike. Mot tidligere Tour de France vinnere, olympiske medaljører og en håndfull verdensmestere.  My  dear brother from another mother har gått den nette sum av 40 blanke km på ski. 40 km vi har gått 40 000 ganger på trening. En nordmann har utøvet sin nasjonalidrett i sine kjente omgivelser. Dette er omtalt som teamets "sliteravdeling". Det får stå på hans regning. Mens vi reiste til Spania satt han parkert på hytta hjemme i Østerdalen og grillet marshmallows på peisen og ladet opp til Holmenkollmarsj. Livet består av noen valg spør du meg....

Når denne gjengen skal ut i den store verden har det lett for å oppstå ymse hendelser. Erfaringe med flyturer en blandende. Det er litt logistikk som skal klaffe. Håpet kanskje at Amdahl, som rytterstallens nyeste signering kunne skape orden i rekkene. Med meg selv, Dr.B og Nesteby som reisefølge er oppgaven krevende, men slett ikke umulig. Det fløt bra lenge denne gangen, helt til syklene skulle sendes avgårde. Overvekt på koffertene selvfølgelig og sirkuset er i gang. Stokket forgjeves verktøy, sko, barer og buksekrem frem og tilbake for å unngå gebyr. Umulig, 80 kg kan ikke deles i tre hauger på 25 kg. SAS må da bare få sine velfortjente kroner ekstra for å frakte alt utstyret trygt nedover.

I pakkingen forsvinner boardingkortet mitt. Er det sendt i sykkelbagasjen? Har det blitt med de lokale heltene Thoresen på Tottenham-kamp i London? Kan ikke utelukkes da de troppet opp nøttebrune og smørblide en etter en i samme kø som oss. Fikk uansett utlevert nytt boardingkort og reisen kunne fortsette. Kommer meg til boarding, "Stopp der du, Eirik Fiskvik, du har allerede gått ombord" Av naturlige årsaker kommer vi til enighet om at det har jeg ikke. På mitt nye boardingkort er jeg henvist til sete 32D. Tramper som sistemann inn midtgangen på flyet. Konstaterer at på plas 32D sitter det en en langhåra trønder. Amdahl.... Med mitt gamle boardingkort i hånda. Med Eirik Fiskvik på. Hans eget kan han ikke gjøre rede for. Ikke til å tro. Mannen som skulle skape ro og roden i rekkene. Har vi kjøpt katta i sekken? Tidlig å konkludere. Uhell kan skje den beste har jeg erfart :)

En jet-strøm nedover Europa senere så er alle vonde minner om boardingkort glemt. Alle mann alle trekker sin bagasje av båndet i tur og orden. Men hvor i himmelens navn er min!? Henvender meg til nærmeste spaniakk. Får utlevert en pakkseddel. På seddelen står det Oslo. Ikke til å missforstå dette. Ekstra penger fikk dere, men å sende all bagasjen var ikke så fordømt nøye. Takk for en elendig start på en ellevill uke.

Et par dager og en bagasje levert på døra senere var man klare for ritt. Skjelving i buksa og brusing i bringa. Årets første tråkk med startnummer på styret. Kort- kort, opp mot 20 grader og fullkommen nytelse. Noe annet enn fullstendig overtenning ville vært bekymringsverdig. Slapp den bekymringen, overtenning ble det. Første dag bød på prolog med intervallstart og bånn øs fra start. Kom meg gjennom på en ok måte. Noen og 80. plass En levbar start, men ikke noe mer enn det.

Mye føles likt på dag 2. Det går på 90 %, men å tråkke gassen gjennom gulvet som Reodor er ikke gjennomførbart. Føler heller at jeg må holde potta oppe slik som Ludvig. Det er komplett galemathias i starten. Vi sykler paddeflatt langs en kanal første 20 km. Den som er for dårlig til å blenge her havner i kanalen. Kampen for tilværelsen. Enkelt og greit. Og til opplysning var det ikke vann i kanalen, bare betongen. Söta bror representert ved Michael Olsson sitter plutselig å jokker med en krankarm midt i klynga. Den andre henger fast i skoen som han holder over bakken Ser mildt sagt ustabilt ut.  Han kommer heldigvis av veien på riktig side. For min egen del går det halvseigt. Blir ikke bedre når jeg kjører ut og bunker kneet i et trekratt. Sliter meg opp og nyter tilværelsen ned til det gjenstår 20 km. Da løsner det og jeg får en fin avslutning på dagen. Håpet tennes om dette var vendepunktet.

