Om Nordsjøritt, gode følelser og svarte øyeblikk..

Hvor mange ganger må noe gjenta seg før det er en naturlov? Når noe forekommer fem av fem ganger er det ingen tilfeldighet lengre, da er det ikke flaks, da er det etablert sannhet.

Selvsagt var Fiskene på podiet i Nordsjørittet. Hvorfor hoffnarrer og gjøglere fikk være med på bildet vet ikke jeg.. 

Brødrene Fisk har nå besøkt Sandnes og Nordsjørittet fem ganger. Fem ganger har vi blitt svært godt mottatt. Fem ganger har stemningen ved start, langs løypa og i målområdet vært i særklasse. Fem ganger har en av oss vært på podiet, fem ganger har det vært kynisk og moro taktisk spill. Fem ganger har det vært et realt blodslit. Fem ganger har krampa lugga i Tubakken. Fem ganger har team Coop tatt den ulovlige snarveien i første rundkjøring. Fem ganger har vi tenkt at dette må være Norges beste målområde. Fem ganger har vi blitt invitert på banketten og slått alle konkurrentene her. Fem ganger har vi reist hjem med et smil om munnen. Fem ganger har vi tenkt at hit skal vi tilbake!

I 2018 satt jeg hjemme med en fot i rosa gips og en kropp som trivdes absolutt best på sofaen. Nordsjørittet var aldri en mulighet. Lillebror virret rundt som en mumie. Teipet halve kroppen for å stable seg til start, men Tutankhamon måtte også se Nordsjøtoget gå uten han. Heldigvis går det alltid flere tog.

Etter halvannet år med operasjoner og blodprøver måtte det en evaluering til. Skal man gi det et nytt forsøk... Noen minner, drømmer og personer ble tungen på vektskåla for at valget ble som det ble. Minner, drømmer og folk fra Jæren var definitivt en av grunnene til at jeg ville gi det en sjanse. 

Jeg startet barbeint på brennende lava i vinter. Enhver kul i skiløypa eller motbakke på sykkelveien til jobb føltes som et tindebestigning. Jeg bestemte meg der og da, progresjonen må være rask, om ikke er det over og ut. Progresjonen var bra, men et par runder med omgangssyke og en real dose forkjølelse i siste halvdel av mai var ikke det jeg trengte på denne veien. Dermed ble det ikke noe startnummer på før Skiptvetrittet i starten av juni, fem dager før Nordsjørittet. Selvsagt alt for sent, selvsagt ble det tøft, men om mulig enda litt tøffere enn jeg hadde trodd. Fiskekroppen var pill råtten, som bedervet rakfisk. Kroppen og hode var ikke forberedt på hvor dypt man må grave for å konkurrere med de beste. Jeg datt av lasset før det egentlig startet. Var feig, pinglete og svak. Et slag i tryne, er det virkelig over og ut for godt for gamle Fisk? Nei, det finnes en tid for å innse realitetene, men dette er ikke denne tiden. Man gir seg ikke nå, ikke fem dager før Nordsjørittet. Det ble lagt en plan for å finne formen i løpet av fem små dager. For første gang i løpet av to år ble det lagt en plan for trening som strekker seg mer enn en dag frem i tid. Nå er det tid for å gire opp. Finne igjen faenskapet og vinnerviljen. Den kan ikke være helt borte, den må ligge der gjemt et sted, innerst og bakerst i hjernebarken.

Med eksamen for unge håpefulle avgangselever fredag før dagen ble det sen ankomst til Jæren. Planen var idiotsikker. Flybuss og siste fly til Sola fredag kveld. Planen holdt til Jessheim. Jeg sitter i misjonens verden. Golden og Antonsen sin misjon. De harselerer med bompengepartiet og de som stemmer på denne bilmafiaen. Humrer og er enig... Det er vel for fader ingen folkerett og kjøre to tonn blekk hvor du vil. Bidra til at verden blir en badstue og at lufta blir helseskadelig for barn og voksne som har sitt daglige virke i byen? Er det så jævla vanskelig å forstå. Makan... Det piper et eller anna i bakgrunn.. Sikkert en dårlig trancelåt på bussanlegget. Plutselig rives jeg ut av misjonen min. Bussjåføren vrenger ut på veiskulderen. Befaler alle ut. Motoren brenner... Selvsagt gjør den det, fem minutter unna Gardermoen, 20 minutter før fristen for å sjekke inn bagasje. 

