Dyrene i Afrika

Så var Afrikaturneen over. Alle eventyr har sin ende.

Å reise til Sør-Afrika på sykkelritt har vært en gulrot og en drøm for meg i mange år. Da muligheten ba seg var det bare å berolige foresatte, ta vaksiner og pakke viagraen i håndbagasjen. Mente aftersunen selvfølgelig. Liberty Trans Cape 2018. Et sykkelritt som arrangeres for fjerde gang. Går over sju dager og sykles i par fra Knysna til Franchoek. Som en del av UCI-lag trodde jeg en partner skulle være mulig og oppdrive fra egne rekker. Så feil kan man ta. Det skal skrives bachelorgrader, noen føder og andre har bare en skulder til disp. Døgenikter.

Rødnissene fra Swix Hardrocx står imidlertid alltid klare for sykkeleventyr. De har slikt å drive med. Lite føding og bachelorskriving i leiren der. Ole Hem var førstemann ut. En drømmemakker med alt en konkurrerende Blånisse kan ønske seg. Så ble drømmen til mareritt. Ole stuper på trynet ned fra Ullevållseter seks dager før avreise. Kragebeinet tvers av. På ski. Perkile. Ypperlig timing. For båda två.

Slikt blir det tankekaos og sinnsforvirring av. Føler meg som Kjell Bjarne i Elling som er mentalt innstilt på flesk og duppe. Den turen til Afrika, den skulle jeg ha. Heldigvis var redningen nær. Rødnisse 2 fra Halden kom med positiv tilbakemelding på direkten, selv om han satt på flyet hjem fra Canarisen. «Hvorfor ikke, bagen er jo allerede pakket» Tror det er syklist man skulle blitt 😊

Fredag 02.02. Klokka passer 24.00. På plass i Cape town. 15 timer på fly. Lune 40 graders temperaturforskjell fra Oslo møter deg i døra. Det er oppkok i pappen. Bekkenløsning i korsryggen. En nøttebrun rødnisse fra Halden står klar til å hjelpe tynsetingen med bagasjen. Oppbyggingen av nisseunionen starter knirkefritt. Jul på månetoppen.

Thank you Laura and Sarah for a beautiful flight on the way down to CT #helloladies 

Rett i seng, ny flytur til Goerge og Knysna noen timer senere. South African Airways. Lokal moro. Kommer oss til Goerge, får testet utstyr og sykling i nærmere 40 varmegrader. Presterer sjølsagt å glemme solkrem på armene første dag. Semiamatør av en annen verden, senere the lobster from Norway som må sykle rundt med løse armer under rittets to første dager i 35 stek. Gratulerer med dagen. Jeg reiser alene.

Når startskuddet etterhvert går søndag morgen er det en ellevill spenning som frigjøres fra overtente sinn. Nå skal det mentale regnskapet balanseres etter noen uker og måneder med grubling. Hva duger man til? Fasiten er aldri langt unna. Idretten er ærlig. På godt og vondt.

Et av hjemmelagene har god glid på skiene. De stikker unna i første bakke. Resterende har is i  rubben. Sitter igjen som dødstekte hummere med åndenød. Me and my partner in crime kommer på toppen som andre lag. Dette er vår posisjon. Her hører vi hjemme. Her glir vi inn i næringskjeden. The Thomastrain and the lobsterboy finner sin fart. Afrikanerne forsvinner i det fjerne, det samme gjør det jagende kompani bak. Vi ruller inn til en 2.plass på åpningsetappen og føler vi har god kontroll på sakene.

Så starter de syv underverker av en profftilværelse. Rittet er sponset av Volvo. Blankpolerte xc90`er står klare til å frakte alt som kan krype og gå av nedstøvede syklister til dusjen. Der står de og venter til lem og legme er presentabelt for lunsj i rittcampen. Så kjøres du tilbake til et lunsjbord det krever sin mann for å håndtere på en fornuftig måte. Der ruller du deg god og mett til øyelokka annonserer at en liten tur i bingen er å foretrekke. Med starttider henholdsvis 06.30 og 07.00 er det opp før fuglen flyr. Så kommer en ny Volvo og kjører deg til hotellet. Sykkel og møkkete klær har du forlatt hos arrangøren. De møter deg nyvasket til neste dag. Sjåfører av begge kjønn i volvobilene takker pent for at de fikk æren av å kjøre deg og rittmagen til hotellet. Snakk om utakknemlig jobb. Om du ønsker deg ut igjen på kvelden er det bare og gi en lyd. De er aldri mer enn noen minutter unna.

