Xtreme hygge

Det er tidlig søndag morgen den 3. september 2017. Solen skinner over Finnmarksvidda og Skaidi. I hodet til to brødre Fisk er det kaotisk. Fullstendig, sedvanlig virrvarr. De siste dagene har resultert i overbelastning av inntrykk og synapser, sanseregisteret er overarbeidet. Sprengt. Kombinasjonen av storslåtte opplevelser, nye vennskap, null utstyrskontroll, et beinhardt sykkelritt og en enda hardere bankett har satt Fiskene i en slags zoombiemodus denne søndagsmorgenen. Skaidi 2017 ble rett og slett for mye av det gode. Likevel klarer vi å si farvel på en anstendig måte. Dele ut noen bamseklemmer til våre nye venner. Mennesker som vi aldri hadde sett, hørt om eller møtt fire dager tidligere.

Før vi går ombord på bussen i retning Søringland rekker vi akkurat å si på gjensyn.

Heldigvis kan ingen spå fremtiden. Siden denne søndagen har Fiskekroppen måtte tåle en solid runde bank. Den er rett og slett vært nede for telling, i en slags sykkelkoma. En skulderoperasjon, noen skremmende blodprøver og en sprengt akillessene satte en effektiv stopper for gjensynet i 2018. Jeg sendte Lillebror alene på Nordnorsk tukt. Fryktet selvsagt det verste, overraskende nok sier ryktene at han klarte seg til ståkarakter. Han kom i alle fall levende fra det…

Altså måtte jeg vente et nytt år på gjensyn. Et seigt utgangspunkt ble forandret til et nærmest håpløst utgangspunkt en tidlig lørdag morgen i juni. Selvfølgelig var det første dag av sommerferien. Forsøket på å knuse asfalten ved Skreia resulterte som kjent i en skraphaug med knuste Fiskebein og sesonghavari.

Mens jeg ligger på sengepost 4 på Ullevål sykehus innser jeg at sesongen er over. Det blir ikke noe gull, flagg eller pokaler i 2019 heller. Men jeg har et gjensynsløfte å holde. Til noen gamle venner i Nord. Jeg kan ikke vinne Skaidi 2019. Jeg kan ikke engang prøve. Men jeg skal komme meg på sykkelen til 7. september. Jeg skal besøke nord igjen, og jeg skal komme meg gjennom Skaidi Xtreme. Noen ortopeder, fysioterapeuter og andre bedrevitere tenker det er en dårlig plan. Derfor er jeg ikke i tvil, jeg går for den. Etter en sommer på sidelinjen er jeg tilbake på Ullevål i slutten av august. Skruer og plater har gjort jobben. Fiskebeina har grodd. Plutselig er bedreviterne på mitt lag. Jeg kan sykle Skaidi. På en betingelse; ingen Rambofakter, ingen forsøk på asfaltknusing. Med et slikt utgangspunkt hadde jeg vanligvis parkert konkurransesykkelen bakerst i boden. Ritt uten ramobokjøring er ikke gøy. Men dette er jo ikke noe ordinært sykkelritt, ikke noe vanlig ritt fra A-B. Det er Skaidi Xtreme. En Extrem sykkelfest fra A-Å.

Etter eventyret i 2017 har Mari vært klokkeklar på en ting, dette vil hun være med på også. Ikke sykkelrittet, bare alt det andre. Hun vil droppe slitet, men få med moroa. Skumme fløten av melken. Alle som har damer i hus vet dette, når fruen ønsker fløte, ja da blir det fløte.

Onsdag kveld møtes Storfamilien Fisk på Gardermoen. To blad Fisk med hvert sitt følge. Sprengladde og sprengkåte på nye eventyr.. Vinn-vinn situasjon for alle parter. Damene får skumme fløte og arrangørene i Nord slipper å ansette hver sin verge for to brødre som er verdensmestre på å lage kål. Plutselig kan gjengen i Skaidi fokusere fullt og helt på å arrangere sykkelritt og opplevelser for alle andre. 