Det var det, og tredje dag så jeg lyset. Kjenner det allerede ut fra start at ting er annerledes. Hvis kroppen er en sitron er det nå plutselig deilig å skvise saften ut av sitronen. Det er kalasforskjell på vondt-vondt og godt-vondt. I dag er det godt-vondt å presse seg. Dagene i forveien motsatt. Diggbar følelse. Flyr opp bakkene, forserer alt og alle føler jeg, tror jeg er ustoppelig, men et jubelbrøl haler innpå bakfra bakfra. og det er massivt. Joaquim Rodriguez kommer seilende opp på siden av meg. Da blir sinnsforvirringen komplett hos en norweger i Spanikkland. Mannen i tv-ruta på Tour de France gjennom en årrekke. En av de hvasseste klatrerne sitter nå og klatrer ved siden av meg. Sprøtt. Tenker han det samme tro? Neppe.Tar bakhjulet. Blunker sikkert en gang ekstra han også når en viking fra Norge skal henge seg på. For en overtroisk type. Høydeprofilen snur seg ganske straks.Jeg er bønnhørt. Her er det plutselig min favør da han er usikker i terrenget. Slik følger vi hverandre gjennom 80 km. Han drar fra oppover med sine 57 kg, mens jeg forserer der det er teknisk.

Havner bak han i en bratt utforkjøring midt i etappen. Han durer rett ned en steinete skrent, med det han sikkert ser på som en hvalbiff på hjul. Skimter i øyekroken en pil til venstre. Fanden å. Rekker ikke gjøre noe med det. Her går det rett frem, håper det er riktig selv om jeg innerst inne vet det er feil. Ser raskt ryttere passere gjennom krattet til venstre for oss. Varsler Rodriguez om at han har drete på draget. Simulerer at jeg skal rydde vei gjennom jungelen til vi er inne på stien igjen. At han kan få følge i mine spor om han vil. Fy flate så tett det er. Må svømme bryst for å komme meg gjennom bushen. Er en halvmeter unna riktig sti før det blir bråstopp, sykkelen hekter i en bregne, og snaut 2 meter med norsk trøbbel flater ut i stien. Spaniakkene som kommer må bråstoppe, det liker de selvsagt dårlig. "Norwega" "Fiskvik" "puneta". Har googla det siste der. Betydde akkurat det jeg trodde. Så ser de hvem idioten fra Norge har med seg ut fra krattet. Da får pipa en annen lyd ja. "Venga Venga" "Purito" "Fiskvik" Dette er en stor mann for Spaniakkene. Ingen tvil om det. De er i ekstase.

Vi blir spyttet ut fra siste sti noen få km før mål. Har en liten luke til min nye bestekompis i rødt. Tråkker selvsagt for livet den siste biten til mål. Rødsprengt tomat til tusen når jeg gisper etter luft over målstreken. En forferdelig vurdering i et etapperitt. Tjene 30 sekunder på å ta siste trinn ned til kjelleren på slutten. Samma det vel. Man lar ikke sjansen til å slå Joaquim Rodriguez i et sykkelritt gå fra seg. Fornøyd med egen vurderingsevne der.

Dagen etter får jeg betalt med renter for kjøret på tredje etappe. Betalt i form av daukjøtt. At det er tosifret antall trillebakker i løpet av første timen gjør ikke ting noe særlig bedre. Kommer ok gjennom tross alt. En etappe med noe mindre terreng enn de forrige. Tar av meg hatten for arrangøren av dette rittet. En fantastisk evne til å variere de ulike etappene. Noe som er nøkkelen i et etapperitt slik jeg ser det. Aldri kjedelig i det hele tatt. Amdahl kommer inn litt senere og melder at han ikke skal sykle en meter til i løpet av oppholdet. Ikke alene om å merke kjøret der altså. Får selvsagt overtalt han til å fortsette over en blekksprut til middag.