Treretters middag klokka 18.00 står klar hver enste kveld. Rittet har en egen kokk  som er med på hele moroa. En kokk som i blinde hadde servert Eivind Hellstrøm de deiligste retter. Uten og få passet påskrevet og knuste trommehinner. For en ønskedrøm. For en tilværelse. For en kjip følelse det er å være broder fisk hjemme i Norge. this is the shit. This is Nirvana.

Dag 2. Vi rapporterer på ydmykt vis til speakeren ved målgang dag 1 at vi har «doing a stabile race, hopefully the winner guys has pushed a bit to hard from the beginning». Jeg har møkkabein ut av en annen galakse. Det er tortur å presse gjennom et anstendig antall watt i pedalene. Pølsebein. Pokker. Føler meg sjakk matt. Føler meg som en deigklump. Klistret til underlaget. Kjenner at det sykles ufornektelig sakte, men det går bare ikke mer. Makan, er det sånn uka skal bli? Hva tenker Thomastoget? Skal han sykle sammen med en kringledeig fra Østerdalen i sju dager? Hva hadde Magnus Carslen gjort? Ingen ting. Sjakk matt er sjakk matt, selv for han. Det går jo som det må. Vi ramler av teten, blir hentet inn bakfra. Så har jeg vel litt flaks med at 2.etappen i utgangspunktet passer meg meget bra. Deigen hever utover i etappen. Vi avanserer i feltet igjen. Tornerose våkner fra dvalen mot slutten og vi ruller inn til 3.plass.

Dag 3. Hva venter? Lengste dag. 114 km. Skal det bli 114 km hvor Timon skal taue Pumpa fra team Happy Salmon gjennom jungelen i dag igjen. Det blir samlet «felt» mellom de tre første lagene etter første lange stigning. Får hyggeligere svar av legemet i dag. Vi er venner igjen. Laget som etter gårsdagen har kapret 2.plassen er en spennende og utradisjonell sammensetning av et sykkellag. En franskmann som er en tro kopi av Chris Froome, i tospann med en overtent plugg av en tysker. Heretter kalt Speedy Gonzalez på morsmålet i Happy Salmon leiren. Speedy ligger aldri dårligere enn nr. 2 i feltet. Ligger 1,7 mm bak masterbilen hver dag og er generelt gira på livet at the moment. Han er den typen. Artig konkurrent som farger hverdan i Afrika.

Speedy har en klar plan om å kjøre meg av lasset etter gårsdagens begredelige forestilling. Pumba, the lobster boy from Norway skal grilles. Det er tyfon av en motvind nede ved kysten. Speedy brenner høyoktan som dagen er lang. Lar ikke en kneik går fra seg før han brenner til. Kikker litt tilbake på meg med jevne mellomrom. Jeg lar han gå rett i baret. Kølla i buret. Jeg sikler og griner på den røde nesa hver gang han brenner på. Er ikke sliten at all, men det tror han. Det blir samlet inn, og jeg har en sjeldent god følelse i kroppen etter 110 km med ballene i klem. Det blir hektisk på slutten. Lederne som er på hjemmebane er tydelig kjent i hver en sving gjennom sentrum. De støter ut av en 90 graders sving 7-800 m før mål. Jeg ber Thomastoget pent om å tette luka. Ingen respons. Speedy sitter igjen med halen mellom beina og faller tilbake som en potet. Vi ruller inn til 2.plass. Happy med dagen, Happy Salmons. Men nesa er lang etter at seieren gikk fra oss på en god dag.

Fjerde dag. Kneika. Det er alltid en milepel å passere halvveis i et etapperitt. Dag 3, 4 og 5 byr alle på distanser over 100 km. Sol og 30 stek er bytta ut med pøsregn og 25 grader. Ypperlig for nordmenn som er vandt til å kjøre griseritt i 0 grader. Arenaen er dog en annen. Dette er rene grisebingen. Gjørma er så klebrig at vi må løpe opp flere bakker fordi gjørma pakker seg mellom ramme og hjul. Statisk stillstand. Aldri vært vitne til makan. Skulle hatt spade i lomma. 

Speedy har definitivt ikke lært leksa si etter dag tre. Han fyrer opp damplokomotivet og brenner på i samme stil. Same procedure as day 3. Tre lag. Vet at det kommer en heftig bakke på sti ca. halvveis. Nå er det lobsteren sin tur til å grille Speedy. Grabber en muffins på tredje waterpoint. To min senere går løypa rett til værs. Sier adjø til Speedy langt inne i sjelen og løper meg opp i tet.