Vi må komme oss til Alta for egen maskin og hjernekapasitet. Det går som det pleier. På kushåret. Hele storfamilien er i aksjon. Sykler det jeg er kar om hjem fra jobb, og det er jo ikke all verdens fort lengre. Etter 8 år blir jeg faktisk like overrasket hver dag over hvor lang tid det tar. Løper gjennom dusjen mens Mari pakker siste rest av bagen og min kjære mor steker pizza. Hun har tilbakelagt 35 mil i buss og tog for å stille som superbestemorbarnevakt. Alt for at hennes mest håpefulle sønn skal få komme seg til Finnmark på eventyr. Mari tar beina fatt til flybussen. Det bøtteregner. Ikke vanlig bøtteregn, himmelens sluser er på full åpning over Bydel Bjerke. Bestemor kjører selvfølgelig sykkel og syklist til busstoppen. I akkurat siste liten. Eller litt etter det. Mari står ute i regnet og tyner sjåføren til vente et ekstra minutt. Til den største stjernen ankommer. Vi kommer med på overtid og finner både riktig fly og riktig sete.

Vi ankommer Alta lufthavn og Skaidiland litt før midnatt. Nå kan vi koble ut hjernen i fire dager. Man trenger ikke den her oppe. Her blir alle besøkende behandlet som konger og dronninger. Vi blir kalt inn til riktig buss. Sju herrer og damer skal fraktes fra Alta til Hammerfest. Selvsagt med egen storbuss. Og selvsagt av julenissen. Det er selveste verdensmesteren i julenisse VM som sitter bak bussrattet. Julenissen løfter inn sykler og bagasje med den største selvfølgelighet. Det er nesten så han bærer oss opp trappa inn i bussen også. Nissefar kommer ikke langt. Nøyaktig 200 meter fra flyplassen. Lillebror er kjøttsulten. Det blir pølsefest på nærmeste Benser i svarteste Finnmarksnatta før vi skysses og sjekkes inn for en kort natt i Hammerfest.

Neste dag starter grytidlig. To Fisker skal montere sykkelen ut av sykkelkassa i hotellgangen. Det går ikke stille for seg. Derfor er hele hotellet oppe og går lenge før politisk kvarter tid. Kanskje ikke dumt, de trenger litt politisk påfyll her i nord i disse valgtider tenker jeg.. Kanskje kan de få banke litt miljøpolitikk inn i toppetasjen..

Torsdag er adventuredag i Skaidiland. Vi skal på båttur og vi skal på havfiske. Alt er slik vi husker det. Båten er liten, bevertningen er kolossal. Folka er hyggelige og alle er klare for storfisk. Jeg kan ikke vinne sykkelrittet i år, men på fiske, der er StoreFisken KingKong. Der skal jeg mose alle. Det er mulig de kan sykle, men fiske, det kan de faen ikke. Syklister har jo ikke armer, de kommer til å bli dratt over bord av kveita alle mann..

Skipper`n

Vi ankommer fiskeplassen. Ryktene sier at det er storfiskgaranti. Sola stråler og fjellene speiler seg i den blanke sjøen. Bordet er dekket. Alt ligger til rette. Dette blir en magisk dag. Blir delt i Fiskelag og sendt ut i hver vår Fiskejolle. Ekkoloddet lyser grønt. Her er fisk. Jævla mye Fisk. Det er bare å slippe seg løs. Måke ut stanga. Først drag. Ikke et. Ikke et jævla napp. Jaja, startnerver. Jeg er jo tross alt på bortebane. Jeg er vant til fjell og småvann. Lilleauren og lett utstyr. Er jo i ukjent farvann. På den verste bortebanen. Men uansett bortebane eller ei, det er jo snakk om Fiske. Banker meg hardt i hodet. Dette kan du, dette er din greie. Du er KingKong. Gir det en ny sjanse. Samma idiotien. Det begynner å boble. Mari kjatrer i vei at dette er fint, at nå koser vi oss. Hva i helvete er det ho prater om? Dette er ikke noe jævla hyggetiltak. Det er fiske. Konkurranse og prestasjonsjag. Vi har prestert til strykkarakter hittil. Vi flytter oss litt ut fjorden. Nytt sted, nye muligheter, nytt nederlag. Samma historien. Ikke tegn til napp i den forbanna halvslappe gummisluken som sitter på stanga mi. Orker ikke menge meg med de tre andre. De får stå bak her å surre og sole seg alene. Klatrer over båthuset, setter meg alene foran i båten. Trenger alenetid. Fokusere på arbeidsoppgaver. I Fiskebobla. Så skjer det. I det jeg tror at verken jeg eller den fandens gummikroken kan synke lengre ned på havets bunn. En stemme bryter stillheten i min egen paniske og desperate Fiskeboble. «Fisk», «tror jeg»… Kjenner den stemmen. Det er min kones stemme. Ignorerer det, sette meg enda lengre frem. Drar buffen over ørene. Prøver å stenge bakgrunnsstøyen ute. Later i alle fall som jeg klarer det. En sei havner over ripa bakerst i båten.  Jævla oppskrytte forbanna havfisketull. Gi meg Lilleauren, Shimano technikum slukstanga mi og et fjellvatn.