Kommer til hektene igjen på dag 5. Havner i en gruppe hvor samarbeidet fungerer bra. Og det er ikke hverdagskost i Spania. Der er terrengsykling definitivt en individuell idrett. Samarbeid underveis er ikke å foretrekke i deres hode. Kjør for livet der man ikke er tjent med å snylte, og kjør søndagstur der de andre kan henge på. Får 105 km av 105 mulige sammen med Christian. Det hjelper!  Tror vi begge er en mental pusher for den andre. Nesten tilbake til tilværelsen som makkere i 2015. I løpet av 105 km etter så mange dager blir det noen nedturer, da er det greit med en norsk sparringspartner underveis. Du er herved tilgitt for boardingkortet.

Dag 6 er legemet fundamentalt kaputt. Må tvinge ned en crossiant med sjokolade  etter frokosten for å fylle opp lagrene. Uvandt kost for en matglad gutt. Får på en underlig måte dratt igjennom siste 50 kilometerne på akseptabelt vis. Får frysninger og kroppssmerter i det sekundet jeg kommer i mål. Tanken er bunnskrapt. Er fornøyd med gjennomføringen og blir beste nordmann med en 57.plass i eliteklassen.

Spørs om ikke romkameraten min fra de første dagene skulle blitt en hard nøtt om han hadde kommet til mål. Thomas Engelsgjerd klinte like godt til med en 19.plass på dag to. Drøy prestasjon. Så endte dessverre Andalucia Bike race i et tre for han på dag tre. Han fikk i det minste med seg en god dose nye tinder-matcher hjem til Norge. Tor Halvor måtte også heise det hvite flagget på dag 3 etter et fall på dag to. Synd, for han virket til å være i godt slag som vanlig. Tror ikke det ble noen nye tinder-matcher på han, men han reiste ihvertfall hjem med et smil om munnen.

Uhell er dessverre en del av gamet i etapperitt. Alt har fungert brillefint for min del. Har kjørt hardtail slik som resten av følget. 2017-versjonen av Trek procaliber 9.8. Største pluss fra i fjor er uten tvil Bontrager Kovee hjulene i mine øyne. Lette og stive karbonhjul er gull verdt for en større rytter som meg. De nye XR1 dekkene til bontrager er helt prima. Fra i år tilgjengelig i 2.2" i tillegg til 2.0" fra i fjor. Godt grep og stort nok volum til grove ritt. Tåler åpenbart en trøkk da jeg kjørte 7 røffe dager uten trøbbel. Jeg kommer antageligvis ikke til å bruke noe annet enn det dekket i år. I henholdsvis 2.0" og 2.2"

Det ble en makaløs uke å se tilbake på. Hundrevis av små øyeblikk jeg sitter og mimrer om nå i ettertid. Både på og av sykkelen. En stor og ydmyk takk rettes til  Jørgen Amdahl (senior) som var med oss som servicemann. Helt fantastisk type og ha med seg på tur. Alle mann har fått sine flasker til avtalt sted hver eneste dag. Vasking av sykler, innkjøp av lunsj og generelt et jovialt vesen med kunnskaper om det meste. Også en takk til svenskene Jim og Michael for trivelige bekjentskaper og god hjelp.

Eirik

Realitetssjokk

Jada, bloggen våkner som en rusten og skrubbsulten brunbjørn fra vinterdvalen. Eldstebror Fisk er som alltid litt for sulten og tung. Kroppen må teipes for at arma skal henge på. Likevel skal han prøve seg på sykkelen også i 2017. Folk flest tenker sikkert at nå må han jaggu meg pakke bort sykkelen snart. Det burde han sikkert gjort også. Men han er både for naiv, vrang og smått tilbakestående for å innse dette selv...

