Første helga i mai har de siste to årene blitt markert med danskebåt, tax-free shopping, rødpølse og sesongstart i Aalborg. Vi digger å være norsk i Danmark. Aalborg MTB skulle derfor være sesongstart også i 2018. Nytt lag, ny motivasjon, ny skulder, nye råe samarbeidspartnere og nytt utstyr. Bordet er dekket til storfest. Derfor var jeg grytidlig ute med å leie en gedigen partybungalow til hele vår nye Ahlsell Cube. Downtown i Aalborg. Bare et steinkast unna startlinja og de beste restaurantene i byen. Alt lå altså til rette for sesongstart med et smell! Smell ble det definitivt i fjor. Da holdt strikken i 75 av 100 kilometer. Da møtte jeg en betongvegg som var dobbelt armert. For to år siden holdt Fiskene 99 km før det gikk i svart. Bildet sier vel sitt...
Oppgaven var derfor griseenkel før avreise Danmark. Gjøre treningsjobben gjennom vinteren. Holde 100 kilometer den 5. mai. Knuse all motstand. Ta med pokalen hjem til fedrelandet. Å ta båten over Nordsjøen for å bli slått av Drenger og Rødnisser for tredje år på rad er ikke et alternativ.
Etter en høst med fatle og sykkelrulle var toppetasjen megaladd for seige skiturer og harde sykkelintervaller i det kalenderen bikka 2018. Kroppen svarte imidlertid blankt nei.
Jeg har vært med på dette gamet en stund. Vet hvordan ting skal føles, plutselig føles det ikke slik. Ikke i det hele tatt. Etter en blytung januar var det tid for justering. En rask blodprøve var alt som skulle til. Svaret er et slag med knyttet neve midt i pæra. Det lyser rødt på alle parametre. Fiskekroppen er på ukurs. Det er det siste jeg har sett til rød sone siden den gang. Noe har gått galt. Sjekker det som sjekkes kan. Ingen kan forklare hva, hvorfor eller hvordan det har blitt slik. Dager blir til uker og uker til måneder. Plutselig er det mai og sesongstart. Ingen Aalborg, ingen hardtrening, ingen sykkelform. Lillebror sliter også med legemet. Ligger betuttet rett ut på sofaen noen hundre meter nede i gata. Klør seg i hode og på pungen. Kom seg aldri på danskebåten han heller..
Vi må sende vårt nye teammedlem alene på tukt over Nordsjøen. Han må kjempe alene mot Rødnisser og Drenger. Vi andre krysser fingrene for Per. Heldigvis har han en egen partybungalov. Han kan invitere til et realt houseparty om han vinner pokalen.
Men hva med brødrene Brothers. Har Fiske blitt for gammel og grå? Har sykkelverden rullet fra oss?
Svaret er enkelt. Svaret er nei. Vi skal tilbake. På toppen. Der vi hører hjemme. Enda bedre. Enda raskere. Enda sterkere. Historien er full av folk som har reist seg og kommet styrket ut av en tur ned i avgrunnen. Menneskesinnet er en merkelig innretning. Når man plutselig ikke kan gjøre det man elsker. Da blir man mer motivert enn noen gang. Dette er ikke slutten. Så langt langt i fra. Håper å se dere på startstreken også i 2018. Jeg skal være der, jeg trenger bare litt tid.
Bekken bruser av energi og nytt liv på Grefsenkollen. Hestehoven blomstrer denne fredagen over Oslo. Naturen reiser seg etter en lang og tøff vinter. Den har vært tålmodig. Men nå er den klarere og finere enn noen gang. Det gir meg trua. Trua på et nye sykkeleventyr. Jeg må bare gjøre som hestehoven. Være tålmodig. Vente til riktig tid. Til sola skinner. Da skal jeg igjen blomstre på to hjul.. Som en vis dame en gang sa; Hvis vi ikke hadde noen vinter, ville ikke våren vært så deilig. Hvis vi ikke av og til møter motgang, ville ikke gode tider vært så velkomne.
Tar sykkelen og ruller ned. Henter Lillegutt i barnehagen. Han er bedre enn noen gang på to hjul. Vi sykler hjem til mamma. Leker oss soldansen på trampolina. Tar en utekaffe og skummer avisa i kveldssola. Lager oss fredagspizza og fyller litt rødt i glasset. Livet kan heldigvis by på så uendelig mye mer enn terrengsykling. Det virkelige livet... Sykkel er bare viktig av alt det som egentlig ikke betyr en noenting. Men likevel, det er faen så gøy..
God helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar