Når ulvene våkner...

Guttas såkalte blogg har igjen våknet opp fra en slags kunstig koma. StoreFisk har ikke gitt lyd fra seg på et års tid, 365 dager altså. Et stort og langt åpent sår. Et uendelig vakuum for alle våre kjære lesere. Etter norskordboka kan vi nok ikke defineres som bloggere lengre. Heldigvis, vi er jo alt for gammel for slikt ungdommelig tant og fjas. De fleste har vel konkludert med at gutta endelig har blitt voksen de også. Ikke et sekund for tidlig om man sjekker dåpsattesten. Brødrene Fisk har endelig fått banket litt vett i skallen og fått noen skikkelige perspektiver på livet sitt. Sluttet med lek og konkurransetull.

Selvsagt må vi skuffe dere atter en gang. Sykkelen er ikke helt bakerst i boden enda. Og vett i skallen har vi definitivt ikke fått noe av. Alle i nærmeste omgangskrets kan bekrefte det i klartekst. Senest for noen dager siden. Lillebror inviterer til pokerlag. Det varer og rekker. Folk dette av lasset som fluer, pakker snippsekken, virrer hjem og finner bingen. Igjen sitter to idioter. To brødre som er brødre. Brødrene Fisk. Heads up. Med ræva fullstappa av sjetonger. Det er snakk om lommerusk, ingen millioner i sikte. Men kampen om seier, heder og ære er der. Ikke faen om vi kan dele seieren. Det skal duelleres til sola står opp. Man gir ikke seiersrusen til lillebror uten å blø den siste sjetongen. To brødre. En kortstokk. Hodeløst konkurranseinstinkt. Alt for lite vett i panna. I svarteste Oslonatta tyner vi timer. Det går som det må gå. Lillebror stikker av med konfekten. Jeg må slukøret ta sykkelen hjem i Grorudnatta. Kunne vi ikke bare gitt oss. Bare for en gangs skyld si at det ble likt? Ikke faen...

Nok poker. Over til det virkelige livet. Sykkellivet. Lillebror viste seniortendenser og flekket tenner i 2018. Må si jeg har latt meg imponere av lillebrors pågangsmot, iver, kampvilje, overlevelsesevner og prestasjoner gjennom sesongen som gikk. Han startet som et skadeskutt og stakkarslig bytte. En ensom forvillet liten blåsau. Sviktet og forlatt. Som et levende åte til sultne røde Swixulvenisser. Heldigvis overlevde denne Blåsauen, som en blå ulv i fåreklær. Akkurat som i eventyret om Rødhette stakk ikke ulvene av med alt av trofeer og prinsesser. For det er jo ikke bare bare å være ulv om dagen heller. Stakkars lille Gråbein blir jo skutt og slaktet. Får skylda for det meste som ikke «fungerer» her på vår grønne øy. Akkurat som Rødnisseulvene. Elsket og hatet.

Lillebror var ikke en skadeskutt enslig sau. Bak maska skjulte det seg en sulten varg.

Vår store-lille verden har enorme utfordringer. Irreversible klimaendringer som vil forandre vår verden og 200 millioner barn som sulter hver dag er bare et par av dem. Hovedårsaken til problemet er forbruket i vår vestlige verden. Ola Normann er frontfigur for hodeløst forbruk. Det bryr han seg lite om. Det han derimot bryr seg om, det er ulv. Han drar den røde demonstrantcapsen alt for langt ned i øya. Drar skyggelua enda lengre ned for verdens utfordringer. Vi kan ikke bry oss om slikt. Vi har våre egne verdensutfordringer. Vi busser «mann av huse» land og strand rundt fordi vi er redde for et titalls firbeinte gråbein. Selvsagt er det frustrerende å være sauebonde når livsgrunnlaget blir filleristet. Det forstår vi alle. Det er lett å føle med disse. Men til alle som er redde for å gå i skogen... Her må resultatlista på bordet. Syklistenes realitetssjokk, tallene som aldri juger; En seks år gammel jente ble dokumentert drept av ulv i år 1800. Dette er sist noen ble drept av Gråbein i fedrelandet. Det er jo noen år siden. Det var altså før man møttes på Eidsvoll, før jeg ble Norgesmester på sykkel. Før rødnissene så verdens lys. Og det føles som en liten mannsalder siden. Her på Bjerke leker barna ute i snøen daglig. På ski, med ball, skøyter og akebrett. Ingen gjetere følger med.  Ingen er redde, ingen demonstrerer og løper rundt med plakater. Men det er flere macheter i hvert borettslag på Tøyen enn det er ulver i hele Norge. Resultatlista er tydelig, statistikken er klar. Det er vi som burde løpt rundt med røde hatter, plakater og vært i harnisk. Det er her folk blir angrepet. Det er på tide å våkne. Lillebror overlevde rødnisseulveflokken en hel sykkelsesong. Da bør det være muligheter også for Ola Nordmann til å finne en løsning. Vi var først til Sypolen og har krysset stillehavet på bamubusflåter. Da klarer vi noen ulv..