Det ordner seg selvfølgelig alltid for snille Fisker. Neste flybuss tar med landstrykeren i grøftekanten. Flyet venter på de største stjernene og jeg blir trygt med på bakerste rad til Sola. Resten av laget er på plass for lenge siden, har testet løyper, fråtset i lunsjbord og eller ligget i horisontalen hele dagen. Jeg sender en melding om noen vil plukke meg opp på flyplassen. Ingen svarer, de er for opptatt med å slurpe i seg dagens andre middag. Her hjelper det ikke med gamle bragder, ingen vil sløse en kalori på gasspedalen for å hente en råtten Fisk. Det ender med råspurt til bussen. Rekker akkurat kveldens siste melkerute og får meg en dugelig Jærensightseeing på ferden til Sandnes. Rekker akkurat å sjekke inn hos romkamerat JunioFisk før sengetid. Han er travelt opptatt med Sjkoladebollekjør i nettoen på senga. Varm og klam velkomst, som det skal være..

To brødre som er brødre utveksler noen dårlige vitser og enda dårligere slagplaner for morgendagen i dobbeltsenga. Ute er det festival, en nitrist coverversjon av Living on a prayer runger rett utenfor vinduet, som selvsagt må stå på vidt gap. Det er tropisk klima inne på Fiskerommet og Lillebror har selvfølgelig pyntet hele rommet med dagens treningstøy. Eimen av klam pungsvette kan kvele enhver. 

Det er rittdag. Tre langbeinte og mor og far Fiskvik ruller mot Egersund i en overfylt og utkjørt Kia. Blant klamme lår og fokus på dagens gameplan ruller vi selvsagt rett forbi avkjøringen til Egersund, legger inn en ekstra mil før vi tar kuvending på motorveien og vender nesetippen mot startområdet. På start fyker resten av klanen ut på oppvarming. Er det noe nytt de har startet med det siste året? Det er drøye 9 mil til mål. Hvilke kronidioter er det som plusser på et par mil før start. Makan...

Jeg har viktigere ting å foreta meg. Sykkelen ble sendt på tidligfly med Lillebror. Han har også satt den opp igjen til start. Det er sikkert mye noe godt å si om Lillebror også, men Reodor Felgens arvtaker blir han aldri. Han har visstnok papirer som sier at han er både ingeniør og tømrer. Hvordan han har fått disse papirene skal jeg ikke spekulere mer i. Sannheten tåler garantert ikke dagens lys. Jeg strammer, justerer og tilpasser. Greit å ikke sitte uten hjul og sete før man har kommet seg ut av startbåsen. På start møter jeg resten av teamet. Nordsjørittet har satt opp startlista etter rangeringsprinsippet. De vet hva de holder på med på Jæren. Selvsagt har jeg startnummer 1. Tre minutter til start. Jeg må pisse. Gjorde det sist for 12 minutter siden. Digg. I snart to år har jeg drømt meg tilbake til dette øyeblikket, denne følelsen. Jeg er tilbake, i fightmodus. Blant konkurrenter, venner og fiender. Pulsen stiger, adrenalinet bobler, den gamle Fiskekroppen er ikke borte. Den girer seg opp til å kjempe, grave og krige. Faen så digg å kjenne i følelsen igjen. Seks sekunder til start. Jeg gløtter bort på Lillebror som står et helt annet sted i feltet. Jeg nikker. Han møter blikket mitt, nikker tilbake. Rutinene sitter i hjernebarken. Vi sier ingenting. Bare vet hva det betyr. Eller egentlig vet vi jo ikke det, vi har aldri pratet om det. Men det har alltid vært slik. Det er bare slik vi gjør det. Og det betyr noe. 