Jeg sniker meg tilbake og stjele en annen stang. De andre er opptatt med å beskue det taslete liket av en babysei som ligger steindød i båten. Amatørene merker ingenting. De vet jo ikke hva de driver med. Må jo være noe galt med gummisluken, den ser ut som en halvslapp lilla penis. Ingen liker slappe lilla køller.... Det hjelper selvsagt ikke en jævla dritt. Mari får i tillegg en torsk bakerst i båten. Jeg holder det gående helt til guiden insisterer på at vi må inn. At tiden er ute. Ikke tegn til fast fisk. Makan…

Trenger litt alenetid på vei inn. Grubler på hvordan jeg skal møte de andre. Tenker at det er midt på dagen, fint vær og dårlig bett. At havfiske er noe av det mest oppskrytte som finnes. Alle de andre båtene er inne før oss. Heldigvis, de har gitt opp. Ikke fiskebett… Som en vettskremt landkrabbe kryper jeg stille i land. Prøve å være anonym. Håper det ikke blir noe mye snakk om fiske og fangst. Merker at stemningen er god blant de andre. Ser noen bøtter og får med bruddstykker av noen historier. Begynner å kaldsvette, ane konturene av realitetene.

Havna er jo som en jævla fiskekirkegård. Det er bøttevis med fiskelik. Stor Fisk. Så skjønner jeg alvoret. Ser det stygge gliset til Lillebror. Kjenner det smilet, kjenner den karen. Han gliser ikke sånn om han kommer hjem resultatløs. Må gå en runde, psyke meg opp og forberede meg på utfallet. Så prøver jeg; «ble det noe fisk Lillefisk?». Svaret er knusende. Min største frykt blir bekreftet. De andre båtene er fullosset med fisk. De kunne ikke slippe kroken til bunn før en idiot av en torsk eller sei har latt seg lure. De har aldri fått så mye fisk i sitt patetiske liv. Aldri så stor fisk. Dette har vært en opplevelse over alle forventninger. Slik det alltid er her oppe, jeg vet jo det innerst inne. Det er jo Skaidi, et eventyr.

Jeg lar fisk være fisk.. Vi er jo ikke her på fisketur. Prøver å si til meg selv at hvem bryr seg. Heldigvis er kokkene i full sving på havna. Tre retters lunsj i sedvanlig Skaidiånd. Lammelår til hovedrett. En dessert som sendt fra den søteste himmel. Fisketurer og sorgene er glemt. Vi vender nesa mot tryggere grunn, fastlandet.

To timer med riving av kjeft senere er vi klare for å sykle i retning Skaidi. En gjeng med unge lovende, hardt satsende og gamle avdanka konkurrenter fra inn og utland skal sykle i rolig tempo sammen. Det ender selvsagt med støtecup og lungespreng fra første tråkk. To brødre Fisk har satt opp sykkelen sin altfor tidlig på morran, på alt for kort tid og med alt for lite peiling på hva de driver med. Etter hver vår tekniske stopp er vi kjørt av feltet. Det blir Fisketempo for å kjøre inn resten. Jeg har ikke tråkket så hardt på en sykkel på tre måneder. Sikkert lurt når det er ritt om 40 timer… Og når vi er 15 meter unna gruppa finner en gammel mester frem krefter fra en svunnen tid. Manengen finner tyngste gir og setter inn et støt. Vi får en ny 10 minutter i tempostilling før vi er tilbake i det gode selskap. Ingen medfølelse, ingen sympatiske blikk, ingen hensyn til en gammel, avdanket, rusten og skrantende Fisk.

Heldigvis er velkomsten på Skaidi hotell gedigen. Etter sykling i duskregn og nordavind blir vi tatt imot til varm dusj, varm lavo og varm mat. Og på hotellet venter Skaidi Xtreme sin egen kaffemaskin. Et sykkelritt med egen kaffemaskin. Definisjonen på superklasse. Av alle som jobber hardt denne helga er det nok denne supermaskina som topper lista.

