Anders og Eiriks sykkelblogg: Rødnissetiden er snart forbi...

De vise herrer sier at i sykkel er det bare vinneren som teller.. Ingen husker hvem som blir nummer to. Sannsynligvis heller ikke nummer tre, eller fire. Mulig det er sånn i den store verden, men ikke på Jæren. Aldri har jeg vunnet Nordsjørittet. Aldri har jeg blitt nummer to. Det eneste jeg kan klaske i bordet med er to tredje og en fjerde. Most, knust, spist, fortært og pisset på av team Coop, hver jævla gang. Likevel blir laget mitt og jeg mottatt som King konger på Jæren. Arrangører, konkurrenter, mosjonister, kjentfolk, ukjente, publikum og sauer tar i mot oss med åpne armer og bein. For en gjeng, for et folk, for et land. Arrangøren hadde lovet MTB utgave og mer terreng. Lagkompis Doktor Amdahl hadde flytta til Jæren for en uke. Testet, kartlagt, gjerda inn og minelagt hver millimeter av den nye løypa. Synd at ikke trikset med å sette opp et gjerde mitt i løypa ga oss ønska effekt. Synd også at vi traff alle minene selv..

Resten av laget ankom torsdag og fredag. De fikk en testtur i siste terrengparti fredag på dagtid. Stjernene på laget ankommer alltid sist. Derfor landet Mari og jeg på Sola fredag ettermiddag etter full dag med undervisning på jobb. Noen må jo bidra til velferdsstatens fremtid. Norge tjener ikke penger av at folk farter rundt og sykler middelmådig.. Lite kø til Gardermoen fredag, Ola Nordmann har jo tatt helg for lenge siden... Vanligvis blir også stjernene hentet på flyplassen. Resten av Trek Sparebanken har selvsagt ikke skjønt noe av dette. Ingen løftet så mye som ei lilletå for å hente oss på Sola. Dermed ble det mjølkerutebussen. Tror den var innom alle mjølkeramper i bondelandet. Fikk derfor god tid til å fokusere mot morgensdagens ritt. Formen er tipptoppet, hodet er koplet i prestasjonsmodus. Splitter ny sykkel er på plass. Trek Procaliber 9.9. Den deiligste sykkel verden har sett. En uggen følelse spøker imidlertid som en tåkesky rundt de små grå. Snapchat har blitt spammet i hele dag. Lagkompiser og Swixjulenissekonkurrenter har stadig sendt bilder av såpglatte røtter, bunnløse gjørmehull, forslåtte kropper og krevende stier. Stikk i strid med mine planer, fantasier og illusjoner av den nye løypa. Jeg har hatt våte drømmer om rykk i Thubakken og raske lette flytstier. Kjeppjager imidlertid de små grå bekymringene og kaster de ut av bussen. Dette er selvsagt bare tåkeprat, de vil psyke ut den sterkeste konkurrenten. Storfavoritten. Bookmakernes hetest kandidat. Mannen på alles lepper.

Mari har vært forkjøla en uke så det har selvsagt blitt iverksatt noen tiltak i heimen. Jeg har ligget motsatt vei i senga. Et klassisk indianertriks for å slippe basilusker midt i knollen de seks-sju timene man endelig skal drømme om pokaler og samle krefter. Dette har nødvenigvis skapt reaksjoner. Ambulansepersonellet som ankom brått en septembernatt i 2015 så ikke helt ut til å kjøpe en slik type forklaring. At jeg sov motsatt vei i senga for å unngå sykdom for så å plutselig våkne med skulderen ute av ledd i dobbeltsenga gikk ikke hjem hos dette folket. Gliset rundt trynet når jeg forklarte status avslørte deres fantasier om hva som hadde foregått i den dobbeltsenga. Andre tiltak som kan nevnes er femoblet tranmengde. Lange omveier rundt min kone og nulltoleranse for intimkontakt. Noen kjærlige og forsiktige klapp på skuldra er det lengste man kan strekke meg i slike nødsituasjoner.