Jeg følger gameplanen til punkt og prikke de første 25 kilometerne. Ligger gjemt i vinden. Sparer krefter, lar de andre krige. Tro det eller ei. Alt går som planlagt. Knut Erik og gjøgler i brudd. Hovedfeltet jager bak. Finner meg en luke, støter meg opp til fronten av hovedfeltet. Sitter der med Lillebror. Vi inntar søndagstempo i front og luka vokser. Vi har full kontroll. Balletak på hele sulamitten. Det føles enkelt, nesten for enkelt. Har fryktet de neste fem kilometerne. To kilometer i motnakke og inn på stipartiet. Kan drømmen oppfylles, kan formen være gode nok til å være med de beste her. Jeg sitter først i hovedfeltet opp baken. Sykler så fort at ingen har lyst til å komme forbi. Sekunderingene sier at vi holder samme fart som tetduoen som er et minutt lengre fremme. Det føles komfortabelt. Faen så multiperverst. Jeg sitter først, ingen prøver å komme forbi, jeg sykler like fort som de fremme. Det er ikke slik at kroppen skriker høyt, bare litt. Lungene er ikke i brann. Beina vil ikke legge seg. Jeg har klart det. Jeg er tilbake der skal være. I kapp med de beste. Fy faen flyter det bedre nå så går det for meg.. Vi tar av veien og inn i skogen. Jeg leder an. Sykler fort men ikke maks. Venter på at stigjøglere skal komme fra både høyre og venstre slik de pleier. Ingen kommer. Ingen vil forbi. Tror det nesten ikke. Jeg sykler fort, men er ikke på felgen. Ingen vil forbi. Nesteby er i brudd foran. Alt er som en drøm. Team Coop, på tynne dekk og pinnestive gafler forsvinner som fluer uten vinger i terrenget. For noen landeveiswattnisser. De suger balle i terrenget, og likevel stiller de på det mest sugende utstyret av alle. Multiamatører.. 

Bordet er dekket og indrefileten er servert på sølvfat. Vi har Nesteby foran i brudd. Om de holder inn er han garantert topp to og kan spurte om seier. Vi tre andre sitter i hovedfeltet bak. Det er kun en kilometer til vi skal ut i den sagnomsuste Nordsjøvinden på veien. Vi kan legge oss godt gjemt inne i feltet. Bruke sykkeltaktikken for alt det den er verdt. Vi har en i front. Trenger ikke bidra en dritt, ikke en centimeter. La de andre slite kølla av seg i motvinden. Vi kan spare alt av krutt til avslutningen. Da kan vi hogge til og knuse streberne. Og jeg får være med på moroa. Faen ikke til å tro. Jeg dauer av fryd..