Vi innlosjeres på hytter. Fisker med følge på samme intime hytte, vi deler sovesal med hver vår seng i hvert vårt hjørne. Historiene på sovesal 1 forblir på sovesal 1..

Fredag. Dagen før dagen. Etter frokost er det tid for å klargjøre sykkel til løypetest og ritt. Det er tid for sedvanlig Fiskesurr, en kjempeknute på fisksenet. Jeg setter opp dekket. Det har sprekk i sideveggen. Den signalgrønne Latexslangen bobler ut gjennom sideveggen som en sprengfull kondom. Har tatt med et ødelagt dekk. Kan ikke brukes. Juniorfeil på Seniorfisk. Dobbeltsatan…. Lillebror har heldigvis to dekk. Et bra og et ubrukbart. Det er aldri tvil om hvem som skal bruke den ubrukelige utgaven. Så kommer dødsstøtet, ballesparket. Det sitter 38T drev på Fiskesykkelen. Det tyngste som finnes på markedet, i hele jævla sykkelverden. Konstruert for 90 km/t nedover på vei. Ikke for 4 km/t i moltemyra. Fy faen.. Hva har jeg tenkt på? Eller svaret er lett, hva har jeg ikke tenkt på? Eller jeg har ikke tenkt i det hele tatt.. Sykler en runde i området. Bare for å manifestere tanken om at alle sykler er spekket med de minste drev som finnes. Og ingen små drev er å oppdrive. For alle som kom med store har kjøpt de små. Hele Finnmark er ribbet for lette drev.. Jeg er en premieamatør. Har gravd meg og sykkelen ned i min egen grav, så dypt og langt ned at det må en heisekran til for å komme opp av den. Nå står jeg her i Skaidiland. Den minst trente syklisten. Med den dårligste teknikken. Med det største drevet. For en Supermongo. Driter i grønne kondomslanger, megadrev og elendighet. Stikker på samlelunsj og lassokasting. Lunsjen er fantastisk god, bålkaffen er nostalgisk. Egen lassokastinga er fantastisk ræva. På tre forsøk treffer jeg null rein. Og de løper ikke, de er stein døde. Flådd og spidda. Er bare gevirene igjen. De sitter faststøpt på en stolpe. Mari treffer to, Junior treffer en. Fy flate.. 

Lassoamatør

Stikker heller ut på prøvesykling. Med grønn kondom ut av sideveggen på dekket og det tyngste drevet som finnes i hele fuckings verden. Krysser fingra for at Odd Peder har lagt en løype uten motbakke og myr. Det er åpenbart en ønskedrøm i en drømmeverden som ikke eksisterer. Det er første sykkeltur på sti siden skaden. Det er glatt og krevende og jeg har verdens tyngste gir på sykkelen. Vidda er bløt, bakkene bratte, fiskekroppen tung og girene enda tyngre. Det er Skaidi Xtreme. Det er ikke noe barnesykkelritt. Etter en time med tungtråkk og trilling er det bare å vende nesa ned til dalen. Prøvetur med gjennomsnittlig kadens på 13 og knær som skriker av smerte etter alt for tung belastning dagen før dagen. Enda mer god oppladning, enda mer lurt. Det finnes bare en løsning. Heisekrana må frem. Lettere drev må oppdrives..

Heldigvis er vi i Skaidiland. Heldigvis ordner det seg alltid for snille gutter, uansett hvor langt man har gravd seg ned..

En time senere er drev i boks og FiskeSkaiditilværelsen smiler i velkjent stil. Det er bare å loade til åpningsshow, Sørøyburgerbonanza og Xtremeritt.

Xtreme hygge

Lørdag kl 11.30 smeller startskuddet. Skaidi Xtreme er i gang. Jeg har sverget til både ortopeder, koner, mammaer og meg selv å ta det med ro. Målet er målstreken. Det målet har jeg hatt i tre måneder snart. Likevel legger jeg igjen hodet på startstreken og henger meg med teten. Forskjellen er bare at sprekken som tidligere kom ett er to timer nå kommer etter cirka to minutter. Heldigvis varer startloopen bare ti minutter. Så jeg kan ta med meg mitt lille Fiskehode på resten av turen i det vi passerer startstreken på ny. Roer ned tempo. Lar noen herrer og damer passere. Nyter de neste to timene for de det er verdt. Prøver på noen gode historier og skrøner. Til både publikum, arrangører og konkurrenter. De fleste gangene lykkes jeg bra. Men Skaidi Xtreme er hardt. Dette er Finnmark, dette er Xtreme terrengsykling. Man kan ikke sykle rolig her. Skal man komme seg frem så blir man sliten. Skikkelig sliten.. Det finner også Manengen ut. Mannen som brente kreftene og ga meg dødsstøtet torsdag står bokstavelig talt igjen med kølla i hånda etter to timer. Beina står rett ut og han må ta en pissepause. Min time har kommet, hevnen er knallhard. Faen så digg. Etter snaue tre timer krysser jeg mål. Jeg klarte det. Jeg kom meg til Skaidi. Jeg kom meg til start. Jeg kom meg til mål. Jeg holdt meg på sykkelen. 