Ved ankomst Sandnes sitter resten av B-gjengen fra Trek Sparebanken på hotellet. Teamsjefen med Naverbukse, Lillebror med kaffe som ut fra gliset nok er stjålet. Vaskjemma sideskill har han også. Bohemdoktoren med både ullsveis og geiteskjegg etter en uke på utmarksbeite. Klokka har gått fra meg mens mjølkeruta gikk, så jeg marsjerer med bestemte skritt mot hotellrommet. Klar for å trille en liten kveldssykkeltur og legge sist hånd på gullplanen. Tripper innom resepsjonen for å spørre B-gjengen om noen siste tips til hvilke deler av målgangen som bør testes.

Så smeller bomben i Sandnes. Quality Hotell ramler i hue på meg. Og mens jeg ligger nede finner mine lagkompiser frem Vestlandets største klubbe og slår noen ekstra midt i pæra på meg. "Prøv Njåskogen, så skal du få deg en overraskelse", "detta er ikke noe for deg", "ikke noe særlig med dine skuldre", "faen så glatt det var", "du trenger stor luke for å være med ut derfra", "minst et minutt", "alt avgjøres i Njåskogen","dette blir langt og jævlig hardt, for langt for deg", "den første skogen er enda mer teknisk enn Njåskogen", "her har nok ikke du noen mulighet til å henge med", "detter du av i første skogen er det game over", "du blir hjelperytter", "ditt eneste håp er å gå i brudd tidlig". B-gjengen ser alvorlige ut. Ikke et sportegn til ironi. Min sykkelverden raser sammen og jeg føler meg cirka 7 cm høy der jeg ruller ut hotelldøra og sykler i vei. Det er meldt sol, det regner. Tor med Hammern venter et sted der ute. Sannsynligvis i Njåskogen. Ikke vet jeg, jeg finner aldri frem til Njåskogen på min luftetur.

Plutselig så visst Nordsjørittet sånn ut..

En audiovisuell løypegjennomgang ledet av Bohemdoktoren, et taktikkmøte, en natts søvn som nærmeste nabo til en piggtråkonsert og en lang hotellfrokost senere går starten i Egersund. Sola skinner som alltid på Jæren. Folket smiler som alltid og det bruser i sykkelblodet. De første 2 milene følger den tradisjonelle løypa. Deilige kjente omgivelser.. Jeg glemmer nesten hva som venter. Svir det jeg har av krefter i front, får ikke en dritt igjen. Prøver noen slags forsøk på å gå i brudd. Julenissene med Swixdrakta har som vanlig misforstått sin rolle her i livet. De gir ikke bort en eneste jævla gavepakke. Slår ned alle mine bruddforsøk, ingen nisselatter, bare steinansikt.

Swixnisser og Arne Garborg. Eneste på Jæren som ikke smiler og er gavmilde

Inn i første terrengparti. Herfra og inn går alt som "planlagt". Jeg kjører meg fast i gjørma. Detter av lasset. Teten forsvinner. Jeg sitter med "kølla i buret" i pulje to. Sprekker i Njåskogen. Går næringstom etter 103 km. Vingler rundt i veien som en utbrent alkis på synkende rus de siste 13 kilometerne. Sjangler av sykkelen ved målseilet. Holder på å kaste opp. Trenger 10, 20, 30 minutter alene med kramper og spysjuke bak ølserveringa på Sandnes brygge. Ryktene sprer seg raskt på uteserveringa. Han Fiskvik, han som har utfordret Coop, han ligger for døden på bryggekanten. Han ser stakkarslig ut. Hva har skjedd med han siden i fjor? Klarer ikke bry meg, kroppen stritter i mot alle inntrykk. Heldigvis slipper jeg å se pallen. Julenisse på første og andre trinn. Men to deilige blånisser er visst også der. Bohemen blir fire og Lillebror seks. Faen ikke verst av gutta. Dere trodde aldri dere skulle se meg skrive dette. Men jeg gleder meg på Lillebrors vegne. Det er fjerde gang han er her. De tre foregående turene har han brukt som hjelperytter for meg. Nå få han betalinga. Klarer akkurat å løfte hode til å se han sole seg i solgangsbrisen på Sandnes brygge. Kanskje er det starten på en ny æra. Storebror sleiker asfalt mens Lillebror sanker heder. Selvsagt er det ikke det. Håper han nyter den tida han får.