Men ingen drømmer varer evig. Heller ikke denne. Brått og brutalt blir jeg revet tilbake til realiteten.... "Pass deg" brøler en kar til høyre bak meg. Nå kommer vel stigjøglerne. Nå skal de knuse GamleFisk. Han er jo ingen verdensmester i denne fasen. Det er kun tre kilometer sti i dette rittet. Nå har han fått sitte foran og drømme seg bort i to av dem. Nå skal han utfordres, smadres og sendes tilbake der han har hørt hjemme de siste årene. I avgrunnen. Jeg er godt oppdratt, jeg lar angriperen passere til høyre. Drømmen brister i løpet av et 1000 dels sekund. Det er ingen stigjøgler som kommer. Ingen Swix drakt. Det er JUNIOR, LILLEBROR. Gutten jeg selv har lært å sykle, introdusert for denne magiske verden. Jeg husker eksakt hva han lirer ut i egen adrenalinrus. Nå detter folk av "Nå kjører vi maks og lager spilt!!" Det er en kilometer igjen av rittets kritiske fase. Den delen av rittet hvor jeg er svakest, hvor Lillebror er best. Vi har hele greia i vår egen lille hule hånd. Jeg har drømt om dette rittet i snart to år. Om muligheten til å være med ut av terrenget. Om å kjempe. Har ikke helt latt meg selv tro på det. Ikke tørsa og lekt med tanken. Nå er jeg så jævla nære. Lillebror knekker sinnet mitt. Jeg mister motet, killerinstingtet og fighterevnen. Jeg går inn i en dvale. Slipper forbi 4-5 til. Farten øker markant. Jeg har mistet evner og ferdigheter. Slipper noen sekunder før jeg klarer å snu sinnet og jobbe det jeg er kar om. Plutselig kjenner jeg at beina verker og lungene uler. Jeg må slippe 3 sekunder til Junior og stimgjøglerne. Ut på veien får vi orkanen fra Nordsjøen midt i pære. Ahlsell drakta står som et vindseil. Jeg prøver desperat å tette de tre sekundene. Men øyeblikket er over. Broen er brent. Ulvene og gjøglerne foran ser at jeg sliter alene i vinden. Lillebror har også tråkket så hardt til at tetdueon bare har noen sekunder ledelse. De tråkker det de kan i vinden. Etablerer en rulle. De tre skundene blir fem, sju, ni.. Det går ikke. Strikken ryker, gullsjansen er borte. Øyeblikket er over. Jeg snur meg, ikke en kjeft å se bak. Alle andre er parkert. Jeg var tre sekunder unna himmelen. Men gulltoget forsvinner uten meg. Sinnet bobler over. Vurderer å kaste sykkelen i Vandavatnet og sette meg i grøfta å grine. Hadde mor og far vært her med følgebilen kunne det blitt enden på visa. Men det er ingen vise å presentere omverden. Jeg prøver å holde det gående, lager meg en falsk illusjon om at de skal roe ned foran. Ser at seks man har samlet seg i front, de kjører rulle i motvinden. Jeg føler meg som verdens mest forlatte. Kjører min egen rulle, alene, det er faen ikke noen rulle. Faen i faen i helvete. Forlatt av mine egne. Av eget kjøtt og blod. Drømmen er knust, det samme er vinnersjansen, adrenalinet og fighterevnen. De forsvinner foran, jeg klarer ikke. Tar meg en bar. Prøver å nullstille. Ser meg bakover, i det fjerne kommer en jagende rekke. Hodet må snus opp ned. Man må frem med plan 2. Den jeg trodde var realistisk før start. I gruppa bak sitter mange gode syklister og lagkompis Justinas. Henger meg med. Gir beskjed til Justinas om at vi sitter bak, drar ikke en milimeter. Kjører ikke inn egne folk. Junior sviktet meg, men jeg skal ikke bli dratt ned i samme søla. Skal heve meg over Lillegutt.

Gruppa jobber godt i vinden. Vi holder samme fart som gjengen i tet. Ser de hele veien. Cirka 40 sekunder foran. Justinas og jeg får en lett ferd på halen. Kan nyte det flotte landkskapet. Hilse på publikum. Dra en dårlig vits til de vi passerer og spare krefter. 

Etter sju mil kommer den fryktede og elskede Tubakken. Det er livemusikk og folkefest som bare Nordsjørittet kan lage. Har alltid møtt denne bakken med kramper og frykt. Nå er jeg sprek og rask. Det sitter noen konkurrenter i gruppa som er godt plassert i Norgescupen. Lillebror og Knut Erik har ambisjoner i sammendraget, så jeg gir dem den hjelp jeg kan. Trykker til såpass i bakken at minst en av disse konkurrentene detter av lasset. Synes litt synd på Odd Erlend i det jeg ser han slipper og må kjøre alene i vinden inn til mål. Han har bidratt hele veien. Nå får han smake sykkelsportens nådeløse taktikkeri. 

Inn mot mål får jeg litt info ut av publikum. Lillebror er med i en pulje fire som kjemper om seieren. Han får faen ikke bli fire. Om han taper den kampen skal jeg knuse han på hotellrommet slik han knuste min drøm i terrengpartiet. Knut Erik og en til har falt av, vi ser dem foran oss. I det vi ser skiltet om to kilometer til mål er de bare 12-13 sekunder foran. Det drar seg mot spurt etter drøye ni mil. Den lengste turen jeg har syklet på to år. Likevel har jeg ligget bak lenge nå. Bordet er igjen dekket for en rå spurt. 

Ser Knut Erik og en til foran. Vet de kjemper om 5. plass. Den vil også jeg ha, men jeg må ikke trekke opp flere fra gruppa. Jeg må overraske de. Sende en lyn fra klar himmel. Fyra av en kanonkule de ikke er forberedt på. 