Hardt å være mosjonist i Xtremeritt

At en spinkel Nisse fra Danmark var over 20 minutter foran kunne ikke brydd meg mindre. At Lillebror må ta til takke med den sure 4. plassen er litt tyngre å svelge. Men det er jo en liten trøst at ingen bryr seg om man blir 4 eller 15. Lillebror er første taper, jeg har vunnet.

Første taper..

Så venter enda mer av alt det som gjør Skaidi til Skaidi. Til en annerledes opplevelse, til en fire dager lang fest. 200 barn har syklet barnesykkelritt og 400 syklister har tråkket så fort de kan over vidda. Alle med et smil om munnen. Alle heier på deg når du krysser mål.  Alle må passere over scenen og bli intervjuet. Alle får medalje. Alle får kake og reinskebab. Ingen trenger å vaske sykkelen selv, det sørger dugnadsfolket for. Alle som deltar får oppleve hvordan det er å være proff i noen timer. Alle føler seg som vinnere og verdensmestere, Og sist men ikke minst, kveldens bankett venter. Hotellet er fylt til randen. Arrangører og syklister møtes til et gilde det går gjetord om i hele Nord-Norge. Rittleder Odd Peder er på fornavn med alle deltakerne, alle deltakerne er på fornavn med han kjære kone og alle konkurrenter er plutselig gode venner. Og som ikke det er nok, på utsiden sykler kidsa rundt enda, selv om sola har takka for i dag for lenge siden og frosten har meldt sin ankomst. Det er dette som er sjel, dette som er sykkelfest, dette som er Skaidi. Champagnen er sprettet, tre retter har blitt til fire og lakkskoa er hentet frem. Selvsagt ikke mine, de står igjen i Oslo. Men så var det dette med snille folk og snille gutter. Med lånte lakksko leverer jeg etter beste evne på bankett. Både foran mikrofonen og på dansegulvet. Konkurransen blir overraskende hard utover kvelden. Men konkluderer selv med at jeg endelig klarte å hevde meg også i Skaidi 2019.

De beste folka. Den beste stemningen. 

Etter en uke på jakt og jobb har Skaidi 2019 tegnet seg inn som et nytt kapittel i historie og eventyrbøkene. En gang i 2017 var en adventure, to ganger blir en tradisjon. Etter årets tur rapporterer Mari om opplevelse for livet. Folket og festen var enda bedre enn i mine eventyrfortellinger. Neste gang må vi ta med Kristian sier hun. Han hadde digget dette. Kost seg gløgg i hæl sammen med småbandittene som til stadighet kom syklende innom Fiskehytta for å høre noen røverhistorier, knuffe litt eller bomme en sjokolade. Så ja, da blir det nok sånn.. Det er bare et spørsmål. Hvor mange Fisker er det plass til i Finnmark på en gang? Hvor mange kan de takle? Og bare tenk om Lillebror skulle finne på å formere seg en gang i tiden? Kan verden tåle flere Juniorer? Svaret på det får du nok ikke med det første. Men Skaidifest kan også du oppleve i 2020. Om du ønsker å føle deg som en proffkonge. Oppleve et eventyr som du ikke trodde du kunne være en del av. Bli med på noe mye større enn alle andre sykkelritt. Da vender du nesetippen mot nord, mot Skaidi 2020.. Men da må du være kjapp. Påmeldingen åpner i vinter, og alle som har vært der før kommer tilbake, garantert!

Måtte nøye seg med kule klær i år. Klar for fart og moro i 2020!

Takk for denne gang Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joachim, Frank Rune, Ferdinand, Mathias, Mia og alle andre små og store som bidro til festen og på festen!

På gjensyn!

Anders