Får trill på sykkelen igjen etter litt gjørmegraving. Tråkker til med krefter jeg har og krefter jeg ikke har."Har du kontroll Fisk? Det er 55 km til mål lyder det fra bakhjulet"

På toppen er det bare Happy Salmons og anpustende afrikanere igjen. Digg. Får motorpace med afrikanerne på andre siden. Kan ikke erindre og tilbakelagt 35 km så raskt i et sykkelritt ever. Passerer 50 km/t i rulla når den minste av afrikanerne er fremme og drar. For et lokomotiv. De takker så pent for samarbeidet etter 85 km. Da er det slutt på lobstermoroa. Thomastoget må i aksjon igjen. 20 km senere står de og jukker en pinne ut av giret på toppen av en bakke. En ny glød blir tent i maskineriet som er sluttkjørt på tomgang. Klarer med et nødskrik og slepe meg på halen inn til målstreken. Der konstateres det begredelige faktum med 1. og 4. plass til team Happy Salmon i spurten. Jeg misser totalt i inngangen. Det knekker 90 grader venstre 50 m før mål. Jeg har hverken krefter eller syn til å oppdage noe som helst. Kunne ikke svart på hvor i verden jeg kommer fra, hva jeg heter eller hvilket kjønn jeg er. Det er rimelig kølsvart. Purkstusslig, men sant. Så blir det en ny 2.plass, men det nærmer seg.

Dag 5, the neutralized day. Superlette første 35 km, for lette selv etter gårsdagens tur i underetasjen. . Ca.50 mann. I samlet felt. Med mange elvekryssninger. Med de fordeler og ulemper det følger med. For det meste ulemper. Kommer så til et låst gjerde uten videre merking av løypa. Her er det for sikkerhetsskyld en bisverm som holder til. Ledermotorsykkelen står med hjelmen full av bier og er smått sinnsforvirret. Det komplette kaos oppstår. 50 ryttere titter febrilsk rundt seg i alle himmelens retninger. En luring tar til slutt avgjørelsen om å klatre over gjerdet. 48 av 49 inkludert oss selv har ikke mer vett i pappen å vise til. Klatrer etter. Så sykler vi 5 nye km til veien stopper. Da kommer en ny motorsykkel brasende og melder «go back guys, you are far away from the track and in complete wrong direction". Tilbake 5 km, over samme gjerde. Forbi samme bisverm. Nå er det min tur til å få et biestikk i pappen. Er bare passe glad i veps, bier etc. Det er ingen hemmelighet. Kroppen agerer uten samtykke fra hjernen. Drar noen mr. Bean moves midt i feltet. Henger hjelm og briller på styret mens jeg får ristet bia ut hjelmen. En hjelm som raskt blir forholdsvis trang. Havner langt i bakleksa. Sliter meg til slutt opp igjen etter slalomsykling for å høre at UCI-kommissæren har valgt å nøytralisere etappen.

Da blir det trilletur resterende 60 km inn til mål. En luring av de sjeldne fant ut i det vi hoppet over gjerdet at dette måtte være feil vei. Han snur altså 180 grader uten å si et pip til noen av de andre. Sykler solo 80 km i motvind for å stikke avgårde med etappeseieren. Passerer da før UCI-kommisæren melder at rittet er nøytralisert. Får beskjed på siste water point 11 km før mål om at rittet er nøytralisert. Sint som en fele selvfølgelig resten av kvelden. Karma is a bitch si.

Nest siste dag. Du er da kommet til det stadiet i livet hvor butterdeig og croissanter må oppdrives til frokost for å orke og spise deg mett. Det er vondt og stå ut av senga. Å sette seg på sykkelsete er som å tre en ananas inn mellom beina.  Med fem knirkefrie rittdager på råd var dagen kommet for en dose med spetakkel og kålrabi. Thomastoget punkterer tidlig. Spretter av og starter med å ødelegge pumpa. Vår eneste tilgang til ekstern CO₂. Sykkelmekanikeren fra Halden uttrykker sine tanker rundt det. Guds frie natur langt sør for ekvator får vært vitne til noen norske formaninger som ikke tåler dagen lys. Jeg starter jobben med å trygle de forbipasserende om litt luft. Etter en god stund får vi det og er klare til videre ferd. Rett rundt neste sving står Speedy med sin kjære kompanjong. Fire sykkelhjul, tre av dem med luft i. Guds frie natur får igjen vært vitne til noen ymse formaninger. Denne gangen på tysk.