Teipet til krig

JuniorFisk og resten av teamets eliteavdeling soler seg i solglansen på Solkysten. Sykler seks dagers etapperitt i kort-kort blant lettkledde solbrune damer og store kløfter. Ryktene sier at de har sprengt flere av årets sykkelshortser med en halvstiv benner allerede. Om det skyldes opphissende stipartier eller andre faktorer sier ryktene ingenting om. Uansett, teamets sliteravdeling holder seg i fedrelandet. Stiller vekkeklokka på 05.45 lørdag morgen. Innfinner seg i Sørkedalen blant svette mannfolk med alt for trang skidress og alt for mye fluor under skia. 

Sist gang jeg marsjerte gjennom Nordmarka med startnummer på brystet var i 2013. Fire år senere er jeg endelig klarert for en ny utgave av Holmenkollmarsjen. Fire lange år med null og nada rulleskiturer og stakeøkter har gått siden sist. I mellomtiden har resten av langrennssporten tatt kvantesprang. Skiløperne flest ser ut som de kommer rett fra innspilling av Rocky 6, de har kjøpt seg stakeski, lange stakestaver og skirenn har fått stakefrie soner. En naiv og utgått diagonaler har uansett trua. Jeg burde vært både spent og usikker på hva jeg kunne forvente. Og burde i alle fall bytta ut ukens to rulleintervaller på sykkel med staking, men de naive har det godt. Heldigvis var jeg støttekontakt og smører for en utdatert fotballspiller med bananstaver, null peiling på skismurning, personlighetsforstyrrelser og alt for høyt tenningsnivå før start. Derfor hadde jeg uansett ikke tid eller kapasitet til å bekymre meg for egen prestasjon.

Ikke akkurat født med ski på beina

Før startskuddet ventet en alt for lang dasskø. For så å klemme seg inn på en alt for trang Hibasdass. Der alle hadde lagt igjen rester av alt for mye og alt for løs konkurransetarm. Noen ting er altså uforandret i langrennssporten også. Det er nesten så jeg får en liten ereksjon også i Sørkedalen når speaker Ola Bustad opplyser dasskøa om at nesten ingen skal gå på blanke ski i den knallharde løypa. Her er det stilren diagonalgang gjennom vinterskogen som gjelder. Dette er tilbake til langrennsrøttene, et realt skirenn..

Etterlater kasuset jeg har med meg sinnsforvirret og mutters alene med perfekt smurte i Sørkedalen. Han starter ikke før pulje 4. Jeg står langt fremme i pulje 1 og brenner selvsagt alt for mye krutt de første minuttene. På merkelig vis kommer jeg meg ut i fin posisjon. De første 12 kilometerne skal det klatres 400 høydemeter opp til Heggelivann. Skia sitter som titanspiker. Jeg finner en fin rytme i en tetgruppe som blir mindre og mindre mens bakkene blir brattere og brattere. Noen stakere er med et stykke opp i bakken, men må tilslutt strekke våpen. Priser meg lykkelig for at jeg har deilig feste med rode viola under skia. Sistemann som slipper tetgruppa har tydelig litt vel mye feste etterhvert som snøen blir tørrere og tørrere. Plutselig lugger skia hans til og det er med nød og neppe han unngår et mageplask i motbakken. Uttrykket “Jæva Pikkski” runger i Nordmarkas skoger. Voksent.

På toppen er vi bare fem karer igjen i tet. Det beste er at jeg føler meg lett og fin. Ok, kanskje ikke lett, det er nok bare en illusjon, men fin føler jeg meg. Begynner plutselig å fantasere om at jeg fortsatt behersker denne skikunsten. At jeg skal kjempe om både pallplass, premipenger og glitter ved målgang i Holmenkollen. Kanskje avgjøre i Petter stil på Northugflata. Fem kilometer nedoverbakker og fem kilometer staking senere er den fantasien lagt stein død. Armene funker ikke. De fremstår som to bøtter med råtten møkk fra Hibas dassen før start. Prøver å stake likevel. Fy flate... Tror egentlig jeg vet hvordan det skal gjøres. Skia er også grisegode. Men det går for faen ikke fremover. Stakemafian dundrer forbi. Sender noen sjokkerte skråblikk. Lurer på hvilken premieidiot det er som går diagonal på paddeflat mark. Resten av ferden er en kamp og en tragedie. Ryggen er pinnestiv og armene henger til pynt ned langs siden. Bruker tiden på å innfinne meg med iskalde fakta og realitetssjokket. Jeg er ikke lenger noen skiløper. Skisporten har staket fra meg. Må derfor komme meg til mål på vilje og stahet. Det har jeg litt av. Kun et par karer slipper forbi før jeg omsider passerer Frognerseteren og inntar en merkelig variant av hockeystilling mot Kollen.