Seks i mål, først på banketten. Tyngre for Doktoren i bakgrunn

Faen heller. Jeg skal være her to dager. Fosterstilling bak ølteltet er ingen god disposisjon av tid. Som alltid er serveringen upåklagelig ved målgang i Nordsjørittet. En bolle, en cola, en marsipankaka, litt kylling og en dusj gjør underverker. Kvelden fortsetter med Nordsjørittbankett sammen med dagens største helter. Arrangører og frivillige som har bidratt til at Nordsjørittet 2017 også er en fest. Bankett er som alltid en viktig del av sporten og vårt program. Her er det rom for selvransakelse, baksnakking, kritikk av konkurrenter, evaluering av taktikk, selvskryt, skryt av andre so mfortjener det og ikke fortjener det, forbedringsområder og selvfølgelig målsetninger for neste år. De eskalerer drastisk utover kvelden.

Dagen etter er det tid for ettertanke og Jærensafari. Jeg ønsket mer terreng, som oljegenerasjonsbarn fikk jeg selvsagt mer enn jeg ønsket meg. Distansen var også lang og lengre enn lang. At jeg starter som om rittet er 11,6 km når fakta sier 116 kan jeg takke meg selv for. Men elitens kamp om å komme først til Sandnes spiller annenfiolin denne valsen. Her er det mange, mange hverdagshelter som skinner mye klarere enn både blånisser, rødnisser og Cooper. Takk til arrangører, jærbuer, mosjonister, sauer, lokalguider, tilskuere, fruer og langere for en strålende helg. Sykkelgleden møter man hele veien fra Egersund til Sandnes. Å passerer mosjonister som sykler MTB utgaven på en enkel old School 26 tommers hardtail. Kammerater som dytter hverandre opp motbakken mot Vandavann. De med litt for høy BMI som smiler fra øre til øre selv om de må trille opp Thubakken. Å se tårene i øyekroken på de som passerer mål etter 6 timer på sykkelen, som klarer målet sitt og øyner en kald halvliter i målområdet. Å passere folket langs løypa som heier som om Usain Bolt passerer 5 000 ganger denne dagen. Det er idrettsglede, det er opplevelser. Hele rittet er et fantastisk 17. mai tog på to hjul. Har du ikke opplevd denne feiringen så ta deg en tur til Jæren. Her er merkekravet lagt igjen i sykkelboden..

En uke senere sitter en frustrert og desperat syklist i bilen på vei til Østfold. Skiptvet er neste stopp og hungeren etter topplasseringer river i sjelen. Familien har han satt igjen hjemme. Er jo noe som skurrer i barneoppdragelsen når barna dine må se at julenissen pisser på pappa hver helg. B-gjengen på laget har mista det og tatt rittfri. Skiptvetrittet er en helt ny opplevelse for min del. Ved ankomst får jeg en spontan følelse om at dette er bra greier. 53 km senere er den følelsen bekreftet og vedtatt. Fint vær, hyggelige arrangører. Griseenkel logistikk, når jeg er alene ute i den store verden og får til alt er det idiotsikkert. Gamle og nye kjente og kjære konkurrenter. Rask og morsom løype. Flytstier, ikke noe knot, rot og faenskap. Fine premier. Effektiv gjennomføring. Dro hjemmefra litt før lunsjtider, hjemme i god tid før middag. Vanskeligere er det ikke! Ikke rart mange syklister fant turen til Østfolds skoger denne søndagen. De eneste som ikke var der var antageligvis Seneterpartifolk og bønder. Dem er for å bli spist av Østfoldulven. Jeg raska med meg spurtprisen etter 7 km, men ble først av taperne i mål. Andreplass etter å ha blitt tatt av krampa i spurten. Nisselagt sendte nissefar selv, Fredrik Stephansen fra Nissens hjemby Drøbak Det ble for mye nisse og for mye kramper.

Fortsatt er Swixnissene først, men nå er vi hakk i hæl, snart forbi..

Katastrofe å få kramper etter 45 kilometer, er ikke engang i mål på prologen av Trans Østerdalen. Det kan jo bli en pinlig affære, men den tid, den sorg. Får håpe hjemmebane, godt selskap, barndomsrommet, hjemmepublikum og tynn fjelluft gjør susen. Kanskje er rødnissene også redde for både bjørn, ulv og jerv. Slike skapninger kan man fort møte over Tynsetfjellet. Da kan det være tryggest å ligge i ryggen på store sterke jegerblånisser fra Trek Sparebanken helt til mål.