Jeg legger igjen fornuft, treningsgrunnlag, erfaring og logikk i siste bakken en kilometer før mål. Finner tyngste gir og klemmer til fra bakerste posisjon. Raser forbi de 6-7 som er igjen i gruppa.  Nå skal de få se på real Fiskekraft. Jeg tråkker halve bakken i ren adrenalinrus. Får en luke og er nesten i ryggen på de som skal spurte om 5. plassen. Nå har jeg dem. Faen så digg.!! 

Drømmen varer halve bakken, ikke en meter til. Jeg blir jeg brutalt innhentet av kramper, melkesyre og seks sju konkurrenter. I glansdagene hadde jeg holdt opp til toppen. Nå holdt jeg bare halvveis. Klarer å utligne farten når de kommer men har brent av min ene tarvelige spurt. Må ta til takke med en 11 plass. I mål er det selvsagt topp stemning. Lillebror har blitt nummer tre, jeg er i egen egen boble. Forbanna. Raser ut noen gloser. Oppfører meg som en idiot.  

10 minutter senere er det premieutdeling. Lillebror skal opp på pallen. Jeg vet jeg har gjort alt jeg kan for at Eirik og Knut Erik skulle få sjansen. De ble 3 og 5. Utnyttet sjansen de fikk. Jeg har stått på den pallen tre ganger tidligere. Da har de gjort jobben for meg. Det var en berg og dalbane. Men det var verdt det. Speaker Kristiansen roper opp Lillebror Fiskvik i år. Han har syklet mange mil i mange år for å stå akkurat der. Jeg vet innerst inne at han aldri ville kjørt meg av med vilje. Han er ikke slik. Han mente det var det beste i det terrenget der og da. Kanskje er vi ikke enige. Men spurten min var en tragedie. Jeg var nok ikke helt god nok enda. Men det var nære, jævla nære. Jeg trengte et ritt, en gjennomkjøring, en påminnelse. Men i dag var jeg der. I kampen. I mansesjen. Der jeg trives. Jeg har klart det. Jeg må smile når Eirik tar steget opp på pallen. Det kommer ingen tårer. Et sted går grensen Men jeg unner han dette. Ser gleden i øynene hans. Og jeg vet innerst inne at jeg har vært med han på veien. Helt fra starten, den første sykkelturen. Kanskje det var i 2008. Siden den gang har vi vært to brødre på hjul. Han fortjente denne!

På tur med gjengen igjen, for en gjeng, for et ritt!

Mor og far er også rørt på sidelinjen. De har fulgt oss i tykt og tynt. Nå har de reist fra øverste Østerdalen til ytterste Jæren for å gi oss et par flasker på veien. For en innsats, for et hederspar. Men det er noe med minen til fatteren. Smilet skjuler en mørk undertone. Han har fått et par ekstra rynker i panna også. Jeg kjenner faren min godt. Han holder ikke fasaden mer enn to minutter. I sin velkjente hyperventilerende stressende ferd for å rekke spurten har han smurt lagets leiebil rett inn i siden på en forferdet dame i en liten konebil. En stor mann i en fiat ... mot en skrullete gammel dame i en konebil er selvsagt feige lag. Det kommer for en dag at dama var cirka 65 år, fattern er 64. Blir 65 om 20 dager. Begge er kanskje gamle skruller, det sier ikke fatterns versjon noe mer om

I sedvanlig stil blir vi invitert til Nordsjørittbankett. Arrangører, frivillige og syklister i en herlig blanding feirer dagen og oppturene. Avslutter dagen i tospann med lillebror i dobbeltsenga. Gir selvsagt uttrykk for frustrasjonen og gir han litt dårlig samvittighet. Men leser terminlista for resten av sesongen før jeg ønsker Ole Lukkøye velkommen. Jeg er tilbake i det gode selskap og det er tid for å finne nye utfordringer. Sovner med et godt smil om munnen...