Karrer meg rundt stadion og staker vel på en måte bort Northugfltata. Petter kunne nok forsert den raskere baklengs på en ski uten staver. Inn i mål etter 48 km til en 12. plass. Drøye 6 minutter bak dagens vinner. Strengt talt ikke katastrofe for en syklist med ski på beina. Er jo tross alt noen tusen skiløpere bak meg på lista også. Konkluderer selv med at formen er godkjent, diagonalgangen står til meget. Stakingen til klokkeklar stryk..

I mål venter Mari, Kristian, smørblide frivillige, pølsefest, kakefest og tipptopp stemning. Og alt dette rekker man lenge før lunjstider for vanlige folk. Holmenkollmarsjen og Skiforeningen leverer fortsatt logistikk og trivsel av høy klasse. Kanskje den høyeste. 23 min etter meg kommer jaggu meg også Jacobsen til mål. Slett ikke helt natta til han å være, tror han må ha hatt feltets beste gli, og feste.

Varm velkomst

To karer som digger pølse

Kristian og jeg tar en runde rundt kapellet. En skjelvende og uvel småbarnspappa konkluderer med at skirenn gir mer smerte jo eldre man blir.

Rett ut på økt to. Beinhardt å være toppidrettsutøver

Dagen derpå er korsryggen stokk stiv, krampa rykker her og der og lungene verker mens noe gult og grønt harkes opp. Tar meg en luftetur på sykkelen. Det blør jo innvendig for en syklist som er svak for skiløping. Søndag. Snø på trærne. Nykjørte trikkeskinner innover marka. Fem kalde grader. Ola og Kari Nordmann har pakka snippsekken. Smurt med blå extra og spent på seg skia. Jeg sitter å kaver på en middelmådig brøytet vintervei med dunderspekte tær. Fy flate.. 

Ser hyggelig ut i skiløypa...

Kroppen er totalvrak dagen derpå. Det tyder vel på at jeg har brukt litt krutt. At konkurranseinstinktet og evnen til selvpining fortsatt er med meg. Det er et drøyt halvår siden jeg har kjempet meg gjennom en lang konkurranse nå. Det er noe helt annet enn trening. Tror jeg hadde godt av det. Det var gøy å kjempe en stund. På sykkelen skal jeg kjempe helt inn. Fader det blir jo gøy å sykle også i 2017. Sesongen starter i Aalborg siste helga i april. Nu kör vi..

Ut av hiet

Lite kan assosieres med norsk vinter i hovedstaden om dagen. Det hvite gullet har latt vente på seg i 2017, men Fiskvikguttas blogg har allikevel tatt turen i vinterdvale, i år igjen....

Siste livstegn fra team klossmajor var fra sagaøyas eventyr Glacier 360 tilbake i august. Og det er jo brått et halvt år siden. Ingen oppsummering av sesongen, intet tilbakeblikk, ikke noe tradisjonelt bloggeri rundt juletider. Tynn suppe. Bunnivå, fy flate. Nærmer bloggen seg døden? Eller vil den igjen skimte med sine ni liv? Følg med og vinn fete premier.

Lørdag 27. august startet jeg som vanlig birken på Rena. 19 timer senere sto jeg i magen på ei død simle som skulle bæres hjem fra Nordya på Kvikne.  17 timer etter dette igjen satt jeg på kontoret på Kjelsås. Ting har sin naturlige forklaring. Døgnet har 24 timer. Uken har 7 dager. Sliter sjelden med å fylle opp tiden. Og da havner ikke bloggen bestandig øverst på prioriteringslista "Man får ikke med seg alt bror" pleier fattern å si. Selv om det er drømmen her i livet så har fattern rett. Man får ikke med seg alt man har lyst til. Fattern er en vis mann, må starte å høre mer på han.