Vi kjører en steikende bra tempo i 60 km. Tilbake på 2.plass. I det vi inntar den begynner framdekket mitt å sprute guffe i alle himmelens retninger. Det får vi plugga i en fart, og en ny jakt på 2.plassen er i gang. Afrikanerne er for lengst stukket av gårde og langt på vei avgjort kampen om sammenlagtseieren. Vi knekker det siste laget om 2.plassen opp siste stigning og karrer til oss en ny 1. taper plass. Kjører en knallbra dag som team foruten to hull i gummien. Speedy og sin makker punkterer like godt 5 ganger og gir oss en luke på drøyt 50 minutter til dag 7.

Så eksploderer magen som en granat i løpet av kvelden. Komplett gjennomtrekk og det er spraylakkering av badet 5 minutter etter hvert forsøk på inntak av næring. Våkner kl. 01.00 på natta og må skru av aircondition for og få igjen varmen. Skjelver som en struts og pappen verker som en maurtue. Gleder meg ikke nevneverdig til vekkerklokka som ringer 3,5 time senere. Med god grunn. Å gå ut av den dyna når klokka ringer er som å krysse Nordpolen. Thomas henter noen crossainter til og meg og hjelper meg med pakkingen. Får konstatert at feberen er fraværende og innstiller selvsagt sinnet på at det er 73/650 km unna 2.plass. Det er guds lykke at vi fikk god margin bakover. Dag 7 blir en kamp om å opprettholde en form for tempo til mål. Uten å sprenge en syk kropp.  Sitter over endeløs savanne. Har akkurat flekka av sykkelshortsen og tømt magen. Kjenner at tanken er bunnskrapt. Vet det er 7 km stigning mot slutten. Hoi. Hva ville Jan Baalsrud gjort? Kommer i mål etter 72 km på bakhjulet til Thomastoget. Langt bak de beste lagene, men innenfor limiten på 50 minutter til lag 3. En befriende følelse å krysse mållinjen og grave gress i Franchoek. Målet om pallen er innfridd, og det er enkelt og slå seg til ro med en 2.plass når vinnerne totalt sett var flere hakk hvassere. De hadde heller ikke multius dritopolaris siste døgnet.

Premiesermoni, tablemountain i soloppgang, safari påfølgende dag og litt lokal rødvin så er man etterhvert klar for hjemreise. Foruten om at magen har servert flytende avkastning 25 ganger daglig i to døgn har alt gått prikkfritt. Minneboka har fått friske og gode innskudd.  Det var selvfølgelig den største utopi at 11 dager lengre vekke fra Tynset enn noen gang tidligere ikke skulle by på utfordringer. Tropper opp på flyplassen med rennede tarm, luguber helsetilstand og generelt lite motivert for 15 timer i fly hjem. Bare for å få følgende beskjed. «I`m sorry mr. but your flight arrived for 22 hours ago». 12 Februar 00:40 der altså.

I egen tankevirksomhet har det alltid vært natt til tirsdag. Noe det selvfølgelig ikke er. Føler meg som den mest inkompetente, største premietreskallen sør for Polarsirkelen. Forbanner meg selv, mens siste rest av overskudd i en utmattet kropp svinner hen. Får beskjed om å traske bort til billettskranken for å finne ut når neste ledige fly til Norge er. Det var ikke mulig å endre billetten til Ole på tur ned. Ser for meg samme skjebne, en fattig hverdag og at utfallet blir å reise tilbake til Cape Town for en ny natt, for og så knuse sparegrisen for en dyr billett hjem. Krisemaksimerer og mobiliserer det som er mulig. Klemmer ivei noen tårer idet jeg går bort, forklarer situasjonen og drar opp med at dama er gravid hjemme i Norge. På noe som neppe kvalifiserer til ståkarakter i engelsk. De kommuniserer seg imellom i skranken. Det føles som hele 8.etappe mens de korresponderer og taster på laptopen. Så kommer altså tilbakemeldingen om at de er villig til å hjelpe meg. Får booket om billetten til et annet selskap. Jeg er bønnhørt og får gleden av og dra mastercardet på et beløp jeg mer enn gjerne er villig til å betale. 

Det ordner seg alltids 😊

Takk for turen Thomastoget, det har vært en sann glede fra ende til annen.
Takk til Cyklon som stilte med lånesykkel for anledningen. Syklet alle dager på hardtailen CUBE Elite C:69 SLT 29.
Takk Original Teamwear for perfekte trøyer i varmen. 

Team Happysalmon

Jr