Dagen etter går med til frokost, kosesykling og sigtseeing på to hjul i Stavanger. Vårt klimaavtrykk etter helga er under enhver kritikk. Flytur og leie av Jærens største dieselvarebil. Prøver på et slags idiotisk vis å rettferdiggjøre dette for meg selv ved å sykle helt til avgangshallen på Sola. Det virkelige regnestykket teller ikke for idiotiske mennesker om man klarer å rettferdiggjøre egen samvittighet. Dette er grunnen til at vi mennesker ikke er egnet til å forvalte denne kloden. 

Famiilien Flint skal sitte samlet på flyet hjem til Øst. Den hyggelige flyverten på SAS kan by oss en kokende varm kaffekopp som avslutning på helga. Den tømmer fattern rett i fanget på seg selv. Heldigvis er han ferdig med sin reproduktive fase. Det er bra, det holder med to brødre Fisk. Verden er ikke stor nok for flere.

Nordsjørittet har igjen levert en helg for minnebøkene. Vi sitter igjen med historier og oppturer vi tar med oss inn i evigheten. Det gjelder å ha nok historier å fortelle når man flytter inn på gamlehjemmet. Nå har vi alle fall fem år med historier fra Jæren, og det er bare starten. Vi kommer tilbake. Sykkelforbundet skal også ha litt sjelden skryt. De har lagt bort idiotiske retningslinjer og firkantrammene. Nå er det Norgescupritt for noen og enhver. Noen er raske, noen er flate, noen har mye sti, noen krever oksygenopptak på 90, noen krever spurtferdigheter mens andre har 3 000 høydemeter med oppoverbakker. Neste Norgescup går på barndomsstiene i Østerdalen. Tre etapper som krever noe helt annet enn Nordsjørittet. Nå er det spenning, muligheter og utfordringer for noen og enhver. Det er vinn-vinn for alle parter. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Nå ble fortsettelsen kort. Jævla kort. Metarefleksjon et fint og vanskelig ord som visstnok beskriver  noe jeg ofte holder på med i læreryrket. Refleksjon over prosesser og refleksjoner. Men metablogg er noe nytt, blogg over blogg. Jeg startet fredag for snart en uke siden med en slags beskrivelse og refleksjon av godfølelsen. Følelsen av å være tilbake i det gode selskap. I sykkelselskapet, i Nordsjørittselskapet. Denne bloggen har du nettopp lest, jeg rakk aldri å skrive den ferdig...

Etter Nordsjørittet rakk jeg et par dager med blytunge bein. Jeg rakk å roe ned et par dager. Jeg rakk en intervall onsdag Da rakk jeg å kjenne på enda bedre bein. Trøkket var der, spruten over kulene var der, lysten til å gi alt var der igjen. Jeg rakk å ta sommerferie fredag. Pakke bagen til familietur søndag. Skulle bare innlede ferien på kosetur fra Lillehammer-Oslo med en fantastisk gjeng fra Ahlsell lørdag formiddag.

Ringeklokke 04.45 Lørdag. Soloppgang. Blå himmel. Buss fra Ahlsell klokka seks. Herlig selskap. Herlig atmosfære. Sola skinner over Lillehammer. Vi sykler i vei klokka 09.12. Passerer Biri etter en time. Ved godt mot, i flytsonen. Alle er enige om at dette er en strålende dag. Klokka er 11.45. Vi blir nådd igjen av en pulje bakfra ved Skreia. Ahlsellgjengen har fått trua, følgebilen prater om målgang en time foran skjema. Vi legger oss på hjul. Jeg først i Ahlselltoget. Praten går lett, om pizza og utepils ved mål på Valle. Tror klokka er cirka 12. En syklist fra den andre gruppa foran får sleng på sykkelen. Han sitter rett foran meg. Han slår kontra. Treffer fremhjulet mitt. Så er det svart. Jeg husker ikke den neste halvtimen. Resten av historien er en trist sorti. Ambulanse, nakkekrage og traumemottak på Gjøvik. Sju ribbeinsbrudd, et knust skulderblad og et knust kragebein. To fra Ahlsell blir med meg ned i elendigheten... Det som startet som et eventyr gikk over til et dårlig mareritt, en jævla vond mardröm.