Nå er det snart enda flere ulver ute i skogen. Fiskene er i ferd med å våkne fra dvalen. Min dvale har vart i halvannet år. Jeg har kopiert eksperimentet til Kristoffer Skau. Forfallet han opplevde i 2001. Skau var rimelig medtatt etter en uke i glassburet. Mitt forfall har pågått i snart 100 uker. Kunne skrevet en tre binds leksikon om Fiskekroppens siste strabaser. Det holder med den korteste kortversjonen. Det startet med en skulderoperasjon og et sår som ikke ville gro i 2017, muskler som sovnet, en form som ble dårligere og dårligere for hver dag, bein som ikke lystret og blodprøver som lyste rødt på samtlige parametere. Hva som skjedde vet ingen sikkert, men noe sa i alle fall kabom stopp. Våren 2018 sjekket jeg langt oftere inn på Universitetssykehuset enn på Kikutstua. Det sier seg selv at det ikke er lovende. Så kulminerte det hele med en akillessene som eksploderte som lyden av en alt for skarpladd riflekule i mai 2018. Lyden var som kanonen til jaktkollega Nilsen, ingen passerer den like hel.  

Det har vært et tungt år i gjørma..

Nå har akillesen grodd sånn passe, leggstørrelsen er halvert, sykkellårene borte og bukfettet er tredoblet. Men Fiskekroppen lystrer igjen. Jeg frekventerer nå på ski og sykkel i ny og ned. Kroppen er i ferd med å nå en slags vater. Den fysiske alderen virker å ha blitt 23 år eldre i løpet av 1,5 år og legejournalen min er allerede på lengde med en godt over middels kriminalroman. Det er bra helsearkivet skal til Tynset, det er utenfor Swixulvesonen, her ligger journalen trygt. Håper bare de har satt av nok gigabyte.

Jeg har mosjonert fra tid til annen det siste året. Det er jo rett så trivelig å være mosjonist. En times formiddagsøkt i lett sone de dagene sola skinner er jo bare fryd og glede. Kanskje kan man også ta med fruen på tur. Jeg kan leve særdeles godt med en slik tilværelse, ja det er faktisk helt strålende. Familien er også superhappy med superpappa som plutselig har supergod tid. Som ikke skal sykle åttetall rundt de på alle turer. Ikke skal dra opp til spurt på hvert gateskilt. Storørreten skalv også av frykt hele sommeren, skogens dyr levde med konstant dødsangst hele høsten. Fangstmannen var hissigere på grøten enn tidligere år. Et sted måtte jo energien få sitt utløp.

En av høstens finere dager på tur...

Bordet er altså dekket, duken er pyntet, stearinlysene er tent og biffen er perfekt modnet og stekt,  Det er på tide å legge bort konkurranseskoa. La yngre krefter slippe til. Da gjenstår bare å si adjø. Det er bare en hake, eller to, eller tre. Laget kjører på videre, Vi har en ny sulten flokk. Vi har fått med oss et par spenstige damer og en kokos fra Baltikum i flokken. Alfahannen Nesteby, som er en halv mannsalder eldre enn meg, han holder jo fortsatt ut. Trening er fortsatt jævla gøy. Og følelsen av å mose de andre, den er bare så jævla digg. Frontallappen har ikke utviklet seg noen retning. Og sist men ikke minst. Rødnissene er borte. Nissefar har evakuert til Italia og nisseungene har meldt overgang til sirkus Arnardo. Med sine nye gjøglerdrakter har de også fått biroller som slottsklovner på nyinnspillingen av Reisen til Julestjernen. Noen med hjelm, andre uten. Seierspallen ligger altså åpen. Da blir det for dumt å kaste inn sykkelen.

Sirkus Arnardo tar gjerne over rollen til Dynamittharry.

Man kan bare ikke avslutte sykkeleventyret med punktering og ballongsprekk i Skaidi 2017. Jeg lovte å komme tilbake til verdens beste arrangører i Finnmark. Og det løftet har jeg tenkt å holde. Jeg vil også se Nordsjøen på sykkel en gang til, man kan ikke forlate Nordsjørittet liggende i fosterstilling bak målseilet. Jeg hører hjemme på pallen der. Det gode rolige liv blir det alltids tid til i et annet liv. Derfor har jeg litt flere besøk på Kikut enn hospitalet denne våren. Jeg har funnet frem oppskrifta fra barndommen. Legooppskrifta. Kloss, for kloss. Litt større for hver gang. Litt mer krevende for hver uke. Jeg har lært ett og annet det siste året. Kroppen er ikke som et sveitsisk ur. Den kan stoppe, og da bør man lytte, ikke lade den helt ut. Da går den tom, og da er det ikke en gang sikkert den kan lades igjen.

Der jeg hører hjemme i Sandnes.

Jeg er fortsatt ikke med på de hardeste øktene. Jeg snur fortsatt på de lengste turene. Men jeg er tilbake i manesjen. Jeg har fått trua på at jeg en gang kan sykle fort igjen.  På noen perfekte dager. I en perfekt løype. Jeg er blottet for ambisjoner, O2, røde blodceller, sykkelmuskler og utholdenhet. Men spekket med pågangsmot, engasjement og humør. Hvor langt man kan komme med de ferdighetene gjenstår å se. Men jeg gir det et slags realt forsøk. I mitt lille store hode har jeg alt å vinne. Og i det lille hodet tror jeg at jeg vet hva som skal til. Bare tiden vil vise hva som er mulig. Men en ting er sikkert. Det finnes ting som betyr så uendelig mye mer enn to hjul, stoppeklokke og wattverdier. Så om kroppen ikke svarer ja finner jeg på andre ting. Det er faktisk mulig det også..

En ny Fisk på stadig Storfiskjakt.. Vi gleder oss allerede til isen blir borte!

Og noen minner tar jeg med meg inn i evigheten.

Men nå ser vi mot sommer. Gjensynsgleden er på min side sykkelfolk!

GamleFisk