Sånn har høst og førjul i 2016 blåst forbi. I skytteltrafikk fra Oslo og byliv og hjem til mekkaet i Østerdalen. Hjem for å suge til seg skaperverkets fascinasjoner. Off-season og jaktsesong er et perverst tospann i mine øyne. Glidende overgang fra sykkelritt, adrenalin og endorfiner til  skogens ro, mer adrenalin og sjelefred. Kunne ikke hatt en bedre tilværelse i vente etter sesongslutt. Her finner jeg roen, og lader batteriene.

Tross egen flyt utspilte likevel høydepunktet fra årets jakthøst seg på naboposten til storebror. En uke ut i elgjakta og et dyr igjen på kvota. Storebrors post er så nærme at jeg nesten kan lukte fisen fra stubben han sitter og skjelver i buksa på. "pang" "pang" "pang" og "pang". Har han glemt at det bare var et dyr igjen???!!! Det tar ikke mange sekunder før puls langt ned i rød sone braser halsende inn på radiosambandet "Jeg skjøt i rent selvforsvar" "Jeg ble angrepet" "Så døden i hvitøyet". Gutten med 18 års jakterfaring, 24 om du regner med årene som turfølge på morfar sin elgpost. Naturforvalteren fra Ås, vi snakker master off science her.. har blitt angrepet av en TIUR som avbildet over!!

Er det mulig? At det går ann... Fiaskofantastico. Bare å avbryte drevet å grille seg noe trøstebacon Tiur - Anders 1-0.

Det er mange høydepunkter å se tilbake på. Både sommer som høst. Det handler om å komme seg i flytsonen på begge arenaer. Ærlighet varer lengst, og jeg må vel være så ærlig å innrømme at det var ikke like mye flyt å spore på sommeren 😟

Prøvde noe nytt i sykkelsesongen 2016. Legge inn en liten sykdomsperiode mellom annenhvert ritt jeg syklet. Klokket inn den nette sum av 29 sykedager fordelt på 5 perioder gjennom årets sesong. Legemet dro i håndbrekket hver eneste gang hjulene begynte å rulle. Begredelig! Men sånn har alle som driver med idrett opplevd fra tid til annen.

2016 inneholdt mang en fantastisk sykkelopplevelse. Det sto ikke på det, men når resultatene i stor grad samsvarer dårlig med forhåpningene sitter man likevel igjen med blandede følelser. Det er ingen tvil om det, og sånn må det nesten være skal man utvikle seg videre.

Sykdom rår man ikke over, det utjevner seg som oftest over tid. Videre skal man ikke stikke fingern langt ned i jorda før man ser hvordan nivået utvikler seg i norsk sykling. Unge uredde karer som står frem. Sultne og tørste på glitter og glory. Her får man brette opp arma og gjøre jobben om man skal yppe seg. Tanken trigger meg, og jeg føler at innholdet mellom øra er i riktig modus for å klare det. Er takknemlig for at vi i år igjen har fått på plass rammer som gjør det mulig. Team Trek Sparebanken Hedmark har sett dagens lys etter noen endringer på samarbeidssiden. Mye er likt, og vi skal fortsatt benytte oss av det herlige utstyret fra Trek og Bontrager. Buksene med 0 sittesår levert fra Trimtex, briller fra Adidas og ernæring fra Squeezy.

Legger ved et bilde fra forrige helgs minisamling med teamets nyeste ervervelse Christian Amdahl. 16 timer sykling på 3 dager inkl. et par timer skikkelig hardkjør. Lagets andre nykommer Ørjan Moseng passerte vi på ene intervalldraget mens han gikk inn til gull i jr. NM skiskyting i Kollen. Det er definitivt en coming man.

Nå er det en måned til neste gang vi samles. Da er det chartertur til Cordoba for seks dagers-rittet Andalucia bike race. Syklet en gang tidligere, og det sitter fortsatt klistra som det feteste minnet i min sykkelkarriere. Kan nesten ikke vente.

Eirik