Gjengen med det beste humøret og kuleste drakene før start på Styrkeprøven

Nå en uke senere er godfølelsen en fjern fantasi. Kragebeinet skal opereres på Ullevål, forhåpentligvis i morgen, jeg sitter fast i operasjonskøa. Resten gror. Jeg kommer til å bli like hel også denne gangen. Spørsmålet melder seg igjen? Er det over? Bør jeg satse på sjakk? Biljard? Ludo?

Tanten, onkler og vanlige folk mener nok får være nok. Syklister, konkurrenter og unge lovende folk gleder seg allerede til å se meg tilbake på sykkelsetet igjen. Og hva med Fiskekroppen. Har den fått nok juling? Er den sluttkjørt? Eller kan den fortsatt svømme? Den har vært på dypt vann, nede i mudderet på havets bunn. Dette er bare en liten bølgedal. Den har overlevd mange stormer, den kan ri av også denne stormen.. Dere vil se meg igjen, på en eller annen sykkel, på et ellers annet vis på et eller annet sted. Noe mer er ikke vits å ta stilling til enda. Men sommerferien er satt på vent. Trans Østerdalen på hjemmebane går av stabelen i morgen, garantert uten meg.

I september er det Skaidi Xtreme. Der skal jeg være med. Jeg har lovet å komme tilbake til gjengen i Nord. Der er ingen asfalt. Kun fjell, moltemyrer og mygg. De er ikke skumle, selv ikke for meg. Der føler jeg meg hjemme.. Jeg gleder meg allerede. Men først må jeg bli i stand til å stå opp av senga selv, veien er lang og bratt igjen..

Folk spør. Er du jævla klønete eller har du uflaks? Eller er det karma? Jeg har ikke svaret. Men denne gangen var det uflaks. Jeg rakk ikke tenke, rakk ikke handle.. Men man gjør seg opp noen tanker når man ligger med nakkekragen i en ambulanse. Når man har mistet en halvtime fra hukommelsen. Dette kunne gått så mye verre. 

Sykling er kult, ikke viktig. Men det er mange som sykler, de fleste klarer seg rett så fint. Jeg tror selv jeg er en smart kar. Hadde ikke gjort dette om jeg mente det var risikabelt. Jeg kjenner også en del andre syklister, mange av dem smarte damer og karer. Hadde det vært en stor risiko hadde de ikke drevet med dette. "Jeg tenker altså er jeg" sa en smart franskmann en gang i renessansen. Jeg tenker, jeg reflekterer. Jeg reflekterer til og med over hva jeg tenker, jeg metablogger. Jeg skal tenke meg godt om, så får vi se..

Takk til konkurrenter, arrangører, lagkamerater og publikum for at jeg fikk oppleve godfølelsen igjen på Nordsjørittet, Takk til gjengen i Ahlsell. For en bra start på turen mot Oslo, for måten dere tok vare på meg når det brant på asfalten under meg og ikke minst for støtte og omtanke i etterkant. Døra har vært rent ned av blomsterbud hele uka, det er ikke vanlig kost i casa Fiskvik. Takk til venner, slekt, kolleger, konkurrenter, kjente, ukjente og alle andre for støtten den siste uka. Takk til det norske helsevesenet som alltid sørger for at man er i de beste hender. Takk til kokken på Gjøvik sykehus for hotellstandard på frokosten. Legen på Gjøvik for harseleringen med andre pasienters lave smerteterskel. Takk til ambulansesjåføren fra Toten for to timers jaktprat i ambulansen fra Gjøvik til Oslo. Takk til Ullevål sykehus for at dere tar i mot meg gang på gang. Takk til den søte sykepleiersken fra Sørlandet som droppet kirka og lyste opp søndagen min. Nordlendingen på Ullevål sykehus for at du lurte to ekstra kjøttkaker på min middagstallerken. Og sist men ikke minst Mari og Kristian som stiller opp uansett hva pappa finner på. Dere er alle hverdagshelter..

Det gjelder å gripe mulighetene. Med pappa på sjukehusperm og i operasjonskø har vi vært turister i egen by. Denne sjansen kunne vi ikke unngå å gripe.

Til dere andre godtfolk, god sommer! Husk at man ikke kan gå tilbake og lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt!

Anders